Gledestyver og energityver.

Man skal ikke finne seg i alt. Heller ikke disiplene fant seg i alt. De gikk rundt for å dele gode nyheter og fortelle om Jesus. De kom stadig til nye steder. Noen steder ble de tatt godt imot. Andre steder ble de avvist, jaget og truet på livet. Jesus sier i Mark. 6,11: «Er det et sted de ikke vil ta imot dere og ikke vil høre på dere, skal dere ristet støvet av føttene og dra bort derfra.»

Det er viktig for oss mennesker å kunne sette grenser, både for oss selv og for andre. Ellers «forsvinner vi» og blir usynlige, både for andre og for oss selv.

I fortellingen om Mummitrollet er det en historie om «det usynlige barnet.» Hun heter Ninni og er blitt usynlig fordi hun er blitt så dårlig behandlet av de voksne. Da Ninni kommer til Mummifamilien har hun ei bjelle rundt halsen for at andre skal vite hvor hun er. Ninni blir boende hos Mummifamilien, og møter omsorg og kjærlighet. Gradvis blir hun mer synlig. Helt synlig blir hun først da hun setter grenser en dag, og biter Mummipappa i halen.

Å bli avvist, oversett og dårlig behandlet er gledestyver. Andre gledestyver kan være stress, overfylte arbeidsdager, bekymringer, konflikter, gamle sår som ikke vil gro, sammenligninger, sykdom, smerter, skyld- og skamfølelse, frykt og en opplevelse av hjelpeløshet. Noen ganger kan man sette grenser, søke forsoning, be om tilgivelse eller velge en annen vei. Ta et oppgjør. Sortere og se hva som er sunn skam og hva som er usunn skam. Andre ganger står man i en situasjon som det er vanskelig å finne en løsning på.

Jeg har tidligere skrevet at Gud ønsker at vi skal komme til Han med alt. Til Han kan vi også klage og «bite», slik Ninni gjorde. I bibelen er det mange eksempler på klager til Gud. Om du vil kan du bruke ordene som allerede er der, eller du kan bruke dine egne ord. Din egen fortvilelse, smerte, sorg og sinne. Noen eksempler på klager fra bibelen:

Salme 102: «Herre, hør min bønn, la mitt rop nå fram til deg! Skjul ikke ansiktet når jeg er i nød. Vend øret til meg, skynd deg, svar når jeg roper! For dagene mine svinner som røyk, knoklene brenner som ild. Hjertet er som gress, solsvidd og visnet.»

Klagesangene 3,55: «Jeg kaller på ditt navn, Herre, fra bunnen av brønnen. Du har hørt meg, lukk ikke øret når jeg roper om lindring!»

Noen ganger kan tilværelsen oppleves kaotisk, og man kan være usikker på veien videre. I Salme 94, 18 står det: «Om jeg må si: Foten min er ustø, så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.»

Be gjerne til Gud og sett ord på akkurat slik du har det. Gud møter oss med godhet og trøst. Han vil veilede oss når vi sorterer og setter grenser. Han tar imot våre klager, og ønsker å salve og helbrede det som har gitt skade og smerte.

Kjenner du igjen noen av gledestyvene? Er det noe i livet ditt som trenger sortering eller bearbeiding? Er noe som du bruker unødvendig mye tid og krefter på? Er det situasjoner du står i, hvor det er nødvendig å sette noen grenser?

Bjørn Eidsvåg sin sang, «Eg ser», beskriver hvordan Gud går med oss, gråter med oss, lever med oss og gjør død til liv for oss.

Jesus sier at han vil bære byrdene våre, lede oss og gi oss hvile. Bønn er kommunikasjonslinjen. Man trenger ikke abonnement for å nå fram, og det er ingen begrensninger på åpningstid. Det samme gjelder for klageavdelingen!

Selv har jeg brukt mye tid med mange energi- og gledestyver. Jeg trodde til og med at noen av de var godt selskap. Som for eksempel alle bekymringene som gjerne kommer på besøk døgnet rundt. Man kan fristes til å tenke at man er bedre forberedt når en krise skjer, dersom man har bekymret seg på forhånd. Antakelig er det nærmere sannheten at man heller møter situasjonen med mindre oversikt og evne til å se løsninger, fordi man er sliten av alle bekymringene.

Jeg har også brukt en del tid på å sortere opplevelser fra barndom og oppvekst. Vi er mange som kan skrive under på at slik sortering krever energi og tapper for glede! Men, for en utrolig viktig oppgave å ta fatt på. Dette for at ikke det som ble vanskelig fra start av skal få fortsette å bidra til energi- og gledeslekkasje.

I Jeremia 18, 1 beskrives Gud som en pottemaker, og at vi er leiren som han ønsker å forme til den beste utgaven av oss selv. Når noe raser sammen i livene våre kan Gud forme leiren på nytt, til det bedre. Dreieskiva kan sees på som det omskiftelige livet med alle sine sorger og gleder. Mens leiren er i bevegelse på dreieskiva er den aldri ute av de omsorgsfulle hendene til pottemakeren.

Kintsukuroi er en japansk kunstform som betyr «å reparere med gull». Når keramikk knuses, limes delene sammen med gull. Filosofien er at den reparerte krukken, koppen eller vasen blir både sterkere og vakrere enn den opprinnelige. Jeg tenker at dette kan overføres til livene våre, og slik Gud ønsker å skape noe nytt, sterkt og vakkert av det som er gått i stykker i livene våre. Han hjelper oss med å finne alle bitene, og sette de sammen igjen på en måte som gjør at livet kan fortsette med både sårbarhet, styrke og ny mening.

I Matteus 9,12 blir Jesus kritisert av fariseerne fordi han var sammen med de som ble sett på som syndere og de som var utstøtt fra samfunnet. Jesus svarte: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Han kom til jorda for å invitere, helbrede, reparere, frelse og løfte opp. Mange ganger satte han fariseerne tydelig på plass, og sa at de var mest opptatt av fasaden sin og hadde glemt at det er barmhjertighet Gud vil ha.

To franske forfattere har sagt noe klokt:

Georges Bernanos: «Jeg vet jo godt at ønsket om å be allerede er en bønn, og at Gud ikke forlanger mer.»

Viktor Hugo: «Visse tanker er bønner. Det er øyeblikk da sjelen ligger på kne, likegyldig hvorledes legemets stilling er.»

Ukas utfordring: snakk med Gud. Se om du kan identifisere noen gledestyver. Legg gjerne fra deg det som tynger i bønn. Husk at Gud gjerne tar imot klager. Han ønsker å gi deg visdom, ledelse, trøst, glede, helbredelse, fred, hvile og evig liv. Og han elsker å skape noe nytt og bedre av en vanskelig situasjon.

Glede i hverdag og fest.

«Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den!» Salme 118,24.

Kommer du på noen dager i livet som har vært jubeldager? Da alt bare stemte. Hva skal til for at dagen skal bli slik? For min del er det er lett å tenke på festdagene, som bryllupet, ungene sine fødselsdager, da vi kjøpte huset, den dagen en alvorlig syk venn fikk en god beskjed eller da jeg endelig kunne spise igjen etter å ha fjernet mandlene.

Det kan være fort gjort å ta hverdagene for gitt. Her ringer klokka 06 hvis jeg skal på dagvakt. Da er det lett å gå på autopilot, for det er de samme oppgavene som skal utføres hver morgen. Og ganske snart skal jeg ta på jobbklær, så det er liten grunn til å legge mye jobb i valg av klær fra start av. Det handler om hygiene, påkledning, frokost, litt husarbeid og å rekke å være på rett sted til rett tid for morgenrapporten.

Jeg tror at flere enn meg kan ha godt av å stoppe opp litt, og bruke sansene. Smake. Lytte. Se. Kjenne etter. Være til stede. Når jeg leser teksten over fra Salme 118, så står det jo faktisk at dette er dagen som Herren har gjort. Akkurat i dag, akkurat nå. Ikke den dagen da alt stemmer, men den dagen jeg har foran meg i denne stund. Hverdagen. Hvordan klare å juble og glede seg over hverdagen? Hva setter du pris på når det er en helt vanlig mandag? Den første kaffekoppen? Å gi noen en klem på tur ut av døra? Lytte til musikk? Et smil fra en kollega? Vakker natur? Den første gåseflokken som kommer tilbake i V-form? En telefon fra noen du er glad i? Å kjenne at pust og puls øker på tur i skogen? Lunsj med venner? Gulostskiva?

En ting som kjennetegner hverdagen, er at den ofte inneholder både gleder og utfordringer. «Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende» står det i Romerne 12, 1. Paulus oppfordrer oss til å være til stede i oss selv og for andre, slik livet er akkurat nå. I hverdag og i fest.

I Salme 34,9 står det: «Smak og se at Herren er god. Salig er den som søker tilflukt hos ham.» Hvor ofte tar vi oss tid til å smake, virkelig smake? Bruke tid, kjenne etter og koble på sansene? Og hva mener kong David med at vi skal smake og se at Gud er god? Hvordan «smaker» Gud, og hva har dette med hverdagen vår å gjøre? For meg «smaker» Gud kjærlighet. Trygghet. Ny start. Seier.

Men, hva vil det si å være salig? Ifølge Det norske akademis ordbok betyr salig: «fylt av dyp, intens lykke; fullkomment lykkelig.» Selv kan jeg kjenne på en dyp og intens lykkefølelse når jeg har fått samlet de jeg er aller mest glad i. Et annet eksempel på en gang jeg kjente på slike følelser var en kveld jeg kjørte hjem fra kveldsvakt og stoppet på rødt lys fordi det var veiarbeid. Dette var kvelden før Mormor døde, og plutselig var det som om hun sa til meg: «Stine, det du og jeg har sammen er ren kjærlighet. Og den er omsluttet av en rustning.» Jeg kjente varmen i brystet og tårene i øynene. Dyp, intens lykke. Koronarestriksjoner gjorde at jeg ikke kunne komme til mormor på sykehjemmet, da hun ble alvorlig syk den siste uken hun levde. Dette syntes jeg var vanskelig. Jeg savnet å kunne være sammen med henne, og kjente på en sorg over å ikke skulle få være hos henne den siste tiden. Men, så ble det hun som kom til meg. Slike opplevelser er ikke så lett å forklare. Jeg har landet på at jeg får ta imot de som en gave, og si takk!

Midt i hverdagen kan du og jeg få gode ideer eller innskytelser. Mormor var ei dame som fulgte mange av de gode ideene hun fikk, til glede for seg selv og andre. Hun bakte og strikket. Resultatene varmet mange. Hun stilte opp for mennesker som hun så at trengte litt hjelp. Hun samlet inn penger til Sanitetsforeningen. Var barnevakt, lagde måltider, kom på besøk og tok en telefon. Veien fra tanke til handling var kort. Samtidig var hun god på å koble av og bruke sansene. Hun fant mye glede i hagen sin og i naturen. Hun var til stede der hun var, og kunne også sette grenser. Hun fulgte med på blomstenes utvikling og hvordan det lå an med blåbærkart og multeblomster. Hun var ei hverdagsmormor. Men, hun var virkelig ei festmormor også! Da hun var over 80 år, bestilte hun seg ny bunad. Og denne rakk hun å bruke mange ganger. Jeg tror hun koste seg like mye hver gang.

Som sykepleier opplevde jeg ofte, før koronaens tid, at venner av pasienter kom innom pasientene på besøk. Noen sendte en blomst eller tok med et måltid. En gang hadde en pasient med seg en hjemmelaget adventskalender fra et barnebarn, da hun kom til rehabiliteringsinstitusjonen i desember. Barnebarnet hadde tegnet en tegning og skrevet noen ord for hver dag. Dette var til stor glede for pasienten.

En annen gang kom en venn av en pasient innom med sushi. Det var lenge siden pasienten hadde hatt mulighet til å spise dette, og han ble svært glad. Jeg synes dette er gode eksempler på hverdagsglede.

Georg Brandes har skrevet diktet: «Dagen i dag.» Det lyder slik:

Dagen i dag er en merkelig dag. Den er din.

Dagen i går slapp deg ut av hendene.

Den kan ikke få annet innhold enn du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.

Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.

Men, dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.

Den kan du fylle med hva du vil. Benytt deg av det.

I dag kan du glede et annet menneske.

I dag kan du hjelpe en annen.

I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at du er til.

Dagen i dag er en betydningsfull dag. Den er din.

I Filipperne 4.13 skriver Paulus: «Alt makter jeg i han som gjør meg sterk.» Dette kan være gode ord å ta med seg i både hverdag og fest. Ord som kan gi oss mot og handlekraft når vi har fått en god ide eller innskytelse. Husk at dette er dagen som Gud har gjort!

Hva gir deg glede i hverdagen?

Har du fått innskytelser eller gode ideer som du har handlet på?

Hvordan opplever du at Gud «smaker»?

Fremtidshåp.

Jeremia 29,11: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

Hjemme hos oss har vi hatt mange dyr. Dette kunne jeg skrevet mye om, og dyreholdet har blant annet omfattet hester, hunder, katter, marsvin, hamstre, fisker og kaniner. Kortversjonen er at ungene og jeg stort sett synes at det er hyggelig med dyr, mens mannen min stort sett synes det er mye styr og mye hår. Så vi har måttet komme fram til noen kompromisser. De siste ni årene har vi blant annet hatt en hannkatt, Gråpus, som har en betydelig selvtillit. Det har vært en slags maktkamp mellom han og mannen min Per, hvor Per demonstrativt har latt katten være litt lenger ute enn det katten selv ønsker. En dag kvitterte Gråpus med å gjør sitt fornødne midt på dyna til Per. Per var der og da temmelig klar for å ta med katten på en aller siste tur til dyrlegen, og ungene protesterte. Særlig mellomstejenta, Kristine, var fortvilet: «Tror du pappa kommer til å avlive Gråpus?» Så trakk hun et bibelkort med teksten fra Jeremia: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Katten fikk leve. Dette er noen år siden, og Gråpus har fortsatt god tro på seg selv. I sommer måtte han sy 20 sting etter å ha kranglet med en grevling.

Ordene fra Jeremia ble gode for Kristine, og det er ord vi alle kan få ta med oss. Gud har fredstanker for oss. Og han ønsker å gi fremtid og håp til hver og en av oss. Både her på jorda, men også når det jordiske livet ikke er mer.

Siden januar har jeg fulgt bibelleseplanen «Daglig brød» fra Norsk bibelinstitutt, hvor jeg leser fire tekster fra ulike steder i bibelen daglig. Dette har vært fint, og det har vært utfordrende. Noe av det jeg opplever som positivt er å få en daglig dose påfyll fra tekster som er inspirert av Gud, og som har hatt avgjørende betydning for mennesker i flere tusen år. Jeg opplever mange av tekstene som like aktuelle inn i mitt liv i 2020. Det er også fint å se bibelfortellingene i en større sammenheng.

Det som har vært mest utfordrende for meg er mange av tekstene fra Det gamle testamentet, hvor Guds folk utøver mye vold. Dette til tross for at et av de 10 bud er at man ikke skal drepe.

Jo mer jeg leser, jo mer takknemlig er jeg for Jesus og alt han står for. Hvor radikal han er. Hvor modig. Hvordan han sto opp mot et negativt lederskap. Den betingelsesløse kjærligheten han viser! Hvordan han kom får å hjelpe de som trengte hjelp, se de som falt utenfor og være lege for de syke. For å gjenopprette det som var gått galt i verden, og åpne veien til himmelen for alle. Med fred og kjærlighet. Før Jesus ble korsfestet, sa han til disiplene at han ved å dø ville dra i forveien for å gjøre i stand. Han sa at det er mange rom i Guds hus. Han fortalte om himmelen, og livet etter døden. Vi kan få tro, hvile og finne trøst i at døden ikke er slutten.

Jeg tenker tilbake på tiden før jeg ble kristen. Og jeg tenker med takknemlighet på at jeg i møte med død og sykdom nå har ei tro med meg. For meg var det å bli kristen noe som virket svært positivt inn på livet. Jeg ble tryggere, bekymret meg mindre, begynte å leve mer og gladere enn tidligere. Og jeg lærte, og fikk erfare, at hverken jeg eller noen andre noen gang går aleine. Jesus går sammen med hver og en av oss, hele tiden. I liv og død.

En tidligere kollega fortalte om en gang hun skulle følge i en pasient sin begravelse. Det var den første gangen som hun deltok i en begravelsesseremoni i regi av Humanetisk forbund. I etterkant hadde hun behov for å snakke om opplevelsen. Hun sa: «Det var kjølig og trist. Ingen sanger som kunne trøste. Ingen ord om fremtidshåp. Bare takk for livet. Punktum.»

Masterplanen til Gud, med å la Jesus bli født som en baby på jorda, var at Jesus gjennom sitt liv skulle gi fremtidshåp til hver og en av oss. At han skulle la seg korsfeste, dra ned til dødsriket, hente ut nøklene og åpne veien til himmelen for oss alle. Dette håpet kjenner jeg at gir styrke og trøst i møte med å sørge og miste. Jeg tror at vi har noe godt i vente, som vil sette den jordiske sorgen og smerten i et annet lys. Og jeg finner trøst, styrke og glede i å få tro at vi skal få møtes igjen. Døden er ikke et punktum. Døden er mer som et komma, hvor det følger mer. Og ifølge bibelen er fortsettelsen det beste. Vi kan få si «på gjensyn» eller «adjø.» Visste du at «adjø» betyr «til Gud»? Det kommer fra det franske ordet adieu, som igjen stammer fra latin.

Når jeg sier: «det er umulig,» sier Jesus: «For mennesker er det umulig. Men, ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.» Mark. 10,27.

Når jeg sier: «jeg er redd og svak,» skriver Jesaja om Gud: «Frykt ikke, for jeg er med deg. Vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» Jes. 41,10.

Når jeg sier: «jeg er så bekymret,» sier Peter: «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» 1.Pet. 5,7.

Når jeg sier: «jeg er for trett,» sier Jesus: «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Matt, 11,28.

Vi mennesker kan lett kjenne oss svake, redde og bekymret. Vi kan føle oss aleine, utilstrekkelige og miste motet for veien videre. Da er det viktig å minne seg på disse ordene fra Gud.

Gud har fredstanker for oss mennesker. Han vil gi oss fremtid, håp og glede. Nå og i evighet. Teksten fra Jeremia fortsetter slik: «Når dere kaller på meg, og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg og dere skal finne meg.» Jesus sier: «Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» Joh. 6,37.

Hvilke tanker har du om fremtiden?

Hva håper du på?

Praktisk info: nå er tekstene som ble publisert under hovedoverskriften «Hverdagsfred» (i vår og på forsommeren) også tilgjengelig som et hefte hos Bok og media – både i butikken i Oslo og i nettbutikken. Heftet heter «Hverdagsfred.» Hos Bok og media finnes også heftet «Hverdagsbønn» som består av de 12 første tekstene som ble publisert på denne bloggen. Heftene koster 150,- kr. pr. stk.

God is the father of the fatherless.

På slutten av 90-tallet fikk jeg være med en gruppe fra den lokale menigheten på et Willowcreek-seminar i Gøteborg. Willowcreek er en amerikansk menighet som har opplevd stor vekst. Dagene i Gøteborg besto av inspirerende foredrag, musikk av høy kvalitet, sterke fortellinger, gode samtaler og deilig mat. Hele arrangementet var svært proft utført.

Det er særlig en setning som jeg husker godt fra disse dagene. En ung mann gikk aleine ut på scenen. I salen satt flere tusen tilhørere, og han sto der i en lysspot med gitaren sin. Han fortalte om hvordan han hele livet hadde vært svært glad i sang og musikk, men at faren hans hadde andre forventinger til han. Han kom fra en rik familie. Det var forventet at han skulle ta en økonomiutdanning og ta over familiens firma. Da sønnen heller ville leve av musikk, ble han avvist av faren som ikke ville ha noe mer med han å gjøre. Den unge musikeren fortalte hvordan han da mistet faren sin, men at han hadde funnet et ny far i Gud. Han sa: «God is the father of the fatherless.» Så fortalt han om hvor viktig Gud og menigheten var for han, før han helt aleine sang og spilte en sang. Det var en beveget forsamling som lyttet, og hadde noen mistet den berømte knappenålen tror jeg man kunne hørt da den traff gulvet.

I Salme 146,9 står det om Gud at «han holder enker og farløse oppe.» I Salme 68,6 står det at «Gud i sin hellige bolig er farløses far.»

Jeg ble sittende å tenke på min egen pappa. Pappa var den som introduserte meg for friluftsliv. Han tok med hunden vår Beauty og meg på tur med ski og pulk fra før jeg kunne gå selv. Han lærte meg å gå på ski da jeg ble litt eldre. Lærte meg å fange kimer som vi kunne fiske abbor med. Viste meg hvordan man lager seljefløyte. Lærte meg å lese sjøkart og like teit engelsk humor. Introduserte meg for det fonetiske alfabetet og viste meg hvordan jeg kunne kalle opp Tjøme radio fra båt. Han innførte morgenbad som obligatorisk på både varme og mindre varme sommerdager, ofte med egg og baconfrokoster som sikringskost. På gode dager var pappa den beste pappaen man kunne ha. Men, pappa hadde også en annen side, en som jeg var redd for. Og jeg lærte tidlig å lese han, for å vite hvordan han hadde det denne dagen, slik at jeg kunne tilpasse meg dette. Pappa var svært psykisk syk. Han hadde hatt en tøff oppvekst, hvor vold fra far ikke var uvanlig. Dette preget han. Noen ganger brast virkeligheten, og han ble psykotisk. Da kunne han bli svært sjalu og han trodde at andre forfulgte han. Han ble sint, mørk og uforutsigbar. Det var tøft å være mamma, og det var tøft å være oss alle.

Etter hvert forsto besteforeldrene mine på mamma sin side at noe var galt. Jeg fikk da en oppgave som bekymret meg mye. Neste gang det ble uro hjemme, skulle jeg ringe. Jeg var seks år, og var både redd for at pappa skulle oppdage det hvis jeg forsøkte å ringe. Samtidig var jeg redd for å ikke klare å huske telefonnummeret.

Mange mennesker har vanskelige historier med seg i forhold til sin egen far. Dette kan påvirke forholdet til Gud, fordi man overfører de dårlige erfaringene og tenker at vår Far i himmelen er som vår far på jorden. Heldigvis er det ikke slik! Gud er en annen type far. Han elsker oss med betingelsesløs kjærlighet. Han går alltid sammen med oss. Og det er ingenting vi kan gjøre som gjør at han elsker oss mer. Det er heller ingen ting vi kan gjøre som gjør at han elsker oss mindre. Det står i bibelen at han er den samme i går og i dag og til evig tid. Ingen uforutsigbare endringer i atferd, med andre ord. Bare lys og kjærlighet. God is the father of the fatherless. Å vite dette, ta imot dette og hvile i dette har gitt meg trygghet, forankring, forutsigbarhet og hverdagsglede.

Pappa sitt liv ble vanskelig. Jeg kunne skrevet mye om dette. Hvor vanskelig det er å få noen tvangsinnlagt, for eksempel. Så lenge man ikke er til skade for seg selv eller andre, kan man leve ganske røft uten at noen griper inn. Pappa valgt å bo i campingvogn i flere år. Året rundt. Til å begynne med, gikk det på et vis. Han kjørte bil, var svært nøye med å betale regninger og var tilgjengelig på mobil iblant. Den fysiske helsa var ok. Da vi ringtes spurte han alltid om hvordan vi alle hadde det, og jeg fortalte om små og store hverdagsbegivenheter. Pappa svarte: «Dette er som musikk i ørene mine.» Jeg var aldri i tvil om at han elsket oss. De siste årene han levde, gikk det bratt nedover med den fysiske helsa. Det begynte å bli ganske så uverdig og problematisk å bo i ei campingvogn i skogen. Men, han var ikke villig til å finne en annen boform før det hadde gått ganske langt. Selv om jeg var blitt ei dame på 40 år, hang fortsatt noe av frykten fra barndommen igjen. Jeg husker godt den siste gangen jeg besøkte han i campingvogna. Vi drakk sitronbrus av skitne krus, og snakket om at «dette går ikke lenger.» Heldigvis innså pappa det selv, og for å gjøre en lang historie kort så takket han ja til en leilighet med god oppfølging fra psykisk helseteam i kommunen. Da jeg kjørte hjem etter det siste besøket i campingvogna kjente jeg på en helt fantastisk følelse! Jeg var ikke redd lenger. Frykten var som smeltet bort. Pappa fikk to ganske fine år i den kommunale leiligheten. En morgen fikk han hjertestans mens han var på tur ut av sengen. Hjemmesykepleien fant han da de kom innom på morgenen.

Jeg ønsket så inderlig å si noen ord i begravelsen. Samtidig visste jeg at jeg ville være så påvirket av følelser at dette ville bli vanskelig. Da kom jeg på salmen «Ikke en spurv til jorden,» og jeg valgte å lese denne. Da vi skulle bære ut kista spilte organisten melodien til «Ikke en spurv til jorden.» Hun fortalte noe rart. Da hun skulle finne notene til salmen hun hadde tenkt å spille, så var de borte. I stedet var det notene til «Ikke en spurv til jorden» som sto der, fra hun hadde øvd på den tidligere på dagen. Det ble en sterk begravelse. Jeg kjenner meg trygg på at pappa er hos Gud nå, og at han har fått legge fra seg det som ble så vanskelig i livet.

Ikke en spurv til jorden:

Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet.

Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet!

Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt

Uten at Gud vet om det, han som er overalt.

Tro det når stormen herjer bladløse vintertrær!

Tro det når brenning bryter over de nakne skjær!

Tro det når ubeskyttet midt i en kamp du står.

Tro det når helt alene du med en smerte går.

Tro det når noe brister uten å vokse frem.

Tro det når noen mister det som var alt for dem!

Tro det når håp går under uten å reise seg:

Ikke en spurv til jorden! Det er et ord til deg.

Hvilket forhold har, eller hadde du, til din far?

Hvilke tanker har du om hvem Gud er?

____

For ordens skyld: jeg har lest denne teksten for mamma, og hun har gitt meg “grønt lys” til å publisere den.