Livet utenfor komfortsonen, og en avslutning.

Datteren min, Kristine, har en kjøleskapsmagnet hvor det står: «Life begins at the end of your comfortzone.» Kanskje er det sant, og kanskje har mange av oss godt av å utfordre vår egen komfortsone av og til. For meg har det å skrive tekster og dele de på en blogg vært et byks utenfor komfortsonen. Jeg har kjent på mye usikkerhet og har stilt mange negative spørsmål til meg selv. Hva om jeg ikke klarer å formidle det jeg ønsker, eller klarer å dele på en god måte? Tenk om jeg deler noe og ikke får noen tilbakemeldinger?

Denne gangen hadde jeg ikke skrevet alle tekstene ferdig før jeg begynte å dele de, og det syntes jeg egentlig var ganske modig gjort. Tenk om inspirasjonen til å skrive stoppet opp?

I bibelen finnes flere tekster om å stole på Gud. Jeg vil dele to av de her. Den første er fra Lukasevangeliet, hvor flere tusen mennesker var sultne og de kun hadde to fisker og fem brød. Disse ble gitt til Jesus. Han velsignet de, og maten ble delt ut. Alle ble mette. Mange har tenkt mye rundt denne fortellingen, og forsøkt å forklare det som skjedde. Jeg har blant annet hørt en forklaring hvor man mente at alle hadde med seg litt mat hver, som gjorde dette mulig? En annen forklaring er at Jesus er Guds sønn, og kan gjøre mer enn det vi ber om og forstår. Og at når Jesus velsigner noe så kan det bli til mer enn det var i utgangspunktet. Dette gjelder også når vi «kommer til Jesus» med det vi har eller kan. Som for eksempel vår tid, ord, våre evner eller penger. I skriveprosessen har jeg opplevd gang på gang at jeg har «fått» ord, at skrivingen har gått lettere enn jeg trodde og at andre har gitt meg tilbakemeldinger på at ordene talte til dem. Da sender jeg en ekstra takk til Gud!

Et annet sted i Det nye testamentet var disiplene i havsnød. Jesus kom gående på vannet. Peter ville forsøke å gå Jesus i møte. Så lenge han holdt blikket festet på Jesus, gikk det bra. Da han begynte å tvile og stille seg spørsmål som: «Dette går jo ikke an!?», begynte han å synke. Jesus var der og hjalp han opp.

Hvor lett er det ikke å stille slike spørsmål, og være sin egen og situasjonens verste kritiker? Jeg er ganske god på å stille slike spørsmål til meg selv. «Hvorfor skal jeg skrive? Ikke har jeg noen teologisk bakgrunn, og ikke har jeg noen skriveutdanning?» Heldigvis har Jesus vært der og «dratt meg opp» når slike tanker kommer. Dette i form av en bibeltekst, en oppmuntring fra en venn eller ny inspirasjon til å skrive.

Hva liker du å gjøre? Hva er dine talenter eller sterke sider? Har du noe du har lyst til å gjøre som du enda ikke har tatt i bruk? Det er aldri for seint. Jeg hørte en gang om ei dame som ble ei kjent malerinne. Hun startet med å male etter at hun hadde fylt 80 år.

Takk til deg som har lest bloggen! Og takk til dere som har gitt meg tilbakemeldinger. Slike tilbakemeldinger gjør det lettere å tørre å utfordre komfortsonen. Om du selv kjenner at du har en ide som spirer på innsiden, vil jeg råde deg til å være frimodig. Be og tenk. Snakk med noen du har tillit til. Og sjekk gjerne mot det som står i bibelen. Gud har utstyrt deg med egenskaper som kan være til velsignelse for andre. Og som du selv kan finne glede ved å ta i bruk.

Husk at Guds fred kan være en annen en verdens fred. Du går aldri aleine. Gud hjelper oss med å bygge grunnmur. Han leiter etter hver person som har gått seg bort, og han gir seg ikke så lett. Gud ønsker at vi skal få kjenne på fred i oss og mellom oss, og at vi skal inspireres til en aktiv fred og jobbe for det gode. Og han er overalt.

Jeg vil avslutte tekstene om «Hverdagsfred», med å dele de vakre ordene fra Salme 139:

«Herre, du ransaker meg og du vet – (ransaker med kjærlighet = min kommentar..)

Du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.

Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.

Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen er du der, legger jeg meg i dødsriket er du der.

Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der,

Din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.»

Men, mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

TAKK til deg som har lest bloggen, og ikke minst TAKK for alle tilbakemeldinger! Det vil bli en pause her på bloggen nå, men fra 14. september vil jeg dele nye tekster under hovedoverskriften: «Hverdagsglede.» Velkommen til å følge bloggen videre ❤

De 12 tekstene under hovedoverskriften «Hverdagsfred» vil også bli til et hefte med tekster og naturbilder. Gi meg gjerne et hint, dersom du ønsker å kjøpe dette heftet, eller heftet «Hverdagsbønn.» Heftene koster 150,- kr. pr stk. Disse kan bestilles ved å sende meg en mail på følgende adresse: stibux@online.no

Velsignet sommer til deg! ❤

Frans av Assisi.

Våren 2020 ble en annerledes vår på mange måter. Kanskje mistet vi noe, men fikk noe annet? Vi fikk i alle fall mer tid sammen. Og luftigere kalendre.

Mannen min og jeg hadde bestilt oss tur til Italia denne påsken, hvor vi skulle gå i Frans av Assisi sine fotspor. Jeg har lenge hatt lyst til dette, og nå åpnet det seg en mulighet. I stedet ble det en påske hvor jeg og vi har gått i meget kjente fotspor i skogen der vi bor og går flere ganger hver uke. Og akkurat der var det at alle tankene til disse tekstene dukket opp.

Tidligere har jeg hatt sterke opplevelser i møte med kirker, menigheter og kristne fra andre land. For eksempel da jeg kom inn i en kirke i Harlem i New York, og opplevde det så mektig at jeg satte meg ned med øynene fulle av tårer. Det tok noen minutter før jeg klarte å si noe. Jeg ble sittende å lese teksten som sto skrevet over hele veggen: «Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt. 9,37.

Eller den gangen jeg fikk være med og besøke Frelsesarmeen sitt arbeid i slummen i Nairobi, sammen med storfamilien. Som norske gjester ble vi bedt om å bidra med noe fra scenen, og det satt flere hundre kenyanere i salen. Vi sang da «Gud er god», som har noen ganske rocka bevegelser. Teksten lyder: «Gud er god. Han lever. Gud er god. Han elsker meg.» Budskapet var lett å oversette til engelsk, og det var mektig å ta inn at denne setningen er helt grunnleggende for kristne, uavhengig av hvor på kloden vi bor.

Jeg har også opplevd det helt spesielt å komme inn i kirken Sacrè-Cæur i Paris. To svære bannere var festet på hver side av døren inn, hvor det sto: «Fra denne kirken er det bedt bønner til Gud dag og natt i 125 år.» Da jeg gikk inn i kirken føltes det som å gå inn i et kraftfelt.

På diverse reiser har jeg vært innom mange små kapeller og større kirker hvor jeg har tent lys og bedt bønner for familie, venner, kollegaer og pasienter.

Denne påsken var det altså Frans av Assisi sin hjemby som jeg hadde gledet meg til å besøke. Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor, men jeg har i mange år følt meg «dratt» mot Assisi. Jeg har lest bøker om Frans og ulike ruter for pilegrimsvandringer i området. Den første gangen mannen min og jeg skulle feire nyttårsaften sammen hadde han rammet inn Frans av Assisi sin bønn til meg. Jeg så ikke på meg selv som kristen den gangen, men den kloke bønnen gjorde likevel inntrykk på meg og har fulgt meg siden.

At vi ikke kom oss til Italia denne påsken, blir bare å regne som en ørliten bagatell i tiden vi lever i nå. Noe av det jeg sitter igjen med som en lærdom eller erfaring, er at man trenger ikke reise i det hele tatt for å finne Gud. Han er overalt.

Stein P. Aasheim har skrevet noe klokt om de nære ting i en kronikk som er delt på Nrk.no. Overskriften er: «Bruk denne tiden for alt den er verdt.» Han ble utfordret til å komme med tips til kortreiste turer, nå som vi har mange koronabegrensninger. Stein har selv reist verden rundt hele livet, som eventyrer og globetrotter. Han forteller hvordan han tidligere har oppfordret ungene sine til å reise for å oppleve verden, lære og bli inspirert av andre. Dette fordi det gir perspektiv, referanser, tilhørighet, samhold, respekt og forståelse. Han skriver: «Allerede før viruset var den tiden over. Kloden tåler det ikke lenger. Jeg vet det. Meningen med livet må ligge hitenfor horisonten.» Og så forteller han at hvis han kunne valgt å leve fem år av livet på nytt, så ville han valgt årene da ungene var små og de som familie gjorde mange spennende oppdagelsesreiser i nærmiljøet. Med pannekaker på primus, snekring av fuglekasser, den første fisketuren og oppdagelsen av en rumpetrolldam.

Vi trenger ikke reise langt for å oppdage nye ting, dele hyggelige opplevelser, merke at Gud er nær eller utvikle oss som mennesker. Gjennom å skrive disse kortreiste tekstene har Frans av Assisi sine ord fått ny dybde og betydning for meg. Og jeg kan jo legge til at noen av de aller sterkeste opplevelsene jeg har hatt av Gud har vært i møte med mennesker som har kort tid igjen å leve, og som er sengeliggende. Gud kommer dit du og jeg er. Alt vi trenger er å åpne opp og ta imot.

Frans av Assisi sin bønn:

Herre gjør meg til et redskap for din fred!

La meg bringe kjærlighet der hatet rår.

La meg bringe forlatelse der urett er begått.

La meg skape enighet der uenighet rår.

La meg bringe tro der tvilen rår.

La meg bringe sannhet der villfarelse rår.

La meg bringe lys der mørket ruger.

La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår.

Å Mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet, som å trøste.

Ikke så meget å bli forstått som å forstå.

Ikke så meget å bli elsket som å elske!

For det er gjennom å gi at man får.

Det er ved å glemme seg selv, at man finner seg selv.

Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!

Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen.

Hva tenker du om ordene til Frans?

Jeg merker at Frans utfordrer meg. Det er ikke småtterier han ber om. Kanskje er ordene en vei til mer fred, sannhet, trøst, kjærlighet, rettferdighet, tro, lys, forståelse, håp og glede?

Fri vilje.

I bloggtekstene fra «Hverdagsbønn» er det en tekst som heter «Ondskap og bønn.» Her omtaler jeg åndskampen mellom det gode og det onde, og at bønn er et viktig våpen i denne kampen.

Hvilket budskap ønsker den onde å plante i hver og en av oss? Jeg har noen forslag: «Du duger ikke.» «Du er ikke god nok.» «Andre liker deg ikke.» «Du er en verdiløs taper.» «Du er ikke verdt å elske.» «Dette klarer du ikke.» «Du har gått ut på dato.» «Du er dum.»

Gud sitt budskap til oss mennesker er mye mer verdt å lytte til og ta til seg: «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg.» «Du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg.» «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» «Jeg metter ditt liv med det gode.» «Jeg er din hyrde.» «Vær ikke bekymret.» «Be, så skal dere få.» «Jeg er med deg overalt hvor du går.»

I Rom. 8,38 skriver Paulus: «Jeg er sikker på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, hverken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har lett for å få tanker om å ikke være god nok eller dyktig nok. Som kone, mamma, venn, datter eller sykepleier. Når jeg ser hvor mange som griper Per Fugelli sine ord om at vi er «gode nok» til hjertet, tror jeg at mange har det som meg. Per Fugelli sier: «Vi må godta oss selv og hverandre med plusser og minuser. For høye forventninger, for mye perfeksjonisme og for mye prestasjon truer helsa vår. Tidsånden roper: høyere, raskere, sterkere. For å bevare en god helse må vi vise litt måtehold, både i forventningene til oss selv og til andre.»

Gud har skapt oss med en fri vilje. Vi kan velge å si og gjøre det gode, som bygger opp. Men, vi kan også velge å gjøre handlinger og bruke ord som bryter ned, skader eller i verste fall dreper. En amerikansk politimann kan i forbindelse med en arrestasjon gjøre dette med minst mulig bruk av vold. Eller han kan utnytte situasjonen og la egne rasistiske holdninger påvirke dømmekraften, slik at det som skulle vært en arrestasjon ender som et drap.

Vi står alle i situasjoner hvor vi påvirker andre mennesker. Hvor bevisste er vi på dette? Jeg, for eksempel, når jeg er på jobb som sykepleier? Sykepleieryrket er et «omsorgsyrke» og vi står i relasjoner hvor vi er en «hjelper.» Hva innebærer dette? Det kan ligge mye makt i det å være en hjelper. Jeg har kunnskap, krefter og oversikt. Jeg vurderer, dokumenterer, observerer og setter i gang ulike tiltak. Hvilke ord bruker jeg, og i hvilken grad påvirker min egen oppfatning det jeg gjør? Møter jeg pasienten med objektivitet, respekt og tillit? Lytter jeg, og legger til rette for at pasienten sin integritet og autonomi blir ivaretatt? Hvilket blikk møter jeg pasienten med? Tenker og mener jeg at jeg at «jeg vet best?» Og hvilke ord bruker jeg om pasienten til kollegaer? Mine ord kan farge hvordan en kollega ser på pasienten.

Shel Silverstein har skrevet diktet «Jeg spurte en gang en sebra»:

Jeg spurte en gang er sebra, er du sort med hvite striper eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider, eller svak med sterke sider?

Er du god med onde påfunn, eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager, eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall, eller er du dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte og fortsatte den.

Og aldri, aldri, aldri, aldri spør jeg en sebra om striper igjen.

Vi er alle sebraer. Vi gjør gode valg og onde valg. Vi er sterke og svake, triste og glade, dumme og flinke. Jeg gjentar ordene til Gordon Johnson fra tidligere på bloggen: «Det du får bevisstgjort, kan du gjøre noe med. Det du ikke får bevisstgjort, gjør noe med deg.»

Slik sett kan en bevisstgjøringsprosess sette oss i stand til å ta mer kontroll på valgene vi tar, og velge i tråd med hvem vi ønsker å være. Ei kollega delte noen kloke ord med meg en dag, som hun hadde lært der hun arbeidet tidligere. Det handlet om hvordan vi mennesker har lett for å overføre usunne erfaringer fra egen barndom videre til våre egne barn. Hun siterte: «Jeg fikk noe fra min mor. Jeg visste ikke hva det var, så jeg ga det videre til mine barn.» Hun sa at ved å bruke tid på å sortere og bevisstgjøre, kan setningen bli slik: «Jeg fikk noe fra min mor. Jeg visste hva det var, så jeg ga det ikke videre til mine barn.»

I kampen mellom det gode og onde er det viktig å minne oss om at Gud er størst. Lyset er sterkere enn mørket. Når vi bruker tid i bønn til Gud, lar vi oss påvirke av de gode kreftene. Gud har hentet ut nøklene fra dødsriket, og han ønsker å vise oss sin kjærlighet. Han leiter etter hver og en av oss, og han gir seg ikke så lett. I bibelen kalles også Gud for Fredsfyrste.

Det flere tekster som belyser dette. I en av tekstene forteller Jesus om «Sønnen som kom hjem.» Det starter med at en far hadde to sønner. Den ene ba om å få arven sin på forskudd, og faren gikk med på dette. Han skiftet eiendommen mellom de to sønnene. Sønnen dro av sted og brukte opp hele arven sin på et vilt liv. Etter hvert ble det hungersnød, og sønnen var blitt fattig. Han endte opp som grisepasser og spiste av grisematen. Så står det i teksten at «han kom til seg selv», og begynte å tenke på at de som jobbet for faren hadde det mye bedre enn han selv. Han tok fatt på hjemveien, for å spørre om å få være leiekar hos faren. Det kunne jo vært forståelig om faren nå ble sint på sønnen. Men, det motsatte skjer. Faren løper sønnen i møte, kaster seg om halsen på han og kysser han. Sønnen tas imot med kjærlighet og glede. Han får nye klær, og faren lager fest. Jesus sier at denne fortellingen er et bilde på hvordan Gud tar imot oss mennesker.

Har du opplevd ufortjent godhet noen gang? Hvordan føltes i så fall det?

Hvilke ord bruker vi om oss selv og andre? Og hvilke tanker, følelser og handlinger fører disse ordene til?

Kan vi i større grad la Gud påvirke tankene våre og valgene vi tar?

Fred i møte med sykdom?

Overskriften på dette innlegget kan virke selvmotsigende. Å bli syk innebærer for mange uro, usikkerhet og tap av kontroll. Å kjenne på fred i en slik situasjon, kan være vanskelig! Noen opplever sykdom som varer i kort tid. Dersom man får en akutt blindtarmsbetennelse og blir operert raskt, kan man ganske snart komme tilbake til hverdagen igjen. Men, mange opplever sykdom og ulykker som er mer alvorlig, og hvor prognosen er usikker. Man kan tenke: «Vil jeg bli frisk igjen av kreftsykdommen?» eller: «Vil jeg kunne gå igjen etter bilulykken?».

Som sykepleier fulgte jeg engang en pasient med en muskelsvinnsykdom tett. Livet gikk mot slutten. Han hadde angst, var redd for å dø og bekymret for hvordan han ville dø.

Pasienten ønsket å snakke med prest, og en av de lokale prestene kom. Han og pasienten snakket sammen, ba og presten sang noen salmer. Jeg fikk være med. Pasienten sa at han følte seg rolig. Neste dag fikk jeg et bønnekort av ei venninne som passet godt til pasienten sin situasjon. Jeg tok med dette til pasienten, og leste det for han. Han så på kortet og leste selv. Tok inn ordene.

Da han døde, sovnet han stille og fredfylt inn, slik han hadde håpet. Jeg hadde vært mye sammen med pasienten, og kjente til hvilken angst som hadde herjet i kroppen hans den siste tiden. Hvordan han hadde gruet seg for selve dødsøyeblikket. Og så døde han så fredfylt som han gjorde.

I Lukas evangeliet, kapittel 22,43, fortelles det at Jesus kjente på dødsangst. Det står: «Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket han.»

I Ordspråkene 18,14 skriver kong Salomo: «Motet holder et menneske oppe i sykdom, men mismot, hvem kan bære det?» Hvordan kan man finne og fatte mot i en slik situasjon? På bordkalenderen min står det blant annet at: «Tro er å lene livet sitt mot noe større enn seg selv.» Å kunne lene livet sitt mot noe som er større enn seg selv, kan være med på å gi mot når dagene er tøffe. Og å tørre og slippe andre inn når livet blir snudd på hodet. Ei dame som jeg er veldig glad i er alvorlig syk. Hele veien, siden hun fikk de første symptomene, har hun invitert og inkludert venner og familie til å gå sammen med henne i sorg og glede. Ved å gjøre dette har hun gitt oss en gave i form av tillit, ekthet, varme, klokskap og nærhet. Og resultatet er at hun har et solid nettverk. Hun lærer oss mye om mot. Det krever en god porsjon mot å slippe andre nær når man står midt i en krise.

Å være uhelbredelig syk er svært tøft og krevende. Det kan også være en utfordring for troen. Kanskje føler man seg forlatt, og at Gud er langt borte. Salmenes bok i bibelen setter ord på hvordan noe av dette kan oppleves. Forholdet til Gud kan svinge mellom fortvilelse og gråt, men også takknemlighet over at Gud går sammen med oss i alle slags dager. Lengsel etter helbredelse på den ene siden, og å kjenne seg omsluttet av kjærlighet på den andre siden. «Tårer dag og natt», står det i salme 42. «Å være tynget av sorg.»  «Å vente på Gud.» Samtidig beskrives også en takk over at man aldri går aleine, samme hvor mørkt det er, hvor mange tårer man har grått og hvor redd man er.

Jeg tror vi alle har noen spørsmål som vi gjerne skulle snakket med Gud om ansikt til ansikt. Noen av mine spørsmål er hvorfor det skjer så mye vondt i verden. Og hvorfor unge mennesker blir syke og dør?

Det er mye vi ikke forstår mens vi lever her på jorda. I 1. Kor. 13,12 står det: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» Bibelen beskriver også at Gud har et annet forhold til tid enn det vi mennesker har. I 2. Peter 3,8 står det: «For Herren er èn dag som tusen år, og tusen år som èn dag.»

Veien til himmelen åpen, og det kan det være godt å bli minnet om ordene fra Johannes åpenbaring, 8: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge.»

Jeg kjenner en flott mann, som overlevde å være fange i konsentrasjonsleir i Polen under 2. verdenskrig. Det tok 50 år før han klarte å fortelle fra denne tiden. Han sa til meg: «Vet du hvilket bibelvers som ga meg stor styrke i konsentrasjonsleiren?» Og han fortsatte: «Salme 23.» Jeg kikket på han med store øyne. Jeg kjenner Salme 23 godt. Det er en salme som har vært spesiell for meg i mange sammenhenger. Den lyder slik: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.» Det gjorde inntrykk å høre mannen fortelle at han, akkurat da han led som mest, var syk og manglet alt, likevel opplevde at Gud omsluttet han og ga han det han trengte. Dette i form av hvile, håp, trøst, ny kraft, tro på rettferdighet og trygghet.

Anders Skuterud er seniorrådgiver i Norsk Psykologforening. I et intervju med avisen Vårt Land i fjor, uttalte han at hans erfaring er at mennesker trekkes nærmere religion og tro når de er døende. Mange faktorer påvirker dette. Noen av faktorene kan være at man ikke lenger «tar livet for gitt» og at man blir tvunget til å stoppe opp og tenke. I Norge lever vi forholdsvis trygt. Vi slipper mange bekymringer som mennesker i andre land har. Jeg har møtt mange pasienter som selv beskriver at de tenker annerledes om mange ting etter at de ble alvorlig syke. En sa: «Det er som om jeg får pusset brilleglassene, og ser klarere.» Ofte tenker pasientene på en ny måte om hva som er viktig og hva som betyr noe. Min erfaring er at relasjonen til de nærmeste blir svært viktig. For mange er det en tid for samtaler og forsoning. Og mange nærmer seg tanker om tro og Gud på nye måter.

Det er svært tøft og krevende å bli alvorlig syk. Det er også svært krevende å være pårørende. Informasjon er viktig. Det samme er muligheten til å lufte tanker, og få høre at det er mange måter å reagere på. Det er også mange måter å sørge på. At pårørende blir utslitt og kjenner på vanskelige følelser rundt dette er helt normalt. Kjenner du til uttrykket compassion fatigue, som oversettes til empatiutmattelse? Man blir rett og slett for sliten til å vise omsorg, og klarer ikke å vise empati i like stor grad som tidligere. Reaksjonen kan være et ubevisst forsøkt på å beskytte seg selv. Dette kan ramme både pårørende og oss som jobber i helsevesenet. Det er en normal reaksjon på en stor følelsesmessig belastning over tid. Hvor viktig er det ikke å snakke om dette, og få informasjon om at det er en normal reaksjon? Jesus sier i Matteus 11,28: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

Hvilke verdier er viktig for deg i ditt liv?

Kjenner du noen som har endret verdier i løpet av livet?

Har du opplevd alvorlig sykdom selv, eller hos noen som står deg nær?