Aktiv fred!

Gud ønsker ikke at hans fred skal føre til et passivt liv, hvor vi trekker oss tilbake og har nok med oss selv. Han vil at hans fred skal gi oss kraft, kjærlighet og visdom. Og ikke minst barmhjertighet. Her kommer to tekster som sier noe om dette:

Timoteus 1, 7: «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs. Vi fikk ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.»

Matteus 9, 13: «For det er barmhjertighet jeg vil ha.»

Hva vil det si å ta imot Guds fred i en kaotisk verden? Vil det gi roligere og klokere tanker?

Hva skjer når angst og motløshet tar tak? Blir man lammet, og har nok med å søke trygghet, hamstre, trekke seg tilbake?

Jeg tenker på de mange som har reist ut som hjelpearbeidere og misjonærer de siste 150 årene. Som har brukt sine kunnskaper som snekre, sykepleiere, elektrikere, diakoner, prester og lærere til å hjelpe mennesker i andre deler av verden som lever i fattigdom og undertrykkelse. Hvilket mot! Det vil jeg kalle for aktiv fred! Misjonærene som dro til Madagaskar hadde i mange år med seg sin egen kiste på reisen, for de visste at de ikke ville få muligheten til å komme tilbake til Norge.

Misjonæren Annie Skau Berntsen, eller søster Annie, som hun også ble kalt, var sykepleier og misjonær i Kina og Hong Kong. Hun måtte flykte på grunn av kommunistenes inntog. Hun opplevde å bli arrestert og fengslet. Så raskt hun kunne, var hun likevel tilbake for å arbeide blant kinesiske flyktninger.

Paulus sier i Romerne 14,8: «For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren; enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.»

Som kristne eier vi et håp om at livet på jorda bare er starten på et liv som fortsetter i himmelen. Kan dette håpet være med på å gi mot, slik at man kan fylles av både fred men også en vilje til å jobbe for det gode?

Siden temaet i disse tekstene er «Hverdagsfred», får jeg trekke de litt nærmere enn Madagaskar og Kina, også. Jeg kjenner mange helter og heltinner. Som bruker sin tid, sine evner og sine penger for å skape et bedre liv for andre. Britt og Liv, for eksempel. Liv som hjelper flyktninger med undervisning. Hun er over 80 år, men har både vilje og evne til å dele av sin kunnskap. Liv går også på sykebesøk, skriver blogg og er en viktig samtalepartner for mange. Britt som er en varm virvelvind fra Bergen. Det er ikke tilfeldig at hun i fjor fikk Frivillighetsprisen i Modum menighet. Hele sitt liv har hun stilt opp for andre. Hun henter og bringer, leder og støtter. Bønn, misjon, Godhetsfestival og diakoni. Alt utført med varme og kreativitet. Og veldig ofte med en herlig latter!

Hva kan du og jeg bidra med? Kjenner du noen som kunne satt pris på en telefonsamtale eller et besøk? Noen som trenger litt hjelp til å handle, eller som hadde gledet seg stort over å bli bedt med på en kjøretur? Eller over å få noen blomster eller en kake? Eller som ønsker å bli bedt for?

Finnes det gode prosjekter som vi kan støtte økonomisk? Lokalt eller lenger unna?

Jeg har en venn som heter Harald. Han og familien hans har gjennom mange år ikke bare støttet et arbeid for barn og unge i Bolivia. De har også samlet inn penger, bygget et barnehjem og driftet dette i mange år. Flere av ungene er blitt store og har fått jobb. De unge voksne er nå med på å jobbe for å skape en tryggere fremtid for barn og unge i sitt hjemland.

Det finnes mange måter å vise godhet på. Langs turstiene i skogen der jeg bor har det den siste uka dukket opp flere steiner hvor det er malt hyggelige tekster: «Smil.» «Du er god.» «Ta vare på hverandre.» Dette funker! Folk smiler, og deler bilder av steinene i sosiale medier.

Og forrige fredag, etter at jeg hadde delt blogginnlegget «You never walk alone», fant jeg en hyggelig og oppmuntrende lapp i skoen min i garderobeskapet på jobb. Ei kollega hadde skrevet noen fine ord til meg om blogginnlegget, og jeg kjente at dette gjorde godt etter en ganske tøff vakt.

I diktet «Jeg velger meg april», skriver Bjørnstjerne Bjørnson:

Jeg velger meg april. I den det gamle faller,

i den det ny får feste; det volder litt rabalder,

dog fred er ei det beste, men at man noget vil.

Jeg velger meg april, fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter.

Fordi den evner eier, fordi en krefter velter,

i den blir somren til!

Hva om vi «volder litt rabalder» i våre egne liv, og ser om det er «noget» vi kan gjøre for å være med på å spre kraft, kjærlighet, visdom og barmhjertighet? Litt hverdagsgodhet, rett og slett?

Y.N.W.A.

«You never walk alone,» synger fotballsupporterne til Liverpool. Jesus har sagt at han går sammen med oss alltid og alle dager. I medgang og motgang. Glede og sorg. Når angsten tar tak og man har mest lyst til å isolere seg og trekke ned persiennene. Når det er fest og latter.

Akkurat nå går tankene mine særlig til alle som opplever permitteringer, med all usikkerhet som dette medfører. Noe av det som gjør situasjonen ekstra krevende i disse Coronatider er at vi ikke vet hvor lenge det vil vare. Blir man permittert utover de første 20 dagene får det lønnskonsekvenser. Det kan også være tøft å være de som er igjen på arbeidsplassen, med flere og kanskje nye oppgaver. Tidspresset øker og man kan savne sine kollegaer og det gode miljøet.

Det aller første underet som Jesus gjorde, var å gjøre om vann til vin. På en bryllupsfest som hadde vart i tre dager, og hvor vertskapet var gått tomme for vin. Verten ble da spurt om hvorfor han hadde spart den beste vinen til slutt.

Jesus unner oss og vil oss det beste. Han har selv vært menneske og kjent på de gode følelsene. Han har også rikelig med erfaringer av frykt, usikkerhet, smerte, svik, sykdom og ensomhet. Han vet hvordan vi har det, og ønsker å gå sammen med oss når farer truer, sykdom skremmer, angsten river og sliter, sorgen overmanner, motet svikter, håpet er langt borte, troen er blitt til tvil og dagene føles mørke og tunge. Å være kristen er ikke en «quick-fix», som fjerner alt av vanskeligheter. Gud er ikke en curling-pappa som polerer veien vi skal gå. Som mennesker har vi valgfrihet. Vi kan velge å gjøre det som gjør oss godt, og vi kan velge det som skader både oss selv og andre. Og vi lever i en verden hvor vi også kan rammes av mye som vi ikke kan styre selv. Covid-19, naturkatastrofer, sykdom, miste jobben, andre som svikter oss, for å nevne noe. I alt dette kan vi være trygge på at vi aldri går aleine. Gud går sammen med oss.

I Jesaja 57,15 står det: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, og hjertet liv hos dem som er knust.»

I 5. Mosebok sier Moses i sin velsignelse fra Gud at «som dine dager er skal din styrke være.» Selv har jeg erfart dette mange ganger. Situasjoner som jeg på forhånd ville trodd at ville være umulige eller svært vanskelige å stå i har vist seg å være vanskelige, ja visst, men ikke umulige å komme gjennom eller stå i. Å miste noen som er umistelige. Sykemelding og behov for å bytte jobb. Bekymringer for egne barn. Når det knirker og knaker i ekteskapsskuta. Ting som må bearbeides fra egen barndom. Noen har sagt at «livet er ikke for amatører.» Dette ble kanskje sagt med et smil, men alle vet vi at livet kan være tøft og livet kan være godt. For meg gir det trygghet å vite at samme hva som skjer, så går Gud sammen med meg. Jeg går aldri aleine.

Hvordan er livet akkurat nå?

Har du opplevd situasjoner som du gruet deg til, men som gikk bedre enn du fryktet?

Hva gir deg trygghet?

Hva tenker du om at Gud alltid går sammen med deg?

Hvordan kan vi merke at Gud går sammen med oss?

Hverdagsfred.

Innledning.

Den 6.april gikk jeg tur til Heståstjern, som ligger ca. 30 minutters gange oppover åsen fra der jeg bor. Samtidig tok jeg bilder av blåveis, hvitveis og naturhjerter. Plutselig bare visste jeg det. Jeg skal skrive om Hverdagsfred. Prosjektet Hverdagsfred skal følge Hverdagsbønn som ble til 12 blogginnlegg og et hefte i 2019. Og på tur hjem fra skogen kom de første tankene til disse tekstene. Jeg håper du vil ha like stor glede av å lese, som jeg har hatt av å feste tankene til papiret.

Mens jeg skriver dette står hele verden i en situasjon som er alt annet enn fredelig. Covid-19, eller Coronaviruset har snudd opp ned på hverdagen slik vi kjente den. Skoler og barnehager er stengt, mange jobber hjemmefra, antall permitterte stiger fra dag til dag, påskeferier avlyses, gudstjenester flyttes til nettet, russebusser ruller ikke og vi har sluttet å klemme på andre enn de vi lever sammen med til daglig. Mange er redde. Vi som jobber i helsevesenet har fått ekstra mye ansvar i disse dager. Nyhetsbildene viser skrekkscenarioer. Det filmes fra intensivavdelingene i Italia. Og nyheter fra hele verden viser at vi er satt overfor en situasjon som få var forberedt på. Jeg har selv kjent på frykt og usikkerhet i møtet med denne situasjonen. Og i samtaler med venner, familie, kollegaer og pasienter har jeg erfart at vi er mange som har det slik.

Jesus har sagt følgende, som er ført i pennen av disippelen Johannes: «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» Johannes 14.27

Hva er forskjellen på Guds fred og verdens fred? Kan Gud gi oss en opplevelse av fred midt i en urolig og kaotisk verden?

Hva med angst og motløshet? Hvor lett er det ikke å bli grepet av angst og å miste motet? Bli redd og utrygg. Bekymre seg både for dagen, morgendagen og alle dager i uoverskuelig framtid? Kjenne at glede og livskvalitet fordufter like raskt som håndsprit på nyspritede hender?

Og så har altså Jesus sagt at han etterlater oss en fred som er en annen enn verdens fred. Hvordan kan vi finne denne?

I Fillipperne 4,6-7 sier Paulus: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Jesus Kristus.»

Paulus mener altså at denne freden som kommer fra Gud, som er en annen en verdens fred og som overgår all forstand, kan finnes ved å legge det man har på hjertet fram for Gud? Snakke til og med han? Sette ord på følelser og tanker, angst og motløshet. Og også takke for alt som er godt?

I fra de norske folkeeventyrene er det noen bilder som jeg flere ganger har brukt både overfor meg selv, men også i samtaler med andre som har opplevd vonde tinge og som sliter med vanskelige tanker. Trollet som kommer ut i sola. I møte med sola sprekker trollet. Slik kan det være med det vonde som vi bærer med oss uten å få satt ord på det. Det kan føles som troll, svære og skumle. Man kan kjenne angsten stige og motløsheten overmanne seg i møte med disse tankene og følelsene. Jeg vil utfordre oss alle til å sette ord på det som gjør vondt på innsiden likevel. «Jeg er redd.» «Jeg angrer.» «Jeg skammer meg.» «Jeg har gjort så mye dumt, og mange har grunn til å være sint på meg.» «Tenk om noen jeg er glad i blir syk og dør.» «Tenk om jeg er smittet med Corona uten å vite det, og så smitter andre.» «Jeg tør ikke stole på noen igjen, for jeg ble så såret sist jeg åpnet hjertet mitt.»

Gud har døgnåpent. Du kan ta kontakt med han når som helst, og snakke om hva som helst. Det kan også være fint og nyttig å snakke med en venn eller en i familien som du føler deg trygg på.

Når vi setter ord på tanker og følelser er det lettere å bli bevisste på hvordan de ulike tankene og følelsene påvirker oss. Hvordan de gir angst og motløshet og «setter seg» i kroppen som spenninger, smerte, kvalme, hodepine, «kort lunte», for å nevne noe.

Gordon Johnsen skal ha sagt: «Det du får bevisstgjort, kan du gjøre noe med. Det du ikke får bevisstgjort gjør noe med deg.»

Ukas utfordring: Snakk til og med Gud om det du tenker på. Sett ord på det som er vanskelig. Snakk gjerne også med en person som du stoler på.

Lykke til, og gode tanker fra meg ❤