Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Tekstene som er publisert på denne bloggen er nå blitt til et hefte, som selges i “Bok og Media” sin nettbutikk. Adresse: http://www.bokogmedia.no Pris: 150,- kr. Heftet heter “Hverdagsbønn” og inneholder naturbilder i tillegg til tekster. Søk det gjerne opp, og ta en titt.

Ellers så bobler det i litt kreativitet for tiden, så det kan godt være at det blir en ny runde med blogginnlegg litt frem i tid.

Jeg ønsker deg alt godt så lenge! ❤

Etter at jeg skrev om bønn og sykepleie på denne bloggen, fortalte en kollega meg en historie fra hun selv var i praksis på sykehuset. På avdelingen var en pasient kommet til livets siste fase. Pasienten var ikke lenger kontaktbar, men virket likevel urolig. Sønnen til pasienten var aleine om å sitte ved hennes side, og kollegaen min merket at han begynte å bli sliten. Hun tilbød seg derfor å sitte sammen med pasienten slik at sønnen kunne få ei pause. Dette takket sønnen ja til. Kollegaen min merket pasienten sin uro, og fikk en tanke om at kanskje hun kunne synge en salme for pasienten? Mens hun sang så hun at pasienten ble roligere, og tårer rant fra øynene til pasienten og ned på kinnet. Da sønnen kom tilbake, merket han at moren var blitt roligere. Han spurte kollegaen min vennlig: «hva har du gjort med moren min mens jeg var borte?»

Innledningsvis fortalte jeg om en oppvekst uten kristne tradisjoner, uten tro på Gud og uten bønn. Etter at jeg ble kristen har flere av mine besteforeldre gått bort. Min morfar var en mann som virket svært fredfylt de siste dagene han levde. På denne tiden jobbet jeg som sykepleier på en Lindrende enhet, og var blitt modigere i forhold til å snakke om tro og død. Så jeg spurte han hva han tenkte om døden. Han svarte at han hadde lært å be «Fader vår» av moren sin, og at han hvilte trygt i denne bønnen i livets siste fase. Sammen med mormor hadde han bedt denne bønnen mange ganger, og de hadde også bedt for barn og barnebarn. Dette var noe som jeg ikke hadde hørt før, og jeg kjente at jeg ble glad.

Da min farfar døde hadde farmor gått bort noen år tidligere. Vi skulle rydde i tingene deres og to ting dukket opp, som overrasket meg. Det ene var boka «Veien til Kristus.» Det andre var et bilde som farfar hadde tegnet av et stabbur hvor det var skåret inn tre kors over døren. Under bildet sto teksten: «Det var en makt som fanden og underjordingene ikke rådde med.» Dette bildet rammet jeg inn og det er blitt en kjær eiendel for meg. Boka har jeg også tatt vare på.

Hvor viktig er det å dele tanker om tro og bønn?

Etter at jeg ble klar over at besteforeldrene mine hadde hatt et nærere forhold til tro og bønn, enn hva jeg ble klar over var det særlig to tanker jeg satt igjen med. Hvorfor hadde de ikke fortalt om det? Kanskje ville det ha virket positivt inn i perioder av livet som jeg opplevde som vanskelige? Kanskje ville slike samtaler ha gjort at jeg tok andre og bedre valg?

Men, mest av alt satt jeg igjen med en takknemlighet og undring over i hvilken grad mine besteforeldre sin tro har virket inn på min tros – og bønnevei? Og kanskje har disse tankene vært medvirkende til at jeg skriver denne bloggen. Jeg har selv hatt glede av og blitt inspirert av å høre og lese andre sine erfaringer med bønn. Nå var det min tur til å dele noen av mine erfaringer.

Jeg vil avslutte blogginnleggene med å ønske lykke til med bønner av alle slag, på alle slags steder og til alle slags tider! Lykke til med å be og lete. Noen ganger vil du få svar og andre ganger vil du oppleve å måtte vente. Dører vil åpnes, noen ganger slik du hadde tenkt og andre ganger på helt andre måter.

Gud er alltid større. Gud er alltid våken. Gud er kjærlighet. Du går aldri aleine.

Takk til hver og en av dere som har fulgt og lest bloggen ❤ Takk for alle tilbakemeldinger! Disse har vært svært oppmuntrende. Med denne avslutningen er alle tekstene jeg skrev høsten 2018 publisert. Det vil nå bli en bloggpause fra min side, men det kan godt være at jeg tar opp igjen bloggingen en gang i fremtiden. Alt godt ønskes deg så lenge! ❤

I kapittel 1 fortalte jeg om Alphakurset som mannen min og jeg gikk på. Etter dette kurset fikk alle deltakerne spørsmål om de ville være med i husfellesskap eller Betagrupper. Per og jeg takket ja til dette, og har vært med i ei slik gruppe i 20 år. Vi består av 5 par, og møtes månedlig. En av de andre i gruppa er Kjell. Han sier: «Vi lever i et sannhetens univers. Sannheten vil alltid komme frem.» Dette er en viktig påminnelse når man opplever at det skjer urettferdighet både nært og lenger unna. Noen ganger opplever man at mennesker med dårlig oppførsel bruker makt uklokt. Man kan be om rettferdighet, og så skjer det tilsynelatende ikke noe. Da opplever jeg det godt å hvile i at vi lever i et sannhetens univers, og at sannheten vil komme frem. Noen ganger tar det bare litt tid. Dette kan oppmuntre til å fortsette å be.

Med at det finnes perler overalt, mener jeg at midt i vår hverdag og kanskje når vi venter det minst kan vi få opplevelser av noe som har en storhet i seg, og som løfter tanken ut av det hverdagslige. I innledningen delte jeg en opplevelse jeg hadde da jeg var 12-13 år. Denne har jeg båret med meg som en skatt eller en perle. Andre ganger kan det være noe vakkert i naturen, som en solnedgang eller alle høstfargene i oktober. Det kan være et menneskemøte, et smil, en klem eller noen gode ord. Det kan være en sang eller et dikt. En tale eller et måltid. Ta vare på slike perler. Hent de fram igjen når du trenger en oppmuntring. La de inspirere deg til å be.

En slik menneskelig perle som jeg har møtt på min vei er min svigermor Sigrid. Hun var ei varm og raus dame. Dessverre fikk hun en alvorlig kreftsykdom, og døde mens jeg var høygravid med vårt andre barn. De siste dagene hun levde etterspurte Sigrid flere ganger babyen. «Er jenta kommet?» sa hun. Per minnet henne på at vi ikke visste kjønnet til babyen, men innimellom at hun døste og var våken var Sigrid overbevist om det var ei jente. I femtiden på morgenen den dagen Sigrid skulle begraves ble vår datter Kristine født. Sigrid hadde selv valgt salmer til begravelsen, og min svigerfar ble litt overrasket da han så at en dåpssalme var blant disse salmene. Denne starter slik: «Fylt av glede over livets under, med et nyfødt barn i våre hender. Kommer vi til deg som gav oss livet.» Salmen ble spilt instrumentalt i begynnelsen av begravelsen, og for Per og meg som hadde blitt foreldre noen timer tidligere ble dette svært spesielt og vakkert. Og da vi snakket med familie og venner etterpå, var mange blitt beveget av dette. Hvordan kunne Sigrid vite? Sigrid hadde ei trygg og jordnær tro på Gud. Jeg ser for meg at hun hadde mange tanker, sukk og bønner til han. Og at kommunikasjonen var toveis.

Hvordan komme i gang med å be? Jeg har brukt ulike eksempler, og løftet fram at man kan be i alle slags situasjoner og med de ordene man selv finner naturlig. Et sukk eller en tanke kan også være en bønn. Noen liker å be i kirka og andre foretrekker naturen. Eller kanskje begge deler? Og «Vår Far» er selve universalbønnen. Man kan be aleine, eller sammen med andre.

Mange mennesker følger bibelleseplaner, og har en daglig plan og struktur på dette. Selv synes jeg det er utfordrende og få til dette. Noen har vært vant til å synge «Kjære Gud jeg har det godt» når man skal legge seg. Kanskje er dette noe du kan fortsette med? Aleine, eller sammen med noen du er glad i?

Jeg vil utfordre deg til å tørre å prøve å be, og finne en måte å gjøre det på som passer for deg. For meg er det blitt en vane at når jeg starter på kjøreturen til jobb så ber jeg «Vår Far» og sier velsignelsen. Velsignelsen er slik:

«Herren velsigne deg og bevare deg.

Herren la sitt ansikt lyse over deg, og være deg nådig.

Herren løfte sitt ansikt mot deg, og gi deg fred.»

Mens jeg gjør dette tenker jeg på mannen min og barna mine. Ofte tar jeg også andre med i tankerekka. Noen jeg kjenner som går gjennom tøff sykdom, mormor som akkurat har flyttet på sykehjem, en venn som står foran et stort valg. Noen ganger tar andre kontakt med meg og spør om jeg kan be for en konkret situasjon. Det gjør jeg med glede, og da blir disse også med på bilbønnen. Jeg er bønnefadder for to konfirmanter, så disse er det også naturlig å inkludere.

Som nevnt har jeg en mer organisert bønnestund en gang i uka. Da har jeg ei fast bønneliste med tenning av lys, i tillegg til at jeg tenner lys og ber for mennesker og situasjoner som er aktuelle der og da.

Et godt råd for å komme i gang med å be er å sørge for å få kristent påfyll. Det kan være å lese i Bibelen eller andre kristne bøker. Abonnere på ei kristen avis. Gå på gudstjeneste, et kristent møte eller en konsert. Lytte til kristen «work out»-musikk når du trener. Høre på morgenandakten på radio. Møte andre kristne. Bli med i et husfellesskap. Igjen, finn ut hva som passer best for deg.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen. Disse setter jeg stor pris på. Det gjør inntrykk å få lese om erfaringer i livet på godt og vondt. Ei dame beskriver hvordan Gud har vært med henne gjennom de tøffeste periodene i livet. Hennes bønner er ofte takkebønner, og jeg gjengir litt av det hun skriver her: «å være takknemlig for lite er stort. Jeg passer på å takke hver eneste dag. Takker for atter en betydningsfull dag, en innholdsrik dag, en tung dag eller en aktiv dag. Ingen dager er like, men hver dag er en gave jeg er så uendelig glad for.»

For ei klok dame! Hva om vi alle begynner å tenke på ting og situasjoner hver dag som vi kan takke Gud for?

Og visste du at bønn kan være bra sovemedisin? Vi har alle netter hvor det er vanskelig å sove. Her kommer en utfordring: sett ord på det du tenker på til Gud, enten stille inni deg eller høyt. Be «Vår far», og be om at Gud må hjelpe til å sove trygt og godt. Kombiner gjerne dette med avspenningsøvelser. Selv bruker jeg en øvelse jeg lærte på ungdomsskolen, hvor jeg tenker på en og en kroppsdel. «Høyre fot blir tyngre og tyngre. Høyre fot har sovnet.» Og slik jobber man seg gjennom hele kroppen. Hvis man da ikke har sovnet før man kommer så langt!

Dette kapittelet er først og fremst rettet til deg som jobber innen helsevesenet og som møter pasienter i sårbare situasjoner. Samtidig mener jeg at det kan ha aktualitet for oss alle. Vi vil alle komme i kontakt med helsevesenet i løpet av livet.

Som sykepleiere skal vi ivareta og følge opp i forhold til pasientene sine fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Jeg tror at vi i helsevesenet ofte forsømmer oss i forhold til punktet som gjelder åndelige behov. Det kan være mange grunner til dette. Kanskje synes vi det er vanskelig å sette ord på disse tingene? Kanskje er vi redd for hva som vil komme fram dersom vi spør pasienten, og om dette er noe vi klarer å møte og følge opp? Vi lever i ei tid hvor det har blåst en nøytralitetsvind over landet vårt i noen år. Mange opplever det som utfordrende å sette ord på egen tro. Like sikkert som at julemarsipanen dukker opp i butikken i månedene før jul kommer også diskusjonene vedrørende om skoleelevene skal kunne gå i kirken før jul. Humanetisk forbund leder kraftig an i dette ordskiftet. Ofte har våre nye landmenn blitt «dyttet foran» og brukt som argument for at skolegudstjenester kan virke ekskluderende.  Jeg har selv vært mor ved den lokale barneskolen i mange år, og har lagt merke til at barn med enn annen tro enn den kristne synes det er naturlig å delta på skolens julegudstjeneste. Min erfaring er at de som selv tror ofte respekterer andre sin tro, selv om den kommer i en annen form. Tilbake til dette med nøytralitet. Noe av den samme berøringsangsten for tro/bønn/religion har inntatt helsevesenet. Det er pasientene som taper på dette.

Som kristen sykepleier er jeg opptatt av å møte pasienten sine åndelige behov der pasienten er. I møte med en muslimsk pasient vil jeg legge til rette for at pasienten får en kost som inneholder halalkjøtt dersom han eller hun ønsker dette. Og passe på at informasjon at pasienten ikke spiser svinekjøtt kommer til kokk og kjøkkenpersonale. Det handler om å ha respekt for pasienten sine behov, og å ha kunnskap om at disse kan variere ut i fra blant annet kultur, tro og personlige ønsker. Jeg har jobbet i 10 år som sykepleier, og vil dele en pasienthistorie med dere. Denne er anonymisert for å ivareta taushetsplikten.

Ågot på 85 år har flyttet til sykehjemmet. Hun er ei blid dame, ofte med en humoristisk kommentar på lur. De unge pleierne synes det er hyggelig å gå innom rommet hennes, og de møtes med en vitalitet og ungdommelighet i tanke og væremåte. Til tross for dette rapporterer nattevakter igjen og igjen at Ågot sliter med smerter og søvnløshet på natt, og at hun har behov for sovemedisin og smertestillende. Hun våkner ofte, og virker urolig. En av sykepleierne tar mot til seg en dag, setter seg ned hos pasienten og spør: «Er det noe du ligger og tenker på?» Pasienten svarer: «Det er denne evigheta da…» Det kommer fram at pasienten kjenner på uro med tanke på døden og hva som skjer når man dør. En uro som er så kraftig at den går utover søvnen. Pasienten takker ja da hun får tilbud om å snakke med en prest. Hun er svært glad i sang og musikk. Presten og pasienten synger, snakker og ber sammen. Gradvis begynner pasienten å sove bedre. Hun har ikke lenger behov for sovemedisin eller smertestillende. En dag sier pasienten at hun gjerne vil ha nattverd. Presten legger til rette for dette, og de får ei fin stund. Noen dager seinere sovner pasienten stille inn. De som var på jobb denne kvelden kan fortelle at det var som om hun la seg godt til rette i sengen og at de kunne se et lite smil på leppene i det hun tok sitt siste pust.

Jeg kunne delt flere liknede pasienthistorier. Det er svært viktig at vi som jobber pasientnært tør å snakke om åndelige behov. Det er ikke sikkert vi føler oss trygge på å kunne gå i dybden på slike temaer selv, men det er viktig at vi vet hvem vi kan kontakte dersom pasienten trenger noen å snakke med. Lag gode avtaler med den lokale menigheten. Både prest og diakon er godt utrustet for slike samtaler. Sørg for å ha telefonnummeret til prest i beredskapstjeneste tilgjengelig, slik at dette kan brukes ved behov på kveld og i helger. Trykk gjerne opp noen tekster og bønner som personalet kan lese med pasientene. Lokal prest eller diakon vil kunne være behjelpelig med dette. Legg til rette for internundervisning for ansatte om åndelige behov. Kunnskap gir trygghet og mot til å møte disse situasjonene.

Det skjer grusomme ting i verden. Naturkatastrofer. Barn som blir utsatt for overgrep. Mennesker på flukt fra krig og fattigdom. Sykdom og skader. Angst som frarøver unge mennesker trygghet og livsmot. Smerte. Ensomhet. Brutte relasjoner, med sorg og savn. For å nevne noe. Jeg har nevnt tidligere på bloggen at å be ikke er som å ta en vaksine mot motgang. Men, å være kristen er å vite at man aldri går aleine. Kjærlighetens Gud går sammen med deg og meg, i alle situasjoner.

Hvorfor kan ikke Gud ta bort ondskap og forhindre det vonde som skjer? Det er ikke lett svare på dette spørsmålet. Mange har forsøkt før meg. Selv kjente jeg at dette spørsmålet lenge lå som en sperre i forhold til å kunne tro på Gud. Bibelen forteller om Jesus som vant over døden og hentet ut nøklene til dødsriket. Det betyr at den dagen vi dør så kan vi få hvile i at det er en fortsettelse et annet sted. Døden er ikke slutten. Himmelen beskrives som et sted uten ondskap og vondskap. Men, her på jorden er ondskapen tydelig og kraftfullt tilstede. Det heter seg at vi mennesker er skapt med en fri vilje. Vi kan velge å gjøre godt og vi kan velge å gjøre ondt. Gud vil gjerne lede oss når vi tar små og store valg. Å bruke tid med Gud i bønn gjør det lettere å lytte til hans gode råd og veiledning. Og Gud har lovet at han alltid går sammen med oss:

«En natt hadde en mann en drøm. 
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren.
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; 
det ene var hans egne, og det andre var Herrens.

Da det siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. 
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: 
Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, 
så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg.

Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor.
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: 
Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg.
De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – 
og du bare kan se ett spor i sanden,
det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.”

(Skrevet av Mary Stevenson.)

I bibelen står det: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» 1. Kor. 13, 8-13.

Gud er med oss i alt. Han elsker oss med oss en betingelsesløs kjærlighet. En dag skal ondskapen overvinnes fullstendig, også på jorda.

Å være mamma er å leve mer intenst enn du noen gang har opplevd før. Det er å kjenne på en kjærlighet og glede som du ikke kunne forestille deg på forhånd. Det er å være så trøtt av søvnunderskudd at du ikke vet om du har ett eller to glass i solbrillene dine. Eller glemme at det er kaffe i koppen når du snur den opp-ned for å se navnet på produsenten. Disse to eksemplene er fra eget liv, og er situasjoner jeg har smilt av mange ganger.  Å være mamma er også å kjenne på sårbarhet og bekymring på en måte som kan gjøre deg søvnløs og dypt bekymret. Min amerikanske venninne Kim sier dette om å være tenåringsmamma: «They keep me praying.» Mannen min og jeg har hatt et ønske om å gi med ungene våre både vinger og røtter med på veien. Røtter i form av en trygghet om at de alltid har ei havn hos oss som de kan komme tilbake til. Og røtter i form av at de vet at de er skapt og elsket av Gud. Vingene representerer for oss at de kan kjenne en frihet til å ta egne valg og gå egne veier. At de kan lytte til både hjertet sitt, magefølelsen og tankene sine. Å tørre å sende ungene ut i verden krever en ganske så stor porsjon mot. Et mot som jeg mange ganger har kjent at jeg ikke har. Jeg har bedt for mange mennesker og mange situasjoner de siste årene. Men, ingen har fått meg til å be så hyppig og intenst som ungene mine.  Ei annen venninne sier med et smil: «ungene har sin misjon.» Det kan jeg kjenne meg igjen i. At jeg som mamma kan legge fram mine tanker i bønn til Gud, og samtidig tro at han hører og virker inn i situasjonen, gir meg en fred som jeg er svært takknemlig for. Å kunne be for barn som er på reise langt borte, som er syke, driver med risikosport eller som er ute på fest har for meg hatt en avgjørende betydning for å takle vanskelige situasjoner. Å kunne be i fredstid, når ting er rolig, opplever jeg som at er med å gi trygghet når utfordrende eller farlige situasjoner oppstår. Å be om velsignelse og beskyttelse. At ungene må få kjenne hvor dyrebare og elsket de er. At Gud må lede de når de tar små og store valg. Be for kjærester eller fremtidige livsledsagere.

Forskere har funnet at kristne i gjennomsnitt har lavere blodtrykk en ikke-kristne. Som mamma kan jeg hvile i at ungene mine aldri går aleine, samme hvor de er. Gud er der sammen med dem.

«For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» Efeserne 6.12. Hvis tanker om Gud og bønn er nye og ukjente for deg, synes du kanskje dette bilbelsitatet virker litt science fiction-aktig, slik som Darth Vader og Star Wars. Men, jeg tror virkelig at det forgår en åndskamp i vår verden, og. I denne åndskampen er bønn til Gud et mektig våpen. Tanken på en slik åndskamp kan virke skremmende, men det kan også øke troen på å bruke tid i bønn og prioritere dette i en hektisk hverdag.

De gode nyhetene er at lyset er sterkere enn mørket. Gud har vunnet over de mørke kreftene. For et par år siden var jeg med på en pilegrimsvandring. Dette ga mersmak. En morgen før vi skulle ut og gå, holdt en prest en andakt med utgangspunkt i ordene «Semper major sit Deus.» Dette er latin og betyr «Gud er alltid større.» Disse ordene kan det være godt i hvile i og viktig å minne seg selv om.

Bibelen forteller om Jesus som døde på korset, og deretter dro ned til dødsriket. Der foregikk det en kamp mellom det gode og det onde, som Jesus vant. Det står også i bibelen at Jesus hentet ut nøklene fra dødsriket.

I fortellingen om Harry Potter er det gjengitt en samtale mellom unge Harry og professor Humlesnurr. Harry sliter med tanker i forhold til hvilken grad det onde påvirker han. Harry har oppdaget at han kan snakke slangespråk, noe som forbindes med mørke krefter. Han har også funnet ut at tryllestaven hans inneholder bestanddeler som forbindes med både det gode og det onde. Harry sitt spørsmål til Humlesnurr er om han er god eller ond. Humlesnurr svarer at ingen er onde eller gode, men at vi tar mange valg. Disse kan være gode eller onde. Så det er om å gjøre å ta gode valg.

En annen fortelling som belyser noe av det samme handler om den gamle indianeren som satt og snakket med barnebarnet sitt en kveld. Han fortalte om kampen som foregår inne i oss mennesker. Bestefaren sa: «gutten min, det foregår en kamp mellom to ulver inni oss alle.» «Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner, falsk stolthet og ego.»

«Den andre ulven er god.  Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro.»

Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren: «Hvilken av ulvene vinner kampen?» Bestefaren så alvorlig på barnebarnet og svarte: «Den du mater mest.»

Jeg leste et sted at: «Når djevelen minner deg om din fortid, kan du minne han om hans fremtid.» De onde kreftene har fortsatt kraft og makt i vår verden. Det kommer en tid hvor de skal tilintetgjøres. Mens vi venter kan vi blant annet be. Når du ber til Gud kobler du deg på en kraftkilde.

For noen år siden hadde mannen min Per og jeg behov for å snakke med noen. Kommunikasjon vår var blitt ganske dårlig. Det var kommet en avstand i mellom oss. Denne var kommet snikende, over tid. Vi hadde ikke prioritert tid med hverandre i stor nok grad, og dersom det oppsto konflikter var det lettere å utsette disse, enn å risikere en krangel. Vi ringte vår tidligere fastlege Arvid, som tilbyr parsamtaler. Arvid er en kristen mann, klok, direkte og med en god porsjon humor. Vi visste at vi ville få rikelig med utfordringer når vi ba han om hjelp. Og Arvid utfordret oss fra dag en. Han ga oss hjemmelekser hver uke. Som for eksempel: Hvilke møtepunkter har dere for fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov? Hvordan ønsker dere at dette skal være i fremtiden? En annen gang fikk vi i hjemmelekse å lese hele Ordspråkene fra det gamle testamentet, velge ut 10 skriftsteder og begrunne hvorfor vi hadde valgt akkurat disse. En tredje gang fikk vi i oppgave å skrive tre taler til vår egen begravelse, en fra ektefellen, en fra en av ungene våre og en fra en i menigheten. Det nyttet ikke lenger å feie noe under teppet. Arvid ga oss også i hjemmelekse å be høyt sammen. For meg var kanskje dette det aller mest utfordrende. Arvid sa: «People that pray together stay together.» Jeg syntes dette var veldig vanskelig, men siden jeg stoler på Arvid ønsket jeg å prøve likevel. De første gangene opplevdes dette som ganske kleint, for å beskrive det med ungdommen sine ord. Men, vi ga oss ikke. Etter hvert ble det mer og mer naturlig å be sammen. Vi merket at dette gjorde noe med forholdet vårt, og med nærheten og tilliten til hverandre.

Jesus sier: «Der to eller flere er samlet i mitt navn, er jeg midt i blant dere.» Kan man tolke det som at bønn er ekstra kraftfull når flere ber sammen?

Jeg har også andre arenaer hvor jeg ber sammen med andre. Noen ganger er jeg med i ei bønnegruppe som samles før gudstjenester og ber for dagen og andre aktuelle situasjoner. Der møter jeg andre kristne som inspirerer meg.

Jeg er også med i en Begjeng. Det vi si at vi er fire damer som møtes en gang i måneden hjemme hos hverandre. Vi starter med å spise et måltid sammen, mens vi snakker sammen om livene våre og ting vi er opptatt av. Kvelden avsluttes med ei bønnestund. Vi deler fra livet i trygghet om at det som blir sagt blir i gruppa, og legger alt fram for Gud med bønn om velsignelse og beskyttelse. Bønner for familiene våre, bygda, arbeidsplassene, menighetene og hele verdenssituasjonen.

Når man ber sammen med andre handler det ikke om å formulere seg best eller lengst. Det holder lenge å sette ord på det man har på hjertet. Og de gangene man ikke klarer å finne ord, vet Gud om det da også. En tanke eller et sukk kan også være en bønn.

Hvis du skulle bedt sammen med en annen person, hvem ville det vært?

«Vær ikke bekymret for noe!», står det i Filipperne 4, 6-7. «Men legg alt dere har på hjertet fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Jeg mener at man i utgangspunktet kan be til Gud i alle slags situasjoner. I Salmene 66, 18-19 står det: «Hadde jeg hatt urett i sinne, ville Herren ikke ha hørt meg.» Gud er kjærlighet, og dersom vi ber om noe som er til skade for andre er det naturlig at han ikke lar dette skje. Selv har jeg opplevde at jeg har bedt for noe som jeg trodde var den beste løsningen, uten at dette har løst seg slik jeg håpet. I ettertid har det vist seg at situasjonen løste seg på en bedre måte enn hva jeg klarte å forutse. Gud ser alt i et større perspektiv enn hva vi klarer.

Jesus utfordrer oss ganske kraftig i Matteus 5, 43: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men, jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere og be for dem som forfølger dere, for at dere kan være barn av deres Far i himmelen.»

Vi kan be om og for alt, men Gud utfordrer oss til en ganske så radikal kjærlighet. Har du bedt for din fiende, en som forbanner deg eller en som forfølger deg? Har du vært i en situasjon hvor du føler deg mobbet, utestengt eller urettferdig behandlet? Det første man tenker på er gjerne ikke at man ønsker å be for den som oppfører seg dårlig. Likevel er det nettopp dette Jesus ber oss om å gjøre. Det er vanskelig. Hva om vi tør å prøve?