Ondskap og bønn.


«For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» Efeserne 6.12. Hvis tanker om Gud og bønn er nye og ukjente for deg, synes du kanskje dette bilbelsitatet virker litt science fiction-aktig, slik som Darth Vader og Star Wars. Men, jeg tror virkelig at det forgår en åndskamp i vår verden, og. I denne åndskampen er bønn til Gud et mektig våpen. Tanken på en slik åndskamp kan virke skremmende, men det kan også øke troen på å bruke tid i bønn og prioritere dette i en hektisk hverdag.

De gode nyhetene er at lyset er sterkere enn mørket. Gud har vunnet over de mørke kreftene. For et par år siden var jeg med på en pilegrimsvandring. Dette ga mersmak. En morgen før vi skulle ut og gå, holdt en prest en andakt med utgangspunkt i ordene «Semper major sit Deus.» Dette er latin og betyr «Gud er alltid større.» Disse ordene kan det være godt i hvile i og viktig å minne seg selv om.

Bibelen forteller om Jesus som døde på korset, og deretter dro ned til dødsriket. Der foregikk det en kamp mellom det gode og det onde, som Jesus vant. Det står også i bibelen at Jesus hentet ut nøklene fra dødsriket.

I fortellingen om Harry Potter er det gjengitt en samtale mellom unge Harry og professor Humlesnurr. Harry sliter med tanker i forhold til hvilken grad det onde påvirker han. Harry har oppdaget at han kan snakke slangespråk, noe som forbindes med mørke krefter. Han har også funnet ut at tryllestaven hans inneholder bestanddeler som forbindes med både det gode og det onde. Harry sitt spørsmål til Humlesnurr er om han er god eller ond. Humlesnurr svarer at ingen er onde eller gode, men at vi tar mange valg. Disse kan være gode eller onde. Så det er om å gjøre å ta gode valg.

En annen fortelling som belyser noe av det samme handler om den gamle indianeren som satt og snakket med barnebarnet sitt en kveld. Han fortalte om kampen som foregår inne i oss mennesker. Bestefaren sa: «gutten min, det foregår en kamp mellom to ulver inni oss alle.» «Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner, falsk stolthet og ego.»

«Den andre ulven er god.  Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro.»

Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren: «Hvilken av ulvene vinner kampen?» Bestefaren så alvorlig på barnebarnet og svarte: «Den du mater mest.»

Jeg leste et sted at: «Når djevelen minner deg om din fortid, kan du minne han om hans fremtid.» De onde kreftene har fortsatt kraft og makt i vår verden. Det kommer en tid hvor de skal tilintetgjøres. Mens vi venter kan vi blant annet be. Når du ber til Gud kobler du deg på en kraftkilde.

Å be sammen med andre.


For noen år siden hadde mannen min Per og jeg behov for å snakke med noen. Kommunikasjon vår var blitt ganske dårlig. Det var kommet en avstand i mellom oss. Denne var kommet snikende, over tid. Vi hadde ikke prioritert tid med hverandre i stor nok grad, og dersom det oppsto konflikter var det lettere å utsette disse, enn å risikere en krangel. Vi ringte vår tidligere fastlege Arvid, som tilbyr parsamtaler. Arvid er en kristen mann, klok, direkte og med en god porsjon humor. Vi visste at vi ville få rikelig med utfordringer når vi ba han om hjelp. Og Arvid utfordret oss fra dag en. Han ga oss hjemmelekser hver uke. Som for eksempel: Hvilke møtepunkter har dere for fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov? Hvordan ønsker dere at dette skal være i fremtiden? En annen gang fikk vi i hjemmelekse å lese hele Ordspråkene fra det gamle testamentet, velge ut 10 skriftsteder og begrunne hvorfor vi hadde valgt akkurat disse. En tredje gang fikk vi i oppgave å skrive tre taler til vår egen begravelse, en fra ektefellen, en fra en av ungene våre og en fra en i menigheten. Det nyttet ikke lenger å feie noe under teppet. Arvid ga oss også i hjemmelekse å be høyt sammen. For meg var kanskje dette det aller mest utfordrende. Arvid sa: «People that pray together stay together.» Jeg syntes dette var veldig vanskelig, men siden jeg stoler på Arvid ønsket jeg å prøve likevel. De første gangene opplevdes dette som ganske kleint, for å beskrive det med ungdommen sine ord. Men, vi ga oss ikke. Etter hvert ble det mer og mer naturlig å be sammen. Vi merket at dette gjorde noe med forholdet vårt, og med nærheten og tilliten til hverandre.

Jesus sier: «Der to eller flere er samlet i mitt navn, er jeg midt i blant dere.» Kan man tolke det som at bønn er ekstra kraftfull når flere ber sammen?

Jeg har også andre arenaer hvor jeg ber sammen med andre. Noen ganger er jeg med i ei bønnegruppe som samles før gudstjenester og ber for dagen og andre aktuelle situasjoner. Der møter jeg andre kristne som inspirerer meg.

Jeg er også med i en Begjeng. Det vi si at vi er fire damer som møtes en gang i måneden hjemme hos hverandre. Vi starter med å spise et måltid sammen, mens vi snakker sammen om livene våre og ting vi er opptatt av. Kvelden avsluttes med ei bønnestund. Vi deler fra livet i trygghet om at det som blir sagt blir i gruppa, og legger alt fram for Gud med bønn om velsignelse og beskyttelse. Bønner for familiene våre, bygda, arbeidsplassene, menighetene og hele verdenssituasjonen.

Når man ber sammen med andre handler det ikke om å formulere seg best eller lengst. Det holder lenge å sette ord på det man har på hjertet. Og de gangene man ikke klarer å finne ord, vet Gud om det da også. En tanke eller et sukk kan også være en bønn.

Hvis du skulle bedt sammen med en annen person, hvem ville det vært?

Kan man be om hva som helst?


«Vær ikke bekymret for noe!», står det i Filipperne 4, 6-7. «Men legg alt dere har på hjertet fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Jeg mener at man i utgangspunktet kan be til Gud i alle slags situasjoner. I Salmene 66, 18-19 står det: «Hadde jeg hatt urett i sinne, ville Herren ikke ha hørt meg.» Gud er kjærlighet, og dersom vi ber om noe som er til skade for andre er det naturlig at han ikke lar dette skje. Selv har jeg opplevde at jeg har bedt for noe som jeg trodde var den beste løsningen, uten at dette har løst seg slik jeg håpet. I ettertid har det vist seg at situasjonen løste seg på en bedre måte enn hva jeg klarte å forutse. Gud ser alt i et større perspektiv enn hva vi klarer.

Jesus utfordrer oss ganske kraftig i Matteus 5, 43: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men, jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere og be for dem som forfølger dere, for at dere kan være barn av deres Far i himmelen.»

Vi kan be om og for alt, men Gud utfordrer oss til en ganske så radikal kjærlighet. Har du bedt for din fiende, en som forbanner deg eller en som forfølger deg? Har du vært i en situasjon hvor du føler deg mobbet, utestengt eller urettferdig behandlet? Det første man tenker på er gjerne ikke at man ønsker å be for den som oppfører seg dårlig. Likevel er det nettopp dette Jesus ber oss om å gjøre. Det er vanskelig. Hva om vi tør å prøve?

Be, så skal du få?


«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» Matteus 7, 7-11.

Hva kan man få og finne? Hvor kan man lete, og hva skal lukkes opp?

Denis Mukwege var en av Nobels Fredsprisvinnerne i desember 2018, for sitt mangeårige arbeid med å hjelpe barn og kvinner som er blitt voldtatt i krig. Mukwege er gynekolog, og jobber på operasjonssalen på Panzi-sykehuset i Bukavu. I et intervju med avisa Vårt land forteller han sterke historier. Han beskriver hvordan han spør seg selv om hvorfor Gud ikke lar sin nåde skinne på disse barna og kvinnene. Likevel blir han ikke motløs. Han sier: «Etter operasjonen får de tilbake noe av sin verdighet. Disse kvinnene kan synge og vitne om Gud på en slik måte at jeg blir rørt til tårer. Midt i elendigheten ser de lyset gjennom vinduene.» Mukwege sier videre at det ville være umulig å holde ut så mange skadede mennesker hver eneste dag hvis man ikke har en tro. «Hadde vi ikke hatt bønnemøter om morgenen og troen på Gud, hadde vi ikke orket å høre alle disse grusomme historiene», sier han.

Å tro på Gud og be til han er ikke som å ta en vaksine mot motgang i livet. Livet er tøft for alle, og mange får virkelig oppleve motgang som det kan være vanskelig å komme seg gjennom og reise seg fra. Som sykepleier møter jeg mange pasienter som har fått livene sine snudd på hodet. De har hatt svært tøffe påkjenninger som sykdom, tap og ulykker. Selv har jeg mistet mennesker som jeg er glad i, og jeg har hatt søvnløse netter hvor bekymringer har lagt seg tungt og lagvis rundt hjerte og tanker.

OnklP & De Fjerne Slektningene setter ord på hvordan slike netter kan oppleves i sangen «Styggen på ryggen»:

«Føles som jeg er i helvete. Styggen på ryggen er blitt en av mine nærmeste. På skulderen min og minner meg på. Jævla skeis det`erre livet mitt går. Er det rart jeg er redd, når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest. Oppå skulder`n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet.»

Bønn er å bryte gjennom stemmene til Styggen på ryggen. Bønn er å åpne for at det kan komme lys gjennom vinduene, slik Mukwege beskriver. Bønn er med på å gjøre at man kjenner at man aldri er aleine, samme hvor mørkt livet er. Bønn kan føre til forandring, gi nytt håp og nytt mot. Bønn er å reise opp. Ved å be, leite og banke på.

For noen år siden hørte jeg en kristen tale som gjorde inntrykk. Temaet var å komme til Gud med et helt hjerte, og hvor mange ganger dette er blitt misforstått som at et helt hjerte er et feilfritt hjerte. Talen tok et oppgjør med denne forståelse, og definerte det å komme til Gud med et helt hjerte som å komme til Gud med ALT man har på hjertet. Hva vil det si? Det vil si å legge fram både det man selv synes man kan være bekjent av og det man skammer seg over. Begjær. Sinne. Overfladiskhet. Egoisme. Hat. Bekymring. For å nevne noe. Jeg ble inspirert av denne talen, og har siden dette åpnet den ukentlige bønnestunden med to faste punkter før jeg ber videre. Punkt 1: hva vil jeg takke for? Punkt 2: hva trenger jeg å legge fram for Gud før bønnestunden fortsetter? Å være helt åpen og rett frem på punkt nummer to har virket svært positivt inn både på bønnestunden, på forholdet til Gud og på livet generelt. Det blir som en skrifteeffekt. Jeg legger ulike tanker fra meg hos Gud. Jeg ber han om å virke i dette, og jeg opplever at dette gjør noe med hele situasjonen.

Er det noe du kjenner et behov for å kunne legge fra deg i bønn, og slippe å bære på aleine?

Hvordan begynne å be?


Det tok mange år før jeg tok sjansen på å be. Jeg hadde giftet meg, og sammen med mannen min ble jeg invitert til et Alphakurs. Et Alphakurs er et introduksjonskurs i kristen tro. Per 2010 var det mer en 40 000 slike kurs holdt i over 150 land. På kurskveldene var det stor takhøyde. Det var rom for spørsmål av alle slag, tvil og protest. Men, det var også undervisning og sang. Samtidig med at jeg gikk på kurset leste jeg Karsten Isachsen sin bok «Livsglede – en huspostill.» Kurset, boka og at andre ba for meg tror jeg medvirket til at jeg ble mer frimodig i forhold til å be. En dag dro jeg sammen med svigerinne Trine og ungene våre på dagstur til familiehytta på fjellet. Jeg var førstemann som skulle bruke doen, og oppdaget at det var en vannlekkasje der. Jeg tenkte da på Karsten Isachsen sine ord om at man kan be overalt og med de ordene som faller mest naturlig. Jeg ba ganske spontant inne på doen: «Kjære Gud, du ser vannlekkasjen. Vil du hjelpe meg å finne en løsning?» Dette var en hverdag og det er bom inn til området der hytta ligger. Så det virket helt folketomt i området. Svigerinne Trine var en av lederne på Alphakurset, og jeg rakk å fortelle henne om bønnen før en varebil kom kjørende. Den kjørte litt forbi oppkjørselen vår, stoppet, rygget og kom rett til hytta. På siden av bilen sto det «Rørlegger.» Rørleggeren syntes nok han møtte noen svært blide og litt overraskede damer. Han hadde en avtale på en annen hytte, men ville gjerne hjelpe til med lekkasjen før han kjørte videre.

I Matteus 6,9-13 i Bibelen lærer Jesus oss bønnen «Fader vår», eller «Vår far» som den heter i den nyeste bibeloversettelsen. Denne bønnen er som en universalbønn, som kan brukes i alle sammenhenger. Man trenger ikke bruke mange ord, sier Jesus. Og Gud vet allerede hva vi trenger. Noen ganger kan det være vanskelig å finne ord når man vil be. Da holder det lenge å be «Vår far»:

Vår Far i himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød,

og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Andre ganger kan det være godt å bruke egne ord når man ber. Sette ord på det man har på hjertet av tanker, bekymringer, sorger, sinne, angst, frykt, takknemlighet og gleder.

Hvor kan man be? Overalt. Min erfaring er at korte bønner kan bes overalt: i bilen, på vei mellom pasientrom når jeg er på jobb som sykepleier, stille inni meg mens jeg gjør andre ting, snakker med ander personer, tenker på noen, på do, i senga – kort sagt overalt. Samtidig tror jeg at er det godt for oss mennesker å finne et rolig sted hvor vi kan samle tankene i bønn over litt lengre tid. Jeg kjenner mennesker som synes naturen er den mektigste katedralen – stedet hvor Gud føles nærmest og hvor det er mest naturlig, bokstavelig talt, å be. Selv har jeg funnet en plass i huset hvor jeg sitter ned ved et bord, tenner lys og setter av en halv time ukentlig til bønner – både etter liste og spontant. Jeg ble inspirert til å prioritere dette da jeg leste om ei dame som gjorde det samme. Hun ba for de hun var glad i, ulike situasjoner både nært og fjernt og ba også for ungene sine fremtidige livsledsagere.

Min erfaring er at noen ganger når jeg ber så føles Gud nær. Andre ganger føles han langt borte. Noen ganger opplever jeg å få bønnesvar. At en situasjon som har vært vanskelig løser seg på en god måte. At jeg får styrke til å komme meg gjennom noe jeg har gruet meg til. Eller at jeg får sove når tanker og bekymringer tar overhånd. Andre ganger må jeg vente. Likevel merker jeg at det skjer noe med meg når jeg prioriterer tid til bønn. Ofte opplever jeg noe som kan sammenliknes med en kalibrering. Som en nullstilling eller justering av kompasset. Jeg legger fra meg noe, og kobler meg på noe annet. Vasker tankene. Senker pulsen. Puster med magen. Får noen nye perspektiver.

Er det situasjoner hvor du kunne tenke deg å forsøke å be? Hvilke tanker og erfaringer har du i forhold til bønn?