Bønn, helt konkret.


Hvordan komme i gang med å be? Jeg har brukt ulike eksempler, og løftet fram at man kan be i alle slags situasjoner og med de ordene man selv finner naturlig. Et sukk eller en tanke kan også være en bønn. Noen liker å be i kirka og andre foretrekker naturen. Eller kanskje begge deler? Og «Vår Far» er selve universalbønnen. Man kan be aleine, eller sammen med andre.

Mange mennesker følger bibelleseplaner, og har en daglig plan og struktur på dette. Selv synes jeg det er utfordrende og få til dette. Noen har vært vant til å synge «Kjære Gud jeg har det godt» når man skal legge seg. Kanskje er dette noe du kan fortsette med? Aleine, eller sammen med noen du er glad i?

Jeg vil utfordre deg til å tørre å prøve å be, og finne en måte å gjøre det på som passer for deg. For meg er det blitt en vane at når jeg starter på kjøreturen til jobb så ber jeg «Vår Far» og sier velsignelsen. Velsignelsen er slik:

«Herren velsigne deg og bevare deg.

Herren la sitt ansikt lyse over deg, og være deg nådig.

Herren løfte sitt ansikt mot deg, og gi deg fred.»

Mens jeg gjør dette tenker jeg på mannen min og barna mine. Ofte tar jeg også andre med i tankerekka. Noen jeg kjenner som går gjennom tøff sykdom, mormor som akkurat har flyttet på sykehjem, en venn som står foran et stort valg. Noen ganger tar andre kontakt med meg og spør om jeg kan be for en konkret situasjon. Det gjør jeg med glede, og da blir disse også med på bilbønnen. Jeg er bønnefadder for to konfirmanter, så disse er det også naturlig å inkludere.

Som nevnt har jeg en mer organisert bønnestund en gang i uka. Da har jeg ei fast bønneliste med tenning av lys, i tillegg til at jeg tenner lys og ber for mennesker og situasjoner som er aktuelle der og da.

Et godt råd for å komme i gang med å be er å sørge for å få kristent påfyll. Det kan være å lese i Bibelen eller andre kristne bøker. Abonnere på ei kristen avis. Gå på gudstjeneste, et kristent møte eller en konsert. Lytte til kristen «work out»-musikk når du trener. Høre på morgenandakten på radio. Møte andre kristne. Bli med i et husfellesskap. Igjen, finn ut hva som passer best for deg.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen. Disse setter jeg stor pris på. Det gjør inntrykk å få lese om erfaringer i livet på godt og vondt. Ei dame beskriver hvordan Gud har vært med henne gjennom de tøffeste periodene i livet. Hennes bønner er ofte takkebønner, og jeg gjengir litt av det hun skriver her: «å være takknemlig for lite er stort. Jeg passer på å takke hver eneste dag. Takker for atter en betydningsfull dag, en innholdsrik dag, en tung dag eller en aktiv dag. Ingen dager er like, men hver dag er en gave jeg er så uendelig glad for.»

For ei klok dame! Hva om vi alle begynner å tenke på ting og situasjoner hver dag som vi kan takke Gud for?

Og visste du at bønn kan være bra sovemedisin? Vi har alle netter hvor det er vanskelig å sove. Her kommer en utfordring: sett ord på det du tenker på til Gud, enten stille inni deg eller høyt. Be «Vår far», og be om at Gud må hjelpe til å sove trygt og godt. Kombiner gjerne dette med avspenningsøvelser. Selv bruker jeg en øvelse jeg lærte på ungdomsskolen, hvor jeg tenker på en og en kroppsdel. «Høyre fot blir tyngre og tyngre. Høyre fot har sovnet.» Og slik jobber man seg gjennom hele kroppen. Hvis man da ikke har sovnet før man kommer så langt!

Bønn og sykepleie.


Dette kapittelet er først og fremst rettet til deg som jobber innen helsevesenet og som møter pasienter i sårbare situasjoner. Samtidig mener jeg at det kan ha aktualitet for oss alle. Vi vil alle komme i kontakt med helsevesenet i løpet av livet.

Som sykepleiere skal vi ivareta og følge opp i forhold til pasientene sine fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Jeg tror at vi i helsevesenet ofte forsømmer oss i forhold til punktet som gjelder åndelige behov. Det kan være mange grunner til dette. Kanskje synes vi det er vanskelig å sette ord på disse tingene? Kanskje er vi redd for hva som vil komme fram dersom vi spør pasienten, og om dette er noe vi klarer å møte og følge opp? Vi lever i ei tid hvor det har blåst en nøytralitetsvind over landet vårt i noen år. Mange opplever det som utfordrende å sette ord på egen tro. Like sikkert som at julemarsipanen dukker opp i butikken i månedene før jul kommer også diskusjonene vedrørende om skoleelevene skal kunne gå i kirken før jul. Humanetisk forbund leder kraftig an i dette ordskiftet. Ofte har våre nye landmenn blitt «dyttet foran» og brukt som argument for at skolegudstjenester kan virke ekskluderende.  Jeg har selv vært mor ved den lokale barneskolen i mange år, og har lagt merke til at barn med enn annen tro enn den kristne synes det er naturlig å delta på skolens julegudstjeneste. Min erfaring er at de som selv tror ofte respekterer andre sin tro, selv om den kommer i en annen form. Tilbake til dette med nøytralitet. Noe av den samme berøringsangsten for tro/bønn/religion har inntatt helsevesenet. Det er pasientene som taper på dette.

Som kristen sykepleier er jeg opptatt av å møte pasienten sine åndelige behov der pasienten er. I møte med en muslimsk pasient vil jeg legge til rette for at pasienten får en kost som inneholder halalkjøtt dersom han eller hun ønsker dette. Og passe på at informasjon at pasienten ikke spiser svinekjøtt kommer til kokk og kjøkkenpersonale. Det handler om å ha respekt for pasienten sine behov, og å ha kunnskap om at disse kan variere ut i fra blant annet kultur, tro og personlige ønsker. Jeg har jobbet i 10 år som sykepleier, og vil dele en pasienthistorie med dere. Denne er anonymisert for å ivareta taushetsplikten.

Ågot på 85 år har flyttet til sykehjemmet. Hun er ei blid dame, ofte med en humoristisk kommentar på lur. De unge pleierne synes det er hyggelig å gå innom rommet hennes, og de møtes med en vitalitet og ungdommelighet i tanke og væremåte. Til tross for dette rapporterer nattevakter igjen og igjen at Ågot sliter med smerter og søvnløshet på natt, og at hun har behov for sovemedisin og smertestillende. Hun våkner ofte, og virker urolig. En av sykepleierne tar mot til seg en dag, setter seg ned hos pasienten og spør: «Er det noe du ligger og tenker på?» Pasienten svarer: «Det er denne evigheta da…» Det kommer fram at pasienten kjenner på uro med tanke på døden og hva som skjer når man dør. En uro som er så kraftig at den går utover søvnen. Pasienten takker ja da hun får tilbud om å snakke med en prest. Hun er svært glad i sang og musikk. Presten og pasienten synger, snakker og ber sammen. Gradvis begynner pasienten å sove bedre. Hun har ikke lenger behov for sovemedisin eller smertestillende. En dag sier pasienten at hun gjerne vil ha nattverd. Presten legger til rette for dette, og de får ei fin stund. Noen dager seinere sovner pasienten stille inn. De som var på jobb denne kvelden kan fortelle at det var som om hun la seg godt til rette i sengen og at de kunne se et lite smil på leppene i det hun tok sitt siste pust.

Jeg kunne delt flere liknede pasienthistorier. Det er svært viktig at vi som jobber pasientnært tør å snakke om åndelige behov. Det er ikke sikkert vi føler oss trygge på å kunne gå i dybden på slike temaer selv, men det er viktig at vi vet hvem vi kan kontakte dersom pasienten trenger noen å snakke med. Lag gode avtaler med den lokale menigheten. Både prest og diakon er godt utrustet for slike samtaler. Sørg for å ha telefonnummeret til prest i beredskapstjeneste tilgjengelig, slik at dette kan brukes ved behov på kveld og i helger. Trykk gjerne opp noen tekster og bønner som personalet kan lese med pasientene. Lokal prest eller diakon vil kunne være behjelpelig med dette. Legg til rette for internundervisning for ansatte om åndelige behov. Kunnskap gir trygghet og mot til å møte disse situasjonene.

Når du ber, og det du frykter likevel skjer.


Det skjer grusomme ting i verden. Naturkatastrofer. Barn som blir utsatt for overgrep. Mennesker på flukt fra krig og fattigdom. Sykdom og skader. Angst som frarøver unge mennesker trygghet og livsmot. Smerte. Ensomhet. Brutte relasjoner, med sorg og savn. For å nevne noe. Jeg har nevnt tidligere på bloggen at å be ikke er som å ta en vaksine mot motgang. Men, å være kristen er å vite at man aldri går aleine. Kjærlighetens Gud går sammen med deg og meg, i alle situasjoner.

Hvorfor kan ikke Gud ta bort ondskap og forhindre det vonde som skjer? Det er ikke lett svare på dette spørsmålet. Mange har forsøkt før meg. Selv kjente jeg at dette spørsmålet lenge lå som en sperre i forhold til å kunne tro på Gud. Bibelen forteller om Jesus som vant over døden og hentet ut nøklene til dødsriket. Det betyr at den dagen vi dør så kan vi få hvile i at det er en fortsettelse et annet sted. Døden er ikke slutten. Himmelen beskrives som et sted uten ondskap og vondskap. Men, her på jorden er ondskapen tydelig og kraftfullt tilstede. Det heter seg at vi mennesker er skapt med en fri vilje. Vi kan velge å gjøre godt og vi kan velge å gjøre ondt. Gud vil gjerne lede oss når vi tar små og store valg. Å bruke tid med Gud i bønn gjør det lettere å lytte til hans gode råd og veiledning. Og Gud har lovet at han alltid går sammen med oss:

«En natt hadde en mann en drøm. 
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren.
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; 
det ene var hans egne, og det andre var Herrens.

Da det siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. 
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: 
Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, 
så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg.

Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor.
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: 
Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg.
De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – 
og du bare kan se ett spor i sanden,
det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.”

(Skrevet av Mary Stevenson.)

I bibelen står det: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» 1. Kor. 13, 8-13.

Gud er med oss i alt. Han elsker oss med oss en betingelsesløs kjærlighet. En dag skal ondskapen overvinnes fullstendig, også på jorda.

Når en mamma ber.


Å være mamma er å leve mer intenst enn du noen gang har opplevd før. Det er å kjenne på en kjærlighet og glede som du ikke kunne forestille deg på forhånd. Det er å være så trøtt av søvnunderskudd at du ikke vet om du har ett eller to glass i solbrillene dine. Eller glemme at det er kaffe i koppen når du snur den opp-ned for å se navnet på produsenten. Disse to eksemplene er fra eget liv, og er situasjoner jeg har smilt av mange ganger.  Å være mamma er også å kjenne på sårbarhet og bekymring på en måte som kan gjøre deg søvnløs og dypt bekymret. Min amerikanske venninne Kim sier dette om å være tenåringsmamma: «They keep me praying.» Mannen min og jeg har hatt et ønske om å gi med ungene våre både vinger og røtter med på veien. Røtter i form av en trygghet om at de alltid har ei havn hos oss som de kan komme tilbake til. Og røtter i form av at de vet at de er skapt og elsket av Gud. Vingene representerer for oss at de kan kjenne en frihet til å ta egne valg og gå egne veier. At de kan lytte til både hjertet sitt, magefølelsen og tankene sine. Å tørre å sende ungene ut i verden krever en ganske så stor porsjon mot. Et mot som jeg mange ganger har kjent at jeg ikke har. Jeg har bedt for mange mennesker og mange situasjoner de siste årene. Men, ingen har fått meg til å be så hyppig og intenst som ungene mine.  Ei annen venninne sier med et smil: «ungene har sin misjon.» Det kan jeg kjenne meg igjen i. At jeg som mamma kan legge fram mine tanker i bønn til Gud, og samtidig tro at han hører og virker inn i situasjonen, gir meg en fred som jeg er svært takknemlig for. Å kunne be for barn som er på reise langt borte, som er syke, driver med risikosport eller som er ute på fest har for meg hatt en avgjørende betydning for å takle vanskelige situasjoner. Å kunne be i fredstid, når ting er rolig, opplever jeg som at er med å gi trygghet når utfordrende eller farlige situasjoner oppstår. Å be om velsignelse og beskyttelse. At ungene må få kjenne hvor dyrebare og elsket de er. At Gud må lede de når de tar små og store valg. Be for kjærester eller fremtidige livsledsagere.

Forskere har funnet at kristne i gjennomsnitt har lavere blodtrykk en ikke-kristne. Som mamma kan jeg hvile i at ungene mine aldri går aleine, samme hvor de er. Gud er der sammen med dem.