Livet utenfor komfortsonen, og en avslutning.

Datteren min, Kristine, har en kjøleskapsmagnet hvor det står: «Life begins at the end of your comfortzone.» Kanskje er det sant, og kanskje har mange av oss godt av å utfordre vår egen komfortsone av og til. For meg har det å skrive tekster og dele de på en blogg vært et byks utenfor komfortsonen. Jeg har kjent på mye usikkerhet og har stilt mange negative spørsmål til meg selv. Hva om jeg ikke klarer å formidle det jeg ønsker, eller klarer å dele på en god måte? Tenk om jeg deler noe og ikke får noen tilbakemeldinger?

Denne gangen hadde jeg ikke skrevet alle tekstene ferdig før jeg begynte å dele de, og det syntes jeg egentlig var ganske modig gjort. Tenk om inspirasjonen til å skrive stoppet opp?

I bibelen finnes flere tekster om å stole på Gud. Jeg vil dele to av de her. Den første er fra Lukasevangeliet, hvor flere tusen mennesker var sultne og de kun hadde to fisker og fem brød. Disse ble gitt til Jesus. Han velsignet de, og maten ble delt ut. Alle ble mette. Mange har tenkt mye rundt denne fortellingen, og forsøkt å forklare det som skjedde. Jeg har blant annet hørt en forklaring hvor man mente at alle hadde med seg litt mat hver, som gjorde dette mulig? En annen forklaring er at Jesus er Guds sønn, og kan gjøre mer enn det vi ber om og forstår. Og at når Jesus velsigner noe så kan det bli til mer enn det var i utgangspunktet. Dette gjelder også når vi «kommer til Jesus» med det vi har eller kan. Som for eksempel vår tid, ord, våre evner eller penger. I skriveprosessen har jeg opplevd gang på gang at jeg har «fått» ord, at skrivingen har gått lettere enn jeg trodde og at andre har gitt meg tilbakemeldinger på at ordene talte til dem. Da sender jeg en ekstra takk til Gud!

Et annet sted i Det nye testamentet var disiplene i havsnød. Jesus kom gående på vannet. Peter ville forsøke å gå Jesus i møte. Så lenge han holdt blikket festet på Jesus, gikk det bra. Da han begynte å tvile og stille seg spørsmål som: «Dette går jo ikke an!?», begynte han å synke. Jesus var der og hjalp han opp.

Hvor lett er det ikke å stille slike spørsmål, og være sin egen og situasjonens verste kritiker? Jeg er ganske god på å stille slike spørsmål til meg selv. «Hvorfor skal jeg skrive? Ikke har jeg noen teologisk bakgrunn, og ikke har jeg noen skriveutdanning?» Heldigvis har Jesus vært der og «dratt meg opp» når slike tanker kommer. Dette i form av en bibeltekst, en oppmuntring fra en venn eller ny inspirasjon til å skrive.

Hva liker du å gjøre? Hva er dine talenter eller sterke sider? Har du noe du har lyst til å gjøre som du enda ikke har tatt i bruk? Det er aldri for seint. Jeg hørte en gang om ei dame som ble ei kjent malerinne. Hun startet med å male etter at hun hadde fylt 80 år.

Takk til deg som har lest bloggen! Og takk til dere som har gitt meg tilbakemeldinger. Slike tilbakemeldinger gjør det lettere å tørre å utfordre komfortsonen. Om du selv kjenner at du har en ide som spirer på innsiden, vil jeg råde deg til å være frimodig. Be og tenk. Snakk med noen du har tillit til. Og sjekk gjerne mot det som står i bibelen. Gud har utstyrt deg med egenskaper som kan være til velsignelse for andre. Og som du selv kan finne glede ved å ta i bruk.

Husk at Guds fred kan være en annen en verdens fred. Du går aldri aleine. Gud hjelper oss med å bygge grunnmur. Han leiter etter hver person som har gått seg bort, og han gir seg ikke så lett. Gud ønsker at vi skal få kjenne på fred i oss og mellom oss, og at vi skal inspireres til en aktiv fred og jobbe for det gode. Og han er overalt.

Jeg vil avslutte tekstene om «Hverdagsfred», med å dele de vakre ordene fra Salme 139:

«Herre, du ransaker meg og du vet – (ransaker med kjærlighet = min kommentar..)

Du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.

Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.

Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen er du der, legger jeg meg i dødsriket er du der.

Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der,

Din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.»

Men, mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

TAKK til deg som har lest bloggen, og ikke minst TAKK for alle tilbakemeldinger! Det vil bli en pause her på bloggen nå, men fra 14. september vil jeg dele nye tekster under hovedoverskriften: «Hverdagsglede.» Velkommen til å følge bloggen videre ❤

De 12 tekstene under hovedoverskriften «Hverdagsfred» vil også bli til et hefte med tekster og naturbilder. Gi meg gjerne et hint, dersom du ønsker å kjøpe dette heftet, eller heftet «Hverdagsbønn.» Heftene koster 150,- kr. pr stk. Disse kan bestilles ved å sende meg en mail på følgende adresse: stibux@online.no

Velsignet sommer til deg! ❤

Frans av Assisi.

Våren 2020 ble en annerledes vår på mange måter. Kanskje mistet vi noe, men fikk noe annet? Vi fikk i alle fall mer tid sammen. Og luftigere kalendre.

Mannen min og jeg hadde bestilt oss tur til Italia denne påsken, hvor vi skulle gå i Frans av Assisi sine fotspor. Jeg har lenge hatt lyst til dette, og nå åpnet det seg en mulighet. I stedet ble det en påske hvor jeg og vi har gått i meget kjente fotspor i skogen der vi bor og går flere ganger hver uke. Og akkurat der var det at alle tankene til disse tekstene dukket opp.

Tidligere har jeg hatt sterke opplevelser i møte med kirker, menigheter og kristne fra andre land. For eksempel da jeg kom inn i en kirke i Harlem i New York, og opplevde det så mektig at jeg satte meg ned med øynene fulle av tårer. Det tok noen minutter før jeg klarte å si noe. Jeg ble sittende å lese teksten som sto skrevet over hele veggen: «Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt. 9,37.

Eller den gangen jeg fikk være med og besøke Frelsesarmeen sitt arbeid i slummen i Nairobi, sammen med storfamilien. Som norske gjester ble vi bedt om å bidra med noe fra scenen, og det satt flere hundre kenyanere i salen. Vi sang da «Gud er god», som har noen ganske rocka bevegelser. Teksten lyder: «Gud er god. Han lever. Gud er god. Han elsker meg.» Budskapet var lett å oversette til engelsk, og det var mektig å ta inn at denne setningen er helt grunnleggende for kristne, uavhengig av hvor på kloden vi bor.

Jeg har også opplevd det helt spesielt å komme inn i kirken Sacrè-Cæur i Paris. To svære bannere var festet på hver side av døren inn, hvor det sto: «Fra denne kirken er det bedt bønner til Gud dag og natt i 125 år.» Da jeg gikk inn i kirken føltes det som å gå inn i et kraftfelt.

På diverse reiser har jeg vært innom mange små kapeller og større kirker hvor jeg har tent lys og bedt bønner for familie, venner, kollegaer og pasienter.

Denne påsken var det altså Frans av Assisi sin hjemby som jeg hadde gledet meg til å besøke. Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor, men jeg har i mange år følt meg «dratt» mot Assisi. Jeg har lest bøker om Frans og ulike ruter for pilegrimsvandringer i området. Den første gangen mannen min og jeg skulle feire nyttårsaften sammen hadde han rammet inn Frans av Assisi sin bønn til meg. Jeg så ikke på meg selv som kristen den gangen, men den kloke bønnen gjorde likevel inntrykk på meg og har fulgt meg siden.

At vi ikke kom oss til Italia denne påsken, blir bare å regne som en ørliten bagatell i tiden vi lever i nå. Noe av det jeg sitter igjen med som en lærdom eller erfaring, er at man trenger ikke reise i det hele tatt for å finne Gud. Han er overalt.

Stein P. Aasheim har skrevet noe klokt om de nære ting i en kronikk som er delt på Nrk.no. Overskriften er: «Bruk denne tiden for alt den er verdt.» Han ble utfordret til å komme med tips til kortreiste turer, nå som vi har mange koronabegrensninger. Stein har selv reist verden rundt hele livet, som eventyrer og globetrotter. Han forteller hvordan han tidligere har oppfordret ungene sine til å reise for å oppleve verden, lære og bli inspirert av andre. Dette fordi det gir perspektiv, referanser, tilhørighet, samhold, respekt og forståelse. Han skriver: «Allerede før viruset var den tiden over. Kloden tåler det ikke lenger. Jeg vet det. Meningen med livet må ligge hitenfor horisonten.» Og så forteller han at hvis han kunne valgt å leve fem år av livet på nytt, så ville han valgt årene da ungene var små og de som familie gjorde mange spennende oppdagelsesreiser i nærmiljøet. Med pannekaker på primus, snekring av fuglekasser, den første fisketuren og oppdagelsen av en rumpetrolldam.

Vi trenger ikke reise langt for å oppdage nye ting, dele hyggelige opplevelser, merke at Gud er nær eller utvikle oss som mennesker. Gjennom å skrive disse kortreiste tekstene har Frans av Assisi sine ord fått ny dybde og betydning for meg. Og jeg kan jo legge til at noen av de aller sterkeste opplevelsene jeg har hatt av Gud har vært i møte med mennesker som har kort tid igjen å leve, og som er sengeliggende. Gud kommer dit du og jeg er. Alt vi trenger er å åpne opp og ta imot.

Frans av Assisi sin bønn:

Herre gjør meg til et redskap for din fred!

La meg bringe kjærlighet der hatet rår.

La meg bringe forlatelse der urett er begått.

La meg skape enighet der uenighet rår.

La meg bringe tro der tvilen rår.

La meg bringe sannhet der villfarelse rår.

La meg bringe lys der mørket ruger.

La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår.

Å Mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet, som å trøste.

Ikke så meget å bli forstått som å forstå.

Ikke så meget å bli elsket som å elske!

For det er gjennom å gi at man får.

Det er ved å glemme seg selv, at man finner seg selv.

Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!

Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen.

Hva tenker du om ordene til Frans?

Jeg merker at Frans utfordrer meg. Det er ikke småtterier han ber om. Kanskje er ordene en vei til mer fred, sannhet, trøst, kjærlighet, rettferdighet, tro, lys, forståelse, håp og glede?

Fri vilje.

I bloggtekstene fra «Hverdagsbønn» er det en tekst som heter «Ondskap og bønn.» Her omtaler jeg åndskampen mellom det gode og det onde, og at bønn er et viktig våpen i denne kampen.

Hvilket budskap ønsker den onde å plante i hver og en av oss? Jeg har noen forslag: «Du duger ikke.» «Du er ikke god nok.» «Andre liker deg ikke.» «Du er en verdiløs taper.» «Du er ikke verdt å elske.» «Dette klarer du ikke.» «Du har gått ut på dato.» «Du er dum.»

Gud sitt budskap til oss mennesker er mye mer verdt å lytte til og ta til seg: «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg.» «Du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg.» «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» «Jeg metter ditt liv med det gode.» «Jeg er din hyrde.» «Vær ikke bekymret.» «Be, så skal dere få.» «Jeg er med deg overalt hvor du går.»

I Rom. 8,38 skriver Paulus: «Jeg er sikker på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, hverken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har lett for å få tanker om å ikke være god nok eller dyktig nok. Som kone, mamma, venn, datter eller sykepleier. Når jeg ser hvor mange som griper Per Fugelli sine ord om at vi er «gode nok» til hjertet, tror jeg at mange har det som meg. Per Fugelli sier: «Vi må godta oss selv og hverandre med plusser og minuser. For høye forventninger, for mye perfeksjonisme og for mye prestasjon truer helsa vår. Tidsånden roper: høyere, raskere, sterkere. For å bevare en god helse må vi vise litt måtehold, både i forventningene til oss selv og til andre.»

Gud har skapt oss med en fri vilje. Vi kan velge å si og gjøre det gode, som bygger opp. Men, vi kan også velge å gjøre handlinger og bruke ord som bryter ned, skader eller i verste fall dreper. En amerikansk politimann kan i forbindelse med en arrestasjon gjøre dette med minst mulig bruk av vold. Eller han kan utnytte situasjonen og la egne rasistiske holdninger påvirke dømmekraften, slik at det som skulle vært en arrestasjon ender som et drap.

Vi står alle i situasjoner hvor vi påvirker andre mennesker. Hvor bevisste er vi på dette? Jeg, for eksempel, når jeg er på jobb som sykepleier? Sykepleieryrket er et «omsorgsyrke» og vi står i relasjoner hvor vi er en «hjelper.» Hva innebærer dette? Det kan ligge mye makt i det å være en hjelper. Jeg har kunnskap, krefter og oversikt. Jeg vurderer, dokumenterer, observerer og setter i gang ulike tiltak. Hvilke ord bruker jeg, og i hvilken grad påvirker min egen oppfatning det jeg gjør? Møter jeg pasienten med objektivitet, respekt og tillit? Lytter jeg, og legger til rette for at pasienten sin integritet og autonomi blir ivaretatt? Hvilket blikk møter jeg pasienten med? Tenker og mener jeg at jeg at «jeg vet best?» Og hvilke ord bruker jeg om pasienten til kollegaer? Mine ord kan farge hvordan en kollega ser på pasienten.

Shel Silverstein har skrevet diktet «Jeg spurte en gang en sebra»:

Jeg spurte en gang er sebra, er du sort med hvite striper eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider, eller svak med sterke sider?

Er du god med onde påfunn, eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager, eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall, eller er du dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte og fortsatte den.

Og aldri, aldri, aldri, aldri spør jeg en sebra om striper igjen.

Vi er alle sebraer. Vi gjør gode valg og onde valg. Vi er sterke og svake, triste og glade, dumme og flinke. Jeg gjentar ordene til Gordon Johnson fra tidligere på bloggen: «Det du får bevisstgjort, kan du gjøre noe med. Det du ikke får bevisstgjort, gjør noe med deg.»

Slik sett kan en bevisstgjøringsprosess sette oss i stand til å ta mer kontroll på valgene vi tar, og velge i tråd med hvem vi ønsker å være. Ei kollega delte noen kloke ord med meg en dag, som hun hadde lært der hun arbeidet tidligere. Det handlet om hvordan vi mennesker har lett for å overføre usunne erfaringer fra egen barndom videre til våre egne barn. Hun siterte: «Jeg fikk noe fra min mor. Jeg visste ikke hva det var, så jeg ga det videre til mine barn.» Hun sa at ved å bruke tid på å sortere og bevisstgjøre, kan setningen bli slik: «Jeg fikk noe fra min mor. Jeg visste hva det var, så jeg ga det ikke videre til mine barn.»

I kampen mellom det gode og onde er det viktig å minne oss om at Gud er størst. Lyset er sterkere enn mørket. Når vi bruker tid i bønn til Gud, lar vi oss påvirke av de gode kreftene. Gud har hentet ut nøklene fra dødsriket, og han ønsker å vise oss sin kjærlighet. Han leiter etter hver og en av oss, og han gir seg ikke så lett. I bibelen kalles også Gud for Fredsfyrste.

Det flere tekster som belyser dette. I en av tekstene forteller Jesus om «Sønnen som kom hjem.» Det starter med at en far hadde to sønner. Den ene ba om å få arven sin på forskudd, og faren gikk med på dette. Han skiftet eiendommen mellom de to sønnene. Sønnen dro av sted og brukte opp hele arven sin på et vilt liv. Etter hvert ble det hungersnød, og sønnen var blitt fattig. Han endte opp som grisepasser og spiste av grisematen. Så står det i teksten at «han kom til seg selv», og begynte å tenke på at de som jobbet for faren hadde det mye bedre enn han selv. Han tok fatt på hjemveien, for å spørre om å få være leiekar hos faren. Det kunne jo vært forståelig om faren nå ble sint på sønnen. Men, det motsatte skjer. Faren løper sønnen i møte, kaster seg om halsen på han og kysser han. Sønnen tas imot med kjærlighet og glede. Han får nye klær, og faren lager fest. Jesus sier at denne fortellingen er et bilde på hvordan Gud tar imot oss mennesker.

Har du opplevd ufortjent godhet noen gang? Hvordan føltes i så fall det?

Hvilke ord bruker vi om oss selv og andre? Og hvilke tanker, følelser og handlinger fører disse ordene til?

Kan vi i større grad la Gud påvirke tankene våre og valgene vi tar?

Fred i møte med sykdom?

Overskriften på dette innlegget kan virke selvmotsigende. Å bli syk innebærer for mange uro, usikkerhet og tap av kontroll. Å kjenne på fred i en slik situasjon, kan være vanskelig! Noen opplever sykdom som varer i kort tid. Dersom man får en akutt blindtarmsbetennelse og blir operert raskt, kan man ganske snart komme tilbake til hverdagen igjen. Men, mange opplever sykdom og ulykker som er mer alvorlig, og hvor prognosen er usikker. Man kan tenke: «Vil jeg bli frisk igjen av kreftsykdommen?» eller: «Vil jeg kunne gå igjen etter bilulykken?».

Som sykepleier fulgte jeg engang en pasient med en muskelsvinnsykdom tett. Livet gikk mot slutten. Han hadde angst, var redd for å dø og bekymret for hvordan han ville dø.

Pasienten ønsket å snakke med prest, og en av de lokale prestene kom. Han og pasienten snakket sammen, ba og presten sang noen salmer. Jeg fikk være med. Pasienten sa at han følte seg rolig. Neste dag fikk jeg et bønnekort av ei venninne som passet godt til pasienten sin situasjon. Jeg tok med dette til pasienten, og leste det for han. Han så på kortet og leste selv. Tok inn ordene.

Da han døde, sovnet han stille og fredfylt inn, slik han hadde håpet. Jeg hadde vært mye sammen med pasienten, og kjente til hvilken angst som hadde herjet i kroppen hans den siste tiden. Hvordan han hadde gruet seg for selve dødsøyeblikket. Og så døde han så fredfylt som han gjorde.

I Lukas evangeliet, kapittel 22,43, fortelles det at Jesus kjente på dødsangst. Det står: «Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket han.»

I Ordspråkene 18,14 skriver kong Salomo: «Motet holder et menneske oppe i sykdom, men mismot, hvem kan bære det?» Hvordan kan man finne og fatte mot i en slik situasjon? På bordkalenderen min står det blant annet at: «Tro er å lene livet sitt mot noe større enn seg selv.» Å kunne lene livet sitt mot noe som er større enn seg selv, kan være med på å gi mot når dagene er tøffe. Og å tørre og slippe andre inn når livet blir snudd på hodet. Ei dame som jeg er veldig glad i er alvorlig syk. Hele veien, siden hun fikk de første symptomene, har hun invitert og inkludert venner og familie til å gå sammen med henne i sorg og glede. Ved å gjøre dette har hun gitt oss en gave i form av tillit, ekthet, varme, klokskap og nærhet. Og resultatet er at hun har et solid nettverk. Hun lærer oss mye om mot. Det krever en god porsjon mot å slippe andre nær når man står midt i en krise.

Å være uhelbredelig syk er svært tøft og krevende. Det kan også være en utfordring for troen. Kanskje føler man seg forlatt, og at Gud er langt borte. Salmenes bok i bibelen setter ord på hvordan noe av dette kan oppleves. Forholdet til Gud kan svinge mellom fortvilelse og gråt, men også takknemlighet over at Gud går sammen med oss i alle slags dager. Lengsel etter helbredelse på den ene siden, og å kjenne seg omsluttet av kjærlighet på den andre siden. «Tårer dag og natt», står det i salme 42. «Å være tynget av sorg.»  «Å vente på Gud.» Samtidig beskrives også en takk over at man aldri går aleine, samme hvor mørkt det er, hvor mange tårer man har grått og hvor redd man er.

Jeg tror vi alle har noen spørsmål som vi gjerne skulle snakket med Gud om ansikt til ansikt. Noen av mine spørsmål er hvorfor det skjer så mye vondt i verden. Og hvorfor unge mennesker blir syke og dør?

Det er mye vi ikke forstår mens vi lever her på jorda. I 1. Kor. 13,12 står det: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» Bibelen beskriver også at Gud har et annet forhold til tid enn det vi mennesker har. I 2. Peter 3,8 står det: «For Herren er èn dag som tusen år, og tusen år som èn dag.»

Veien til himmelen åpen, og det kan det være godt å bli minnet om ordene fra Johannes åpenbaring, 8: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge.»

Jeg kjenner en flott mann, som overlevde å være fange i konsentrasjonsleir i Polen under 2. verdenskrig. Det tok 50 år før han klarte å fortelle fra denne tiden. Han sa til meg: «Vet du hvilket bibelvers som ga meg stor styrke i konsentrasjonsleiren?» Og han fortsatte: «Salme 23.» Jeg kikket på han med store øyne. Jeg kjenner Salme 23 godt. Det er en salme som har vært spesiell for meg i mange sammenhenger. Den lyder slik: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.» Det gjorde inntrykk å høre mannen fortelle at han, akkurat da han led som mest, var syk og manglet alt, likevel opplevde at Gud omsluttet han og ga han det han trengte. Dette i form av hvile, håp, trøst, ny kraft, tro på rettferdighet og trygghet.

Anders Skuterud er seniorrådgiver i Norsk Psykologforening. I et intervju med avisen Vårt Land i fjor, uttalte han at hans erfaring er at mennesker trekkes nærmere religion og tro når de er døende. Mange faktorer påvirker dette. Noen av faktorene kan være at man ikke lenger «tar livet for gitt» og at man blir tvunget til å stoppe opp og tenke. I Norge lever vi forholdsvis trygt. Vi slipper mange bekymringer som mennesker i andre land har. Jeg har møtt mange pasienter som selv beskriver at de tenker annerledes om mange ting etter at de ble alvorlig syke. En sa: «Det er som om jeg får pusset brilleglassene, og ser klarere.» Ofte tenker pasientene på en ny måte om hva som er viktig og hva som betyr noe. Min erfaring er at relasjonen til de nærmeste blir svært viktig. For mange er det en tid for samtaler og forsoning. Og mange nærmer seg tanker om tro og Gud på nye måter.

Det er svært tøft og krevende å bli alvorlig syk. Det er også svært krevende å være pårørende. Informasjon er viktig. Det samme er muligheten til å lufte tanker, og få høre at det er mange måter å reagere på. Det er også mange måter å sørge på. At pårørende blir utslitt og kjenner på vanskelige følelser rundt dette er helt normalt. Kjenner du til uttrykket compassion fatigue, som oversettes til empatiutmattelse? Man blir rett og slett for sliten til å vise omsorg, og klarer ikke å vise empati i like stor grad som tidligere. Reaksjonen kan være et ubevisst forsøkt på å beskytte seg selv. Dette kan ramme både pårørende og oss som jobber i helsevesenet. Det er en normal reaksjon på en stor følelsesmessig belastning over tid. Hvor viktig er det ikke å snakke om dette, og få informasjon om at det er en normal reaksjon? Jesus sier i Matteus 11,28: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

Hvilke verdier er viktig for deg i ditt liv?

Kjenner du noen som har endret verdier i løpet av livet?

Har du opplevd alvorlig sykdom selv, eller hos noen som står deg nær?

Fred, søvn og Den hellige ånd.

For en del år siden var jeg redd for å være aleine hjemme på natta. Dette førte til at jeg sov lite når Per var på tur og sov borte. En dag leste jeg fra Salmene 4,9: «I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt.» Det skjedde noe med meg da jeg leste disse ordene. Frykten avtok, og jeg begynte å sove bedre og bedre. Hvorfor, kan man spørre? Teksten inneholder to setninger med ord. Noe gjorde at å lese disse ordene ga meg fred. Ikke bare i tanken og fornuften, men som en dyp forankring og noe jeg var overbevist om. Hvordan kan dette skje? Bibelen forteller om Den hellige ånd, som for første gang ble sendt til disiplene den første pinsen etter at Jesus for opp til himmelen. Før Den hellige ånd ble sendt til disiplene var de svært redde. De gjemte seg bort og låste seg inne. Da Den hellige ånd kom til de, skjedde det noe som forandret hele situasjonen. Disiplene ble frimodige, låste opp dørene og gikk ut blant folk for å fortelle om Jesus.

Hvem er Den hellige ånd? På mange måter er det enklere å forklare hvem Gud og Jesus er. Bibelen sier om Den hellige ånd at den er en del av treenigheten: Gud, Jesus og Den hellige ånd. De er på en måte tre forskjellige, samtidig som de alle er en versjon av Gud. Nesten som et kinderegg – tre i en.

Bibelen sier blant annet om Den hellige ånd:

Den hellige ånd er kjærlighet og lys.

Den hellige ånd er sannhetens ånd.

Den hellige ånd ønsker å lære oss hvem Gud og Jesus er.

Den hellige ånd veileder oss, trøster, leger, styrker, velsigner og leder.

Der den hellige ånd er, er det frihet.

Den hellige ånd kan ta bort «sløret», slik at vi ser Herrens herlighet.

Den hellige ånd kan gi enhet, fred og binde sammen.

Jeg vil dele noen erfaringer som jeg har hatt, som jeg tenker at er påvirket av Den hellige ånd. Så kan du være enig eller uenig med meg i at det slik Den hellige ånd virker. Send meg gjerne noen ord på mail dersom du har andre erfaringer. Det hadde vært spennende å lese. Dette er noen av mine erfaringer:

Jeg tror jeg blir påvirket av Den hellige ånd, når jeg blir minnet på noe. Som å ta en telefon eller sende en melding. Eller å ta kontakt med en pasient når jeg er på jobb. Når jeg får inspirasjon til å skrive. Eller en opplevelse av trygghet når jeg føler meg utrygg. Når jeg får sove når jeg egentlig føler meg urolig og ligger våken. De gangene jeg tenker over noe jeg har gjort eller sagt som ikke var så bra. Når jeg kjenner at jeg har kraft og mot til å si ifra i en situasjon. Rettferdighetssansen. Og når jeg kjenner Gud sin nærhet. «Og hvordan kan man kjenne Gud sin nærhet», spør du kanskje? Jeg opplever oftest Guds nærhet når jeg ber, aleine eller sammen med andre. Noen ganger kan jeg kjenne en varme i brystet, som oppleves helt spesiell. Trygg, helbredende og trøstende. Jeg kan også oppleve å «få» ord, bilder, tekster eller sanger når jeg ber med øynene lukket. At jeg ser for meg noe, som for eksempel lys, vann, noe fra naturen, en tekst, musikk eller annet som passer inn i situasjonen som det bes for. Ofte har jeg opplevd at når jeg forteller den jeg har bedt sammen med om disse opplevelsene, så passer de inn i situasjonen på en måte som jeg ikke kunne ha forutsett. Og jeg har opplevd at andre har gjort det samme for meg. En gang ba jeg sammen med to andre for en venn som hadde ryggsmerter. Mens en av de andre ba, så jeg for meg at Jesus sto rett foran oss, og tegnet et kors i lufta. Jeg var glad for at de andre fortsatte å be, slik at jeg kunne «ta inn» bildet lenge.

Å la Den hellige ånd slippe til i hverdagen kan være spennende, og føre til mye bra. For min del har det blant annet ført til at jeg føler meg tryggere og sover bedre.

Eivind Skeie har skrevet en aftenbønn som Per Tveit har satt melodi til. Jeg vil avslutte dette innlegget med å dele denne bønnen med deg:

«Dagen er over, mørket står tett omkring mitt hus.

Herre, velsign min søvn, la min natt bli god.

Send dine engler hit for å bevokte meg.

Herre, bevar mitt liv og min sjel, min tro.

Solen er borte, la ditt ansikt lyse. Bo i mitt hjerte, vær mitt håp, min skatt.

Så kan jeg sove trygt med gode drømmer,

løft du ditt åsyn over meg i natt.

Hva tenker du om hvem den Hellige Ånd er?

Har du selv hatt erfaringer som kan være påvirket av Den Hellige Ånd?

Hva kan vi selv gjøre for å oppleve mer av den Hellige Ånd i hverdagen?

Fred i kroppen og toppen.

Svært mange av pasientene jeg møter er slitne. Lang tids sykdom har gjort noe med både kropp og tanker. Mange har spenninger i kroppen, ubearbeidet sorg og en følelse av å ikke være gode nok. Andre er stresset, og har ikke senket skuldrene eller pustet med magen på lang tid. Ordet «pause» er et fremmedord.

På ei kveldsvakt skulle jeg måle blodtrykket til ei ung dame. Under legetimen ved innkomst var blodtrykket blitt målt forhøyet, og dette skulle følges opp. Vi startet med å prate sammen, og jeg oppfordret pasienten til å trekke pusten godt inn og fylle lungene. Pasienten så på meg og sa: «Jeg trekker aldri pusten helt inn, jeg. Det har jeg liksom ikke tid til.»

I Markus 6,30 sier Jesus: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt.» I det nye testamentet fortelles det mange ganger om at Jesus trakk seg tilbake, enten med de nærmeste eller helt aleine. Han trengte pause, stillhet, «time-out» og tid i bønn. Dette skjedde ofte i naturen, gjerne på avsidesliggende steder. Ofte oppe i høyden, på en ås for eksempel.

Jeg merker det selv når tempoet, stresset og tankene blir for mange. Det gjør noe med meg. Jeg blir mindre tilstedeværende. Jeg lytter mindre, ber mindre og får mindre viktig påfyll. Jeg kjenner at det setter seg i kroppen som spenninger, og gjør meg mindre tålmodig. Da er det tid for å skru tempoet ned. Sette av tid til å gjøre ingenting, eller gjøre det som gir påfyll. Puste, spenne av, kjenne etter hva som skjer i kroppen og toppen, i relasjonen til andre mennesker og i relasjonen med Gud.

Hvordan man gjør dette, er svært individuelt. Er du ekstrovert får du kanskje energi av å være sammen med andre. Selv er jeg helt avhengig av å ha en del tid for meg selv, og gjerne på skogen.

For over 20 år siden startet jeg sammen med ei venninne opp et aerobictilbud i Åmot kirke. Holy-robic, etter inspirasjon fra USA. På det meste hadde vil seks aerobictimer med kristen musikk hver uke, og på vinterstid kunne man se dampen stå ut fra vinduene i ungdomsstua. Jeg husker ei av damene sa: «det er jo flott at vi har ei kirke som damper og ikke ei kirke som støver!» Mottoet var: «Kom som du er.» Det var høyt under taket. Vi hadde et ønske om å ha det gøy sammen, og samtidig gjøre noe som var bra for både hode og kropp. Kveldene ble avsluttet med avspenning og noen ganger gikk vi opp i kirkerommet, tente lys og leste noen «ord for natten.»

I 1.Korinter 6,19 står det: «Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?» Kanskje kunne vi ha mer fokus på fysisk aktivitet, bevegelse, pust, avspenning og tilstedeværelse i kristne sammenhenger. Det tror jeg vil gjøre at mange får et bedre liv, og kanskje vil det også gjøre det lettere å søke Gud når man ikke har skuldrene oppunder ørene og går mesteparten av dagen med å puste overfladisk? Kristen meditasjon, trening, avspenningsøvelser og å lære seg å kjenne forskjell på spenning og avspenning kan være interessant i denne sammenhengen.

KRIK, Kristen idrettskontakt, har bidratt med mye spennende på dette området. Et sentralt bibelvers som ofte benyttes i KRIK-sammenheng er: «Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» Ap.gj. 17,28.

Det finnes også organisasjoner som tilbyr kristen meditasjon, retreat og kristen mindfulness. Dette er noe som jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med. Og mange mennesker går pilegrimsvandringer.

Avisen Vårt Land omtaler at bruken av kristne meditasjonsapper har økt under koronapandemien. Her er det mye å velge i. Noen av appene heter: «Kristen meditasjon», «Abide», «Pray», «One Minute Pause», «Soultime», «Soulspace» og «Pray as you go.» Noe å teste ut?

Gud ser hele mennesket. Som sykepleiere lærer vi å ha det samme fokuset: fysisk, psykisk, sosialt og åndelig.

Gud ønsker å gi oss påfyll av det vi trenger. Han er skaperen av himmel og jord. Gud er alltid større. Han er lys og kjærlighet. Kanskje er det godt for oss å få «bli med til et sted hvor vi kan hvile oss litt», slik Jesus beskriver. Og kanskje er det nyttig å bli minnet på at «det er i Han vi lever, beveger oss og er til?»

Hvordan finner du fred i kroppen og toppen?

Har du steder hvor du kan hvile deg litt?

Hvordan er pusten din? Puster du «med magen»? En nyttig måte å teste dette på, er å legge ei hånd på magen mens du puster. Kommer magen ut som en ballong?

Får du energi sammen med andre, eller har du behov for tid for deg selv?

Fred på jobben og i menigheten.

Da jeg ble kristen i 1997 (se gjerne tekstene fra «Hverdagsbønn» der jeg forteller mer om hvordan dette skjedde), begynte jeg å engasjere meg i den lokale menigheten. Jeg husker at førsteinntrykket var en slags lettelse over hvor mye de andre i kirka og jeg hadde til felles. «De er jo akkurat som meg», husker jeg at jeg sa. Jeg hadde kanskje en forventning om at de som gikk i kirka ville oppføre seg annerledes, og at jeg ikke ville føle meg hjemme. Uker og måneder gikk, og jeg husker at jeg etter hvert tenkte at vi som kristne med fordel kunne vært litt annerledes enn samfunnet ellers. For kristne er dessverre ikke nødvendigvis noe bedre enn andre når det gjelder å være rause, overbærende, nestekjærlige og inkluderende. Og ulike menigheter er svært forskjellige. Mange ganger lurer jeg på hvordan mennesker som ikke er vant til å gå i kirka ser på oss som kaller oss kristne. For det finnes mange svært ulike kristne sammenhenger, som mener svært forskjellig.

I lokale menigheter skjer det mye bra. Men, det kan også oppstå uenighet når prioriteringer skal gjøres. Mange har sine egne hjertesaker som de brenner for. Skal vi satse på barn og unge, eller er det blant de eldre vi skal bruke mye av ressursene våre? Hva med besøkstjeneste og samtalegrupper? Hvor viktig er musikken? Hvordan inkludere nye som kommer til oss? Skal vi arrangere kurs og ha husfellesskap? Ansatte og frivillige har ulike sterke sider og interesser.

Paulus har sagt noe fint, synes jeg, om hvordan vi mennesker kan arbeide sammen for å skape en god helhet. Noe av det er ganske morsomt, også. I 1.Kor.12,5 skriver Paulus: «Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme.» Paulus bruker kroppen som et bilde på at vi mennesker har ulike nådegaver, eller sterke sider om du vil. Til sammen utgjør vi en kropp, eller et legeme. Paulus skriver videre fra vers 14: «for kroppen består ikke av en kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen?»

Jeg tenker at Paulus sine ord kan være nyttige å ta med inn i menigheten og på arbeidsplassen. Vi har alle sterke sider, og til sammen utgjør disse en viktig helhet. Så får vi forsøke å bære over med hverandre når vi tenker ulikt. Og se litt stort på det om det om en annen er god på noe som virker viktigere enn det jeg er god på. For vi er alle avhengige av hverandre.

Tidligere Rosenborgtrener Nils Arne Eggen hadde sin «Godfotteori», som omtaler noe av det samme. Han mente at hver og en av spillerne skulle få utvikle og bruke det som var deres styrke, nettopp for å gjøre laget bedre. Mini Jakobsen skulle få være en hurtig ving. Det var ikke han som skulle vinne duellene i luftrommet, selv om han også headet inn et og annet mål.

Jeg er heldig og jobber på en rehabiliteringsinstitusjon hvor det er et godt miljø og tverrfaglighet i fokus. Her jobber mange ulike yrkesgrupper tett. Noen ganger er det fysioterapeuten som kommer med et viktig innspill med tanke på medisiner som det kunne vært like naturlig at det var sykepleieren eller hjelpepleieren som brakte på bane. Andre ganger er det kommet fram i en samtale med ernæringsfysiologen at pasienten har en vanskelig bosituasjon, som det er naturlig at sosionomen følger opp videre.

En av lederne våre på jobb sa en gang noe klokt til oss som team: «Det viktigste er ikke hvem som sier det, men at det blir sagt.»

Vi mennesker er gode på å sammenlikne oss med hverandre. Ofte blir det ganske urettferdige sammenlikninger ut av dette. Jeg kjenner mine egne verste sider godt. Når jeg ser en annen person, er det lett å sammenlikne mine egne verste sider med den andre sine beste sider! Hva om vi heller husker på ordene til lederen min, fotballtrener Eggen og Paulus:

«Det viktigste er ikke hvem som sier det, men at det blir sagt.»

«Målet er at vi skal gjøre hverandre gode.»

«Det handler ikke om deg og meg, men hva vi kan få til sammen.»

«Vi har alle gode og dårlige, sterke og svake sider. Det er viktig for helheten at hver og en av oss bidrar med akkurat det du eller jeg kan.»

Og Paulus gir seg ikke der. Han utfordrer oss videre i Galaterne 5,22: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.»

Kjære Paulus, her har jeg mye å jobbe med!

Hvordan er det med deg?

Fred i familien?

Det er blitt skrevet mye om ulike familiesituasjoner i disse Coronatider. Og det er delt mange filmer av mødre og fedre som forsøker å gjennomføre nettmøter hjemmefra mens barn dukker opp i kameraet på pc-en med passende og upassende spørsmål og innspill. Redaktøren i lokalavisa Bygdeposten har delt noen betraktninger om hva det vil gjøre med oss å være så tett på som familier over tid, og han oppsummerte med at enten så vil det føre til en babyboom om ni måneder eller så vil skilsmissestatistikkene gå i været.

Gjennom sosiale medier, nyheter og aviser kommer det fram at mennesker opplever det ulikt å være mer hjemme, være tettere på de nærmeste og ha færre muligheter for aktiviteter. Mange setter pris på dette og ønsker at vi må ta med oss mer av dette når samfunnet åpner opp igjen. Mens andre håper på å komme tilbake til hverdagen slik den var raskest mulig.

Min erfaring er at samliv kan være fint, men samliv kan også være vanskelig. Det er ingen skam å be om hjelp, og det kan være nyttig å snakke med en tredje person. En man har tillit til, og som kan komme med god veiledning og gode råd. Og som gjerne har en god porsjon humor. For oss ble legen Arvid en slik person.

Man har ulik oppakning med seg i ryggsekken fra egen oppvekst, og noen ganger kan dette gi gnisninger i forhold til hva man tenker er viktig å ha med i en felles sekk. Hvilke verdier er viktige? Rutiner? System og struktur, eller ta det mer som det kommer? Er man vant til å snakke om følelser, eller oppleves det truende når noen er direkte? Hvordan feire jul, og hva er viktig i en ferie? Kjønnsroller og fordeling av oppgaver?

Kommunikasjon kan være utfordrende! Ofte kan man snakke forbi hverandre. Særlig hvis man er sliten. Da eldstemann, Emil, begynte på ungdomsskolen ble alle foreldre invitert til en MOT-kveld. Politimannen Morten ledet denne kvelden, og han snakket om kommunikasjon. Han sa: «hvis du ikke lager ei ønskeliste til jul, og ikke deler denne med andre, så kan du heller ikke forvente å få det du ønsker deg. Slik er det ellers i livet også. Ingen kan vite hva du ønsker deg eller hva som er viktig for deg hvis du ikke forteller det.» Selv jobber jeg som sykepleier. Når vi tar imot en ny sykepleierstudent til praksis, starter vi alltid med en forventingssamtale. Her avklares hva vi alle forventer av hverandre. Sykepleierstudent, praksisveileder og kontaktsykepleier. Dette danner et godt utgangspunkt for videre samarbeid og kommunikasjon. Jeg mener at dette med å lage ønskeliste og ha forventningssamtale med fordel kan overføres til familielivet også. Og gjerne avtale en tid for samtale, hvor man kan være litt opplagt.

Kan bønn være en viktig del av fredsmekling i en familie? Min erfaring er JA. Etter at jeg kom i gang med å be har jeg også bedt før vanskelige samtaler og når krangler oppstår. Jeg har mange eksempler på at den videre samtalen gikk bedre enn jeg fryktet etter dette. Når det har vært krangel og harde ord med en av ungene, for eksempel.  Å ta seg tid til å trekke seg tilbake og ta en bønn før man fortsetter kommunikasjonen tror jeg kan påvirke prosessen positivt. At det blir lettere å snakke sammen, og sette ord på det som virker inn. Kanskje virket tenåringen sint og urimelig? Og så kommer det fram i samtalen at det er skjedd noe i vennegjengen som er krevende? Eller hvis Per og jeg står foran en samtale som jeg vet kan føre til uenighet. Når jeg har bedt i forkant har jeg opplevd at kommunikasjonen ble bedre og roligere. At vi klarte å sette ord på hvorfor vi mener som vi gjør, og samtidig se situasjonen fra den andres ståsted.

Her kommer noen bibeltekster som kan være aktuelle for samliv og familieliv. De fleste av tekstene kommer fra Ordspråkene, som ble skrevet av kong Salomo.

Det er bedre å bo i en krok på taket ennå være i hus med en trettekjær kvinne. Ordspr. 21,9.

Min kommentar: Her kan ordet «kvinne» byttes ut med «mann» ved behov. 😊 Det kommer lite godt ut av å være trettekjær.

Bedre er en grønnsakrett med kjærlighet enn oksestek med hat. Ordspr. 15,17.

Min kommentar: Denne teksten har jeg tolket som at det er bedre å gjøre noe enkelt og ha det bra, enn å skulle lage noe mer komplisert dersom det fører til stress og at det blir utrivelig. For eksempel så kan det være en god løsning å varme noen bokser med lys lapskaus til tross for at man vet at det er bra å lage mat fra bunnen av, dersom det er en hektisk ettermiddag og mye som skjer.

Milde svar demper sinne, sårende ord vekker harme. Ordspr. 15,1.

Min kommentar: Denne taler vel for seg selv?

La ikke solen gå ned over deres vrede. Efeserne 4,26.

Min kommentar: Godt råd, men ikke alltid så lett å følge. Noen ganger kan det hjelpe å sove på det, slik at man våker med noen nye perspektiver?

Vennlige ord er dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen.

Min kommentar: Det er lett å være enig med Salomo her.

Hva skaper dårlig kommunikasjon?

Og hva gjør det lettere å snakke sammen?

Har du forsøkt å lage ei ønskeliste som du kan dele med partneren din, eller snakket om forventninger dere imellom i familien?

Hva med å forsøke å be før en samtale som du gruer det til, eller ta en «bønne-time-out» dersom samtalen blir vanskelig eller krangling oppstår?

Avslutningsvis vil jeg si at familieliv kan være både vanskelig og sårt. Mange kjenner på en sorg over det som ble umulig å leve med, og som kanskje førte til et brudd. Selv vokste jeg opp i en familie hvor en skilsmisse var uunngåelig. Mange har ønsket seg barn, uten at dette har latt seg gjøre. Noen har ventet på den store kjærligheten, som aldri kom. Andre har kjent på stor kjærlighet for så å miste denne. Mange opplever alvorlig sykdom, med alle prøvelser dette fører med seg. I Salme 126,5 står det: «De som sår med tårer, skal høste med jubel.»

Om å bygge grunnmur.

«Du hjelpeløse og forblåste, som ikke finner trøst! Se jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer.» Jesaja 54,11.

Etter at vi hadde snakket om noen «ufarlige» temaer, fortalte en pasient meg nølende om hvor vanskelig livet var blitt de siste årene. Hvordan brutte relasjoner og ensomhet hadde ført til misbruk av rus og isolering. Han sa: «Det gjør så vondt å snakke om dette. Jeg klarer nesten ikke å sette ord på det.» Smerten preget hele mannen. Det er ikke lett å finne trøstende ord i møte med slik smerte. Heldigvis kan vi alltid bruke de to ørene vi har fått. Det kan være mye lindring i å bli lyttet til. Som sykepleier skal jeg være svært forsiktig med å bruke ord som kan oppleves som forkynnende. Likevel kunne jeg dele noen ord som jeg selv har fått ta imot som kristen: «det er aldri for sent med en ny start.» Eller «blanke ark og fargestifter», som Alf Prøysen synger.

Kronprinsesse Mette Marit sa i et tidlig intervju i sin nye rolle som kjæreste til Norges fremtidige konge, at det er lett å trå feil. Hun viste til valg hun hadde tatt tidligere i livet, som hun godt kunne vært foruten. Og slik tror jeg at det er for oss alle sammen. Vi gjør dumme valg. Vi tenker tanker som bryter ned og skaper avstand. Vi sårer andre. Vi er opptatt av fasade, og forsøker å skjule det som gjør oss sårbare. Vi er sjelden fornøyde, fordi vi alltid kan få mer. Vi er oss selv nærmest, og det er lett å ta avgjørelser som har noe flyktig og følelsesbasert over seg. Vi nedvurderer andre. Vi bruker, både mennesker og natur, på måter som skader.

Jesus vet dette. Han kjenner oss på godt og på vondt. For meg har det virket forløsende å sette ord på disse tingene når jeg ber til Gud. Være ærlig på det som gjør vondt, det jeg skammer meg over, det jeg er redd for, situasjoner som gjør meg sint, fortvilet eller lei meg.

Jesus sier i Matteus 7,24-28: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, likner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men, det falt ikke, for det var bygd på fjell.»

Hvordan bygge huset sitt på fjell? Jesus elsker oss med en betingelsesløs kjærlighet. Han vil det beste for hver og en av oss. Og går alltid sammen med oss. I det nye testamentet deler Jesus mange ord som kan være stødige steiner og mørtel når man vil bygge en grunnmur som tåler storm og orkan i kastene:

Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.

Dere er jordens salt og verdens lys!

La et ja være et ja, og et nei være et nei!

Elsk deres fiender. Velsign dem som forbanner dere, og gjør godt mot dem som hater dere.

Der skatten din er, vil hjertet ditt være.

Vær ikke bekymret for morgendagen.

Døm ikke.

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal dere gjøre mot dem.

 Ordene er fra Bergprekenen, som kan leses i Matteusevangeliet, fra kapittel 5.

Jesus vet hvor vanskelig det er å være menneske, og hvor lett det er for oss å trå feil. Jeg tror at et av hans største ønsker er at vi skal komme til han med alt som er vondt, alt som skader oss selv og andre og som gir overvekt i ryggsekken vår. Han vil bære det for oss.

Jeg vil avslutte med en fortelling fra Lukasevangeliet, om en mann som het Sakkeus. Han jobbet som toller, og var kjent for å kreve inn mer penger enn han skulle. Disse pengene tok han selv.

«Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Men, alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier gir jeg til de fattige, og har jeg presset noen for penger skal de få firedobbelt igjen.» Da sa Jesus til ham: «I dag har frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» Lukas, 19, 1-10.

I bibelen er det mange eksempler på at Jesus møtte mennesker som var upopulære eller utstøtt fra samfunnet med kjærlighet og ny start.  En av hans nærmeste var Maria Magdalena, som tidligere hadde tjent til livets opphold ved prostitusjon.

Selv vil jeg bruke dagene fremover til å ta en titt på min egen grunnmur. Er det steiner der som med fordel kan byttes ut? Og er det plasser som trenger mer mørtel eller sement? Er det ting jeg har holdt for meg selv for lenge, som jeg trenger å legge fra meg hos Gud slik at jeg kan rette ryggen og puste med magen igjen? Hvordan er din grunnmur? Er den klar for en overhaling? Og bærer du på mer enn det som sunt er? I så fall kan du legge det fra deg hos Gud.

Aktiv fred!

Gud ønsker ikke at hans fred skal føre til et passivt liv, hvor vi trekker oss tilbake og har nok med oss selv. Han vil at hans fred skal gi oss kraft, kjærlighet og visdom. Og ikke minst barmhjertighet. Her kommer to tekster som sier noe om dette:

Timoteus 1, 7: «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs. Vi fikk ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.»

Matteus 9, 13: «For det er barmhjertighet jeg vil ha.»

Hva vil det si å ta imot Guds fred i en kaotisk verden? Vil det gi roligere og klokere tanker?

Hva skjer når angst og motløshet tar tak? Blir man lammet, og har nok med å søke trygghet, hamstre, trekke seg tilbake?

Jeg tenker på de mange som har reist ut som hjelpearbeidere og misjonærer de siste 150 årene. Som har brukt sine kunnskaper som snekre, sykepleiere, elektrikere, diakoner, prester og lærere til å hjelpe mennesker i andre deler av verden som lever i fattigdom og undertrykkelse. Hvilket mot! Det vil jeg kalle for aktiv fred! Misjonærene som dro til Madagaskar hadde i mange år med seg sin egen kiste på reisen, for de visste at de ikke ville få muligheten til å komme tilbake til Norge.

Misjonæren Annie Skau Berntsen, eller søster Annie, som hun også ble kalt, var sykepleier og misjonær i Kina og Hong Kong. Hun måtte flykte på grunn av kommunistenes inntog. Hun opplevde å bli arrestert og fengslet. Så raskt hun kunne, var hun likevel tilbake for å arbeide blant kinesiske flyktninger.

Paulus sier i Romerne 14,8: «For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren; enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.»

Som kristne eier vi et håp om at livet på jorda bare er starten på et liv som fortsetter i himmelen. Kan dette håpet være med på å gi mot, slik at man kan fylles av både fred men også en vilje til å jobbe for det gode?

Siden temaet i disse tekstene er «Hverdagsfred», får jeg trekke de litt nærmere enn Madagaskar og Kina, også. Jeg kjenner mange helter og heltinner. Som bruker sin tid, sine evner og sine penger for å skape et bedre liv for andre. Britt og Liv, for eksempel. Liv som hjelper flyktninger med undervisning. Hun er over 80 år, men har både vilje og evne til å dele av sin kunnskap. Liv går også på sykebesøk, skriver blogg og er en viktig samtalepartner for mange. Britt som er en varm virvelvind fra Bergen. Det er ikke tilfeldig at hun i fjor fikk Frivillighetsprisen i Modum menighet. Hele sitt liv har hun stilt opp for andre. Hun henter og bringer, leder og støtter. Bønn, misjon, Godhetsfestival og diakoni. Alt utført med varme og kreativitet. Og veldig ofte med en herlig latter!

Hva kan du og jeg bidra med? Kjenner du noen som kunne satt pris på en telefonsamtale eller et besøk? Noen som trenger litt hjelp til å handle, eller som hadde gledet seg stort over å bli bedt med på en kjøretur? Eller over å få noen blomster eller en kake? Eller som ønsker å bli bedt for?

Finnes det gode prosjekter som vi kan støtte økonomisk? Lokalt eller lenger unna?

Jeg har en venn som heter Harald. Han og familien hans har gjennom mange år ikke bare støttet et arbeid for barn og unge i Bolivia. De har også samlet inn penger, bygget et barnehjem og driftet dette i mange år. Flere av ungene er blitt store og har fått jobb. De unge voksne er nå med på å jobbe for å skape en tryggere fremtid for barn og unge i sitt hjemland.

Det finnes mange måter å vise godhet på. Langs turstiene i skogen der jeg bor har det den siste uka dukket opp flere steiner hvor det er malt hyggelige tekster: «Smil.» «Du er god.» «Ta vare på hverandre.» Dette funker! Folk smiler, og deler bilder av steinene i sosiale medier.

Og forrige fredag, etter at jeg hadde delt blogginnlegget «You never walk alone», fant jeg en hyggelig og oppmuntrende lapp i skoen min i garderobeskapet på jobb. Ei kollega hadde skrevet noen fine ord til meg om blogginnlegget, og jeg kjente at dette gjorde godt etter en ganske tøff vakt.

I diktet «Jeg velger meg april», skriver Bjørnstjerne Bjørnson:

Jeg velger meg april. I den det gamle faller,

i den det ny får feste; det volder litt rabalder,

dog fred er ei det beste, men at man noget vil.

Jeg velger meg april, fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter.

Fordi den evner eier, fordi en krefter velter,

i den blir somren til!

Hva om vi «volder litt rabalder» i våre egne liv, og ser om det er «noget» vi kan gjøre for å være med på å spre kraft, kjærlighet, visdom og barmhjertighet? Litt hverdagsgodhet, rett og slett?