Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Søskenkjærligheten kommer ikke alltid av seg selv. Historien om Rebekka og Isak, som fikk tvillingene Esau og Jakob, minner oss om det. Hvor lett er det ikke for søsken å sammenlikne seg og konkurrere med hverandre? Som foreldre kan vi være kloke og bevisst behandle søsken likt. Rebekka og Isak var ingen gode forbilder i så måte. Da tvillingene ble født, kom Esau først. Broren Jakob holdt han i hælen. Guttene vokste opp, og Esau ble en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken. Jakob var en rolig mann som holdt seg ved teltene. Foreldrene hadde hver sin favorittsønn. I 1. Mos. 25,28 kan vi lese at Isak elsket Esau og Rebekka elsket Jakob.

Da Isak var blitt en gammel mann, ba han Esau om å dra ut på marken og skyte noe vilt. Isak ønsket at Esau skulle lage noen velsmakende retter til han, som han kunne spise før han velsignet den eldste sønnen sin. Isak merket at livet nærmet seg slutten. Rebekka hadde overhørt det som skjedde. Mens Esau var ute på jakt, satt hun i verk en listig plan, for at favorittsønnen hennes skulle være den som fikk farens velsignelse. Hun fikk Jakob til å slakte noen kje og kle seg opp som Esau. Faren var svaksynt, og klarte ikke å avsløre at det var Jakob som kom med mat til han, i stedet for Esau. Han ga derfor velsignelsen til den yngste sønnen i stedet for til den eldste.

Esau la broren for hat på grunn av det han hadde gjort. 1. Mos., 27,41 kan vi lese: «Og Esau sa i sitt hjerte: Snart kommer dagene da vi skal sørge over far. Da skal jeg drepe Jakob, min bror.» Rebekka fikk vite hva Esau tenkte. Hun sendte derfor Jakob bort til onkelen sin, som het Laban.

Teksten er skrevet for flere tusen år siden. Den beskriver likevel noe som mange kan kjenne seg igjen i. Det gjør vondt når foreldre forskjellsbehandler barna sine. Søskenkjærlighet kan bli til søskenhat. Arveoppgjør kan føre til strid og uvennskap.

Det skulle gå mange år før Esau og Jakob møttes igjen. Hvordan det skjedde, vil jeg fortelle mer om i morgen.

Jeg har lest tekster skrevet av mennesker som satt i konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, hvor de beskriver at sommerfuglen ble et viktig symbol for dem. Den vakre sommerfuglen, som starter som en larve fanget i en puppe, er for mange et kraftfullt symbol på vekst, håp, utvikling og mulighet for endring av en vanskelig situasjon. En endring fra fangenskap til frihet. Fra å være fanget i mørket, til å strekke vingene sine og fly. Fysisk og mentalt.

I Jobs bok kan vi lese om en mann som nesten over natten mistet alt han hadde. Han mistet familien, alt han hadde bygget opp og han mistet også helsa. I Job 6,2 sier Job: «Å, om min uro kunne veies og legges i vektskålen med min sorg! For nå er de tyngre enn havets sand.» Job opplevde et mørke som er vanskelig å beskrive. Midt i dette mørket gjorde tre av vennene hans noe som er forbilledlig. De kom, og var der sammen med han. De tålte smerten og sorgen. Vi kan lese i Job 2,11: «Da Jobs tre venner fikk høre om alt det vonde som hadde rammet ham, kom de til ham, hver fra sitt hjemsted; Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Naama. De møttes for å sørge med ham og trøste ham. Mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham: men de kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sine og kastet støv over hodet. Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor.»

Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal si når man møter noen som opplever stor sorg og smerte. Det er ikke alltid vi trenger å si så mye. Noen ganger holder det å sitte sammen, her på jorden.

Vi kan også sende bønnetanker til Gud. Be om nytt håp, lindring av smerten og sorgen, nye krefter og at Gud må vise hvor veien går videre. Tilværelsen i puppen er ikke for evig. En dag skal sommerfuglen strekke vingene.

Det er noe spesielt med november. Høstfargene er borte, og verden er brun og bladløs. Mørket kommer stadig tidligere. Kanskje får vi hilse på den første snøen, men ofte er det kaldt regn som kommer fra oven. Det er ikke like fristende å være ute. Jeg tenker mange ganger at årstidene minner meg om livet, og hvordan det kan svinge med oppturer og nedturer, vekst, stillstand, glede, sorg, lys og mørke. November representerer i så måte ventetid og utholdenhet, for meg.

«Nothing lasts forever, and we both know hearts can change. And it`s hard to hold a candle in the cold November rain», synger Guns N` Roses.

Novemberregnet varer ikke for evig, heldigvis. Men når denne delen av året inntreffer må man kanskje jobbe litt ekstra for å holde lysene, slik sangteksten minner oss på. Det går ofte ikke helt av seg selv. Kanskje lyder det litt klisje, men vi kan forsøke å skape litt lys og varme inne, når det er utrivelig ute? Tenne noen lys, drikke noe varmt. Be noen som man har lyst til å være sammen med. Se en hyggelig film, eller en serie som har humor. Lytte til musikk, lage god mat og finne fram pleddet.

Noen ganger holder det ikke å prøve å skape lys og varme inne. Jeg har møtt pasienter som har det så vanskelig at det ikke kan fikses med stearinlys, peis og te i koppen. Hvis man er midt inne i en depresjon, kan det føles som å sitte fast i ei hengemyr av mørke tanker. Man er kanskje ikke i stand til å ta imot eller glede seg over daglige detaljer der og da. Da trenger man en annen form for hjelp, og hos fastlegen kan være et fornuftig sted å begynne.

I 2. Krøn. 20,12, kan vi lese: «Vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.» Å vende øynene mot Gud, er et godt råd. Uansett om man er midt i november psykisk sett, eller om man synes denne måneden går greit å komme seg gjennom. Jesus er verdens lys. Året rundt.

Paulus skriver om bønn og menighetsliv. I brevet til Romerne skriver Paulus at han takker Gud ved Jesus Kristus for dem alle. Han skriver videre i 1,10: «Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil.» Og Paulus fortsetter: «For at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro.» Her beskriver Paulus helt sentrale elementer i livet som kristen: Å takke, be og møtes for å oppmuntre hverandre. Mange har savnet menighetsfellesskapet i koronatiden. Det er ikke det samme å følge en gudstjeneste via en tv- eller pc-skjerm.

I Rom. 15,30 beskriver Paulus noe av kraften i å stå sammen: «Kjemp sammen med meg, ved å be for meg.» Paulus opplevde å få styrke og kraft av andres bønn. Hva skjer når vi ber for hverandre? Vi kobler oss på en kraftkilde.

Jeg har akkurat bodd noen netter på hotell, hvor vi fikk et voldsomt uvær med lyn og torden. Jeg var akkurat kommet ut av dusjen, da strømmen gikk. Da erfarer man raskt hvor avhengig man er av strøm. Det ble putt mørkt på badet, og planen om å føne håret måtte legges bort. I gangene var det også mørkt, og alle branndørene hadde lukket seg. Middagen måtte utsettes, da kokkene også var avhengig av elektrisitet for å kunne koke og steke.

Da strømmen kom tilbake, trakk mange et lettelsens sukk. Dette medførte glede og tilløp til applaus i resepsjonsområdet, nesten slik man ser på filmer fra slutten av 70-tallet når et fly landet på Gran Canaria.

Det er stor forskjell på å være påkoblet og avkoblet. La oss koble oss på Guds kraftkilde, kjempe sammen og be for hverandre.

Theresa av Avila har skrevet: «Etter min mening er bønn intet annet enn å stå i vennskapsforhold til Gud og føre samtaler i enerom med ham som vi vet elsker oss.»

Theresa levde fra år 1515 til 1582, og var nonne, forfatter, grunnlegger av klostre og spansk mystiker.

I Joh. 15,15 sier Jesus: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, jeg kaller dere venner.»

Jesus inviterer oss til vennskap med han. Jesus går sammen med oss, og omgir oss på alle sider. Han er der hele tiden. Jesus kan også utfordre oss, og si sannheten. Dette for å skape noe nytt som er bra. Han tåler hele oss. Vi kan være 100 prosent ærlige når vi ber til han. Han vet alt, uansett.

Kjersti Aune har skrevet: «Får æ holde dæ i handa, holde fast ei lita stund. Slippe taket i alt anna og bare holde uten grunn?» Jesus er en slik venn, en vi kan holde i handa uten grunn og slippe taket i alt annet.

Reinhold Schneider har sagt: «Det finnes noe som hjelper mot ensomhet, det er vennskap. Det trenger gjennom alle murer og når fram til det mest ensomme hjerte, bare det åpner seg.» Slik er det også med vennskapet Jesus tilbyr oss. Det trenger gjennom alle murer, og når fram til hjertene våre. Så er det opp til oss om vi vil åpne hjertet og ta imot.

Bønn på lån # 9. Gunn-Ingrid Ulstein har skrevet bønnen som jeg deler i dag. Den setter ord på noe som jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i:

Hva vil du meg, uro?

Hvorfor slipper du ikke taket?

Er det noe jeg ikke tør face?

Er det noe jeg ikke forstår?

Er dette min uro?

Kjenner jeg på noen andres?

Jeg spør meg selv, men finner ingen svar.

Her er jeg, Gud. Med alt jeg ikke vet hva er.

Du visdom, som overgår all forstand.

Du kjærlighet, som sprenger murer av forsvar.

Du fred, som bærer meg også gjennom dette.

Du ser, du forstår, du kjenner.

Jeg ber om visdom, Gud.

Og få hvile i din.

Takk.

Bønn på lån # 8. Leonard Cohen har skrevet disse mektige linjene:

Jeg vet ikke hvor jeg skal gå,

derfor går jeg til deg.

Jeg vet ikke hvem jeg skal vende meg til,

derfor vender jeg meg til deg.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke,

derfor snakker jeg til deg.

Jeg vet ikke hva jeg skal holde fast ved,

derfor binder jeg meg til deg.

Fordi jeg har gått meg vill, baner jeg meg vei til deg.

Fordi jeg har skitnet til hjertet, løfter jeg mitt hjerte til deg.

Fordi jeg har kastet bort mine dager, bærer jeg haugen fram for deg.

Den italienske port på Tjøme. I følge sagnet havnet italienske sjømenn i havet etter et skipsforlis i svært dårlig vær. Den ene ba til Gud, og sa: “Om du redder oss fra dette, skal jeg bygge en kirke på land som takk.” Akkurat da begynte kirkeklokkene å ringe. Sjømennene kunne navigere etter lyden og finne retningen mot land. Siden det allerede var en kirke på land, laget italienerne den fine steinveien ned til Kølabekkstranda i stedet.

Bønn på lån # 7. En av de aller korteste bønnene jeg har lest lyder slik:

«Kjære Gud. Du vet hva jeg mener.»

Bønn på lån # 6. I dag låner jeg bønnen til Dietrich Bonhoeffer, som levde fra 1906-45:

I meg er det mørkt,

men hos deg er lyset.

Jeg er ensom,

men du forlater meg ikke.

Jeg er motløs,

men hos deg er hjelpen.

Jeg er urolig,

men hos deg er freden.

I meg er det bitterhet,

men hos deg er det tålmodighet.

Jeg forstår ikke dine veier,

men du kjenner min vei.

Bønn på lån # 5. Jeg har tidligere nevnt at jeg ser på salmen Deg å få skode, som en vakker bønn. Her kommer den i sin helhet:

Deg å få skode er sæla å nå,

Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå;

ver du for tanken min dyraste skatt,

ljoset som strålar ved dag og ved natt!

Ver du min visdom, mi sanning og trøyst,

tal du det levande ord med di røyst!

Far, lat meg vere barn her hjå deg.

Kom til meg, Herre, ja bu du i meg!

Ver du i striden mitt skjold og mitt sverd;

ver du det merke som syner mitt verd,

livd for mi sjel, den tryggaste vakt;

lyft meg mot himlen, du makt i mi makt!

Rikdom og ære, som menneske gjev,

Er ikkje meir enn den morknande vev.

Du er min arv som varer til sist,

himmelske konge, det veit eg for visst.

Konge i æva, å lat du meg då,

sigrande inn i ditt rike få gå!

Ver du mi tru, den vona eg ber,

til eg få skode din herlegdom der.