Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Til ungdommen # 5. Jeg har gitt en oppgave til noen unge voksne, som er starten av 20-årene. Oppgaven lyder slik: «Hvis du kunne møtt deg selv om 14-åring som sagt noen ord eller gitt noen råd til deg selv, hva ville du sagt?» Jeg fikk mange fine svar:

«Ikke bry deg så mye om hva andre tenker.» «Gjør det du vil og ikke det du føler alle vil at du skal. Jeg ble greit utbrent på den tida, så det unner jeg ikke noen.» «Jobb med de nærmeste relasjonene.» «Vit at det alltid blir bedre.» «Nei er nei.» «Følg med på skolen.» «Meld deg på en hobby eller idrett.» «Sett deg selv i gode relasjoner.» «Sett mer pris på det du har.» «Spar mer penger.» «Ikke bry deg så mye om det materialistiske.» «Vær god mot de nærmeste.»

Tenårene kan være en tøff tid. Det er mange krav og forventninger, samtidig som disse årene oppleves svært viktige når man står midt oppi det. For de aller fleste betyr det mye å være en av gjengen eller godt likt. Dette kan gjøre at man strekker seg langt for å være «populær.» Man bruker kanskje mer penger enn det som er fornuftig, eller strekker egne grenser for hva man synes er greit. Noen opplever så mye press for å være vellykket på skole eller innen idrett, at de blir syke av det. Man står overfor mange valg, som man på mange måter ikke føler seg klar for å ta.

Jeg gjorde mye dumt da jeg var ungdom. En gang satte jeg meg opp på en hest som ingen hadde sittet på tidligere. Jeg kunne skadet meg stygt da jeg falt av i full galopp, på tur inn i skogen. En annen gang vraket jeg en bil, og havnet på taket i ei grøft. Jeg hadde feilvurdert grepet på en vårglatt vei. En tredje gang drakk jeg meg full i en storby, og kom bort fra vennene mine.

På forskning.no beskrives tenåringshjernen som langt fra ferdig utviklet. Det pågår en gigantisk opprydding der inne. Det er særlig i de fremste delene av hjernen, i frontallappen, at ryddesjauen skjer sent i tenårene. Det er herfra mye av tenkningen og atferden styres. Disse områdene er viktige for planlegging, risikovurdering og impulskontroll.

Er du ungdom, og synes det er krevende? Vit at det blir bedre. Denne tida går over, og når man ser tilbake så oppleves ikke denne tida like avgjørende som når man er midt inne i disse årene.

Når det er konfirmasjon i Åmot kirke synges denne sangen for konfirmantene: «Du vet vel om at du er verdifull. At du er viktig her og nå. At du er elsket for din egen skyld. For ingen andre er som deg. Det er for mange mennesker som ønsker å snakke om, at du bør være slik og slik. Gud Fader selv, han aksepterer deg uansett. Og det kan du stole på.»

For Gud er du akkurat like verdifull, uansett alder. Han har stor tro på tenåringer!

I Paulus sitt brev til Filipperne kan vi lese i 1,6: «Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. Med rette tenker jeg slik om dere alle, for jeg bærer dere i mitt hjerte.» I menigheten hvor jeg hører til, har vi en bønnefaddertjeneste for alle konfirmantene. Det vil si at gjennom hele konfirmasjonsåret blir alle konfirmanter bedt for jevnt og trutt av en annen person. Denne personen bærer konfirmanten i sitt bønnehjerte. Det er fint å tenke på synes jeg; alle ungdommene våre er uendelig verdifulle for Gud og båret i bønn og av en annen person.

Til ungdommen # 4. Det kan være vanskelig å finne ut hva man vil jobbe med når man blir voksen! Selv var jeg svært usikker på dette da jeg gikk ut av videregående. Jeg måtte faktisk bli 35 år før jeg fant ut at jeg hadde lyst til å bli sykepleier.

Mange ganger har jeg tenkt at det var lettere å velge yrkesvei for noen år siden. Da var det var ikke så mange muligheter. Hvis du vokste opp som det eldste barnet på en gård, var sjansen stor for å bli bonde. Og ofte valgte man et yrke som noen andre i familien hadde. I dag er det så mange muligheter. Disse mulighetene kan åpne mange ulike veier. Men de kan også oppleves som nok en arena som man skal prestere på. Når man kan gjøre mye spennende, kreativt og nytt, kan man også føle at man bør bruke disse mulighetene. I klassen til den ene datteren min, ble jentene oppfordret til å velge realfag på videregående. Datteren min gjorde dette, og brukte noen år på å slite med vanskelige fag. Det ga lite mestringsfølelse. Da hun tok valget om å velge psykologi og sosialantropologi i stedet, kom gleden og mestringsfølelsen tilbake.

Hva har du lyst til å jobbe med? Vet du ikke ennå? I så fall er du helt normal! Hva liker du å gjøre? Hva er viktig for deg? Hvor mye betyr fritiden din? Hvor mange timer i uka ønsker du å være på jobb? Hva gir deg glede og mestringsfølelse? Det kan være lurt å snakke med noen som kjenner deg om disse tingene. Kanskje har skolen en rådgiver, som kan gi deg noen gode råd?

Å be Gud om å lede deg på veien når det gjelder videre jobb og skolegang, kan også være et fint bønnetema. Sangen Elsket for den jeg, er sier noe om hva Gud tenker om hver og en av oss: «Gud du elsker meg og tar meg som jeg er. Jeg er skapt fordi du ville ha meg her, og jeg vet du er fornøyd med meg. Derfor vil jeg takke deg. Rikere enn en millionær. Elsket for den jeg er.»

Guds kjærlighet til oss er uavhengig av yrkesvalg, om vi har planen klar eller ikke helt vet hvor vi skal akkurat nå. Han ser og kjenner hver og en av oss bedre enn vi kjenner oss selv, og er en kjærlighetsfull rådgiver.

I Jes. 58,11 blir vi minnet på at Gud alltid går sammen med oss, hjelper oss til å ta gode valg og skaper noe nytt når ting virker håpløse og vanskelige:

«Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.»

Til ungdommen # 3. Den 20. juni i fjor delte seksjonslederen for overgrepsmottaket i Agder, og lederen for seksjon for grov vold og seksuelle overgrep ved Agder politidistrikt, et innlegg på Facebook. Dette sjokkerte mange. Innlegget startet slik: «Kjære tenåringsforeldre – nåværende og kommende! Vi vil dele en bekymring med deg. Dette er sterk kost. Antakelig sjokkerende å lese.» I innlegget beskrives en bekymring for en økende trend med grove overgrep blant barn og ungdom, med ofre helt ned i 13-årsalderen. Overgrepene skjer også på dagtid, i parker, på kjøpesentre eller i verste fall på skolen – i skoletiden. Grensene for hva som er «normalt» er flyttet langt på kort tid. Å kalle jenter for horer, er blitt mer og mer vanlig blant ungdom. Det er også blitt mer vanlig å selge seksuelle tjenester blant unge. På overgrepsmottaket hører de jenter fortelle at de ikke tør å anmelde en jevnaldrende gutt, fordi de er redde for å bli stemplet som «hore» av ungdommene rundt.

Hvordan ble det slik? Hvilke holdninger ligger til grunn, når ungdom er villige til å utføre grove overgrep? I ungdomstiden er mange villige til å strekke seg langt for å bli inkludert, regnet med eller være kul. På russebusser dundrer grove, nedlatende tekster ut, som: «I dag er det lov å være hore.» En del unge jenter er villige til å strekke egne grenser langt for å få være med å «rulle» med eldre russegutter. Hvilke skader fører dette til psykisk over tid? Jeg har møtt mange pasienter som har slitt med psykisk helse i mange år, etter å ha vært utsatt for overgrep.

Ungdom utsettes for svært mye seksuelt press gjennom sosiale medier, og diverse tv-serier hvor tilsynelatende unge og kule mennesker tøyer grenser kraftig når det gjelder sex.

Facebook-innlegget avsluttes med en viktig oppfordring til foreldre: «Sett deg ned med barnet ditt og ungdommen din. Vær modig! Snakk om hva de ser og gjør på sosiale medier. Snakk om seksualitet – både sunn og usunn, verdier og holdninger, kroppene våre, følelser, pubertet og identitet. Snakk om hva som er lov og ikke lov, konsekvens av den seksuelle lavalder, grenser og private områder, hvordan man er en god kjæreste og hva et samtykke betyr. Å ikke klare å si nei, er ikke det samme som å si ja. Snakk om pornografi og om hva som er fiksjon og virkelighet. Snakk om konsekvenser av et overgrep – både for utsatt og utøver. Og begynn å snakk om dette tidlig.»

Etter at Politiets nettpatrulje delte dette innlegget, har politidistrikter over hele landet meldt at de kjenner seg igjen i det som beskrives.

I Bibelen minnes vi om hvor dyrebare hver og en av oss er for Gud. Han har skapt oss alle, elsker oss med betingelsesløs kjærlighet og ønsker å beskytte oss fra det som skader, ødelegger og bryter ned. Han ønsker også å helbrede det som gikk i stykker, og skape noe nytt og vakkert der vi sliter med sår og skam.

I Åp. 21,5 sier Gud: «Se, jeg gjør alle ting nye.» I Rom. 8,38 står det at ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet.

Til ungdommen # 2.  Jeg skriver noen tekster nå, med overskriften Til ungdommen. Denne overskriften har jeg lånt fra Nordahl Griegs dikt med samme navn. Diktet beskriver betydningen av menneskets verd, og å stå opp i kampen mot urett, skape det gode, kjempe med ånd, om å dele og skape fred. Diktet avsluttes slik: «Dette er løftet vårt fra bror til bror: vi vil bli gode mot menneskenes jord. Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen, som om vi bar et barn varsomt på armen!»

Tenårene er en tid for å løsrive seg, finne ut av hvem man er og hva man vil stå for. Men, noen ganger kan også tenåringer ha behov for å bli båret varsomt på armen. Hva ønsker du som tenåring deg av foreldrene dine akkurat nå? Sett gjerne ord på det. Min erfaring er at tenåringer fortsatt ønsker engasjement og omsorg. Men også avstand og respekt. De ønsker å få lov til å strekke vingene sine, og ha en trygg havn å komme hjem til. Noen man kan ringe til, samme hvor sent det er blitt eller hvor vanskelige situasjoner man har havnet i. Klarer vi som foreldre å vise oss tilliten verdig? Klarer vi å sette egne reaksjoner til side når tenåringen har drukket for mye eller havnet på feil sted? Hvordan åpner vi for tillit? Og tar du som tenåring sjansen på å fortelle foreldrene dine om det som er vanskelig? Svigerfaren min har fortalt en historie fra mannen min sin tenåringstid, hvor flere unge gutter hadde endret planene en lørdag fordi de ble bedt på en fest et stykke unna, med noen eldre ungdommer. Her var det kjent for å være et røft festemiljø. En annen av foreldrene hadde fått høre om dette, og var reist for å hente sin sønn. Moren ringte til mine svigerforeldre, for å fortelle at min kommende mann også var der. Da mannen min kom hjem den natten, hadde han kikket innom foreldrene sitt soverom og fortalt hvor han hadde vært. Dette hadde vært med på å bygge tillit videre. Svigerforeldrene mine var kloke nok til å holde seg rolige i situasjonen.

Til deg som er tenåring: Forsøk å snakke med foreldrene dine om det du er opptatt av akkurat nå. La de få bli kjent med deg. Det å sette ord på tanker og følelser til en god venn, Gud eller en forelder kan oppleves befriende. Kong David fra det gamle testamentet beskriver noe om dette i Sal. 32,3: «Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort.» Man kan kjenne det i kroppen om man blir gående å bære på vanskelige ting aleine.

Til oss som er foreldre: Kan vi forsøke å sette egne følelser litt til side, og lytte til ungdommene våre med åpenhet og respekt når de viser oss den tilliten det er å dele noe med oss?

Til ungdommen # 1. Det er ikke lett å være ung. Det var ikke lett da jeg var ung, og det er på mange måter blitt mer utfordrende med økte forventninger, press og sammenlikninger av mange slag. De neste dagene vil jeg dele noen tekster og tanker om det å være ung. De kan være aktuelle både for deg som er tenåring, og for deg som kjenner en som opplever ungdomstiden akkurat nå. Og kanskje kan noe i disse tekstene være aktuelt for oss som ikke er ungdommer også. Når man er ung, kan det oppleves som om livet er veldig her og nå. Jeg husker at jeg gruet meg til å fylle 20 år da jeg var noen år yngre, fordi jeg så for meg at da var de viktigste årene i livet over. Hvis jeg i dag kunne møtt meg selv som fjortis, er det mange ting jeg gjerne ville ha sagt til meg selv: «Du er helt unik og verdifull. Gud har skapt deg i sitt bilde, det vil si at han ser på deg som dyrebar og elsket. Forsøk å elske deg selv, selv om det kan være vanskelig i disse utfordrende årene. Mange vil ha forventninger til deg. Noen av disse forventningene vil utfordre det du selv synes er greit. Det er helt ok å si nei. Prøv å kjenne etter hva som er viktig for deg. Det kan være lett å gjøre som andre i de årene du har foran deg, fordi omkostningene ved å velge annerledes kan oppleves som for store.»

Når jeg husker tilbake til tenårene, så var det noen som ble veldig populære fordi de var gode i fotball, hadde fine klær eller ble sett på som pene og kule. Denne populariteten viste seg å være forbigående, fordi den var knyttet til ytre ting. Men der og da vil man gjerne bli godt likt og være en av gjengen. Når jeg ser tilbake i dag, så ser jeg de som var svært populære i tenårene i et annet lys. Å bli sett på som kul og populær i tenårene er på ingen måte noen garanti for et godt liv videre.

Så til deg som er i tenårene akkurat nå, har jeg en utfordring: Forsøk å bli kjent med deg selv. Hvem er du? Hva vil du? I hvor stor grad påvirker andre valgene du tar? Hvem påvirker valgene dine? Hva synes du er greit? Hva er ikke greit? Hvor ønsker du å være om 1, 5 og 10 år?

Jeg har ei venninne som lager mange fine kort, hvor hun kombinerer bibeltekster med bilder hun selv har tatt. Et av yndlingskortene mine er et bilde av ei vakker, hvit perle med teksten fra Jesaja 43,4: «Du er dyrebar i mine øyne. Høyt aktet, og jeg elsker deg.» Husk dette da, kjære tenåring – du er dyrebar, høyt aktet og elsket!

I brevet til filipperne skriver Paulus i 3,13 noen ord om å se fram mot et mål og «sette fokus»: «Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran.»

I 4,4, skriver han noen ord som jeg har delt på bloggen tidligere, og som jeg synes at tåler å bli delt igjen: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»

Paulus sier det samme som Jesus sa: «Vær ikke bekymret for noe!» Begge visste hvor lett det er å la bekymringene ta overhånd, slik at disse blir energityver og gledestyver. Paulus sier at vi kan få legge alt vi har på hjertet fram for Gud i bønn. Og midt i alt som er vanskelig og uoversiktlig kan vi få kjenne på Guds fred, som er en annen en verdens fred.

Paulus ber oss også om å legge vinn på alt som er sant, edelt, rett, rent, til glede, som fortjener ros, som er verdt å elske og akte.

Hva betyr dette inn i ditt og mitt liv, og din og min hverdag?

I brevet til efeserne, deler Paulus i 3,14 en bønn om styrke og innsikt:

«Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter, og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.»

Det nærmer seg 2000 år siden Paulus skrev denne bønnen. Den er blitt delt, lest og bedt mange ganger opp igjennom historien, og nå deler jeg den på en blogg og i en arbeidsbok i 2022. «Han være æret gjennom alle slekter og evigheter,» skrev Paulus, og slik ble det.

Det er særlig noen av ordene i Paulus sin bønn som treffer meg litt ekstra. Nok en gang løfter han fram Gud sin kjærlighet, som er av en slik karakter at den overgår all kunnskap. Paulus ber om at vi må bli i stand til å fatte bredden, lengden, høyden og dybden av denne kjærligheten.

Også er det linjen om at Gud virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, som løfter tankene mine. Det er ikke avhengig av meg, takk og lov! Det er ikke avhengig av min forståelse eller evne til å formulere bønner med de riktige ordene. Gud virker i oss med sin kraft og med sin kjærlighet uansett! Han er rik på herlighet, og vil gi oss styrke.

To av Peter sine brev er gjengitt i Det nye testamentet. Peter skriver blant annet om å holde ut i prøvelser, oppfordrer oss til å være våkne og beredt i tanke og sinn, og advarer mot falske lærere. Peter skriver i 2. Pet. 3,8: «Men en ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er en dag som tusen år og tusen år som en dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.»

Guds tidsregning er med andre ord en annen enn vår. Tusen år er som en dag. Og en dag som tusen år? Ikke så lett å forstå. Da jeg var med yngstedatter Mina på Soul Children-festival for noen år siden, sa leder Ragnhild Hiis Ånestad noe som jeg merket meg. Hun fortalte at hun har en «boks», hvor hun legger det hun ikke forstår her og nå, og som hun skal spørre Gud om en dag. Jeg syntes dette var kloke tanker, og kjente umiddelbart at jeg trengte en slik boks jeg, og. Gud sin tidsregning havner i den boksen, sammen med mange andre spørsmål og ting jeg ikke forstår.

Peter skriver at Gud er tålmodig med oss, fordi han ikke vil at noen skal gå tapt, men nå fram til omvendelse. Takk, Gud! For at du er tålmodig, og for at du har omsorg for hver og en av oss! Men, hvordan klare å nå fram til omvendelse? Peter hjelper oss på vei i 2. Pet. 1,5: «Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle.» Jeg minner om at Paulus har sagt at troen er en gave fra Gud. Så hvis man ønsker å nå fram til omvendelse, er en god start å si: «Ja, takk!» til denne gaven, som Gud ønsker å gi til hver og en av oss. Og videre la oss inspirere av Peter sine ord. En påminnelse fra Jesus om at vi aldri går aleine, kan være viktig å ta med seg. Jesus sa i Matt. 28,20: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Dette kan være gode ord til hver og en av oss.

Jeg har lyst til å legge til at ordet «gudsfrykt» utfordrer meg. Jeg ser på Gud som en god gud, og opphavet til kjærligheten. Ordet «frykt» passer for meg ikke inn når jeg skal beskrive Gud. I 1. Joh. 4,18 står det: «I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.» Kan ordene respekt, ærbødighet og ydmykhet erstatte ordet frykt, når det gjelder Gud?

De neste to dagene vil handle om disippelen Peter. Peter er den av disiplene til Jesu som er mest kjent. Jesus sa til Peter at han var klippen som han ville bygge sin kirke på. Likevel viste Peter svært menneskelige trekk den natten Jesus ble tatt til fange. Tre ganger ble Peter spurt om han var med Jesus, noe han svarte benektende på. Jesus hadde på forhånd sagt at Peter ville fornekte han tre ganger før hanen gol.

Etter den første pinsedagen står Peter fram som en modig taler og en svært tydelig etterfølger av Jesus. Flere tusen mennesker ble kristne etter å ha hørt han tale. Peter helbredet også mange. Peter og Johannes ble satt i fengsel flere ganger, og i Ap.gj. 4,12 kan vi lese at rådsherrene og de eldste jødene undret seg over hvor frimodige Peter og Johannes var, til tross for at de var ulærde menn av folket. Rådsherrene hadde også møtt en mann som hadde vært lam, men som var blitt helbredet av Peter. Peter og Johannes ble truet og pålagt å holde opp med å forkynne i Jesu navn. Peter og Johannes svarte: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»

Vi er mange som opp igjennom historien har kjent på det samme: Vi har sett og hørt noe som vi ikke kan la være å tale om. Det er for viktig til at man kan la vær. Når man har oppdaget en skatt – noe av stor og avgjørende verdi, og hvor det er nok til alle – da kjenner man på et behov for å dele dette med andre! Når man har funnet lys og sannhet, som er tilgjengelig for alle, da vil man fortelle om det slik at andre de også kan få ta del i dette. Det er denne drivkraften som gjør at en av mine venninner lager vakre bibelkort, en annen dame som jeg kjenner setter av en uke hvert år til å smugle bibler til deler av verden hvor Bibelen er ulovlig, og det er denne drivkraften som motiverer meg til å skrive tekster.

Visste du at den katolske kirken ser på paven som en direkte etterfølger av Peter? Den katolske kirken ser på Peter som Romas første biskop.

Som helgen blir Peter ofte fremstilt med nøklene til himmelrikets port.

Peter døde i Roma under Neros kristenforfølgelser omkring år 64. Han ble korsfestet, og en kirke ble reist over graven hans. Dette er på det samme stedet som Peterskirken står i dag.

Det siste punktet fra den 15. september er mangel på kart og kompass. Det kan kanskje virke litt underlig å skrive om kart og kompass når temaet er å være til stede i øyeblikkene? Jeg lar i denne sammenhengen kartet være et bilde på at man har brukt tid på å gjøre seg kjent med det «terrenget» man står i og har foran seg på livsveien, samt at man lager en plan for hvor man vil. Dette henger igjen tett sammen med det forrige punktet, om å bli bevisst på hva som er viktig for en selv, og om å velge sine saker. Kompasset kan hjelpe oss å stake ut kursen, og ikke minst å holde kursen underveis. Når vi har fått stilt inn kompasset, kan vi følge den røde pila også når forholdene endrer seg, sikten avtar og man er usikker på opp og ned, syd og nord. Hvor vil du? Hvis du ønsker å være til stede i øyeblikkene, er dette et valg du kan ta. Når en av ungene vil vise fram noe, kan du velge å sette deg ned, få øyekontakt og legge bort andre ting.

På et sykehus ble det gjort et forsøk. Sykepleierne ble delt i tre grupper. Den første gruppen skulle gå til pasientrommet, stå i døra og prate med pasienten i to minutter. Døra sto halvåpen. Den andre gruppen skulle gå helt bort til sengen til pasienten, og stå der og snakke i to minutter. Den tredje gruppen skulle gå inn på rommet, finne en stol og sette seg ned og snakke med pasienten i to minutter. Etterpå ble pasientene intervjuet om hvordan de opplevde møtene med sykepleierne. Pasientene opplevde sykepleieren som sto i døra som om hun hadde dårlig tid. Da de skulle beskrive hvor lenge hun hadde vært innom oppga de mindre enn to minutter. Sykepleieren som kom bort til sengen og sto der og snakket, opplevde de som mer tilstedeværende. De oppga at hun hadde vært inne på rommet i ca. to minutter. Sykepleieren som satte seg ned, opplevde de som om hadde god tid. Det føltes som om hun var innom i mer enn to minutter.

Å være til stede i øyeblikket trenger ikke å ta lang tid. Men det krever fokus og bevissthet. Noen ganger må dette øves opp, som en muskel som har vært lite i bruk.

Om du føler at du ikke får det til, kan du forsøke å være like kjærlig og tålmodig med deg selv som Gud er. I Klag. 3,22 står det: «Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen.» Fikk du det ikke til i går? I dag er en ny dag. Den er blank og ubrukt.