Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Gud ønsker ikke at hans fred skal føre til et passivt liv, hvor vi trekker oss tilbake og har nok med oss selv. Han vil at hans fred skal gi oss kraft, kjærlighet og visdom. Og ikke minst barmhjertighet. Her kommer to tekster som sier noe om dette:

Timoteus 1, 7: «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs. Vi fikk ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.»

Matteus 9, 13: «For det er barmhjertighet jeg vil ha.»

Hva vil det si å ta imot Guds fred i en kaotisk verden? Vil det gi roligere og klokere tanker?

Hva skjer når angst og motløshet tar tak? Blir man lammet, og har nok med å søke trygghet, hamstre, trekke seg tilbake?

Jeg tenker på de mange som har reist ut som hjelpearbeidere og misjonærer de siste 150 årene. Som har brukt sine kunnskaper som snekre, sykepleiere, elektrikere, diakoner, prester og lærere til å hjelpe mennesker i andre deler av verden som lever i fattigdom og undertrykkelse. Hvilket mot! Det vil jeg kalle for aktiv fred! Misjonærene som dro til Madagaskar hadde i mange år med seg sin egen kiste på reisen, for de visste at de ikke ville få muligheten til å komme tilbake til Norge.

Misjonæren Annie Skau Berntsen, eller søster Annie, som hun også ble kalt, var sykepleier og misjonær i Kina og Hong Kong. Hun måtte flykte på grunn av kommunistenes inntog. Hun opplevde å bli arrestert og fengslet. Så raskt hun kunne, var hun likevel tilbake for å arbeide blant kinesiske flyktninger.

Paulus sier i Romerne 14,8: «For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren; enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.»

Som kristne eier vi et håp om at livet på jorda bare er starten på et liv som fortsetter i himmelen. Kan dette håpet være med på å gi mot, slik at man kan fylles av både fred men også en vilje til å jobbe for det gode?

Siden temaet i disse tekstene er «Hverdagsfred», får jeg trekke de litt nærmere enn Madagaskar og Kina, også. Jeg kjenner mange helter og heltinner. Som bruker sin tid, sine evner og sine penger for å skape et bedre liv for andre. Britt og Liv, for eksempel. Liv som hjelper flyktninger med undervisning. Hun er over 80 år, men har både vilje og evne til å dele av sin kunnskap. Liv går også på sykebesøk, skriver blogg og er en viktig samtalepartner for mange. Britt som er en varm virvelvind fra Bergen. Det er ikke tilfeldig at hun i fjor fikk Frivillighetsprisen i Modum menighet. Hele sitt liv har hun stilt opp for andre. Hun henter og bringer, leder og støtter. Bønn, misjon, Godhetsfestival og diakoni. Alt utført med varme og kreativitet. Og veldig ofte med en herlig latter!

Hva kan du og jeg bidra med? Kjenner du noen som kunne satt pris på en telefonsamtale eller et besøk? Noen som trenger litt hjelp til å handle, eller som hadde gledet seg stort over å bli bedt med på en kjøretur? Eller over å få noen blomster eller en kake? Eller som ønsker å bli bedt for?

Finnes det gode prosjekter som vi kan støtte økonomisk? Lokalt eller lenger unna?

Jeg har en venn som heter Harald. Han og familien hans har gjennom mange år ikke bare støttet et arbeid for barn og unge i Bolivia. De har også samlet inn penger, bygget et barnehjem og driftet dette i mange år. Flere av ungene er blitt store og har fått jobb. De unge voksne er nå med på å jobbe for å skape en tryggere fremtid for barn og unge i sitt hjemland.

Det finnes mange måter å vise godhet på. Langs turstiene i skogen der jeg bor har det den siste uka dukket opp flere steiner hvor det er malt hyggelige tekster: «Smil.» «Du er god.» «Ta vare på hverandre.» Dette funker! Folk smiler, og deler bilder av steinene i sosiale medier.

Og forrige fredag, etter at jeg hadde delt blogginnlegget «You never walk alone», fant jeg en hyggelig og oppmuntrende lapp i skoen min i garderobeskapet på jobb. Ei kollega hadde skrevet noen fine ord til meg om blogginnlegget, og jeg kjente at dette gjorde godt etter en ganske tøff vakt.

I diktet «Jeg velger meg april», skriver Bjørnstjerne Bjørnson:

Jeg velger meg april. I den det gamle faller,

i den det ny får feste; det volder litt rabalder,

dog fred er ei det beste, men at man noget vil.

Jeg velger meg april, fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter.

Fordi den evner eier, fordi en krefter velter,

i den blir somren til!

Hva om vi «volder litt rabalder» i våre egne liv, og ser om det er «noget» vi kan gjøre for å være med på å spre kraft, kjærlighet, visdom og barmhjertighet? Litt hverdagsgodhet, rett og slett?

«You never walk alone,» synger fotballsupporterne til Liverpool. Jesus har sagt at han går sammen med oss alltid og alle dager. I medgang og motgang. Glede og sorg. Når angsten tar tak og man har mest lyst til å isolere seg og trekke ned persiennene. Når det er fest og latter.

Akkurat nå går tankene mine særlig til alle som opplever permitteringer, med all usikkerhet som dette medfører. Noe av det som gjør situasjonen ekstra krevende i disse Coronatider er at vi ikke vet hvor lenge det vil vare. Blir man permittert utover de første 20 dagene får det lønnskonsekvenser. Det kan også være tøft å være de som er igjen på arbeidsplassen, med flere og kanskje nye oppgaver. Tidspresset øker og man kan savne sine kollegaer og det gode miljøet.

Det aller første underet som Jesus gjorde, var å gjøre om vann til vin. På en bryllupsfest som hadde vart i tre dager, og hvor vertskapet var gått tomme for vin. Verten ble da spurt om hvorfor han hadde spart den beste vinen til slutt.

Jesus unner oss og vil oss det beste. Han har selv vært menneske og kjent på de gode følelsene. Han har også rikelig med erfaringer av frykt, usikkerhet, smerte, svik, sykdom og ensomhet. Han vet hvordan vi har det, og ønsker å gå sammen med oss når farer truer, sykdom skremmer, angsten river og sliter, sorgen overmanner, motet svikter, håpet er langt borte, troen er blitt til tvil og dagene føles mørke og tunge. Å være kristen er ikke en «quick-fix», som fjerner alt av vanskeligheter. Gud er ikke en curling-pappa som polerer veien vi skal gå. Som mennesker har vi valgfrihet. Vi kan velge å gjøre det som gjør oss godt, og vi kan velge det som skader både oss selv og andre. Og vi lever i en verden hvor vi også kan rammes av mye som vi ikke kan styre selv. Covid-19, naturkatastrofer, sykdom, miste jobben, andre som svikter oss, for å nevne noe. I alt dette kan vi være trygge på at vi aldri går aleine. Gud går sammen med oss.

I Jesaja 57,15 står det: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, og hjertet liv hos dem som er knust.»

I 5. Mosebok sier Moses i sin velsignelse fra Gud at «som dine dager er skal din styrke være.» Selv har jeg erfart dette mange ganger. Situasjoner som jeg på forhånd ville trodd at ville være umulige eller svært vanskelige å stå i har vist seg å være vanskelige, ja visst, men ikke umulige å komme gjennom eller stå i. Å miste noen som er umistelige. Sykemelding og behov for å bytte jobb. Bekymringer for egne barn. Når det knirker og knaker i ekteskapsskuta. Ting som må bearbeides fra egen barndom. Noen har sagt at «livet er ikke for amatører.» Dette ble kanskje sagt med et smil, men alle vet vi at livet kan være tøft og livet kan være godt. For meg gir det trygghet å vite at samme hva som skjer, så går Gud sammen med meg. Jeg går aldri aleine.

Hvordan er livet akkurat nå?

Har du opplevd situasjoner som du gruet deg til, men som gikk bedre enn du fryktet?

Hva gir deg trygghet?

Hva tenker du om at Gud alltid går sammen med deg?

Hvordan kan vi merke at Gud går sammen med oss?

Innledning.

Den 6.april gikk jeg tur til Heståstjern, som ligger ca. 30 minutters gange oppover åsen fra der jeg bor. Samtidig tok jeg bilder av blåveis, hvitveis og naturhjerter. Plutselig bare visste jeg det. Jeg skal skrive om Hverdagsfred. Prosjektet Hverdagsfred skal følge Hverdagsbønn som ble til 12 blogginnlegg og et hefte i 2019. Og på tur hjem fra skogen kom de første tankene til disse tekstene. Jeg håper du vil ha like stor glede av å lese, som jeg har hatt av å feste tankene til papiret.

Mens jeg skriver dette står hele verden i en situasjon som er alt annet enn fredelig. Covid-19, eller Coronaviruset har snudd opp ned på hverdagen slik vi kjente den. Skoler og barnehager er stengt, mange jobber hjemmefra, antall permitterte stiger fra dag til dag, påskeferier avlyses, gudstjenester flyttes til nettet, russebusser ruller ikke og vi har sluttet å klemme på andre enn de vi lever sammen med til daglig. Mange er redde. Vi som jobber i helsevesenet har fått ekstra mye ansvar i disse dager. Nyhetsbildene viser skrekkscenarioer. Det filmes fra intensivavdelingene i Italia. Og nyheter fra hele verden viser at vi er satt overfor en situasjon som få var forberedt på. Jeg har selv kjent på frykt og usikkerhet i møtet med denne situasjonen. Og i samtaler med venner, familie, kollegaer og pasienter har jeg erfart at vi er mange som har det slik.

Jesus har sagt følgende, som er ført i pennen av disippelen Johannes: «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» Johannes 14.27

Hva er forskjellen på Guds fred og verdens fred? Kan Gud gi oss en opplevelse av fred midt i en urolig og kaotisk verden?

Hva med angst og motløshet? Hvor lett er det ikke å bli grepet av angst og å miste motet? Bli redd og utrygg. Bekymre seg både for dagen, morgendagen og alle dager i uoverskuelig framtid? Kjenne at glede og livskvalitet fordufter like raskt som håndsprit på nyspritede hender?

Og så har altså Jesus sagt at han etterlater oss en fred som er en annen enn verdens fred. Hvordan kan vi finne denne?

I Fillipperne 4,6-7 sier Paulus: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Jesus Kristus.»

Paulus mener altså at denne freden som kommer fra Gud, som er en annen en verdens fred og som overgår all forstand, kan finnes ved å legge det man har på hjertet fram for Gud? Snakke til og med han? Sette ord på følelser og tanker, angst og motløshet. Og også takke for alt som er godt?

I fra de norske folkeeventyrene er det noen bilder som jeg flere ganger har brukt både overfor meg selv, men også i samtaler med andre som har opplevd vonde tinge og som sliter med vanskelige tanker. Trollet som kommer ut i sola. I møte med sola sprekker trollet. Slik kan det være med det vonde som vi bærer med oss uten å få satt ord på det. Det kan føles som troll, svære og skumle. Man kan kjenne angsten stige og motløsheten overmanne seg i møte med disse tankene og følelsene. Jeg vil utfordre oss alle til å sette ord på det som gjør vondt på innsiden likevel. «Jeg er redd.» «Jeg angrer.» «Jeg skammer meg.» «Jeg har gjort så mye dumt, og mange har grunn til å være sint på meg.» «Tenk om noen jeg er glad i blir syk og dør.» «Tenk om jeg er smittet med Corona uten å vite det, og så smitter andre.» «Jeg tør ikke stole på noen igjen, for jeg ble så såret sist jeg åpnet hjertet mitt.»

Gud har døgnåpent. Du kan ta kontakt med han når som helst, og snakke om hva som helst. Det kan også være fint og nyttig å snakke med en venn eller en i familien som du føler deg trygg på.

Når vi setter ord på tanker og følelser er det lettere å bli bevisste på hvordan de ulike tankene og følelsene påvirker oss. Hvordan de gir angst og motløshet og «setter seg» i kroppen som spenninger, smerte, kvalme, hodepine, «kort lunte», for å nevne noe.

Gordon Johnsen skal ha sagt: «Det du får bevisstgjort, kan du gjøre noe med. Det du ikke får bevisstgjort gjør noe med deg.»

Ukas utfordring: Snakk til og med Gud om det du tenker på. Sett ord på det som er vanskelig. Snakk gjerne også med en person som du stoler på.

Lykke til, og gode tanker fra meg ❤

Tekstene som er publisert på denne bloggen er nå blitt til et hefte, som selges i “Bok og Media” sin nettbutikk. Adresse: http://www.bokogmedia.no Pris: 150,- kr. Heftet heter “Hverdagsbønn” og inneholder naturbilder i tillegg til tekster. Søk det gjerne opp, og ta en titt.

Ellers så bobler det i litt kreativitet for tiden, så det kan godt være at det blir en ny runde med blogginnlegg litt frem i tid.

Jeg ønsker deg alt godt så lenge! ❤

Etter at jeg skrev om bønn og sykepleie på denne bloggen, fortalte en kollega meg en historie fra hun selv var i praksis på sykehuset. På avdelingen var en pasient kommet til livets siste fase. Pasienten var ikke lenger kontaktbar, men virket likevel urolig. Sønnen til pasienten var aleine om å sitte ved hennes side, og kollegaen min merket at han begynte å bli sliten. Hun tilbød seg derfor å sitte sammen med pasienten slik at sønnen kunne få ei pause. Dette takket sønnen ja til. Kollegaen min merket pasienten sin uro, og fikk en tanke om at kanskje hun kunne synge en salme for pasienten? Mens hun sang så hun at pasienten ble roligere, og tårer rant fra øynene til pasienten og ned på kinnet. Da sønnen kom tilbake, merket han at moren var blitt roligere. Han spurte kollegaen min vennlig: «hva har du gjort med moren min mens jeg var borte?»

Innledningsvis fortalte jeg om en oppvekst uten kristne tradisjoner, uten tro på Gud og uten bønn. Etter at jeg ble kristen har flere av mine besteforeldre gått bort. Min morfar var en mann som virket svært fredfylt de siste dagene han levde. På denne tiden jobbet jeg som sykepleier på en Lindrende enhet, og var blitt modigere i forhold til å snakke om tro og død. Så jeg spurte han hva han tenkte om døden. Han svarte at han hadde lært å be «Fader vår» av moren sin, og at han hvilte trygt i denne bønnen i livets siste fase. Sammen med mormor hadde han bedt denne bønnen mange ganger, og de hadde også bedt for barn og barnebarn. Dette var noe som jeg ikke hadde hørt før, og jeg kjente at jeg ble glad.

Da min farfar døde hadde farmor gått bort noen år tidligere. Vi skulle rydde i tingene deres og to ting dukket opp, som overrasket meg. Det ene var boka «Veien til Kristus.» Det andre var et bilde som farfar hadde tegnet av et stabbur hvor det var skåret inn tre kors over døren. Under bildet sto teksten: «Det var en makt som fanden og underjordingene ikke rådde med.» Dette bildet rammet jeg inn og det er blitt en kjær eiendel for meg. Boka har jeg også tatt vare på.

Hvor viktig er det å dele tanker om tro og bønn?

Etter at jeg ble klar over at besteforeldrene mine hadde hatt et nærere forhold til tro og bønn, enn hva jeg ble klar over var det særlig to tanker jeg satt igjen med. Hvorfor hadde de ikke fortalt om det? Kanskje ville det ha virket positivt inn i perioder av livet som jeg opplevde som vanskelige? Kanskje ville slike samtaler ha gjort at jeg tok andre og bedre valg?

Men, mest av alt satt jeg igjen med en takknemlighet og undring over i hvilken grad mine besteforeldre sin tro har virket inn på min tros – og bønnevei? Og kanskje har disse tankene vært medvirkende til at jeg skriver denne bloggen. Jeg har selv hatt glede av og blitt inspirert av å høre og lese andre sine erfaringer med bønn. Nå var det min tur til å dele noen av mine erfaringer.

Jeg vil avslutte blogginnleggene med å ønske lykke til med bønner av alle slag, på alle slags steder og til alle slags tider! Lykke til med å be og lete. Noen ganger vil du få svar og andre ganger vil du oppleve å måtte vente. Dører vil åpnes, noen ganger slik du hadde tenkt og andre ganger på helt andre måter.

Gud er alltid større. Gud er alltid våken. Gud er kjærlighet. Du går aldri aleine.

Takk til hver og en av dere som har fulgt og lest bloggen ❤ Takk for alle tilbakemeldinger! Disse har vært svært oppmuntrende. Med denne avslutningen er alle tekstene jeg skrev høsten 2018 publisert. Det vil nå bli en bloggpause fra min side, men det kan godt være at jeg tar opp igjen bloggingen en gang i fremtiden. Alt godt ønskes deg så lenge! ❤

I kapittel 1 fortalte jeg om Alphakurset som mannen min og jeg gikk på. Etter dette kurset fikk alle deltakerne spørsmål om de ville være med i husfellesskap eller Betagrupper. Per og jeg takket ja til dette, og har vært med i ei slik gruppe i 20 år. Vi består av 5 par, og møtes månedlig. En av de andre i gruppa er Kjell. Han sier: «Vi lever i et sannhetens univers. Sannheten vil alltid komme frem.» Dette er en viktig påminnelse når man opplever at det skjer urettferdighet både nært og lenger unna. Noen ganger opplever man at mennesker med dårlig oppførsel bruker makt uklokt. Man kan be om rettferdighet, og så skjer det tilsynelatende ikke noe. Da opplever jeg det godt å hvile i at vi lever i et sannhetens univers, og at sannheten vil komme frem. Noen ganger tar det bare litt tid. Dette kan oppmuntre til å fortsette å be.

Med at det finnes perler overalt, mener jeg at midt i vår hverdag og kanskje når vi venter det minst kan vi få opplevelser av noe som har en storhet i seg, og som løfter tanken ut av det hverdagslige. I innledningen delte jeg en opplevelse jeg hadde da jeg var 12-13 år. Denne har jeg båret med meg som en skatt eller en perle. Andre ganger kan det være noe vakkert i naturen, som en solnedgang eller alle høstfargene i oktober. Det kan være et menneskemøte, et smil, en klem eller noen gode ord. Det kan være en sang eller et dikt. En tale eller et måltid. Ta vare på slike perler. Hent de fram igjen når du trenger en oppmuntring. La de inspirere deg til å be.

En slik menneskelig perle som jeg har møtt på min vei er min svigermor Sigrid. Hun var ei varm og raus dame. Dessverre fikk hun en alvorlig kreftsykdom, og døde mens jeg var høygravid med vårt andre barn. De siste dagene hun levde etterspurte Sigrid flere ganger babyen. «Er jenta kommet?» sa hun. Per minnet henne på at vi ikke visste kjønnet til babyen, men innimellom at hun døste og var våken var Sigrid overbevist om det var ei jente. I femtiden på morgenen den dagen Sigrid skulle begraves ble vår datter Kristine født. Sigrid hadde selv valgt salmer til begravelsen, og min svigerfar ble litt overrasket da han så at en dåpssalme var blant disse salmene. Denne starter slik: «Fylt av glede over livets under, med et nyfødt barn i våre hender. Kommer vi til deg som gav oss livet.» Salmen ble spilt instrumentalt i begynnelsen av begravelsen, og for Per og meg som hadde blitt foreldre noen timer tidligere ble dette svært spesielt og vakkert. Og da vi snakket med familie og venner etterpå, var mange blitt beveget av dette. Hvordan kunne Sigrid vite? Sigrid hadde ei trygg og jordnær tro på Gud. Jeg ser for meg at hun hadde mange tanker, sukk og bønner til han. Og at kommunikasjonen var toveis.

Hvordan komme i gang med å be? Jeg har brukt ulike eksempler, og løftet fram at man kan be i alle slags situasjoner og med de ordene man selv finner naturlig. Et sukk eller en tanke kan også være en bønn. Noen liker å be i kirka og andre foretrekker naturen. Eller kanskje begge deler? Og «Vår Far» er selve universalbønnen. Man kan be aleine, eller sammen med andre.

Mange mennesker følger bibelleseplaner, og har en daglig plan og struktur på dette. Selv synes jeg det er utfordrende og få til dette. Noen har vært vant til å synge «Kjære Gud jeg har det godt» når man skal legge seg. Kanskje er dette noe du kan fortsette med? Aleine, eller sammen med noen du er glad i?

Jeg vil utfordre deg til å tørre å prøve å be, og finne en måte å gjøre det på som passer for deg. For meg er det blitt en vane at når jeg starter på kjøreturen til jobb så ber jeg «Vår Far» og sier velsignelsen. Velsignelsen er slik:

«Herren velsigne deg og bevare deg.

Herren la sitt ansikt lyse over deg, og være deg nådig.

Herren løfte sitt ansikt mot deg, og gi deg fred.»

Mens jeg gjør dette tenker jeg på mannen min og barna mine. Ofte tar jeg også andre med i tankerekka. Noen jeg kjenner som går gjennom tøff sykdom, mormor som akkurat har flyttet på sykehjem, en venn som står foran et stort valg. Noen ganger tar andre kontakt med meg og spør om jeg kan be for en konkret situasjon. Det gjør jeg med glede, og da blir disse også med på bilbønnen. Jeg er bønnefadder for to konfirmanter, så disse er det også naturlig å inkludere.

Som nevnt har jeg en mer organisert bønnestund en gang i uka. Da har jeg ei fast bønneliste med tenning av lys, i tillegg til at jeg tenner lys og ber for mennesker og situasjoner som er aktuelle der og da.

Et godt råd for å komme i gang med å be er å sørge for å få kristent påfyll. Det kan være å lese i Bibelen eller andre kristne bøker. Abonnere på ei kristen avis. Gå på gudstjeneste, et kristent møte eller en konsert. Lytte til kristen «work out»-musikk når du trener. Høre på morgenandakten på radio. Møte andre kristne. Bli med i et husfellesskap. Igjen, finn ut hva som passer best for deg.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen. Disse setter jeg stor pris på. Det gjør inntrykk å få lese om erfaringer i livet på godt og vondt. Ei dame beskriver hvordan Gud har vært med henne gjennom de tøffeste periodene i livet. Hennes bønner er ofte takkebønner, og jeg gjengir litt av det hun skriver her: «å være takknemlig for lite er stort. Jeg passer på å takke hver eneste dag. Takker for atter en betydningsfull dag, en innholdsrik dag, en tung dag eller en aktiv dag. Ingen dager er like, men hver dag er en gave jeg er så uendelig glad for.»

For ei klok dame! Hva om vi alle begynner å tenke på ting og situasjoner hver dag som vi kan takke Gud for?

Og visste du at bønn kan være bra sovemedisin? Vi har alle netter hvor det er vanskelig å sove. Her kommer en utfordring: sett ord på det du tenker på til Gud, enten stille inni deg eller høyt. Be «Vår far», og be om at Gud må hjelpe til å sove trygt og godt. Kombiner gjerne dette med avspenningsøvelser. Selv bruker jeg en øvelse jeg lærte på ungdomsskolen, hvor jeg tenker på en og en kroppsdel. «Høyre fot blir tyngre og tyngre. Høyre fot har sovnet.» Og slik jobber man seg gjennom hele kroppen. Hvis man da ikke har sovnet før man kommer så langt!

Dette kapittelet er først og fremst rettet til deg som jobber innen helsevesenet og som møter pasienter i sårbare situasjoner. Samtidig mener jeg at det kan ha aktualitet for oss alle. Vi vil alle komme i kontakt med helsevesenet i løpet av livet.

Som sykepleiere skal vi ivareta og følge opp i forhold til pasientene sine fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Jeg tror at vi i helsevesenet ofte forsømmer oss i forhold til punktet som gjelder åndelige behov. Det kan være mange grunner til dette. Kanskje synes vi det er vanskelig å sette ord på disse tingene? Kanskje er vi redd for hva som vil komme fram dersom vi spør pasienten, og om dette er noe vi klarer å møte og følge opp? Vi lever i ei tid hvor det har blåst en nøytralitetsvind over landet vårt i noen år. Mange opplever det som utfordrende å sette ord på egen tro. Like sikkert som at julemarsipanen dukker opp i butikken i månedene før jul kommer også diskusjonene vedrørende om skoleelevene skal kunne gå i kirken før jul. Humanetisk forbund leder kraftig an i dette ordskiftet. Ofte har våre nye landmenn blitt «dyttet foran» og brukt som argument for at skolegudstjenester kan virke ekskluderende.  Jeg har selv vært mor ved den lokale barneskolen i mange år, og har lagt merke til at barn med enn annen tro enn den kristne synes det er naturlig å delta på skolens julegudstjeneste. Min erfaring er at de som selv tror ofte respekterer andre sin tro, selv om den kommer i en annen form. Tilbake til dette med nøytralitet. Noe av den samme berøringsangsten for tro/bønn/religion har inntatt helsevesenet. Det er pasientene som taper på dette.

Som kristen sykepleier er jeg opptatt av å møte pasienten sine åndelige behov der pasienten er. I møte med en muslimsk pasient vil jeg legge til rette for at pasienten får en kost som inneholder halalkjøtt dersom han eller hun ønsker dette. Og passe på at informasjon at pasienten ikke spiser svinekjøtt kommer til kokk og kjøkkenpersonale. Det handler om å ha respekt for pasienten sine behov, og å ha kunnskap om at disse kan variere ut i fra blant annet kultur, tro og personlige ønsker. Jeg har jobbet i 10 år som sykepleier, og vil dele en pasienthistorie med dere. Denne er anonymisert for å ivareta taushetsplikten.

Ågot på 85 år har flyttet til sykehjemmet. Hun er ei blid dame, ofte med en humoristisk kommentar på lur. De unge pleierne synes det er hyggelig å gå innom rommet hennes, og de møtes med en vitalitet og ungdommelighet i tanke og væremåte. Til tross for dette rapporterer nattevakter igjen og igjen at Ågot sliter med smerter og søvnløshet på natt, og at hun har behov for sovemedisin og smertestillende. Hun våkner ofte, og virker urolig. En av sykepleierne tar mot til seg en dag, setter seg ned hos pasienten og spør: «Er det noe du ligger og tenker på?» Pasienten svarer: «Det er denne evigheta da…» Det kommer fram at pasienten kjenner på uro med tanke på døden og hva som skjer når man dør. En uro som er så kraftig at den går utover søvnen. Pasienten takker ja da hun får tilbud om å snakke med en prest. Hun er svært glad i sang og musikk. Presten og pasienten synger, snakker og ber sammen. Gradvis begynner pasienten å sove bedre. Hun har ikke lenger behov for sovemedisin eller smertestillende. En dag sier pasienten at hun gjerne vil ha nattverd. Presten legger til rette for dette, og de får ei fin stund. Noen dager seinere sovner pasienten stille inn. De som var på jobb denne kvelden kan fortelle at det var som om hun la seg godt til rette i sengen og at de kunne se et lite smil på leppene i det hun tok sitt siste pust.

Jeg kunne delt flere liknede pasienthistorier. Det er svært viktig at vi som jobber pasientnært tør å snakke om åndelige behov. Det er ikke sikkert vi føler oss trygge på å kunne gå i dybden på slike temaer selv, men det er viktig at vi vet hvem vi kan kontakte dersom pasienten trenger noen å snakke med. Lag gode avtaler med den lokale menigheten. Både prest og diakon er godt utrustet for slike samtaler. Sørg for å ha telefonnummeret til prest i beredskapstjeneste tilgjengelig, slik at dette kan brukes ved behov på kveld og i helger. Trykk gjerne opp noen tekster og bønner som personalet kan lese med pasientene. Lokal prest eller diakon vil kunne være behjelpelig med dette. Legg til rette for internundervisning for ansatte om åndelige behov. Kunnskap gir trygghet og mot til å møte disse situasjonene.

Det skjer grusomme ting i verden. Naturkatastrofer. Barn som blir utsatt for overgrep. Mennesker på flukt fra krig og fattigdom. Sykdom og skader. Angst som frarøver unge mennesker trygghet og livsmot. Smerte. Ensomhet. Brutte relasjoner, med sorg og savn. For å nevne noe. Jeg har nevnt tidligere på bloggen at å be ikke er som å ta en vaksine mot motgang. Men, å være kristen er å vite at man aldri går aleine. Kjærlighetens Gud går sammen med deg og meg, i alle situasjoner.

Hvorfor kan ikke Gud ta bort ondskap og forhindre det vonde som skjer? Det er ikke lett svare på dette spørsmålet. Mange har forsøkt før meg. Selv kjente jeg at dette spørsmålet lenge lå som en sperre i forhold til å kunne tro på Gud. Bibelen forteller om Jesus som vant over døden og hentet ut nøklene til dødsriket. Det betyr at den dagen vi dør så kan vi få hvile i at det er en fortsettelse et annet sted. Døden er ikke slutten. Himmelen beskrives som et sted uten ondskap og vondskap. Men, her på jorden er ondskapen tydelig og kraftfullt tilstede. Det heter seg at vi mennesker er skapt med en fri vilje. Vi kan velge å gjøre godt og vi kan velge å gjøre ondt. Gud vil gjerne lede oss når vi tar små og store valg. Å bruke tid med Gud i bønn gjør det lettere å lytte til hans gode råd og veiledning. Og Gud har lovet at han alltid går sammen med oss:

«En natt hadde en mann en drøm. 
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren.
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; 
det ene var hans egne, og det andre var Herrens.

Da det siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. 
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: 
Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, 
så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg.

Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor.
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: 
Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg.
De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – 
og du bare kan se ett spor i sanden,
det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.”

(Skrevet av Mary Stevenson.)

I bibelen står det: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» 1. Kor. 13, 8-13.

Gud er med oss i alt. Han elsker oss med oss en betingelsesløs kjærlighet. En dag skal ondskapen overvinnes fullstendig, også på jorda.

Å være mamma er å leve mer intenst enn du noen gang har opplevd før. Det er å kjenne på en kjærlighet og glede som du ikke kunne forestille deg på forhånd. Det er å være så trøtt av søvnunderskudd at du ikke vet om du har ett eller to glass i solbrillene dine. Eller glemme at det er kaffe i koppen når du snur den opp-ned for å se navnet på produsenten. Disse to eksemplene er fra eget liv, og er situasjoner jeg har smilt av mange ganger.  Å være mamma er også å kjenne på sårbarhet og bekymring på en måte som kan gjøre deg søvnløs og dypt bekymret. Min amerikanske venninne Kim sier dette om å være tenåringsmamma: «They keep me praying.» Mannen min og jeg har hatt et ønske om å gi med ungene våre både vinger og røtter med på veien. Røtter i form av en trygghet om at de alltid har ei havn hos oss som de kan komme tilbake til. Og røtter i form av at de vet at de er skapt og elsket av Gud. Vingene representerer for oss at de kan kjenne en frihet til å ta egne valg og gå egne veier. At de kan lytte til både hjertet sitt, magefølelsen og tankene sine. Å tørre å sende ungene ut i verden krever en ganske så stor porsjon mot. Et mot som jeg mange ganger har kjent at jeg ikke har. Jeg har bedt for mange mennesker og mange situasjoner de siste årene. Men, ingen har fått meg til å be så hyppig og intenst som ungene mine.  Ei annen venninne sier med et smil: «ungene har sin misjon.» Det kan jeg kjenne meg igjen i. At jeg som mamma kan legge fram mine tanker i bønn til Gud, og samtidig tro at han hører og virker inn i situasjonen, gir meg en fred som jeg er svært takknemlig for. Å kunne be for barn som er på reise langt borte, som er syke, driver med risikosport eller som er ute på fest har for meg hatt en avgjørende betydning for å takle vanskelige situasjoner. Å kunne be i fredstid, når ting er rolig, opplever jeg som at er med å gi trygghet når utfordrende eller farlige situasjoner oppstår. Å be om velsignelse og beskyttelse. At ungene må få kjenne hvor dyrebare og elsket de er. At Gud må lede de når de tar små og store valg. Be for kjærester eller fremtidige livsledsagere.

Forskere har funnet at kristne i gjennomsnitt har lavere blodtrykk en ikke-kristne. Som mamma kan jeg hvile i at ungene mine aldri går aleine, samme hvor de er. Gud er der sammen med dem.