Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

I 2021 hadde jeg tenkt å ta en pause fra den daglige bibellesingen. Men etter ei uke savnet jeg lesingen så mye at jeg startet opp igjen. Da jeg sluttet å lese forsvant også inspirasjonen til å skrive. Og like etter at jeg på nytt hadde startet opp med daglig bibellesning, kom inspirasjonen tilbake. Ei dame som hadde lest noe av det jeg tidligere har delt på bloggen «dailyprayers.home.blog» spurte meg om jeg kunne tenke meg å skrive en tekst for hver dag i et år, og slik ble det.

Det å erfare sammenhengen så tydelig mellom påfyll og skriveglede er ganske interessant. På en linjal som alle i klassen til en av ungene fikk fra biblioteket, sto det: «Read – it is hard to think on an empty brain!» Prioriterer vi i stor nok grad å lese eller på andre måter sørge for nytt og godt påfyll til hjernene våre? Min erfaring er at påfyll er ferskvare. Hjernen min trenger stadig å «mates» på nytt. Hvor søker vi påfyll?

I en av de aller første tekstene som jeg delte på bloggen, fortalte jeg historien om indianeren som satt og snakket med barnebarnet sitt en kveld. Han fortalte om kampen som foregår inne i oss mennesker. Bestefaren sa: «Gutten min, det foregår en kamp mellom to ulver inni oss alle. Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner, falsk stolthet og ego. Den andre ulven er god. Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro.» Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren: «Hvilken av ulvene vinner kampen?» Bestefaren så alvorlig på barnebarnet og svarte: «Den du mater mest.»

I Sal. 32,8 står det: «Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd.» La oss ta med oss ordene fra både indianerbestefaren og salme 32 i prioriteringen om hvor vi finner hjernepåfyll.

Hvordan få til å lese i Bibelen daglig? Jeg hadde forsøkt dette flere ganger, og gitt opp ganske raskt. Jeg hadde lest mange av bøkene i Bibelen hver for seg, men det var flere av bøkene i Det gamle testamentet som jeg hadde gitt opp. Det som gjorde at jeg fikk til å lese hele Bibelen på et år, var bibelleseplanen Daglig brød fra Norsk Bibelinstitutt.  Her leser man parallelt fra fire ulike steder i Bibelen, og denne variasjonen i tekster gjorde at prosjektet ble gjennomførbart for min del.

Mange av tekstene i Bibelen er vanskelig å forstå. Særlig en del av bøkene i Det gamle testamentet. En del av tekstene stemmer ikke med bildet jeg har av Gud, og en del av tekstene står i konflikt med seg selv og hverandre. Som for eksempel at Guds folk utøver mye vold, når et av de ti bud er at man ikke skal drepe. For meg er det forløsende å lese i Det nye testamentet, hvordan Jesus setter tekstene fra Det gamle testamentet i et nytt lys. Jesus gjør at jeg klarer å nærme meg disse tekstene. Anita Evjen har vært andaktsholder på Morgenandakten i NRK Radio. Hun satte seg på et fly i Thailand som ateist. Underveis på flyet hadde hun et mektig møte med Gud. Da hun landet i Norge, så hun på seg selv som kristen. Hun har sagt følgende om Bibelen: «Det er som om det er en levende bok, som snakker til meg. Fortsatt er det mye jeg ikke forstår. For meg er den verdens mest mystiske bok, og jeg tror det tar et liv å lese den ferdig.»

Hvis jeg skal trekke fram hva som er hovedbudskapet i Bibelen eller Bibelen i et nøtteskall, så må det være at Gud elsker hver og en av oss.

Det finnes mange vakre tekster i Bibelen. Slik lyder en av dem: «Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst. Se jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer.» Jes. 54,11.

I 2020 ble jeg utfordret av en god venn til å lese hele Bibelen i løpet av et år. Forskning har vist at det tar ca. 21 dager å innarbeide nye vaner. Å vite dette kan gi håp og utholdenhet når man ønsker å endre vaner som betyr en større endring i hverdagen, og som koster litt. Som for eksempel å slutte å røyke eller begynne å være mer aktiv. En lege forklarte en gang dette med at impulsene i hjernen har lett for å velge de vante veiene. Når man vil begynne med noe nytt blir det som å gå opp nye skispor over et jorde med høy løssnø. De første sporene er tunge å tråkke opp, og det frister mer å gå i de ferdig kjørte sporene som ligger like ved. Men, for hver gang man går i sporet man har tråkket opp, blir det lettere og lettere å gå i det. Til slutt er dette sporet så godt tråkket opp at man automatisk velger det. Det samme skjer i hjernen når vi begynner med noe nytt. Etter å ha lest daglig i Bibelen i noen uker, merket jeg at det var blitt en vane som jeg satte pris på. Tekstene ga nye tanker, og påvirket hverdagen på en positiv måte. Og jeg boblet etter hvert over av skrive- og deleglede.

Profeten Jesaja beskriver i 41,10 hvordan Gud ønsker å påvirke oss mennesker med sin kjærlighet, og gi oss det beste kartet for både gamle og nye løyper: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.»

I Matt. 5,43 sier Jesus: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men, jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.» Jesus er ingen pusekatt. Han tok uredd tak i presteskapet på sin tid, og staket ut en kurs for en radikal kjærlighet som utfordrer oss alle.

I boka Å finne Gud i feil folk av Nadia Bolz-Weber, beskriver hun ei jul, hvor de skulle ha en samling med sang og tekstlesing i menigheten hun leder. Det var ikke planlagt noen preken denne dagen. Men, så var det en brutal skoleskyting elleve dager før jul, hvor en ung mann gikk inn på en skole i nærheten og myrdet barn og lærere. Nadia beskriver i boken hvordan dette rystet dem alle, og at det var vanskelig å finne ord eller veien videre. Hun snakket om hvordan de kunne gjennomføre samlingen, sammen med en praktikant i menigheten. Hun foreslo at de kunne lese navnet til de 26 barna og lærerne som døde mens menigheten ba, og at de kunne ringe i en klokke etter at de hadde lest navn og alder. «Du mener 27 navn?», sa praktikanten. «Hva mener du?», spurte Nadia. «Adam Lanza. Han som skøyt. Han døde også», sa praktikanten. «Slett ikke», svarte Nadia, før hun fikk tenkt seg om. «Æh, Nadia?» spurte praktikanten. Nadia skriver i boken: «Han trengte ikke si noe mer. Jeg visste at han hadde rett.»

Nadia skriver videre om da de gjennomførte samlingen: «Det kjentes som om vibrasjonene fra hvert bjelleslag nådde så dypt inn i meg at jeg blei fylt av bilder av alle seksåringene jeg noen gang har kjent, og for hvert slag så jeg de ligge der på gulvet i klasserommet. Jeg klarte ikke å lese det siste navnet med en gang, for jeg måtte leite dypt i min egen teologiske overbevisning før jeg fant nåde til å lese det.»  «Og i lydighet mot budet ditt om å elske fiendene våre og be for de som forfølger oss…» Nadia skriver videre: «Stemmen min sprakk og det var som om motet rant ut av meg. Adam Lanza, tjue år. Bjella ringte en siste gang.»

Et ordtak sier at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. I Bibelen er det mange tekster som setter det å vente i et lys av håp. I Jesaja 40,31 står det: «Men, de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.» Disse ordene kan gi meg trøst når jeg føler meg kraftløs, sliten og trett. Det kommer nye dager, med mer energi og oppdrift.

I 2.Mos. 14, 14 står det: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» For min del kjenner jeg at denne teksten kan være med på å øke min tålmodighet. Når jeg vet at Herren strider for meg og oss, og at han jobber kontinuerlig, er det lettere å vente. Da er ikke ventetiden forgjeves. Det skjer ting selv om ikke jeg kan se det.

I Gal. 6,9 sier Paulus noe mer om venting og tålmodighet: «La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne skal vi høste, bare vi ikke gir opp.»

Salmen Det er makt i de foldede hender setter også venting i et håpefullt perspektiv:

Du som ber for ditt barn, dine kjære, er i forbønn fra år og til år.

Om du tålmodets lekse må lære, himlens bønnesvar engang du får.

Det er svar underveis, engler kommer med bud, om det drøyer det fram det skal nå.

For det lovet jo løftenes trofaste Gud: Kall på meg og du hjelpen skal få!

Hvordan be, helt konket? Stille eller høyt, aleine eller sammen med andre? Bønner kan være planlagt slik de er når jeg setter meg ned en gang i uka, og ber etter ei bønneliste. Da tenner jeg lys for de jeg ber for, og trekker bibelkort. Jeg finner et tidspunkt på dagen hvor det er rolig rundt meg, og hvor jeg kan samle tankene over litt tid. Men, bønner kan også bes i farta mens man gjør noe annet. En tanke eller et «sukk» kan også være en bønn. Hvis du leser i Bibelen, vil du se at kristne opp igjennom tidene har bedt til Gud i svært ulike situasjoner. De har lovprist Gud og takket han for alt som er godt, de har ropt til han i sinne og fortvilelse, bedt om veiledning i livet eller om helbredelse for sykdom. Så prøv deg fram, og se hva som oppleves mest naturlig for deg, slik livet ditt er akkurat nå. Kanskje kan du bli med i et husfellesskap eller ei bønnegruppe? Mange menigheter organiserer slike grupper, og du kan ta kontakt med din lokale menighet dersom du kan tenke deg dette. Min erfaring er at det kan være fint å snakke med andre om tro og tvil, og be sammen.

I Fork. 4,9 står det: «Det er bedre å være to enn èn; de får god lønn for alt sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men, stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene holde seg varm? Om èn blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort.»

Det er godt for de fleste å ha litt tid for seg selv. Men, vi mennesker trenger også fellesskap med andre. Dette gjelder også fellesskap hvor man kan snakke om tro, tvil eller be sammen. Hvem kan du tenke deg å be sammen med? Hvor kan du finne et slikt fellesskap?

I Matt. 7,7, står det: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.»

Hva kan man be om? Hvor kan man lete? Og hvordan kan man vite hvor man skal banke på? Må man vente lenge før det lukkes opp? For meg har det å være kristen, også vært en øvelse i tålmodighet. Mange ganger må jeg vente når en situasjon er krevende. Jeg har bedt igjen og igjen, uten å merke at det skjer forandring. Og det kan være vanskelig å finne veien videre. Vi mennesker står kontinuerlig overfor mange valg. Hvilket av valgalternativene er det riktig? Noen ganger kan det være flere valg som er riktige. Da jeg som voksen ønsket å fullføre en utdanning var jeg svært ambivalent. Jeg vurderte frem og tilbake, frem og tilbake. Skulle jeg bli sykepleier eller lærer? Det føltes nesten tilfeldig der og da, at valget falt på en sykepleierutdanning. I ettertid er jeg glad for at det ble sykepleieryrket. Det har gitt mange meningsfylte menneskemøter, et spennende fag og en variert arbeidshverdag, fine møter med gode kollegaer og en opplevelse av å arbeide med Gud tett ved siden av. Samtidig tror jeg at hvis jeg hadde valgt læreryrket, så ville Gud ha vært tett på og kunnet bruke meg i den rollen, også.

Så fortsett å be, lete og banke på. Om du må vente på svar, er Gud fortsatt med deg.

Hvor og når kan jeg be? Svaret er overalt og når som helst. Du kan be inne eller ute, i senga og på do, hjemme og på jobb, i bilen og på fjellet, på bussen eller mens du snakker med noen. Bønn er kommunikasjonslinjen til Gud, og den er alltid åpen.

I Bibelen står det at Jesus noen ganger trakk seg tilbake aleine for å be. Han gikk ut i naturen eller opp på en ås. Ofte var Jesus omgitt av store folkemengder som han ba for og helbredet. Men, noen ganger hadde han behov for å søke Gud aleine.

I Matt. 14,13 står det: «Da Jesus fikk høre om det, dro han derfra i båt over til et øde sted for å være alene.» Samtidig står det i Matt. 18,20 at Jesus sier: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»  Betyr dette at bønn er ekstra kraftfullt når flere ber sammen? Og påvirker det relasjonen når man ber sammen? Da mannen min og jeg gikk i parsamtaler, lærte vi at «people that pray together, stay together.» Selv syntes jeg det var en terskel å skulle be høyt sammen med andre. Det var rett og slett vanskelig til å begynne med. For Per og meg tok det tid å få dette til å bli naturlig for oss. Men, etter hvert har det å be sammen blitt noe som vi opplever som mektig og fint. Gud vil gjerne være PT (personlig trener) i prosessen.

Hva skjer med meg når jeg ber?

Jeg har tidligere skrevet 12 tekster om Hverdagsbønn, både på bloggen «dailyprayers.home.blog» og også utgitt disse som hefte. I en av tekstene skriver jeg: «Noen ganger når jeg ber så føles Gud nær. Andre ganger føles han langt borte. Noen ganger opplever jeg å få bønnesvar: At en situasjon som har vært vanskelig løser seg på en god måte, at jeg får styrke til å komme meg gjennom noe jeg har gruet meg til eller at jeg får sove når tanker og bekymringer tar overhånd. Andre ganger må jeg vente. Likevel merker jeg at det skjer noe med meg når jeg prioriterer tid til bønn. Ofte opplever jeg noe som kan sammenliknes med en kalibrering. Som en nullstilling eller justering av kompasset. Jeg legger fra meg noe, og kobler meg på noe annet. Vasker tankene, senker pulsen, puster med magen og får noen nye perspektiver.»

Det er to år siden jeg skrev disse ordene, og jeg synes fortsatt at de beskriver noe av det jeg erfarer når jeg ber. Når jeg ber, har jeg noen ganger penn og papir i nærheten. Ofte skriver jeg ned tanker som dukker opp, og ulike ting som jeg er blitt minnet på. Noen ganger tar jeg kontakt med en person i etterkant, sender en melding eller invitasjon. Og ofte kjenner jeg på økt takknemlighet for det som er godt i livet mitt.

På bønneloftet mitt har jeg en bønn hengende på veggen: «Kjære Gud, jeg har gått meg bort. Vær så snill og finn meg.» Når vi leser Bibelen ser vi at det er akkurat det Gud ønsker å gjøre. Finne oss. Og la oss finne han. Bønn kan hjelpe oss til å gjøre akkurat dette.

Jesus har lært oss hvordan vi kan be. Han sier i Matt. 6,7: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber han om det. Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød,

og tilgi oss vår skyld,

slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Amen.»

Dette er altså en universalbønn, som kan brukes av alle og overalt. Jeg har møtt mennesker som har bedt denne bønnen daglig gjennom mange år, og funnet det som en trygg forankring i en uforutsigbar verden. Da livet til min morfar gikk mot slutten, virket han rolig og trygg. Jeg snakket med han om dette, og han sa at han hadde lært å be Fadervår av sin mor. Dette hadde gitt han styrke, trygghet og tilhørighet gjennom livet, og bønnen bar han også når livet gikk mot slutten.