Glede i hverdag og fest.

«Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den!» Salme 118,24.

Kommer du på noen dager i livet som har vært jubeldager? Da alt bare stemte. Hva skal til for at dagen skal bli slik? For min del er det er lett å tenke på festdagene, som bryllupet, ungene sine fødselsdager, da vi kjøpte huset, den dagen en alvorlig syk venn fikk en god beskjed eller da jeg endelig kunne spise igjen etter å ha fjernet mandlene.

Det kan være fort gjort å ta hverdagene for gitt. Her ringer klokka 06 hvis jeg skal på dagvakt. Da er det lett å gå på autopilot, for det er de samme oppgavene som skal utføres hver morgen. Og ganske snart skal jeg ta på jobbklær, så det er liten grunn til å legge mye jobb i valg av klær fra start av. Det handler om hygiene, påkledning, frokost, litt husarbeid og å rekke å være på rett sted til rett tid for morgenrapporten.

Jeg tror at flere enn meg kan ha godt av å stoppe opp litt, og bruke sansene. Smake. Lytte. Se. Kjenne etter. Være til stede. Når jeg leser teksten over fra Salme 118, så står det jo faktisk at dette er dagen som Herren har gjort. Akkurat i dag, akkurat nå. Ikke den dagen da alt stemmer, men den dagen jeg har foran meg i denne stund. Hverdagen. Hvordan klare å juble og glede seg over hverdagen? Hva setter du pris på når det er en helt vanlig mandag? Den første kaffekoppen? Å gi noen en klem på tur ut av døra? Lytte til musikk? Et smil fra en kollega? Vakker natur? Den første gåseflokken som kommer tilbake i V-form? En telefon fra noen du er glad i? Å kjenne at pust og puls øker på tur i skogen? Lunsj med venner? Gulostskiva?

En ting som kjennetegner hverdagen, er at den ofte inneholder både gleder og utfordringer. «Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende» står det i Romerne 12, 1. Paulus oppfordrer oss til å være til stede i oss selv og for andre, slik livet er akkurat nå. I hverdag og i fest.

I Salme 34,9 står det: «Smak og se at Herren er god. Salig er den som søker tilflukt hos ham.» Hvor ofte tar vi oss tid til å smake, virkelig smake? Bruke tid, kjenne etter og koble på sansene? Og hva mener kong David med at vi skal smake og se at Gud er god? Hvordan «smaker» Gud, og hva har dette med hverdagen vår å gjøre? For meg «smaker» Gud kjærlighet. Trygghet. Ny start. Seier.

Men, hva vil det si å være salig? Ifølge Det norske akademis ordbok betyr salig: «fylt av dyp, intens lykke; fullkomment lykkelig.» Selv kan jeg kjenne på en dyp og intens lykkefølelse når jeg har fått samlet de jeg er aller mest glad i. Et annet eksempel på en gang jeg kjente på slike følelser var en kveld jeg kjørte hjem fra kveldsvakt og stoppet på rødt lys fordi det var veiarbeid. Dette var kvelden før Mormor døde, og plutselig var det som om hun sa til meg: «Stine, det du og jeg har sammen er ren kjærlighet. Og den er omsluttet av en rustning.» Jeg kjente varmen i brystet og tårene i øynene. Dyp, intens lykke. Koronarestriksjoner gjorde at jeg ikke kunne komme til mormor på sykehjemmet, da hun ble alvorlig syk den siste uken hun levde. Dette syntes jeg var vanskelig. Jeg savnet å kunne være sammen med henne, og kjente på en sorg over å ikke skulle få være hos henne den siste tiden. Men, så ble det hun som kom til meg. Slike opplevelser er ikke så lett å forklare. Jeg har landet på at jeg får ta imot de som en gave, og si takk!

Midt i hverdagen kan du og jeg få gode ideer eller innskytelser. Mormor var ei dame som fulgte mange av de gode ideene hun fikk, til glede for seg selv og andre. Hun bakte og strikket. Resultatene varmet mange. Hun stilte opp for mennesker som hun så at trengte litt hjelp. Hun samlet inn penger til Sanitetsforeningen. Var barnevakt, lagde måltider, kom på besøk og tok en telefon. Veien fra tanke til handling var kort. Samtidig var hun god på å koble av og bruke sansene. Hun fant mye glede i hagen sin og i naturen. Hun var til stede der hun var, og kunne også sette grenser. Hun fulgte med på blomstenes utvikling og hvordan det lå an med blåbærkart og multeblomster. Hun var ei hverdagsmormor. Men, hun var virkelig ei festmormor også! Da hun var over 80 år, bestilte hun seg ny bunad. Og denne rakk hun å bruke mange ganger. Jeg tror hun koste seg like mye hver gang.

Som sykepleier opplevde jeg ofte, før koronaens tid, at venner av pasienter kom innom pasientene på besøk. Noen sendte en blomst eller tok med et måltid. En gang hadde en pasient med seg en hjemmelaget adventskalender fra et barnebarn, da hun kom til rehabiliteringsinstitusjonen i desember. Barnebarnet hadde tegnet en tegning og skrevet noen ord for hver dag. Dette var til stor glede for pasienten.

En annen gang kom en venn av en pasient innom med sushi. Det var lenge siden pasienten hadde hatt mulighet til å spise dette, og han ble svært glad. Jeg synes dette er gode eksempler på hverdagsglede.

Georg Brandes har skrevet diktet: «Dagen i dag.» Det lyder slik:

Dagen i dag er en merkelig dag. Den er din.

Dagen i går slapp deg ut av hendene.

Den kan ikke få annet innhold enn du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.

Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.

Men, dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.

Den kan du fylle med hva du vil. Benytt deg av det.

I dag kan du glede et annet menneske.

I dag kan du hjelpe en annen.

I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at du er til.

Dagen i dag er en betydningsfull dag. Den er din.

I Filipperne 4.13 skriver Paulus: «Alt makter jeg i han som gjør meg sterk.» Dette kan være gode ord å ta med seg i både hverdag og fest. Ord som kan gi oss mot og handlekraft når vi har fått en god ide eller innskytelse. Husk at dette er dagen som Gud har gjort!

Hva gir deg glede i hverdagen?

Har du fått innskytelser eller gode ideer som du har handlet på?

Hvordan opplever du at Gud «smaker»?

Fremtidshåp.

Jeremia 29,11: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

Hjemme hos oss har vi hatt mange dyr. Dette kunne jeg skrevet mye om, og dyreholdet har blant annet omfattet hester, hunder, katter, marsvin, hamstre, fisker og kaniner. Kortversjonen er at ungene og jeg stort sett synes at det er hyggelig med dyr, mens mannen min stort sett synes det er mye styr og mye hår. Så vi har måttet komme fram til noen kompromisser. De siste ni årene har vi blant annet hatt en hannkatt, Gråpus, som har en betydelig selvtillit. Det har vært en slags maktkamp mellom han og mannen min Per, hvor Per demonstrativt har latt katten være litt lenger ute enn det katten selv ønsker. En dag kvitterte Gråpus med å gjør sitt fornødne midt på dyna til Per. Per var der og da temmelig klar for å ta med katten på en aller siste tur til dyrlegen, og ungene protesterte. Særlig mellomstejenta, Kristine, var fortvilet: «Tror du pappa kommer til å avlive Gråpus?» Så trakk hun et bibelkort med teksten fra Jeremia: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Katten fikk leve. Dette er noen år siden, og Gråpus har fortsatt god tro på seg selv. I sommer måtte han sy 20 sting etter å ha kranglet med en grevling.

Ordene fra Jeremia ble gode for Kristine, og det er ord vi alle kan få ta med oss. Gud har fredstanker for oss. Og han ønsker å gi fremtid og håp til hver og en av oss. Både her på jorda, men også når det jordiske livet ikke er mer.

Siden januar har jeg fulgt bibelleseplanen «Daglig brød» fra Norsk bibelinstitutt, hvor jeg leser fire tekster fra ulike steder i bibelen daglig. Dette har vært fint, og det har vært utfordrende. Noe av det jeg opplever som positivt er å få en daglig dose påfyll fra tekster som er inspirert av Gud, og som har hatt avgjørende betydning for mennesker i flere tusen år. Jeg opplever mange av tekstene som like aktuelle inn i mitt liv i 2020. Det er også fint å se bibelfortellingene i en større sammenheng.

Det som har vært mest utfordrende for meg er mange av tekstene fra Det gamle testamentet, hvor Guds folk utøver mye vold. Dette til tross for at et av de 10 bud er at man ikke skal drepe.

Jo mer jeg leser, jo mer takknemlig er jeg for Jesus og alt han står for. Hvor radikal han er. Hvor modig. Hvordan han sto opp mot et negativt lederskap. Den betingelsesløse kjærligheten han viser! Hvordan han kom får å hjelpe de som trengte hjelp, se de som falt utenfor og være lege for de syke. For å gjenopprette det som var gått galt i verden, og åpne veien til himmelen for alle. Med fred og kjærlighet. Før Jesus ble korsfestet, sa han til disiplene at han ved å dø ville dra i forveien for å gjøre i stand. Han sa at det er mange rom i Guds hus. Han fortalte om himmelen, og livet etter døden. Vi kan få tro, hvile og finne trøst i at døden ikke er slutten.

Jeg tenker tilbake på tiden før jeg ble kristen. Og jeg tenker med takknemlighet på at jeg i møte med død og sykdom nå har ei tro med meg. For meg var det å bli kristen noe som virket svært positivt inn på livet. Jeg ble tryggere, bekymret meg mindre, begynte å leve mer og gladere enn tidligere. Og jeg lærte, og fikk erfare, at hverken jeg eller noen andre noen gang går aleine. Jesus går sammen med hver og en av oss, hele tiden. I liv og død.

En tidligere kollega fortalte om en gang hun skulle følge i en pasient sin begravelse. Det var den første gangen som hun deltok i en begravelsesseremoni i regi av Humanetisk forbund. I etterkant hadde hun behov for å snakke om opplevelsen. Hun sa: «Det var kjølig og trist. Ingen sanger som kunne trøste. Ingen ord om fremtidshåp. Bare takk for livet. Punktum.»

Masterplanen til Gud, med å la Jesus bli født som en baby på jorda, var at Jesus gjennom sitt liv skulle gi fremtidshåp til hver og en av oss. At han skulle la seg korsfeste, dra ned til dødsriket, hente ut nøklene og åpne veien til himmelen for oss alle. Dette håpet kjenner jeg at gir styrke og trøst i møte med å sørge og miste. Jeg tror at vi har noe godt i vente, som vil sette den jordiske sorgen og smerten i et annet lys. Og jeg finner trøst, styrke og glede i å få tro at vi skal få møtes igjen. Døden er ikke et punktum. Døden er mer som et komma, hvor det følger mer. Og ifølge bibelen er fortsettelsen det beste. Vi kan få si «på gjensyn» eller «adjø.» Visste du at «adjø» betyr «til Gud»? Det kommer fra det franske ordet adieu, som igjen stammer fra latin.

Når jeg sier: «det er umulig,» sier Jesus: «For mennesker er det umulig. Men, ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.» Mark. 10,27.

Når jeg sier: «jeg er redd og svak,» skriver Jesaja om Gud: «Frykt ikke, for jeg er med deg. Vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» Jes. 41,10.

Når jeg sier: «jeg er så bekymret,» sier Peter: «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» 1.Pet. 5,7.

Når jeg sier: «jeg er for trett,» sier Jesus: «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Matt, 11,28.

Vi mennesker kan lett kjenne oss svake, redde og bekymret. Vi kan føle oss aleine, utilstrekkelige og miste motet for veien videre. Da er det viktig å minne seg på disse ordene fra Gud.

Gud har fredstanker for oss mennesker. Han vil gi oss fremtid, håp og glede. Nå og i evighet. Teksten fra Jeremia fortsetter slik: «Når dere kaller på meg, og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg og dere skal finne meg.» Jesus sier: «Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» Joh. 6,37.

Hvilke tanker har du om fremtiden?

Hva håper du på?

Praktisk info: nå er tekstene som ble publisert under hovedoverskriften «Hverdagsfred» (i vår og på forsommeren) også tilgjengelig som et hefte hos Bok og media – både i butikken i Oslo og i nettbutikken. Heftet heter «Hverdagsfred.» Hos Bok og media finnes også heftet «Hverdagsbønn» som består av de 12 første tekstene som ble publisert på denne bloggen. Heftene koster 150,- kr. pr. stk.

God is the father of the fatherless.

På slutten av 90-tallet fikk jeg være med en gruppe fra den lokale menigheten på et Willowcreek-seminar i Gøteborg. Willowcreek er en amerikansk menighet som har opplevd stor vekst. Dagene i Gøteborg besto av inspirerende foredrag, musikk av høy kvalitet, sterke fortellinger, gode samtaler og deilig mat. Hele arrangementet var svært proft utført.

Det er særlig en setning som jeg husker godt fra disse dagene. En ung mann gikk aleine ut på scenen. I salen satt flere tusen tilhørere, og han sto der i en lysspot med gitaren sin. Han fortalte om hvordan han hele livet hadde vært svært glad i sang og musikk, men at faren hans hadde andre forventinger til han. Han kom fra en rik familie. Det var forventet at han skulle ta en økonomiutdanning og ta over familiens firma. Da sønnen heller ville leve av musikk, ble han avvist av faren som ikke ville ha noe mer med han å gjøre. Den unge musikeren fortalte hvordan han da mistet faren sin, men at han hadde funnet et ny far i Gud. Han sa: «God is the father of the fatherless.» Så fortalt han om hvor viktig Gud og menigheten var for han, før han helt aleine sang og spilte en sang. Det var en beveget forsamling som lyttet, og hadde noen mistet den berømte knappenålen tror jeg man kunne hørt da den traff gulvet.

I Salme 146,9 står det om Gud at «han holder enker og farløse oppe.» I Salme 68,6 står det at «Gud i sin hellige bolig er farløses far.»

Jeg ble sittende å tenke på min egen pappa. Pappa var den som introduserte meg for friluftsliv. Han tok med hunden vår Beauty og meg på tur med ski og pulk fra før jeg kunne gå selv. Han lærte meg å gå på ski da jeg ble litt eldre. Lærte meg å fange kimer som vi kunne fiske abbor med. Viste meg hvordan man lager seljefløyte. Lærte meg å lese sjøkart og like teit engelsk humor. Introduserte meg for det fonetiske alfabetet og viste meg hvordan jeg kunne kalle opp Tjøme radio fra båt. Han innførte morgenbad som obligatorisk på både varme og mindre varme sommerdager, ofte med egg og baconfrokoster som sikringskost. På gode dager var pappa den beste pappaen man kunne ha. Men, pappa hadde også en annen side, en som jeg var redd for. Og jeg lærte tidlig å lese han, for å vite hvordan han hadde det denne dagen, slik at jeg kunne tilpasse meg dette. Pappa var svært psykisk syk. Han hadde hatt en tøff oppvekst, hvor vold fra far ikke var uvanlig. Dette preget han. Noen ganger brast virkeligheten, og han ble psykotisk. Da kunne han bli svært sjalu og han trodde at andre forfulgte han. Han ble sint, mørk og uforutsigbar. Det var tøft å være mamma, og det var tøft å være oss alle.

Etter hvert forsto besteforeldrene mine på mamma sin side at noe var galt. Jeg fikk da en oppgave som bekymret meg mye. Neste gang det ble uro hjemme, skulle jeg ringe. Jeg var seks år, og var både redd for at pappa skulle oppdage det hvis jeg forsøkte å ringe. Samtidig var jeg redd for å ikke klare å huske telefonnummeret.

Mange mennesker har vanskelige historier med seg i forhold til sin egen far. Dette kan påvirke forholdet til Gud, fordi man overfører de dårlige erfaringene og tenker at vår Far i himmelen er som vår far på jorden. Heldigvis er det ikke slik! Gud er en annen type far. Han elsker oss med betingelsesløs kjærlighet. Han går alltid sammen med oss. Og det er ingenting vi kan gjøre som gjør at han elsker oss mer. Det er heller ingen ting vi kan gjøre som gjør at han elsker oss mindre. Det står i bibelen at han er den samme i går og i dag og til evig tid. Ingen uforutsigbare endringer i atferd, med andre ord. Bare lys og kjærlighet. God is the father of the fatherless. Å vite dette, ta imot dette og hvile i dette har gitt meg trygghet, forankring, forutsigbarhet og hverdagsglede.

Pappa sitt liv ble vanskelig. Jeg kunne skrevet mye om dette. Hvor vanskelig det er å få noen tvangsinnlagt, for eksempel. Så lenge man ikke er til skade for seg selv eller andre, kan man leve ganske røft uten at noen griper inn. Pappa valgt å bo i campingvogn i flere år. Året rundt. Til å begynne med, gikk det på et vis. Han kjørte bil, var svært nøye med å betale regninger og var tilgjengelig på mobil iblant. Den fysiske helsa var ok. Da vi ringtes spurte han alltid om hvordan vi alle hadde det, og jeg fortalte om små og store hverdagsbegivenheter. Pappa svarte: «Dette er som musikk i ørene mine.» Jeg var aldri i tvil om at han elsket oss. De siste årene han levde, gikk det bratt nedover med den fysiske helsa. Det begynte å bli ganske så uverdig og problematisk å bo i ei campingvogn i skogen. Men, han var ikke villig til å finne en annen boform før det hadde gått ganske langt. Selv om jeg var blitt ei dame på 40 år, hang fortsatt noe av frykten fra barndommen igjen. Jeg husker godt den siste gangen jeg besøkte han i campingvogna. Vi drakk sitronbrus av skitne krus, og snakket om at «dette går ikke lenger.» Heldigvis innså pappa det selv, og for å gjøre en lang historie kort så takket han ja til en leilighet med god oppfølging fra psykisk helseteam i kommunen. Da jeg kjørte hjem etter det siste besøket i campingvogna kjente jeg på en helt fantastisk følelse! Jeg var ikke redd lenger. Frykten var som smeltet bort. Pappa fikk to ganske fine år i den kommunale leiligheten. En morgen fikk han hjertestans mens han var på tur ut av sengen. Hjemmesykepleien fant han da de kom innom på morgenen.

Jeg ønsket så inderlig å si noen ord i begravelsen. Samtidig visste jeg at jeg ville være så påvirket av følelser at dette ville bli vanskelig. Da kom jeg på salmen «Ikke en spurv til jorden,» og jeg valgte å lese denne. Da vi skulle bære ut kista spilte organisten melodien til «Ikke en spurv til jorden.» Hun fortalte noe rart. Da hun skulle finne notene til salmen hun hadde tenkt å spille, så var de borte. I stedet var det notene til «Ikke en spurv til jorden» som sto der, fra hun hadde øvd på den tidligere på dagen. Det ble en sterk begravelse. Jeg kjenner meg trygg på at pappa er hos Gud nå, og at han har fått legge fra seg det som ble så vanskelig i livet.

Ikke en spurv til jorden:

Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet.

Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet!

Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt

Uten at Gud vet om det, han som er overalt.

Tro det når stormen herjer bladløse vintertrær!

Tro det når brenning bryter over de nakne skjær!

Tro det når ubeskyttet midt i en kamp du står.

Tro det når helt alene du med en smerte går.

Tro det når noe brister uten å vokse frem.

Tro det når noen mister det som var alt for dem!

Tro det når håp går under uten å reise seg:

Ikke en spurv til jorden! Det er et ord til deg.

Hvilket forhold har, eller hadde du, til din far?

Hvilke tanker har du om hvem Gud er?

____

For ordens skyld: jeg har lest denne teksten for mamma, og hun har gitt meg “grønt lys” til å publisere den.


Den livsnødvendige humoren.

En venn fortalte meg om en begravelse som han og hans gamle mor var i. Moren var dårlig til beins, og hadde kraftig nedsatt hørsel. Vennen min trillet derfor moren frem til jordpåkastelsen i rullestol. Mens alle var stille sa moren mye høyere enn hun var klar over: «Ja, ja, neste gang er det vel min tur!» Dette førte til mange smil, og den sorgtunge og trykkende stemningen myknet noe opp.

Linda Eide har i et av sine Spåksjovprogrammer på NRK sagt, direkte oversatt til bokmål: «Det er ikke når vi har det morsomst i livet at vi trenger mest å le. Nei, det er når det er svart. Og når vi ler i alvorlige tider, så skal vi ikke skamme oss. Vi skal puste lettet ut. Det er mulig at en av oss en gang vil le på feil plass. Men, det må vi takle og tåle uten å bli krenket på noen andre sine vegne. Ellers får ingen av oss puste.»

Per Anders Nordengen er prest, forfatter og foredragsholder. Han beskriver gledens rom og sorgens rom, og hvor viktig det er å kunne gå inn og ut av begge disse rommene. Han sier: «Når livet er alvorlig, er det viktig å tørre å bruke galgenhumor og sette ord på det. Og midt i livets alvor går det an å finne livsglede og å gjøre det beste ut av livet sånn som det er blitt.»

Min venninne Helle var bevisst på dette. Da det hadde vært alvorlige nyheter om kreftsykdommen, tårer og sorg, var hun modig nok til å slippe andre inn i dette. Men, hun sa også: «Nei, nå må vi snakke om noe annet!» Hun satte ord på at det var godt å høre om hva som skjedde i andre sine liv. Hun kunne også le og tulle når det var naturlig.

Jeg var en gang på et foredrag med en sykepleier som jobbet med «lindrende humor.» Han fortalte om en pasient som var alvorlig kreftsyk med kort forventet levetid. Pasienten var svært lukket og snakket ikke om situasjonen han var i. Han virket alvorlig og forknytt. Sykepleieren tok et modig valg. En morgen gikk han inn for å hjelpe pasienten med morgenstellet, iført sin vanlige sykepleieruniform og en knallrød klovnenese. Han sa ingen ting om nesen, bare latet som ingen ting og hjalp pasienten slik han pleide. Pasienten sa heller ingen ting. Etter at vask, barbering, tannpuss og påkledning var unnagjort trakk sykepleieren seg tilbake. Det gikk ikke lenge før pasienten ringte på, og sykepleieren gikk inn igjen. Pasienten sa: «Det var godt gjort at du klarte å gjennomføre hele morgenstellet med klovnenesa og late som ingen ting.» Dette ble en åpning for å kunne snakke sammen, smile litt og også etter hvert sette ord på de vanskelige følelsene.

Salme 466 i salmeboka heter «Sorgen og gleden vandrer til hope.» Jeg tror de aller fleste av oss kan kjenne oss igjen i teksten:

Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke kommer på rad.

Medgang så ofte på motgang vil rope, solskinn og skyer de følges og ad.

Jorderiks gull er prektig muld. Himlen er ene av salighet full.

Livet kan skifte fort og brått. Vi kan alle få eie et håp om et evig liv i en himmel hvor det hverken finnes sykdom eller tårer. Mens vi lever her på jorda er det lurt å både snakke sant om livet, og sette ord på det som gjør vondt. Samtidig er det helt nødvendig å kunne gå inn og ut av gledens rom og sorgens rom, og kunne smile og le når vi kan?

Min nærmeste venninne ønsket i fjor sommer å samle gode støttespillere, som hadde vært der for henne i en tøff sykdomsperiode. Vi var 18 damer som koste oss i sommerselskap, og som gledet oss over at kontrollene etter avsluttet kreftbehandling viste at behandlingen hadde vært vellykket. Kun tre uker seinere ble venninnen min kalt inn til samtale ved Radiumhospitalet for å gå gjennom resultatet av de siste CT-bildene. Med sjokk og ny sorg mottok hun beskjeden om det den hissige kreften hadde spredd seg.

Jeg tror at vi alle har opplevd det som salmen over setter ord på: lykke og ulykke kommer på rad. Vi vet ikke hva som venter oss rundt neste sving.

Ei av kollegaene mine pleier å minne oss på viktigheten av å stoppe opp og kjenne etter alt vi har grunn til å være takknemlige for hver dag, og leve i nuet.

I Forkynneren 7,14 i Det gamle testamentet står det: «Er dagen god, så nyt den!»

Om dagen ikke er god, kan vi kanskje finne noe som det er verdt å glede oss over likevel? For meg blir Mormor og Helle gode forbilder i så måte. Mormor hadde levd et langt liv med mye leddsmerter. Likevel klarte hun å stoppe opp og glede seg over naturen, sporten på Tv`n, kringla på Sigdalsheimen og når noen kom på besøk. En dag jeg kom innom henne, leste hun lokalavisa Bygdeposten. Hun så at det var utlyst en stilling for kafèdrift i Vikerundbakken. 95-åringen sa på sin varme og lekne måte: «Denne jobben har jeg lyst til å søke på!»

Eller Helle, som midt opp i den krisen hun befant seg i med en alvorlig og hissig kreftsykdom, klarte å glede seg over at venner kom innom med jordbær fra Valldal. Hun sendte meg et nydelig bilde av seg selv med en jordbærkurv, som også inneholdt en invitasjon til å komme og smake neste dag.

Familier har ulike måter å møte sorg på. Mange har hørt historien om mannen som sa at det var hyggeligere i begravelse i kona sin familie enn i bryllup i hans egen. I min manns familie har de et svært naturlig forhold til liv og død. Han forteller om da han var barn og farfaren hans døde. Farfar Ole lå hjemme på sofaen etter at han var død. Hele familien var samlet, slik at alle kunne se og ta på Farfar. Dette kombinerte de blant annet med å spise is. Den eneste regelen var at de skulle forsøke å unngå å søle is på farfaren. I andre familier har man kanskje et mer anstrengt forhold til å snakke om død eller planlegge en begravelse?

Hvilke tanker har du når det gjelder sorg og glede? Hva med sorgens rom og gledens rom?

Hvilken kultur er det i din familie i møte med sorg og glede? Kjenner du noen som har en annen familiekultur når det gjelder disse temaene?

Når kan man le?

Kind people are the best kind of people.

Forskning viser at det gir oss mange positive helseeffekter når vi viser godhet mot andre. Stresshormoner reduseres, det virker avslappende på nervesystemet, blodtrykket senkes, immunsystemet styrkes, man blir glad selv, aldringsprosessen bremses og godhet beskytter mot depresjon. For godt til å være sant? Sjekk gjerne nettstedet: http://drdavidhamilton.com/category/kindness2/ dersom du vil lære mer om dette.

Frans av Assisi sier i sin kjente bønn at: «det er ved å gi at man får.»

I bibelen har Kong Salomo skrevet mange ordspråk. I Ordspråkene 11,25 står det: «Den gavmilde får gode dager, den som øser ut til andre får rikelig tilbake.»

I Modum menighet har vi tre år på rad arrangert Godhetsfestival tre dager i juni. Opp mot 50 frivillige har vært fordelt på ulike oppdrag hvert år, og mange har fått hjelp til blant annet å rydde i hagen, vaske, komme ut på tur, snekkerarbeider, husmaling, fotpleie, datahjelp, konsert, gruvetur, pizzafest og bilvask. Det har vært mange fine og sterke øyeblikk, og overraskende mange av de som har vært med på å gjøre noe hyggelig for andre har takket for at de har fått være med. De har opplevd å få mye tilbake ved å sette av noen timer en kveld. Jeg vil gjerne dele noen historier. Den første handler om mannen som ikke hadde kommet seg til kirkegården for å plante på graven til kona. En av de frivillige ga bort ei hel kasse med blomster og noen av disse kunne han plante på graven takket være at en annen frivillig kjørte han dit. Det ble et sterkt øyeblikk.

En annen historie handler om flyktningene som bodde på det lokale mottaket. De ble invitert med på gruvetur og pizzafest. Det ble en fin dag, hvor det viste seg at gruveguiden kunne litt arabisk. Pizzakvelden ble avsluttet med bordtennis og gode samtaler. Den tredje historien handler om et husfellesskap som gikk sammen om å hjelpe en mamma og hennes barn med ulike oppgaver. Takket være gruppa sin allsidige kompetanse og velvillighet ble det blant annet bygd trehytte, ordnet i hagen og utførte diverse reparasjoner.

I år sto vi foran noen utfordringer, da vi skulle arrangere Godhetsfestival med koronarestriksjoner. Vi ble tidlig enig om å gjøre det vi kan, og at det er bedre å gjøre noe enn å måtte avlyse. Og når årets Godhetsfestival skal oppsummeres er det rikelig med takknemlighet vi sitter igjen med. Om man holder en meteres avstand, nyser i albuen og vasker hender, er det fortsatt mye man kan gjøre. I år fikk mange hjelp til diverse hagearbeid. Oppdragene besto også av snekring, vask av hus og rens av markise. To utendørs konserter ved det lokale sykehjemmet gledet også mange.  Og i år ble mer enn 30 biler vasket gratis ved den lokale vaskehallen, av tre blide karer. Mens de vasket, kom en ung mann innom med is til alle tre. Godhet smitter! En symøtegjeng stilte opp og hjalp en venninne og hennes familie med et stort hageoppdrag. Familien sto midt i alvorlig sykdom, og ble glade for hjelpen.

På et annet Godhetsoppdrag oppsummerte damen som fikk besøk med følgende melding: «Jeg kjenner på stor takknemlighet. Det var så fantastisk å ha dere alle her. Ei stor bør har gått av skuldrene mine. Det er mye lettere å puste nå. Vet du, det føles som om dere kom med kjærlighet og spredte den rundt her hos meg. Tusen, tusen takk!»

Og de som har fått være med på å gjøre noe hyggelig for andre, sier det samme. «Takk for at jeg fikk være med! Dette var veldig fint.»

I minneboken min fra barneskolen, skrev ei av lærerne: «Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad.» Jeg tror hun var inne på noe viktig. Og Godhetsfestivalen har gitt oss mange eksempler på dette. 

I desember 2017 var jeg med på en Godhetskonferanse hos IMI-kirken i Stavanger, for å lære hvordan man kan arrangere Godhetsfestival. En av talerne var Martin Cave. Han innledet med å si: «Hvis vi skulle startet en ny menighet ville jeg brukt de ti første årene til å forkynne om godhet.» Så sentralt er budskapet om godhet i bibelen. Martin sa også at: «Jesus gikk rundt på jorda og gjorde godt.» «Å gjøre godt = førstelinjetjeneste.» «Gud er god mot mitt liv, uansett hvordan livet er.» «Kirka skal være en god plass å ha det vanskelig.» «Godhet er smittsomt.» «Kind people are the best kind of people.»

Hva skjer med oss når vi opplever at andre gjør noe hyggelig for oss? Hvordan påvirker det dagen videre? Jeg tror at godhet smitter. Og at sjansene øker for at en person som har opplevd godhet gir godhet videre.

Hun som var rektor på barneskolen der ungene mine gikk, delte en gang en historie om sola og nordavinden. Teksten ble opprinnelig skrevet av Æsop:

«Det skulle være artig å vite hvem av oss to som er den sterkeste,» sa vinden en dag til sola. Så ble de enige om å prøve kreftene sine på en mann som vandret på landeveien. Den som kunne få frakken av mannen, hadde vunnet.

Vinden startet først opp med en liten bris, og gikk deretter over til kuling. Så økte den til full storm – for endelig å gå opp i en fryktelig orkan som rev og slet i mannens frakk. Men, jo mer vinden slet, desto fastere holdt mannen på frakken sin.

Sola, som i mellomtiden hadde vært bak en sky, kom nå fram for å prøve seg. Den tok til å skinne, og etter hvert begynte det å bli varmere og varmere for mannen, og han måtte løsne på knappene. Til slutt ble han så svett at han måtte ta frakken av og bære den på armen.

Med vennlig og varme kan du ofte oppnå mye mer enn med krefter og styrke.

Astrid Lindgren har sagt: «Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv.» Det er fristende å legge til at trygge og forutsigbare grenser også er av betydning, men dette kommer jeg tilbake til. Paulus sier det slik: «Størst av alt er kjærligheten!»

Hvordan kan vi i større grad være «kind people»?

Kan vi fortsatt lære noe av Æsop sine ord?

Hvordan kan kirka være «førstelinjetjeneste», og det naturlige stedet å gå når man har det vondt?

Hverdagsglede – innledning.

Det finnes ulike former for glede. Noen former for glede vekker sterke følelser og fysiske reaksjoner: å stå på en topp og nyte utsikten etter å ha slitt i motbakker, et deilig måltid i godt selskap, en god karakter på en eksamen, et smil fra en man liker ekstra godt, å få en jobb man har søkt på, at en annen person gir et kompliment eller en hyggelig melding eller invitasjon. Mange vil kanskje beskrive dette som lykkefølelse? Den trenger ikke vare lenge, men det føles ofte intenst mens det står på. Det er svært individuelt hva som vekker en slik form for glede.

Men, det finnes også en annen form for glede, som ligger dypere. Den oppleves kanskje ikke like intenst som lykkefølelsen, men den kan ligge i bunnen av skuta og utgjøre en balast, som gjør at skuta ligger stødigere i vannet under skiftende forhold. Denne formen for glede er mer varig, og lar seg ikke i like stor grad påvirkes av ytre forhold.

I Filipperne 4,4 skriver Paulus: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!» Paulus fortsetter med en oppskrift på hvordan dette kan skje: vi skal ikke bekymre oss, men be til Gud om alt som ligger oss på hjertet. Og Paulus gir seg ikke der. I 1. Tess. 5,18 skriver han: «Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold.» Selv var Paulus helt ekstrem på dette. For min egen del kan jeg kjenne at Paulus sine ord kan oppleves noe virkelighetsfjerne når jeg står midt oppe i en krise, sorg eller vanskelig situasjon.

I møte med Paulus sine ord, er det viktig å huske på at Gud på ingen måte ønsker at vi skal ta på oss en «smilemaske», og late som livet går bra og gir oss glede når vi egentlig ikke har det bra. Gud ønsker at vi skal snakke sant om livet. Han vil at vi skal komme til han med alt vi tenker på, er redde for, sørger over, det som bekymrer oss, som vi er sinte for, som har gjort oss bitre og som vi føler oss krenket av. Han vil bære det med oss og for oss, og han ønsker å si at han går sammen med oss samme hva. Vi går aldri aleine. Dette er helt sentralt i bibelen, og jeg har omtalt temaet tidligere på bloggen. Grunnen til at jeg igjen trekker fram dette at Gud alltid går sammen med oss, er at jeg tror det er her mye av hemmeligheten til den dype gleden ligger. Den som Paulus beskriver når han sier at vi alltid kan glede oss i Herren.

Paulus ble ikke spart for utfordringer og motgang. Han ble forfulgt, fengslet flere ganger, forsøkt drept, torturert og forliste med båt, for å nevne noe. Så det er ikke med utgangspunkt i et liv uten motgang at han ber oss om å alltid glede oss i Herren.

Velkommen tilbake til bloggen. «Hverdagsglede» er en hovedoverskift som følger de tidligere hovedoverskriftene «Hverdagsbønn» og «Hverdagsfred.» Under hver av hovedoverskriftene er det publisert 12 tekster som først er delt på bloggen, for deretter å bli til et hefte. Det er nå gått noen måneder siden sist bloggoppdatering. Mange av tekstene til «Hverdagsglede» var langt på vei skrevet på forsommeren, og så har de modnet i løpet av sommeren. Disse ukene har også vært en prosess for meg. I løpet av en måned har jeg mistet to av damene som har stått meg aller nærmest. Først, den 2. juli, døde min mormor Berte. Jeg har vært så heldig å ha henne som en klippe hele livet. Og den 2. august døde min nærmeste venninne, Helle, etter en lang og svært tøff kamp mot hissig kreftsykdom. Og her sitter jeg og skal skrive om Hverdagsglede. Midt i sorgen. Jeg var en periode inne på tanken å utsette hele Hverdagsgledeprosjektet. Mannen min ble en viktig samtalepartner i denne prosessen. Han snudde tankene mine på hodet, og sa: «Er det noen som er gode representanter for hverdagsglede, så er det i alle fall Berte og Helle. Kan du ikke bruke de som inspirasjon når du skal jobbe videre med tekstene?» Og slik ble det.

«Sorgen og gleden de vandrer til hope», heter det i en salme som ble skrevet på 1600-tallet. Teksten er like aktuell i dag. Den mest ekstreme erfaringen jeg har gjort av dette i eget liv er fra den 12. april 1996. Vårt andre barn, Kristine ble født kl. 05. Klokken 11 var jeg på plass i Nykirke for å delta på min svigermor sin begravelse. Etter jordpåkastelsen fikk jeg mange hilsninger. Venner og familie sa: «Jeg vet ikke om jeg skal si gratulerer eller kondolerer.» Begge deler passet like godt. Noen ganger er det kort vei mellom sorg og glede. Heldigvis. Det er vanskeligere når det er kort vei fra glede til sorg. Dette vil jeg komme tilbake til i et eget blogginnlegg.

For meg henger glede henger tett sammen med trygghet. Hvis jeg føler meg utrygg, er det ikke lett å kjenne på glede. Å vite at Gud går sammen med meg og oss i alle slags dager og netter, kjenner jeg at er med på å gi trygghet. Gud er også med oss når vi opplever farlige situasjoner eller er langt nede. Han bærer gjennom liv og død. Samtidig kan vi ta fra oss selv muligheter for glede dersom vi alltid søker trygghet og vil sikre oss mot det som kan gjøre vondt. Etter at mormor døde sendte en venn meg en melding hvor det sto at «sorgen er kjærlighetens skygge.» Sigvard Dagsland omtaler noe av det samme i «Sangen om gleden», hvor han skriver: «alt som kan gi glede har en spire til et savn.»

Takknemlighet kan være en effektiv motgift mot mismot, og kanskje en snarvei til opplevelse av glede? Og humor kan på en fantastisk og uforklarlig måte løse opp vonde tankeknuter og gjøre at man klarer å trekke pusten igjen. Vitalitet og å bry seg om andre, kan flytte fokus fra det som er vanskelig hos en selv, og på denne måten gi økt glede i hverdagen. Også er det fint om man kan slippe å bruke for mye tid på å bekymre seg. Bekymringer er gledestyver.

I de neste blogginnleggene vil jeg skrive mer om disse temaene, og jeg vil jeg forsøke å belyse temaet «Hverdagsglede» med bredde og dybde. Noen av temaene vil være:

Hva gir glede i hverdagen? Hvor viktig er det å kunne le, og når kan man le?

Kjenner du til noen gledestyver? Hvordan sette grenser for disse?

Hvor viktig er relasjoner og fellesskap med andre?

Hva mener Paulus når han sier at sårbarhet og svakhet kan gi kraft og styrke?

Og hvorfor er «kind people the best kind of people»?

Hva vil det si at Gud elsker oss betingelsesløst? Hvor mye likner vår himmelske far på vår jordiske far?

Jeg gleder meg til å lære og oppdage noe nytt gjennom skrivingen og tilbakemeldingene fra dere, og håper at du også vil få noe nytt og nyttig ut av å lese bloggen.

Livet utenfor komfortsonen, og en avslutning.

Datteren min, Kristine, har en kjøleskapsmagnet hvor det står: «Life begins at the end of your comfortzone.» Kanskje er det sant, og kanskje har mange av oss godt av å utfordre vår egen komfortsone av og til. For meg har det å skrive tekster og dele de på en blogg vært et byks utenfor komfortsonen. Jeg har kjent på mye usikkerhet og har stilt mange negative spørsmål til meg selv. Hva om jeg ikke klarer å formidle det jeg ønsker, eller klarer å dele på en god måte? Tenk om jeg deler noe og ikke får noen tilbakemeldinger?

Denne gangen hadde jeg ikke skrevet alle tekstene ferdig før jeg begynte å dele de, og det syntes jeg egentlig var ganske modig gjort. Tenk om inspirasjonen til å skrive stoppet opp?

I bibelen finnes flere tekster om å stole på Gud. Jeg vil dele to av de her. Den første er fra Lukasevangeliet, hvor flere tusen mennesker var sultne og de kun hadde to fisker og fem brød. Disse ble gitt til Jesus. Han velsignet de, og maten ble delt ut. Alle ble mette. Mange har tenkt mye rundt denne fortellingen, og forsøkt å forklare det som skjedde. Jeg har blant annet hørt en forklaring hvor man mente at alle hadde med seg litt mat hver, som gjorde dette mulig? En annen forklaring er at Jesus er Guds sønn, og kan gjøre mer enn det vi ber om og forstår. Og at når Jesus velsigner noe så kan det bli til mer enn det var i utgangspunktet. Dette gjelder også når vi «kommer til Jesus» med det vi har eller kan. Som for eksempel vår tid, ord, våre evner eller penger. I skriveprosessen har jeg opplevd gang på gang at jeg har «fått» ord, at skrivingen har gått lettere enn jeg trodde og at andre har gitt meg tilbakemeldinger på at ordene talte til dem. Da sender jeg en ekstra takk til Gud!

Et annet sted i Det nye testamentet var disiplene i havsnød. Jesus kom gående på vannet. Peter ville forsøke å gå Jesus i møte. Så lenge han holdt blikket festet på Jesus, gikk det bra. Da han begynte å tvile og stille seg spørsmål som: «Dette går jo ikke an!?», begynte han å synke. Jesus var der og hjalp han opp.

Hvor lett er det ikke å stille slike spørsmål, og være sin egen og situasjonens verste kritiker? Jeg er ganske god på å stille slike spørsmål til meg selv. «Hvorfor skal jeg skrive? Ikke har jeg noen teologisk bakgrunn, og ikke har jeg noen skriveutdanning?» Heldigvis har Jesus vært der og «dratt meg opp» når slike tanker kommer. Dette i form av en bibeltekst, en oppmuntring fra en venn eller ny inspirasjon til å skrive.

Hva liker du å gjøre? Hva er dine talenter eller sterke sider? Har du noe du har lyst til å gjøre som du enda ikke har tatt i bruk? Det er aldri for seint. Jeg hørte en gang om ei dame som ble ei kjent malerinne. Hun startet med å male etter at hun hadde fylt 80 år.

Takk til deg som har lest bloggen! Og takk til dere som har gitt meg tilbakemeldinger. Slike tilbakemeldinger gjør det lettere å tørre å utfordre komfortsonen. Om du selv kjenner at du har en ide som spirer på innsiden, vil jeg råde deg til å være frimodig. Be og tenk. Snakk med noen du har tillit til. Og sjekk gjerne mot det som står i bibelen. Gud har utstyrt deg med egenskaper som kan være til velsignelse for andre. Og som du selv kan finne glede ved å ta i bruk.

Husk at Guds fred kan være en annen en verdens fred. Du går aldri aleine. Gud hjelper oss med å bygge grunnmur. Han leiter etter hver person som har gått seg bort, og han gir seg ikke så lett. Gud ønsker at vi skal få kjenne på fred i oss og mellom oss, og at vi skal inspireres til en aktiv fred og jobbe for det gode. Og han er overalt.

Jeg vil avslutte tekstene om «Hverdagsfred», med å dele de vakre ordene fra Salme 139:

«Herre, du ransaker meg og du vet – (ransaker med kjærlighet = min kommentar..)

Du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.

Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.

Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen er du der, legger jeg meg i dødsriket er du der.

Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der,

Din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.»

Men, mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

TAKK til deg som har lest bloggen, og ikke minst TAKK for alle tilbakemeldinger! Det vil bli en pause her på bloggen nå, men fra 14. september vil jeg dele nye tekster under hovedoverskriften: «Hverdagsglede.» Velkommen til å følge bloggen videre ❤

De 12 tekstene under hovedoverskriften «Hverdagsfred» vil også bli til et hefte med tekster og naturbilder. Gi meg gjerne et hint, dersom du ønsker å kjøpe dette heftet, eller heftet «Hverdagsbønn.» Heftene koster 150,- kr. pr stk. Disse kan bestilles ved å sende meg en mail på følgende adresse: stibux@online.no

Velsignet sommer til deg! ❤

Frans av Assisi.

Våren 2020 ble en annerledes vår på mange måter. Kanskje mistet vi noe, men fikk noe annet? Vi fikk i alle fall mer tid sammen. Og luftigere kalendre.

Mannen min og jeg hadde bestilt oss tur til Italia denne påsken, hvor vi skulle gå i Frans av Assisi sine fotspor. Jeg har lenge hatt lyst til dette, og nå åpnet det seg en mulighet. I stedet ble det en påske hvor jeg og vi har gått i meget kjente fotspor i skogen der vi bor og går flere ganger hver uke. Og akkurat der var det at alle tankene til disse tekstene dukket opp.

Tidligere har jeg hatt sterke opplevelser i møte med kirker, menigheter og kristne fra andre land. For eksempel da jeg kom inn i en kirke i Harlem i New York, og opplevde det så mektig at jeg satte meg ned med øynene fulle av tårer. Det tok noen minutter før jeg klarte å si noe. Jeg ble sittende å lese teksten som sto skrevet over hele veggen: «Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt. 9,37.

Eller den gangen jeg fikk være med og besøke Frelsesarmeen sitt arbeid i slummen i Nairobi, sammen med storfamilien. Som norske gjester ble vi bedt om å bidra med noe fra scenen, og det satt flere hundre kenyanere i salen. Vi sang da «Gud er god», som har noen ganske rocka bevegelser. Teksten lyder: «Gud er god. Han lever. Gud er god. Han elsker meg.» Budskapet var lett å oversette til engelsk, og det var mektig å ta inn at denne setningen er helt grunnleggende for kristne, uavhengig av hvor på kloden vi bor.

Jeg har også opplevd det helt spesielt å komme inn i kirken Sacrè-Cæur i Paris. To svære bannere var festet på hver side av døren inn, hvor det sto: «Fra denne kirken er det bedt bønner til Gud dag og natt i 125 år.» Da jeg gikk inn i kirken føltes det som å gå inn i et kraftfelt.

På diverse reiser har jeg vært innom mange små kapeller og større kirker hvor jeg har tent lys og bedt bønner for familie, venner, kollegaer og pasienter.

Denne påsken var det altså Frans av Assisi sin hjemby som jeg hadde gledet meg til å besøke. Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor, men jeg har i mange år følt meg «dratt» mot Assisi. Jeg har lest bøker om Frans og ulike ruter for pilegrimsvandringer i området. Den første gangen mannen min og jeg skulle feire nyttårsaften sammen hadde han rammet inn Frans av Assisi sin bønn til meg. Jeg så ikke på meg selv som kristen den gangen, men den kloke bønnen gjorde likevel inntrykk på meg og har fulgt meg siden.

At vi ikke kom oss til Italia denne påsken, blir bare å regne som en ørliten bagatell i tiden vi lever i nå. Noe av det jeg sitter igjen med som en lærdom eller erfaring, er at man trenger ikke reise i det hele tatt for å finne Gud. Han er overalt.

Stein P. Aasheim har skrevet noe klokt om de nære ting i en kronikk som er delt på Nrk.no. Overskriften er: «Bruk denne tiden for alt den er verdt.» Han ble utfordret til å komme med tips til kortreiste turer, nå som vi har mange koronabegrensninger. Stein har selv reist verden rundt hele livet, som eventyrer og globetrotter. Han forteller hvordan han tidligere har oppfordret ungene sine til å reise for å oppleve verden, lære og bli inspirert av andre. Dette fordi det gir perspektiv, referanser, tilhørighet, samhold, respekt og forståelse. Han skriver: «Allerede før viruset var den tiden over. Kloden tåler det ikke lenger. Jeg vet det. Meningen med livet må ligge hitenfor horisonten.» Og så forteller han at hvis han kunne valgt å leve fem år av livet på nytt, så ville han valgt årene da ungene var små og de som familie gjorde mange spennende oppdagelsesreiser i nærmiljøet. Med pannekaker på primus, snekring av fuglekasser, den første fisketuren og oppdagelsen av en rumpetrolldam.

Vi trenger ikke reise langt for å oppdage nye ting, dele hyggelige opplevelser, merke at Gud er nær eller utvikle oss som mennesker. Gjennom å skrive disse kortreiste tekstene har Frans av Assisi sine ord fått ny dybde og betydning for meg. Og jeg kan jo legge til at noen av de aller sterkeste opplevelsene jeg har hatt av Gud har vært i møte med mennesker som har kort tid igjen å leve, og som er sengeliggende. Gud kommer dit du og jeg er. Alt vi trenger er å åpne opp og ta imot.

Frans av Assisi sin bønn:

Herre gjør meg til et redskap for din fred!

La meg bringe kjærlighet der hatet rår.

La meg bringe forlatelse der urett er begått.

La meg skape enighet der uenighet rår.

La meg bringe tro der tvilen rår.

La meg bringe sannhet der villfarelse rår.

La meg bringe lys der mørket ruger.

La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår.

Å Mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet, som å trøste.

Ikke så meget å bli forstått som å forstå.

Ikke så meget å bli elsket som å elske!

For det er gjennom å gi at man får.

Det er ved å glemme seg selv, at man finner seg selv.

Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!

Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen.

Hva tenker du om ordene til Frans?

Jeg merker at Frans utfordrer meg. Det er ikke småtterier han ber om. Kanskje er ordene en vei til mer fred, sannhet, trøst, kjærlighet, rettferdighet, tro, lys, forståelse, håp og glede?

Fri vilje.

I bloggtekstene fra «Hverdagsbønn» er det en tekst som heter «Ondskap og bønn.» Her omtaler jeg åndskampen mellom det gode og det onde, og at bønn er et viktig våpen i denne kampen.

Hvilket budskap ønsker den onde å plante i hver og en av oss? Jeg har noen forslag: «Du duger ikke.» «Du er ikke god nok.» «Andre liker deg ikke.» «Du er en verdiløs taper.» «Du er ikke verdt å elske.» «Dette klarer du ikke.» «Du har gått ut på dato.» «Du er dum.»

Gud sitt budskap til oss mennesker er mye mer verdt å lytte til og ta til seg: «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg.» «Du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg.» «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» «Jeg metter ditt liv med det gode.» «Jeg er din hyrde.» «Vær ikke bekymret.» «Be, så skal dere få.» «Jeg er med deg overalt hvor du går.»

I Rom. 8,38 skriver Paulus: «Jeg er sikker på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, hverken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har lett for å få tanker om å ikke være god nok eller dyktig nok. Som kone, mamma, venn, datter eller sykepleier. Når jeg ser hvor mange som griper Per Fugelli sine ord om at vi er «gode nok» til hjertet, tror jeg at mange har det som meg. Per Fugelli sier: «Vi må godta oss selv og hverandre med plusser og minuser. For høye forventninger, for mye perfeksjonisme og for mye prestasjon truer helsa vår. Tidsånden roper: høyere, raskere, sterkere. For å bevare en god helse må vi vise litt måtehold, både i forventningene til oss selv og til andre.»

Gud har skapt oss med en fri vilje. Vi kan velge å si og gjøre det gode, som bygger opp. Men, vi kan også velge å gjøre handlinger og bruke ord som bryter ned, skader eller i verste fall dreper. En amerikansk politimann kan i forbindelse med en arrestasjon gjøre dette med minst mulig bruk av vold. Eller han kan utnytte situasjonen og la egne rasistiske holdninger påvirke dømmekraften, slik at det som skulle vært en arrestasjon ender som et drap.

Vi står alle i situasjoner hvor vi påvirker andre mennesker. Hvor bevisste er vi på dette? Jeg, for eksempel, når jeg er på jobb som sykepleier? Sykepleieryrket er et «omsorgsyrke» og vi står i relasjoner hvor vi er en «hjelper.» Hva innebærer dette? Det kan ligge mye makt i det å være en hjelper. Jeg har kunnskap, krefter og oversikt. Jeg vurderer, dokumenterer, observerer og setter i gang ulike tiltak. Hvilke ord bruker jeg, og i hvilken grad påvirker min egen oppfatning det jeg gjør? Møter jeg pasienten med objektivitet, respekt og tillit? Lytter jeg, og legger til rette for at pasienten sin integritet og autonomi blir ivaretatt? Hvilket blikk møter jeg pasienten med? Tenker og mener jeg at jeg at «jeg vet best?» Og hvilke ord bruker jeg om pasienten til kollegaer? Mine ord kan farge hvordan en kollega ser på pasienten.

Shel Silverstein har skrevet diktet «Jeg spurte en gang en sebra»:

Jeg spurte en gang er sebra, er du sort med hvite striper eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider, eller svak med sterke sider?

Er du god med onde påfunn, eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager, eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall, eller er du dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte og fortsatte den.

Og aldri, aldri, aldri, aldri spør jeg en sebra om striper igjen.

Vi er alle sebraer. Vi gjør gode valg og onde valg. Vi er sterke og svake, triste og glade, dumme og flinke. Jeg gjentar ordene til Gordon Johnson fra tidligere på bloggen: «Det du får bevisstgjort, kan du gjøre noe med. Det du ikke får bevisstgjort, gjør noe med deg.»

Slik sett kan en bevisstgjøringsprosess sette oss i stand til å ta mer kontroll på valgene vi tar, og velge i tråd med hvem vi ønsker å være. Ei kollega delte noen kloke ord med meg en dag, som hun hadde lært der hun arbeidet tidligere. Det handlet om hvordan vi mennesker har lett for å overføre usunne erfaringer fra egen barndom videre til våre egne barn. Hun siterte: «Jeg fikk noe fra min mor. Jeg visste ikke hva det var, så jeg ga det videre til mine barn.» Hun sa at ved å bruke tid på å sortere og bevisstgjøre, kan setningen bli slik: «Jeg fikk noe fra min mor. Jeg visste hva det var, så jeg ga det ikke videre til mine barn.»

I kampen mellom det gode og onde er det viktig å minne oss om at Gud er størst. Lyset er sterkere enn mørket. Når vi bruker tid i bønn til Gud, lar vi oss påvirke av de gode kreftene. Gud har hentet ut nøklene fra dødsriket, og han ønsker å vise oss sin kjærlighet. Han leiter etter hver og en av oss, og han gir seg ikke så lett. I bibelen kalles også Gud for Fredsfyrste.

Det flere tekster som belyser dette. I en av tekstene forteller Jesus om «Sønnen som kom hjem.» Det starter med at en far hadde to sønner. Den ene ba om å få arven sin på forskudd, og faren gikk med på dette. Han skiftet eiendommen mellom de to sønnene. Sønnen dro av sted og brukte opp hele arven sin på et vilt liv. Etter hvert ble det hungersnød, og sønnen var blitt fattig. Han endte opp som grisepasser og spiste av grisematen. Så står det i teksten at «han kom til seg selv», og begynte å tenke på at de som jobbet for faren hadde det mye bedre enn han selv. Han tok fatt på hjemveien, for å spørre om å få være leiekar hos faren. Det kunne jo vært forståelig om faren nå ble sint på sønnen. Men, det motsatte skjer. Faren løper sønnen i møte, kaster seg om halsen på han og kysser han. Sønnen tas imot med kjærlighet og glede. Han får nye klær, og faren lager fest. Jesus sier at denne fortellingen er et bilde på hvordan Gud tar imot oss mennesker.

Har du opplevd ufortjent godhet noen gang? Hvordan føltes i så fall det?

Hvilke ord bruker vi om oss selv og andre? Og hvilke tanker, følelser og handlinger fører disse ordene til?

Kan vi i større grad la Gud påvirke tankene våre og valgene vi tar?

Fred i møte med sykdom?

Overskriften på dette innlegget kan virke selvmotsigende. Å bli syk innebærer for mange uro, usikkerhet og tap av kontroll. Å kjenne på fred i en slik situasjon, kan være vanskelig! Noen opplever sykdom som varer i kort tid. Dersom man får en akutt blindtarmsbetennelse og blir operert raskt, kan man ganske snart komme tilbake til hverdagen igjen. Men, mange opplever sykdom og ulykker som er mer alvorlig, og hvor prognosen er usikker. Man kan tenke: «Vil jeg bli frisk igjen av kreftsykdommen?» eller: «Vil jeg kunne gå igjen etter bilulykken?».

Som sykepleier fulgte jeg engang en pasient med en muskelsvinnsykdom tett. Livet gikk mot slutten. Han hadde angst, var redd for å dø og bekymret for hvordan han ville dø.

Pasienten ønsket å snakke med prest, og en av de lokale prestene kom. Han og pasienten snakket sammen, ba og presten sang noen salmer. Jeg fikk være med. Pasienten sa at han følte seg rolig. Neste dag fikk jeg et bønnekort av ei venninne som passet godt til pasienten sin situasjon. Jeg tok med dette til pasienten, og leste det for han. Han så på kortet og leste selv. Tok inn ordene.

Da han døde, sovnet han stille og fredfylt inn, slik han hadde håpet. Jeg hadde vært mye sammen med pasienten, og kjente til hvilken angst som hadde herjet i kroppen hans den siste tiden. Hvordan han hadde gruet seg for selve dødsøyeblikket. Og så døde han så fredfylt som han gjorde.

I Lukas evangeliet, kapittel 22,43, fortelles det at Jesus kjente på dødsangst. Det står: «Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket han.»

I Ordspråkene 18,14 skriver kong Salomo: «Motet holder et menneske oppe i sykdom, men mismot, hvem kan bære det?» Hvordan kan man finne og fatte mot i en slik situasjon? På bordkalenderen min står det blant annet at: «Tro er å lene livet sitt mot noe større enn seg selv.» Å kunne lene livet sitt mot noe som er større enn seg selv, kan være med på å gi mot når dagene er tøffe. Og å tørre og slippe andre inn når livet blir snudd på hodet. Ei dame som jeg er veldig glad i er alvorlig syk. Hele veien, siden hun fikk de første symptomene, har hun invitert og inkludert venner og familie til å gå sammen med henne i sorg og glede. Ved å gjøre dette har hun gitt oss en gave i form av tillit, ekthet, varme, klokskap og nærhet. Og resultatet er at hun har et solid nettverk. Hun lærer oss mye om mot. Det krever en god porsjon mot å slippe andre nær når man står midt i en krise.

Å være uhelbredelig syk er svært tøft og krevende. Det kan også være en utfordring for troen. Kanskje føler man seg forlatt, og at Gud er langt borte. Salmenes bok i bibelen setter ord på hvordan noe av dette kan oppleves. Forholdet til Gud kan svinge mellom fortvilelse og gråt, men også takknemlighet over at Gud går sammen med oss i alle slags dager. Lengsel etter helbredelse på den ene siden, og å kjenne seg omsluttet av kjærlighet på den andre siden. «Tårer dag og natt», står det i salme 42. «Å være tynget av sorg.»  «Å vente på Gud.» Samtidig beskrives også en takk over at man aldri går aleine, samme hvor mørkt det er, hvor mange tårer man har grått og hvor redd man er.

Jeg tror vi alle har noen spørsmål som vi gjerne skulle snakket med Gud om ansikt til ansikt. Noen av mine spørsmål er hvorfor det skjer så mye vondt i verden. Og hvorfor unge mennesker blir syke og dør?

Det er mye vi ikke forstår mens vi lever her på jorda. I 1. Kor. 13,12 står det: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» Bibelen beskriver også at Gud har et annet forhold til tid enn det vi mennesker har. I 2. Peter 3,8 står det: «For Herren er èn dag som tusen år, og tusen år som èn dag.»

Veien til himmelen åpen, og det kan det være godt å bli minnet om ordene fra Johannes åpenbaring, 8: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge.»

Jeg kjenner en flott mann, som overlevde å være fange i konsentrasjonsleir i Polen under 2. verdenskrig. Det tok 50 år før han klarte å fortelle fra denne tiden. Han sa til meg: «Vet du hvilket bibelvers som ga meg stor styrke i konsentrasjonsleiren?» Og han fortsatte: «Salme 23.» Jeg kikket på han med store øyne. Jeg kjenner Salme 23 godt. Det er en salme som har vært spesiell for meg i mange sammenhenger. Den lyder slik: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.» Det gjorde inntrykk å høre mannen fortelle at han, akkurat da han led som mest, var syk og manglet alt, likevel opplevde at Gud omsluttet han og ga han det han trengte. Dette i form av hvile, håp, trøst, ny kraft, tro på rettferdighet og trygghet.

Anders Skuterud er seniorrådgiver i Norsk Psykologforening. I et intervju med avisen Vårt Land i fjor, uttalte han at hans erfaring er at mennesker trekkes nærmere religion og tro når de er døende. Mange faktorer påvirker dette. Noen av faktorene kan være at man ikke lenger «tar livet for gitt» og at man blir tvunget til å stoppe opp og tenke. I Norge lever vi forholdsvis trygt. Vi slipper mange bekymringer som mennesker i andre land har. Jeg har møtt mange pasienter som selv beskriver at de tenker annerledes om mange ting etter at de ble alvorlig syke. En sa: «Det er som om jeg får pusset brilleglassene, og ser klarere.» Ofte tenker pasientene på en ny måte om hva som er viktig og hva som betyr noe. Min erfaring er at relasjonen til de nærmeste blir svært viktig. For mange er det en tid for samtaler og forsoning. Og mange nærmer seg tanker om tro og Gud på nye måter.

Det er svært tøft og krevende å bli alvorlig syk. Det er også svært krevende å være pårørende. Informasjon er viktig. Det samme er muligheten til å lufte tanker, og få høre at det er mange måter å reagere på. Det er også mange måter å sørge på. At pårørende blir utslitt og kjenner på vanskelige følelser rundt dette er helt normalt. Kjenner du til uttrykket compassion fatigue, som oversettes til empatiutmattelse? Man blir rett og slett for sliten til å vise omsorg, og klarer ikke å vise empati i like stor grad som tidligere. Reaksjonen kan være et ubevisst forsøkt på å beskytte seg selv. Dette kan ramme både pårørende og oss som jobber i helsevesenet. Det er en normal reaksjon på en stor følelsesmessig belastning over tid. Hvor viktig er det ikke å snakke om dette, og få informasjon om at det er en normal reaksjon? Jesus sier i Matteus 11,28: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

Hvilke verdier er viktig for deg i ditt liv?

Kjenner du noen som har endret verdier i løpet av livet?

Har du opplevd alvorlig sykdom selv, eller hos noen som står deg nær?