Parterapi # 6. Et annet av temaene i parsamtalene, var forholdet til barna og foreldrene våre. To personer som danner et par har med seg ulike erfaringer av familieliv, kommunikasjon, tradisjoner og verdier. Man bærer med seg en ryggsekk hver, og det er både nyttig og nødvendig å pakke ut av disse ryggsekkene sammen. Hva fyller sekkene? Ligger det noe nederst i sekken, som gir unødvendig mye ballast? Hva ønsker vi å pakke i en felles sekk, og hva er det like greit å la ligge igjen når vi skal gå videre? Hvordan ser vi på barneoppdragelse, grensesetting, omsorg og bekreftelse?
For oss kom det fram i samtalen at vi ser på det som viktig å gi ungene både vinger og røtter. Vinger i form av frihet til å gjøre egne valg, og tro på seg selv og andre. Røtter i form av å vite at vi har hverandre og tar vare på hverandre. Som foreldre ønsker vi å være en trygg havn i en omskiftelig verden. Og røtter i form av tro, håp og kjærlighet. Slik jeg ser det, har alle som lever tett på småbarnsfamilier et medansvar for å ta vare på familien, og beskytte ekteskapet. Dette kan man gjøre ved å være gode medvandrere, hente barn i barnehage og på skole, lage middag, hjelpe med lekser, kjøre til aktiviteter, tilby barnepass og overnatting. Småbarnsforeldre har utfordrende dager, ofte med et realt søvnunderskudd. Det å få litt tid hvor man bare er par, kan være en god investering for å ta vare på det gode man har sammen. Per og jeg gjorde tidlig en avtale med hans søster og mann, om å bytte barn ei helg i halvåret. Disse helgene ble viktige parhelger. Og vi fikk også gleden av å bli bedre kjent med våre nevøer, da det var vår tur til å låne barn.
I 1. Tim. 5,8 står det: «En som ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.» Eller som Mor Theresa sa: «If you want to change the world, go home and love your family.»
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 