Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

«Det var denne evigheta, da..» # 1. For noen år tilbake jobbet jeg som sykepleier på et sykehjem. Ei herlig og vital dame i 90-årene var akkurat kommet til avdelingen. Hun hadde et sjeldent godt humør, og mange av de ansatte gikk innom rommet hennes for å prate litt. Men vi observerte også at hun sov svært urolig. Ofte spurte hun etter sovetablett og smertestillende på natt, mens hun på dagtid ikke hadde behov for smertestillende. En dag satte en av oss seg ned med henne, og spurte: «Er det noe du blir liggende å tenke på?» Damen svarte: «Det er denne evigheta, da..» Det kom fram at hun kjente på en utrygghet og usikkerhet med tanke på at livet gikk mot slutten, og hva som ventet henne. Hun hadde tidligere vært aktiv i en pinsemenighet, men de siste årene hadde hun ikke vært aktiv i noen kristne sammenhenger. Jeg lar setningen hennes: Det var denne evigheta, da – være overskrift for de neste tekstene. Både gjennom jobben min som sykepleier og privat, har jeg møtt mange som kan kjenne seg igjen i slike tanker. Hva skjer når livet tar slutt? Finnes det et liv etter døden? Hva er en evighet? Hvor er himmelen? Finnes det et helvete? Kommer vi til å møte igjen mennesker som vi har mistet? «Vi skal alle dø en dag, men alle andre dager skal vi leve», har Per Olov Enquist skrevet. Likevel kan tankene om døden, og livet etter døden, prege dagene da vi skal leve i stor grad. Disse tankene kan gi bekymring, angst og søvnløshet. Å dø er å gi fra seg kontrollen. Dette er en svært uvant øvelse for de fleste av oss. Midt i dette, møter Gud møter oss med betingelsesløs kjærlighet. Når vi mister kontrollen, har han fortsatt kontroll. Han bærer gjennom liv og død, og har nøklene til dødsriket.

Jeg kjenner på en ydmykhet med tanke på å skulle gå inn på disse store temaene. Jeg vil forsøke å belyse disse spørsmålene vidt og bredt, men kan allerede nå si at dette er spørsmål hvor det er vanskelig å ende opp med to streker under svarene. I Bibelen finner vi tekster, som kan hjelpe oss et godt stykke på vei. Mange kloke mennesker har kommet med gode refleksjoner rundt temaene, og jeg vil frimodig låne noen av disse. Jeg vil også dele egne erfaringer. Så fest setebeltene! La oss ta et dypdykk i noen temaer, som det på mange måter er mest fristende å skyve foran.

På tur inn i dette, vil jeg gjerne minne om ordene fra Sal. 139: «Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.» Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.»

Denne teksten er en oppfølging til gårsdagens tekst om Verdensdagen for psykisk helse, og hvordan Gud ser og bærer. Her kommer diktet Fotsporene – skrevet at Mary Stevenson:

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren. Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bildet for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp, var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet han hadde vært vanskeligst og mest smertefullt. Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: «Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.» Da svarte Herren: «Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.»

Gud er den eneste som kjenner hjertene våre, slik vi kunne lese i teksten fra 2. Krønikerbok i går. Noen ganger bærer han oss, som et barn, helt til vi kommer fram dit vi skal.

Har du noen gang opplevd å bli båret, da livet var vanskelig?

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse. I 2. Krøn. 6,30 kan vi lese: «For du er den eneste som kjenner menneskers hjerte.»

Gud kjenner hjertene våre. Han vet hvordan hver og en av oss har det bak fasaden. Bak de vellykkede bildene som vi legger ut på sosiale medier. Og bak det ytre vi viser omverdenen, som ikke alltid samsvarer med hvordan vi har det innerst inne. Jeg leste en gang om noen barn som hadde fått i oppgave å tegne ensomhet. Ei jente tegnet da et barn med lyse fletter og et smil. Hun ble spurt hvorfor hun tegnet noen som smilte, når oppgaven var å tegne ensomhet. Jenta svarte: «Smilet er ikke ekte.»

For Gud trenger vi ikke å pynte på noe, eller ta på et smil som ikke gjenspeiler innsiden. Når Gud ber oss om å komme til han med et helt hjerte, så betyr det å komme til han med ALT vi har på hjertet. Han kjenner til helheten uansett. Ved å legge alt fram for Gud i bønn, gir vi det til han. Gud kan bære det som er vondt for oss. I 5. Mos. 1,38 kan vi lese om hvordan Gud noen ganger bærer ikke bare det som er vondt, men hele oss, når vi trenger det: «Der så du hvordan HERREN din Gud bar deg som en mann bærer sitt barn, hele veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.»

Gud har alltid sitt kjærlige blikk vendt mot hver og en av oss. I forbindelse med årets Verdensdag for psykisk helse oppfordres vi alle til å løfte blikket å se de vi har rundt oss. Ifølge Levekårsundersøkelsen fra i år oppgir en av fem at de har få personer å regne med ved store personlige problemer. Og i en undersøkelse gjort av Røde Kors oppgir hver fjerde ungdom at de ikke har noen å snakke med når livet er vanskelig. De siste to og et halvt årene har vært ekstra krevende for oss alle. En alvorlig pandemi var ikke over, før vi opplevde en russisk invasjon av Ukraina. Priser på strøm, drivstoff og mat har steget kraftig, og vi lever med en økt usikkerhet på mange forskjellige plan. Hvor vil rentestigningen stoppe? Når blir det fred igjen? Er Putin gal nok til å ta i bruk atomvåpen? Hvordan skal jeg klare å betale regningene mine, eller få råd til å kjøpe julegaver? Er det farlig å bli smittet av korona nå?

På nettsiden til Verdensdagen for psykisk helse kan vi lese: «Historien viser at det er mye kraft i å komme sammen under kriser. Samtidig kan kriser også bidra til splittelse og uro. Frykten for det ukjente kan gjøre oss mer navlebeskuende enn vi ellers ville vært, og gi næring til fordommer og diskriminerende holdninger. Det kan gjøre det enda lettere å falle utenfor, og er noe vi må aktivt jobbe sammen for å motvirke. Uro, skam, frykt og bekymring kan føles lammende, og er en naturlig reaksjon på tiden vi er inne i. Det kan gjøre at vi trekker oss tilbake, og blir mer trangsynt i vårt blikk på andre mennesker enn ellers. Det kan skape mer konflikt og polarisering som igjen øker avstanden mellom oss mennesker og påvirker den psykiske folkehelsen. For den som havner utenfor, blir det enda vanskeligere å akseptere seg selv som en del av det store fellesskapet. Vi trenger hverandre på veien.»

Craig Groeschel har instagramprofilen craiggroeschel. Han skriver: «We don`t heal in isolation. We heal best in community.» Eller skrevet på norsk: «Vi helbredes ikke i isolasjon. Vi helbredes best i fellesskap.»

En bønn i dag kan være å takke Gud for at han både ser og bærer, og samtidig be om å få være en som ser, bærer og inkluderer andre.

Til slutt vil jeg gjerne minne oss alle på å ta kontakt med en annen person når vi har det vanskelig. Eller ringe fastlege, legevakt, 113 eller en av hjelpetelefonene:

Metal Helse: 116 123

Kikens SOS: 22 40 00 40

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Kors på halsen: 800 333 21

I Rom. 1,16 skriver Paulus: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.»

Skammer du deg over evangeliet? Tør du fortelle andre at du tror på Gud? Eller opplever du det som minste motstands vei å la vær? Hvorfor i så fall?

Nettstedet iTro har delt en tekst som heter: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet.» Her kan vi lese: «En ting vi kan begynne med hvis vi synes det er vanskelig å fortelle venner om Jesus kan være å starte med å be for dem. At Gud må åpne hjertene deres og øynene deres for sannheten i hans ord. Vi kan tross alt uansett ikke få noen til å tro, det er bare Gud som kan «gi vekst», som Paulus kaller det i 1. Kor. 3,6. Men Gud bruker oss som sine vitner, og vi kan be til ham om at han må bruke oss, og at vi må være villig til å bli brukt av ham.»

Har du en venn, venninne, kjæreste, søster eller en kollega som du kan be for?

Selv om jeg i mange år har ønsket å dele troen min på en trygg måte, har jeg mange ganger erfart at jeg har blitt svett og følt meg uforberedt når jeg har havnet i en situasjon hvor dette har vært aktuelt. Det har gjort at jeg har formulert denne bønnen som en av mine faste bønner til Gud: «Må du forberede situasjoner der jeg skal få dele troen min på Deg, og må du hjelpe meg å se disse situasjonene, og stå i de på en trygg og god måte. Må du velsigne meg med trygghet og varme.»

Når det gjelder frimodighet til å dele tro, er jeg underveis. Det er en spennende reise. Hvor på veien er du? Er du i ferd med å reise deg, og komme deg på beina, eller begynner du å bli en erfaren vandrer? Gud elsker deg og meg like mye, samme hvor på veien vi befinner oss.

I 1. Krøn. 16,23 får vi en stafettpinne med oss: «Syng for HERREN, all jorden! Forkynn hans frelse fra dag til dag! Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» Din historie kan bety mye for en annen person.

Den 26. juni 2021 holdt Anne Berit Mathisen en tale hos IMI kirken, som du kan høre som podkast – IMI-kirken taler. Mathisen snakket blant annet om den vertikale og den horisontale målestokken. Hun beskrev den vertikale målestokken som verdens målestokk. Der får man topp skår når man har god økonomi, en vellykket karriere, et pent utseende, er frisk og sprek, har gode sosiale skills og på alle måter er vellykket. Når alt dette er på plass, skårer man maks på denne målestokken. Det gjør oss sårbare å bli veid og målt etter denne målestokken. Da kan livet oppleves som en prestasjon, med mange krav og forventninger. Disse kan det være vanskelig å leve opp til.  Dersom man går konkurs, mislykkes på skolen, blir skilt, får rynker eller opplever fysisk eller psykisk sykdom, daler man i verdi.

Mathisen beskriver at i Norge ligger vi høyest på Maslows behovspyramide, sammenliknet med andre land i verden. Vi er mette og har dekket våre grunnleggende behov rikelig, ofte uten å slite oss ut. Likevel opplever mange en mangel på mening i livet. Tro har vi ikke behov for, fordi vi klarer oss på egenhånd.

Den horisontale målestokken er Gud sin målestokk. På denne målestokken skårer man maks hele tiden, uansett. Verdien på denne målestokken påvirkes ikke av hvor vellykket vi er eller om vi trår feil. Den er konstant hele tiden – på maks! Når vi lar oss måle etter denne målestokken, blir vi ikke så sårbare i livets uforutsigbarhet. Når vi opplever vanskeligheter og kriser, er Gud sin horisontale målestokk fortsatt på maks. Å vite dette kan gjøre godt for tenåringer og for folk i alle aldre! Kanskje var det noe av dette Paulus kjente på da han beskrev en glede, takknemlighet og fred også i vanskelige situasjoner. Paulus visste at Gud sin betingelsesløse kjærlighet var uforanderlig, og at det ikke var noe han kunne gjøre som gjorde at Gud elsket han mer. Det var heller ikke noe han kunne gjøre som gjorde at Gud elsket han mindre. Det er som i sangen Ingen og ingenting: «Ingen, og ingenting skal få rive deg bort i fra meg. Ingen og ingenting skal få holde meg borte fra deg.»

Til ungdommen # 5. Jeg har gitt en oppgave til noen unge voksne, som er starten av 20-årene. Oppgaven lyder slik: «Hvis du kunne møtt deg selv om 14-åring som sagt noen ord eller gitt noen råd til deg selv, hva ville du sagt?» Jeg fikk mange fine svar:

«Ikke bry deg så mye om hva andre tenker.» «Gjør det du vil og ikke det du føler alle vil at du skal. Jeg ble greit utbrent på den tida, så det unner jeg ikke noen.» «Jobb med de nærmeste relasjonene.» «Vit at det alltid blir bedre.» «Nei er nei.» «Følg med på skolen.» «Meld deg på en hobby eller idrett.» «Sett deg selv i gode relasjoner.» «Sett mer pris på det du har.» «Spar mer penger.» «Ikke bry deg så mye om det materialistiske.» «Vær god mot de nærmeste.»

Tenårene kan være en tøff tid. Det er mange krav og forventninger, samtidig som disse årene oppleves svært viktige når man står midt oppi det. For de aller fleste betyr det mye å være en av gjengen eller godt likt. Dette kan gjøre at man strekker seg langt for å være «populær.» Man bruker kanskje mer penger enn det som er fornuftig, eller strekker egne grenser for hva man synes er greit. Noen opplever så mye press for å være vellykket på skole eller innen idrett, at de blir syke av det. Man står overfor mange valg, som man på mange måter ikke føler seg klar for å ta.

Jeg gjorde mye dumt da jeg var ungdom. En gang satte jeg meg opp på en hest som ingen hadde sittet på tidligere. Jeg kunne skadet meg stygt da jeg falt av i full galopp, på tur inn i skogen. En annen gang vraket jeg en bil, og havnet på taket i ei grøft. Jeg hadde feilvurdert grepet på en vårglatt vei. En tredje gang drakk jeg meg full i en storby, og kom bort fra vennene mine.

På forskning.no beskrives tenåringshjernen som langt fra ferdig utviklet. Det pågår en gigantisk opprydding der inne. Det er særlig i de fremste delene av hjernen, i frontallappen, at ryddesjauen skjer sent i tenårene. Det er herfra mye av tenkningen og atferden styres. Disse områdene er viktige for planlegging, risikovurdering og impulskontroll.

Er du ungdom, og synes det er krevende? Vit at det blir bedre. Denne tida går over, og når man ser tilbake så oppleves ikke denne tida like avgjørende som når man er midt inne i disse årene.

Når det er konfirmasjon i Åmot kirke synges denne sangen for konfirmantene: «Du vet vel om at du er verdifull. At du er viktig her og nå. At du er elsket for din egen skyld. For ingen andre er som deg. Det er for mange mennesker som ønsker å snakke om, at du bør være slik og slik. Gud Fader selv, han aksepterer deg uansett. Og det kan du stole på.»

For Gud er du akkurat like verdifull, uansett alder. Han har stor tro på tenåringer!

I Paulus sitt brev til Filipperne kan vi lese i 1,6: «Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. Med rette tenker jeg slik om dere alle, for jeg bærer dere i mitt hjerte.» I menigheten hvor jeg hører til, har vi en bønnefaddertjeneste for alle konfirmantene. Det vil si at gjennom hele konfirmasjonsåret blir alle konfirmanter bedt for jevnt og trutt av en annen person. Denne personen bærer konfirmanten i sitt bønnehjerte. Det er fint å tenke på synes jeg; alle ungdommene våre er uendelig verdifulle for Gud og båret i bønn og av en annen person.

Til ungdommen # 4. Det kan være vanskelig å finne ut hva man vil jobbe med når man blir voksen! Selv var jeg svært usikker på dette da jeg gikk ut av videregående. Jeg måtte faktisk bli 35 år før jeg fant ut at jeg hadde lyst til å bli sykepleier.

Mange ganger har jeg tenkt at det var lettere å velge yrkesvei for noen år siden. Da var det var ikke så mange muligheter. Hvis du vokste opp som det eldste barnet på en gård, var sjansen stor for å bli bonde. Og ofte valgte man et yrke som noen andre i familien hadde. I dag er det så mange muligheter. Disse mulighetene kan åpne mange ulike veier. Men de kan også oppleves som nok en arena som man skal prestere på. Når man kan gjøre mye spennende, kreativt og nytt, kan man også føle at man bør bruke disse mulighetene. I klassen til den ene datteren min, ble jentene oppfordret til å velge realfag på videregående. Datteren min gjorde dette, og brukte noen år på å slite med vanskelige fag. Det ga lite mestringsfølelse. Da hun tok valget om å velge psykologi og sosialantropologi i stedet, kom gleden og mestringsfølelsen tilbake.

Hva har du lyst til å jobbe med? Vet du ikke ennå? I så fall er du helt normal! Hva liker du å gjøre? Hva er viktig for deg? Hvor mye betyr fritiden din? Hvor mange timer i uka ønsker du å være på jobb? Hva gir deg glede og mestringsfølelse? Det kan være lurt å snakke med noen som kjenner deg om disse tingene. Kanskje har skolen en rådgiver, som kan gi deg noen gode råd?

Å be Gud om å lede deg på veien når det gjelder videre jobb og skolegang, kan også være et fint bønnetema. Sangen Elsket for den jeg, er sier noe om hva Gud tenker om hver og en av oss: «Gud du elsker meg og tar meg som jeg er. Jeg er skapt fordi du ville ha meg her, og jeg vet du er fornøyd med meg. Derfor vil jeg takke deg. Rikere enn en millionær. Elsket for den jeg er.»

Guds kjærlighet til oss er uavhengig av yrkesvalg, om vi har planen klar eller ikke helt vet hvor vi skal akkurat nå. Han ser og kjenner hver og en av oss bedre enn vi kjenner oss selv, og er en kjærlighetsfull rådgiver.

I Jes. 58,11 blir vi minnet på at Gud alltid går sammen med oss, hjelper oss til å ta gode valg og skaper noe nytt når ting virker håpløse og vanskelige:

«Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.»

Til ungdommen # 3. Den 20. juni i fjor delte seksjonslederen for overgrepsmottaket i Agder, og lederen for seksjon for grov vold og seksuelle overgrep ved Agder politidistrikt, et innlegg på Facebook. Dette sjokkerte mange. Innlegget startet slik: «Kjære tenåringsforeldre – nåværende og kommende! Vi vil dele en bekymring med deg. Dette er sterk kost. Antakelig sjokkerende å lese.» I innlegget beskrives en bekymring for en økende trend med grove overgrep blant barn og ungdom, med ofre helt ned i 13-årsalderen. Overgrepene skjer også på dagtid, i parker, på kjøpesentre eller i verste fall på skolen – i skoletiden. Grensene for hva som er «normalt» er flyttet langt på kort tid. Å kalle jenter for horer, er blitt mer og mer vanlig blant ungdom. Det er også blitt mer vanlig å selge seksuelle tjenester blant unge. På overgrepsmottaket hører de jenter fortelle at de ikke tør å anmelde en jevnaldrende gutt, fordi de er redde for å bli stemplet som «hore» av ungdommene rundt.

Hvordan ble det slik? Hvilke holdninger ligger til grunn, når ungdom er villige til å utføre grove overgrep? I ungdomstiden er mange villige til å strekke seg langt for å bli inkludert, regnet med eller være kul. På russebusser dundrer grove, nedlatende tekster ut, som: «I dag er det lov å være hore.» En del unge jenter er villige til å strekke egne grenser langt for å få være med å «rulle» med eldre russegutter. Hvilke skader fører dette til psykisk over tid? Jeg har møtt mange pasienter som har slitt med psykisk helse i mange år, etter å ha vært utsatt for overgrep.

Ungdom utsettes for svært mye seksuelt press gjennom sosiale medier, og diverse tv-serier hvor tilsynelatende unge og kule mennesker tøyer grenser kraftig når det gjelder sex.

Facebook-innlegget avsluttes med en viktig oppfordring til foreldre: «Sett deg ned med barnet ditt og ungdommen din. Vær modig! Snakk om hva de ser og gjør på sosiale medier. Snakk om seksualitet – både sunn og usunn, verdier og holdninger, kroppene våre, følelser, pubertet og identitet. Snakk om hva som er lov og ikke lov, konsekvens av den seksuelle lavalder, grenser og private områder, hvordan man er en god kjæreste og hva et samtykke betyr. Å ikke klare å si nei, er ikke det samme som å si ja. Snakk om pornografi og om hva som er fiksjon og virkelighet. Snakk om konsekvenser av et overgrep – både for utsatt og utøver. Og begynn å snakk om dette tidlig.»

Etter at Politiets nettpatrulje delte dette innlegget, har politidistrikter over hele landet meldt at de kjenner seg igjen i det som beskrives.

I Bibelen minnes vi om hvor dyrebare hver og en av oss er for Gud. Han har skapt oss alle, elsker oss med betingelsesløs kjærlighet og ønsker å beskytte oss fra det som skader, ødelegger og bryter ned. Han ønsker også å helbrede det som gikk i stykker, og skape noe nytt og vakkert der vi sliter med sår og skam.

I Åp. 21,5 sier Gud: «Se, jeg gjør alle ting nye.» I Rom. 8,38 står det at ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet.

Til ungdommen # 2.  Jeg skriver noen tekster nå, med overskriften Til ungdommen. Denne overskriften har jeg lånt fra Nordahl Griegs dikt med samme navn. Diktet beskriver betydningen av menneskets verd, og å stå opp i kampen mot urett, skape det gode, kjempe med ånd, om å dele og skape fred. Diktet avsluttes slik: «Dette er løftet vårt fra bror til bror: vi vil bli gode mot menneskenes jord. Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen, som om vi bar et barn varsomt på armen!»

Tenårene er en tid for å løsrive seg, finne ut av hvem man er og hva man vil stå for. Men, noen ganger kan også tenåringer ha behov for å bli båret varsomt på armen. Hva ønsker du som tenåring deg av foreldrene dine akkurat nå? Sett gjerne ord på det. Min erfaring er at tenåringer fortsatt ønsker engasjement og omsorg. Men også avstand og respekt. De ønsker å få lov til å strekke vingene sine, og ha en trygg havn å komme hjem til. Noen man kan ringe til, samme hvor sent det er blitt eller hvor vanskelige situasjoner man har havnet i. Klarer vi som foreldre å vise oss tilliten verdig? Klarer vi å sette egne reaksjoner til side når tenåringen har drukket for mye eller havnet på feil sted? Hvordan åpner vi for tillit? Og tar du som tenåring sjansen på å fortelle foreldrene dine om det som er vanskelig? Svigerfaren min har fortalt en historie fra mannen min sin tenåringstid, hvor flere unge gutter hadde endret planene en lørdag fordi de ble bedt på en fest et stykke unna, med noen eldre ungdommer. Her var det kjent for å være et røft festemiljø. En annen av foreldrene hadde fått høre om dette, og var reist for å hente sin sønn. Moren ringte til mine svigerforeldre, for å fortelle at min kommende mann også var der. Da mannen min kom hjem den natten, hadde han kikket innom foreldrene sitt soverom og fortalt hvor han hadde vært. Dette hadde vært med på å bygge tillit videre. Svigerforeldrene mine var kloke nok til å holde seg rolige i situasjonen.

Til deg som er tenåring: Forsøk å snakke med foreldrene dine om det du er opptatt av akkurat nå. La de få bli kjent med deg. Det å sette ord på tanker og følelser til en god venn, Gud eller en forelder kan oppleves befriende. Kong David fra det gamle testamentet beskriver noe om dette i Sal. 32,3: «Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort.» Man kan kjenne det i kroppen om man blir gående å bære på vanskelige ting aleine.

Til oss som er foreldre: Kan vi forsøke å sette egne følelser litt til side, og lytte til ungdommene våre med åpenhet og respekt når de viser oss den tilliten det er å dele noe med oss?

Til ungdommen # 1. Det er ikke lett å være ung. Det var ikke lett da jeg var ung, og det er på mange måter blitt mer utfordrende med økte forventninger, press og sammenlikninger av mange slag. De neste dagene vil jeg dele noen tekster og tanker om det å være ung. De kan være aktuelle både for deg som er tenåring, og for deg som kjenner en som opplever ungdomstiden akkurat nå. Og kanskje kan noe i disse tekstene være aktuelt for oss som ikke er ungdommer også. Når man er ung, kan det oppleves som om livet er veldig her og nå. Jeg husker at jeg gruet meg til å fylle 20 år da jeg var noen år yngre, fordi jeg så for meg at da var de viktigste årene i livet over. Hvis jeg i dag kunne møtt meg selv som fjortis, er det mange ting jeg gjerne ville ha sagt til meg selv: «Du er helt unik og verdifull. Gud har skapt deg i sitt bilde, det vil si at han ser på deg som dyrebar og elsket. Forsøk å elske deg selv, selv om det kan være vanskelig i disse utfordrende årene. Mange vil ha forventninger til deg. Noen av disse forventningene vil utfordre det du selv synes er greit. Det er helt ok å si nei. Prøv å kjenne etter hva som er viktig for deg. Det kan være lett å gjøre som andre i de årene du har foran deg, fordi omkostningene ved å velge annerledes kan oppleves som for store.»

Når jeg husker tilbake til tenårene, så var det noen som ble veldig populære fordi de var gode i fotball, hadde fine klær eller ble sett på som pene og kule. Denne populariteten viste seg å være forbigående, fordi den var knyttet til ytre ting. Men der og da vil man gjerne bli godt likt og være en av gjengen. Når jeg ser tilbake i dag, så ser jeg de som var svært populære i tenårene i et annet lys. Å bli sett på som kul og populær i tenårene er på ingen måte noen garanti for et godt liv videre.

Så til deg som er i tenårene akkurat nå, har jeg en utfordring: Forsøk å bli kjent med deg selv. Hvem er du? Hva vil du? I hvor stor grad påvirker andre valgene du tar? Hvem påvirker valgene dine? Hva synes du er greit? Hva er ikke greit? Hvor ønsker du å være om 1, 5 og 10 år?

Jeg har ei venninne som lager mange fine kort, hvor hun kombinerer bibeltekster med bilder hun selv har tatt. Et av yndlingskortene mine er et bilde av ei vakker, hvit perle med teksten fra Jesaja 43,4: «Du er dyrebar i mine øyne. Høyt aktet, og jeg elsker deg.» Husk dette da, kjære tenåring – du er dyrebar, høyt aktet og elsket!