Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Å leve med Gud – helt konkret # 1. Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men for meg har troslivet gått litt i bølgedaler. Noen ganger er jeg ofte «koblet på», med tanker, bønner og påfyll. Andre ganger tar hverdagen meg, og det kan gå dager og uker hvor jeg har vært mest i min egen boble med jobb og ulike aktiviteter. I de 24 årene som er gått siden jeg ble kristen, har jeg gjort meg noen erfaringer av hvordan jeg i større grad kan gi Gud mer plass i hverdagen. Noen av disse erfaringene har jeg tenkt å dele de neste dagene.  Her kommer det første tipset: Sett av litt tid til å lese. Det er skrevet mange interessante bøker om Gud, Jesus, tro, osv. De siste to årene har jeg fulgt en daglig leseplan for bibellesning, som hjelper meg til å lese hele Bibelen på et år. Før jeg gjorde dette, leste jeg boka En røff guide til Bibelen, av Alf Kjetil Walgermo. Dette var en god forberedelse, og hjalp meg til å se noen sammenhenger og et større bilde. Hvis du ikke føler deg klar for å ta fatt på hele Bibelen nå, vil jeg anbefale å lese Det nye testamentet. Start med Matteusevangeliet, og ta det i ditt eget tempo. Det kan anbefales å lese noen linjer hver dag.

Nettbutikken til Bok og Media AS har et spennende utvalg av bøker. Du kan også besøke butikken i Akersgata i Oslo. Bibelbutikken har filialer i Sandnes, Drammen, Tønsberg og Egersund. Disse er også verdt et besøk.

I Matt. 4,4 sier Jesus: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

«Å lese er for hjernen hva mosjon er for kroppen», har Joseph Addison skrevet.

«Mennesket leser for å spørre», sier Franz Kafka.

Å lese er med på å trimme hjernen vår. Å lese kan løfte tankene ut av boblen, og hjelpe oss å både formulere spørsmål og kanskje også finne noen svar? Når vi leser om Gud og Jesus er vi på sporet av de lengste linjene, fra skapelsen til evigheten. Vi lærer å forstå oss selv og andre i større grad. Vi får høre om en kjærlighet som tror alt, håper alt og tåler alt. En kjærlighet som aldri tar slutt. Vi kan finne mening og sammenheng. Og vi kan finne både kart og kompass, som hjelper oss å ta gode valg. Når på dagen passer det best for deg å lese?

I forbindelse med at det var 10 år siden angrepet på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011, delte tidligere biskop Per Arne Dahl en tekst, både på Facebook og i lokalavisa Bygdeposten. Per Arne beskrev sterke øyeblikk i Domkirken i dagene etter angrepet: «Midt på dagen satte jeg meg noen minutter alene i sideskipet i kirken, og fant fram den salmen jeg alltid leser på de vonde dagene, skrevet av Svein Ellingsen. En bønn, av en mann som vet hva det vil si å miste et kjært barn:»

Midt i alt det meningsløse som vi møter her på jorden, blir vårt hjertes skrik vår bønn.

Gud, vi roper: Om du finnes, finn oss, redd oss når vi synker i vårt eget tomhetsmørke.

Per Arne skriver videre: «Mange har ropt: Hvorfor? Og mange har vært sinte og såre i sin sorg. Som prest har jeg vært inderlig glad for at den kristne tro aldri har væt noen lykkereligion med løfte om fravær av lidelse og sorger. Halvparten av Bibelens salmer er klagesalmer. Job var så fortvilet over sine tap at han forbannet den dagen han ble født, og Jesus avsluttet sitt livs lengste fredag med å rope: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Første søndag i november er det allehelgensdag. Allehelgen handler om å minnes de døde. Det er en dag for minnes våre kjære, og tenke på de vi har mistet. Mange tenner lys på gravene. Per Arne beskriver den kristne troen, som romslig nok til å ramme alt vi møter i livet. Her beskrives lidelse og sorg av mennesker som kjente smerten i sitt eget liv. Vi møter hudløse klager i Bibelen, ærlig fortvilelse, frykt, savn og ensomhet.

Ektheten i bibelfortellingene er noe av det jeg setter mest pris på med den kristne troen. Vi kan komme som vi er, og vi møtes med kjærlighet. Vi får oppleve et fellesskap med Gud og Jesus, og vi får oppleve et fellesskap i en menighet. I menigheten favnes alle livets følelser og faser. Fødsel og glede, dåp og fest, konfirmasjon og ungdomstid, bryllup og kjærlighet, sorg og begravelse og alle hverdagene imellom.

Til den årlige allehelgensgudstjenesten blir alle som har mistet en av sine nærmeste invitert. Et år var det planlagt dåp samme dag, og noen av oss ble sittende og snakke om hvordan de som kom med sin sorg ville oppleve det når vi også i den samme gudstjenesten skulle feire det nye livet. Ville de som hadde mistet en av sine kjære oppleve dette utfordrende?

Jeg delte da en erfaring fra noen år tidligere, med de jeg satt sammen med. Våren 1996 var min svigermor alvorlig kreftsyk samtidig som jeg var høygravid og på overtid i forhold til termin. Da vi var på ultralyd noen måneder tidligere, spurte Per og jeg jordmoren om hvilket kjønn barnet hadde. Jordmoren nektet å svare på dette, med begrunnelse i at det ikke utgjorde noen forskjell. Vi ble litt perplekse. Det var ikke viktig for oss å vite kjønnet, men når man kan se det blir man jo litt nysgjerrig på å vite. De siste dagene svigermor levde, var hun bare våken av og til. To ganger spurte hun: «Er jenta kommet?» Hun sa også: «Det blir fint med ei jente.» Vi smilte og sa at vi ikke visste kjønnet til babyen, men hun var like overbevist. Svigermor hadde også merket av noen salmer i salmeboka til begravelsen sin. En av salmene var Fylt av glede. Dette er en dåpssalme. Jeg har aldri, hverken før eller etter, hørt den spilt i en begravelse. Teksten går slik: «Fylt av glede over livet under, med et nyfødt barn i våre hender, kommer vi til deg som ga oss livet.»

Natten før begravelsen startet riene, og Kristine ble født kl. 05.03 den samme dagen som min svigermor skulle begraves kl. 11.00. For en dag det ble! Glede og sorg, tårer og smil, takk og fortvilelse. Som presten sa om situasjonen: «Noen ganger overgår virkeligheten fantasien.» Jeg var i god form etter fødselen, og kunne være med på begravelsen. En begravelse er utrolig viktig for en sorgprosess, og for meg betydde det mye å kunne være der.

Tilbake til Åmot kirke, og gruppen som satt og snakket sammen før allehelgensgudstjenesten. Det gikk fint å både minnes de man hadde mistet og felle noen tårer, og også kunne smile når dåpsbarnet ble løftet fram og vist fram for menigheten. Slik er livet. Sorgen og gleden de vandrer til hope. Heldigvis!

Mormor bodde på sykehjemmet de siste to årene hun levde. Der trivdes hun svært godt, og hun skrøt stadig av de ansatte. Mormor hadde selv jobbet på det samme sykehjemmet tidligere, og hun følte nok på en måte at ringen var sluttet da hun flyttet dit. Mormor var i god form helt til en uke før hun døde. Per og jeg møtte henne ute en fin sommerettermiddag, og vi oppdaterte hverandre. Mormor var på mange måter bindeleddet i familien, som visste hvordan alle hadde det. Samtidig var hun tryggere en Fort Knox dersom noen hadde betrodd henne noe som ikke skulle deles med andre.

Da mormor ble alvorlig syk den siste uka, gjorde koronarestriksjoner at kun barna hennes fikk være der sammen med henne. Jeg føler virkelig med alle som har opplevd å ikke kunne få være sammen med sine nærmeste under koronapandemien. Man får aldri denne tiden tilbake, og det kan gi dype sår å ikke kunne være der, snakke sammen eller holde i hånda. Samtidig har vi levd i en pandemi, som har krevet drastiske restriksjoner om ikke antall døde skulle øke kraftig og sykehuskapasiteten sprenges. TV-bilder fra andre land har vist oss hvordan konsekvensen kan bli om man slipper opp på restriksjoner for tidlig.

Som sykepleier har jeg mange ganger opplevd betydningen av nærhet for den døende pasienten. En rolig nattevakt hadde jeg sittet flere timer og holdt en eldre pasient i hånda, hvor han sov rolig hele tiden. Da jeg måtte slippe taket på morgensiden, for å gå en runde på avdelingene, ble jeg raskt ringt etter. Etter at jeg gikk, ble den alvorlig syke mannen urolig. Jeg fullførte det jeg måtte gjøre, og gikk tilbake til avdelingen. På nytt tok jeg hånden hans, og han sovnet rolig.

Jeg fikk ikke vært der med mormor de siste dagene. Da ble det ekstra sterkt og mektig at hun «kom» til meg, kvelden før hun døde. Jeg var på tur hjem fra kveldsvakt, og måtte stoppe på rødt lys. Plutselig var det som om hun var der i bilen sammen med meg, og sa: «Stine, det du og jeg har sammen er ekte kjærlighet, og den er beskyttet av en rustning.» Jeg ble varm i brystet og tårene sto i øynene. Jeg hvisket: «Takk!»

Da mormor døde hadde hun rukket å bli 95 år. Vi hadde vært nær hverandre så lenge jeg kunne huske, og hadde en varm relasjon. For meg var mormor en klippe! Hun var alltid der, og var uforanderlig. Jeg stolte på henne 100 prosent! I dagene før begravelsen skrev jeg dette diktet:

«Mormor er kjærlighet, god tid og omsorg.

Mormor er smaken av kjøttkaker, kålstuing og Berits Brune pinner.

Mormor er Rødbrus og drops når man er syk og er hjemme fra skolen.

Mormor kan gjøre opp en hel elg, gå lange fjellturer og plukke multer en hel dag.

Mormor kan ta en multelikør i godt selskap, og hun har kokesjokolade i kjøkkenskapet.

Mormor er Sanitetsforeningen, fastelavnsris og varme strikkesokker.

Mormor veit hva man skal gjøre.

Hun veit hvor det er gode tilbud, og hun kaster nesten ikke noe.

Mormor har grønne fingre, og kan virkelig brodere.

Hun er leiken, og har god humor.

Mormor er raus, men hun kan også sette grenser.

Mormor har smakt på alle ølslagene til Solumsmoen Gårdsbryggeri.

Mormor er svært glad i barnebarna og oldebarna.

Mormor elsker Bestefar.

Mormor savner Bestefar.

Mormor er hos Bestefar.»

Det har vært en del fokus på hvor viktig det er for barn og unge å ha den ene, som ser, som har tid og som viser omsorg. For meg var mormor en av de viktigste personene i livet mitt.

Vi kan alle få være den ene for hverandre. Hvem kan du og jeg være den ene for? Behovene er store. Det er dessverre ekstra mange som kjenner på ensomhet og psykiske utfordringer akkurat nå.

I Lukas 6,36 står det: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.»

Kan det være plass til glede når man er lei seg? Per Anders Nordengen er prest, foredragsholdet og forfatter. Han beskriver sorgens rom og gledens rom, og hvor viktig det er å kunne gå inn og ut av disse. Mens Helle var syk, kom Per Anders til Åmot kirke på en temakveld, og både Helle og jeg var til stede. For Helle falt det naturlig å gå inn og ut av gledens rom og sorgens rom. Hun kunne le hjertelig av god humor, men var også til stede i det som var vanskelig. Hun og Per Anders fikk seg en god prat i pausen. «Alt som kan gi glede har en spire til et savn,» synger Sigvard Dagsland. Eller som en venn sendte med på melding da mormor døde: «Sorgen er kjærlighetens skygge.» Slik er livet. Vi er sårbare. Når vi er glade i noen, er vi også utsatt for sorg og smerte. Vi kan risikere å miste noen, bli sviktet eller såret. Men alternativet er ikke noe godt alternativ! Hvis vil trekker oss unna andre for å beskytte hjertene våre, går vi glipp av de rikeste øyeblikkene som livet kan by på.

I Salmeboka finnes en salme som heter «Sorgen og gleden vandrer til hope.» Vers to går slik:

«Alle ting har sin foranderlig lykke, alle kan finne en sorg i sin barm.

Ofte er bryst under dyrebart smykke, fulle av sorger og hemmelig harm.

Alle har sitt, stort eller litt. Himlen alene for sorgene kvitt.»

Gleden er foranderlig. Vi vet ikke hvor lenge vi har hverandre, eller om vi vil være friske. Per Anders Nordengen sine råd om å bevare evnen til å kunne gå inn og ut av sorgens rom og gledens rom, slik livet er akkurat nå, tror jeg er med på å bevare oss som hele mennesker. Salmen minner oss også på at det å ha et dyrebart smykke på brystet, ikke er en forsikring mot sorger og vanskelige følelser. Alle har sitt. Som Nora i NRK-serien Skam hadde skrevet på en lapp som hang på veggen på rommet hennes: «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about! Be kind. Always.»

I Paulus sitt brev til Filemon, skriver han i 1,7: «Din kjærlighet har vært til stor glede og oppmuntring for meg. For takket være deg, bror, er de hellige ved godt mot.» Mange har midt i sorgen kjent på noe liknende. Når andre viser kjærlighet, kan det være til stor glede og oppmuntring. Det kan rett og slett gjøre at man fatter nytt mot. Hvordan kan man vise kjærlighet til noen som sørger? Man kan for eksempel vise interesse, og spørre hvordan det går og hvordan man har det? Man kan vise oppmerksomhet, sende en melding, et bilde eller noen gode ord. Be noen med på en gåtur, eller invitere til en kopp kaffe. Noen uker etter at Helle døde ble jeg invitert til en kveld på verandaen hos ei god venninne. Hun serverte et glass Prosecco, og spurte oppriktig om hvordan det gikk. Det endte med at vi delte hele flasken, og jeg gikk oppmuntret og styrket hjem, styrket av en god samtale og bobler. I ettertid har jeg vært imponert over hvordan hun rett og slett hadde satt av kvelden til å vise kjærlighet.

Jeg fikk være med Helle og mannen Helge på flere samtaler ved Radiumhospitalet. Ved den ene samtalen fikk vi gode nyheter, og nærmest danset ut av legekontoret. Vi dro rett til Bekkestua og spiste en bedre lunsj. De to andre gangene fikk vi nyheter av det verste slaget. Helge var stødig sjåfør, og Helle og jeg satt i baksetet. Alle gråt.

I en god periode i behandlingen, da det virket som om kreften var overvunnet, inviterte Helle 20 damer til sommerfest for å feire. Og gjennom hele sykdomsforløpet klarte hun å glede seg over små og store ting som jordbær fra Valldal, teaterforestilling med Ingrid Bjørnov, å sitte i sola med katten og se på resten av familiens hageprosjekter, bobiltur med Helge og onkel Lars sine frikadeller. Helle turte å invitere andre inn, og hun var omgitt av varm kjærlighet fra familie, kollegaer og venner.

Jeg må igjen vise til Paulus sitt brev til filipperne. Teksten fra 4,13 avsluttes slik: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.» Betydningen av å stå sammen i nød, kan ikke overdrives!

Hva er sorg? Som sykepleier har jeg møtt mange mennesker som sørger. Noen har mistet noen de var glade i, og mange har mistet en eller flere funksjoner som har vært viktige for dem, og som har gitt glede og god livskvalitet. Det finnes mange måter å sørge på. Noen gråter sammen med andre, andre gråter aleine. Det finnes mennesker som gråter mye, mens andre ikke gråter i det hele tatt. Noen har behov for å snakke mye, med mange. Andre trekker seg inn i seg selv. Noen går raskt videre, og finner seg en ny partner etter å ha mistet partneren sin. Andre lever resten av livet aleine. Hos noen stopper sorgen opp, og man kommer ikke videre. Andre bearbeider, og kjenner at sorgen etter hvert mister de skarpe kantene som gir smerte i hjertet. Noen nekter å gi slipp, og tviholder på det som var. Andre holder fast på de gode minnene, og lever videre. Noen ser på døden som slutten. Andre tenker at man skal møtes igjen, og finner trøst og håp i dette.

Noen ganger kan det å sørge være en ganske ensom greie. Man kan ikke forvente at andre skal forstå hvordan man har det, og det er ikke alltid man er klar for å sette ord på det som gjør vondt. Hvis vi ikke setter ord på følelsene, er det heller ikke lett for andre å møte med empati og forståelse.

Mitt råd til både meg selv og andre, er å tørre å sette ord på det som gjør vondt, selv om det gjør oss sårbare. Mange bearbeider sorgen i en sorggruppe, hvor man vet at sorg er noe man har til felles og hvor man i større grad kan forstå hverandres reaksjoner og følelser.

Det gjorde inntrykk på sykepleierutdanningen da en av lærerne fortalte om hvor vanskelig hun syntes det var å miste faren sin. Hun merket raskt hvor fort livet gikk videre for de fleste, mens hun fortsatt både sørget og savnet. Hun beskrev hvor takknemlig hun ble når noen snakket om faren, eller spurte hvordan hun hadde det, selv om det var gått måneder og år. Og ikke minst satte hun stor pris på det når noen delte et minne om faren.

I Salme 34,19 står det: «Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd.»

Vi må snakke om sorgen og gleden igjen. Sommeren og høsten 2020 skrev jeg 15 tekster om dette temaet, midt i en tid hvor jeg mistet min mormor og min nærmeste venninne Helle. De var to av de viktigste damene i livet mitt. Jeg opplevde stor sorg. Begge disse damene var så kloke og omsluttet av styrke, at de klarte og ønsket å ta pauser fra det triste og vanskelige. En sommerdag satt Helle og jeg på verandaen hos meg, og vi tok innover oss at svulstene i lungene hennes var i voldsom vekst. Behandlingen virket ikke. De siste 20 årene hadde vi møttes regelmessig til kaffeprater. Dette innebar å drikke kaffe, med litt melk for Helle sin del, samtidig som vi delte smått og stort fra livene våre. Denne dagen ble kaffen kald i koppen til Helle. Hostekulene kom så tett, at hun ikke klarte å drikke. Vi hadde begge grått, og smerten og sorgen pakket oss inn. Da sa Helle: «Nei, nå må vi snakke om noe annet!» Jeg kjente at det var vanskelig å flytte fokus, men tok meg selv i nakken, og brakte på banen et tema som vi har smilt godt av tidligere. Helle tørket tårene, og tok opp tråden.

Mormor var også ei dame med en enorm kraft, varme og styrke. Hun insisterte på å fortsette å bo aleine i et treetasjes hus etter at bestefar døde. Huset hadde flere innganger, og hun var prisgitt at vi som kom på besøk husket å låse etter oss da vi dro. Mormor var avhengig av underarmsrullatoren sin. Hun sov godt, og virket ubekymret. En gang ringte det på døra hennes etter at det var blitt mørkt. Vi nærmeste kunne låse oss inn selv, så mormor visste at dette var noen ukjente. Hun kom seg ut på verandaen, og kunne se ned en etasje at det var en utenlandsk selger, som gjerne ville komme inn. Hun takket høflig nei, og gikk inn igjen. Selgeren fortsatte da å trykke på ringeklokka helt til den sluttet å virke. Mormor holdt seg like rolig.

I Salme 31,16 står det: «Mine tider er i din hånd.» Dette er ord som kan gi styrke når livet er på sitt mest krevende, og som kan gjøre at man sover godt når man er sårbar. Det er også ord som kan gjøre at man klarer å flytte fokus når sorgen tynger fra alle kanter.

Gjestfrihet # 2. Vi kunne lese i går at å vise gjestfrihet, er det samme som å vise kjærlighet eller vennlighet. «Den gavmilde får gode dager,» skrev kong Salomo i Ordspr. 11,25. «Den som øser ut til andre, får rikelig tilbake,» fortsatte han.

Jesus ble beskylt for å være en vindrikker og storeter. Han kjente betydningen av å ta imot gjestfrihet. Både gleden til den som får gi gjestfrihet, men også gleden hos den som får ta imot.

Jesus ønsket å ansvarlig gjøre oss med tanke på hvordan vi stiller opp for hverandre. I Matt. 25,35 finnes en tekst som viser dette svært konkret: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Teksten fortsetter slik: «Da skal de rettferdige svare: Herre når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?» Jesus svarte: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» Og han fortsetter med å si at det vi ikke har gjort mot en av de minste, har vi heller ikke gjort mot han.

Sanger, musiker og dikter Trygve Skau har lenge engasjert seg for de minste søsknene våre. Han er blant annet med på å samle inn penger til flyktninger, gjennom organisasjonen Dråpen i havet. Trygve skriver dikt som treffer mange av oss:

«Jeg kniper øynene igjen og later som ingenting (sa ingen som forandret verden noensinne.)»

«Husker du at du puttet på den pengen i den bøssa og tenkte: Ja, ja, en dråpe i havet. Også ble den plutselig til en brønn?»

«Jeg skulle ønske at det fantes en garanti for at de som hadde aller mest på hjertet også var de som hadde aller mest inni det.»

Det gamle testamentets Nehemja var munnskjenk for den persiske kongen Artaxerxes. Han tok på seg oppgaven med å bygge opp igjen Jerusalem sine murer, og sa i Neh. 5,7: «…hjertet mitt ga råd.» Slike råd er det verdt å lytte til. Jeg minner om kong Salomo sine ord fra Ordspr. 4,23: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.»

Hvordan lytter vi til hjertene våre? Og på hvilke måter leder dette oss til å vise nestekjærlighet, og stille opp for våre minste søsken?