Month: April 2026

For noen år siden gikk ei venninne gjennom en vanskelig tid. Hun spurte meg om jeg hadde en Bibel hun kunne få låne. Nå ser du sikkert for deg at jeg fant en Bibel så raskt som bare mulig, men jeg må dessverre skuffe deg. Bibelen er en samling av tekster skrevet av mange forfattere over flere hundre år. Til sammen forteller tekstene en overordnet historie. Hver for seg, og tatt ut av sammenheng, kan noen av tekstene være vanskelig å forstå. Da venninnen min spurte om å få låne en Bibel, kom jeg i stedet med noen lettleste kristne bøker. Jeg tenkte at disse var «tryggere.» Selv brukte jeg lang tid på å få til å lese hele Bibelen. Etter å ha lest Det nye testamentet, kunne jeg bruke Jesus som utgangspunkt for å gå inn i noen av de tyngre tekstene fra Det gamle testamentet. 2. Mosebok beskriver i 21,23 at «skjer det en skade, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, flenge for flenge, skramme for skramme.» Mens Jesus snakker om tilgivelse og å vende det andre kinnet til. Til og med våre fiender skal vi be for, sier Jesus. I Johannes 8,7 sier han: «Den som er ren kan kaste den første sten.» Vi mennesker har så lett for å dømme andre og tro at vi vet best selv. Jesus forteller en annen historie. Da Peter spør Jesus om hvor mange ganger han skal tilgi sin bror, foreslår Peter selv tallet sju. I Matteus 18,22 svarer Jesus: «Ikke sju ganger, men jeg sier deg sytti ganger sju.» Hvis vi blar litt lenger tilbake til Matteus 7,3 sier Jesus: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» Da min venninne spurte om å få låne en Bibel, ble det en bekymring for at de vanskelige tekstene kunne gjøre at hun tok avstand fra Gud som vant. I etterkant har jeg hatt rikelig med tid til å tenke over denne situasjonen. Og jeg har lagt det hele fram for Gud i bønn: Tilgi meg at jeg ikke stolte på deg.

At Bibelens tekster er mangfoldige, er i ulike sammenhenger blitt misbrukt av mennesker. Enkelttekster er blitt tatt ut av en kontekst, og brukt for å oppnå makt eller egen vinning militært, politisk eller økonomisk.

På forsiden av avisa Vårt land den 17. mars i år, kunne vi lese følgende overskrift: «Jesu navn trekkes ned i gjørma.» Her intervjues Heinrich Bedford-Strohm som er leder for sentralkomiteen til Kirkens verdensråd. I intervjuet beskriver han at han var i opprør over hvordan Vladimir Putin sammen med patriark Kirill forsøkte å skape en religiøs begrunnelse for krigen i Ukraina. Og over den amerikanske høyresidens omfavnelse av en religiøs nasjonalisme, som i liten grad samsvarer med Bibelens budskap. Bedford-Stohm konstanterte at også krigshandlingene i Iran ble pakket inn i religiøs retorikk. Han beskrev hvordan vi som kristne trenger å ta til motmæle: «Når den amerikanske forsvarsministeren har en tatovering som sier Deus Vult (= Guds vilje), som var et slagord for korsfarerne, så er det en type retorikk som ikke er forenelig med kristen tro. Det er en høyrevridd radikal ideolog basert på vold og hvit overmakt, forkledd som religiøs retorikk.»

Pave Leo har også satt ord på noe av det som skjer i verden akkurat nå. Som mildt regn på knusktørr grunn står den kloke og modige paven fram. Han bruker sin stemme og sin posisjon til å minne om Bibelens budskap fra Matteus 5,9: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.» Takk, pave Leo! Det har vært mørkt lenge nå. Lyset og varmen fra de modige ordene dine er livgivende! Pave Leo sier at vi har verdensledere som oppfører seg som tyranner. På spørsmål om hva han tenker om Donald Trump sin eget sosiale plattform «Truth sosial», svarer han at navnet i seg selv er en ironi.

 Etter Trump sin første presidentperiode gjorde avisa Washington post en opptelling av antall registrerte løgner i løpet av fire år. Tallet endte på hele 30.573. Washington post hadde en egen gruppe med faktasjekkere til å gå gjennom Trump sine usanne eller villedende utsagn.

Tilbake til Bibelens tekster. Da jeg selv ble kristen, så skjedde dette på en helt konkret plass og jeg kan beskrive akkurat når det skjedde. Mannen min og jeg hadde vært på Alphakurs, og jeg kjente på en voldsom ambivalens og uro etter kveldens tema. Per gikk og la seg, og jeg ble sittende oppe. Eller riktigere sagt, ble gående oppe. Jeg synes de andre på kurset formulerte seg så godt, og tenkte at jeg aldri ville få til dette med å tro. Så kom jeg på en erfaring som en av de andre på kurset hadde delt, hvor hun åpnet Bibelen på et tilfeldig sted og leste teksten. Urolig gikk jeg til bokhylla, hentet fram en Bibel og åpnet den. Øynene falt på teksten fra Matteus 22,37: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.» Dette er ord som man kan bruke mye tid til å meditere over, og tenke på. Men det som skjedde med meg i denne situasjonen, var at jeg umiddelbart ble fylt av noe som jeg ikke kunne forstå. En varm visshet fylte hjertet og tankene. «Gud er her, og jeg er hans barn!» I etterkant har jeg erfart at det er slik Den hellige ånd kan virke. Den kan skape liv av ord på en måte som vi ikke kan forklare. Til tross for denne erfaringen, kjente jeg altså på en motstand mot å gi min venninne en Bibel noen år seinere.

I Min tro-spalten i avisen Vårt land, kunne vi den 28. november i fjor lese om prest Hege Fagermoen sitt liv og trosreise. Hun kommer fra en familie der farssiden var ihuga humanetikere og morssiden gikk sporadisk i kirken. I intervjuet fortalte hun om mormoren som hadde en skinninnbunden barnebibel med fargeillustrasjoner. Denne leste mormoren høyt fra, selv om hun selv sa at hun ikke trodde på Gud. Mormoren mente at bibelkunnskap var en del av allmenndanningen. Denne dagen leste mormoren fra skapelsen i første Mosebok: «Fagermoen kan ikkje forklare det neste som skjedde, men berre ved å tenkje tilbake er det som om ho blir dratt inn att i opplevinga. Framfor augo til den vesle jenta var det som om ho såg heile universet opne seg. Det var som ho såg Gud, utan å faktisk sjå han. Ei sterk kjensle breidde om seg i kroppen: Gud finst i alt. Han er over alt. Han har alt. Det har ho vore viss på sidan den dagen.»

Så hvis noen ber deg om å få låne en Bibel: Vær frimodig. Den hellige ånd kan skape liv og tro av tørre bokstaver og ord. I Jesaja 43,19 kan vi lese om hvordan Gud jobber: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.» Vi trenger å kjenne til den overordnede historien i Bibelen. Og vi trenger kunnskap som kan hjelpe oss til å gjennomskue forsøk på maktmisbruk og manipulasjon, når verdensledere og andre mennesker misbruker Bibelens tekster og trekker Jesus sitt navn ned i gjørma. Vær beredt, som speiderne sier.

Tips for Bibellesing: For meg funket det dårlig å starte på side 1 og ha som mål å skulle lese hele Bibelen side for side. Etter å ha forsøkt dette flere ganger fikk jeg et råd om å følge en Bibelleseplan. Der leste jeg fire korte tekster hver dag, fra ulike bøker i Bibelen. Ved å gjøre dette daglig, kommer du gjennom hele Bibelen på et år. Et annet råd kan være å starte med Det nye testamentet og lese dette før Det gamle testamentet. Snakk gjerne med andre underveis. Det kan også være et godt råd å bli med i et husfellesskap, hvor du kan dele tanker og spørsmål med andre. Eller stikke innom ei kirke og ta en prat med en av de som jobber der. Hvis du er en podkast-type, kan du kanskje finne en podkast som kan være av interesse? Eller supplere med andre kristne bøker?

Lykke til!

En del av utsmykkingen i vakre Eggedal kirke.

Teksten i overskriften er fra Salme 62,6: «Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» Vi mennesker søker ro, indre fred, mening, sammenheng og beskyttelse på mange måter og på ulike steder. Mange har beskrevet hvordan noe de hadde søkt og lett etter hele livet kom på plass da de våget å åpne opp for Gud. Det var som om noe falt på plass. Som kristne tenker vi at Gud har skapt hver og en av oss. Dette innebærer at vi er designet for å leve i relasjon med han. Før vi erfarer dette, vil noe mangle i livet vårt. Det kan være en indre uro som aldri blir stillet eller spørsmål som ikke finner svar. Nå skal det sies at det å være kristen ikke betyr at alt oppleves fint og trygt hele tiden. Vi lever i en verden hvor det skjer mye ondt og vondt, og å være kristen er ikke som å ta en vaksine mot alt som kan skade oss. Men midt oppe i alt dette kan vi likevel oppleve håp og finne krefter til å ta fatt på en ny dag. Å ta imot Gud sine gaver kan gjøre at vi vakler mindre. Eller kjenner på noe fast og stødig også når livet er omskiftelig. Når jeg leser i Bibelen, blir jeg stadig minnet på Gud sine mange løfter til oss mennesker. «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matteus 28,20.) I alle livets vanskeligheter har vi en Gud som går sammen med oss. Det heter seg at det hele 365 ganger i Bibelen står at vi ikke skal frykte eller være bekymret. Da Jesus døde på korset, og hentet ut nøklene fra dødsriket, åpnet dette for at Den hellige ånd er nær hver og en av oss. Og det åpnet veien for et liv etter at det jordiske livet tar slutt. Hvordan kan vi bli bedre kjent med Gud? I Matteus 7,7 står det: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» I Johannes åpenbaring 3,20 kan vi også lese: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid. Jeg med ham og han med meg.» Gud er aldri langt unna. Han lytter når vi ber. Det fine med bønn, er at vi kan bruke våre egne ord. En åpne-opp-bønn kan for eksempel være slik:

Takk Gud, for at du er her med meg. Jeg vil gjerne åpne opp for deg i livet mitt. Hjelp meg å bli bedre kjent med deg, og hjelp meg til å hvile i dine løfter. Må du vise meg veien videre. Takk at ingen ting er umulig for deg. I Jesu navn.

For meg et det å kunne be til Gud blitt en av grunnpilarene i livet mitt. Bønner både for meg selv og andre: «Takk Gud, for at du er her med meg nå.» «Kan du omslutte henne i dag?» «Hjelp meg, Gud!» Det kan være en kort tanke eller et sukk. Eller å tenne et lys i kombinasjon med en bønn for noe som skjer akkurat denne dagen, noe en av ungene skal gjøre, eller noe noen andre står midt oppe i. Bønn kan være aleine eller sammen med andre. I ei kirke, hjemme, borte eller ute i naturen. Hvor som helst, med andre ord. Vi kan be kort eller langt. I Matteus 6,9 gir Jesus oss en bønneveileder. Han sier at Gud allerede vet hva vi trenger før vi ber til han. «Slik skal dere da be,» sier Jesus. Og så lærer han disiplene bønnen Vår Far i himmelen:

Vår Far i himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden

slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød,

og tilgi oss vår skyld,

slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Amen.

En annen bønnepraksis, som jeg ble inspirert til etter å ha lest et intervju med ei dame, er å lage ei bønneliste og sette av litt tid en gang i uka til å tenne lys og be disse bønnene. Dette er blitt en praksis som gjør meg godt, og som settes høyt på prioriteringslista.

Når jeg spør AI om hva bønn er, får jeg dette svaret: «Bønn er en kilde til åndelig veiledning, styrke, fellesskap og fornyelse, der mennesker kommuniserer med en høyere makt for få hjelp, uttrykke takknemlighet, lovprise eller søke tilflukt, og kilden til bønn i kristen tradisjon er ofte den personlige relasjonen til Gud, forankret i Bibelen og Jesu eksempel. Bønnen kan være et «åndelig skattekammer» som gir friskt vann og hjelper den troende å finne seg selv og gjenskape Guds bilde.»

Tar du sjansen?

Bibellesing i godt selskap 🙂

«Det er karakterene dine som åpner dører, men karakteren din som holder dørene åpne.» Uttalelsen kommer fra en rektor på en videregående skole som en av ungene gikk på en gang.  Hva vil det si å ha karakter? «Ja, det var litt av en karakter!» sier vi kanskje om person som gjør noe veldig originalt. Eller at «han gikk ut av karakter», dersom en person gjør noe uventet. Det Store norske leksikon skriver om karakter: «Karakter er i vid betydning det samme som personlighet. I snevrere betydning er det personens individuelle og typiske væremåte, spesielt de sider ved personligheten som reflekterer motiver og deres utforming.» Goethe har skrevet: «Et talent formes i det stille, en karakter i verdens strøm.» Vi påvirkes av så mangt og mye.

En annen som har skrevet om karakter er Rick Warren. I boka Målrettet menighet skriver han: «Karakter bygges aldri opp i et klasserom. Den bygges opp under de forholdene vi lever i.» Videre viser han til at utvikling av karakter alltid innebærer valg. Hver gang vi reagerer på en situasjon på «Guds måte» i stedet for å følge «vår naturlige drift», utvikler vi karakter ifølge Warren. Videre viser han til Paulus i brevet til Galaterne 5,22 for å forklare hva det vil si å likne på Jesus: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» Det vil altså si at de gangene jeg velger å glede meg over det andre får til, tar sjansen på å stole på Gud sine løfter, tilgir når andre har sagt noe sårende, møter andre med vennlighet, er hjelpsom, holder en avtale, tåler at andre får oppmerksomhet, forsøker å ta en time-out når det koker på innsiden og bytter ut urolige bekymringstanker med tillitstanker, så er dette valg som er med på å bygge karakteren min på en positiv måte?

Paulus beskriver tidligere i brevet til Galaterne hvilke reaksjoner som er mer i tråd med det «driftene» eller «kjøttet» vil. I Galaterne 5,19 skriver han: «Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: Hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag.» Paulus har med andre ord gitt oss en veileder for mange situasjoner som livet kan by på.

Tilbake til Warren igjen. Han spør: «Hvordan produserer Gud Åndens frukt i livet vårt? Ifølge Warren skjer dette ved å plassere oss i stikk motsatte forhold, slik at vi blir nødt til å foreta et valg. Han skriver: «Gud lærer oss hvordan vi skal elske ved å plassere oss sammen med mennesker som er ukjærlige. (Det krever ingen karakteregenskap å elske folk som er kjærlige.) Han lærer oss glede i sorgens tider. (Glede er en indre kvalitet. Lykken er avhengig av hva som skjer, men gleden er uavhengig av alle forhold.) Han utvikler fred i vårt indre ved å plassere oss i kaotiske forhold, slik at vi kan stole på ham. (Det krever ingen karakteregenskap å gi uttrykk for fred når alt er som vi vil ha det.) Gud er langt mer opptatt av karakteren vår enn av at vi skal ha det koselig og godt. Hans plan er å gjøre oss fullkomne, ikke å skjemme oss bort. Av den grunn tillater han alle slags karakterbyggende forhold: Konflikter, skuffelser, vanskeligheter, fristelser, tørketider og utsettelser.»

Jeg får både lyst til å riste på hodet og nikke på en og samme tid. Ingen ønsker seg problemer og kriser. Samtidig virker ordene til Paulus og Rick logiske. Jeg vet at jeg sjelden har opplevd Gud så nær som i vanskeligheter. Og at jeg har lært mye av å bli urettferdig behandlet, sagt imot og ikke lyttet til. Jeg har sikkert lært noe av å sørge også, selv om det kan være vanskelig å se. Kanskje er jeg blitt mer ydmyk og lydhør. Jeg synes det er krevende når det er venting og tørketid. I ettertid kan jeg se at det har gitt mer utholdenhet og tålmodighet. Kanskje har jeg lært aller mest de gangene jeg gjorde dårlige valg? Bibelen er full av historier om mennesker som har vært med på å bygge Guds rike, som underveis har snublet og falt. Moses som ikke ville høre på Gud, kong David som var utro, den bortkomne sønnen som rotet bort hele arven, for å nevne noen. Alle ble møtt av Gud med nye muligheter og «blanke ark», som Alf Prøysen synger i sangen Du skal få en dag i mårå. Denne måten å bli møtt på vil jeg tro hadde mye å si for utviklingen av deres karakter. Jeg husker tilbake på en tekst fra minneboka da jeg var barn: «Livet er som en skoledag, med sorg og glede som hovedfag. I gledens time jeg har det best, men i sorgens time jeg lærer mest.» Bibelen forteller oss at vi har en Gud som går sammen med oss når livet er vanskelig, og som leter etter hver og en av oss når vi har gått oss bort. I Lukas 15 kan vi lese om sauen som ble funnet igjen, sølvmynten som ble funnet igjen og sønnen som kom hjem. Alle historiene beskriver at Gud leter etter oss når vi er kommet bort: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister en av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.» Gud ønsker å ta imot oss, trøste, feire og omforme det som gjorde vondt til noe som gir verdi og vekst i livet vårt. Som den japanske kunstformen kintsugi, hvor skadet keramikk blir reparert med gull. Filosofien er at det finnes en skjønnhet i det uperfekte, og at noe kan bli vakrere og mer verdifullt etter å ha vært ødelagt og blitt reparert med omsorg og kjærlighet.

Hva tenker du om hvordan karakter «bygges»? I hvilke situasjoner har du lært noe som har formet deg? Hva vil det si at Gud sin kjærlighet til oss er betingelsesløs?

Det er 1. påskedag, og kristne over hele verden feirer i dag at Jesus sto opp fra de døde tre dager etter at han ble torturert og korsfestet. «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det», kan vi lese i Johannes 1,5. Jesus hentet ut nøklene fra dødsriket, og åpnet veien til et evig liv for oss alle. Han viste seg flere ganger for disiplene etter at han sto opp fra de døde. Før han for opp til himmelen, hilste han dem med disse ordene: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» «Vær du det merket som syner mitt verd», synger vi i salmen Deg å få skode. Vi kan tegne oss med det hellige korsets tegn og minne oss selv på at vi hører Jesus til. Skapt av Gud og elsket av Gud. Henry Nouwen skriver i Finding my way home: «Gud elsket deg før du ble født, og Gud vil elske deg etter at du er død. I Bibelen sier Gud: Med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Det er en helt grunnleggende sannhet ved din identitet. Det er den du er, uansett om du føler det eller ikke. Du tilhører Gud fra evighet til evighet. Livet er bare en liten mulighet for at du kan gjengjelde kjærligheten i noen få år og si: Jeg elsker deg også.»

En som brukte livet sitt til å både gjengjelde og dele Gud sin kjærlighet, var Frans av Assisi.

I en fjellside i Umbria i Italia ligger byen Assisi. Det var her Frans av Assisi hadde et møte med Gud, som endret livet hans. Fra å være en rik arving, takket han nei arven og ja til et liv med Gud og for andre mennesker. Det var tidenes verdivalg, som har fått store konsekvenser for ettertiden. Frans hadde et møte med Gud som overgikk alt han hadde erfart eller kunne forestille seg. Som en dramatisk markering på dette, kledde han seg naken på byens torg og sa at han ville gifte seg med Fru Fattigdom. Han ble de fattige og sykes venn, og var grunnleggeren av fransiskanerordenen. Frans levde nær naturen og i naturen. Ofte gikk han og de andre brødrene opp til grottene i fjellet for å be. I 1224 skrev Frans Solsangen i klosterhagen til San Damiano. I salmeboka heter den Takk, gode Gud, for alle ting. Den er å finne på salmenummer 290. Salmen går slik:

Takk, gode Gud, for alle ting, først for bror Sol, så lys og fin. Han vekker oss hvert morgengry og er ditt tegn for oss i sky. Refreng, som gjentas etter hvert vers: Halleluja, halleluja. Takk for alle dine under.

Salmen fortsetter med å takke for månen, stjernene, vinden, vannet, ilden, jorda, alle som arbeider for fred og til slutt døden som den siste hjelper i vår nød. Frans fant rikelig med hverdagskilder i skaperverket, og han var ikke i tvil om hvem som var Skaperen.

Høsten 2023 fikk jeg muligheten til å besøke Assisi, sammen med mannen min. Vi hadde forsøkt tidligere, men måtte avlyse turen på grunn av korona-pandemien. Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på Frans og hatt et ønske om å besøke Assisi. Den aller første nyttårsaftenen vi feiret sammen, ga Per meg en innrammet versjon av Frans av Assisi sin bønn. Jeg så ikke på meg selv som kristen den gangen, men ordene til Frans traff likevel noen strenger. I etterkant har jeg lest flere bøker om Frans. Høsten 1205 ba Frans ved den lille, forfalne kirken San Damiano utenfor Assisi. Plutselig hørte han at Kristus snakket til ham fra krusifikset på veggen tre ganger: «Frans sett i stand mitt hus, som du ser forfaller.» Frans tok først budskapet svært bokstavelig, og solgte farens tøyruller for å kunne finansiere oppussing av kirken. Faren var en svært rik tøyhandler og han ble rasende, slo sønnen og stengte han inne med fotlenke. Frans var 25 år da dette skjedde. Etter hvert ble det tydelig for Frans at oppgaven han hadde fått med å sette i stand Guds hus, gjaldt for den katolske kirken. Denne var i dårlig forfatning moralsk sett.

Rommet vårt i Assisi lå fantastisk til. Vi kunne sitte i vinduskarmen og se bort på kirken Santa Chiara, hvor Klara ligger begravet. Klara sitt liv var like bemerkelsesverdig som Frans sitt. Hun ble så grepet av å høre Frans tale at hun gikk i kloster og startet klarisseordenen. Klara valgte også ekstrem fattigdom, og bar verken sko eller sandaler. Hun praktiserte faste bestående av vann og brød. En rekke under skjedde når hun ba. I sideskipet til kirken Santa Chiara henger krusifikset som snakket til Frans. Det opplevdes helt klyp-meg-i-armen å kunne sette meg ned og kikke opp på det. Jeg fikk muligheten til å komme inn i kirken flere ganger. Assisi et av de meste besøkte pilegrimsstedene i verden, og dette bar også Klara sin kirke preg av. Store grupper mennesker var i kirken til enhver tid. Men så, den aller siste dagen, fikk jeg ei stund helt aleine foran krusifikset. Per hadde gått for å hente bilen og jeg gikk en siste tur inn i kirken. Og da skjedde dette helt spesielle; jeg fikk ti minutter helt for meg selv i sideskipet. Krusifikset var stille denne dagen, med det kjentes godt og varmt å sitte der. Som en slags jording.

Da flyet hjem skulle ta av fra rullebanen i Firenze, ble vi stående og vente. Dette på grunn av kraftig vind og kort flystripe. Da vi sjekket inn, fikk flere passasjerer beskjed om at de ikke fikk bli med likevel. Dette grunnet at flyet trengte mindre vekt for å klare å komme seg i lufta under disse forholdene. Da alle var på plass i flyet, og vi hadde beveget oss i retning rullebanen, fikk vi beskjed om at vi måtte stå ei stund og bruke drivstoff for å redusere vekten. Per sovnet i setet ved siden av, og jeg ble sittende i 45 minutter og kjenne på nærhet og takknemlighet. Dagene i Assisi hadde gjort noe med meg, og nå satt jeg og forsøkte å kjenne etter hva det var. Jeg kjente på en takknemlighet til Gud, som er både den himmelske skaper av alle ting, samtidig som han er far for oss alle. Og en takknemlighet for mannen min, ungene, svigerbarna, familie og venner. For naturen og alt Gud har skapt. En annen svært tydelig tanke og følelse som ble mer og mer tydelig, var hvordan jeg i unødvendig stor grad lar meg selv begrense og redusere av tanker som trekker ned. Bekymringer og tanker som gir uro. Livet er en gave. Vi er her på jorda i noen begrensede år. Hvorfor i all verden la bekymringer og uro stjele glede og fred? Det kan være vanskelig å følge Jesus sine ord i Matteus 6,34: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen.» Jeg ble sittende og tenke på dybden i Frans av Assisi sin bønn:

Herre gjør meg til et redskap for din fred!

La meg bringe kjærlighet der hatet rår.

La meg bringe forlatelse der urett er begått.

La meg skape enighet der uenighet rår.

La meg bringe tro der tvilen rår.

La meg bringe sannhet der villfarelse rår.

La meg bringe lys der mørket ruger.

La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.

Ikke så meget å bli forstått som å forstå.

Ikke så meget å bli elsket som å elske!

For det er gjennom at man gir at man får.

Det er ved å glemme seg selv av man finner seg selv.

Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!

Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

De 45 minuttene på flystripa i Firenze ble en stopp i hverdagen på flere måter. Tankene fikk tid, og bevisstheten var nær og tilgjengelig. Det opplevdes som om Gud satte spotlighten på noe viktig i livet mitt, som begrenser meg og frarøver meg noen av livets viktigste skatter. Jeg så hvordan bekymringer og uro infiltrerer mye av det gode i livet. Hvis jeg ønsker å la meg inspirere av Frans av Assisi sin bønn, og la den prege min hverdag, trenger jeg å ta Jesus sine ord om å ikke bekymre meg på alvor. Hvis ikke vil bekymringene og uroen infiltrere min tilstedeværelse, mitt fokus, min søvn, min glede og mulighet til å kjenne på indre fred, min tillit, min raushet og evne til åpenhet.

Hvordan «lander» Frans av Assisi sin bønn i ditt liv akkurat nå?

Utsikten til Klarakirken.