Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Denne uka har jeg vært i en begravelse litt utenom det vanlige. Det var Liv Therkelsen på 91 år og ni måneder som skulle begraves. Ord blir fattige når jeg skal beskrive Liv. Hun hadde en omsorg for andre som strakk seg langt og lenger enn langt. Liv var den barnløse kvinnen som fikk flere barn enn noen andre. Åmot kirke var fylt til randen denne dagen. Som Liv selv skriver:

«Den enslige kvinnen har flere barn enn hun som har mann.» (Galaterne 4,27.) Hvorfor det? Jo, jeg tror det er fordi det alle steder er fullt av mennesker som fikk altfor lite omsorg og kjærlighet i oppveksten. Dermed blir de hele livet gående omkring med et udekket behov. Det er til stor hjelp for dem at det også er noen reservemødre og fedre som vandrer rundt. De har omsorgsgenet på plass, men av ulike årsaker fikk de aldri egne, biologiske barn. De skal ikke mangle barn! For slik står det i Skriften, og det stemmer med min og mange andres erfaring. Livet har gitt meg mange barn. Noen ganger har det vært kompliserte «fødselsveer». Noen ganger kan vi bety noe viktig i menneskers liv, uten å vite noe om det, før vi, kanskje flere år senere, møter dem, og de forteller hva som hendte da, og hva det har hatt å si for veien videre.»

I Paulus` første brev til korinterne kan vi lese i 13,13: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Det er lett å la tankene gå til Liv når jeg leser denne teksten. For noen år siden delte Liv noen tekster med meg, som jeg fikk i oppgave å ta vare på. Jeg fikk også friheten til å dele fra disse tekstene når tiden er moden for det. Liv skriver:

«Mye av det vi verdsetter høyt, blekner og forringes med tiden. Men kjærligheten varer ved, den faller aldri bort. (1. Kor. 13. 8) Når jeg nå, som nesten 89-åring, prøver å gjøre opp en slags status, merker jeg at det som på ett eller annet vis har vært drevet fram av et fnugg av Guds kjærlighet, er det som i dag gjør at jeg føler meg søkkrik. Vet du hvordan menneskene omkring deg kan merke at du er glad i dem, har du oppskriften. Det største her i verden, er å få være et Guds barn. Men det nest største tror jeg er å oppleve at mennesker er glade i oss, setter pris på oss og er takknemlige for at vi finns.»

Liv sine tekster handler om menneskemøter. Og de handler om Gud som den gode gjeter, som leter etter mennesker som har det vanskelig. Liv er modig, frimodig og uredd, og får være med Han (Jesus) som går og leiter. Slik går en av tekstene:

«En dag jeg besøkte mor på Modumheimen, satt hun i stua i en ring blant de andre. Vanligvis ville jeg da tatt henne med til rommet hennes, så vi kunne få litt tid for oss selv. Men denne dagen hadde jeg ikke tenkt å være så lenge. Derfor tok jeg en liten prat med henne der hun satt. Før jeg skulle gå, la jeg handa mi på hodet hennes og ønsket henne Guds velsignelse. «Må Gud velsigne deg!» sa jeg. De andre hadde tydeligvis oppfattet hva som foregikk, og de så lengselsfullt på oss. Jeg måtte spørre dem: «Ville dere også gjerne fått Guds velsignelse slik?» De nikket, og jeg ruslet fra den ene til den andre ringen rundt, la handa på hodet og ønsket dem Guds velsignelse. 

For en av dem ble dette ekstra sterkt. Han hikstet fram: «Og jeg som var så glad i kona mi!» Jeg forsto ikke hva han snakket om der og da, men siden fikk jeg høre at han nok hadde blitt værende for lenge hjemme med demensen sin. Han ble irritabel, og en dag dyttet han til kona si, så hun falt nedover trappa og døde av skadene.

Det var stort å tenke på at Gud hadde brukt handa mi for å nå han med sin velsignelse og tilgivelse.»

Tekstene til Liv er som en skattekiste, full av gull og edelstener. Mange mennesker har kommet til henne. Noen har vært fulle, ruset og dypt ulykkelige. Liv våget å stå sammen med mennesker i det som var svært vanskelig. Hun ba for folk og med folk. Mange hadde båret på noe som var svært vanskelig å bære på, og kanskje umulig å snakke om. Liv var klok nok, trygg nok, varm nok og påkoblet nok til å våge å stå sammen med disse menneskene. Når tiden er moden, vil jeg dele mer fra tekstene hennes.

Denne våren har jeg skrevet 10 tekster under overskriften Hverdagskilder. Dette er den 11. og siste teksten i denne omgang, og det oppleves verdig og rett å la Liv og Paulus få være med på oppsummeringen. Vårens tekster har handlet om tro, håp og kjærlighet. De har også handlet om frimodigheten, som gir stor lønn. Andre temaer har vært grensesetting og prioritering, resonans og gjenklang, Frans av Assisi, reparering med gull, stillhet og bønn, bibeltekster (som både kan skape nytt liv, men som også kan brukes av mennesker med dårlige hensikter), ørkenvandring, ensomhet og fellesskap.

Det kan passe å avrunde med salmen Å leva det er å elska:

Å leva, det er å elska, det beste di sjel fekk nå;

å leva, det er i arbeid mot rikare mål å trå.

Å leva, det er i livet å finna det største verd; å leva det er å vinna

til sanning i all si ferd.

Å leva, det er å leggja all urett og lygn i grav;

å leva, det er som havet å spegla Guds himmel av.

Jeg har lest noen humoristiske variasjoner av Paulus sin tekst om kjærligheten som er aller størst: «Størst av alt er huslånet!» Eller: «Størst av alt er blåhvalen!» Men i Paulus sin definisjon snakker vi om helt andre dimensjoner. Det er som Peter beskriver i Apostlenes gjerninger 2,24: En kjærlighet som er sterkere en døden.

Takk for følget denne våren! Alt godt på veien videre ❤

Liv Therkelsen, mor til mange! Bildet deles med tillatelse fra fotograf Nina Djærff.

«Ensomheten er verdens største fellesskap», skriver Gøran Tunstrøm. Vi mennesker trenger hverandre. I 1. Mosebok 2,18 kan vi lese om Gud som sier: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag.» Hva vil det egentlig si å være ensom?

Å være ensom trenger ikke å bety at du er aleine. Vi kan ha mange mennesker rundt oss, og likevel kjenne på ensomhet.  For kristne kan fellesskapet i menigheten gi styrke, glede, vekst, trøst, mening, undervisning og hjelp til å holde fokus. Vi har alle noe vi er gode på, og sammen utfyller vi hverandre. Paulus bruker metaforen et legeme eller en kropp som et bilde på hele menigheten, hvor vi alle er en del av kroppen som utfyller hverandre. Alle er like viktige, og utgjør en helhet.  I 1. korinter 12,21 skriver Paulus: «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke. Eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere.»

Fellesskap kan også være krevende. Det at vi tenker ulikt kan gi uenighet når det gjelder valg og prioriteringer. Hva er viktigst? Jesus gir oss en prioriteringsveileder i Bibelen. En helt sentral tekst i denne veilederen er Misjonsbefalingen i Matteus 28,18: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Misjoner, døp og undervis.

En annen helt sentral tekst er svaret Jesus gir da han blir spurt om hvilket av budene som er det viktigste, i Matteus 22,37: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det første og største budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.» Prioriter Gud. Ta imot gavene han vil gi deg. Takk han og pris han. Vær god mot andre. Vær god mot deg selv.

«Eg vil ikkje bli ein innegubbe som står bak gardine som ein skugge,» har Stein Torleif Bjella sagt. Selv har jeg vokst opp med en far som trakk seg tilbake fordi psykiske utfordringer gjorde det vanskelig for han å kjenne på trygghet sammen med andre. I vanskelige perioder låste han seg inne og skjermet seg bak nedtrukne persienner. Eller dro på lange turer med den ombygde bilen, som han kunne sove og bo i. Dette kunne oppleves som en skjerming der og da, men ble også en effektiv måte å stenge andre ut på. Andre som kunne ha gjort tilværelsen bedre. For pappa preget en utrygg oppvekst hele livet hans, og gjorde det vanskelig å oppsøke andre eller be om hjelp. Emma Hemming Willis har skrevet boka The Unexpected Journey, som handler om livet etter at ektefellen Bruce Willis fikk en demensdiagnose. Hun skriver: «Vi bygger ikke tillit ved å tilby hjelp, vi bygger tillit ved å be om hjelp.» Så enkelt og så vanskelig. For mange av oss kan det å be om hjelp være svært vanskelig. Å be om hjelp kan øke opplevelsen av sårbarhet. Ved å holde avstand forsøker vi å unngå å sette oss selv i situasjoner hvor vi er tilgjengelige for å bli dårlig behandlet på nytt? Kanskje oppleves det tryggest å oppsøke mennesker og miljøer som ikke utfordrer oss. Carsten Jensen har skrevet: «Når vi selv er ulykkelige, lengter vi etter et fellesskap med andre som har det som vi, etter denne bittersøte bekreftelsen på at vi ikke lider fordi vi har vært uheldige eller valgt feil, men fordi det er livets lov.»

I et kristent fellesskap kan vi få muligheten til å gjøre noen nye erfaringer. Vi kan få komme som vi er, og bidra med det vi har og kan. Kanskje kan det også etter hvert oppleves tryggere å be om hjelp? Paulus viser oss en ny måte å tenke om svakhet på, i sitt andre brev til menigheten i Korint. I kapittel 12 vers 10 kan vi lese: «For når jeg er svak, da er jeg sterk.» Med dette mente han kanskje at det å erkjenne at vi ikke klarer alt selv, gjør at vi søker både Gud og andre mennesker? I en menighet kan vi få være en del av et fellesskap hvor vi kan både finne hvile og påfyll, men hvor vi også kan takke ja til oppgaver som utfordrer vår komfortsone. Å utfordre oss selv på denne måten, kan øke angst på kort sikt, men på litt lengre sikt gi økt mestringsopplevelse, nye erfaringer og styrket tro på hva jeg får til. Jeg husker selv da jeg var blitt kristen, og snakket med en av lederne for frivillighet i menigheten. Han var en klok og kreativ kar, som ikke var redd for å gi oppgaver til andre. Jeg husker han sa litt lekent: «Ja, hva skal vi bruke deg til, da?» Jeg opplevde dette som en inkluderende måte å bli møtt på, og har etter dette fått være med på frivillighet av mange slag. Jeg har fått flere venner i et miljø som kjennes som hjemme. I hvilke fellesskap trives du? Hvor finner du hvile og påfyll? Når utfordret du komfortsonen din sist? Har du noen erfaringer med kristne fellesskap?

I morgen er vi 50 frivillige fra menigheten som deltar i den niende Godhetsfestivalen i bygda vår. Her melder folk inn behov for litt hjelp i hus eller hage, og frivillige møter opp med vaskesaker, hageutstyr, beis, planker og verktøy. Disse tre dagene gir mange fine opplevelser og gode menneskemøter! Om du tar imot litt hjelp eller bidrar som frivillig er like verdifullt. Et år tar du kanskje imot litt hjelp, og et annet år kan det være at du er med som frivillig. Mottoet til Godhetsfestivalen er at små ting gjort i kjærlighet vil forandre verden. Eller som ei som tok imot litt hjelp et år sa: «Takk for at dere har minnet meg på at vi er der for hverandre!”

En vei ut av ensomhet kan være å delta som frivillig i en eller annen sammenheng. For eksempel i idrettsforeningen, som kioskvakt, natteravn, besøksvenn, dyrepasser eller i en menighet. Frivillighet kan være en kilde til mening, tilhørighet, glede og nye relasjoner.

Per, Geir og Ragnar har vasket mange biler.

Jeg har jeg bodd et helt år i en ørken. Etter videregående reiste jeg et år til USA for å jobbe som aupair. Jeg bodde hos en svært hyggelig familie i Las Vegas. Las Vegas ligger i delstaten Nevada, som er USA sin tørreste delstat. 90 % av arealet er ørken. I den sørlige delen ligger Mojaveørkenen med Death Valley, hvor den høyeste temperaturen på jorden ble målt til hele 56,7 grader i 1913. Om sommeren er det ikke uvanlig med 49 grader i skyggen. Noen av oss aupairjentene ønsket å kjøre til Death Valley, og ble da anbefalt å gjøre dette før sommerheten tok til. Denne kunne ødelegge bildekkene, ble vi fortalt. Så godt utrustet med full tank og fulle vannflasker la vi i vei.

Jeg hadde også glede av ørkenen rundt byen med sine vakre fjell, med rideturer omgitt av kaktuser og fotturer til Red Rock. Klapperslangene, skorpionene og de giftige edderkoppene var det tryggest å ha på avstand, og det var godt å sette seg i bil med aircondition og trekke innomhus med rikelig tilgang til vann etter endt tur. Flere av Bibelens fortellinger er fra ørkenlandskap. Israelittene la ut på en 40 år lang vandring gjennom ørkenen da de flyktet fra Egypt. Og etter at Jesus ble døpt og hadde fastet i 40 dager, ble han fristet av den onde i ørkenen. Jesus brukte Bibeltekster til å beskytte seg mot den onde sine lokkende forslag. Ørkenen kan være et ensomt og ugjestmildt sted. Vann og mat er mangelvare og mye er utrygt og usikkert. Man er omgitt av farer og kjenner seg sårbar. Det er som datteren min sa på en skautur da hun var liten: «Denne veien er både langsom og tvilsom.»

Ørkenbildet kan også brukes som en metafor for ørkenlignende situasjoner i livet ellers. Det kan være krevende perioder, langvarig sykdom, savn, sorg, konflikter, venting, motgang og prøvelser, ensomhet og mangel på håp, mening, inspirasjon eller glede. Det er mange tekster om å vente i Bibelen. I Job 35,14 kan vi lese: «Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!» I Jakob 5,7 kan vi også lese: «Vær da tålmodige, søsken, til Herren kommer! En bonde må vente på den dyrebare grøden fra jorden og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt. Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, for Herren kommer snart.»

Hva kan vi gjøre mens vi venter? I historien om Job kan vi lese hvordan noen av vennene hans kom for å være sammen med han. I Job 6,2 kan vi lese: «Å, om min uro kunne veies og legges i vektskålen med min sorg! For nå er de tyngre enn havets sand.» Vennene kom og satt sammen med Job i stillhet. Etter hvert forsøkte de også på både mer og mindre vellykkede måter å finne ord for anledningen. Det kan være vanskelig å vite hva vi skal si når noen står midt i ei krise. Det aller viktigste var kanskje at vennene til Job kom og var hos han i denne vanskelige tiden.

Smerte og venting er ikke noe nytt. Gamle tekster beskriver ofte situasjoner som vi kan kjenne oss igjen i. Slik lyder en velsignelse fra det 4. århundre:

Herren være foran deg for å vise deg den rette vei.

Herren være ved siden av deg for å lukke deg inn i sine armer og beskytte deg.

Herren være bak deg for å bevare deg fra menneskers ondskap.

Herren være under deg for å fange deg opp når du faller, og redde deg ut av snarene.

Herren være i deg for å trøste deg når du har det vondt.

Herren være over deg for å velsigne deg.

Henri J.M. Nouwen har skrevet om å vente med forventning. Hvis vi våger å håpe og tro at vi har noe godt i vente, kan det gjøre ventetiden mer overkommelig. I Jesaja 40,29 står det: «Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.» Det betyr ikke at vi som er kristne ikke vil møte utbrenthet, fortvilelse, sorg, depresjon og andre svært krevende situasjoner. Men det betyr at vi kan få håpe og tro at det kommer bedre tider. Om kraftløsheten er overveldende her og nå betyr det ikke at det vil være slik for alltid.

Når livet kjennes ut som en ørkenvandring, så er Gud også der i alt det vanskelige. Som det står skrevet i Apostlenes gjerninger 17,27: «Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» 

Her kommer noen ventetips, som kan være kilder i tørketider:

Vær god mot deg selv! Gi kroppen det den trenger av næring, søvn og hvile.

Hold på døgnrytmen.

Takk ja dersom en venn vil komme på besøk.

Ta sjansen på å ta kontakt med noen du er glad i.

Sett ord på tanker og følelser. Snakk og skriv.

Be til Gud, si det som det er.

Ta en tur ut hver dag. Sørg for litt dagslys.

Rør på kroppen, gjerne til musikk.

Ta en prat med fastlegen din, og få noen gode råd.

Ring en døgnåpen hjelpetelefon, som Mental helse (116 123) eller Kirkens SOS (22 40 00 40) for å snakke litt. Jeg leste nylig at Kirkens SOS har opplevd økning i antall henvendelser, blant annet hvor folk ringer for å kunne starte dagen med å snakke med noen.

Les i Bibelen, og let etter Gud sine gode løfter.

Et eksempel på en slik tekst, finnes i Paulus` brev til Filipperne 4,6: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

For noen år siden gikk ei venninne gjennom en vanskelig tid. Hun spurte meg om jeg hadde en Bibel hun kunne få låne. Nå ser du sikkert for deg at jeg fant en Bibel så raskt som bare mulig, men jeg må dessverre skuffe deg. Bibelen er en samling av tekster skrevet av mange forfattere over flere hundre år. Til sammen forteller tekstene en overordnet historie. Hver for seg, og tatt ut av sammenheng, kan noen av tekstene være vanskelig å forstå. Da venninnen min spurte om å få låne en Bibel, kom jeg i stedet med noen lettleste kristne bøker. Jeg tenkte at disse var «tryggere.» Selv brukte jeg lang tid på å få til å lese hele Bibelen. Etter å ha lest Det nye testamentet, kunne jeg bruke Jesus som utgangspunkt for å gå inn i noen av de tyngre tekstene fra Det gamle testamentet. 2. Mosebok beskriver i 21,23 at «skjer det en skade, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, flenge for flenge, skramme for skramme.» Mens Jesus snakker om tilgivelse og å vende det andre kinnet til. Til og med våre fiender skal vi be for, sier Jesus. I Johannes 8,7 sier han: «Den som er ren kan kaste den første sten.» Vi mennesker har så lett for å dømme andre og tro at vi vet best selv. Jesus forteller en annen historie. Da Peter spør Jesus om hvor mange ganger han skal tilgi sin bror, foreslår Peter selv tallet sju. I Matteus 18,22 svarer Jesus: «Ikke sju ganger, men jeg sier deg sytti ganger sju.» Hvis vi blar litt lenger tilbake til Matteus 7,3 sier Jesus: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» Da min venninne spurte om å få låne en Bibel, ble det en bekymring for at de vanskelige tekstene kunne gjøre at hun tok avstand fra Gud som vant. I etterkant har jeg hatt rikelig med tid til å tenke over denne situasjonen. Og jeg har lagt det hele fram for Gud i bønn: Tilgi meg at jeg ikke stolte på deg.

At Bibelens tekster er mangfoldige, er i ulike sammenhenger blitt misbrukt av mennesker. Enkelttekster er blitt tatt ut av en kontekst, og brukt for å oppnå makt eller egen vinning militært, politisk eller økonomisk.

På forsiden av avisa Vårt land den 17. mars i år, kunne vi lese følgende overskrift: «Jesu navn trekkes ned i gjørma.» Her intervjues Heinrich Bedford-Strohm som er leder for sentralkomiteen til Kirkens verdensråd. I intervjuet beskriver han at han var i opprør over hvordan Vladimir Putin sammen med patriark Kirill forsøkte å skape en religiøs begrunnelse for krigen i Ukraina. Og over den amerikanske høyresidens omfavnelse av en religiøs nasjonalisme, som i liten grad samsvarer med Bibelens budskap. Bedford-Stohm konstanterte at også krigshandlingene i Iran ble pakket inn i religiøs retorikk. Han beskrev hvordan vi som kristne trenger å ta til motmæle: «Når den amerikanske forsvarsministeren har en tatovering som sier Deus Vult (= Guds vilje), som var et slagord for korsfarerne, så er det en type retorikk som ikke er forenelig med kristen tro. Det er en høyrevridd radikal ideolog basert på vold og hvit overmakt, forkledd som religiøs retorikk.»

Pave Leo har også satt ord på noe av det som skjer i verden akkurat nå. Som mildt regn på knusktørr grunn står den kloke og modige paven fram. Han bruker sin stemme og sin posisjon til å minne om Bibelens budskap fra Matteus 5,9: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.» Takk, pave Leo! Det har vært mørkt lenge nå. Lyset og varmen fra de modige ordene dine er livgivende! Pave Leo sier at vi har verdensledere som oppfører seg som tyranner. På spørsmål om hva han tenker om Donald Trump sin eget sosiale plattform «Truth sosial», svarer han at navnet i seg selv er en ironi.

 Etter Trump sin første presidentperiode gjorde avisa Washington post en opptelling av antall registrerte løgner i løpet av fire år. Tallet endte på hele 30.573. Washington post hadde en egen gruppe med faktasjekkere til å gå gjennom Trump sine usanne eller villedende utsagn.

Tilbake til Bibelens tekster. Da jeg selv ble kristen, så skjedde dette på en helt konkret plass og jeg kan beskrive akkurat når det skjedde. Mannen min og jeg hadde vært på Alphakurs, og jeg kjente på en voldsom ambivalens og uro etter kveldens tema. Per gikk og la seg, og jeg ble sittende oppe. Eller riktigere sagt, ble gående oppe. Jeg synes de andre på kurset formulerte seg så godt, og tenkte at jeg aldri ville få til dette med å tro. Så kom jeg på en erfaring som en av de andre på kurset hadde delt, hvor hun åpnet Bibelen på et tilfeldig sted og leste teksten. Urolig gikk jeg til bokhylla, hentet fram en Bibel og åpnet den. Øynene falt på teksten fra Matteus 22,37: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.» Dette er ord som man kan bruke mye tid til å meditere over, og tenke på. Men det som skjedde med meg i denne situasjonen, var at jeg umiddelbart ble fylt av noe som jeg ikke kunne forstå. En varm visshet fylte hjertet og tankene. «Gud er her, og jeg er hans barn!» I etterkant har jeg erfart at det er slik Den hellige ånd kan virke. Den kan skape liv av ord på en måte som vi ikke kan forklare. Til tross for denne erfaringen, kjente jeg altså på en motstand mot å gi min venninne en Bibel noen år seinere.

I Min tro-spalten i avisen Vårt land, kunne vi den 28. november i fjor lese om prest Hege Fagermoen sitt liv og trosreise. Hun kommer fra en familie der farssiden var ihuga humanetikere og morssiden gikk sporadisk i kirken. I intervjuet fortalte hun om mormoren som hadde en skinninnbunden barnebibel med fargeillustrasjoner. Denne leste mormoren høyt fra, selv om hun selv sa at hun ikke trodde på Gud. Mormoren mente at bibelkunnskap var en del av allmenndanningen. Denne dagen leste mormoren fra skapelsen i første Mosebok: «Fagermoen kan ikkje forklare det neste som skjedde, men berre ved å tenkje tilbake er det som om ho blir dratt inn att i opplevinga. Framfor augo til den vesle jenta var det som om ho såg heile universet opne seg. Det var som ho såg Gud, utan å faktisk sjå han. Ei sterk kjensle breidde om seg i kroppen: Gud finst i alt. Han er over alt. Han har alt. Det har ho vore viss på sidan den dagen.»

Så hvis noen ber deg om å få låne en Bibel: Vær frimodig. Den hellige ånd kan skape liv og tro av tørre bokstaver og ord. I Jesaja 43,19 kan vi lese om hvordan Gud jobber: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.» Vi trenger å kjenne til den overordnede historien i Bibelen. Og vi trenger kunnskap som kan hjelpe oss til å gjennomskue forsøk på maktmisbruk og manipulasjon, når verdensledere og andre mennesker misbruker Bibelens tekster og trekker Jesus sitt navn ned i gjørma. Vær beredt, som speiderne sier.

Tips for Bibellesing: For meg funket det dårlig å starte på side 1 og ha som mål å skulle lese hele Bibelen side for side. Etter å ha forsøkt dette flere ganger fikk jeg et råd om å følge en Bibelleseplan. Der leste jeg fire korte tekster hver dag, fra ulike bøker i Bibelen. Ved å gjøre dette daglig, kommer du gjennom hele Bibelen på et år. Et annet råd kan være å starte med Det nye testamentet og lese dette før Det gamle testamentet. Snakk gjerne med andre underveis. Det kan også være et godt råd å bli med i et husfellesskap, hvor du kan dele tanker og spørsmål med andre. Eller stikke innom ei kirke og ta en prat med en av de som jobber der. Hvis du er en podkast-type, kan du kanskje finne en podkast som kan være av interesse? Eller supplere med andre kristne bøker?

Lykke til!

En del av utsmykkingen i vakre Eggedal kirke.

Teksten i overskriften er fra Salme 62,6: «Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» Vi mennesker søker ro, indre fred, mening, sammenheng og beskyttelse på mange måter og på ulike steder. Mange har beskrevet hvordan noe de hadde søkt og lett etter hele livet kom på plass da de våget å åpne opp for Gud. Det var som om noe falt på plass. Som kristne tenker vi at Gud har skapt hver og en av oss. Dette innebærer at vi er designet for å leve i relasjon med han. Før vi erfarer dette, vil noe mangle i livet vårt. Det kan være en indre uro som aldri blir stillet eller spørsmål som ikke finner svar. Nå skal det sies at det å være kristen ikke betyr at alt oppleves fint og trygt hele tiden. Vi lever i en verden hvor det skjer mye ondt og vondt, og å være kristen er ikke som å ta en vaksine mot alt som kan skade oss. Men midt oppe i alt dette kan vi likevel oppleve håp og finne krefter til å ta fatt på en ny dag. Å ta imot Gud sine gaver kan gjøre at vi vakler mindre. Eller kjenner på noe fast og stødig også når livet er omskiftelig. Når jeg leser i Bibelen, blir jeg stadig minnet på Gud sine mange løfter til oss mennesker. «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matteus 28,20.) I alle livets vanskeligheter har vi en Gud som går sammen med oss. Det heter seg at det hele 365 ganger i Bibelen står at vi ikke skal frykte eller være bekymret. Da Jesus døde på korset, og hentet ut nøklene fra dødsriket, åpnet dette for at Den hellige ånd er nær hver og en av oss. Og det åpnet veien for et liv etter at det jordiske livet tar slutt. Hvordan kan vi bli bedre kjent med Gud? I Matteus 7,7 står det: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» I Johannes åpenbaring 3,20 kan vi også lese: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid. Jeg med ham og han med meg.» Gud er aldri langt unna. Han lytter når vi ber. Det fine med bønn, er at vi kan bruke våre egne ord. En åpne-opp-bønn kan for eksempel være slik:

Takk Gud, for at du er her med meg. Jeg vil gjerne åpne opp for deg i livet mitt. Hjelp meg å bli bedre kjent med deg, og hjelp meg til å hvile i dine løfter. Må du vise meg veien videre. Takk at ingen ting er umulig for deg. I Jesu navn.

For meg et det å kunne be til Gud blitt en av grunnpilarene i livet mitt. Bønner både for meg selv og andre: «Takk Gud, for at du er her med meg nå.» «Kan du omslutte henne i dag?» «Hjelp meg, Gud!» Det kan være en kort tanke eller et sukk. Eller å tenne et lys i kombinasjon med en bønn for noe som skjer akkurat denne dagen, noe en av ungene skal gjøre, eller noe noen andre står midt oppe i. Bønn kan være aleine eller sammen med andre. I ei kirke, hjemme, borte eller ute i naturen. Hvor som helst, med andre ord. Vi kan be kort eller langt. I Matteus 6,9 gir Jesus oss en bønneveileder. Han sier at Gud allerede vet hva vi trenger før vi ber til han. «Slik skal dere da be,» sier Jesus. Og så lærer han disiplene bønnen Vår Far i himmelen:

Vår Far i himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden

slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød,

og tilgi oss vår skyld,

slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Amen.

En annen bønnepraksis, som jeg ble inspirert til etter å ha lest et intervju med ei dame, er å lage ei bønneliste og sette av litt tid en gang i uka til å tenne lys og be disse bønnene. Dette er blitt en praksis som gjør meg godt, og som settes høyt på prioriteringslista.

Når jeg spør AI om hva bønn er, får jeg dette svaret: «Bønn er en kilde til åndelig veiledning, styrke, fellesskap og fornyelse, der mennesker kommuniserer med en høyere makt for få hjelp, uttrykke takknemlighet, lovprise eller søke tilflukt, og kilden til bønn i kristen tradisjon er ofte den personlige relasjonen til Gud, forankret i Bibelen og Jesu eksempel. Bønnen kan være et «åndelig skattekammer» som gir friskt vann og hjelper den troende å finne seg selv og gjenskape Guds bilde.»

Tar du sjansen?

Bibellesing i godt selskap 🙂

«Det er karakterene dine som åpner dører, men karakteren din som holder dørene åpne.» Uttalelsen kommer fra en rektor på en videregående skole som en av ungene gikk på en gang.  Hva vil det si å ha karakter? «Ja, det var litt av en karakter!» sier vi kanskje om person som gjør noe veldig originalt. Eller at «han gikk ut av karakter», dersom en person gjør noe uventet. Det Store norske leksikon skriver om karakter: «Karakter er i vid betydning det samme som personlighet. I snevrere betydning er det personens individuelle og typiske væremåte, spesielt de sider ved personligheten som reflekterer motiver og deres utforming.» Goethe har skrevet: «Et talent formes i det stille, en karakter i verdens strøm.» Vi påvirkes av så mangt og mye.

En annen som har skrevet om karakter er Rick Warren. I boka Målrettet menighet skriver han: «Karakter bygges aldri opp i et klasserom. Den bygges opp under de forholdene vi lever i.» Videre viser han til at utvikling av karakter alltid innebærer valg. Hver gang vi reagerer på en situasjon på «Guds måte» i stedet for å følge «vår naturlige drift», utvikler vi karakter ifølge Warren. Videre viser han til Paulus i brevet til Galaterne 5,22 for å forklare hva det vil si å likne på Jesus: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» Det vil altså si at de gangene jeg velger å glede meg over det andre får til, tar sjansen på å stole på Gud sine løfter, tilgir når andre har sagt noe sårende, møter andre med vennlighet, er hjelpsom, holder en avtale, tåler at andre får oppmerksomhet, forsøker å ta en time-out når det koker på innsiden og bytter ut urolige bekymringstanker med tillitstanker, så er dette valg som er med på å bygge karakteren min på en positiv måte?

Paulus beskriver tidligere i brevet til Galaterne hvilke reaksjoner som er mer i tråd med det «driftene» eller «kjøttet» vil. I Galaterne 5,19 skriver han: «Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: Hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag.» Paulus har med andre ord gitt oss en veileder for mange situasjoner som livet kan by på.

Tilbake til Warren igjen. Han spør: «Hvordan produserer Gud Åndens frukt i livet vårt? Ifølge Warren skjer dette ved å plassere oss i stikk motsatte forhold, slik at vi blir nødt til å foreta et valg. Han skriver: «Gud lærer oss hvordan vi skal elske ved å plassere oss sammen med mennesker som er ukjærlige. (Det krever ingen karakteregenskap å elske folk som er kjærlige.) Han lærer oss glede i sorgens tider. (Glede er en indre kvalitet. Lykken er avhengig av hva som skjer, men gleden er uavhengig av alle forhold.) Han utvikler fred i vårt indre ved å plassere oss i kaotiske forhold, slik at vi kan stole på ham. (Det krever ingen karakteregenskap å gi uttrykk for fred når alt er som vi vil ha det.) Gud er langt mer opptatt av karakteren vår enn av at vi skal ha det koselig og godt. Hans plan er å gjøre oss fullkomne, ikke å skjemme oss bort. Av den grunn tillater han alle slags karakterbyggende forhold: Konflikter, skuffelser, vanskeligheter, fristelser, tørketider og utsettelser.»

Jeg får både lyst til å riste på hodet og nikke på en og samme tid. Ingen ønsker seg problemer og kriser. Samtidig virker ordene til Paulus og Rick logiske. Jeg vet at jeg sjelden har opplevd Gud så nær som i vanskeligheter. Og at jeg har lært mye av å bli urettferdig behandlet, sagt imot og ikke lyttet til. Jeg har sikkert lært noe av å sørge også, selv om det kan være vanskelig å se. Kanskje er jeg blitt mer ydmyk og lydhør. Jeg synes det er krevende når det er venting og tørketid. I ettertid kan jeg se at det har gitt mer utholdenhet og tålmodighet. Kanskje har jeg lært aller mest de gangene jeg gjorde dårlige valg? Bibelen er full av historier om mennesker som har vært med på å bygge Guds rike, som underveis har snublet og falt. Moses som ikke ville høre på Gud, kong David som var utro, den bortkomne sønnen som rotet bort hele arven, for å nevne noen. Alle ble møtt av Gud med nye muligheter og «blanke ark», som Alf Prøysen synger i sangen Du skal få en dag i mårå. Denne måten å bli møtt på vil jeg tro hadde mye å si for utviklingen av deres karakter. Jeg husker tilbake på en tekst fra minneboka da jeg var barn: «Livet er som en skoledag, med sorg og glede som hovedfag. I gledens time jeg har det best, men i sorgens time jeg lærer mest.» Bibelen forteller oss at vi har en Gud som går sammen med oss når livet er vanskelig, og som leter etter hver og en av oss når vi har gått oss bort. I Lukas 15 kan vi lese om sauen som ble funnet igjen, sølvmynten som ble funnet igjen og sønnen som kom hjem. Alle historiene beskriver at Gud leter etter oss når vi er kommet bort: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister en av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.» Gud ønsker å ta imot oss, trøste, feire og omforme det som gjorde vondt til noe som gir verdi og vekst i livet vårt. Som den japanske kunstformen kintsugi, hvor skadet keramikk blir reparert med gull. Filosofien er at det finnes en skjønnhet i det uperfekte, og at noe kan bli vakrere og mer verdifullt etter å ha vært ødelagt og blitt reparert med omsorg og kjærlighet.

Hva tenker du om hvordan karakter «bygges»? I hvilke situasjoner har du lært noe som har formet deg? Hva vil det si at Gud sin kjærlighet til oss er betingelsesløs?

Det er 1. påskedag, og kristne over hele verden feirer i dag at Jesus sto opp fra de døde tre dager etter at han ble torturert og korsfestet. «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det», kan vi lese i Johannes 1,5. Jesus hentet ut nøklene fra dødsriket, og åpnet veien til et evig liv for oss alle. Han viste seg flere ganger for disiplene etter at han sto opp fra de døde. Før han for opp til himmelen, hilste han dem med disse ordene: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» «Vær du det merket som syner mitt verd», synger vi i salmen Deg å få skode. Vi kan tegne oss med det hellige korsets tegn og minne oss selv på at vi hører Jesus til. Skapt av Gud og elsket av Gud. Henry Nouwen skriver i Finding my way home: «Gud elsket deg før du ble født, og Gud vil elske deg etter at du er død. I Bibelen sier Gud: Med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Det er en helt grunnleggende sannhet ved din identitet. Det er den du er, uansett om du føler det eller ikke. Du tilhører Gud fra evighet til evighet. Livet er bare en liten mulighet for at du kan gjengjelde kjærligheten i noen få år og si: Jeg elsker deg også.»

En som brukte livet sitt til å både gjengjelde og dele Gud sin kjærlighet, var Frans av Assisi.

I en fjellside i Umbria i Italia ligger byen Assisi. Det var her Frans av Assisi hadde et møte med Gud, som endret livet hans. Fra å være en rik arving, takket han nei arven og ja til et liv med Gud og for andre mennesker. Det var tidenes verdivalg, som har fått store konsekvenser for ettertiden. Frans hadde et møte med Gud som overgikk alt han hadde erfart eller kunne forestille seg. Som en dramatisk markering på dette, kledde han seg naken på byens torg og sa at han ville gifte seg med Fru Fattigdom. Han ble de fattige og sykes venn, og var grunnleggeren av fransiskanerordenen. Frans levde nær naturen og i naturen. Ofte gikk han og de andre brødrene opp til grottene i fjellet for å be. I 1224 skrev Frans Solsangen i klosterhagen til San Damiano. I salmeboka heter den Takk, gode Gud, for alle ting. Den er å finne på salmenummer 290. Salmen går slik:

Takk, gode Gud, for alle ting, først for bror Sol, så lys og fin. Han vekker oss hvert morgengry og er ditt tegn for oss i sky. Refreng, som gjentas etter hvert vers: Halleluja, halleluja. Takk for alle dine under.

Salmen fortsetter med å takke for månen, stjernene, vinden, vannet, ilden, jorda, alle som arbeider for fred og til slutt døden som den siste hjelper i vår nød. Frans fant rikelig med hverdagskilder i skaperverket, og han var ikke i tvil om hvem som var Skaperen.

Høsten 2023 fikk jeg muligheten til å besøke Assisi, sammen med mannen min. Vi hadde forsøkt tidligere, men måtte avlyse turen på grunn av korona-pandemien. Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på Frans og hatt et ønske om å besøke Assisi. Den aller første nyttårsaftenen vi feiret sammen, ga Per meg en innrammet versjon av Frans av Assisi sin bønn. Jeg så ikke på meg selv som kristen den gangen, men ordene til Frans traff likevel noen strenger. I etterkant har jeg lest flere bøker om Frans. Høsten 1205 ba Frans ved den lille, forfalne kirken San Damiano utenfor Assisi. Plutselig hørte han at Kristus snakket til ham fra krusifikset på veggen tre ganger: «Frans sett i stand mitt hus, som du ser forfaller.» Frans tok først budskapet svært bokstavelig, og solgte farens tøyruller for å kunne finansiere oppussing av kirken. Faren var en svært rik tøyhandler og han ble rasende, slo sønnen og stengte han inne med fotlenke. Frans var 25 år da dette skjedde. Etter hvert ble det tydelig for Frans at oppgaven han hadde fått med å sette i stand Guds hus, gjaldt for den katolske kirken. Denne var i dårlig forfatning moralsk sett.

Rommet vårt i Assisi lå fantastisk til. Vi kunne sitte i vinduskarmen og se bort på kirken Santa Chiara, hvor Klara ligger begravet. Klara sitt liv var like bemerkelsesverdig som Frans sitt. Hun ble så grepet av å høre Frans tale at hun gikk i kloster og startet klarisseordenen. Klara valgte også ekstrem fattigdom, og bar verken sko eller sandaler. Hun praktiserte faste bestående av vann og brød. En rekke under skjedde når hun ba. I sideskipet til kirken Santa Chiara henger krusifikset som snakket til Frans. Det opplevdes helt klyp-meg-i-armen å kunne sette meg ned og kikke opp på det. Jeg fikk muligheten til å komme inn i kirken flere ganger. Assisi et av de meste besøkte pilegrimsstedene i verden, og dette bar også Klara sin kirke preg av. Store grupper mennesker var i kirken til enhver tid. Men så, den aller siste dagen, fikk jeg ei stund helt aleine foran krusifikset. Per hadde gått for å hente bilen og jeg gikk en siste tur inn i kirken. Og da skjedde dette helt spesielle; jeg fikk ti minutter helt for meg selv i sideskipet. Krusifikset var stille denne dagen, med det kjentes godt og varmt å sitte der. Som en slags jording.

Da flyet hjem skulle ta av fra rullebanen i Firenze, ble vi stående og vente. Dette på grunn av kraftig vind og kort flystripe. Da vi sjekket inn, fikk flere passasjerer beskjed om at de ikke fikk bli med likevel. Dette grunnet at flyet trengte mindre vekt for å klare å komme seg i lufta under disse forholdene. Da alle var på plass i flyet, og vi hadde beveget oss i retning rullebanen, fikk vi beskjed om at vi måtte stå ei stund og bruke drivstoff for å redusere vekten. Per sovnet i setet ved siden av, og jeg ble sittende i 45 minutter og kjenne på nærhet og takknemlighet. Dagene i Assisi hadde gjort noe med meg, og nå satt jeg og forsøkte å kjenne etter hva det var. Jeg kjente på en takknemlighet til Gud, som er både den himmelske skaper av alle ting, samtidig som han er far for oss alle. Og en takknemlighet for mannen min, ungene, svigerbarna, familie og venner. For naturen og alt Gud har skapt. En annen svært tydelig tanke og følelse som ble mer og mer tydelig, var hvordan jeg i unødvendig stor grad lar meg selv begrense og redusere av tanker som trekker ned. Bekymringer og tanker som gir uro. Livet er en gave. Vi er her på jorda i noen begrensede år. Hvorfor i all verden la bekymringer og uro stjele glede og fred? Det kan være vanskelig å følge Jesus sine ord i Matteus 6,34: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen.» Jeg ble sittende og tenke på dybden i Frans av Assisi sin bønn:

Herre gjør meg til et redskap for din fred!

La meg bringe kjærlighet der hatet rår.

La meg bringe forlatelse der urett er begått.

La meg skape enighet der uenighet rår.

La meg bringe tro der tvilen rår.

La meg bringe sannhet der villfarelse rår.

La meg bringe lys der mørket ruger.

La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.

Ikke så meget å bli forstått som å forstå.

Ikke så meget å bli elsket som å elske!

For det er gjennom at man gir at man får.

Det er ved å glemme seg selv av man finner seg selv.

Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!

Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

De 45 minuttene på flystripa i Firenze ble en stopp i hverdagen på flere måter. Tankene fikk tid, og bevisstheten var nær og tilgjengelig. Det opplevdes som om Gud satte spotlighten på noe viktig i livet mitt, som begrenser meg og frarøver meg noen av livets viktigste skatter. Jeg så hvordan bekymringer og uro infiltrerer mye av det gode i livet. Hvis jeg ønsker å la meg inspirere av Frans av Assisi sin bønn, og la den prege min hverdag, trenger jeg å ta Jesus sine ord om å ikke bekymre meg på alvor. Hvis ikke vil bekymringene og uroen infiltrere min tilstedeværelse, mitt fokus, min søvn, min glede og mulighet til å kjenne på indre fred, min tillit, min raushet og evne til åpenhet.

Hvordan «lander» Frans av Assisi sin bønn i ditt liv akkurat nå?

Utsikten til Klarakirken.

Overskriften har jeg lånt fra John Lennon. Hvor lett er det ikke å ha tankene på det som ligger lenger framme, eller hengende fast i det som var? Vi skal tilbake til Hartmut Rosa igjen. Han skriver: «Et merkverdig, men gjennomgående trekk ved det senmoderne liv, er at nesten uavhengig av verdier, status og moralske forpliktelser føler subjektene en ubestridelig tidsmangel og et konstant tidspress. Mennesker fra Rio til New York, fra Los Angeles til Moskva og Tokyo, føler seg fanget i en tredemølle av daglige rutiner.»

Et liv preget av tidspress og tidsmangel, gjør noe med hvordan vi forholder oss til menneskene vi møter, tingene vi omgir oss med og mulighetene vi har til å tenke og reflektere. Det er lett å bli fartsblinde, som igjen kan gjøre at vi sitter igjen med en opplevelse av fremmedgjøring. Dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet, har noen sagt. Verden har rast forbi. Henning Kvitnes har skrevet sangen Bare vente litt på sjelen:

«Ja, pust bare dypt og rolig, alt du har er denne stunden her og nå.

Bakover er alle veier stengte, og framover er det tusener du kan gå.

Men alt blir bare skygger hvis du farer fort forbi. Og gresset visner foran deg, når du aldri tar deg tid.

For noen ganger må du bare vente litt på sjelen, sånn at den finner fram til deg.

Ja, noen ganger må du bare vente litt på sjelen, så ikke gå din vei.»

Hartmut Rosa skriver om resonans, som er noe vi kan oppleve når akselerasjonen avtar. Resonans kan beskrives som gjenklang eller opplevelsen av å være i kontakt med mennesker, ting eller noe som er større enn oss selv. Jeg kan oppleve resonans når jeg går en tur på fjellet og blir berørt av den vakre naturen. Lytter til den våryre bekken, puster inn frisk luft, kjenner sola varme mot kinnet og ser haren og rypa som er i ferd med å skifte farge fra hvit til spettet. Resonans blir en motsats til fremmedgjøring, fordi vi lar oss berøre og vi «svarer» på berøringen. For eksempel når vi lytter til musikk og kjenner gåsehud. Eller lytter til noen og gir respons tilbake. Vi kan la oss berøre av en film, kunst eller bøker. Jostein Ørum har skrevet boka Den røde vingården, hvor han deler opplevelser han har hatt i møte med kunst. Selv kan jeg kjenne noe liknende i møte med helt hverdagslige opplevelser som å bruke glass som jeg har arvet fra mine besteforeldre. Takknemlighetstanker dukker opp. Deres valg gjorde det lettere å være meg. De var forbilder på mange måter. Eller jeg kan bli berørt av en film, et dikt, en sang eller et bilde. Et eksempel er Christian Skredsvig sitt bilde Menneskesønnen, hvor bibelteksten fra Markus 6,54 blir overført til et gårdstun i Eggedal: «Straks de steg ut av båten kjente folk han igjen, og de skyndte seg rundt i hele nabolaget og begynte å bære de syke på bårer dit de hørte at han var. Og hvor han enn kom, til landsbyer, byer eller gårder, ble de syke satt ut på torget, og de ba om at de i det minste måtte få røre ved dusken på kappefliken hans. Og alle som rørte ved ham, ble friske.» Det kan oppleves godt å bli berørt, og kjenne resonans eller gjenklang. Fremmedgjøringen blir byttet ut med påkobling. Når så du sist han eller hun som du lever sammen med? Og da mener jeg ikke «kastet et blikk på», men stoppet opp, satte deg ned og spurte hvordan han eller hun har det? Det kan være så lett å ta både mennesker, helse og det gode vi har for gitt. Frode Grytten har skrevet: Han kjem etter og legg seg tett inntil ho. «Eg har eit viktig møte i morgon», sier ho. «Eg har eit viktig møte akkurat no», seier han.

I min hverdag er mobiltelefonen en av resonanstyvene. Jeg har enda ikke funnet balansen når det gjelder hvor mye og ofte jeg ønsker å bruke den. Alt for ofte skal jeg bare sjekke noe på Yr eller lese mail, og så ender jeg opp med å bruke tid på nyheter, Facebook, Instagram og Snap. Det finnes mye som er bra som er tilgjengelig via smarttelefonen. På Messenger holder jeg kontakt med voksne barn, via Facebook kan jeg gjøre avtaler om å møte venner og på Instagram kan jeg finne tekster til påfyll og ettertanke. Samtidig gjør det å forholde meg til så mange inntrykk, nyheter, bilder og tekster noe med meg. Det blir kaos i hodet, konsentrasjonen går ned og tilstedeværelsen blir bare stykkevis og delt. Det som kunne blitt påfyll og oase likner mer på tørt ørkenlandskap. I Salme 1 skriver Kong David: «Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid.» Hvis vi skal vokse og bære frukt i rett tid, trenger vi å rydde plass i livene våre. Og ta noen valg med tanke på jordsmonnet for røttene våre. Vi trenger å ha mulighet for pauser hvor vi kan puste dypt og rolig, som Hennig Kvitnes synger. Og gjøre en innsjekk med sjelen vår. Har vi gitt den en mulighet til å holde følge denne dagen? Er livet en karusell i høyt tempo, eller har du funnet en måte å hoppe av karusellen når du trenger å lande litt? Gjøre som Lars Lillo-Stenberg synger: «Å ligge på et svaberg og bare være til og kjenne solen varme i en luft som er så mild, det er hva jeg kaller en smak av honning.» Eller stoppe opp i møte med andre. «Vennlige ord er dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen», kan vi lese i Ordspråkene 16,24. Kanskje er det noen av de du møter som trenger de vennlige ordene litt ekstra i dag?

I skrivende stund er det Palmesøndag. Da Jesus red inn i Jerusalem denne siste søndagen før han ble korsfestet, var det mange som stoppet opp. Midt i sin hektiske hverdag forsto de at her er det noe helt spesielt som skjer. De la palmegrener og kapper på veien der Jesus kom ridende på et esel, og hyllet han som en konge. Det skjedde en god porsjon resonans i Jerusalem denne dagen. Folk stoppet opp, og var til stede.

Med ønske om gode påskedager!

I Lukas 9,25 står det: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?» Vi lever i en del av verden hvor vi har frihet og valgmuligheter når det gjelder økonomi, utdanning, bosted og partner. Vi kan reise og oppleve. Ytringsfriheten gir oss rett til å mene, eller bytte mening. Og vi har enorme mengder litteratur, musikk og nettsteder som venter på oss. Er vi ikke fornøyd med valgene våre, kan vi velge på nytt. Vi kan alltids bytte strømleverandør, mobilselskap, partner, arbeidsplass og adresse. Med alle disse mulighetene, når kan vi si oss fornøyd? Når er noe godt nok? Har vi virkelig fått med oss alt som er tilgjengelig for oss?

Hartmut Rosa er professor i sosiologi og har skrevet boka Akselerasjon og resonans. Rosa beskriver hvordan denne friheten gir oss et valgmangfold uten sidestykke. Rosa viser videre til at alt dette som kan beskrives som frihet og muligheter også innebærer usynlige tids- og vektsnormer, hvor det råder en slags forventning om å måtte. Om å måtte være tilgjengelig og oppdatert, svare på e-post, lage mat fra bunnen av, følge opp barna sine tallrike aktiviteter, trene, holde huset i orden, pusse opp, ta vare på klærne, være faglig oppdatert, lese skjønnlitteratur, oppdatere maskinvare og kanalpakke, følge med på nyheter, planlegge neste reise, kontakte venner, ordne pensjonsforsikringen, følge et avspenningskurs, ha oversikt over ulike sosiale medier og lytte til de riktige podkastene. Rosa viser til at lista over absolutt nødvendige gjøremål blir lenger for hvert år som går. Dette kan gi en følelse av å kjempe en stadig mer håpløs kamp og stadig måtte løpe fortere, om bare for å holde på plassen sin. Det blir som å være på tur opp ei rulletrapp som beveger seg nedover. Hvis vi ikke går eller småjogger oppover, havner vi stadig lenger ned i trappa. Dette kan gi lite mestringsfølelse, stress, dårlig samvittighet og skyldfølelse. Pulsen øker, søvnkvaliteten går ned og tålmodigheten tynnslites. Vi løper stadig fortere, mot ei mållinje som forflytter seg fremover.

I Ordspråkene 30,15 kan vi lese at blodiglen har to døtre. De heter Mer og Mer. Per Fuggeli beskrev noe av det samme, da han lanserte uttrykket godt nok. Han sa: «Vi må lære å bli glad i det som er godt nok, si til oss selv og andre at vi er gode nok. I stedet for å streve etter det perfekte.»  Vi trenger å tillate oss selv å hvile. I hvilen skjer det mye som gjør oss godt. Vi får hentet oss inn, kreativiteten får en mulighet til å røre på seg og vi blir mer til stede der vi er. I Salme 23 kan vi lese om hvordan Gud leder oss og ønsker å gi oss nødvendig hvile og påfyll ved sine kilder: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.»

Kanskje kan en pause ved Gud sine kilder hjelpe oss å se klarere hva som gir energi og hva som tar energi. Kan vi tåle litt rot og ta en powernap selv om hybelkaninene titter fram fra under sofaen? Kan posesuppe være middag av og til? Og hvordan kan vi lytte til hva vi trenger, og være rausere med oss selv? Kanskje holder det med en fast aktivitet i uka. Kan besteforeldre følge på fotballtreningen iblant? Er det noe du kan gjøre mindre av i livet ditt? Og er det noe som du ønsker å rydde plass til? Kan du gi deg selv litt selvmedfølelse? Hva ville du sagt til en venn i en lignet situasjon? Fastetiden er en tid for å stoppe opp, og sette minst en fot i bakken. Er det noe du trenger å gjøre mindre av, for å rydde plass til noe annet? Trenger du som meg å sette noen grenser og gjøre noen prioriteringer?

Ei vårhelg var mannen min og jeg på kjøretur gjennom Telemark. Vi hadde bestilt overnatting på et av de gamle, godt bevarte hotellene. Det er vakker natur i Telemark. Underveis hadde vi blant annet stoppet på Nutheim, for å strekke på beina og se den vakre utsikten. Selv om vi lot oss beta av høye fjell og våryre bekker, var tankene fylt av noe mer alvorsfylt. Noen dager tidligere hadde vi fått vite at eldstemann Emil, i forbindelse med at han skulle ta røntgen av brystet, fikk påvist en cystelignende formasjon i brysthulen. Det var for tidlig å si hva dette var, og det var behov for flere tester. Emil bor i Hongkong, hvor det på sommertid er 6 timer tidsforskjell. Han og kona Sigrid er utsendinger for Det Norske Misjonsselskap. Vi hadde avtalt at Emil skulle sende oss en oppdatering neste morgen, etter at han hadde vært til en samtale med lege. Da vi krøp til køys, var det dette som fylte tankene våre.

I oppdateringen dagen etter fortalte Emil at det var behov for flere undersøkelser for å vite hva den cystelignende formasjonen besto av, og at han derfor var henvist til en PET-scan en uke seinere. Så da vi gikk for å finne oss frokost på hotellet, var fortsatt usikkerheten der. Var det noe ondartet? Vi var de siste hotellgjestene til frokost denne morgenen, og det var stille i restauranten. I naborommet var ei ansatt i gang med å dekke på til et annet måltid. Da hun så oss, kom hun og begynte å snakke med oss. Det ble et sjeldent og nært menneskemøte. Damen spurte om oss og vår familie. Og hun fortalte om barna sine og sin egen trosreise. Da vi fortalte at vi tenkte litt ekstra på Emil akkurat nå, på grunn av noen helseutfordringer, sa hun: «Jeg kjenner at jeg vil be.» Så ba hun for Emil, og hun leste også Salme 121 utenat. Jeg kjente at jeg ble varm i brystet og at tårer fylte øynene.

Da vi kjørte videre, søkte jeg opp teksten til Salme 121: «Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.» Jeg tok bilde av denne teksten, og sendte den til Emil sammen med en beskrivelse av frokostopplevelsen vår.

Noen dager senere skulle Emil holde andakt da Asiaseksjonen hadde nettmøte. Han valgte å dele usikkerheten han sto i med tanke på helsa, og han fortalte om menneskemøtet i en frokostsal i Telemark. Emil leste også teksten fra Salme 121. Da kunne en av de andre fortelle at det er 121 trappetrinn til Lutheran Theological Seminary, som er det kristne kraftsenteret som ligger på fjellet to kilometer fra der Sigrid og Emil bor. Det var her misjonæren Karl Ludvig Reichelt lyktes med å bygge et kristen-buddhistisk senter, etter å ha møtt mye motgang i Fastlands-Kina. Fjellet har navnet Kristus-vind-fjellet. Det ga Salme 121 enda en ny betydning.

Emil fikk gjennomført PET-scan, og kunne ei uke seinere motta den svært gledelige beskjeden om at den cysten er godartet. Takk og takk! Det betyr ikke at det er uproblematisk at den er der, for brysthulen sin plass skal fylles av annet, som luftrør, spiserør, nerver, store blodårer, hjertet og lunger. Men det gir en helt annen ro. Emil kan fortsette med livet og jobben. Han er til undersøkelser regelmessig, for å følge med på at cysten ikke vokser. Om den vokser, kan den fjernes kirurgisk. I Lukas 1,37 kan vi lese at: «Ingen ting er umulig for Gud.» I bordkalenderen noen dager seinere, kunne jeg lese: «Guds ord er et mektig kildevell. Det gir grobunn for vekst. Oppsøk kilden.» Damen som ba og delte ordene fra Salme 121 kjente tydeligvis til Gud sine mektige kildevell. At hun delte fra kildene med oss denne morgenen ga både håp og trøst i vanskelige dager. Hennes vennlighet og frimodighet gjorde oss godt. I brevet til Hebreerne 10,35 kan vi lese: «Kast ikke bort frimodigheten! For den gir stor lønn.» Og kriminalinspektør Derek, som mange av oss husker fra tv-skjermene på 80-tallet, har sagt noe fint om vennlighet: «Det er det som er så fantastisk med vennlighet: Du føler deg bra. Uansett om det er du som gir den eller du som får den.» Jeg legger vennlighet og frimodighet til lista over hverdagskilder.