Hvordan begynne å be?


Det tok mange år før jeg tok sjansen på å be. Jeg hadde giftet meg, og sammen med mannen min ble jeg invitert til et Alphakurs. Et Alphakurs er et introduksjonskurs i kristen tro. Per 2010 var det mer en 40 000 slike kurs holdt i over 150 land. På kurskveldene var det stor takhøyde. Det var rom for spørsmål av alle slag, tvil og protest. Men, det var også undervisning og sang. Samtidig med at jeg gikk på kurset leste jeg Karsten Isachsen sin bok «Livsglede – en huspostill.» Kurset, boka og at andre ba for meg tror jeg medvirket til at jeg ble mer frimodig i forhold til å be. En dag dro jeg sammen med svigerinne Trine og ungene våre på dagstur til familiehytta på fjellet. Jeg var førstemann som skulle bruke doen, og oppdaget at det var en vannlekkasje der. Jeg tenkte da på Karsten Isachsen sine ord om at man kan be overalt og med de ordene som faller mest naturlig. Jeg ba ganske spontant inne på doen: «Kjære Gud, du ser vannlekkasjen. Vil du hjelpe meg å finne en løsning?» Dette var en hverdag og det er bom inn til området der hytta ligger. Så det virket helt folketomt i området. Svigerinne Trine var en av lederne på Alphakurset, og jeg rakk å fortelle henne om bønnen før en varebil kom kjørende. Den kjørte litt forbi oppkjørselen vår, stoppet, rygget og kom rett til hytta. På siden av bilen sto det «Rørlegger.» Rørleggeren syntes nok han møtte noen svært blide og litt overraskede damer. Han hadde en avtale på en annen hytte, men ville gjerne hjelpe til med lekkasjen før han kjørte videre.

I Matteus 6,9-13 i Bibelen lærer Jesus oss bønnen «Fader vår», eller «Vår far» som den heter i den nyeste bibeloversettelsen. Denne bønnen er som en universalbønn, som kan brukes i alle sammenhenger. Man trenger ikke bruke mange ord, sier Jesus. Og Gud vet allerede hva vi trenger. Noen ganger kan det være vanskelig å finne ord når man vil be. Da holder det lenge å be «Vår far»:

Vår Far i himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød,

og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Andre ganger kan det være godt å bruke egne ord når man ber. Sette ord på det man har på hjertet av tanker, bekymringer, sorger, sinne, angst, frykt, takknemlighet og gleder.

Hvor kan man be? Overalt. Min erfaring er at korte bønner kan bes overalt: i bilen, på vei mellom pasientrom når jeg er på jobb som sykepleier, stille inni meg mens jeg gjør andre ting, snakker med ander personer, tenker på noen, på do, i senga – kort sagt overalt. Samtidig tror jeg at er det godt for oss mennesker å finne et rolig sted hvor vi kan samle tankene i bønn over litt lengre tid. Jeg kjenner mennesker som synes naturen er den mektigste katedralen – stedet hvor Gud føles nærmest og hvor det er mest naturlig, bokstavelig talt, å be. Selv har jeg funnet en plass i huset hvor jeg sitter ned ved et bord, tenner lys og setter av en halv time ukentlig til bønner – både etter liste og spontant. Jeg ble inspirert til å prioritere dette da jeg leste om ei dame som gjorde det samme. Hun ba for de hun var glad i, ulike situasjoner både nært og fjernt og ba også for ungene sine fremtidige livsledsagere.

Min erfaring er at noen ganger når jeg ber så føles Gud nær. Andre ganger føles han langt borte. Noen ganger opplever jeg å få bønnesvar. At en situasjon som har vært vanskelig løser seg på en god måte. At jeg får styrke til å komme meg gjennom noe jeg har gruet meg til. Eller at jeg får sove når tanker og bekymringer tar overhånd. Andre ganger må jeg vente. Likevel merker jeg at det skjer noe med meg når jeg prioriterer tid til bønn. Ofte opplever jeg noe som kan sammenliknes med en kalibrering. Som en nullstilling eller justering av kompasset. Jeg legger fra meg noe, og kobler meg på noe annet. Vasker tankene. Senker pulsen. Puster med magen. Får noen nye perspektiver.

Er det situasjoner hvor du kunne tenke deg å forsøke å be? Hvilke tanker og erfaringer har du i forhold til bønn?

Innledning

Dette er ikke en tung, teoretisk blogg om bønn. Det er heller en blogg hvor jeg deler egne erfaringer med å be. Tekstene er preget av mitt liv og min hverdag. Som kone, mamma, venn og sykepleier.

Da jeg var tenåring hadde jeg ingen tro på hverken Gud eller bønn. Det var ikke tradisjon for å snakke om tro eller å be sammen da jeg vokste opp. Så hvorfor skriver jeg da en blogg om hverdagsbønn? Noe har skjedd på veien. Noe som jeg opplever som bra. Og som jeg har lyst til å fortelle om. Kanskje startet det ved at noen har bedt for meg? Kanskje startet det da jeg var 12 -13 år, og satt aleine på rommet mitt en kveld og ikke visste hvordan jeg skulle klare å finne krefter til å ta fatt på en ny dag. Livet var tøft. Foreldrene mine hadde skilt seg noen år tidligere, og klimaet dem i mellom var omtrent som forholdet mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen. Begge hadde nye kjærester som igjen hadde sine problemer, og utfordringene hadde tårnet seg opp. Jeg følte det som om jeg var i ferd med å gi opp. Da skjedde det noe rart. Plutselig var det som om jeg befant meg over meg selv, og så ned på meg selv som satt ved skrivebordet og grublet. Jeg følte meg omsluttet av kjærlighet og en visshet om at «livet er noe mer enn dette». Og «du har mye godt i vente.» Dette varte bare i noen sekunder, og det tok mange år før jeg fortalte noen om dette. Det har vært min hemmelighet som har gitt styrke i mange situasjoner. Jeg koblet ikke opplevelsen til Gud, og hadde ikke noe språk som kunne forklare dette. Likevel hadde jeg med meg en følelse av håp og trygghet.

Jeg har lest at bønn er å snakke med Gud. Men noen ganger kan det føles mer som om man snakker til Gud. Lytter han? Og kan han svare på bønn? Hva er et bønnesvar? Dette er temaer som jeg vil komme tilbake til på denne bloggen.

Det er fordeler og ulemper med å ha vokst opp uten en kristen tradisjon. En av fordelene med å starte med blanke ark og bli kjent med Gud i voksen alder er at jeg ikke har negative opplevelser fra kristne miljøer i ryggsekken. Jeg har møtt mennesker med kristen bakgrunn som har blitt møtt med at deres bønn ikke er «god» nok. Dette har preget både forholdet til Gud og bønn, og frimodigheten er forsvunnet på veien. Bønn er blitt gjort til en prestasjon, hvor valg av riktige ord er viktig. Slikt gjør meg både trist og sint.

Jeg tenker at bønn kommer fra hjertet. Det finnes ikke riktige eller uriktige ord. Man trenger ikke å ha «alt på stell» for å be. For å sitere vår lokale prest Runar Liodden: «Gud er bare en ærlig bønn unna.»

Gud både ønsker og tåler å høre hvordan du og jeg har det akkurat nå.