Frans av Assisi.

Våren 2020 ble en annerledes vår på mange måter. Kanskje mistet vi noe, men fikk noe annet? Vi fikk i alle fall mer tid sammen. Og luftigere kalendre.

Mannen min og jeg hadde bestilt oss tur til Italia denne påsken, hvor vi skulle gå i Frans av Assisi sine fotspor. Jeg har lenge hatt lyst til dette, og nå åpnet det seg en mulighet. I stedet ble det en påske hvor jeg og vi har gått i meget kjente fotspor i skogen der vi bor og går flere ganger hver uke. Og akkurat der var det at alle tankene til disse tekstene dukket opp.

Tidligere har jeg hatt sterke opplevelser i møte med kirker, menigheter og kristne fra andre land. For eksempel da jeg kom inn i en kirke i Harlem i New York, og opplevde det så mektig at jeg satte meg ned med øynene fulle av tårer. Det tok noen minutter før jeg klarte å si noe. Jeg ble sittende å lese teksten som sto skrevet over hele veggen: «Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt. 9,37.

Eller den gangen jeg fikk være med og besøke Frelsesarmeen sitt arbeid i slummen i Nairobi, sammen med storfamilien. Som norske gjester ble vi bedt om å bidra med noe fra scenen, og det satt flere hundre kenyanere i salen. Vi sang da «Gud er god», som har noen ganske rocka bevegelser. Teksten lyder: «Gud er god. Han lever. Gud er god. Han elsker meg.» Budskapet var lett å oversette til engelsk, og det var mektig å ta inn at denne setningen er helt grunnleggende for kristne, uavhengig av hvor på kloden vi bor.

Jeg har også opplevd det helt spesielt å komme inn i kirken Sacrè-Cæur i Paris. To svære bannere var festet på hver side av døren inn, hvor det sto: «Fra denne kirken er det bedt bønner til Gud dag og natt i 125 år.» Da jeg gikk inn i kirken føltes det som å gå inn i et kraftfelt.

På diverse reiser har jeg vært innom mange små kapeller og større kirker hvor jeg har tent lys og bedt bønner for familie, venner, kollegaer og pasienter.

Denne påsken var det altså Frans av Assisi sin hjemby som jeg hadde gledet meg til å besøke. Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor, men jeg har i mange år følt meg «dratt» mot Assisi. Jeg har lest bøker om Frans og ulike ruter for pilegrimsvandringer i området. Den første gangen mannen min og jeg skulle feire nyttårsaften sammen hadde han rammet inn Frans av Assisi sin bønn til meg. Jeg så ikke på meg selv som kristen den gangen, men den kloke bønnen gjorde likevel inntrykk på meg og har fulgt meg siden.

At vi ikke kom oss til Italia denne påsken, blir bare å regne som en ørliten bagatell i tiden vi lever i nå. Noe av det jeg sitter igjen med som en lærdom eller erfaring, er at man trenger ikke reise i det hele tatt for å finne Gud. Han er overalt.

Stein P. Aasheim har skrevet noe klokt om de nære ting i en kronikk som er delt på Nrk.no. Overskriften er: «Bruk denne tiden for alt den er verdt.» Han ble utfordret til å komme med tips til kortreiste turer, nå som vi har mange koronabegrensninger. Stein har selv reist verden rundt hele livet, som eventyrer og globetrotter. Han forteller hvordan han tidligere har oppfordret ungene sine til å reise for å oppleve verden, lære og bli inspirert av andre. Dette fordi det gir perspektiv, referanser, tilhørighet, samhold, respekt og forståelse. Han skriver: «Allerede før viruset var den tiden over. Kloden tåler det ikke lenger. Jeg vet det. Meningen med livet må ligge hitenfor horisonten.» Og så forteller han at hvis han kunne valgt å leve fem år av livet på nytt, så ville han valgt årene da ungene var små og de som familie gjorde mange spennende oppdagelsesreiser i nærmiljøet. Med pannekaker på primus, snekring av fuglekasser, den første fisketuren og oppdagelsen av en rumpetrolldam.

Vi trenger ikke reise langt for å oppdage nye ting, dele hyggelige opplevelser, merke at Gud er nær eller utvikle oss som mennesker. Gjennom å skrive disse kortreiste tekstene har Frans av Assisi sine ord fått ny dybde og betydning for meg. Og jeg kan jo legge til at noen av de aller sterkeste opplevelsene jeg har hatt av Gud har vært i møte med mennesker som har kort tid igjen å leve, og som er sengeliggende. Gud kommer dit du og jeg er. Alt vi trenger er å åpne opp og ta imot.

Frans av Assisi sin bønn:

Herre gjør meg til et redskap for din fred!

La meg bringe kjærlighet der hatet rår.

La meg bringe forlatelse der urett er begått.

La meg skape enighet der uenighet rår.

La meg bringe tro der tvilen rår.

La meg bringe sannhet der villfarelse rår.

La meg bringe lys der mørket ruger.

La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår.

Å Mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet, som å trøste.

Ikke så meget å bli forstått som å forstå.

Ikke så meget å bli elsket som å elske!

For det er gjennom å gi at man får.

Det er ved å glemme seg selv, at man finner seg selv.

Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!

Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen.

Hva tenker du om ordene til Frans?

Jeg merker at Frans utfordrer meg. Det er ikke småtterier han ber om. Kanskje er ordene en vei til mer fred, sannhet, trøst, kjærlighet, rettferdighet, tro, lys, forståelse, håp og glede?

Author: Stine Buxrud

Velkommen til denne bloggen! Våren 2019 delte jeg en del tekster her, under hovedoverskriften "Hverdagsbønn." Disse tekstene er også blitt til et hefte. I skrivende stund er vi kommet til påsken 2020, og jeg har skrevet noen nye tekster under en ny hovedoverskrift: "Hverdagsfred." De neste ukene vil bloggen oppdateres ukentlig med nye tekster. En gang i fremtiden ser jeg også for meg at jeg skal skrive tekster med hovedoverskriften "Hverdagsglede." Men, nå er det altså "Hverdagsfred" som gjelder. Jeg er blitt 49 år, og bor fortsatt på Åmot i Modum kommune. Gi meg gjerne en tilbakemelding på det jeg skriver på følgende mailadresse: stibux@online.no. Håper du kan ha glede og nytte av denne bloggen!