Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Jeg kjente en gang ei ung jente, som vokste opp med lite grenser. I tenårene levde hun et vilt liv, og gjorde mange ting som hun nok kunne vært foruten i etterkant. Da den utprøvende tida var over, så hun tilbake og sa: «Egentlig ønsket jeg meg bare grenser, slik de andre jentene hadde.» Vi snakket litt om dette, og hun hadde mange fine og kloke refleksjoner. Hun innså at det ligger mye kjærlighet i at foreldre setter tydelige, omsorgsfulle og noen ganger upopulære grenser. Når foreldre våger og klarer å stå stødig i dette, viser det barnet at: «Jeg er så glad i deg at jeg ønsker det beste for deg, og vil beskytte deg. Jeg er så glad i deg at jeg tåler å være upopulær. Jeg er så glad i deg at jeg setter egne planer til sides akkurat nå, for å stå i dette. Jeg er så glad i deg at jeg tør å si nei, fordi jeg vet at det vil beskytte deg mot smerte, fare og skade.»

Anita Evjen holdt morgenandakten på P1 16. juni i år. Hennes historie handler blant annet om at hun gikk om bord på et fly i Thailand som ateist, og at hun hadde et sterkt møte med Gud på flyet. Da hun gikk av flyet i Norge, så hun på seg selv som troende. Hun fortalte at hun etter dette begynte å lese i Det nye testamentet. Hun hadde tenkt på forhånd at kristne er opptatt av å dømme andre, og at det må være et ganske slitsomt prosjekt. Så leste hun om Jesus, som sa: «Dere skal ikke dømme. Som dere dømmer, skal dere selv bli dømt. Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.»

Hun trodde det var mange regler, som hun måtte forholde seg til. Så leste hun ordene til Paulus: «Dere har lov til alt, men ikke alt gagner dere. Ikke alt bygger dere opp.» Anita sa at da hun leste dette begynte en helt ny forståelse av hva kristendom er, å ta form i henne. Hun begynte å se at rådene som står i Bibelen er der for å hjelpe oss til å leve et liv med mer glede og fred på innsiden. At de peker på en vei som gjør oss mer fri, og hjelper oss å ikke rote til livet så mye for oss selv. Hun fortalte at hun stadig finner nye ting i Bibelen. Da hun skulle lese i Bibelen for første gang, bestemte hun seg for å hoppe over alt hun ikke forsto, og lese det hun forsto. Hun beskriver Bibelen som en bok med mange lag, og at man ikke kan ta inn alle lagene på en gang. Anita finner stadig ny visdom og kunnskap som hun bruker i livets stormer og utfordringer. «Som om det er en levende bok, som snakker til meg», sier hun. «Fortsatt er det mye jeg ikke forstår. For meg er den verdens mest mystiske bok, og jeg tror det tar et liv å lese den ferdig.»

Hvordan ser du på Gud? Er han streng og vil ta fra oss det som gir livet krydder og glede? Eller er han kjærligheten selv, som ønsker det beste for hver og en av oss? For meg er det befriende å lese i Det nye testamentet, og se hvordan Jesus forklarer mange av tekstene fra Det gamle testamentet. Jesus forklarer at hviledagen er til for oss. At det er barmhjertighet han vil ha, og ikke offer. Han innfører nye ord og tanker i forhold til hva som er rent og urent. Sier at vi skal be for våre fiender, og holde oss borte fra vold og hevn. At vi skal gjøre mot andre, som vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Jeg tror at når Gud setter grenser for oss, og når Bibelen gir oss bud, livsråd eller regler, så er det fordi Gud vil det beste for oss. Han ønsker at vi skal få leve livene våre med mer glede og fred på innsiden, som Anita Evjen beskriver.

En klok mann som jeg kjenner, sammenlikner det å være tenåringsforeldre med å være fyrtårn. Man forsøker å stå forutsigbart stødig og kaste lys, selv når det er storm i kastene og bølgene skyller langt oppover grunnmuren. Slik tenker jeg at det er med Gud, og. Noen ganger er vi ikke glade for å bli møtt med grenser og regler. Gud står stødig i dette. Han ser hele bildet i et større perspektiv enn hva vi kan klare, og han er kjærlighet.

Hvilket forhold har du til å vente? Selv må jeg innrømme at jeg synes det er utfordrende å måtte vente, mange ganger. Det står mye i Bibelen om å vente. Kanskje er vi ikke så vant til å vente. Og kanskje liker vi det ikke så godt heller. Mye skjer raskt i livene våre. Fra vi har tenkt en tanke til vi har satt den over i handling kan gå ganske fort. Via sosiale medier er det mye vi skal forholde oss til. Bilder, tekst, filmer, nyheter og reklame. Det er fristende å legge bort avisa, og heller ta opp telefonen. Dette for å sjekke alt som er tilgjengelig på sosiale medier og raske nyheter. Også står det altså gjentatte ganger i bibelen at det kommer mye godt ut av å vente. Lytte. Være stille. Ha tillit.

«Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette,» står det i Jesaja, 40.31.

I fortellingen om Ole Brum, møter Ole Brum og vennene hans på kraftig tåke en dag de er ute på tur. Eselet Tussi sier: «La oss vente til denne tåka blir litt mer avtåka.» Det kan være et godt råd. Noen ganger kan det gi oss bedre oversikt dersom vi klarer å være litt tålmodige og vente.

Når IMI-kirken i Stavanger arrangerer Godhetskonferanse som forberedelse til Godhetsfestival, oppfordrer de menighetene til å be til Gud og spørre: «Gud, hva gjør du nå?» Dette i stedet for å starte med alt jeg og vi har lyst til å gjøre. Lytte, be og vente. La situasjoner få modnes. Se hva som kommer av gode ideer. Dette kan være et godt råd å ta med seg i livet ellers, også.

«Herren skal stride for dere, og dere skal være stille,» står det i 2. Mos. 14,14. Denne teksten setter det å vente og være stille i et nytt lys, for min del. Hvis jeg vet at Herren skal stride for meg og deg, så er det lettere å vente og være stille. Da er ikke ventetiden forgjeves. Det skjer saker og ting, selv om jeg ikke kan se det. «I stillhet og tillit skal deres styrke være,» står det i Jesaja 30,15.

Og i Galaterne 6,9 sier Paulus noe mer om dette med å vente og stå i det: «La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne skal vi høste, bare vi ikke gir opp.»

Nå går vi snart inn i adventstiden, som er ventetiden før jul. Ordet advent betyr «Frelserens ankomst» eller «Herrens ankomst.» Hva venter vi på, og hvordan bruker vi denne ventetiden? Klarer vi å legge inn noen rolige «pustelommer», hvor vi kan være stille, lytte eller be? Kan vi bruke denne tiden til å la oss smitte med «god smitte»? Det er dette C. S. Lewis, mannen som skrev historien om Narnia, kaller det når vi lar oss påvirke av Gud. Lewis var selv ateist, akkurat som Anita Evjen. Han ble kristen, og har blant annet skrevet boka: «Se det i øynene.» Han skriver: «Hvis du vil bli varm, må du stå like ved ilden, og hvis du vil bli våt, må du gå ut i vannet. Hvis du ønsker glede, kraft, fred eller evig liv må du komme deg inntil eller til og med inn i det som har disse tingene.»

Jeg ønsker deg en velsignet adventstid! De siste 8 månedene har vi lært mye om Covid-19 og smittevern. Smittevernreglene er blitt en integrert del av hverdagen. I adventstiden kan det også være fint å fokusere på en mer positiv smitte, den «gode smitten» som Lewis beskriver.

Hvordan ser du på Gud når han setter grenser for oss, eller ber oss om å vente? Er han streng, rettferdig eller omsorgsfull? Eller er det andre ord du vil bruke for å beskrive Gud?

Hvordan kan vi lytte til Gud, eller la oss smitte med «god smitte»?

Å starte med slutten i tankene, var et råd som mannen min og jeg fikk da vi begynte å gå i parsamtaler. Vi fikk følgende spørsmål: «Hvor vil dere være om 20, 40 eller 60 år?» Og vi fikk i hjemmelekse å skrive talene til vår egen begravelse, fra ektefellen, barna og en i menigheten. Jeg var da i slutten av 20-årene, og syntes det var litt rart å få en slik oppgave. 20, 40 og 60 år føltes veldig langt fram, og livet er på mange måter et usikkert og uforutsigbart prosjekt. Vi kan legge så mange og gode planer vi både kan og vil. Likevel rammes vi av forhold og situasjoner som vi hverken kan forutse eller påvirke. Men, underveis i prosessen merket jeg at skrivingen førte til en bevisstgjøring. Hva er viktig for meg? Og hvilke valg leder meg dit jeg ønsker å være? Hva gir glede? Og hvordan vil jeg at andre skal oppleve å være sammen med meg?

Et ordtak sier at «Det finnes ikke medvind for den som ikke vet hvor han skal.»

Som sykepleier på en rehabiliteringsinstitusjon er jeg vant til å jobbe målrettet, bokstavelig talt. Alle pasienter tas imot med en målsamtale. To av spørsmålene er: «Hva ønsker du å oppnå i løpet av rehabiliteringsoppholdet?» «Hva ønsker du å oppnå på lengre sikt?» Et kortsiktig mål kan for eksempel være å kunne gå uten ganghjelpemidler, mens et langsiktig mål kan være å kunne gå på sopptur igjen. Da målene er satt ord på, kan vi definere delmål og sette i gang. Hva må til for å nå målene? En rehabiliteringsplan kan være både lang og omfattende, for det er mye som virker inn. Kanskje må det målrettet styrketrening til. Og hvordan står det til med balanse, kondisjon og bevegelighet? Søvn, smerter og ernæring virker inn. Det samme gjør fordøyelse, hjemmesituasjon og psykisk helse. Å ha definert kortsiktige mål, langsiktige mål og delmål, gjør at man kan jobbe skritt for skritt for å nå disse målene. Slik kan det være ellers i livet også.

I boken «Ensom ulv» skriver forfatteren Jodi Picoult: «Vet du hva som er forskjellen på en drøm og et mål? En plan.» Noen ganger oppdager man underveis at planen man har laget er urealistisk, og må starte forfra igjen eller justere på mål og delmål.

I Ordspråkene 16,3 står det: «Legg alt du gjør i Herrens hånd, så skal dine planer lykkes.» Hva vil det si å legge alt i Herrens hånd? Kanskje kan tanken på å legge alt i Gud sine hender virke både skummel og fremmed? Jeg tror at Gud ser situasjoner på en annen og mer helhetlig måte enn hva vi mennesker kan. Å legge alt vi gjør i Gud sine hender er ganske modig. Det betyr å oppgi noe av kontrollen selv, og ha tillit til at Gud er god og klok. At han tåler «hele» meg, at han er kjærlighet og visdom. At han vet bedre hva som er best for meg selv, enn hva jeg kan tenke og forstå på egenhånd. Samtidig skal vi ha tillit til egen vurderingsevne, samvittighet og rettferdighetssans. Gud har gitt oss en hjerne og et hjerte for at vi skal bruke disse. Han ønsker å lede oss til kloke valg og et godt liv.

Det kan også være en god ide å søke råd hos andre. Der jeg jobber gjør vi dette tverrfaglig, når vi utarbeider en rehabiliteringsplan. Ulike yrkesgrupper ser en situasjon med forskjellige blikk og med utgangspunkt i sin egen fagbakgrunn. Til sammen blir dette et mer helhetlig perspektiv enn hva hver og en kunne ha kommet frem til aleine. Privat kan det gi viktige innspill når man legger en sak fram for noen man stoler på, og ber om råd. Gode venner, familie eller en samtalepartner kan bringe nye perspektiver inn i en situasjon. I Ordspråkene 15,22 står det: «Uten rådslagning mislykkes planene, når mange gir råd, skal de lykkes.»

Å vite hvor man skal, og ha slutten i tankene, er et godt utgangspunkt for stake ut en kurs. Da kan man lettere kjenne når man har medvind, og samtidig motivere seg for å jobbe når vinden snur.

Underveis i livet står vi overfor uforutsette hendelser, fristende muligheter og vanskelige valg. Hvis vi har brukt tid på å tenke gjennom hvor vi vil, kan det være lettere å møte slike situasjoner på en måte som samsvarer med kartet og kompasskursen.

Dette diktet ble funnet på barnehjemmet i Calcutta, der Mor Theresa jobbet:

Folk kan ofte være urimelige, irrasjonelle og selvfokuserte. Tilgi dem likevel.

Når du er snill, kan andre mistenke deg for å ha onde, egoistiske baktanker. Vær snill likevel.

Hvis du lykkes med noe, vil du tiltrekke deg falske venner og ekte fiender. Lykkes likevel.

Hvis du er ærlig og oppriktig, kan folk lure deg. Vær ærlig og oppriktig likevel.

Det du tilbringer år og dag med å skape, kan andre rive ned på ei natt. Skap likevel.

Om du finner roen og lykken i livet, kan andre bli misunnelige. Vær lykkelig likevel.

Det gode du utfører i dag kan fort bli glemt. Utfør det gode likevel.

Når du gjør det beste du kan, blir det visst aldri bra nok. Gjør ditt beste likevel.

Oppgjørets time vil uansett være mellom deg og Gud. Det var aldri mellom deg og de andre likevel.

Selv opplever jeg det godt å løfte blikket noen ganger. Jeg kan lett gå meg bort tankemessig i kroker, kriker, detaljer og blindgater. Da kan det være nyttig å løfte tanken og huske på målet og målene. Hvor vil jeg? Og hvordan kommer jeg meg dit? Det kan være deilig å dagdrømme, men for å nå et mål trenger jeg en plan.

Gud vet at vi underveis vil snuble, møte på hindringer vi ikke kunne forutse, falle og reise oss igjen. Han er der med oss når vi snubler, og når livet viser vrangsiden. Og han er med oss når vi faller. Han ønsker å gi oss ei hånd, slik at vi kan reise oss igjen. Han ønsker også at veien skal være en del av målet, og at dagene skal være gode for oss.

Midt i alt dette er det godt å bli minnet på «Sinnsrobønnen.» For selv om vi er aldri så gode til å legge planer, jobber motivert og målrettet, søker råd hos mennesker og Gud, så er det situasjoner i livene våre som det er vanskelig å få gjort noe med. Og vi kan ende opp med å bruke mye og unødvendig energi dersom vi gjentatte ganger forsøke å skape endring i slike situasjoner, bekymrer oss eller blir liggende søvnløse. Sinnsrobønnen er slik: «Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.» Når vi synes at det er vanskelig å finne mening, og enda vanskeligere å legge planer for fremtiden så har Gud allerede planer for livene våre. I Efeserne 2,10 skriver Paulus: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Jesaja minner oss om følgende ord fra Gud i 43,4: «Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg.»

Hvilke planer har du for fremtiden? Hvor ønsker du å være om 1, 5, 10 eller 20 år?

Hva skal til for å komme dit?

På hvilken måte kan veien være en del av målet?

I bibelen beskrives ofte måltidet som et samlingspunkt. Jesus og disiplene var sammen når de spiste, og de delte mat og vin. Glede, musikk, god mat og fellesskap har en viktig plass i kristne sammenhenger. Både for å styrke hverandre, takke Gud for alt som er godt og for å minne hverandre på hvor viktig det er å dele med andre. I Forkynneren 9,7 står det: «Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet!» Gud vil det beste for hver og en av oss, og ønsker å gi oss hverdagsglede.

Paulus skriver i Fil. 4,13: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.»

Har du opplevd at noen kom for å være sammen med deg da du var i nød? For 20 år siden mistet mannen min og jeg en god venn i en kajakkulykke. Vi var svært lei oss. Dagen etter ringte det på døra, og venner kom innom for å være sammen med oss. Dette gjorde godt. I etterkant har vi hatt et ønske om å ta med oss denne erfaringen, og møte andre som opplever vanskelige situasjoner med noe av den samme frimodigheten. Mange kan dele erfaringer av omsorg i liknende situasjoner: at noen kom innom, lagde middag, sendte blomster eller tok en telefon. Nettopp i nøden kan fellesskapet oppleves ekstra viktig.

«No man is an island», skrev John Donne i et dikt for 400 år siden. Diktet kan tolkes som at vi mennesker trenger hverandre, og at alle er en del av en helhet.  Mange har kjent ekstra mye på dette i koronatiden. Utfordringene med isolasjon og ensomhet har vært krevende for mange som lever aleine. Hva betyr fellesskap med andre, og en opplevelse av å høre til? Paulus sier at det gjorde han godt at andre sto sammen med han da han var i nød. Jon Michelet skrev i «Brev fra de troende» at: «Jeg savner fellesskapet som kirkegjengerne sikkert føler der de flokker seg ved inngangen til gudshuset sitt.»

Nå skal ikke jeg late som at alt går på skinner når mennesker samles i gudshus. Jeg tror at der mennesker samles, så er det utfordringer av ulike slag, samme hva som er utgangspunktet for at man samles. I bibelen står det mange kloke ord for hvordan vi mennesker kan forholde oss til hverandre på måter som gir mindre konflikter, og som skaper sunne fellesskap. Alle kan oppsummeres i de kloke ordene til Jesus: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjør mot dem.» Matt. 7,12.

Bibelen løfter også gjestfrihet høyt. I Hebreerne 13,2 står det: «Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten å vite det, hatt engler som gjester.»

I Matteus 25,35 utdypes dette videre: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. Da skal de rettferdige svare: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?» Svaret kommer i vers 40: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot èn av mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Tydeligere kan det vel ikke sies? Og det leder meg over på noen svært aktuelle spørsmål: «Hva gjør jeg for mine minste søsken?» «Hva gjør du?» Og hvorfor skal vi som nasjon vente til andre land har begynt å hente ut flyktningbarn fra Morialeiren før vi stiller opp, og hjelper disse barna til en trygg fremtid? Hvorfor kan ikke vi ta ansvar og gå foran?

Jeg merker selv at jeg setter pris på de lange linjene i livet mitt. Flere av vennene mine har jeg kjent i mer enn 40 år. Husfellesskapet som mannen min og jeg er en del av, har møttes regelmessig i over 20 år. Det samme gjelder for andre venninnegjenger som jeg har faste møtepunkter med. Det er ikke lett å komme ny til et sted og finne et fellesskap, hvis alle lever like etablert som meg. Hvor flinke er vi til å invitere nye mennesker med? Dekke på til en ekstra ved bordet, og huske på viktigheten av gjestfrihet. Dette kan føre til at vi får engler som gjester, som det står i teksten fra Hebreerbrevet.

Og vi kan alle i større grad gi mat, drikke, klær og helsehjelp til de som ikke er like heldige som oss selv. Eller bli med på en besøkstjeneste. Det finnes mange ensomme mennesker, som gjerne vil ha besøk, både i lovpålagt fengsel eller som er «fengslet» hjemme hos seg selv fordi helsa har sviktet.

For noen år siden, lærte jeg noe om dette takket være en klok kollega. Han hadde med seg den nye diakonen på omvisning på sykehjemmet der jeg jobbet. Diakonen var ei svært hyggelig dame. Vi var på samme alder og var begge glade i natur og friluftsliv. Så jeg sa: «si ifra da, hvis du har lyst til å bli med på skautur en dag.» Da sa kollegaen min: «Stine, nå er det du som er kjent her, og da er det naturlig at det er du som kommer med en konkret invitasjon. Det er ikke lett å være ny, og være den som skal foreslå dag, sted og tid.» Først ble jeg litt overrasket over hvor direkte han var. Men, han hadde selvsagt rett. Dette ble starten på mange fine skauturer, samtaler og et varmt vennskap.

Forkynneren i Det gamle testamentet kommer med noen kloke ord om fellesskap: «Det er bedre å være to enn èn: de får god lønn for alt sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men, stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp. Når to ligger sammen, blir de varme. Men, hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm? Om en blir overvunnet, kan to holde stand. En tvetvinnet tråd ryker ikke så fort.» 4,9.

Hvilke fellesskap er viktige for deg?

Kanskje kan både du og jeg i større grad invitere og inkludere nye mennesker i fellesskapene våre?

Hans Børli har skrevet: «Styrken – den virkelige styrke – har i si hand en stav av svakhet. Den dagen styrken glemmer å stø seg til denne mjå seljestaven, da snubler den i en kingeltråd og brekker lårhalsen.»

Paulus sier noe av det samme som Børli. Paulus sier at han er sterk når han er svak. Dette begrunner han med at når han er svak, så søker han Gud. Og at Kristi kraft da tar bolig i han. Paulus sier at Herren har sagt til han at: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Paulus sier i 2.Kor. 12,9: «Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.»

I bibelen står det mange ganger at vi kan ta imot styrke, kraft og visdom fra Gud. Hva mener Børli når han sier at hvis styrken glemmer å stø seg mot svakheten, så snubler den? Blir vi egentlig svake når vi vil klare oss selv, og ikke vil være sårbare? Er det slik at når vi innser og innrømmer sårbarhet, så kan dette være et utgangspunkt for å be om hjelp? Og at vi gjennom denne hjelpen eller kraften kan finne nye krefter og ny innsikt og forståelse?

Bibelen beskriver at vi ved å åpne oss for Gud og for andre mennesker, kan få kjenne at vi er omsluttet av kjærlighet. At vi er en del av et fellesskap, en familie eller en menighet. Dette er gode ord til oss som kan kjenne på sårbarhet, svakhet og en følelse av å ikke strekke til.

Et ordtak sier at «det kommer ingen ting inn eller ut av en lukket hånd.» Jeg tror at vi mennesker noen ganger lukker hånden fordi vi føler oss sårbare, og forsøker å kontrollere det som er vanskelig rundt oss. Og så gjør vi ting verre, fordi vi blir gående med en vanskelig situasjon helt aleine. På denne måten kommer det ikke nye tanker, omsorg, bearbeiding, lys eller luft til.

Hvis vi legger fram vår sårbarhet for Gud, setter ord på våre svakheter og ber om hjelp til å få leget det som gjør vondt, kan vi oppleve å få nye krefter, ny stryke og ny forståelse for situasjon vi står i. Å vite dette kan gi glede, og gjøre at man unngår å snuble i kingeltråder, slik Børli skriver. Men, det er ganske tøft og vanskelig til å begynne med. Jeg husker selv da mannen min og jeg skulle begynne med parsamtaler. Jeg følte meg ganske redd og liten. Ting var krevende fra før, og så skulle vi gjøre et dypdykk i disse temaene. Men, belønningen for å tørre å gå inn i dette har vært mer trygghet, mindre bekymringer, økt nærhet og en nærmere relasjon til hverandre, Gud, venner og familie.

I nyttårstalen sin for noen år siden sa kong Harald: «Det skal sterk rygg til å bære gode dager, sa de gamle. Jeg er ikke så sikker på at mennesket i vårt moderne samfunn har noen påfallende trenet ryggsøyle. Vår generasjon kjennetegnes kanskje heller av de farene som følger av langvarig suksess. Rastløsheten som preger vår tid, bunner gjerne i jaget etter mer. Folk må ha noe å leve av, men de må også gis noe å leve for.»

Jeg har lyst til å legge til at en annen av farene med langvarig suksess kan være at man glemmer å være ydmyk, våken og var. Man kan kjenne seg så sterk, at man ønsker og tror at man kan klare seg på egen hånd.

Kong Salomo var en svært klok konge. Gud sa til han at han kunne be om hva som helst, så skulle han få det. Salomo svarte at han ønsket seg et lydhørt hjerte, og evnen til å skille mellom godt og ondt. Kong Salomo var en klok leder i mange år. Kanskje ble han litt «høy på seg selv». Han opplevde enorm rikdom og hadde etter hvert skaffet seg tusen koner!  Salomo, som hadde vært klok og lydhør for Gud begynte etter hvert å tilbe andre Guder. Han sporet på mange måter av fra veien han hadde levd på. Dette førte blant annet til at landet han ledet ble delt.

Et annet eksempel er Tiger Woods, golfstjernen som ble en idrettslegende. Han hadde kone og barn, men etter hvert kom det fram at han hadde vært utro med andre kvinner gjennom mange år. Han sa selv i et intervju at han mistet perspektivet av all suksessen, og så på seg selv som hevet over regler som han tenkte at gjaldt for andre.

Eller Petter Northug, som etter å ha lagt opp som toppidrettsutøver, gikk inn i livsstil med ville og skadelige handlinger. Med bruk av kokain, hard festing og hasardiøs bilkjøring. Til slutt ble han stoppet av politiet. Northug ba i pressekonferansen i etterkant om tilgivelse, og sa at han angret og hadde gjort dette blant annet i en søken etter spenning. Via nyheter har vi i etterkant fått vite at den trivelige trønderen, med den jordnære bakgrunnen, har kommet i gang med å trene igjen. Han virker å ha klart å snu det negative mønsteret som han var kommet inn i. Som kongen sa i sin nyttårstale: «Folk må ha noe å leve av, men de må også gis noe å leve for.» Jeg unner virkelig Petter å få kjenne på ei ro på innsida når det er tid for hvile eller når det blir stille rundt han. Og at han må få bli kjent med Gud sin betingelsesløse kjærlighet og fred, som er en annen enn verdens fred.

Vi kan alle ha godt av å lese noen linjer av Børli, og bli minnet om at vi mennesker har lett for å glemme vår svakhet, og snuble i kingeltråder. Eller som kong Harald sa at langvarig suksess fører til noen farer. Ved å huske på dette kan det være lettere å søke tilflukt hos Gud både i styrke og svakhet, og ta Paulus på ordet når han sier at han blir sterk når han innser egne svakheter og slipper Gud til med sin kraft.

Ester Moe er redaktør i Suldalsposten. I en morgenandakt på P1, sa hun:

«Dette hellige bakvendtlandet, himmelriket, er et veldig rart sted.

Det er der det usynlige er synlig,

Der det vesle er stort,

Der nåden er større enn det som er matematisk rett og rimelig.

Himmelriket er det stedet der den beste vinen blir servert til slutt,

og der knestående er det høyeste du kan komme.

Ja, det er provoserende og ubegripelig, men jeg tror at de aller fleste av oss har stått i døråpningen inn til det landet og sett at det er sant.

At det er først når vi virkelig er hjelpeløse at vi kan erfare hva hjelp og nåde er.»

I hvilke situasjoner er vi mest sårbare?

Hva tenker du om at det å kjenne og tørre å vise sine svakheter, kan være et utgangspunkt for styrke?

Har du opplevd situasjoner hvor du var sterkere enn du trodde på forhånd? Hva skjedde?

Man skal ikke finne seg i alt. Heller ikke disiplene fant seg i alt. De gikk rundt for å dele gode nyheter og fortelle om Jesus. De kom stadig til nye steder. Noen steder ble de tatt godt imot. Andre steder ble de avvist, jaget og truet på livet. Jesus sier i Mark. 6,11: «Er det et sted de ikke vil ta imot dere og ikke vil høre på dere, skal dere ristet støvet av føttene og dra bort derfra.»

Det er viktig for oss mennesker å kunne sette grenser, både for oss selv og for andre. Ellers «forsvinner vi» og blir usynlige, både for andre og for oss selv.

I fortellingen om Mummitrollet er det en historie om «det usynlige barnet.» Hun heter Ninni og er blitt usynlig fordi hun er blitt så dårlig behandlet av de voksne. Da Ninni kommer til Mummifamilien har hun ei bjelle rundt halsen for at andre skal vite hvor hun er. Ninni blir boende hos Mummifamilien, og møter omsorg og kjærlighet. Gradvis blir hun mer synlig. Helt synlig blir hun først da hun setter grenser en dag, og biter Mummipappa i halen.

Å bli avvist, oversett og dårlig behandlet er gledestyver. Andre gledestyver kan være stress, overfylte arbeidsdager, bekymringer, konflikter, gamle sår som ikke vil gro, sammenligninger, sykdom, smerter, skyld- og skamfølelse, frykt og en opplevelse av hjelpeløshet. Noen ganger kan man sette grenser, søke forsoning, be om tilgivelse eller velge en annen vei. Ta et oppgjør. Sortere og se hva som er sunn skam og hva som er usunn skam. Andre ganger står man i en situasjon som det er vanskelig å finne en løsning på.

Jeg har tidligere skrevet at Gud ønsker at vi skal komme til Han med alt. Til Han kan vi også klage og «bite», slik Ninni gjorde. I bibelen er det mange eksempler på klager til Gud. Om du vil kan du bruke ordene som allerede er der, eller du kan bruke dine egne ord. Din egen fortvilelse, smerte, sorg og sinne. Noen eksempler på klager fra bibelen:

Salme 102: «Herre, hør min bønn, la mitt rop nå fram til deg! Skjul ikke ansiktet når jeg er i nød. Vend øret til meg, skynd deg, svar når jeg roper! For dagene mine svinner som røyk, knoklene brenner som ild. Hjertet er som gress, solsvidd og visnet.»

Klagesangene 3,55: «Jeg kaller på ditt navn, Herre, fra bunnen av brønnen. Du har hørt meg, lukk ikke øret når jeg roper om lindring!»

Noen ganger kan tilværelsen oppleves kaotisk, og man kan være usikker på veien videre. I Salme 94, 18 står det: «Om jeg må si: Foten min er ustø, så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.»

Be gjerne til Gud og sett ord på akkurat slik du har det. Gud møter oss med godhet og trøst. Han vil veilede oss når vi sorterer og setter grenser. Han tar imot våre klager, og ønsker å salve og helbrede det som har gitt skade og smerte.

Kjenner du igjen noen av gledestyvene? Er det noe i livet ditt som trenger sortering eller bearbeiding? Er noe som du bruker unødvendig mye tid og krefter på? Er det situasjoner du står i, hvor det er nødvendig å sette noen grenser?

Bjørn Eidsvåg sin sang, «Eg ser», beskriver hvordan Gud går med oss, gråter med oss, lever med oss og gjør død til liv for oss.

Jesus sier at han vil bære byrdene våre, lede oss og gi oss hvile. Bønn er kommunikasjonslinjen. Man trenger ikke abonnement for å nå fram, og det er ingen begrensninger på åpningstid. Det samme gjelder for klageavdelingen!

Selv har jeg brukt mye tid med mange energi- og gledestyver. Jeg trodde til og med at noen av de var godt selskap. Som for eksempel alle bekymringene som gjerne kommer på besøk døgnet rundt. Man kan fristes til å tenke at man er bedre forberedt når en krise skjer, dersom man har bekymret seg på forhånd. Antakelig er det nærmere sannheten at man heller møter situasjonen med mindre oversikt og evne til å se løsninger, fordi man er sliten av alle bekymringene.

Jeg har også brukt en del tid på å sortere opplevelser fra barndom og oppvekst. Vi er mange som kan skrive under på at slik sortering krever energi og tapper for glede! Men, for en utrolig viktig oppgave å ta fatt på. Dette for at ikke det som ble vanskelig fra start av skal få fortsette å bidra til energi- og gledeslekkasje.

I Jeremia 18, 1 beskrives Gud som en pottemaker, og at vi er leiren som han ønsker å forme til den beste utgaven av oss selv. Når noe raser sammen i livene våre kan Gud forme leiren på nytt, til det bedre. Dreieskiva kan sees på som det omskiftelige livet med alle sine sorger og gleder. Mens leiren er i bevegelse på dreieskiva er den aldri ute av de omsorgsfulle hendene til pottemakeren.

Kintsukuroi er en japansk kunstform som betyr «å reparere med gull». Når keramikk knuses, limes delene sammen med gull. Filosofien er at den reparerte krukken, koppen eller vasen blir både sterkere og vakrere enn den opprinnelige. Jeg tenker at dette kan overføres til livene våre, og slik Gud ønsker å skape noe nytt, sterkt og vakkert av det som er gått i stykker i livene våre. Han hjelper oss med å finne alle bitene, og sette de sammen igjen på en måte som gjør at livet kan fortsette med både sårbarhet, styrke og ny mening.

I Matteus 9,12 blir Jesus kritisert av fariseerne fordi han var sammen med de som ble sett på som syndere og de som var utstøtt fra samfunnet. Jesus svarte: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Han kom til jorda for å invitere, helbrede, reparere, frelse og løfte opp. Mange ganger satte han fariseerne tydelig på plass, og sa at de var mest opptatt av fasaden sin og hadde glemt at det er barmhjertighet Gud vil ha.

To franske forfattere har sagt noe klokt:

Georges Bernanos: «Jeg vet jo godt at ønsket om å be allerede er en bønn, og at Gud ikke forlanger mer.»

Viktor Hugo: «Visse tanker er bønner. Det er øyeblikk da sjelen ligger på kne, likegyldig hvorledes legemets stilling er.»

Ukas utfordring: snakk med Gud. Se om du kan identifisere noen gledestyver. Legg gjerne fra deg det som tynger i bønn. Husk at Gud gjerne tar imot klager. Han ønsker å gi deg visdom, ledelse, trøst, glede, helbredelse, fred, hvile og evig liv. Og han elsker å skape noe nytt og bedre av en vanskelig situasjon.

«Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den!» Salme 118,24.

Kommer du på noen dager i livet som har vært jubeldager? Da alt bare stemte. Hva skal til for at dagen skal bli slik? For min del er det er lett å tenke på festdagene, som bryllupet, ungene sine fødselsdager, da vi kjøpte huset, den dagen en alvorlig syk venn fikk en god beskjed eller da jeg endelig kunne spise igjen etter å ha fjernet mandlene.

Det kan være fort gjort å ta hverdagene for gitt. Her ringer klokka 06 hvis jeg skal på dagvakt. Da er det lett å gå på autopilot, for det er de samme oppgavene som skal utføres hver morgen. Og ganske snart skal jeg ta på jobbklær, så det er liten grunn til å legge mye jobb i valg av klær fra start av. Det handler om hygiene, påkledning, frokost, litt husarbeid og å rekke å være på rett sted til rett tid for morgenrapporten.

Jeg tror at flere enn meg kan ha godt av å stoppe opp litt, og bruke sansene. Smake. Lytte. Se. Kjenne etter. Være til stede. Når jeg leser teksten over fra Salme 118, så står det jo faktisk at dette er dagen som Herren har gjort. Akkurat i dag, akkurat nå. Ikke den dagen da alt stemmer, men den dagen jeg har foran meg i denne stund. Hverdagen. Hvordan klare å juble og glede seg over hverdagen? Hva setter du pris på når det er en helt vanlig mandag? Den første kaffekoppen? Å gi noen en klem på tur ut av døra? Lytte til musikk? Et smil fra en kollega? Vakker natur? Den første gåseflokken som kommer tilbake i V-form? En telefon fra noen du er glad i? Å kjenne at pust og puls øker på tur i skogen? Lunsj med venner? Gulostskiva?

En ting som kjennetegner hverdagen, er at den ofte inneholder både gleder og utfordringer. «Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende» står det i Romerne 12, 1. Paulus oppfordrer oss til å være til stede i oss selv og for andre, slik livet er akkurat nå. I hverdag og i fest.

I Salme 34,9 står det: «Smak og se at Herren er god. Salig er den som søker tilflukt hos ham.» Hvor ofte tar vi oss tid til å smake, virkelig smake? Bruke tid, kjenne etter og koble på sansene? Og hva mener kong David med at vi skal smake og se at Gud er god? Hvordan «smaker» Gud, og hva har dette med hverdagen vår å gjøre? For meg «smaker» Gud kjærlighet. Trygghet. Ny start. Seier.

Men, hva vil det si å være salig? Ifølge Det norske akademis ordbok betyr salig: «fylt av dyp, intens lykke; fullkomment lykkelig.» Selv kan jeg kjenne på en dyp og intens lykkefølelse når jeg har fått samlet de jeg er aller mest glad i. Et annet eksempel på en gang jeg kjente på slike følelser var en kveld jeg kjørte hjem fra kveldsvakt og stoppet på rødt lys fordi det var veiarbeid. Dette var kvelden før Mormor døde, og plutselig var det som om hun sa til meg: «Stine, det du og jeg har sammen er ren kjærlighet. Og den er omsluttet av en rustning.» Jeg kjente varmen i brystet og tårene i øynene. Dyp, intens lykke. Koronarestriksjoner gjorde at jeg ikke kunne komme til mormor på sykehjemmet, da hun ble alvorlig syk den siste uken hun levde. Dette syntes jeg var vanskelig. Jeg savnet å kunne være sammen med henne, og kjente på en sorg over å ikke skulle få være hos henne den siste tiden. Men, så ble det hun som kom til meg. Slike opplevelser er ikke så lett å forklare. Jeg har landet på at jeg får ta imot de som en gave, og si takk!

Midt i hverdagen kan du og jeg få gode ideer eller innskytelser. Mormor var ei dame som fulgte mange av de gode ideene hun fikk, til glede for seg selv og andre. Hun bakte og strikket. Resultatene varmet mange. Hun stilte opp for mennesker som hun så at trengte litt hjelp. Hun samlet inn penger til Sanitetsforeningen. Var barnevakt, lagde måltider, kom på besøk og tok en telefon. Veien fra tanke til handling var kort. Samtidig var hun god på å koble av og bruke sansene. Hun fant mye glede i hagen sin og i naturen. Hun var til stede der hun var, og kunne også sette grenser. Hun fulgte med på blomstenes utvikling og hvordan det lå an med blåbærkart og multeblomster. Hun var ei hverdagsmormor. Men, hun var virkelig ei festmormor også! Da hun var over 80 år, bestilte hun seg ny bunad. Og denne rakk hun å bruke mange ganger. Jeg tror hun koste seg like mye hver gang.

Som sykepleier opplevde jeg ofte, før koronaens tid, at venner av pasienter kom innom pasientene på besøk. Noen sendte en blomst eller tok med et måltid. En gang hadde en pasient med seg en hjemmelaget adventskalender fra et barnebarn, da hun kom til rehabiliteringsinstitusjonen i desember. Barnebarnet hadde tegnet en tegning og skrevet noen ord for hver dag. Dette var til stor glede for pasienten.

En annen gang kom en venn av en pasient innom med sushi. Det var lenge siden pasienten hadde hatt mulighet til å spise dette, og han ble svært glad. Jeg synes dette er gode eksempler på hverdagsglede.

Georg Brandes har skrevet diktet: «Dagen i dag.» Det lyder slik:

Dagen i dag er en merkelig dag. Den er din.

Dagen i går slapp deg ut av hendene.

Den kan ikke få annet innhold enn du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.

Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.

Men, dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.

Den kan du fylle med hva du vil. Benytt deg av det.

I dag kan du glede et annet menneske.

I dag kan du hjelpe en annen.

I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at du er til.

Dagen i dag er en betydningsfull dag. Den er din.

I Filipperne 4.13 skriver Paulus: «Alt makter jeg i han som gjør meg sterk.» Dette kan være gode ord å ta med seg i både hverdag og fest. Ord som kan gi oss mot og handlekraft når vi har fått en god ide eller innskytelse. Husk at dette er dagen som Gud har gjort!

Hva gir deg glede i hverdagen?

Har du fått innskytelser eller gode ideer som du har handlet på?

Hvordan opplever du at Gud «smaker»?

Jeremia 29,11: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

Hjemme hos oss har vi hatt mange dyr. Dette kunne jeg skrevet mye om, og dyreholdet har blant annet omfattet hester, hunder, katter, marsvin, hamstre, fisker og kaniner. Kortversjonen er at ungene og jeg stort sett synes at det er hyggelig med dyr, mens mannen min stort sett synes det er mye styr og mye hår. Så vi har måttet komme fram til noen kompromisser. De siste ni årene har vi blant annet hatt en hannkatt, Gråpus, som har en betydelig selvtillit. Det har vært en slags maktkamp mellom han og mannen min Per, hvor Per demonstrativt har latt katten være litt lenger ute enn det katten selv ønsker. En dag kvitterte Gråpus med å gjør sitt fornødne midt på dyna til Per. Per var der og da temmelig klar for å ta med katten på en aller siste tur til dyrlegen, og ungene protesterte. Særlig mellomstejenta, Kristine, var fortvilet: «Tror du pappa kommer til å avlive Gråpus?» Så trakk hun et bibelkort med teksten fra Jeremia: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Katten fikk leve. Dette er noen år siden, og Gråpus har fortsatt god tro på seg selv. I sommer måtte han sy 20 sting etter å ha kranglet med en grevling.

Ordene fra Jeremia ble gode for Kristine, og det er ord vi alle kan få ta med oss. Gud har fredstanker for oss. Og han ønsker å gi fremtid og håp til hver og en av oss. Både her på jorda, men også når det jordiske livet ikke er mer.

Siden januar har jeg fulgt bibelleseplanen «Daglig brød» fra Norsk bibelinstitutt, hvor jeg leser fire tekster fra ulike steder i bibelen daglig. Dette har vært fint, og det har vært utfordrende. Noe av det jeg opplever som positivt er å få en daglig dose påfyll fra tekster som er inspirert av Gud, og som har hatt avgjørende betydning for mennesker i flere tusen år. Jeg opplever mange av tekstene som like aktuelle inn i mitt liv i 2020. Det er også fint å se bibelfortellingene i en større sammenheng.

Det som har vært mest utfordrende for meg er mange av tekstene fra Det gamle testamentet, hvor Guds folk utøver mye vold. Dette til tross for at et av de 10 bud er at man ikke skal drepe.

Jo mer jeg leser, jo mer takknemlig er jeg for Jesus og alt han står for. Hvor radikal han er. Hvor modig. Hvordan han sto opp mot et negativt lederskap. Den betingelsesløse kjærligheten han viser! Hvordan han kom får å hjelpe de som trengte hjelp, se de som falt utenfor og være lege for de syke. For å gjenopprette det som var gått galt i verden, og åpne veien til himmelen for alle. Med fred og kjærlighet. Før Jesus ble korsfestet, sa han til disiplene at han ved å dø ville dra i forveien for å gjøre i stand. Han sa at det er mange rom i Guds hus. Han fortalte om himmelen, og livet etter døden. Vi kan få tro, hvile og finne trøst i at døden ikke er slutten.

Jeg tenker tilbake på tiden før jeg ble kristen. Og jeg tenker med takknemlighet på at jeg i møte med død og sykdom nå har ei tro med meg. For meg var det å bli kristen noe som virket svært positivt inn på livet. Jeg ble tryggere, bekymret meg mindre, begynte å leve mer og gladere enn tidligere. Og jeg lærte, og fikk erfare, at hverken jeg eller noen andre noen gang går aleine. Jesus går sammen med hver og en av oss, hele tiden. I liv og død.

En tidligere kollega fortalte om en gang hun skulle følge i en pasient sin begravelse. Det var den første gangen som hun deltok i en begravelsesseremoni i regi av Humanetisk forbund. I etterkant hadde hun behov for å snakke om opplevelsen. Hun sa: «Det var kjølig og trist. Ingen sanger som kunne trøste. Ingen ord om fremtidshåp. Bare takk for livet. Punktum.»

Masterplanen til Gud, med å la Jesus bli født som en baby på jorda, var at Jesus gjennom sitt liv skulle gi fremtidshåp til hver og en av oss. At han skulle la seg korsfeste, dra ned til dødsriket, hente ut nøklene og åpne veien til himmelen for oss alle. Dette håpet kjenner jeg at gir styrke og trøst i møte med å sørge og miste. Jeg tror at vi har noe godt i vente, som vil sette den jordiske sorgen og smerten i et annet lys. Og jeg finner trøst, styrke og glede i å få tro at vi skal få møtes igjen. Døden er ikke et punktum. Døden er mer som et komma, hvor det følger mer. Og ifølge bibelen er fortsettelsen det beste. Vi kan få si «på gjensyn» eller «adjø.» Visste du at «adjø» betyr «til Gud»? Det kommer fra det franske ordet adieu, som igjen stammer fra latin.

Når jeg sier: «det er umulig,» sier Jesus: «For mennesker er det umulig. Men, ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.» Mark. 10,27.

Når jeg sier: «jeg er redd og svak,» skriver Jesaja om Gud: «Frykt ikke, for jeg er med deg. Vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» Jes. 41,10.

Når jeg sier: «jeg er så bekymret,» sier Peter: «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» 1.Pet. 5,7.

Når jeg sier: «jeg er for trett,» sier Jesus: «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Matt, 11,28.

Vi mennesker kan lett kjenne oss svake, redde og bekymret. Vi kan føle oss aleine, utilstrekkelige og miste motet for veien videre. Da er det viktig å minne seg på disse ordene fra Gud.

Gud har fredstanker for oss mennesker. Han vil gi oss fremtid, håp og glede. Nå og i evighet. Teksten fra Jeremia fortsetter slik: «Når dere kaller på meg, og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg og dere skal finne meg.» Jesus sier: «Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» Joh. 6,37.

Hvilke tanker har du om fremtiden?

Hva håper du på?

—

Praktisk info: nå er tekstene som ble publisert under hovedoverskriften «Hverdagsfred» (i vår og på forsommeren) også tilgjengelig som et hefte hos Bok og media – både i butikken i Oslo og i nettbutikken. Heftet heter «Hverdagsfred.» Hos Bok og media finnes også heftet «Hverdagsbønn» som består av de 12 første tekstene som ble publisert på denne bloggen. Heftene koster 150,- kr. pr. stk.

På slutten av 90-tallet fikk jeg være med en gruppe fra den lokale menigheten på et Willowcreek-seminar i Gøteborg. Willowcreek er en amerikansk menighet som har opplevd stor vekst. Dagene i Gøteborg besto av inspirerende foredrag, musikk av høy kvalitet, sterke fortellinger, gode samtaler og deilig mat. Hele arrangementet var svært proft utført.

Det er særlig en setning som jeg husker godt fra disse dagene. En ung mann gikk aleine ut på scenen. I salen satt flere tusen tilhørere, og han sto der i en lysspot med gitaren sin. Han fortalte om hvordan han hele livet hadde vært svært glad i sang og musikk, men at faren hans hadde andre forventinger til han. Han kom fra en rik familie. Det var forventet at han skulle ta en økonomiutdanning og ta over familiens firma. Da sønnen heller ville leve av musikk, ble han avvist av faren som ikke ville ha noe mer med han å gjøre. Den unge musikeren fortalte hvordan han da mistet faren sin, men at han hadde funnet et ny far i Gud. Han sa: «God is the father of the fatherless.» Så fortalt han om hvor viktig Gud og menigheten var for han, før han helt aleine sang og spilte en sang. Det var en beveget forsamling som lyttet, og hadde noen mistet den berømte knappenålen tror jeg man kunne hørt da den traff gulvet.

I Salme 146,9 står det om Gud at «han holder enker og farløse oppe.» I Salme 68,6 står det at «Gud i sin hellige bolig er farløses far.»

Jeg ble sittende å tenke på min egen pappa. Pappa var den som introduserte meg for friluftsliv. Han tok med hunden vår Beauty og meg på tur med ski og pulk fra før jeg kunne gå selv. Han lærte meg å gå på ski da jeg ble litt eldre. Lærte meg å fange kimer som vi kunne fiske abbor med. Viste meg hvordan man lager seljefløyte. Lærte meg å lese sjøkart og like teit engelsk humor. Introduserte meg for det fonetiske alfabetet og viste meg hvordan jeg kunne kalle opp Tjøme radio fra båt. Han innførte morgenbad som obligatorisk på både varme og mindre varme sommerdager, ofte med egg og baconfrokoster som sikringskost. På gode dager var pappa den beste pappaen man kunne ha. Men, pappa hadde også en annen side, en som jeg var redd for. Og jeg lærte tidlig å lese han, for å vite hvordan han hadde det denne dagen, slik at jeg kunne tilpasse meg dette. Pappa var svært psykisk syk. Han hadde hatt en tøff oppvekst, hvor vold fra far ikke var uvanlig. Dette preget han. Noen ganger brast virkeligheten, og han ble psykotisk. Da kunne han bli svært sjalu og han trodde at andre forfulgte han. Han ble sint, mørk og uforutsigbar. Det var tøft å være mamma, og det var tøft å være oss alle.

Etter hvert forsto besteforeldrene mine på mamma sin side at noe var galt. Jeg fikk da en oppgave som bekymret meg mye. Neste gang det ble uro hjemme, skulle jeg ringe. Jeg var seks år, og var både redd for at pappa skulle oppdage det hvis jeg forsøkte å ringe. Samtidig var jeg redd for å ikke klare å huske telefonnummeret.

Mange mennesker har vanskelige historier med seg i forhold til sin egen far. Dette kan påvirke forholdet til Gud, fordi man overfører de dårlige erfaringene og tenker at vår Far i himmelen er som vår far på jorden. Heldigvis er det ikke slik! Gud er en annen type far. Han elsker oss med betingelsesløs kjærlighet. Han går alltid sammen med oss. Og det er ingenting vi kan gjøre som gjør at han elsker oss mer. Det er heller ingen ting vi kan gjøre som gjør at han elsker oss mindre. Det står i bibelen at han er den samme i går og i dag og til evig tid. Ingen uforutsigbare endringer i atferd, med andre ord. Bare lys og kjærlighet. God is the father of the fatherless. Å vite dette, ta imot dette og hvile i dette har gitt meg trygghet, forankring, forutsigbarhet og hverdagsglede.

Pappa sitt liv ble vanskelig. Jeg kunne skrevet mye om dette. Hvor vanskelig det er å få noen tvangsinnlagt, for eksempel. Så lenge man ikke er til skade for seg selv eller andre, kan man leve ganske røft uten at noen griper inn. Pappa valgt å bo i campingvogn i flere år. Året rundt. Til å begynne med, gikk det på et vis. Han kjørte bil, var svært nøye med å betale regninger og var tilgjengelig på mobil iblant. Den fysiske helsa var ok. Da vi ringtes spurte han alltid om hvordan vi alle hadde det, og jeg fortalte om små og store hverdagsbegivenheter. Pappa svarte: «Dette er som musikk i ørene mine.» Jeg var aldri i tvil om at han elsket oss. De siste årene han levde, gikk det bratt nedover med den fysiske helsa. Det begynte å bli ganske så uverdig og problematisk å bo i ei campingvogn i skogen. Men, han var ikke villig til å finne en annen boform før det hadde gått ganske langt. Selv om jeg var blitt ei dame på 40 år, hang fortsatt noe av frykten fra barndommen igjen. Jeg husker godt den siste gangen jeg besøkte han i campingvogna. Vi drakk sitronbrus av skitne krus, og snakket om at «dette går ikke lenger.» Heldigvis innså pappa det selv, og for å gjøre en lang historie kort så takket han ja til en leilighet med god oppfølging fra psykisk helseteam i kommunen. Da jeg kjørte hjem etter det siste besøket i campingvogna kjente jeg på en helt fantastisk følelse! Jeg var ikke redd lenger. Frykten var som smeltet bort. Pappa fikk to ganske fine år i den kommunale leiligheten. En morgen fikk han hjertestans mens han var på tur ut av sengen. Hjemmesykepleien fant han da de kom innom på morgenen.

Jeg ønsket så inderlig å si noen ord i begravelsen. Samtidig visste jeg at jeg ville være så påvirket av følelser at dette ville bli vanskelig. Da kom jeg på salmen «Ikke en spurv til jorden,» og jeg valgte å lese denne. Da vi skulle bære ut kista spilte organisten melodien til «Ikke en spurv til jorden.» Hun fortalte noe rart. Da hun skulle finne notene til salmen hun hadde tenkt å spille, så var de borte. I stedet var det notene til «Ikke en spurv til jorden» som sto der, fra hun hadde øvd på den tidligere på dagen. Det ble en sterk begravelse. Jeg kjenner meg trygg på at pappa er hos Gud nå, og at han har fått legge fra seg det som ble så vanskelig i livet.

Ikke en spurv til jorden:

Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet.

Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet!

Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt

Uten at Gud vet om det, han som er overalt.

Tro det når stormen herjer bladløse vintertrær!

Tro det når brenning bryter over de nakne skjær!

Tro det når ubeskyttet midt i en kamp du står.

Tro det når helt alene du med en smerte går.

Tro det når noe brister uten å vokse frem.

Tro det når noen mister det som var alt for dem!

Tro det når håp går under uten å reise seg:

Ikke en spurv til jorden! Det er et ord til deg.

—

Hvilket forhold har, eller hadde du, til din far?

Hvilke tanker har du om hvem Gud er?

____

For ordens skyld: jeg har lest denne teksten for mamma, og hun har gitt meg “grønt lys” til å publisere den.

---

En venn fortalte meg om en begravelse som han og hans gamle mor var i. Moren var dårlig til beins, og hadde kraftig nedsatt hørsel. Vennen min trillet derfor moren frem til jordpåkastelsen i rullestol. Mens alle var stille sa moren mye høyere enn hun var klar over: «Ja, ja, neste gang er det vel min tur!» Dette førte til mange smil, og den sorgtunge og trykkende stemningen myknet noe opp.

Linda Eide har i et av sine Spåksjovprogrammer på NRK sagt, direkte oversatt til bokmål: «Det er ikke når vi har det morsomst i livet at vi trenger mest å le. Nei, det er når det er svart. Og når vi ler i alvorlige tider, så skal vi ikke skamme oss. Vi skal puste lettet ut. Det er mulig at en av oss en gang vil le på feil plass. Men, det må vi takle og tåle uten å bli krenket på noen andre sine vegne. Ellers får ingen av oss puste.»

Per Anders Nordengen er prest, forfatter og foredragsholder. Han beskriver gledens rom og sorgens rom, og hvor viktig det er å kunne gå inn og ut av begge disse rommene. Han sier: «Når livet er alvorlig, er det viktig å tørre å bruke galgenhumor og sette ord på det. Og midt i livets alvor går det an å finne livsglede og å gjøre det beste ut av livet sånn som det er blitt.»

Min venninne Helle var bevisst på dette. Da det hadde vært alvorlige nyheter om kreftsykdommen, tårer og sorg, var hun modig nok til å slippe andre inn i dette. Men, hun sa også: «Nei, nå må vi snakke om noe annet!» Hun satte ord på at det var godt å høre om hva som skjedde i andre sine liv. Hun kunne også le og tulle når det var naturlig.

Jeg var en gang på et foredrag med en sykepleier som jobbet med «lindrende humor.» Han fortalte om en pasient som var alvorlig kreftsyk med kort forventet levetid. Pasienten var svært lukket og snakket ikke om situasjonen han var i. Han virket alvorlig og forknytt. Sykepleieren tok et modig valg. En morgen gikk han inn for å hjelpe pasienten med morgenstellet, iført sin vanlige sykepleieruniform og en knallrød klovnenese. Han sa ingen ting om nesen, bare latet som ingen ting og hjalp pasienten slik han pleide. Pasienten sa heller ingen ting. Etter at vask, barbering, tannpuss og påkledning var unnagjort trakk sykepleieren seg tilbake. Det gikk ikke lenge før pasienten ringte på, og sykepleieren gikk inn igjen. Pasienten sa: «Det var godt gjort at du klarte å gjennomføre hele morgenstellet med klovnenesa og late som ingen ting.» Dette ble en åpning for å kunne snakke sammen, smile litt og også etter hvert sette ord på de vanskelige følelsene.

Salme 466 i salmeboka heter «Sorgen og gleden vandrer til hope.» Jeg tror de aller fleste av oss kan kjenne oss igjen i teksten:

Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke kommer på rad.

Medgang så ofte på motgang vil rope, solskinn og skyer de følges og ad.

Jorderiks gull er prektig muld. Himlen er ene av salighet full.

Livet kan skifte fort og brått. Vi kan alle få eie et håp om et evig liv i en himmel hvor det hverken finnes sykdom eller tårer. Mens vi lever her på jorda er det lurt å både snakke sant om livet, og sette ord på det som gjør vondt. Samtidig er det helt nødvendig å kunne gå inn og ut av gledens rom og sorgens rom, og kunne smile og le når vi kan?

Min nærmeste venninne ønsket i fjor sommer å samle gode støttespillere, som hadde vært der for henne i en tøff sykdomsperiode. Vi var 18 damer som koste oss i sommerselskap, og som gledet oss over at kontrollene etter avsluttet kreftbehandling viste at behandlingen hadde vært vellykket. Kun tre uker seinere ble venninnen min kalt inn til samtale ved Radiumhospitalet for å gå gjennom resultatet av de siste CT-bildene. Med sjokk og ny sorg mottok hun beskjeden om det den hissige kreften hadde spredd seg.

Jeg tror at vi alle har opplevd det som salmen over setter ord på: lykke og ulykke kommer på rad. Vi vet ikke hva som venter oss rundt neste sving.

Ei av kollegaene mine pleier å minne oss på viktigheten av å stoppe opp og kjenne etter alt vi har grunn til å være takknemlige for hver dag, og leve i nuet.

I Forkynneren 7,14 i Det gamle testamentet står det: «Er dagen god, så nyt den!»

Om dagen ikke er god, kan vi kanskje finne noe som det er verdt å glede oss over likevel? For meg blir Mormor og Helle gode forbilder i så måte. Mormor hadde levd et langt liv med mye leddsmerter. Likevel klarte hun å stoppe opp og glede seg over naturen, sporten på Tv`n, kringla på Sigdalsheimen og når noen kom på besøk. En dag jeg kom innom henne, leste hun lokalavisa Bygdeposten. Hun så at det var utlyst en stilling for kafèdrift i Vikerundbakken. 95-åringen sa på sin varme og lekne måte: «Denne jobben har jeg lyst til å søke på!»

Eller Helle, som midt opp i den krisen hun befant seg i med en alvorlig og hissig kreftsykdom, klarte å glede seg over at venner kom innom med jordbær fra Valldal. Hun sendte meg et nydelig bilde av seg selv med en jordbærkurv, som også inneholdt en invitasjon til å komme og smake neste dag.

Familier har ulike måter å møte sorg på. Mange har hørt historien om mannen som sa at det var hyggeligere i begravelse i kona sin familie enn i bryllup i hans egen. I min manns familie har de et svært naturlig forhold til liv og død. Han forteller om da han var barn og farfaren hans døde. Farfar Ole lå hjemme på sofaen etter at han var død. Hele familien var samlet, slik at alle kunne se og ta på Farfar. Dette kombinerte de blant annet med å spise is. Den eneste regelen var at de skulle forsøke å unngå å søle is på farfaren. I andre familier har man kanskje et mer anstrengt forhold til å snakke om død eller planlegge en begravelse?

Hvilke tanker har du når det gjelder sorg og glede? Hva med sorgens rom og gledens rom?

Hvilken kultur er det i din familie i møte med sorg og glede? Kjenner du noen som har en annen familiekultur når det gjelder disse temaene?

Når kan man le?

Forskning viser at det gir oss mange positive helseeffekter når vi viser godhet mot andre. Stresshormoner reduseres, det virker avslappende på nervesystemet, blodtrykket senkes, immunsystemet styrkes, man blir glad selv, aldringsprosessen bremses og godhet beskytter mot depresjon. For godt til å være sant? Sjekk gjerne nettstedet: http://drdavidhamilton.com/category/kindness2/ dersom du vil lære mer om dette.

Frans av Assisi sier i sin kjente bønn at: «det er ved å gi at man får.»

I bibelen har Kong Salomo skrevet mange ordspråk. I Ordspråkene 11,25 står det: «Den gavmilde får gode dager, den som øser ut til andre får rikelig tilbake.»

I Modum menighet har vi tre år på rad arrangert Godhetsfestival tre dager i juni. Opp mot 50 frivillige har vært fordelt på ulike oppdrag hvert år, og mange har fått hjelp til blant annet å rydde i hagen, vaske, komme ut på tur, snekkerarbeider, husmaling, fotpleie, datahjelp, konsert, gruvetur, pizzafest og bilvask. Det har vært mange fine og sterke øyeblikk, og overraskende mange av de som har vært med på å gjøre noe hyggelig for andre har takket for at de har fått være med. De har opplevd å få mye tilbake ved å sette av noen timer en kveld. Jeg vil gjerne dele noen historier. Den første handler om mannen som ikke hadde kommet seg til kirkegården for å plante på graven til kona. En av de frivillige ga bort ei hel kasse med blomster og noen av disse kunne han plante på graven takket være at en annen frivillig kjørte han dit. Det ble et sterkt øyeblikk.

En annen historie handler om flyktningene som bodde på det lokale mottaket. De ble invitert med på gruvetur og pizzafest. Det ble en fin dag, hvor det viste seg at gruveguiden kunne litt arabisk. Pizzakvelden ble avsluttet med bordtennis og gode samtaler. Den tredje historien handler om et husfellesskap som gikk sammen om å hjelpe en mamma og hennes barn med ulike oppgaver. Takket være gruppa sin allsidige kompetanse og velvillighet ble det blant annet bygd trehytte, ordnet i hagen og utførte diverse reparasjoner.

I år sto vi foran noen utfordringer, da vi skulle arrangere Godhetsfestival med koronarestriksjoner. Vi ble tidlig enig om å gjøre det vi kan, og at det er bedre å gjøre noe enn å måtte avlyse. Og når årets Godhetsfestival skal oppsummeres er det rikelig med takknemlighet vi sitter igjen med. Om man holder en meteres avstand, nyser i albuen og vasker hender, er det fortsatt mye man kan gjøre. I år fikk mange hjelp til diverse hagearbeid. Oppdragene besto også av snekring, vask av hus og rens av markise. To utendørs konserter ved det lokale sykehjemmet gledet også mange.  Og i år ble mer enn 30 biler vasket gratis ved den lokale vaskehallen, av tre blide karer. Mens de vasket, kom en ung mann innom med is til alle tre. Godhet smitter! En symøtegjeng stilte opp og hjalp en venninne og hennes familie med et stort hageoppdrag. Familien sto midt i alvorlig sykdom, og ble glade for hjelpen.

På et annet Godhetsoppdrag oppsummerte damen som fikk besøk med følgende melding: «Jeg kjenner på stor takknemlighet. Det var så fantastisk å ha dere alle her. Ei stor bør har gått av skuldrene mine. Det er mye lettere å puste nå. Vet du, det føles som om dere kom med kjærlighet og spredte den rundt her hos meg. Tusen, tusen takk!»

Og de som har fått være med på å gjøre noe hyggelig for andre, sier det samme. «Takk for at jeg fikk være med! Dette var veldig fint.»

I minneboken min fra barneskolen, skrev ei av lærerne: «Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad.» Jeg tror hun var inne på noe viktig. Og Godhetsfestivalen har gitt oss mange eksempler på dette. 

I desember 2017 var jeg med på en Godhetskonferanse hos IMI-kirken i Stavanger, for å lære hvordan man kan arrangere Godhetsfestival. En av talerne var Martin Cave. Han innledet med å si: «Hvis vi skulle startet en ny menighet ville jeg brukt de ti første årene til å forkynne om godhet.» Så sentralt er budskapet om godhet i bibelen. Martin sa også at: «Jesus gikk rundt på jorda og gjorde godt.» «Å gjøre godt = førstelinjetjeneste.» «Gud er god mot mitt liv, uansett hvordan livet er.» «Kirka skal være en god plass å ha det vanskelig.» «Godhet er smittsomt.» «Kind people are the best kind of people.»

Hva skjer med oss når vi opplever at andre gjør noe hyggelig for oss? Hvordan påvirker det dagen videre? Jeg tror at godhet smitter. Og at sjansene øker for at en person som har opplevd godhet gir godhet videre.

Hun som var rektor på barneskolen der ungene mine gikk, delte en gang en historie om sola og nordavinden. Teksten ble opprinnelig skrevet av Æsop:

«Det skulle være artig å vite hvem av oss to som er den sterkeste,» sa vinden en dag til sola. Så ble de enige om å prøve kreftene sine på en mann som vandret på landeveien. Den som kunne få frakken av mannen, hadde vunnet.

Vinden startet først opp med en liten bris, og gikk deretter over til kuling. Så økte den til full storm – for endelig å gå opp i en fryktelig orkan som rev og slet i mannens frakk. Men, jo mer vinden slet, desto fastere holdt mannen på frakken sin.

Sola, som i mellomtiden hadde vært bak en sky, kom nå fram for å prøve seg. Den tok til å skinne, og etter hvert begynte det å bli varmere og varmere for mannen, og han måtte løsne på knappene. Til slutt ble han så svett at han måtte ta frakken av og bære den på armen.

Med vennlig og varme kan du ofte oppnå mye mer enn med krefter og styrke.

Astrid Lindgren har sagt: «Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv.» Det er fristende å legge til at trygge og forutsigbare grenser også er av betydning, men dette kommer jeg tilbake til. Paulus sier det slik: «Størst av alt er kjærligheten!»

Hvordan kan vi i større grad være «kind people»?

Kan vi fortsatt lære noe av Æsop sine ord?

Hvordan kan kirka være «førstelinjetjeneste», og det naturlige stedet å gå når man har det vondt?