Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Det femte budet lyder: «Du skal ikke slå i hjel.»

Hvor mye er et liv verdt? Har alle liv like stor verdi? Disse spørsmålene er helt avgjørende for hvordan vi ser på prioritering av helsetjenester, hjelp til de som faller utenfor, abort, dødsstraff og aktiv dødshjelp.

Stig Heskestad og Finn Egil Tønnesen har skrevet et interessant innlegg i Legetidsskriftet. Artikkelen heter «Verdien av et menneske.» Den kan anbefales i sin helhet, og jeg deler noen utdrag her. Forfatterne viser til Paulus sine utsagn i Galaterbrevet om at «her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne.» I Paulus sin samtid var dette radikale utsagn om likestilling. Forfatterne skriver at det hellenistiske og det romerske riket var klassedelt, med en nedvurdering av det svake og ufullkomne. Ved kristningen av Norge tusen år seinere var tanken om enkeltmenneskets verdi et brudd med gamle holdninger og normer. «Ifølge Paulus», skriver forfatterne, «lever ethvert menneske med en indre tvekamp mellom det onde og det gode. Selv om mennesker dras mellom det gode og det onde, er deres verdi uforanderlig, på samme måte som en pengeseddel har samme verdi enten den kommer rett fra trykkeriet eller er krøllet og slitt.»

Forfatterne viser også til Jesus, og hvordan han formidler Guds kjærlighet. Jesus fortalte om den barmhjertige samaritan, hvor han utvidet neste-begrepet til å gjelde alle mennesker uavhengig av alder, kjønn, rase, status og tro.

Det har lett for å bli harde fronter, demonstrasjoner og sinte innlegg i sosiale medier og aviser når spørsmål om menneskers verdi diskuteres. Med det femte budet sier Gud at alle menneskeliv har like stor verdi, og skal vernes og beskyttes. Han ser hele bildet på en måte som vi ikke er i stand til.

Det fjerde budet: «Du skal hedre din far og din mor,» høres på en måte naturlig, rett og rimelig ut. Våre foreldre satte oss til verden, tok vare på oss, matet oss, beskyttet oss, lærte oss viktige ting, sto opp med oss på natta, byttet bleier, var der med oss da vil skulle lære å gå, løftet oss da vi falt, osv. Men hva når man har ryggsekken full av elendige erfaringer med mor eller far? Hva når mor og/eller far sviktet på grovt vis? Hva når sårene man jobber med som voksen er forårsaket av mor og far?

Når jeg ser hvor tydelig Jesus er i andre sammenhenger, når urett begås, føler jeg meg temmelig sikker på at mor og far ikke har noe frikort som gjør at de skal ha heder og ære når historien ikke er god. Mor og far må stå for sine valg og sine prioriteringer.

Jesus kunne være ganske hard mot sin egen familie. En gang kom hans mor og søsken for å være sammen med han, mens Jesus var opptatt sammen med disiplene og alle folkene som fulgte dem. I Luk. 8,19 står det: «Moren og søsknene hans kom dit han var, men de kunne ikke nå fram til ham på grunn av folkemengden. Noen fortalte ham da: Din mor og dine søsken står utenfor og vil gjerne se deg. Men han svarte: Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.» Jesus definerer en ny type familie. Når vi blir kristne får vi mange nye søsken, og ny familie i tillegg til den vi fikk fra fødselen av.

Det er en god grunnregel at vi skal hedre vår far og vår mor. Men, vi skal også sette grenser og ta vare på våre egne hjerter. Noen ganger er det behov for å ta opp vonde ting som tidligere er skjedd, ta avstand eller gå i samtaler for å bearbeide det vonde. I Ordspr. 4, 23 står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet får ut fra det.»

Det tredje budet er: «Du skal holde hviledagen hellig.»

Dette er et av budene som Jesus setter i et nytt lys med sine ord. I Matt. 2,23, står det følgende: «En gang Jesus gikk langsmed kornåkrene på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. Da sa fariseerne til ham: Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten? Han svarte: Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å spise. Han ga også til de som var med ham.» Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten.»

Overført til en bonde som vurderer om han skal bruke den fine vårsøndagen til å få gjort unna en viktig del av våronna eller gå i kirka, kan man kanskje si at det er bedre å sitte på traktoren og tenke på Gud, enn å sitte i kirka og tenke på våronna.

Jeg kommer på en dårlig vits mens jeg skriver dette: Presten er ute og går, og kommer forbi bonden som jobber ute på gården. «Her har du ved Guds hjelp fått til et fint sted,» sier presten. «Ja, men du skulle sett hvordan det så ut her da han holdt på her helt aleine,» svarte bonden.

Det andre budet lyder slik: «Du skal ikke misbruke Guds navn.»

Gud ønsker å leve nær hver og en av oss. Han vil at vi skal komme til han med alt vi har på hjertet – glede, sorg, takk, fortvilelse, sinne, frykt og skam. Bibelen rommer svært mange forskjellige måter vi kan henvende oss til Gud på, slik livet er her og nå. I Sal. 31,10 skriver Kong David: «Vær meg nådig, HERRE, for jeg er i nød. Øyet sløves av bitter sorg, pust og kropp svinner bort. Livet mitt ender i sorg, årene mine ender i klage.»

I Klag. 3,55 står det: «Jeg kaller på ditt navn, HERRE, fra bunnen av brønnen. Du har hørt meg, lukk ikke øret når jeg roper om lindring!»

Å misbruke Gud sitt navn, slik jeg ser det, er å bruke Gud sitt navn til noe annet enn å henvende oss til han. Jeg kan jo forstå at Gud ikke ønsker dette. Jeg hadde heller ikke likt det om andre brukte mitt navn som et kraftuttrykk når noe gikk galt, når man var stresset eller som et banneord. Testen for om man misbruker Guds navn eller ikke, kan være om det man sa var ment som en henvendelse til Gud? Eller var det en uvane eller «språklig støy», hvor man bruker navnene til Gud eller Jesus som uttrykk for frustrasjon, uten at henvendelsen er rettet til en av dem?

Det første budet lyder slik: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.»

Gud har skapt hver og en av oss. Han elsker oss, og ønsker å gi oss det beste, både her på jorda og i evigheten. Gud har skapt oss med en fri vilje. Det betyr at vi kan velge å gjøre det som er godt. Vi kan også velge å gjøre det som er ondt og vondt. Onde krefter ønsker å påvirke oss, og føre oss bort fra Gud. Gud ønsker å beskytte oss mot det som skader oss og naturen. Budet «Du skal ikke ha andre guder enn meg,» er et bud fra en Far som ønsker det beste for sine barn. Budet sier: «Velg det som er godt og bygger opp.» «Velg å få påfyll fra gode kilder.» «Ta imot mine ord, så vil de hjelpe deg å stå stødig i livets mange kamper, valg og fristelser.»

Vi lever i et land hvor det er en berøringsangst i det offentlige rom, når det gjelder å snakke om tro, Gud og Jesus. Det skal være «nøytralt.» Men, berøringsangst gir ikke nøytralitet. Samtidig åpner vi oss for aktiviteter og påvirkning som vi tror er nøytrale, men som har sitt opphav i andre religioner enn vår. Yoga har for eksempel sitt opphav i de indiske religionene buddhisme og hinduisme. Kunnskap er helt avgjørende, dersom man skal være i stand til å vite hva man velger blant og hva man lar seg påvirke av. Hvis man for eksempel leser om New Age i Store norske leksikon, beskrives dette som en alternativbevegelse som trekker veksler på religiøse tradisjoner, østlig mystikk, vestlig okkultisme og stammereligioners sjamanisme.

I en tid hvor vi er utsatt for massiv påvirkning fra mange hold, er det viktig å være bevisst på hvor man søker påfyll og hvem man vil tilhøre.

Før vi ser nærmere på hvert bud, vil jeg gjerne lufte noen tanker rundt hvordan vi ser på Gud og Jesus. Er Gud streng, en som leter etter feilene våre og ønsker å begrense vår livsglede? Eller er han raus, kjærlig, tilgivende og ønsker å fylle livene våre med mer glede? Er reglene som Gud setter for oss laget for å minne oss om hvor syndige vi er og hvor feil vi lever livene våre? Eller er de laget for å beskytte oss og fylle livene våre med mening og fred?

Etter å ha lest hele Bibelen flere ganger, og tatt inn den store sammenhengen, er det særlig noen tekster som oppsummerer kjernebudskapet slik jeg ser det: «Størst av alt er kjærligheten» fra 1. Kor.13. Og da er det altså Gud sin kjærlighet til oss som omtales. «Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg,» fra Jes. 43,4, og tekstene fra Lukas 15 hvor Jesus beskriver hvordan Gud kjærlig leter etter hver og en som har gått seg bort.

Når vi skal lese De ti bud, er det viktig å ha den store sammenhengen og de mest sentrale tekstene som bakteppe. Det at jeg frimodig skriver om De ti bud, betyr ikke at jeg tenker om meg selv at jeg har «skjønt» dette, eller at jeg tror om meg selv at dette er noe jeg «får til» i hverdagens små og store valg. At jeg setter fokus på disse budene, er fordi jeg ønsker å forstå mer og la meg inspirere til å la de gode rådene prege livet mitt i større grad. Jeg går inn i dette med ydmykhet, vel vitende om at det er nåden som bærer meg i all min ufullkommenhet.

Den neste ti dagene, vil jeg skrive om hvert av De ti bud. Disse finnes i Bibelen, i 2. Mos. 20.

De neste dagene vil jeg skrive om De ti bud. Disse presenteres tidlig i Det gamle testamentet, og kan på mange måter oppleves aktuelle også i vår tid. Jeg syntes lenge det var vanskelig å forholde meg til mange av tekstene i Det gamle testamentet. Det har hjulpet å lese hele Bibelen, og kunne se de gamle tekstene i lys av det Jesus sier. Jesus sier blant annet at det er barmhjertighet han vil ha, og ikke offer. Han sier at hviledagen er til for oss. Og han løfter fram nestekjærlighet der Det gamle testamentet snakker om å gjengjelde øye for øye, og tann for tann. Da fariseerne spør Jesus om hvilket av De ti bud som er viktigst, svarer han i Matt 22, 36: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Da jeg begynte på Alphakurs på slutten av 90-tallet så jeg ikke på meg selv som kristen. Jeg var søkende, men opplevde ikke kristendommen som «levende». Etter en kurskveld kjente jeg på mye indre uro, og da jeg kom hjem gjorde jeg noe som en av kursdeltakerne hadde fortalt at hun selv gjorde noen ganger: Jeg hentet Bibelen ut av bokhylla, åpnet den på et tilfeldig sted og begynte å lese. Ordene jeg leste var teksten fra Matt. 22,36 som er beskrevet over. Mens jeg leste disse ordene, ble jeg fylt av en varm visshet og indre fred. Jeg opplevde det som at det var Gud selv som talte til meg. Hvordan dette kunne skje, er ikke så lett å forklare. Men, jeg tror at Den hellige ånd gjorde dette mulig. Jeg vil skrive mer om Den hellige ånd når vi kommer til pinsen. Nå får vi først ta fatt på De ti bud.

Hva er nåde? Hva er synd, frelse og tilgivelse? I historien om Kaptein Sabeltann hører vi Pelle og Pysa som roper: «Nåde, nåde!!» som et ønske om å unngå planken. Overført til Bibelen beskrives nåde som et uttrykk for Guds kjærlighet, velvilje og barmhjertighet. Nåden går som en rød tråd gjennom Bibelen. Den beskriver hvordan Gud på ulike måter ønsker å gi oss mennesker en ny start, og inviterer oss til nærhet. Synd kan defineres som det som skader oss, jorda vi lever på og det som skaper avstand til Gud. Nåde kan være når man skylder noen noe, og får gjelden slettet. Man får en ny start.   

Det var en avstand mellom Gud og mennesker. Jesus døde på korset for å skape ei bru over denne avstanden. Jeg vil komme tilbake til dette i påsken. Jesus ble korsfestet. Det står i Bibelen at han døde for våre synder. Han betalte det hver og en skylder. Nåden er gratis for oss, men den kom med en enorm omkostning for Jesus. Nåden, frelsen og tilgivelsen er tilgjengelig for alle. Frelse kan defineres som Guds redning av menneskene, fra synd og død. Frelse betyr at livet fortsetter etter døden, i en ny dimensjon = himmelen.

Mye er skrevet om tilgivelse. For meg handler tilgivelse om å få en ny start, bli satt fri eller bryte lenker. Blanke ark og fargestifter, som Alf Prøysen synger. Nytt håp, ny tro. Puste med magen, senke skuldrene. Fatte nytt mot.

Bibelen har noen kraftfulle tekster som viser hvordan Gud jobber. I Jes. 45,2 kan vi lese: «Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren som kaller deg ved navn.»

29. februar.

I går skrev jeg om nåde, synd, frelse og tilgivelse. Gud gir oss skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder. Hva kreves av deg, og hva kreves av meg for å ta imot nåden, frelsen og tilgivelsen? Svaret er: Latterlig lite!! Svaret er ganske enkelt å si: «Ja, takk,» og ta imot gavene, skattene og rikdommene.

Da Jesus ble korsfestet, ble to røvere korsfestet sammen med han, en på hver side. Det står i Bibelen at de også spottet Jesus, slik mange av menneskene som gikk forbi gjorde. Men, den ene røveren kom etter hvert i prat med Jesus, og i Luk. 23,42 sier han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Vi vet lite om denne røveren, annet enn at han ble korsfestet som straff for å være røver. Kanskje hadde han et komplisert liv bak seg med lovbrudd og kriminalitet. Han startet med å spotte Jesus, men kom etter hvert på bedre tanker og ba Jesus om å huske på han når han kom til himmelen. Jesus svarer at de begge skal til paradis. Mer skal det altså ikke til.

Jeg hørte for noen år tilbake noen historier fra ulykken på Alexander Kiellandplattformen. En mann som falt i havet under ulykken ropte i fallet: «J E S U S!!!» På denne måten valgte han tydelig side, og viste hvem han ville høre til.

Om å gå den ekstra mila. I Matt. 5,41 står det: «Om noen tvinger deg til å følge med èn mil, så gå to med ham.»

I romertiden kunne en romersk soldat tvinge en hvilken som helst mann som ikke var romersk borger, til å bære utstyret hans en romersk mil. Dersom den som fikk kommandoen ikke lystret, kunne den romerske soldaten drepe ham. Men, om bæreren valgte å bære to mil istedenfor en, måtte romeren betale ham.

Noen ganger kan det å gjøre en ekstra innsats gi store resultater. Når man er fleksibel, og villig til å strekke seg litt ekstra for fellesskapet, hjelper man andre. Samtidig kan dette ha positive virkninger for en selv også. Noen yrkesgrupper har fleksibilitet mer integrert enn andre yrkesgrupper. Som sykepleiere i en koronapandemi, har vi fått rikelig med erfaring i ekstra milgåing. Vi har gjort våre faste sykepleieroppgaver, men også utført mye arbeid som vanligvis blir utført av andre. På kreativt og velvillig vis har vi tatt fatt på oppgaver som er dukket opp underveis. Vi har vært med på å holde driften i gang, i krevende tider. Og forholdt oss til retningslinjer i stadig forandring.

Sønnen min gikk det siste året av videregående på en internatskole. I avskjedstalen, sa rektoren noen ord som jeg festet meg ved. Han sa: «Det er karakterene deres som åpner dører for dere. Men, det er karakteren deres som holder dørene åpne.» Noen ganger kan det være god karakter å være villig til å gå ei ekstra mil. For andre, for fellesskapet og for seg selv.

Kommer du på situasjoner hvor du har gått ei ekstra mil, eller en situasjon hvor det kan være aktuelt å gjøre det?

Teksten fra Jesaja i går, beskriver viktigheten av å jobbe for det gode. Det ligger mye makt i det å være en hjelper. Hvis vi ikke er bevisste på det, er det fare på ferde. Hvordan ser vi på oss selv? Går vi ydmykt inn i en hjelperrolle, vel vitende om at vi selv ikke har alle svarene og ofte trenger hjelp selv? Eller går vi inn i en slik rolle med en ovenfra-og-ned-holdning? Vi som jobber i helsevesenet, står i et skjevt maktforhold til pasientene våre. Vi har kunnskap, tar avgjørelser, velger hvilke ord vi bruker for å beskrive pasienten i rapporten, sitter på informasjon og går inn i menneskemøtene med ulik grad av åpenhet, respekt og tilstedeværelse. Heldigvis er bevisstgjøring om dette en viktig del av utdanningen til sykepleiere. Men, det er likevel ingen garanti for at sykepleiere eller andre hjelpere utøver denne bevisstheten i hverdagen.

Nadia Bolz-Weber skriver om hjelperrollen i boka Å finne Gud i feil folk. Det er ei bok som kan anbefales. Språket kan virke litt uvant, og forfatteren er både grovkjefta og vittig. Samtidig opplever jeg det hun skriver som inn-til-kjernen og ned-til-beinet. Befriende direkte og ærlig. Det er budskapet om nåden og Jesus, uten noe fjas. Hun skriver blant annet: «Selv om vi som Guds folk er påbudt å mate de sultne og kle de nakne, kan denne vi er velsignet med å være en velsignelse-greia også være litt farlig. Den kan være farlig dersom vi selvhøytidelig hever oss over andre mennesker og bare venter på å stige ned til de der nede for å være den velsignelsen de har ventet på. Dessuten kan det å se på seg selv som en velsignelse dekke over at jeg faktisk er en del av problemet, og kan skjule at jeg også er en stakkar som trenger omsorg.»

Disse kloke ordene kan vi med fordel ta med oss. Både i profesjonelle hjelpeoller og ikke minst i møte med venner og andre på vår vei.

I Salme 25 står det: «Vend deg til meg, og vær meg nådig, for jeg er ensom og hjelpeløs.» Det står også: «Mine øyne er alltid vendt mot Herren, for han drar mine føtter ut av garnet.» Alle vil vi kjenne på ensomhet, være hjelpeløse eller «havne i garnet» i løpet av livet. Noen ganger er man hjelper. Andre ganger er man den som har behov for hjelp.

I morgen er det Fastelavnssøndag, og vi er på vei inn i fastetiden.