Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Da mormor døde, sendte en god venn meg en melding hvor det sto: «Sorgen er kjærlighetens skygge.» Og det finnes en salme som heter Sorgen og gleden de vandrer til hope, som beskriver noe av det samme. Sorg og glede går hånd i hånd, gjennom livet. «Alt som kan gi glede har en spire til et savn,» synger Sigvard Dagsland. Å tørre å åpne hjertet sitt, og slippe andre inn, gjør oss sårbare. Hvis vi ikke gjør dette vågestykket, går vi glipp av livets største velsignelser. For meg har det å være mamma, gitt meg noen av de største gledene. Jeg tenker ofte tilbake på alt det fine vi gjorde da ungene var små. Nisteturer til furua, badeturer, lesing på sengekanten, dyrestell, speiderliv, ridning og utprøving av mange aktiviteter.

Mellomstejenta Kristine, var svært interessert i tog som toåring. Etter en seks timers togtur til Stockholm, sto vi ute på perrongen. Kristine sa: «Meje tå!» Hun hadde ikke fått nok.

Da eldstemann fortsatt gikk i barnehagen, begynte han på turning. Dette var midt i en periode hvor Lucy Luke og Onkel Richard (fra serien om Pelle Politibil) var de store forbildene hans. Og da alle skulle presentere seg på turningen, presenterte Emil seg enten som Lucky Luke eller som Onkel Richard. Uforglemmelig!

En annen gullkantet historie er fra da jeg hadde bursdag, og mannen min og ungene listet seg opp, for å lage en overraskelse som de skulle vekke meg med. Jeg var allerede våken, men ville jo gjerne ta imot det gode, så jeg lå stille i sengen, og lot som om jeg sov. Plutselig hørte jeg døren gå opp, og noen små barneføtter «tasset» bort til sengen, og krøp inn under dyna bak meg. Minstejenta Mina hvisket: «Jeg bare ligger her og passer på at du ikke våkner.» Slike gylne stunder!

Å være mamma er å leve med hjertet på utsiden. Det er å kjenne at det napper i navlestrengen lenge etter at fødselen er over! Jeg er sårbar på en måte jeg ikke trodde var mulig, og jeg har en rikdom i livet som ikke kan beskrives. Jeg låner ordene til dikteren av Salme 46: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær. Derfor frykter vi ikke når jorden skaker, når fjellene vakler i havets dyp.»

Tid for trøst # 3. I Jer. 29,11 står det: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

Sommeren 2020 ble en sommer med mye sorg. I løpet av en måned døde min onkel, min mormor og min nærmeste venninne Helle. I forkant av disse dødsfallene var det tøffe sykdomsperioder. Helle var den siste uken av livet sitt på Lindrende enhet, og i koronatiden var det begrenset hvor mange som kunne komme på besøk. Jeg vil være evig takknemlig for at jeg fikk være sammen med Helle de siste to nettene hun levde. Jeg fikk stryke Helle over hendene og kysse henne på håret, mens hun trakk pusten for siste gang. Dette var natt til søndag. Dagen etter var første arbeidsdag, etter tre uker sommerferie. Jeg var usikker på om jeg var klar for å komme tilbake til jobb, men valgte å forsøke. Og når jeg først hadde forsøkt, fortsatte jeg å krumme nakken og gå på jobb. Men, jeg merket at jeg ikke hadde den samme tålmodigheten som jeg vanligvis har. Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg burde blitt hjemme noen dager.

Sensommeren og høsten ble tøff. Jeg sørget, og satt ofte med tårer i øynene på tur hjem fra jobb. De siste to årene hadde jeg slitt med knesmerter etter et fall på joggetur. Jeg visste fra MR at det var en rift i menisk og brusk, og det siste året forverret plagene seg med hvilesmerter og låsninger i kneet. Jeg ble derfor operert, noe som ga 8 uker sykemelding. Det tar tid når sydd menisk skal gro. Men, det var ikke bare menisken som trengte å gro. Jeg hadde hvilesmerter og låsninger i hjertet, også.

Parallelt med at menisken skulle beskyttes i groprosessen, fikk også hjertet tid til komme i gang med en reparasjonsprosess. Sorgen endret etter hvert karakter, slik at det var alle de gode minnene som lå lengst fremme. Jeg fikk erfare det tekster i Bibelen beskriver – Gud vil gi oss hvile og trøst. Han ønsket på nytt å gi meg fremtid og håp. Dette er gaver som vi alle kan få ta imot. Noen ganger er det viktig og riktig å gi seg selv tid til å sørge, hvile, og ta imot. Noen ganger når jeg er lei meg, ser jeg for meg at når jeg kommer til himmelen skal jeg krabbe opp på fanget til Jesus, legge kinnet inntil brystet hans og bare sitte der og puste. Mens vi er her på jorda kan vi også ta imot hans dyrebare gaver. Trøst er en av dem.

Tid for trøst # 2. «Salige er de som sørger, for de skal trøstes,» står det i Matt. 5,4. Og i Sal: 126, 5: «De som sår med tårer, skal høste med jubel.» Lukas sier i 6,21: «Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.»

I 1. Mosebok, fra kapittel 37 og utover, lærer vi om Josef. Herren var med Josef, står det. Likevel opplevde Josef mange utfordringer, og han måtte blant annet sitte i fengsel i flere år grunnet falske anklager. For en tid siden, leste jeg følgende quote på Facebook: «When you`re in a dark place, you sometimes tend to think you`ve been buried. Perhaps you`ve been plantet. Bloom.»

For Josef ble fengselsoppholdet springbrettet til et bedre liv. Gud fant en vei ut av fengselet for Josef, og hjalp han å blomstre med meningsfylte oppgaver og et godt liv. Josef sier mot slutten av historien: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode.» Og slik tror jeg Gud jobber i våre liv. Når vonde og vanskelige ting skjer, møter Gud oss der vi er. Han ønsker å skape noe nytt, og gjøre det onde om til det gode. Gud ønsker å si til hver og en av oss gjennom Jes. 43, 4: «Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet, og jeg elsker deg.»

I 2. Tim. 1,7: står det: «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, men en ånd som gir kraft, kjærlighet og visdom.» Hvis du kjenner på motløshet, manglende kraft, lite kjærlighet og ikke helt veit hvor veien videre skal gå, er mitt beste råd å snakke med Gud. Sett ord på akkurat slik du har det. Legg fra deg det som gjør vondt hos han, og ta imot hans trøst, mot, kraft, kjærlighet og visdom.

Tid for trøst # 1. «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsler, med den trøsten vi selv er blitt trøstet med av Gud,» sier Paulus i 2. Kor. 1,3.

Det er vakre ord. Gud er barmhjertighetens Far og all trøsts Gud. Samtidig gir han oss en stafettpinne – at vi skal trøste andre, med den trøsten vil selv har fått. Gud går sammen med oss, og trøster oss i all vår trengsel. Han ønsker også at vi skal møte andre med den samme betingelsesløse kjærligheten vi selv har tatt imot fra han.  Som det står i salmen Å leva det er å elska:

Å leva, det er å elska, det beste di sjel fekk nå.

Å leva det er i arbeid, mot rikare mål og trå.

Å leva, det i livet, å finne det største verd;

Å leva det er å vinna til sanning i all si ferd.

Å leva det er å leggja all urett og løgn i grav.

Å leva, det er som havet, å spegla Guds himmel av.

Hvordan kan vi større grad spegla Guds himmel av? I Sal. 147,1, står det: «Han helbreder dem som har et nedbrutt hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.» Og i Joh. 11,35: «Jesus gråt.» Gud ønsker å helbrede og forbinde det som gjør vondt, og lege sårene våre. Og Jesus gråter med oss.

En bønn, skrevet at Blaise Paseal, lyder slik:

Herre, hjelp meg å gjøre store ting som om de var små, fordi jeg gjøre dem i din kraft, og små ting som om de var store, fordi jeg gjør dem i ditt navn.

I Esekiel 34, 16 står det: «De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake og de nedbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke.»

Hvordan er livet ditt akkurat nå? Er det akkurat nå du trenger trøst og godhet fra både Gud og mennesker? Gud står klar. Er det noen du kjenner, som kan trenge at du speglar Guds himmel av?

For to dager siden, skrev jeg at den onde ønsker å stadig minne oss på at vi alltid kan få mer, friste oss med alt verden har å by på og ødelegge relasjonene våre. Jesus sier i Luk. 7,20 at det som gjør mennesket urent, er onde tanker, hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, og vettløshet. Hva skjer når jeg får sjalu tanker om partneren min, kjenner på manglende tillitt til en venn eller irriterer meg over et familiemedlem? Min erfaring er at dette er tanker som gir smerte og vonde følelser. Det er tanker som skaper avstand og skader relasjoner. Den gode nyheten er at det finnes en motgift! Min erfaring er at den beste motgiften er å snakke sammen og møtes ansikt til ansikt. Hvis man klarer å sette ord på følelsene i jeg-budskap i stedet for å rette en anklagende pekefinger mot den andre, kan dette gi et godt utgangspunkt for en åpen samtale.

Et eksempel er en pasient jeg møtte, som var svært såret og skuffet over at datteren ikke kom på besøk. Han var klar til å sende en ganske sint melding til henne, og sette ord på disse følelsene. Vi snakket sammen, og kom fram til at det kanskje var en bedre løsning å sende en melding med jeg-budskap, og heller tørre å vise sårbarhet. Meldingen han sendte lød slik: «Jeg er så glad i deg, og savner deg. Om du har tid, ville det vært veldig hyggelig om du kommer innom en tur.» Det tok ikke lang tid, før han fikk svar. Datteren ble glad og de avtalte at hun skulle komme neste dag. Om mannen hadde sendt den sinte meldingen, kunne det ført til en skade på relasjonen, med påfølgende avstand og savn.

Mitt ønske er at vi hjelper hverandre med å avsløre og gjenkjenne de destruktive «stikkene» fra den onde. Dessverre kjenner han vår sårbarhet, og vet hva som gjør vondt i livene våre. Så vi trenger hverandre i denne prosessen. En annen viktig motgift i møte med den onde sine stikk, er bønn til Gud.

Det gode vinner over det onde til slutt. Men, det betyr dessverre ikke at ondskapen er tannløs og uvirksom. Vi mennesker er skapt med fri vilje, og står kontinuerlig overfor valg. Hvordan klare å manøvrere i et hav av muligheter, og velge det som gir god frukt? Når vi kommer til påsken, vil jeg skrive om hvordan Jesus har hentet ut nøklene fra dødsriket, og om at det kommer en tid hvor ondskap vil bli overvunnet fullstendig. Foreløpig lever vi midt i det. Det kan være like greit å kalle en spade for en spade, for det vil i større grad sette oss i stand til å kjenne igjen ondskap, og gjøre bevisste valg. I 1. Pet. 5,8 står det: «Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.» Det står videre at Gud vil utruste oss, gi oss kraft, styrke og stille oss på fast grunn. Det står også at makten tilhører Gud, i all evighet. Å være edru og våke, kan forklares med å ha selvdisiplin og tenke rasjonelt, være klar over åndelige fallgruver og gjøre tiltak for å unngå å falle i disse.

En brølende løve kan man jo tenke at man vil kjenne igjen. Men, det står også i 2. Kor. 11, 14 at Satan kan skape seg om til en lysets engel, eller som tjener for rettferdigheten. «De skal få lønn etter sine gjerninger», skriver Paulus. Hvordan kjenne igjen den onde i engleforkledning? Eller egne tanker, følelser og handlinger når de ikke er av det gode? Bibelen omtaler flere ganger at man kan lettere forstå og skille mellom det gode og det onde, ved å se på «fruktene.» I Matt. 7,17 står det: «Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem… Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt.»

Dette er et stort tema. Vi får ta opp igjen tråden i morgen. I mellomtiden vil jeg minne om Gud sine ord i 5. Mos, 31,8: «Herren skal selv gå foran deg. Han skal være med deg.  Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd, og mist ikke motet.»  

Om å vinne sin sjel, og om å vinne verden # 4.

Hva vil det si å vinne verden? Kan suksess og «verdensvinning», føre til selvopptatthet og fartsblindhet? Og hvordan påvirker dette sjelen vår? Kan det å oppleve stor «verdslig» suksess gjøre at man fjerner seg fra Gud, fordi man tenker at man klarer seg på egenhånd? Vi mennesker vil gjerne ha mer. Mer av alt som gir oss nytelse, mer penger, mer ferie, reising og større bil. Vi vil bygge på huset og pusse opp, kjøpe flere klær, ha mer utdanning og selvrealisering. Å kjenne på takknemlighet for det man har, kan ligge et stykke borte. For man kunne alltids hatt mer. Trefot-sjuka, kaller naboen min det. Når man har en båt, kunne man alltid ha byttet den i en som er tre fot større.

Bibelen peker på en annen vei. Det er ikke så ofte det skrives om forsakelse i blader og aviser, eller som innslag på nyhetene. Forsakelse er det motsatte av Trefot-sjuka. Å la være å gjøre noe, eller kjøpe noe, selv om man kan. Fordi det er bra for fokuset vårt, evnen til å være takknemlige eller for jorda og naturen. Å si nei til noe, for å si ja til noe større.

Hvilket forhold har jeg til forbruk? Hvor er fokuset mitt? Hva kan jeg takke for? Er jeg mest opptatt av ting og tang, eller bryr jeg meg også om sjelen min? Hva med forholdet til Gud?

Når vi sier trosbekjennelsen i kirka, starter den slik: «Jeg forsaker djevelen, og alle hans gjerninger og alt hans vesen.» Hva er ondskap? Hvem er djevelen? Hvilke gjerninger er hans? Hva er hans vesen? Jeg tror at de onde kreftene ønsker å stadig påvirke oss med at vi kunne fått mer, blende oss med alt verden kan tilby, samt komme med stikk som ødelegger relasjonene våre. Vi er inne på et stort tema nå. Jeg følger opp tråden videre i morgen.

Imens kan vi hvile i ordene fra Rom 8,38: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, våre Herre.»

Lyset er sterkere enn mørket. Kjærligheten er sterkere enn døden. Det gode vinner over det onde.

Om å vinne sin sjel, og om å vinne verden # 3.

Et annet mektig menneskemøte jeg har hatt, er med en vakker 90-åring som var fange i konsentrasjonsleir i Polen under 2. verdenskrig. Det tok 50 år før han klarte å snakke om det han hadde opplevd. Jeg var så heldig å møte han på et tidspunkt hvor han ønsket å fortelle. Han fortalte at han fant stor styrke i å minne seg selv på ordene i Salme 23, mens han satt i konsentrasjonsleiren. Salme 23 lyder slik: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.»

Mens mannen var utrygg, led, var syk, manglet alt, var usikker på om han kom til å overleve og om han noen gang kom til å møte kjæresten sin igjen, så kjente han seg omsluttet av Guds kjærlighet. Dette ga trygghet, håp, fred, trøst, ny kraft og tro på rettferdighet. Midt i all den fysiske smerten og utryggheten, var sjelen hans kjærlig omsluttet og trygt bevart.

Om å vinne sin sjel, og om å vinne verden # 2.

Lynda Randle synger sangen «It is well with mye soul:»

When peace, like a river, attendeth my way, when sorows like sea billows roll.  

Whatever my lot, Thou has taught me to say, it is well, it is well with mye soul.

It is well, with my soul,

It is well, with my soul.

It is well, it is well, with mye soul.

Sangen er skrevet av Horatio Spafford etter at han opplevde flere traumatiske hendelser i livet sitt. Sangen beskriver at til tross for alt det vonde, så kan man oppleve at sjelen er omsluttet av trygghet og kjærlighet, midt i det som er umenneskelig smertefullt.

Det var min gode venninne Kathrine, som tipset meg om Lynda Randle og denne sangen. Kathrine fikk livet sitt snudd på hodet da hun var utsatt for ei dramatisk bilulykke for mange år siden. Hun var et lovende talent på ski og innen musikk, småbarnsmor og i starten av voksenlivet. Ulykken ga mange begrensninger. En rullestol ble fremkomstmiddelet, og Kathrine har utfordringer med smerter. Mye av det hun satte pris på å kunne gjøre, ble vanskelig eller umulig å fortsette med. Midt oppe i dette, er Katrine et forbilde når det gjelder tro, bønn, humor, fokus og ærlighet. Hun har sagt mange ganger: «Det kjennes ut som om Jesus sitter på den venstre skuldra mi, og dingler med beina! Når jeg kjenner at hjertet slår, blir jeg minnet om at Jesus alltid er der!»

Kathrine lever det Lynda synger om. Midt i alt det vanskelige kan sjelen ha det bra.

Om å vinne sin sjel, og om å vinne verden # 1. I Matt., 16,26 står det: «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» Hva betyr dette? Hva er vår sjel? Wikipedia definerer sjel, som: «Livspusten som skiller den levende fra den døde.»

Da jeg var 14 år, fikk jeg en erfaring av dette, som nok endret meg for all tid. Jeg fant min farmor, eller bestemor, som jeg kalte henne, død. Jeg hadde snakket med henne få minutter tidligere, og nå lå hun der livløs. Jeg var svært glad i farmoren min. Jeg vokste opp med henne som nabo og en av mine nærmeste. Det var hun og mormor som passet meg, mens foreldrene mine var på jobb. Mamma har sagt at jeg var ganske preget av dette, og at jeg snakket type «gammelmodig» allerede som 4-åring 😊 Bestemor var ei oppreist dame. Hun hadde opplevd vold i ekteskapet. Likevel hadde hun en indre kraft, som ikke lot seg devaluere. Hun hadde varme og tydelighet, humor og en raus favn. Og nå lå hun der død. Det var kloke folk som jobbet i begravelsesbyrået. Da bestemor var ferdig stelt, ba de pappa om å finne meg, slik at jeg kunne få se henne. Jeg var nok fortsatt i sjokk, og ble motvillig med inn. Det jeg så overrasket meg. Bestemor lå i kista, vakkert pyntet. Det lysegrå, bølgede håret hennes lå vakkert gredd, huden var glatt og hun så utrolig fredfylt ut. Jeg glemmer det aldri! Det som også ble veldig tydelig for meg, var at den vakre kroppen som lå i kista, kun var et skall. Det som hadde fylt denne kroppen med bestemor, var ikke der lenger. Hvor var hun? Dette vakte en nysgjerrighet og tro på at noe lever videre når kroppen dør.

Denne erfaringen har gitt meg en form for fred i møte med døden. Det har vært nyttig å ha med i jobben som sykepleier. Jeg har jobbet i flere år på en lindrende enhet, og har vært tett på mange mennesker i livets siste fase. Det har vært meningsfylt å få kunne være der med trygghet og trøst for pasienter og pårørende. Og igjen, og igjen har jeg fått erfare det samme som jeg gjorde med bestemor – den døde kroppen er bare et skall.

I 2. Kor. 4, 16 står det: «Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er for evig.»