Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Noen ganger tenker vi smått om hva hver og en av oss kan få til. Det må vi slutte med! En historie som setter innsatsen hver og en av oss kan gjøre i et annet lys, går slik:

«Det var en gang en mann som gikk på stranden og kastet sjøstjerner ut i sjøen. Sjøstjernene var blitt skylt på land av tidevannet. En dame kom forbi og spurte: «Hvorfor kaster du sjøstjerner i sjøen? Det er jo så mange her, du kan ikke berge alle. Og alle de andre strendene der det er sjøstjerner – tenk så få du får uti igjen! Da snudde mannen seg mot henne, tok en sjøstjerne i hånden, og sa: «For denne sjøstjernen betyr det alt at jeg kaster den uti.»

Tenk stort om ordene du kan dele med andre! Det er en grunn til at jeg har spart på kortene jeg fortalte om i går, i mange år. Tenk stort om den hyggelige overraskelsen du kan gi. Kanskje er det akkurat denne oppmerksomheten som bringer litt lys inn i tilværelsen til en annen person.

Når du deler av din tid, din innsats eller ressurser, kan det vokse til noe mer enn hva det var i utgangspunktet. Ord du deler kan varme og deles videre. Blomstene kan gi glede lenge. Kakene kan minne om at man er med i et fellesskap. Middagen til uteliggeren kan gi han nytt håp, og en påminnelse om at han er verdifull.

For Jesus er det ikke størrelsen på en gave det kommer an på. En gang han var i tempelet, så han at en fattig enke la to småmynter, verdt noen få øre i tempelkisten. I Matt. 12,41 sa han til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom, alt hun eide, alt hun hadde å leve for.»

Hvordan kan vi skape gode opplevelser for andre i jula? Hva kan hver og en av oss gjøre? Da jeg var aupair i USA, husker jeg at en vennefamilie av vertsfamilien ringte på døra en dag i adventstida. De var korpsfolk, og hadde med seg instrumenter og julekaker. Så spilte de en julesang og ga bort noen kaker, før de reiste videre for å ringe på ei annen dør. For en glede å få ta imot. Vertsfamilien samlet også klær, sykler og annet utstyr som de ikke trengte lenger, og ga til en veldedig organisasjon. Da min nærmeste venninne var alvorlig syk, kom venner innom med kakebokser til jul. Dette varmet og gledet henne. Og vi har organisasjoner som Kirkens Bymisjon, hvor vi kan sørge for at fem personer får julemiddag når vi gir 300 kr. Eller Frelsesarmeen sin julegryte, hvor det samles inn penger som blir til mat i mange gryter.

I bygda der jeg bor startet noen dyktige og engasjerte damer juleaksjonen Gledelig jul for noen år siden. Her samles det inn penger til gaver og matkasser for de som trenger det litt ekstra denne jula. De samarbeider med Røde Kors, lokalt næringsliv, privatpersoner og matbutikken. Og det lokale Hjerterommet samler inn klær, sko og leker, som gis videre.

Kjenner du noen som har mistet en av sine, eller som kjenner på ensomhet akkurat nå? En blomst på døra, en invitasjon til en kaffekopp, et smil når man møtes eller en liten prat kan bety mye.

Ei jul hadde jeg akkurat vært gjennom en vanskelig tid, hvor jeg ble sykemeldt fra jobb. Jeg har fortsatt spart på hyggelige kort som jeg fikk den jula. Noen vennlige ord kan bety mye. Og for noen få dager siden opplevde jeg en veldig konkret godhets-handling. Jeg har på besøk hos ei venninne på bakekveld, mens snøen lavet ned. Datteren i huset hadde gått seg en tur, og før hun gikk inn igjen måkte hun en fin vei bort til bilen min! For en hyggelig overraskelse og glede!

Jeg vil oppfordre både meg selv og deg som leser til å tenke ut tre konkrete ting som vi kan gjøre for å glede noen i jula. Sende noen hyggelige ord, bake kaker til noen, gi en blomst eller støtte en god organisasjon, for eksempel. Det kan bety svært mye for den som får ta imot litt godhet akkurat nå.

I Bibelen kan vi lese mye om godhet. I Sal. 145,9 står det: «Herren er god mot alle, barmhjertig mot alt han har skapt.»

Noe av det fine med godhet, er at det er smittsomt! Da jeg kom til en nymåket vei til bilen min her om kvelden, dro jeg hjem med et smil om munnen. Jeg hadde med meg den hyggelige opplevelsen videre, og fortalte det til andre. Når vi opplever varme ord, gaver, middagsinvitasjoner og andre hyggelige overraskelser gjør det noe med oss. Både her og nå, og kanskje også videre i møte med andre mennesker? Det blir som ringer i vannet som blir til stadig større sirkler. Eller en form for god smitte. God, smittsom adventstid! ❤

Kolbein Falkeid har skrevet diktet Hvor hadde vi det fra?

Det går slik:

Hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt,

og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantete ballonger som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt: nerver, vedvarende hoste og anemi.

Hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare? At fjellovergangene aldri snødde til?

Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det? Hvor i all verden hadde vi det fra?

Som sykepleierstudent var jeg i praksis på et psykiatrisk dagsenter. Der møtte jeg mange som hadde opplevd lite av daglige gevinster fra noe lykkehjul. Men de var godt kjent med at livet var vanskelig å bygge ferdig. Det kunne være vanskelig nok å få det opp på beina. Da den første fredagen kom, ønsket jeg en av pasientene god helg. Han svarte ganske tydelig at helga var noe han alltid gruet seg til. I uka hadde han dagsenteret å gå til. I helga ble det mange timer i ensomhet. Ofte går tankene mine tilbake til disse pasientene i førjulstida. Tankene blir en påminner om at ikke alle gleder seg til jula.

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det,» står det i Joh. 1,5. Dette gjelder samme hvor mørkt det er.

Før jeg startet på 365-prosjektet, delte jeg flere tekster her på bloggen. En av tekstene hadde overskriften God is the father of the fatherless, hvor jeg fortalte om pappa. Pappa var på mange måter den beste pappaen man kunne ønske seg, og jeg husker at jeg ofte gikk han i møte når han var på tur hjem fra jobb. Han introduserte meg for friluftsliv. I naturen var han virkelig i sitt rette element, og han hadde mye kunnskap og erfaring om fisking, skigåing, båtliv og alt som lever og rører seg i skog og vann. Jeg syntes han var snill, omtenksom og hadde fin humor. Og han var høy og flott.

Men pappa hadde også en annen side, en side som jeg var redd for. Han hadde det svært tøft psykisk, noe som hang sammen med oppveksten hans. Pappa vokste opp med en uforutsigbar far, som gjerne ga han en omgang med beltet uten forvarsel. Dette preget pappa hele livet. Noen ganger kunne han gå inn i en psykose. Han ble sint, mørk og uforutsigbar. En usunn sjalusi kunne fylle tankene hans på en måte som var vanskelig å forstå.

Ei jul bakte mamma og jeg julekaker da pappa var på tur hjem fra jobb. Vi sto der med deig, kjevler, forklær og god stemning. Jeg var fem år, og eldst av tre søsken. Inn av døra kom pappa, hurtig, hissig og brå. Hakk i hæl fulgte bestemor, som han hadde hentet på tur hjem, og bedt om å bli med for å passe oss ungene. Så dro han mamma med ut, fortsatt ikledd et melete forkle og med deigete fingre. Han hadde fått det for seg at mamma hadde et forhold til en annen mann, og nå skulle de konfronteres. Jeg husker enda utryggheten som fylte huset. En slik opplevelse går ikke over så fort. Nå er jeg blitt 50 år, og jeg tenker fortsatt på både denne opplevelsen, og andre opplevelser fra barndommen. De er med som et bakteppe.

Jeg kjenner mennesker som har vokst opp med foreldre som ruser seg eller drikker. Dette har også gitt mange vonde opplevelser knyttet til jula. Når man ser i julens forstørrelsesglass, kommer opplevelsene tydeligere frem.

Den fine er at man kan velge en annen vei selv. Om man er i et usunt forhold kan man bryte ut. Man kan starte med blanke ark og fargestifter, som Alf Prøysen synger. Om man ikke ønsker å legge blåkopi på oppvekstens kart, så kan man velge å gå opp stier i et nytt terreng. Gud vil svært gjerne gå opp disse løypene sammen med oss. Han elsker å skape noe som er nytt og bedre. Ingen terreng er ukjente for han. I Jer. 31,9 kan vi lese: «De kommer med gråt, jeg leder dem med trøst. Jeg fører dem til rennende bekker, på jevn vei der de ikke snubler.»

På den aller mørkeste tiden av året feirer vi jul. November-regnet har gitt seg, og kanskje har vi fått snø i stedet. Nettene er lange, og kulda setter inn. Mange opplever at det er mørkt både når de drar på jobb, og når de kommer hjem fra jobb. Vi kan lengte tilbake til midtsommerkveldene, hvor sola ikke gikk ned før vi skulle legge oss.

Midt i denne tida feirer vi en høytid med mange forventninger, tente lys, planlegging av overraskelser, ekstra mye god mat og kaker, tradisjoner, fellesskap og minner. Mange har gode juleminner, og for mange barn kan dette oppleves som en helt spesiell tid. Julen blir på mange måter et forstørrelsesglass på livet, minnene og følelsene. Det som har vært bra, blir større. Kanskje blir det ekstra viktig å gjøre aktiviteter og lage mat og kaker akkurat slik det er blitt gjort tidligere. For meg oppleves det viktig å bake brød slik min svigermor gjorde det, brygge hjembrygget øl slik mamma gjorde det og lage Brune pinner etter oppskriften til min mormor.

Forstørrelsesglasseffekten kan oppleves fint på alle de gode juleminnene. Men, hva når man har såre og vonde minner med seg fra jula? Hva når kontrasten til slik man skulle ønske det var bare blir større? Når foreldre drikker eller er syke, ingen vasker eller baker og det ikke er penger til å kjøpe julegaver? Når man merker alle juleforberedelser i venners hjem, mens utfordringene bare øker i ens egen hverdag?

De neste dagene vil jeg forsøke å belyse jula på en ærlig og usminket måte. Jeg vil ta en titt på alt det vakre, men også minne både deg og meg på at jula ikke er en god tid for alle. Hvordan kan vi i større grad legge til rette for at barn og voksne som opplever jula som krevende, kan få knyttet noen gode minner til denne tiden?

Jeg deler noen ord fra Job sin venn Elifas, som kan vise oss hvem Gud er i både gode og onde dager. Teksten finnes i Job. 5,8: «Selv ville jeg heller ha vendt meg til Gud, ja, til ham ville jeg ha overgitt min sak, han som gjør storverk ingen kan granske og under ingen kan telle. Han gir regn over jorden, sender vann ut over markene. Han reiser de nedbøyde opp, redder de sørgende i sikkerhet.»

Juleevangeliet står i Luk. 2, og lyder slik:

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivingen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt for flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere har til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.»

Tenn lys, er en vakker adventssalme. Den oppsummerer mye av hva jula og det kristne oppdraget handler om. Slik lyder den:

Tenn lys, et lys skal brenne, for denne lille jord.

Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.

Må alle dele håpet, så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det.

Tenn lys, to lys skal skinne, for kjærlighet og tro.

For den som viser omsorg, og alltid bygger bro.

Må fanger få sin frihet, og flyktninger et hjem.

Tenn lys, for dem som gråter, og dem som trøster dem.

Tenn lys, tre lys skal flamme, for alle som må slåss.

For rettferd og for frihet, de trenger hjelp av oss.

Må ingen miste motet, før alle folk er ett.

Tenn lys, for dem som kjemper for frihet og for rett.

Tenn lys, nå stråler alle de fire lys for ham.

Som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.

Tenn lys for himmelkongen, som gjeterflokken så.

Nå møtes jord og himmel, i barnet lagt på strå.

I Joh. 3,22 står det om tiden før Johannes ble kastet i fengsel. Jesus og disiplene hans var nå også kommet i gang med å døpe mennesker. Johannes døpte også, et annet sted. Disiplene til Johannes kom til han og sa: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.»

Ikke mye misunnelse, konkurranseinstinkt eller behov for selvhevdelse hos døperen Johannes. Han var trygg på sin egen rolle, og jobbet på lag med Jesus.

Henry Ford har sagt: «Å komme sammen er begynnelsen. Å holde sammen er framgang. Å arbeide sammen er suksess.» G. M. Verity har skrevet: «Samarbeid staves med to bokstaver: VI.»

Paulus brukte kroppen som et bilde på samarbeid. Han sa at vi alle har våre sterke og svake sider. Ingen av oss er viktigere enn noen andre, men vi er alle viktige fordi vi til sammen utfyller hverandre og utgjør en helhet. Vi kan sammenliknes med lemmer eller kroppsdeler på en kropp. Det blir ikke det samme om ørene eller galleblæra mangler.

Johannes visste at han hadde hatt en svært viktig oppgave, men at det nå var Jesus sin tid til å vokse.

Jesus kom fra Galilea til Johannes ved Jordanelven, for å bli døpt av ham. I Matt. 3,14 står det: «Men Johannes ville hindre han og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet.» Da åpnet himmelen seg over han, og Guds Ånd komme ned over Jesus som en due. Det lød også en stemme fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Etter hvert ble Johannes henrettet av Herodes Antipas. Dette skjedde etter at Johannes hadde sagt til Herodes Antipas at det ikke var lov for han å ha sin brors kone. Kona, som het Herodias, var etter dette ute etter Johannes. Hun ville gjerne få han drept. Herodes Antipas hadde motsatt seg dette fordi han hadde respekt for Johannes, og visste at han var en rettferdig og hellig mann. I 6,21 kan vi høre hva som skjedde den fatale drapskvelden: «Men så bød det seg en anledning: på fødselsdagen sin holdt Herodes et festmåltid for sine fremste embetsmenn, offiserene og de ledende menn i Galilea. Da kom Herodias` datter inn og danset. Herodes og gjestene ble så betatt at kongen sa til henne: «Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.» Han sverget på det og sa: «Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt.» Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Moren svarte: «Hodet til døperen Johannes.» Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa hva hun ønsket: «Jeg vil at du med en gang gir meg hodet til døperen Johannes på et fat.» Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne. Og kongen sendte straks en bøddel med ordre om å hente hodet til Johannes. Han dro av sted og halshugget Johannes i fengselet, kom med hodet på et fat og ga det til jenta, og hun ga det til sin mor. Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og hentet liket og la det i en grav.»

For en trist historie, og for et helt unødvendig drap! Det er mye å reflektere over i denne historien. Hvor viktig det er å velge en livsledsager med gode intensjoner, for eksempel. Eller at det kan være lett å bli revet med på en festkveld med svært god stemning.

Få dager etter at Gabriel kom til Maria, dro hun opp i fjellene for å besøke Elisabeth. Da Elisabeth hørte Maria sin stemme, sparken babyen i magen hennes. Vi kan lese i Luk. 1,41: «Hun ble fylt av Den hellige ånd, og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.» Maria svarte med en lovsang, som er gjengitt i 1,47. Maria ble hos Elisabeth i omkring tre måneder, før hun vendte hjem.

Da Elisabeth hadde født Johannes, fikk Sakarja tilbake talens gave igjen. Han lovpriste Gud. Johannes vokste og ble sterk i ånden. Han holdt til i ødemarken, helt til den dagen han skulle stå fram for Israel. I Matt, 3 kan vi lese om hvordan dette skjedde:

«På den tiden sto døperen Johannes fram i ødemarken i Judea og forkynte: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Johannes hadde en kappe av kamelhår og et lærbelte om livet. Maten hans var gresshopper og villhonning! I 3,5 kan vi lese: «Folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Jordan. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven.» Johannes var svært tydelig til fariseerne og saddukeerne. Han sa: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Bær da frukt som svarer til omvendelsen!»

Johannes var svært tydelig på den store kontrasten mellom liv og lære i fariseernes og saddukeernes liv. Han var ikke redd for å påpeke det når mennesker gjorde gale og nedbrytende ting, og han var heller ikke redd for å si ifra om dette. Det skulle etter hvert føre til en brutal død.