Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

«Det var denne evigheta, da..» # 6. Jeg må tilbake til Hornes sitt innlegg i avisa Vårt Land, igjen. Hornes skriver: «Jesu formål med de harde ordene i Bergprekenen tror jeg var å avsløre at ingen ville lykkes gjennom lovens krav. Han argumenterte derfor retorisk ut fra deres feilaktige tankesett hvor de trodde Gud var en som dømte og straffet mennesker på grunnlag av deres gjerninger. Jesus derimot viste oss et bilde av en alltid tilgivende synderes venn som delte ut nåde, kjærlighet og barmhjertighet til ALLE.» Hornes skriver videre: «Jeg mener at helveteslæren har vært en fryktelig hindring for evangeliet. Millioner av mennesker har på grunn av denne djevelske løgnen ikke klart å tro på Gud, eller å fullkomment hvile fra sitt strev i hans godhet.» Han viser til hvordan det ble oversatt tekster i de første århundrene fra teologer som omfavnet konseptet om gjerningsbasert tortur i etterlivet. Hornes viser til at dette fikk fotfeste i de vestlige kirkene, og ble et hendig maktmiddel for å underkue mennesker.

I boka Grill en kristen, hvor Ingvild Hellenes er redaktør, kan vi lese: «På korset tok Jesus bokstavelig talt alt det helvete vi fortjente, slik at vi ikke trengte å ta det selv. Det var som om alt søppelet fra livene våre ble tømt over ham, og han villig gikk den ultimate atskillelsen fra Gud i møte, på våre vegne. Gud lengter ikke etter å dømme, han lengter etter å tilgi.»

«Det var denne evigheta, da..» # 5. Dette er en fortsettelse fra gårsdagens tekst.

I går viste jeg til et innlegg som Tor Ivar Hornes hadde i avisa Vårt Land. Hornes skriver videre at det var en vanlig argumentasjonsmåte på Jesu tid å sette ting veldig på spissen for å få frem et retorisk poeng. I teksten fra Luk. 16, er ting virkelig satt på spissen. Jesus har tidligere omtalt flere ganger at rikdom kan skape avstand til Gud, fordi vi mennesker ofte tenker at vi klarer oss selv, og ikke trenger Gud når vi har det godt økonomisk. Og vi blir sjelden fornøyde. Jaget etter mer, kan bli hovedfokuset i livet vårt. I Tim, 6,9 advarer Paulus mot hva det kan gjøre med oss å fokusere ensidig på rikdom: «Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, noen bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.»

Jesus er også svært tydelig på at vi har et ansvar for hverandre. Han fortalte liknelsen om Den barmhjertige samaritan, og sa at det vi gjør for å hjelpe en som trenger hjelp, det gjør vi også mot Jesus. Samtidig sa Jesus også at det vi ikke gjør for en som trenger hjelp, det gjør vi heller ikke for ham.

Hva er dommedag, dommens dag? Er det dagen da sannheten kommer fram, og vi må stå for både det vi har gjort, og det vi ikke har gjort? I den katolske kirken har man en forestilling om en skjærsild, som et «mellomsted» mellom himmel og helvete, hvor de døde må gjøre opp for syndene sine mens de venter på dommedag.

Det er kun den katolske kirken som har en forestilling om skjærsilden. Andre kristne trossamfunn har ikke en presis lære om hvor sjelen befinner seg mellom den enkeltes død og dommedag.

Jeg leste en gang noe Karsten Isachsen skrev om dommedag. Han holdt fram at himmelen er for alle, men at på vei dit må våre negative sider bli igjen. Det vil si det som Paulus kaller gjerninger fra kjøttet, altså det motsatte av åndens frukt. Gjerningene fra kjøttet beskrives i Gal. 5,19: «Hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag.» Dette er det ikke rom for i himmelen, så disse sidene må på en måte skrelles vekk eller skilles bort. I himmelen er det kun rom for Åndens frukt, som er: Kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

Hva tenker du om Abraham sine ord fra i går, om at Lasarus bare fikk det vonde i livet, og at det nå var hans tur til å få det gode? Hvordan kan vi allerede her på jorda skrelle vekk de egenskapene våre, som ikke hører hjemme i himmelen? Vil det i så fall gi en større opplevelse av himmel på jord?

«Det var denne evigheta, da..» # 4. Helvete, hvor og hva er det? Tor Ivar Hornes er medleder i Nådekirka i Kristiansand. Han skrev et innlegg i avisa Vårt Land 03.04.18, med overskriften «Forkynte Jesus om helvete?» I innlegget viser Hornes til at ordet helvete ikke nevnes en eneste gang i det gamle testamentet. Det gamle testamentet består av 1082 sider! I Det nye testamentet nevnes ordet helvete 10 ganger. Jødene på Jesu tid hadde ikke noe klart bilde av etterlivet, så for dem handlet Guds velsignelser og dom kun om jordiske konsekvenser i dette livet. Ordet som Jesus opprinnelig brukte om helvete var Gehenna, som var søppelplassen utenfor Jerusalem. Der brant man søppel og døde dyr. Det hente også at mennesker ble kremert der. I perioder med avgudsdyrkelse var Gehenna også et grusomt offersted der mennesker ofret barna sine til avguden Molok. Da Jerusalem ble inntatt av Babylonerne i 586/87 f.Kr. ble det brent enorme likbål i det samme området. Gehenna var for å si det mildt et sted med svært dårlige assosiasjoner og en fæl stank.

Når Jesus brukte ordet Gehenna, mente han at livet kan være et helvete her på jorda, eller mente han å peke på at det kan være to utganger etter det jordiske livet – himmel og helvete? Det er tid for å dele en av Jesus sine tekster, som jeg synes er en av de aller mest utfordrende. Vi finner den i Luk. 16,19:

«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. «Far Abraham», ropte han, «ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dype fingertuppen i vann og svale tunge min. For jeg pines i denne flammen. Men, Abraham svarte: «Husk barnet mitt, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.» Da sa den rike: «Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.» Men, Abraham sa: «De har Moses og profetene, de får høre på dem.» Han svarte: «Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.» Abraham sa: «Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.»

Hva mente Jesus med denne liknelsen? Jesus som sa at han ikke var kommet for å dømme verden, men for å frelse verden? Vi får forsøke å belyse dette mer i morgen.

«Det var denne evigheta, da..» # 3. Hva skjer når vi dør? Har du møtt noen som har hatt nær-døden-opplevelser? Det har jeg. Jeg har snakket med flere pasienter som har opplevd dette i forbindelse med en ulykke, eller en operasjon som ikke gikk som planlagt. Det de har hatt til felles i etterkant, er at de har kunnet fortelle om et møte med noe som var ubeskrivelig lys- og kjærlighetsfylt. Pasientene har beskrevet at de kjente på skuffelse da de våknet til det jordiske livet igjen. De ville bli der de var.

I boka Døden er livsviktig, beskriver Elisabeth Kübler-Ross manges erfaringer av at livet er noe mer etter døden. Hun var en sveitsisk-amerikansk psykiater, forfatter og pioner innen arbeidet med alvorlig syke og døende. Kübler-Ross beskriver blant annet en blind kvinne som skulle gjennom en operasjon, hvor hun fikk hjertestans. Det tok tid å få i gang hjertet igjen. Da pasienten kom tilbake til livet, kunne hun fortelle hvordan hun hadde sett det som skjedde i operasjonssalen, ovenfra. Den blinde kvinnen kunne beskrive hvordan hver og en av legene og sykepleierne så ut, selv om hun fortsatt var blind etter at hun våknet opp igjen.

I Bibelen beskrives himmelen som et sted uten sorg og smerte. I Åp., 21 kan vi lese om himmelen og Gud: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Kan de som er i himmelen se oss som er på jorda? Mannen min har en teori om at de kun kan se det som er bra. Han har også litt humor på at dersom de ikke har sett noe på lenge, så går det kanskje ikke så bra her på jorda?

Hva med de som har vært gift flere ganger, og møter igjen flere av sine ektefeller i himmelen? Jesus har et svar til dette, og: «For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei de er som engler i himmelen.»

Kjenner du noen som har hatt en nær-døden-opplevelse? Hvordan tror du det blir å være en engel hos Gud?

«Det var denne evigheta, da..» # 2. Jeg har opplevd det meningsfylt å få følge mange pasienter tett de siste ukene av livet. Og jeg har også fått være tett på egne besteforeldre, svigermor og min nærmeste venninne i denne svært krevende situasjonen. På mange måter kan det oppleves mer naturlig at livet går mot slutten for en mormor på 95 år, enn for en dame som er midt i 50-årene. Samtidig kan en eldre person oppleve det like utrygt og vanskelig å slippe taket i livet, som en person som er yngre.

Jeg har opplevd pasienter som i utgangspunktet følte seg så utrygge på å dø, at angst og søvnløshet herjet med kropp og tanker. Jeg har også opplevd å se de samme pasientene fylles av en ubeskrivelig fred, og slippe taket i livet i trygghet og tillit. Damen som jeg beskrev innledningsvis i går, hun som ikke fikk sove på sykehjemmet, takket ja til å snakke med en prest. De fant tonen, snakket, sang, tullet og ba sammen. Jeg fikk være med da pasienten etter eget ønske fikk nattverd, og det ble en opplevelse jeg aldri vil glemme. Jeg har fått dele ut brød og vin mange ganger, og ser på dette som hellige øyeblikk. Men sjelden har jeg opplevd øyeblikket så mektig som på rommet til denne pasienten. Hun åpnet hjertet sitt, og ble møtt med så mye lys og kjærlighet at det er vanskelig å beskrive. Jeg var ikke på jobb da pasienten døde noen dager senere. De som var der, kunne fortelle om et svært rolig og fredfylt dødsøyeblikk. Pasienten hadde lagt seg godt til rette, og sovnet stille inn med et smil om munnen.

Hvis du kjenner at tanker om døden tar mye energi, eller gir angst og søvnløshet, vil jeg anbefale deg å snakke med noen om det. Gjerne en prest eller diakon. Kanskje treffer du på en person som det ikke er så lett å snakke med, eller at du ikke opplever det naturlig å vise sårbarhet. Prøv igjen! Det er ikke alltid kjemien er der, og kanskje må du leite litt før du finner en du opplever det trygt og naturlig å åpne hjertet ditt for. På sykepleierutdanningen delte en av foreleserne våre noen smertefulle erfaringer fra sitt eget liv. Han var lege, og hadde opplevd å miste sin kone og barnet deres i en brann. Det er særlig to ting jeg husker fra forelesningene hans. For det første rettet han en tydelig pekefinger til sykepleiere som kan være raske til å tilby beroligende medisin for den følelsesmessige smerten. Som han sa: «Man må gjennom det uansett.» For det andre delte han erfaringer med å skulle gå i samtaleterapi. Han hadde brukt litt tid på å finne den rette personen, og sa at når man skal vrenge sjelen sin for noen, må man føle seg trygg på at den er i gode hender.

Når du snakker med Gud, kan du alltid være trygg på at sjelen din er i trygge hender. I Jesaja 46,4 står det om Gud: «Jeg løfter, jeg bærer og berger.»

«Det var denne evigheta, da..» # 1. For noen år tilbake jobbet jeg som sykepleier på et sykehjem. Ei herlig og vital dame i 90-årene var akkurat kommet til avdelingen. Hun hadde et sjeldent godt humør, og mange av de ansatte gikk innom rommet hennes for å prate litt. Men vi observerte også at hun sov svært urolig. Ofte spurte hun etter sovetablett og smertestillende på natt, mens hun på dagtid ikke hadde behov for smertestillende. En dag satte en av oss seg ned med henne, og spurte: «Er det noe du blir liggende å tenke på?» Damen svarte: «Det er denne evigheta, da..» Det kom fram at hun kjente på en utrygghet og usikkerhet med tanke på at livet gikk mot slutten, og hva som ventet henne. Hun hadde tidligere vært aktiv i en pinsemenighet, men de siste årene hadde hun ikke vært aktiv i noen kristne sammenhenger. Jeg lar setningen hennes: Det var denne evigheta, da – være overskrift for de neste tekstene. Både gjennom jobben min som sykepleier og privat, har jeg møtt mange som kan kjenne seg igjen i slike tanker. Hva skjer når livet tar slutt? Finnes det et liv etter døden? Hva er en evighet? Hvor er himmelen? Finnes det et helvete? Kommer vi til å møte igjen mennesker som vi har mistet? «Vi skal alle dø en dag, men alle andre dager skal vi leve», har Per Olov Enquist skrevet. Likevel kan tankene om døden, og livet etter døden, prege dagene da vi skal leve i stor grad. Disse tankene kan gi bekymring, angst og søvnløshet. Å dø er å gi fra seg kontrollen. Dette er en svært uvant øvelse for de fleste av oss. Midt i dette, møter Gud møter oss med betingelsesløs kjærlighet. Når vi mister kontrollen, har han fortsatt kontroll. Han bærer gjennom liv og død, og har nøklene til dødsriket.

Jeg kjenner på en ydmykhet med tanke på å skulle gå inn på disse store temaene. Jeg vil forsøke å belyse disse spørsmålene vidt og bredt, men kan allerede nå si at dette er spørsmål hvor det er vanskelig å ende opp med to streker under svarene. I Bibelen finner vi tekster, som kan hjelpe oss et godt stykke på vei. Mange kloke mennesker har kommet med gode refleksjoner rundt temaene, og jeg vil frimodig låne noen av disse. Jeg vil også dele egne erfaringer. Så fest setebeltene! La oss ta et dypdykk i noen temaer, som det på mange måter er mest fristende å skyve foran.

På tur inn i dette, vil jeg gjerne minne om ordene fra Sal. 139: «Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.» Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.»

Denne teksten er en oppfølging til gårsdagens tekst om Verdensdagen for psykisk helse, og hvordan Gud ser og bærer. Her kommer diktet Fotsporene – skrevet at Mary Stevenson:

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren. Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bildet for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp, var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet han hadde vært vanskeligst og mest smertefullt. Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: «Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.» Da svarte Herren: «Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.»

Gud er den eneste som kjenner hjertene våre, slik vi kunne lese i teksten fra 2. Krønikerbok i går. Noen ganger bærer han oss, som et barn, helt til vi kommer fram dit vi skal.

Har du noen gang opplevd å bli båret, da livet var vanskelig?

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse. I 2. Krøn. 6,30 kan vi lese: «For du er den eneste som kjenner menneskers hjerte.»

Gud kjenner hjertene våre. Han vet hvordan hver og en av oss har det bak fasaden. Bak de vellykkede bildene som vi legger ut på sosiale medier. Og bak det ytre vi viser omverdenen, som ikke alltid samsvarer med hvordan vi har det innerst inne. Jeg leste en gang om noen barn som hadde fått i oppgave å tegne ensomhet. Ei jente tegnet da et barn med lyse fletter og et smil. Hun ble spurt hvorfor hun tegnet noen som smilte, når oppgaven var å tegne ensomhet. Jenta svarte: «Smilet er ikke ekte.»

For Gud trenger vi ikke å pynte på noe, eller ta på et smil som ikke gjenspeiler innsiden. Når Gud ber oss om å komme til han med et helt hjerte, så betyr det å komme til han med ALT vi har på hjertet. Han kjenner til helheten uansett. Ved å legge alt fram for Gud i bønn, gir vi det til han. Gud kan bære det som er vondt for oss. I 5. Mos. 1,38 kan vi lese om hvordan Gud noen ganger bærer ikke bare det som er vondt, men hele oss, når vi trenger det: «Der så du hvordan HERREN din Gud bar deg som en mann bærer sitt barn, hele veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.»

Gud har alltid sitt kjærlige blikk vendt mot hver og en av oss. I forbindelse med årets Verdensdag for psykisk helse oppfordres vi alle til å løfte blikket å se de vi har rundt oss. Ifølge Levekårsundersøkelsen fra i år oppgir en av fem at de har få personer å regne med ved store personlige problemer. Og i en undersøkelse gjort av Røde Kors oppgir hver fjerde ungdom at de ikke har noen å snakke med når livet er vanskelig. De siste to og et halvt årene har vært ekstra krevende for oss alle. En alvorlig pandemi var ikke over, før vi opplevde en russisk invasjon av Ukraina. Priser på strøm, drivstoff og mat har steget kraftig, og vi lever med en økt usikkerhet på mange forskjellige plan. Hvor vil rentestigningen stoppe? Når blir det fred igjen? Er Putin gal nok til å ta i bruk atomvåpen? Hvordan skal jeg klare å betale regningene mine, eller få råd til å kjøpe julegaver? Er det farlig å bli smittet av korona nå?

På nettsiden til Verdensdagen for psykisk helse kan vi lese: «Historien viser at det er mye kraft i å komme sammen under kriser. Samtidig kan kriser også bidra til splittelse og uro. Frykten for det ukjente kan gjøre oss mer navlebeskuende enn vi ellers ville vært, og gi næring til fordommer og diskriminerende holdninger. Det kan gjøre det enda lettere å falle utenfor, og er noe vi må aktivt jobbe sammen for å motvirke. Uro, skam, frykt og bekymring kan føles lammende, og er en naturlig reaksjon på tiden vi er inne i. Det kan gjøre at vi trekker oss tilbake, og blir mer trangsynt i vårt blikk på andre mennesker enn ellers. Det kan skape mer konflikt og polarisering som igjen øker avstanden mellom oss mennesker og påvirker den psykiske folkehelsen. For den som havner utenfor, blir det enda vanskeligere å akseptere seg selv som en del av det store fellesskapet. Vi trenger hverandre på veien.»

Craig Groeschel har instagramprofilen craiggroeschel. Han skriver: «We don`t heal in isolation. We heal best in community.» Eller skrevet på norsk: «Vi helbredes ikke i isolasjon. Vi helbredes best i fellesskap.»

En bønn i dag kan være å takke Gud for at han både ser og bærer, og samtidig be om å få være en som ser, bærer og inkluderer andre.

Til slutt vil jeg gjerne minne oss alle på å ta kontakt med en annen person når vi har det vanskelig. Eller ringe fastlege, legevakt, 113 eller en av hjelpetelefonene:

Metal Helse: 116 123

Kikens SOS: 22 40 00 40

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Kors på halsen: 800 333 21

I Rom. 1,16 skriver Paulus: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.»

Skammer du deg over evangeliet? Tør du fortelle andre at du tror på Gud? Eller opplever du det som minste motstands vei å la vær? Hvorfor i så fall?

Nettstedet iTro har delt en tekst som heter: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet.» Her kan vi lese: «En ting vi kan begynne med hvis vi synes det er vanskelig å fortelle venner om Jesus kan være å starte med å be for dem. At Gud må åpne hjertene deres og øynene deres for sannheten i hans ord. Vi kan tross alt uansett ikke få noen til å tro, det er bare Gud som kan «gi vekst», som Paulus kaller det i 1. Kor. 3,6. Men Gud bruker oss som sine vitner, og vi kan be til ham om at han må bruke oss, og at vi må være villig til å bli brukt av ham.»

Har du en venn, venninne, kjæreste, søster eller en kollega som du kan be for?

Selv om jeg i mange år har ønsket å dele troen min på en trygg måte, har jeg mange ganger erfart at jeg har blitt svett og følt meg uforberedt når jeg har havnet i en situasjon hvor dette har vært aktuelt. Det har gjort at jeg har formulert denne bønnen som en av mine faste bønner til Gud: «Må du forberede situasjoner der jeg skal få dele troen min på Deg, og må du hjelpe meg å se disse situasjonene, og stå i de på en trygg og god måte. Må du velsigne meg med trygghet og varme.»

Når det gjelder frimodighet til å dele tro, er jeg underveis. Det er en spennende reise. Hvor på veien er du? Er du i ferd med å reise deg, og komme deg på beina, eller begynner du å bli en erfaren vandrer? Gud elsker deg og meg like mye, samme hvor på veien vi befinner oss.

I 1. Krøn. 16,23 får vi en stafettpinne med oss: «Syng for HERREN, all jorden! Forkynn hans frelse fra dag til dag! Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» Din historie kan bety mye for en annen person.

Den 26. juni 2021 holdt Anne Berit Mathisen en tale hos IMI kirken, som du kan høre som podkast – IMI-kirken taler. Mathisen snakket blant annet om den vertikale og den horisontale målestokken. Hun beskrev den vertikale målestokken som verdens målestokk. Der får man topp skår når man har god økonomi, en vellykket karriere, et pent utseende, er frisk og sprek, har gode sosiale skills og på alle måter er vellykket. Når alt dette er på plass, skårer man maks på denne målestokken. Det gjør oss sårbare å bli veid og målt etter denne målestokken. Da kan livet oppleves som en prestasjon, med mange krav og forventninger. Disse kan det være vanskelig å leve opp til.  Dersom man går konkurs, mislykkes på skolen, blir skilt, får rynker eller opplever fysisk eller psykisk sykdom, daler man i verdi.

Mathisen beskriver at i Norge ligger vi høyest på Maslows behovspyramide, sammenliknet med andre land i verden. Vi er mette og har dekket våre grunnleggende behov rikelig, ofte uten å slite oss ut. Likevel opplever mange en mangel på mening i livet. Tro har vi ikke behov for, fordi vi klarer oss på egenhånd.

Den horisontale målestokken er Gud sin målestokk. På denne målestokken skårer man maks hele tiden, uansett. Verdien på denne målestokken påvirkes ikke av hvor vellykket vi er eller om vi trår feil. Den er konstant hele tiden – på maks! Når vi lar oss måle etter denne målestokken, blir vi ikke så sårbare i livets uforutsigbarhet. Når vi opplever vanskeligheter og kriser, er Gud sin horisontale målestokk fortsatt på maks. Å vite dette kan gjøre godt for tenåringer og for folk i alle aldre! Kanskje var det noe av dette Paulus kjente på da han beskrev en glede, takknemlighet og fred også i vanskelige situasjoner. Paulus visste at Gud sin betingelsesløse kjærlighet var uforanderlig, og at det ikke var noe han kunne gjøre som gjorde at Gud elsket han mer. Det var heller ikke noe han kunne gjøre som gjorde at Gud elsket han mindre. Det er som i sangen Ingen og ingenting: «Ingen, og ingenting skal få rive deg bort i fra meg. Ingen og ingenting skal få holde meg borte fra deg.»