Month: May 2026

Denne uka har jeg vært i en begravelse litt utenom det vanlige. Det var Liv Therkelsen på 91 år og ni måneder som skulle begraves. Ord blir fattige når jeg skal beskrive Liv. Hun hadde en omsorg for andre som strakk seg langt og lenger enn langt. Liv var den barnløse kvinnen som fikk flere barn enn noen andre. Åmot kirke var fylt til randen denne dagen. Som Liv selv skriver:

«Den enslige kvinnen har flere barn enn hun som har mann.» (Galaterne 4,27.) Hvorfor det? Jo, jeg tror det er fordi det alle steder er fullt av mennesker som fikk altfor lite omsorg og kjærlighet i oppveksten. Dermed blir de hele livet gående omkring med et udekket behov. Det er til stor hjelp for dem at det også er noen reservemødre og fedre som vandrer rundt. De har omsorgsgenet på plass, men av ulike årsaker fikk de aldri egne, biologiske barn. De skal ikke mangle barn! For slik står det i Skriften, og det stemmer med min og mange andres erfaring. Livet har gitt meg mange barn. Noen ganger har det vært kompliserte «fødselsveer». Noen ganger kan vi bety noe viktig i menneskers liv, uten å vite noe om det, før vi, kanskje flere år senere, møter dem, og de forteller hva som hendte da, og hva det har hatt å si for veien videre.»

I Paulus` første brev til korinterne kan vi lese i 13,13: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Det er lett å la tankene gå til Liv når jeg leser denne teksten. For noen år siden delte Liv noen tekster med meg, som jeg fikk i oppgave å ta vare på. Jeg fikk også friheten til å dele fra disse tekstene når tiden er moden for det. Liv skriver:

«Mye av det vi verdsetter høyt, blekner og forringes med tiden. Men kjærligheten varer ved, den faller aldri bort. (1. Kor. 13. 8) Når jeg nå, som nesten 89-åring, prøver å gjøre opp en slags status, merker jeg at det som på ett eller annet vis har vært drevet fram av et fnugg av Guds kjærlighet, er det som i dag gjør at jeg føler meg søkkrik. Vet du hvordan menneskene omkring deg kan merke at du er glad i dem, har du oppskriften. Det største her i verden, er å få være et Guds barn. Men det nest største tror jeg er å oppleve at mennesker er glade i oss, setter pris på oss og er takknemlige for at vi finns.»

Liv sine tekster handler om menneskemøter. Og de handler om Gud som den gode gjeter, som leter etter mennesker som har det vanskelig. Liv er modig, frimodig og uredd, og får være med Han (Jesus) som går og leiter. Slik går en av tekstene:

«En dag jeg besøkte mor på Modumheimen, satt hun i stua i en ring blant de andre. Vanligvis ville jeg da tatt henne med til rommet hennes, så vi kunne få litt tid for oss selv. Men denne dagen hadde jeg ikke tenkt å være så lenge. Derfor tok jeg en liten prat med henne der hun satt. Før jeg skulle gå, la jeg handa mi på hodet hennes og ønsket henne Guds velsignelse. «Må Gud velsigne deg!» sa jeg. De andre hadde tydeligvis oppfattet hva som foregikk, og de så lengselsfullt på oss. Jeg måtte spørre dem: «Ville dere også gjerne fått Guds velsignelse slik?» De nikket, og jeg ruslet fra den ene til den andre ringen rundt, la handa på hodet og ønsket dem Guds velsignelse. 

For en av dem ble dette ekstra sterkt. Han hikstet fram: «Og jeg som var så glad i kona mi!» Jeg forsto ikke hva han snakket om der og da, men siden fikk jeg høre at han nok hadde blitt værende for lenge hjemme med demensen sin. Han ble irritabel, og en dag dyttet han til kona si, så hun falt nedover trappa og døde av skadene.

Det var stort å tenke på at Gud hadde brukt handa mi for å nå han med sin velsignelse og tilgivelse.»

Tekstene til Liv er som en skattekiste, full av gull og edelstener. Mange mennesker har kommet til henne. Noen har vært fulle, ruset og dypt ulykkelige. Liv våget å stå sammen med mennesker i det som var svært vanskelig. Hun ba for folk og med folk. Mange hadde båret på noe som var svært vanskelig å bære på, og kanskje umulig å snakke om. Liv var klok nok, trygg nok, varm nok og påkoblet nok til å våge å stå sammen med disse menneskene. Når tiden er moden, vil jeg dele mer fra tekstene hennes.

Denne våren har jeg skrevet 10 tekster under overskriften Hverdagskilder. Dette er den 11. og siste teksten i denne omgang, og det oppleves verdig og rett å la Liv og Paulus få være med på oppsummeringen. Vårens tekster har handlet om tro, håp og kjærlighet. De har også handlet om frimodigheten, som gir stor lønn. Andre temaer har vært grensesetting og prioritering, resonans og gjenklang, Frans av Assisi, reparering med gull, stillhet og bønn, bibeltekster (som både kan skape nytt liv, men som også kan brukes av mennesker med dårlige hensikter), ørkenvandring, ensomhet og fellesskap.

Det kan passe å avrunde med salmen Å leva det er å elska:

Å leva, det er å elska, det beste di sjel fekk nå;

å leva, det er i arbeid mot rikare mål å trå.

Å leva, det er i livet å finna det største verd; å leva det er å vinna

til sanning i all si ferd.

Å leva, det er å leggja all urett og lygn i grav;

å leva, det er som havet å spegla Guds himmel av.

Jeg har lest noen humoristiske variasjoner av Paulus sin tekst om kjærligheten som er aller størst: «Størst av alt er huslånet!» Eller: «Størst av alt er blåhvalen!» Men i Paulus sin definisjon snakker vi om helt andre dimensjoner. Det er som Peter beskriver i Apostlenes gjerninger 2,24: En kjærlighet som er sterkere en døden.

Takk for følget denne våren! Alt godt på veien videre ❤

Liv Therkelsen, mor til mange! Bildet deles med tillatelse fra fotograf Nina Djærff.

«Ensomheten er verdens største fellesskap», skriver Gøran Tunstrøm. Vi mennesker trenger hverandre. I 1. Mosebok 2,18 kan vi lese om Gud som sier: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag.» Hva vil det egentlig si å være ensom?

Å være ensom trenger ikke å bety at du er aleine. Vi kan ha mange mennesker rundt oss, og likevel kjenne på ensomhet.  For kristne kan fellesskapet i menigheten gi styrke, glede, vekst, trøst, mening, undervisning og hjelp til å holde fokus. Vi har alle noe vi er gode på, og sammen utfyller vi hverandre. Paulus bruker metaforen et legeme eller en kropp som et bilde på hele menigheten, hvor vi alle er en del av kroppen som utfyller hverandre. Alle er like viktige, og utgjør en helhet.  I 1. korinter 12,21 skriver Paulus: «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke. Eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere.»

Fellesskap kan også være krevende. Det at vi tenker ulikt kan gi uenighet når det gjelder valg og prioriteringer. Hva er viktigst? Jesus gir oss en prioriteringsveileder i Bibelen. En helt sentral tekst i denne veilederen er Misjonsbefalingen i Matteus 28,18: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Misjoner, døp og undervis.

En annen helt sentral tekst er svaret Jesus gir da han blir spurt om hvilket av budene som er det viktigste, i Matteus 22,37: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det første og største budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.» Prioriter Gud. Ta imot gavene han vil gi deg. Takk han og pris han. Vær god mot andre. Vær god mot deg selv.

«Eg vil ikkje bli ein innegubbe som står bak gardine som ein skugge,» har Stein Torleif Bjella sagt. Selv har jeg vokst opp med en far som trakk seg tilbake fordi psykiske utfordringer gjorde det vanskelig for han å kjenne på trygghet sammen med andre. I vanskelige perioder låste han seg inne og skjermet seg bak nedtrukne persienner. Eller dro på lange turer med den ombygde bilen, som han kunne sove og bo i. Dette kunne oppleves som en skjerming der og da, men ble også en effektiv måte å stenge andre ut på. Andre som kunne ha gjort tilværelsen bedre. For pappa preget en utrygg oppvekst hele livet hans, og gjorde det vanskelig å oppsøke andre eller be om hjelp. Emma Hemming Willis har skrevet boka The Unexpected Journey, som handler om livet etter at ektefellen Bruce Willis fikk en demensdiagnose. Hun skriver: «Vi bygger ikke tillit ved å tilby hjelp, vi bygger tillit ved å be om hjelp.» Så enkelt og så vanskelig. For mange av oss kan det å be om hjelp være svært vanskelig. Å be om hjelp kan øke opplevelsen av sårbarhet. Ved å holde avstand forsøker vi å unngå å sette oss selv i situasjoner hvor vi er tilgjengelige for å bli dårlig behandlet på nytt? Kanskje oppleves det tryggest å oppsøke mennesker og miljøer som ikke utfordrer oss. Carsten Jensen har skrevet: «Når vi selv er ulykkelige, lengter vi etter et fellesskap med andre som har det som vi, etter denne bittersøte bekreftelsen på at vi ikke lider fordi vi har vært uheldige eller valgt feil, men fordi det er livets lov.»

I et kristent fellesskap kan vi få muligheten til å gjøre noen nye erfaringer. Vi kan få komme som vi er, og bidra med det vi har og kan. Kanskje kan det også etter hvert oppleves tryggere å be om hjelp? Paulus viser oss en ny måte å tenke om svakhet på, i sitt andre brev til menigheten i Korint. I kapittel 12 vers 10 kan vi lese: «For når jeg er svak, da er jeg sterk.» Med dette mente han kanskje at det å erkjenne at vi ikke klarer alt selv, gjør at vi søker både Gud og andre mennesker? I en menighet kan vi få være en del av et fellesskap hvor vi kan både finne hvile og påfyll, men hvor vi også kan takke ja til oppgaver som utfordrer vår komfortsone. Å utfordre oss selv på denne måten, kan øke angst på kort sikt, men på litt lengre sikt gi økt mestringsopplevelse, nye erfaringer og styrket tro på hva jeg får til. Jeg husker selv da jeg var blitt kristen, og snakket med en av lederne for frivillighet i menigheten. Han var en klok og kreativ kar, som ikke var redd for å gi oppgaver til andre. Jeg husker han sa litt lekent: «Ja, hva skal vi bruke deg til, da?» Jeg opplevde dette som en inkluderende måte å bli møtt på, og har etter dette fått være med på frivillighet av mange slag. Jeg har fått flere venner i et miljø som kjennes som hjemme. I hvilke fellesskap trives du? Hvor finner du hvile og påfyll? Når utfordret du komfortsonen din sist? Har du noen erfaringer med kristne fellesskap?

I morgen er vi 50 frivillige fra menigheten som deltar i den niende Godhetsfestivalen i bygda vår. Her melder folk inn behov for litt hjelp i hus eller hage, og frivillige møter opp med vaskesaker, hageutstyr, beis, planker og verktøy. Disse tre dagene gir mange fine opplevelser og gode menneskemøter! Om du tar imot litt hjelp eller bidrar som frivillig er like verdifullt. Et år tar du kanskje imot litt hjelp, og et annet år kan det være at du er med som frivillig. Mottoet til Godhetsfestivalen er at små ting gjort i kjærlighet vil forandre verden. Eller som ei som tok imot litt hjelp et år sa: «Takk for at dere har minnet meg på at vi er der for hverandre!”

En vei ut av ensomhet kan være å delta som frivillig i en eller annen sammenheng. For eksempel i idrettsforeningen, som kioskvakt, natteravn, besøksvenn, dyrepasser eller i en menighet. Frivillighet kan være en kilde til mening, tilhørighet, glede og nye relasjoner.

Per, Geir og Ragnar har vasket mange biler.

Jeg har jeg bodd et helt år i en ørken. Etter videregående reiste jeg et år til USA for å jobbe som aupair. Jeg bodde hos en svært hyggelig familie i Las Vegas. Las Vegas ligger i delstaten Nevada, som er USA sin tørreste delstat. 90 % av arealet er ørken. I den sørlige delen ligger Mojaveørkenen med Death Valley, hvor den høyeste temperaturen på jorden ble målt til hele 56,7 grader i 1913. Om sommeren er det ikke uvanlig med 49 grader i skyggen. Noen av oss aupairjentene ønsket å kjøre til Death Valley, og ble da anbefalt å gjøre dette før sommerheten tok til. Denne kunne ødelegge bildekkene, ble vi fortalt. Så godt utrustet med full tank og fulle vannflasker la vi i vei.

Jeg hadde også glede av ørkenen rundt byen med sine vakre fjell, med rideturer omgitt av kaktuser og fotturer til Red Rock. Klapperslangene, skorpionene og de giftige edderkoppene var det tryggest å ha på avstand, og det var godt å sette seg i bil med aircondition og trekke innomhus med rikelig tilgang til vann etter endt tur. Flere av Bibelens fortellinger er fra ørkenlandskap. Israelittene la ut på en 40 år lang vandring gjennom ørkenen da de flyktet fra Egypt. Og etter at Jesus ble døpt og hadde fastet i 40 dager, ble han fristet av den onde i ørkenen. Jesus brukte Bibeltekster til å beskytte seg mot den onde sine lokkende forslag. Ørkenen kan være et ensomt og ugjestmildt sted. Vann og mat er mangelvare og mye er utrygt og usikkert. Man er omgitt av farer og kjenner seg sårbar. Det er som datteren min sa på en skautur da hun var liten: «Denne veien er både langsom og tvilsom.»

Ørkenbildet kan også brukes som en metafor for ørkenlignende situasjoner i livet ellers. Det kan være krevende perioder, langvarig sykdom, savn, sorg, konflikter, venting, motgang og prøvelser, ensomhet og mangel på håp, mening, inspirasjon eller glede. Det er mange tekster om å vente i Bibelen. I Job 35,14 kan vi lese: «Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!» I Jakob 5,7 kan vi også lese: «Vær da tålmodige, søsken, til Herren kommer! En bonde må vente på den dyrebare grøden fra jorden og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt. Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, for Herren kommer snart.»

Hva kan vi gjøre mens vi venter? I historien om Job kan vi lese hvordan noen av vennene hans kom for å være sammen med han. I Job 6,2 kan vi lese: «Å, om min uro kunne veies og legges i vektskålen med min sorg! For nå er de tyngre enn havets sand.» Vennene kom og satt sammen med Job i stillhet. Etter hvert forsøkte de også på både mer og mindre vellykkede måter å finne ord for anledningen. Det kan være vanskelig å vite hva vi skal si når noen står midt i ei krise. Det aller viktigste var kanskje at vennene til Job kom og var hos han i denne vanskelige tiden.

Smerte og venting er ikke noe nytt. Gamle tekster beskriver ofte situasjoner som vi kan kjenne oss igjen i. Slik lyder en velsignelse fra det 4. århundre:

Herren være foran deg for å vise deg den rette vei.

Herren være ved siden av deg for å lukke deg inn i sine armer og beskytte deg.

Herren være bak deg for å bevare deg fra menneskers ondskap.

Herren være under deg for å fange deg opp når du faller, og redde deg ut av snarene.

Herren være i deg for å trøste deg når du har det vondt.

Herren være over deg for å velsigne deg.

Henri J.M. Nouwen har skrevet om å vente med forventning. Hvis vi våger å håpe og tro at vi har noe godt i vente, kan det gjøre ventetiden mer overkommelig. I Jesaja 40,29 står det: «Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.» Det betyr ikke at vi som er kristne ikke vil møte utbrenthet, fortvilelse, sorg, depresjon og andre svært krevende situasjoner. Men det betyr at vi kan få håpe og tro at det kommer bedre tider. Om kraftløsheten er overveldende her og nå betyr det ikke at det vil være slik for alltid.

Når livet kjennes ut som en ørkenvandring, så er Gud også der i alt det vanskelige. Som det står skrevet i Apostlenes gjerninger 17,27: «Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» 

Her kommer noen ventetips, som kan være kilder i tørketider:

Vær god mot deg selv! Gi kroppen det den trenger av næring, søvn og hvile.

Hold på døgnrytmen.

Takk ja dersom en venn vil komme på besøk.

Ta sjansen på å ta kontakt med noen du er glad i.

Sett ord på tanker og følelser. Snakk og skriv.

Be til Gud, si det som det er.

Ta en tur ut hver dag. Sørg for litt dagslys.

Rør på kroppen, gjerne til musikk.

Ta en prat med fastlegen din, og få noen gode råd.

Ring en døgnåpen hjelpetelefon, som Mental helse (116 123) eller Kirkens SOS (22 40 00 40) for å snakke litt. Jeg leste nylig at Kirkens SOS har opplevd økning i antall henvendelser, blant annet hvor folk ringer for å kunne starte dagen med å snakke med noen.

Les i Bibelen, og let etter Gud sine gode løfter.

Et eksempel på en slik tekst, finnes i Paulus` brev til Filipperne 4,6: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»