Bønn og sykepleie.


Dette kapittelet er først og fremst rettet til deg som jobber innen helsevesenet og som møter pasienter i sårbare situasjoner. Samtidig mener jeg at det kan ha aktualitet for oss alle. Vi vil alle komme i kontakt med helsevesenet i løpet av livet.

Som sykepleiere skal vi ivareta og følge opp i forhold til pasientene sine fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Jeg tror at vi i helsevesenet ofte forsømmer oss i forhold til punktet som gjelder åndelige behov. Det kan være mange grunner til dette. Kanskje synes vi det er vanskelig å sette ord på disse tingene? Kanskje er vi redd for hva som vil komme fram dersom vi spør pasienten, og om dette er noe vi klarer å møte og følge opp? Vi lever i ei tid hvor det har blåst en nøytralitetsvind over landet vårt i noen år. Mange opplever det som utfordrende å sette ord på egen tro. Like sikkert som at julemarsipanen dukker opp i butikken i månedene før jul kommer også diskusjonene vedrørende om skoleelevene skal kunne gå i kirken før jul. Humanetisk forbund leder kraftig an i dette ordskiftet. Ofte har våre nye landmenn blitt «dyttet foran» og brukt som argument for at skolegudstjenester kan virke ekskluderende.  Jeg har selv vært mor ved den lokale barneskolen i mange år, og har lagt merke til at barn med enn annen tro enn den kristne synes det er naturlig å delta på skolens julegudstjeneste. Min erfaring er at de som selv tror ofte respekterer andre sin tro, selv om den kommer i en annen form. Tilbake til dette med nøytralitet. Noe av den samme berøringsangsten for tro/bønn/religion har inntatt helsevesenet. Det er pasientene som taper på dette.

Som kristen sykepleier er jeg opptatt av å møte pasienten sine åndelige behov der pasienten er. I møte med en muslimsk pasient vil jeg legge til rette for at pasienten får en kost som inneholder halalkjøtt dersom han eller hun ønsker dette. Og passe på at informasjon at pasienten ikke spiser svinekjøtt kommer til kokk og kjøkkenpersonale. Det handler om å ha respekt for pasienten sine behov, og å ha kunnskap om at disse kan variere ut i fra blant annet kultur, tro og personlige ønsker. Jeg har jobbet i 10 år som sykepleier, og vil dele en pasienthistorie med dere. Denne er anonymisert for å ivareta taushetsplikten.

Ågot på 85 år har flyttet til sykehjemmet. Hun er ei blid dame, ofte med en humoristisk kommentar på lur. De unge pleierne synes det er hyggelig å gå innom rommet hennes, og de møtes med en vitalitet og ungdommelighet i tanke og væremåte. Til tross for dette rapporterer nattevakter igjen og igjen at Ågot sliter med smerter og søvnløshet på natt, og at hun har behov for sovemedisin og smertestillende. Hun våkner ofte, og virker urolig. En av sykepleierne tar mot til seg en dag, setter seg ned hos pasienten og spør: «Er det noe du ligger og tenker på?» Pasienten svarer: «Det er denne evigheta da…» Det kommer fram at pasienten kjenner på uro med tanke på døden og hva som skjer når man dør. En uro som er så kraftig at den går utover søvnen. Pasienten takker ja da hun får tilbud om å snakke med en prest. Hun er svært glad i sang og musikk. Presten og pasienten synger, snakker og ber sammen. Gradvis begynner pasienten å sove bedre. Hun har ikke lenger behov for sovemedisin eller smertestillende. En dag sier pasienten at hun gjerne vil ha nattverd. Presten legger til rette for dette, og de får ei fin stund. Noen dager seinere sovner pasienten stille inn. De som var på jobb denne kvelden kan fortelle at det var som om hun la seg godt til rette i sengen og at de kunne se et lite smil på leppene i det hun tok sitt siste pust.

Jeg kunne delt flere liknede pasienthistorier. Det er svært viktig at vi som jobber pasientnært tør å snakke om åndelige behov. Det er ikke sikkert vi føler oss trygge på å kunne gå i dybden på slike temaer selv, men det er viktig at vi vet hvem vi kan kontakte dersom pasienten trenger noen å snakke med. Lag gode avtaler med den lokale menigheten. Både prest og diakon er godt utrustet for slike samtaler. Sørg for å ha telefonnummeret til prest i beredskapstjeneste tilgjengelig, slik at dette kan brukes ved behov på kveld og i helger. Trykk gjerne opp noen tekster og bønner som personalet kan lese med pasientene. Lokal prest eller diakon vil kunne være behjelpelig med dette. Legg til rette for internundervisning for ansatte om åndelige behov. Kunnskap gir trygghet og mot til å møte disse situasjonene.

Author: Stine Buxrud

Velkommen til bloggen "Hverdagsbønn." De neste ukene vil den oppdateres ukentlig med en ny tekst. Disse tekstene skrev jeg høsten 2018, og ønsker nå å dele de med deg. Jeg er ei dame på 47 år, som bor i Modum kommune. Hvis du ønsker å gi meg en tilbakemelding på noe av det jeg skriver, kan du gjøre det på følgende mailadresse: stibux@online.no. Håper du kan ha glede og nytte av denne bloggen!