En historie til, og så en avslutning:

Etter at jeg skrev om bønn og sykepleie på denne bloggen, fortalte en kollega meg en historie fra hun selv var i praksis på sykehuset. På avdelingen var en pasient kommet til livets siste fase. Pasienten var ikke lenger kontaktbar, men virket likevel urolig. Sønnen til pasienten var aleine om å sitte ved hennes side, og kollegaen min merket at han begynte å bli sliten. Hun tilbød seg derfor å sitte sammen med pasienten slik at sønnen kunne få ei pause. Dette takket sønnen ja til. Kollegaen min merket pasienten sin uro, og fikk en tanke om at kanskje hun kunne synge en salme for pasienten? Mens hun sang så hun at pasienten ble roligere, og tårer rant fra øynene til pasienten og ned på kinnet. Da sønnen kom tilbake, merket han at moren var blitt roligere. Han spurte kollegaen min vennlig: «hva har du gjort med moren min mens jeg var borte?»

Innledningsvis fortalte jeg om en oppvekst uten kristne tradisjoner, uten tro på Gud og uten bønn. Etter at jeg ble kristen har flere av mine besteforeldre gått bort. Min morfar var en mann som virket svært fredfylt de siste dagene han levde. På denne tiden jobbet jeg som sykepleier på en Lindrende enhet, og var blitt modigere i forhold til å snakke om tro og død. Så jeg spurte han hva han tenkte om døden. Han svarte at han hadde lært å be «Fader vår» av moren sin, og at han hvilte trygt i denne bønnen i livets siste fase. Sammen med mormor hadde han bedt denne bønnen mange ganger, og de hadde også bedt for barn og barnebarn. Dette var noe som jeg ikke hadde hørt før, og jeg kjente at jeg ble glad.

Da min farfar døde hadde farmor gått bort noen år tidligere. Vi skulle rydde i tingene deres og to ting dukket opp, som overrasket meg. Det ene var boka «Veien til Kristus.» Det andre var et bilde som farfar hadde tegnet av et stabbur hvor det var skåret inn tre kors over døren. Under bildet sto teksten: «Det var en makt som fanden og underjordingene ikke rådde med.» Dette bildet rammet jeg inn og det er blitt en kjær eiendel for meg. Boka har jeg også tatt vare på.

Hvor viktig er det å dele tanker om tro og bønn?

Etter at jeg ble klar over at besteforeldrene mine hadde hatt et nærere forhold til tro og bønn, enn hva jeg ble klar over var det særlig to tanker jeg satt igjen med. Hvorfor hadde de ikke fortalt om det? Kanskje ville det ha virket positivt inn i perioder av livet som jeg opplevde som vanskelige? Kanskje ville slike samtaler ha gjort at jeg tok andre og bedre valg?

Men, mest av alt satt jeg igjen med en takknemlighet og undring over i hvilken grad mine besteforeldre sin tro har virket inn på min tros – og bønnevei? Og kanskje har disse tankene vært medvirkende til at jeg skriver denne bloggen. Jeg har selv hatt glede av og blitt inspirert av å høre og lese andre sine erfaringer med bønn. Nå var det min tur til å dele noen av mine erfaringer.

Jeg vil avslutte blogginnleggene med å ønske lykke til med bønner av alle slag, på alle slags steder og til alle slags tider! Lykke til med å be og lete. Noen ganger vil du få svar og andre ganger vil du oppleve å måtte vente. Dører vil åpnes, noen ganger slik du hadde tenkt og andre ganger på helt andre måter.

Gud er alltid større. Gud er alltid våken. Gud er kjærlighet. Du går aldri aleine.

Takk til hver og en av dere som har fulgt og lest bloggen ❤ Takk for alle tilbakemeldinger! Disse har vært svært oppmuntrende. Med denne avslutningen er alle tekstene jeg skrev høsten 2018 publisert. Det vil nå bli en bloggpause fra min side, men det kan godt være at jeg tar opp igjen bloggingen en gang i fremtiden. Alt godt ønskes deg så lenge! ❤

Vi lever i et sannhetens univers, og det finnes perler over alt.


I kapittel 1 fortalte jeg om Alphakurset som mannen min og jeg gikk på. Etter dette kurset fikk alle deltakerne spørsmål om de ville være med i husfellesskap eller Betagrupper. Per og jeg takket ja til dette, og har vært med i ei slik gruppe i 20 år. Vi består av 5 par, og møtes månedlig. En av de andre i gruppa er Kjell. Han sier: «Vi lever i et sannhetens univers. Sannheten vil alltid komme frem.» Dette er en viktig påminnelse når man opplever at det skjer urettferdighet både nært og lenger unna. Noen ganger opplever man at mennesker med dårlig oppførsel bruker makt uklokt. Man kan be om rettferdighet, og så skjer det tilsynelatende ikke noe. Da opplever jeg det godt å hvile i at vi lever i et sannhetens univers, og at sannheten vil komme frem. Noen ganger tar det bare litt tid. Dette kan oppmuntre til å fortsette å be.

Med at det finnes perler overalt, mener jeg at midt i vår hverdag og kanskje når vi venter det minst kan vi få opplevelser av noe som har en storhet i seg, og som løfter tanken ut av det hverdagslige. I innledningen delte jeg en opplevelse jeg hadde da jeg var 12-13 år. Denne har jeg båret med meg som en skatt eller en perle. Andre ganger kan det være noe vakkert i naturen, som en solnedgang eller alle høstfargene i oktober. Det kan være et menneskemøte, et smil, en klem eller noen gode ord. Det kan være en sang eller et dikt. En tale eller et måltid. Ta vare på slike perler. Hent de fram igjen når du trenger en oppmuntring. La de inspirere deg til å be.

En slik menneskelig perle som jeg har møtt på min vei er min svigermor Sigrid. Hun var ei varm og raus dame. Dessverre fikk hun en alvorlig kreftsykdom, og døde mens jeg var høygravid med vårt andre barn. De siste dagene hun levde etterspurte Sigrid flere ganger babyen. «Er jenta kommet?» sa hun. Per minnet henne på at vi ikke visste kjønnet til babyen, men innimellom at hun døste og var våken var Sigrid overbevist om det var ei jente. I femtiden på morgenen den dagen Sigrid skulle begraves ble vår datter Kristine født. Sigrid hadde selv valgt salmer til begravelsen, og min svigerfar ble litt overrasket da han så at en dåpssalme var blant disse salmene. Denne starter slik: «Fylt av glede over livets under, med et nyfødt barn i våre hender. Kommer vi til deg som gav oss livet.» Salmen ble spilt instrumentalt i begynnelsen av begravelsen, og for Per og meg som hadde blitt foreldre noen timer tidligere ble dette svært spesielt og vakkert. Og da vi snakket med familie og venner etterpå, var mange blitt beveget av dette. Hvordan kunne Sigrid vite? Sigrid hadde ei trygg og jordnær tro på Gud. Jeg ser for meg at hun hadde mange tanker, sukk og bønner til han. Og at kommunikasjonen var toveis.