Vi lever i et sannhetens univers, og det finnes perler over alt.


I kapittel 1 fortalte jeg om Alphakurset som mannen min og jeg gikk på. Etter dette kurset fikk alle deltakerne spørsmål om de ville være med i husfellesskap eller Betagrupper. Per og jeg takket ja til dette, og har vært med i ei slik gruppe i 20 år. Vi består av 5 par, og møtes månedlig. En av de andre i gruppa er Kjell. Han sier: «Vi lever i et sannhetens univers. Sannheten vil alltid komme frem.» Dette er en viktig påminnelse når man opplever at det skjer urettferdighet både nært og lenger unna. Noen ganger opplever man at mennesker med dårlig oppførsel bruker makt uklokt. Man kan be om rettferdighet, og så skjer det tilsynelatende ikke noe. Da opplever jeg det godt å hvile i at vi lever i et sannhetens univers, og at sannheten vil komme frem. Noen ganger tar det bare litt tid. Dette kan oppmuntre til å fortsette å be.

Med at det finnes perler overalt, mener jeg at midt i vår hverdag og kanskje når vi venter det minst kan vi få opplevelser av noe som har en storhet i seg, og som løfter tanken ut av det hverdagslige. I innledningen delte jeg en opplevelse jeg hadde da jeg var 12-13 år. Denne har jeg båret med meg som en skatt eller en perle. Andre ganger kan det være noe vakkert i naturen, som en solnedgang eller alle høstfargene i oktober. Det kan være et menneskemøte, et smil, en klem eller noen gode ord. Det kan være en sang eller et dikt. En tale eller et måltid. Ta vare på slike perler. Hent de fram igjen når du trenger en oppmuntring. La de inspirere deg til å be.

En slik menneskelig perle som jeg har møtt på min vei er min svigermor Sigrid. Hun var ei varm og raus dame. Dessverre fikk hun en alvorlig kreftsykdom, og døde mens jeg var høygravid med vårt andre barn. De siste dagene hun levde etterspurte Sigrid flere ganger babyen. «Er jenta kommet?» sa hun. Per minnet henne på at vi ikke visste kjønnet til babyen, men innimellom at hun døste og var våken var Sigrid overbevist om det var ei jente. I femtiden på morgenen den dagen Sigrid skulle begraves ble vår datter Kristine født. Sigrid hadde selv valgt salmer til begravelsen, og min svigerfar ble litt overrasket da han så at en dåpssalme var blant disse salmene. Denne starter slik: «Fylt av glede over livets under, med et nyfødt barn i våre hender. Kommer vi til deg som gav oss livet.» Salmen ble spilt instrumentalt i begynnelsen av begravelsen, og for Per og meg som hadde blitt foreldre noen timer tidligere ble dette svært spesielt og vakkert. Og da vi snakket med familie og venner etterpå, var mange blitt beveget av dette. Hvordan kunne Sigrid vite? Sigrid hadde ei trygg og jordnær tro på Gud. Jeg ser for meg at hun hadde mange tanker, sukk og bønner til han. Og at kommunikasjonen var toveis.

Author: Stine Buxrud

Velkommen til bloggen "Hverdagsbønn." De neste ukene vil den oppdateres ukentlig med en ny tekst. Disse tekstene skrev jeg høsten 2018, og ønsker nå å dele de med deg. Jeg er ei dame på 47 år, som bor i Modum kommune. Hvis du ønsker å gi meg en tilbakemelding på noe av det jeg skriver, kan du gjøre det på følgende mailadresse: stibux@online.no. Håper du kan ha glede og nytte av denne bloggen!