Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Overskriften har jeg lånt fra John Lennon. Hvor lett er det ikke å ha tankene på det som ligger lenger framme, eller hengende fast i det som var? Vi skal tilbake til Hartmut Rosa igjen. Han skriver: «Et merkverdig, men gjennomgående trekk ved det senmoderne liv, er at nesten uavhengig av verdier, status og moralske forpliktelser føler subjektene en ubestridelig tidsmangel og et konstant tidspress. Mennesker fra Rio til New York, fra Los Angeles til Moskva og Tokyo, føler seg fanget i en tredemølle av daglige rutiner.»

Et liv preget av tidspress og tidsmangel, gjør noe med hvordan vi forholder oss til menneskene vi møter, tingene vi omgir oss med og mulighetene vi har til å tenke og reflektere. Det er lett å bli fartsblinde, som igjen kan gjøre at vi sitter igjen med en opplevelse av fremmedgjøring. Dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet, har noen sagt. Verden har rast forbi. Henning Kvitnes har skrevet sangen Bare vente litt på sjelen:

«Ja, pust bare dypt og rolig, alt du har er denne stunden her og nå.

Bakover er alle veier stengte, og framover er det tusener du kan gå.

Men alt blir bare skygger hvis du farer fort forbi. Og gresset visner foran deg, når du aldri tar deg tid.

For noen ganger må du bare vente litt på sjelen, sånn at den finner fram til deg.

Ja, noen ganger må du bare vente litt på sjelen, så ikke gå din vei.»

Hartmut Rosa skriver om resonans, som er noe vi kan oppleve når akselerasjonen avtar. Resonans kan beskrives som gjenklang eller opplevelsen av å være i kontakt med mennesker, ting eller noe som er større enn oss selv. Jeg kan oppleve resonans når jeg går en tur på fjellet og blir berørt av den vakre naturen. Lytter til den våryre bekken, puster inn frisk luft, kjenner sola varme mot kinnet og ser haren og rypa som er i ferd med å skifte farge fra hvit til spettet. Resonans blir en motsats til fremmedgjøring, fordi vi lar oss berøre og vi «svarer» på berøringen. For eksempel når vi lytter til musikk og kjenner gåsehud. Eller lytter til noen og gir respons tilbake. Vi kan la oss berøre av en film, kunst eller bøker. Jostein Ørum har skrevet boka Den røde vingården, hvor han deler opplevelser han har hatt i møte med kunst. Selv kan jeg kjenne noe liknende i møte med helt hverdagslige opplevelser som å bruke glass som jeg har arvet fra mine besteforeldre. Takknemlighetstanker dukker opp. Deres valg gjorde det lettere å være meg. De var forbilder på mange måter. Eller jeg kan bli berørt av en film, et dikt, en sang eller et bilde. Et eksempel er Christian Skredsvig sitt bilde Menneskesønnen, hvor bibelteksten fra Markus 6,54 blir overført til et gårdstun i Eggedal: «Straks de steg ut av båten kjente folk han igjen, og de skyndte seg rundt i hele nabolaget og begynte å bære de syke på bårer dit de hørte at han var. Og hvor han enn kom, til landsbyer, byer eller gårder, ble de syke satt ut på torget, og de ba om at de i det minste måtte få røre ved dusken på kappefliken hans. Og alle som rørte ved ham, ble friske.» Det kan oppleves godt å bli berørt, og kjenne resonans eller gjenklang. Fremmedgjøringen blir byttet ut med påkobling. Når så du sist han eller hun som du lever sammen med? Og da mener jeg ikke «kastet et blikk på», men stoppet opp, satte deg ned og spurte hvordan han eller hun har det? Det kan være så lett å ta både mennesker, helse og det gode vi har for gitt. Frode Grytten har skrevet: Han kjem etter og legg seg tett inntil ho. «Eg har eit viktig møte i morgon», sier ho. «Eg har eit viktig møte akkurat no», seier han.

I min hverdag er mobiltelefonen en av resonanstyvene. Jeg har enda ikke funnet balansen når det gjelder hvor mye og ofte jeg ønsker å bruke den. Alt for ofte skal jeg bare sjekke noe på Yr eller lese mail, og så ender jeg opp med å bruke tid på nyheter, Facebook, Instagram og Snap. Det finnes mye som er bra som er tilgjengelig via smarttelefonen. På Messenger holder jeg kontakt med voksne barn, via Facebook kan jeg gjøre avtaler om å møte venner og på Instagram kan jeg finne tekster til påfyll og ettertanke. Samtidig gjør det å forholde meg til så mange inntrykk, nyheter, bilder og tekster noe med meg. Det blir kaos i hodet, konsentrasjonen går ned og tilstedeværelsen blir bare stykkevis og delt. Det som kunne blitt påfyll og oase likner mer på tørt ørkenlandskap. I Salme 1 skriver Kong David: «Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid.» Hvis vi skal vokse og bære frukt i rett tid, trenger vi å rydde plass i livene våre. Og ta noen valg med tanke på jordsmonnet for røttene våre. Vi trenger å ha mulighet for pauser hvor vi kan puste dypt og rolig, som Hennig Kvitnes synger. Og gjøre en innsjekk med sjelen vår. Har vi gitt den en mulighet til å holde følge denne dagen? Er livet en karusell i høyt tempo, eller har du funnet en måte å hoppe av karusellen når du trenger å lande litt? Gjøre som Lars Lillo-Stenberg synger: «Å ligge på et svaberg og bare være til og kjenne solen varme i en luft som er så mild, det er hva jeg kaller en smak av honning.» Eller stoppe opp i møte med andre. «Vennlige ord er dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen», kan vi lese i Ordspråkene 16,24. Kanskje er det noen av de du møter som trenger de vennlige ordene litt ekstra i dag?

I skrivende stund er det Palmesøndag. Da Jesus red inn i Jerusalem denne siste søndagen før han ble korsfestet, var det mange som stoppet opp. Midt i sin hektiske hverdag forsto de at her er det noe helt spesielt som skjer. De la palmegrener og kapper på veien der Jesus kom ridende på et esel, og hyllet han som en konge. Det skjedde en god porsjon resonans i Jerusalem denne dagen. Folk stoppet opp, og var til stede.

Med ønske om gode påskedager!

I Lukas 9,25 står det: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?» Vi lever i en del av verden hvor vi har frihet og valgmuligheter når det gjelder økonomi, utdanning, bosted og partner. Vi kan reise og oppleve. Ytringsfriheten gir oss rett til å mene, eller bytte mening. Og vi har enorme mengder litteratur, musikk og nettsteder som venter på oss. Er vi ikke fornøyd med valgene våre, kan vi velge på nytt. Vi kan alltids bytte strømleverandør, mobilselskap, partner, arbeidsplass og adresse. Med alle disse mulighetene, når kan vi si oss fornøyd? Når er noe godt nok? Har vi virkelig fått med oss alt som er tilgjengelig for oss?

Hartmut Rosa er professor i sosiologi og har skrevet boka Akselerasjon og resonans. Rosa beskriver hvordan denne friheten gir oss et valgmangfold uten sidestykke. Rosa viser videre til at alt dette som kan beskrives som frihet og muligheter også innebærer usynlige tids- og vektsnormer, hvor det råder en slags forventning om å måtte. Om å måtte være tilgjengelig og oppdatert, svare på e-post, lage mat fra bunnen av, følge opp barna sine tallrike aktiviteter, trene, holde huset i orden, pusse opp, ta vare på klærne, være faglig oppdatert, lese skjønnlitteratur, oppdatere maskinvare og kanalpakke, følge med på nyheter, planlegge neste reise, kontakte venner, ordne pensjonsforsikringen, følge et avspenningskurs, ha oversikt over ulike sosiale medier og lytte til de riktige podkastene. Rosa viser til at lista over absolutt nødvendige gjøremål blir lenger for hvert år som går. Dette kan gi en følelse av å kjempe en stadig mer håpløs kamp og stadig måtte løpe fortere, om bare for å holde på plassen sin. Det blir som å være på tur opp ei rulletrapp som beveger seg nedover. Hvis vi ikke går eller småjogger oppover, havner vi stadig lenger ned i trappa. Dette kan gi lite mestringsfølelse, stress, dårlig samvittighet og skyldfølelse. Pulsen øker, søvnkvaliteten går ned og tålmodigheten tynnslites. Vi løper stadig fortere, mot ei mållinje som forflytter seg fremover.

I Ordspråkene 30,15 kan vi lese at blodiglen har to døtre. De heter Mer og Mer. Per Fuggeli beskrev noe av det samme, da han lanserte uttrykket godt nok. Han sa: «Vi må lære å bli glad i det som er godt nok, si til oss selv og andre at vi er gode nok. I stedet for å streve etter det perfekte.»  Vi trenger å tillate oss selv å hvile. I hvilen skjer det mye som gjør oss godt. Vi får hentet oss inn, kreativiteten får en mulighet til å røre på seg og vi blir mer til stede der vi er. I Salme 23 kan vi lese om hvordan Gud leder oss og ønsker å gi oss nødvendig hvile og påfyll ved sine kilder: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.»

Kanskje kan en pause ved Gud sine kilder hjelpe oss å se klarere hva som gir energi og hva som tar energi. Kan vi tåle litt rot og ta en powernap selv om hybelkaninene titter fram fra under sofaen? Kan posesuppe være middag av og til? Og hvordan kan vi lytte til hva vi trenger, og være rausere med oss selv? Kanskje holder det med en fast aktivitet i uka. Kan besteforeldre følge på fotballtreningen iblant? Er det noe du kan gjøre mindre av i livet ditt? Og er det noe som du ønsker å rydde plass til? Kan du gi deg selv litt selvmedfølelse? Hva ville du sagt til en venn i en lignet situasjon? Fastetiden er en tid for å stoppe opp, og sette minst en fot i bakken. Er det noe du trenger å gjøre mindre av, for å rydde plass til noe annet? Trenger du som meg å sette noen grenser og gjøre noen prioriteringer?

Ei vårhelg var mannen min og jeg på kjøretur gjennom Telemark. Vi hadde bestilt overnatting på et av de gamle, godt bevarte hotellene. Det er vakker natur i Telemark. Underveis hadde vi blant annet stoppet på Nutheim, for å strekke på beina og se den vakre utsikten. Selv om vi lot oss beta av høye fjell og våryre bekker, var tankene fylt av noe mer alvorsfylt. Noen dager tidligere hadde vi fått vite at eldstemann Emil, i forbindelse med at han skulle ta røntgen av brystet, fikk påvist en cystelignende formasjon i brysthulen. Det var for tidlig å si hva dette var, og det var behov for flere tester. Emil bor i Hongkong, hvor det på sommertid er 6 timer tidsforskjell. Han og kona Sigrid er utsendinger for Det Norske Misjonsselskap. Vi hadde avtalt at Emil skulle sende oss en oppdatering neste morgen, etter at han hadde vært til en samtale med lege. Da vi krøp til køys, var det dette som fylte tankene våre.

I oppdateringen dagen etter fortalte Emil at det var behov for flere undersøkelser for å vite hva den cystelignende formasjonen besto av, og at han derfor var henvist til en PET-scan en uke seinere. Så da vi gikk for å finne oss frokost på hotellet, var fortsatt usikkerheten der. Var det noe ondartet? Vi var de siste hotellgjestene til frokost denne morgenen, og det var stille i restauranten. I naborommet var ei ansatt i gang med å dekke på til et annet måltid. Da hun så oss, kom hun og begynte å snakke med oss. Det ble et sjeldent og nært menneskemøte. Damen spurte om oss og vår familie. Og hun fortalte om barna sine og sin egen trosreise. Da vi fortalte at vi tenkte litt ekstra på Emil akkurat nå, på grunn av noen helseutfordringer, sa hun: «Jeg kjenner at jeg vil be.» Så ba hun for Emil, og hun leste også Salme 121 utenat. Jeg kjente at jeg ble varm i brystet og at tårer fylte øynene.

Da vi kjørte videre, søkte jeg opp teksten til Salme 121: «Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.» Jeg tok bilde av denne teksten, og sendte den til Emil sammen med en beskrivelse av frokostopplevelsen vår.

Noen dager senere skulle Emil holde andakt da Asiaseksjonen hadde nettmøte. Han valgte å dele usikkerheten han sto i med tanke på helsa, og han fortalte om menneskemøtet i en frokostsal i Telemark. Emil leste også teksten fra Salme 121. Da kunne en av de andre fortelle at det er 121 trappetrinn til Lutheran Theological Seminary, som er det kristne kraftsenteret som ligger på fjellet to kilometer fra der Sigrid og Emil bor. Det var her misjonæren Karl Ludvig Reichelt lyktes med å bygge et kristen-buddhistisk senter, etter å ha møtt mye motgang i Fastlands-Kina. Fjellet har navnet Kristus-vind-fjellet. Det ga Salme 121 enda en ny betydning.

Emil fikk gjennomført PET-scan, og kunne ei uke seinere motta den svært gledelige beskjeden om at den cysten er godartet. Takk og takk! Det betyr ikke at det er uproblematisk at den er der, for brysthulen sin plass skal fylles av annet, som luftrør, spiserør, nerver, store blodårer, hjertet og lunger. Men det gir en helt annen ro. Emil kan fortsette med livet og jobben. Han er til undersøkelser regelmessig, for å følge med på at cysten ikke vokser. Om den vokser, kan den fjernes kirurgisk. I Lukas 1,37 kan vi lese at: «Ingen ting er umulig for Gud.» I bordkalenderen noen dager seinere, kunne jeg lese: «Guds ord er et mektig kildevell. Det gir grobunn for vekst. Oppsøk kilden.» Damen som ba og delte ordene fra Salme 121 kjente tydeligvis til Gud sine mektige kildevell. At hun delte fra kildene med oss denne morgenen ga både håp og trøst i vanskelige dager. Hennes vennlighet og frimodighet gjorde oss godt. I brevet til Hebreerne 10,35 kan vi lese: «Kast ikke bort frimodigheten! For den gir stor lønn.» Og kriminalinspektør Derek, som mange av oss husker fra tv-skjermene på 80-tallet, har sagt noe fint om vennlighet: «Det er det som er så fantastisk med vennlighet: Du føler deg bra. Uansett om det er du som gir den eller du som får den.» Jeg legger vennlighet og frimodighet til lista over hverdagskilder.

Vann er av avgjørende betydning for liv og vekst. I vår vågale og optimistiske ferd ut i verdensrommet, er leting etter tegn til vann helt sentralt. Finnes det vann, finnes kanskje også liv? Kroppene våre består av mellom 50 og 75 % vann. Vi er helt avhengige av å få tilført mellom to og tre liter vann hver dag, for å erstatte væsken som tapes i både aktivitet og hvile. Alle som har vært skikkelig tørste vet hvor forfriskende det kan være å drikke seg utørst etter å ha kjent på ubehaget dehydrering fører med seg. Kanskje har du som meg feilvurdert vannbehovet på en fjelltur, hatt omgangssyke eller være på ferie et svært varmt sted og kan nikke gjenkjennende til dette? I Bibelen finnes mange tekster hvor vann er temaet.  I Johannes 4, kan vi lese om den samaritanske kvinnen som møtte Jesus ved en brønn. Jesus ba kvinnen om å hente opp vann fra brønnen til han. Videre brukte han denne situasjonen til å snakke om det levende vannet, som Jesus tilbyr. Det levende vannet blir ifølge Jesus til en kilde i oss som veller fram og gir evig liv. Jesus brukte også ordet tørst som et bilde på menneskets åndelige lengsel. I Salme 42,2 kan vi lese: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.»  Hjortens behov for vann blir et bilde på sjelens behov for noe som er større enn oss selv, en Gud som kan gi håp, mening, framtid, svar og sammenheng.

I Bibelen brukes også vann som et symbol på ydmykhet og tjenerskap, gjennom å vaske andres føtter. På Skjærtorsdag vasket Jesus disiplenes føtter, og beskrev at den største skal være som den yngste, og at lederen skal være som en tjener. I Det gamle testamente kan vi lese om vann relatert til renhet i Esekiel 36,25: «Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet.» Vi kan ikke leve uten vann. Vann har mange ulike funksjoner. Vi kan forflytte oss på vannet, slik sjøfarere har gjort til alle tider. Jesus kunne til og med gå på vannet. Vann gir vekst. Vi døpes med vann. Vi kan leke i vann, bade, svømme, padle og ro. Vi vasker oss med vann. I Salme 36, 8 beskrives Gud sin kjærlighet som en gledes bekk og en kilde til liv: «Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.»

At en vannkilde som springer fram kan være et bilde på noe nytt, beskrives godt i Ola H. Hauge sitt dikt Det er den draumen.

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje –

at tidi skal opne seg

at dører skal opne seg

at berget skal opne seg

at kjeldor skal springa – at draumen skal opne seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Diktet sier noe om håp. At det kan åpne seg veier og muligheter som vi tidligere ikke kjente til. Det kan oppstå nye våger (bukt eller smal vik) i relasjoner. Kanskje fordi du våget å ta den vanskelige samtalen, be om hjelp eller si unnskyld? Eller kanskje tok du sjansen på å sette en plan ut i livet, som du har tenkt på lenge? Eller sette noen nødvendige grenser? Mange har opplevd at kilder spinger fram etter å ha satt ord på det som er vanskelig. Sorg, skam, angst, bekymring og skyldfølelse kan gi ørkenlignende indre landskaper. Som sykepleier har jeg mange ganger opplevd betydningen av å lytte, og la pasienter få dele det som tynger. Privat har jeg også mange erfaringer av at å snakke med andre kan være livgivende. Å stoppe opp litt i hverdagen kan også være nyttig. Sette en fot eller to i bakken. Kjenne etter hva jeg trenger, hvem jeg ønsker å være og hva som er viktigst. Vende tilbake til kilden og utgangspunktet. Søke klarhet og sammenheng. En gang fikk jeg et spørsmål fra ei jeg kjenner som har vært kristen hele livet, om på hvilke områder jeg merket en endring når jeg selv ble kristen? Svaret er fortsatt under bearbeiding, men dette med å ha en kilde å vende tilbake til er sentralt. Det å ha denne kilden å vende tilbake til har bidratt til mer glede, mindre bekymring, mer mening og en større opplevelse av sammenheng i livet mitt.

Temaet i de neste tekstene er Hverdagskilder. Jeg setter pris på hverdagene, og de opples som det naturlige stedet og starte når jeg skriver tekster. Tekster om kilder i hverdagen har vokst fram over tid, og nå er jeg klar for å dele dem. Underveis er jeg nysgjerrig på å lære mer. Hva er kildene i ditt liv? Hvor finner du påfyll og nye krefter?

I Salomos Ordspråk 4,23 kan vi lese: «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Hva vil det si å bevare sitt hjerte? Er det ikke helt naturlig at vi ønsker å beskytte oss selv når vi har blitt såret eller sviktet? Med risiko for å bli både hardhudet og hardhjertet? Vi kan kjenne et behov for å ta avstand fra, eller fortrenge det som gjør vondt. Skru av nyhetene, takke nei til en invitasjon, utsette å besøke en venn eller vente med å ta den vanskelige samtalen. Den kloke presten Per Arne Dahl sa en gang: «Dersom du feier noe under teppet, blir det ikke borte. Men du blir borte.» Å bevare hjertene våre er å ta livet på alvor, på godt og vondt. Det er å lytte til egne tanker, følelser og reaksjoner. Forsøke å forstå. Med risiko for mer smerte. Men også med de beste muligheter for å gradvis kunne leve livet helt og fullt. Gud vet at det kan være vanskelig for oss mennesker å bevare myke hjerter gjennom livet. I Esekiel 36,26 kan vi lese: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres, og gi dere et kjøtthjerte isteden.» Steinhjertet er hardt, kaldt, livløst, tungt og følelsesløst. Steinhjertet kan dømme andre, og tenke: «Jeg vet best.» Steinhjertet står i sterk kontrast til det myke, varme, levende og sårbare kjøtthjertet. 

Antoine de Saint-Exupèry har skrevet diktet om Den lille prinsen. Jeg forsøker meg på en oversettelse til norsk:

Det er galskap å hate alle roser

fordi du stakk deg på en torn.

Å oppgi drømmene dine

fordi en av dem ikke gikk i oppfyllelse.

Å miste troen på bønn fordi

en av dem ikke ble besvart.

Å fordømme alle vennene dine

fordi en av dem sviktet deg,

Å ikke tro på kjærligheten

fordi en var utro eller ikke elsket deg tilbake.

Å kaste bort alle dine muligheter til å kjenne mestring 

fordi du ikke lykkes på første forsøk.

Det vil alltid være en ny mulighet, 

en ny venn,

en ny kjærlighet,

en ny styrke.

For hver avslutning vil det alltid

være en ny begynnelse.

Og her er min hemmelighet,

det er en veldig enkel hemmelighet:

Det er bare med hjertet vi kan se riktig.

Det som er viktig er usynlig for øyet.

Det er få dager igjen til jul. På mange måter er jula en høytid med forstørrelsesglass. For de som er glade forsterkes gjerne gode forventninger til menneskemøter, måltider, gaver, konserter og fridager. Er du trist, sorgfull eller bekymret kan også dette forsterkes gjennom julens forstørrelsesglass. Å høre om andre sine planer, gaveønsker, matinnkjøp og arrangementer kan forsterke skammen over å være blakk, over å kjenne på ensomhet eller utenforskap. Og mange av oss kjenner ekstra mye på sorg og savn i jula, fordi noen mangler. 

Sår og smerte kan gjøre oss hardhjertet. Men Bibelen trekker fram flere steder at det også er en risiko for at suksess, å være sterk eller «fet» kan være en utfordring når det gjelder å ta vare på myke hjerter. Vi kan lett bli oss selv nok, og glemme de som gruer seg til jul eller hvorfor vi feirer jul. I femte Mosebok 8,11 kan vi lese: «Vokt deg så du ikke glemmer HERREN din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer HERREN din Gud.» I Esekiel 34,16 står det: «Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.» Og i Lukas 8,4 forteller Jesus lignelsen om såmannen, som handler om å ta vare på Guds ord i hjertene våre. Jesus sier at ondskap, bekymringer, rikdom og nytelser kan kvele ordene, slik at de ikke får vokse og bære frukt. 

Det er få dager siden vi mottok det triste budskapet om Ole Paus sin bortgang. Denne fine, ekte mannen som ga så mye av seg selv. Som var en modig stemme for mange sårbare, og som brukte hjertet til å se med. Paus var ikke redd for å stå opp for andre, og han sa modig i fra til de som har makt og styrke i samfunnet vårt. Jeg kjente et behov for på nytt å høre juleplata som han spilte inn hos Kirkens Bymisjon i Oslo, Jul i Skippergata. Paus sin særegne stemme iblandet lyder fra kafeen. Om han ikke alltid treffer tonene, så treffer han hjertene. Paus var flere ganger innom Bymisjonen for å spille, synge og hilse på brukerne med et vennlig smil og et godt håndtrykk: «Hei, jeg heter Ole.» På plata synger han blant annet Stille natt. Der lyder en av tekstlinjene Jorden tar himlen i favn. Jesus fikk navnet Immanuel, som betyr Gud med oss. For en forskjell. Vi har en Gud som er med oss. Som vi kan be til, som elsker oss, lytter til oss og alltid går sammen med oss. Som hele tiden skaper noe nytt, og som tilbyr oss et kjøtthjerte i bytte med hjertet som er blitt hardt som stein.

Dette er den 18. og siste teksten som jeg deler i denne omgang, og jeg takker deg for følget. Vi har vært innom mange temaer. Jeg vil gjerne få avslutte med et ønske om velsignede juledager, og et godt nytt år. Jesaja beskriver Jesus på denne måten i 9,6: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.» 

Selv om kjøtthjerter absolutt er å foretrekke, har jeg stor glede av å samle på steinhjerter. Dette fant jeg i nærheten av Assisi i høst, på en av stiene hvor Frans vandret da han skulle opp i fjellene for å be ❤

Overskriften er lånt fra tittelen på ei bok, skrevet av Anthony Doerr. I boka følger vi den blinde Marie-Laure som flykter med faren sin da nazistene okkuperer Paris. Vi følger også den foreldreløse Werner, som vokser opp på et barnehjem i en gruveby i Tyskland. Boka ble belønnet med Pulitzer-prisen i 2015. Jeg har lånt tittelen, som en metafor for hvordan vi mennesker har lett for å tenke at sannheten er det vi ser og forstår. Boka er ei perle, og anbefales så gjerne.

En morgen ble jeg oppringt av ei venninne. Hun lager kort hvor hun setter sammen bilder hun tar selv, med bibeltekster. Denne morgenen hadde hun en avtale med ei dame om å «låne» hendene hennes på noen bilder, men damen var blitt syk. «Kan du steppe inn?» var spørsmålet. Jeg hadde fri noen timer før kveldsvakt, og takket ja. Så fant jeg fram en neglfil, til mine allerede kortklippede sykepleiernegler og møtte opp på avtalt sted. Stedet var en gammel fabrikkhall, hvor min venninne visste at lyset ville komme inn av vinduene på en gunstig måte. Selv knipser jeg bilder med mobiltelefonen i farta, men når en fotograf skal ta bilder tar det lenger tid. Vinkelen må stemme, lyset skal treffe riktig, fokus skal være der fotografen vil ha fokus, osv. Det ble både lærerikt, gøy og vått! Vått fordi det ene bildet innebar at jeg holdt et fat opp, mens det ble helt kaldt vann ned i fatet fra en stor dunk. Dette sprutet mye, og jeg var våt fra topp til tå. Men det var verdt det. Bildene ble fine, og lyset traff vannet og fatet på en vakker måte. Tekstene var minst like vakre. På det ene bildet, hvor jeg holder et beige kors i hendene er teksten fra velsignelsen, slik den står i Fjerde Mosebok 6,24: «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!» Den andre teksten, som hører til vannbildet, lyder slik: «Han som virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.» Denne teksten finnes i Paulus sitt brev til Efeserne 3,20. Jeg setter stor pris på begge disse tekstene. De er med som bærebjelker i livet mitt. Teksten fra Efeserbrevet minner meg på noe viktig: Gud virker i meg med sin kraft, og han virker i deg med sin kraft. Han kan gjøre mye mer enn det vi forstår. Det er lys der jeg ikke ser det. Gud jobber når jeg hviler. Han er der jeg ikke er, og han er akkurat der jeg er på samme tid. Gud er ikke avhengig av at du eller jeg ber med de rette ordene. Han kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om. Og uendelig mye mer enn det vi forstår. Uendelig! Jeg ser deler av en helhet, og det kan være lett å tenke at dette er hele bildet. Max Lucado har beskrevet dette med en historie om Den gamle mannen og hesten:

«I ei lita bygd i et land langt borte, bodde det en gammel mann. Han var fattig, men eide en vakker, hvit hest. Det var mange i bygda som hadde lyst på denne hesten, og de tilbød mannen mange penger for å kjøpe den. Mannen svarte at for han var hesten en venn, og han ville derfor ikke selge den.

En dag var hesten borte, og folk sa til den gamle mannen: «For en ulykke. Du burde ha solgt den, mens du hadde den.» «Vi ser bare stykkevis,» svarte den gamle mannen. «Jeg vet ikke om dette er en velsignelse eller forbannelse. Jeg vet bare at stallen er tom.» Folk lo, og sa at mannen var sprø.

Etter femten dager kom hesten tilbake, sammen med tolv ville hester. Den var ikke stjålet, men hadde løpt ut i skogen. Folk sa: «Du hadde rett, og vi tok feil. Det vi trodde var en forbannelse, viste seg å være en velsignelse.»

Igjen svarte den gamle mannen: «Dere går for fort frem. Det eneste jeg vet, er at hesten er tilbake i følge med tolv andre hester.»

Mannen hadde en eneste sønn, og sønnen begynte å temme hestene. En dag falt han av en av hestene, og brakk begge beina. Folk i bygda sa da: «Du fikk rett. De tolv hestene var ingen velsignelse, men en forbannelse. Den eneste sønnen din er alvorlig skadet, og du har ingen til å hjelpe deg.»

Den gamle mannen svarte: «Hvem vet om dette er en velsignelse eller forbannelse. Det vi vet er at sønnen min har brukket begge beina. Vi kan ikke vite. Livet kommer til oss bit for bit.»

En tid senere brøt det ut krig mellom landet de bodde i og nabolandet. Alle unge menn måtte ut i krigstjeneste. Alle unntatt sønnen som brakk begge bena. Bygdefolket samlet seg om den gamle mannen. De gråt fordi sønnene deres var kalt ut i krigen, og det var små sjanser for at de ville komme tilbake i live. «Du har rett, gamle mann», sa de. «Gud vet at du har rett. Din sønns ulykke ble en velsignelse. Han er skadet, men du har ham hos deg. Vi har mistet sønnene våre for bestandig.» Den gamle mannen svarte: «Det er umulig å snakke med dere. Dere trekker konklusjoner altfor fort. Ingen vet. Ingen er kloke nok til å vite. Bare Gud vet.»

I Salme 27,1 kan vi lese: «Herren er mitt livs lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte?» Disse ordene kan vi hente fram både når vi forstår, og når vi ikke forstår. Vi kan lene oss mot ordene når lyset er synlig. Og vi har fått løfter om at ordene har samme verdi når vi ikke kan se lys, håp, mening eller et glimt av det store bildet.

«I stillheten spirer liv. I stillheten er du aldri alene,» skriver Ferdinand Finne. Hva mener han med dette? «Stillheten er et felles språk. Ikke bare mellom mennesker, men også mellom mennesket og naturen,» ifølge Lars Verket. Datteren min fikk oppleve noe av dette da hun sammen med kjæresten besøkte hans greske bestemor, og de ikke kunne kommunisere med ord. Gode smil ble en viktig erstatning.

Har du masse, passe eller lite stillhet i livet ditt? For mange av oss er stillhet noe vi ønsker oss mer av. For andre kan stillheten virke truende. Når vi er stille, er det lettere å kjenne etter hva som skjer på innsiden. Noen ganger kan dette være godt, andre ganger kan stillhet være noe vi gjør alt vi kan for å unngå. Da kan det være mer fristende å gjøre enn å høre. For noen år siden var jeg på en Godhetskonferanse hos IMI-kirken i Stavanger, for å lære hvordan man kan arrangere en Godhetsfestival. Leder Norunn fortalte om hvor lett det er å komme til Gud med alt vi har lyst til å gjøre, i stedet for å spørre Gud: «Hva gjør du nå? Hvor vil du jeg skal være? Hva vil du jeg skal gjøre?» Etter denne undervisningen, tok jeg med disse ordene hjem, og har gjort de til en fast start når jeg ber etter bønneliste og tenner lys. Jeg forsøker å være litt stille og lytte, og stille spørsmålene Norunn lærte oss. Noen ganger gir dette nye tanker eller inspirasjon.

Bibelen forteller mye om stillhet. I Salmene 23,2 kan vi lese at Gud leder oss til hvilens vann. Gud vet at vi trenger stillhet og hvile, og han ønsker å lede oss til stedene hvor dette finnes, og møte oss der. Vi kan lese at Jesus ofte trakk seg tilbake til stille steder for å be. I Markus 6,31 kan vi lese at han sier til apostlene sine: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt.» Hvor er dine øde steder? Eller vann som gir hvile? Når opplever du stillhet? «I stillhet og tillit skal deres styrke være», kan vi lese i Jesaja 30,15. Det kan være lett å tenke på stillhet som noe passivt. Så er det altså fra stillheten vi kan hente styrke, ifølge Jesaja. I Andre Mosebok 14,14 står det: «HERREN skal stride for dere, og dere skal være stille.» Gud jobber, også når vi er i ro og hviler. Og akkurat da er vi også mest lydhøre for det Gud ønsker å dele med oss. I Første Samuelsbok 3,4 kan vi lese om Samuel som trenger mange forsøk før han skjønner at det er Gud som snakker til han på natten. Først på fjerde forsøk forstår han at det er Gud som snakker til han, og han svarer: «Tal, Herre, din tjener hører!» 

I Første Kongebok 19,11 kan vi lese om Elia som gikk til fjellet Horeb, hvor han møtte Gud. Først var det en sterk storm, men Gud var ikke i den. Så kom et jordskjelv, men Gud var ikke der heller. Etter jordskjelvet kom ild. Heller ikke i ilden var Gud. Til slutt kan vi lese at etter ilden kom lyden av skjør stillhet, og der var Gud. Vi kan finne Gud i stillheten, om vi tør å være stille. Hvorfor er stillheten skjør? Er det fordi vi er omgitt av så mye lyd? Er det fordi det er nytt og utfordrende for oss å være i stillheten? Tør vi å stoppe opp? Eller har vi lett for å løpe foran Gud? Dette i stedet for å bruke tid i stillhet og bønn, og på den måten åpne oss for å lytte, koble oss på og ta imot?

I Norge har vi en lov om helligdagsfred, som til en viss grad beskytter oss mot ytre støy. Motorsaga og vinkelsliperen skal hvile tidlig søndag morgen. Og mellom kl. 23 og 07 skal det være nattero ifølge støyforskrifter. Kloke politikere har tatt på alvor at vi mennesker trenger stillhet, søvn og hvile. Men i møte med annen form for støy må vi ta ansvar selv. Hvor mye tid ønsker vi å bruke foran skjermer av ulike slag? Hva med musikk, sosiale sammenkomster, telefonsamtaler og diverse aktiviteter? Vi mennesker er svært forskjellige. Noen av oss kjenner oss mest igjen på den introverte delen av skalaen, og er avhengige av mer tid i stillhet enn de som er ekstroverte av natur. For min del er ikke behovet for stillhet likestilt med å sitte stille. Jeg får godt påfyll når jeg går en tur i skogen aleine, uten andre lyder enn de som naturen gir. Eller når jeg leser eller ber. Når dager og uker inneholder tilstrekkelig med slik tid, kommer nye tanker og kreativitet.

Hvordan lader du batteriene? Hva tenker du om teksten fra Første Kongebok om at Gud er i den skjøre stillheten? Eller sitatet fra Ferdinand Finne, om at det i stillheten spirer liv, og at vi aldri er aleine i stillheten?

I Det nye testamentet kan vi lese om hvordan apostlene misjonerer og deler tro og tanker, etter at Jesus ble korsfestet, sto opp fra de døde og for opp til himmelen. Dette skjer i området rundt Middelhavet, og vi kan lese at Paulus reiste helt til Roma. Noe som var ukjent for meg, inntil nylig, var at apostelen Tomas reiste den andre veien. Han kom helt til India, hvor han levde i 20 år, før han ble drept med sverd. I boka Østover – på leting etter apostlenes arv, forteller Jostein Ørum historien om de ulike apostlene. Tomas reiser blant annet med båt, ut Persiabukta hvor han krysser det store Arabiahavet. Ørum skriver: «Jeg ser for meg en forkommen mann ta sine første prøvende steg på landjorden. På en måte er alt fremmed for ham. Kanskje dette var første gang han hadde opplevd saltvann. Luktene er nye, folk ser annerledes ut enn der han kom fra. Men på en annen måte er det likevel noe kjent ved det hele. Fiskebåtene som antakelig lå her, da som nå, minnet om båtene som pleide å ligge nedenfor Kapernaum i det Galilea han hadde forlatt. Den jødiske innlandsfiskeren finner noe kjent i et fremmed land, seks tusen kilometer hjemmefra.»

Ørum reiser i Tomas sine fotspor, og kommer til byen Niranam. Her skal Tomas ifølge den lokale tradisjonen ha døpt 1400 mennesker på en og samme dag i år 54, to år etter at han kom til India. Ørum skriver: «Tomas er Østens apostel. Han ble den første plogspissen som beredte grunnen for kristendommen i det enorme landområdet som strekker seg fra Middelhavet i vest til Bengalbukten i øst.» 

Hvis vi går til Bibelen og leser om Tomas, ser vi at han først var skeptisk til at Jesus var stått opp fra de døde. For meg fremstår Tomas som en ærlig person. Når han syntes noe var vanskelig å forstå, så satte han ord på det. Han snakket sant om livet, og sant om seg selv. Han forsøkte ikke å pynte på sin egen forståelse ved å late som, eller gjøre som de andre, uten at dette traff noe oppriktig i han selv. Han måtte se, vite og kjenne. I Johannes 14,1 sier Jesus: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! For i min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas spurte da: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus svarer: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 

I Johannes 20,19 kan vi lese om at Jesus viste seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde. Tomas var ikke til stede da dette skjedde. I Johannes 20,25 sier Tomas: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Jesus kom inn i rommet mens dørene var lukket. Han sa til Tomas: «Kom med fingeren din her, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min.» Tomas svarer: «Min Herre og min Gud!»

Det finnes fortsatt kristne menigheter i India, men de lever svært utsatt. Kristne i India blir angrepet og utsatt for vold og overgrep. Kirker blir vandalisert. Myndighetene gjør svært lite for å hjelpe disse. Hva kan vi gjøre? Vi kan huske på dem i bønnene våre. Og vi kan støtte organisasjoner som jobber for ivaretakelse av menneskerettigheter og trosfrihet. Stefanusalliansen er et eksempel på en slik organisasjon.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) er et annet eksempel på en organisasjon som jobber med å støtte og løfte opp marginaliserte grupper i samfunnet. NMS deler troen på Jesus, bekjemper urettferdighet og utrydder fattigdom, gjennom å støtte nær 150 prosjekter i 17 land. Noen av prosjektene går ut på å hjelpe kvinner og ungdom til å få tilgang på inntekt og juridiske rettigheter, bidra til klimasmart og  bærekraftig landbruk, skape resirkulering, hjelpe fattige, gi stipend til fattige studenter, hjelpe kvinner som er utsatt for menneskehandel og prostitusjon, gi sjelesorg, skape landsbyutvikling, legge til rette for utdanning,  gi undervisningstilbud til døve, støtte foreldreløse og sårbare barn, bidra til behandling av fattige pasienter, bygge relasjoner mellom kristne og muslimer, drive bibelskoler, gi avgjørende traumebehandling, hjelpe forfulgte kristne, jobbe for likestilling og gi støtte til voldsutsatte.

Jeg takker Tomas for hans mot og hans ærlighet. Tomas var en av Jesus sine disipler i flere år. At han fortsatt syntes det var vanskelig å forstå dette med oppstandelse og det evige liv, gjør det lettere å være raus med min egen mangel på forståelse. Å lese hvordan Jesus møter hans spørsmål og behov for bekreftelse, gir håp. Jesus er tålmodig når vi er utålmodige. Da Tomas fikk muligheten til å reise østover benyttet han muligheten. Han åpnet veier og muligheter som mange fortsatt bygger videre på.

Ved å skrive og dele tekster har jeg kommet i kontakt med mange hyggelige mennesker. En av dem er ei dame som tok kontakt etter at ei felles venninne hadde lagt igjen et av heftene jeg har skrevet, da hun var på besøk hos henne. Jeg kaller henne Maria, slik Bruce Springsteen ofte gjør når han bruker damenavn i sine tekster. Maria og jeg har etter dette hatt kontakt med hverandre på SMS, og for meg har dette vært til glede og oppmuntring. Maria har gitt tilbakemeldinger på tekstene, og hun har kjøpt flere av heftene «Hverdagsbønn», «Hverdagsfred», «Hverdagsglede» og andaktsboka «365 – en tekst for hver dag i et helt år.» Vi sender hverandre meldinger med ønske om velsignelse og forteller at vi ber for hverandre. Hvilken glede å få ta imot! Maria er dessverre alvorlig syk, og har vært igjennom krevende behandlinger. I sommer fikk jeg en melding av henne, hvor hun skrev: «Fikk lyst til å fortelle deg om en spesiell opplevelse. Jeg hadde time hos fotpleier kl. 13.30. Jeg følte meg ikke bra. Jeg måtte kjøre selv, for min datter var på jobb. Jeg ba!!! Holdt på å avbestille timen, men valgte å vente og la meg til å sove for å bli vekket av en telefon kl. 12. Følte meg like elendig. Måtte kjøre kl. 13. Satt og lurte på hva jeg skulle gjøre til kl. var 12.25. Da fant jeg telefonnummeret for å avbestille timen. Da «hører» jeg en stemme: «Hvorfor ber du til meg når du ikke har tillit til meg?» Jeg reiser meg opp, og er i fin form.» Maria skriver videre at hun fikk gjennomført både fotpleie, en bursdag og videre behandlinger. Hun skriver: «Er ikke bra om morgenen, men ber og opplever at jeg formår alt i Ham som gjør meg sterk.» (Teksten er gjengitt med tillatelse fra Maria.)

Overskriften til denne teksten; som dine dager er, skal din styrke være, er hentet fra Femte Mosebok 33,25. Vi er mange som har opplevd dette i våre egne liv. Sett utenfra kan en situasjon virke helt uoverkommelig. Men når vi står midt oppe i det, så går det likevel på et vis. Jeg traff nylig ei venninne, som fortalte noe av det samme. En av hennes nærmeste er alvorlig syk, og de kjente at de var i ferd med å miste motet da de fikk vite om diagnosen. Hun sa: «Så går det likevel. Nå fokuserer vi på å lage gode opplevelser. Vi fyrer bål, og tar en kopp kaffe med en sjokoladebit. I sommer kom vi oss til og med på en liten ferietur, hvor vi koste oss og gjorde fine ting.»

For litt over et år siden fikk min mor en demensdiagnose. Det har vært mange vanskelige dager med sorg over å ikke kunne kjøre bil, begrensinger på mange måter, vanskeligheter med å finne ord og en opplevelse av utenforskap. Nå føler hun seg tryggest sammen med oss som er nærmest, og vil helst være sammen med oss. Klemmene hennes varer ekstra lenge. Sist vinter var vi flere ganger sammen i Olavskirka, som ligger noen få minutter fra der mamma bor. Disse kveldene ga gode opplevelser, og en gang sa mamma på tur hjem: «Da han spilte, ble jeg helt salig.» En gang vi var i kirka på en konsert, fant mamma sin hånd veien til ektefellen Terje sin hånd, da det ble spilt en salme. De smilte varmt til hverandre, og det var vakkert å se. Jeg har tidligere skrevet at det finnes skatter og perler over alt. Ofte på overraskende steder.

Frans av Assisi var kjøpmannssønnen, som vokste opp med stor rikdom og en venneflokk som festet mye. Dikteren og predikanten Thomas av Celeano beskriver at Frans i sin ungdom kunne kaste bort penger på en meningsløs måte. Celeano beskriver videre hvordan Frans sitt liv endret seg etter at han ble angrepet av en alvorlig sykdom, hans indre verden fikk en annen skikkelse. Frans som var en bortskjemt livskunstner med ønske om å bli ridder, opplevde nå maktesløshet og å være avstengt fra det berusende livet der ute. Måneder med sykdom og ensom ettertanke førte til en omveltning inne i Frans. Et indre dyp åpnet seg. Og når den indre verden får en annen skikkelse, forandres verdens ansikt der ute. De indre spenningene måtte til slutt føre til en krise, og denne kom en dag han og vennene var på en overdådig og kostbar fest. Frans ble etter festen gående bak de andre, og plutselig opplevde han et sterkt Gudsnærvær, som fylte han med en følelse så herlig at han hverken kunne snakke eller bevege seg. Dette var en så sterk erfaring av lykke at den overgikk alle tidligere erfaringer han hadde hatt. Opplevelsen førte til en radikal ending i Frans sitt liv, hvor han ga avkall på alt han eide og begynte å hjelpe fattige og syke.

Når vi opplever motgang i livet, kan det være lett å tenke at Gud er langt borte. I Matteus 28,20 sier Jesus: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Alle mennesker opplever motgang og vanskeligheter i livet. Å være kristen gir ikke immunitet mot dette. Det vi alle er lovet, er at Gud går sammen med oss, og gir oss styrke. Ut av det vanskelige kan det vokse noe som har verdi. Det er helt normalt å kjenne på sinne, avmakt, sorg og tvil. I Bibelen kan vi lese mange historier om mennesker som roper til Gud i sin fortvilelse. Gud er vår Far, og ønsker det beste for oss. Når vonde ting skjer, sørger han med oss, går sammen med oss og ønsker å sende sitt lys inn i det som er mørkt. Når dette livet er over, har han åpnet ei dør til det evige livet. 

Jesus sier i Matteus 6,34: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.» Hvis vi lar bekymringer for dagene som kommer spise av dagens energi og krefter, kan vi gå tomme og bli utslitt. Mismotet og håpløsheten kan stjele energien og livsgleden. Jesus minner oss om at bekymringer fører lite godt med seg. I Matteus 6,27 sier han: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» Ved å stole på og hvile i at vi vil få den styrken vi trenger for hver og en dag, reduserer vi mange av energilekkasjene som bekymringer for fremtiden kan gi. Bekymringer for morgendagen gjør oss dessverre ikke mer rustet for å møte utfordringer som kommer. Det er derimot en risiko for at denne typen bekymringer sliter oss ut og overvelder oss. Dette kan igjen føre til at vi møter det vanskelige med mindre håp, mot eller fremtidstro.

Gud skaper hele tiden noe nytt. Når vi opplever smerte, sorg, ensomhet, relasjonsbrudd, sykdom og traumer går vi aldri aleine. Gud går sammen med oss, og ønsker å gi oss sitt lys midt i det som gjør vondt. Han ønsker på nytt å gi oss hvile, trøst, trygghet og å omdanne det smertefulle til noe annet. I Jesaja 43,19 kan vi lese: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Ylva Eggehorn har skrevet et dikt om smerte, lys og den hvordan noe nytt kan skapes ut av det som gjør vondt.

Stå stilla i smärtan, 

rotat i det som er ljus i dig.

Låt sverdet gå gjennom dig.

Kanskje det inte alls är et sverd.

Kanskje det är en stämgaffel.

Du blir en ton.

Du blir den musik,

du alltid längtad efter at få höra.

Du visste inte att du var 

en sång.

Jeg mener at svaret på dette spørsmålet er ja. Jeg kan velge bort Gud, men Gud velger aldri bort meg. Jeg har tidligere vist til tekstene fra Lukas 15, hvor Jesus beskriver at Gud leiter etter oss når vi går oss bort. Vi mennesker er skapt med en fri vilje. Vi kan velge å gjøre godt, og vi kan velge å gjøre ondt. Bruce Springsteen har skrevet mange mektige sangtekster. I sangen Cautious man skriver han: «On his right hand Billy tattooed the word of love, and on his left hand was the word of fear. And in which hand he held his fate was never clear.» Kjærlighet og frykt. To så forskjellige ord, med så ulik påvirkning. Kjærlighetens frukt og fryktens frukt smaker svært ulikt.

I mange år har jeg hatt et kort med et motiv fra Vigelandsparken hengende på veggen. Bildet viser to steinstatuer av menn, som sitter med ryggen til hverandre. Teksten lyder: «Guard your thoughts, they become words. Choose your words, they become actions. Understand your actions, they become habits. Study your habits, they mould your character, it will be your fate.»

Jeg prøver meg på en oversettelse til norsk: «Vokt dine tanker, de blir til ord. Velg dine ord, de blir til handlinger. Forstå dine handlinger, de blir til vaner. Studer dine vaner, de former din karakter. Det vil bli din skjebne.»

Vi mennesker står hele tiden over for mange valg. Noen av de er mer bevisste enn andre. Hvilke tanker velger vi å bruke tid på? Kjærlighet eller frykt? Tillit eller hat? Ser vi etter noe bra i andre, eller velger vi å la det som er negativt få mest plass? Hvor bevisst er jeg på mine egne handlinger? Hva ligger til grunn for at du tenker som du gjør? Hva med vanene våre?

Sigvard Dagsland har skrevet teksten Den farligste friheten:

Skyv greiner te side, følg håndå du ser, der den vinke og ber deg følga med.

Langs stien kor himmelen vokse på trer, og redselen spire liga ved.

Snart falle kver lenke og slides kvert bånd, som et lam mellom løver går du fritt.

De deiligste frukter kan nås av din hånd, og det urgamle valget e blitt ditt.

Men du e redd, du tror at fallet blir stort, du e så redd, du snur deg rondt og går bort.

Den farligste friheten i verden e din, du står ved ein dør, koffor går du`kje inn?

Den farligste friheten e perler for svin.

La regnbuen velva seg øve din sti, for solå og regnet der du går.

De sterkaste fargene vent på de, som bruge den friheten de får.

Men du e redd, du har det trygt i ditt bur.

Du e så redd, du bøye nakken og snur.

Den farligste friheten….

Hvorfor kaller Dagsland denne friheten for farlig? Jeg vil tro at det handler om at vi mennesker, med vår frie vilje, kan velge å gjøre det som skader både oss selv og andre. Og vi kan også velge bort det gode. Vi kan takke nei til mange gode gaver. 

Jeg har tidligere skrevet om indianeren som sitter sammen med barnebarnet sitt og forteller om ulvene. Jeg synes at den belyser noe viktig, så jeg deler den igjen:

«En kveld satt en gammel indianer ved bålet og snakket med barnebarnet sitt. Han fortalte om en kamp som foregår inne i oss mennesker. Han sa: Gutten min, det forgår en kamp mellom to ulver inni oss alle. Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner, falsk stolthet og ego. Den andre ulven er god. Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro. Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren: Hvilken av ulvene vinner kampen? Bestefaren svarte: Den du mater mest.»

Midt i alle valgsituasjoner vi mennesker står overfor, og kommer ut av på både gode og mindre gode måter, står Paulus sine ord i brevet til romerne 8,38 stødig: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Og når vi først har opplevd denne kjærligheten er det ikke lett å velge den bort. Det er som C.S. Lewis har skrevet: «Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror at sola har stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi det er ved den jeg ser alt annet.»