Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

I boka «Store spørsmål – korte svar», gjengir Kari Veiteberg en av sine favorittsalmer. Dette er en håpstango fra Argentina og Uruguay, som Sturla Stålsett har gjendiktet:

Fordi han kom og satte spor i støvet og bød til dans for lamme og døve,

fordi han sprengte buret som en løve og ga gnist og øyne som skal gløde.

Fordi han ble en del av vår historie, født i en stall, i krybben uten glorie,

fordi han lekte, lo og lot seg feire og ga oss smak av livet som skal seire.

Refreng: Så derfor tror vi tida ligger åpen, ja, derfor tør vi kjempe uten våpen,

en visshet gir oss glede midt i sorgen: Nå har det snudd, og snart skal det bli morgen!

Så derfor tror vi tida ligger åpen, ja, derfor tør vi kjempe uten våpen,

derfor står vi støtt når stormen raser: Gud er hos oss.

Fordi han favnet fattige og tause og satt fri det varme og det rause,

fordi han rørte sykdommen og smitten og gjorde ren den verden kalte skitten,

fordi han så de grådige og griske, som var så sikre på at de var friske,

fordi han gjennomlyste oss med nåde og satt til bords med oss så alle så det.

Fordi han tålte motgangen og skammen og selv i korsets mørke holdt oss sammen,

fordi han aldri bøyde av for sviket, men tross all motstand skjenket oss Guds rike.

fordi han lokket døden i en felle og ga oss mer enn noen kan fortelle

skal jordens dømte Frelser forkynne og juble: La det nye liv begynne!

De siste 30 årene har jeg samlet på dikt, tekster, kort, avisutklipp og liknende, som har betydd noe for meg. Et av disse avisutklippene er gult, falmet og krøllet. Det hang på kjøleskapet i 10 år. Teksten har overskriften Det fineste, er klippet fra avisen Vårt Land og er skrevet av Per Eriksen:

«Du spør meg om det fineste jeg har opplevd underveis gjennom livet? Det har vært noen skinnende øyeblikk fylt av fest og glede. Men jeg går forbi dem. Til nettene. Det finnes netter hvor jeg har fått lov til å ligge tett inntil et lite feberhett barn, og kjenne den lille kroppen falle til ro. Der ligger jeg i en situasjon som langt fra er ønsket. Ikke vil jeg at barnet skal være sykt. Ikke vil jeg vekkes av barnegråt eller vaske oppkast fra gulvet midt på natta. Ikke vil jeg møte en ny, krevende arbeidsdag med solid søvnunderskudd. Likevel ligger jeg våken i sengen med den lille kroppen inntil meg og er fullkomment lykkelig. Det er hellige øyeblikk mettet med nærhet og mening.

Kanskje er dette noe av det nærmeste jeg kommer meningen med mitt lille liv på jorden? Å gi trygghet og omsorg til et lite menneske som er overlatt i min varetekt for noen år. En av de få jeg virkelig kan bety noe for.

Må Gud bevare oss alle fra å tro at det er gitt oss noen større oppgaver enn dem som ligger oss nærmest. «Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn.» (Jesaja, 45,3.)

Det er vanskelig å finne skatter skjult i mørket om vi alltid vil befinne oss i rampelyset. Der blir jeg bare blind for alt annet enn meg selv. I vår kulturs stadige flukt fra ansvaret også i mørket, mister vi dybder av velsignelser som mørket skjuler. Noen av livets fineste skatter kan vi finne i noe så trivielt som et sykt barn ved midnatt.»

Takk for kloke ord!

Salmen Deilig er jorden, er blitt beskrevet som en protestsalme. Det er langt ifra alt på jorden som er deilig. Bibelen beskriver hvordan alt fra starten av, var såre godt. Fortsatt er det mye som er både godt og deilig. Noen ganger trenger vi å bli minnet på dette. Vi kan også være med på å sørge for at flere mennesker kan få opplevelser av at livet kan være godt. Med Salmen Deilig er jorden, vil jeg ønske deg Gud sin rike velsignelse der du er, akkurat nå ❤

Deilig er jorden, prektig er Guds himmel,

skjønn er sjelenes pilegrimsgang.

Gjennom de fagre riker på jorden,

går vi til paradis med sang.

Tider skal komme, tider skal henrulle,

slekt skal følge slekters gang.

Aldri forstummer tonen fra himlen,

i sjelens glade pilegrimssang!

Englene sang den, først for markens hyrder;

skjønt fra sjel til sjel det lød.

Fred over jorden, menneske fryd deg.

Oss er en evig frelser født.

Andrè Bjerke skrev diktet To luker i himmelen, etter at datteren Vilde var født:

«Det største mysterium er ikke mer enn det:

at en ørliten kropp er våknet til jorden.

Den nyfødte ser.

To luker i himmelen går opp.

Selv femtrinnsraketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill,

når det nyfødte barnet med et eneste blikk beviser at Gud er til.»

Det er kvelden før kvelden. Et ungt par og et esel er på tur til Betlehem.

Har du opplevd å se øynene til et nyfødt barn? Hvis ikke, vil jeg anbefale deg å bruke anledningen neste gang du har den.

Kjell Aukrust har skrevet diktet Musa som ville til Julestjerna:

«Det skjedde i desember-kvelden, at det gikk musespor sørover Kristentru-teigen.

Utpå Brenna stoppa de.

Der satt ei utkjasa fjellmus, med kulrunde pepperkornauer, fastnagle i julestjerna.

Den hang rett over Blåvol, tel høyre for Bakaldkjøl`n.

Fjellmusa var itte kømmi stort nærmere.

Den gnei frampotene mot værhåra og gransket avstanden.

– Ville nok bli kjasete å ta seg fram i djup snø. – Da hørte den Alvdal kirkeklokker ringe jula inn.

For ei ørlita fjellmus må vel det rekke?»

Noen ganger kan vi kjenne oss som utkjasa fjellmus, noen og enhver. Livet byr på rikelig med djup snø, hvor vi sliter og tråkker. Sangen Som et barn av Bjørn Eidsvåg setter ord på hvordan Gud ønsker å møte oss i dette:

«Herre, jeg trodde jeg ville klare å gå min egen vei.

Herre, jeg trodde jeg ville klare å finne fram til deg.

Men nå er jeg tvilende, ensom og sliten,

Herre, jeg føler meg redd og liten, hvor går jeg?

Herre svar meg!

Som et barn ble du båret til meg.

Som et barn må du overgi deg.

Slutt å gå, det er jeg som skal komme til deg.»

Gud ønsker å gi oss tro. Han tilbyr seg å være en kjærlig medvandrer gjennom livet. Og Bibelen inneholder mange håpstekster. Tro, håp og kjærlighet symboliseres ofte som et hjerte, et kors og et anker. Hjertet er symbolet for kjærlighet, korset for troen og ankeret for håpet. Ankerets funksjon er å gi feste i vær og vind, storm og høye bølger. For at ankeret skal kunne ha denne funksjonen må vi kaste det ut av båten. Ankeret minner oss om Jesus sine mange løfter. Han holder oss fast i stormen. I Hebr. 6,19 kan vi lese: «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget, dit Jesus gikk inn som forløper for oss.»

Bjørn Eidsvåg synger i sangen Som et barn: «Slutt å gå, det er jeg som skal komme til deg.» Så hva kreves da av her og en av oss, for å få del i troen, håpet og kjærligheten? Egentlig bare å si: «Ja, takk!» Og å ta sjansen på å kaste ankeret ut av båten.

I Joh.Åp., 3,20 kan vi lese: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.»

Den hellige Nikolas av Myra, var biskop i det sørvestre Lilleasia en gang på 300-tallet. Myra var provinsens hovedstad og bispesete. Faren til Nikolas var en rik og from mann, som var kjent for sin velgjørenhet. Niklas er en av de mest populære helgener i kristenheten, og han er skytsengel for mange land.

Det er flere legender knyttet til St. Nikolas. Den som kanskje er mest kjent, handler om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet sin formue, og hadde ikke råd til å betale medgift for døtrene sine. I sin desperasjon ville han selge døtrene sine til et bordell. Da Nikolas hørte dette, kastet han i hemmelighet en sekk gull gjennom vinduet på natten. Faren til døtrene brukte gullet som medgift, og giftet bort den eldste datteren. Dette gjentok seg to ganger til, da de yngre døtrene også var gifteklare. En variant av legenden sier at Nikolas kastet en av sekkene ned pipa, fordi faren lå på lur for å finne ut hvem velgjøreren var. Datteren hadde hengt strømpene sine til tørk ved peisen, og sekken traff en av strømpene.

Den moderne julenissen har sin rot i helgenskikkelsen St. Nikolas. Når man kjenner til legenden om de tre jomfruene i Patara, er det lettere å forstå hvorfor amerikanske barn venter at julenissen skal komme inn gjennom pipa med gaver.

Nikolas fremstilles som god og gavmild. Han delte av det han hadde, og hadde omsorg for andre. Når unge jenter skulle selges som sexarbeidere, gjorde han konkrete tiltak for å hindre dette.

Sexhandel, oversatt fra det engelske trafficking, er også en moderne form for slaveri. Ved å google disse ordene, får man raskt opp mange saker som belyser at dette er et verdensomspennende problem, som rammer kvinner og menn, voksne og barn.

Den hellige Nikolas av Myra var tidlig ute med å bruke sine gaver på en måte som hjalp mennesker i vanskelige situasjoner.

I Åp. 21,5 kan vi lese: «Se, jeg gjør alle ting nye. Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

En annen oppskrift som jeg setter stor pris på, er svigermor Sigrid sin brødoppskrift. Denne kan brukes både til jul, og resten av året. Når jeg bruker oppskriftene til noen som ikke er iblant oss lenger, er det som de kommer litt nærmere. De gode minnene eier vi for alltid.

Brødoppskriften er slik:

2 liter hvetemel, 3 dl helkorn hvete, 3 dl sammalt grovt mel, 3 dl havregryn og 3 dl havrekli blandes i en stor bolle.

Ha i 1 dl sesamfrø, 1 dl solsikkefrø og 1 dl linfrø.

Så trenger du også 3 ts salt, 50 gram gjær og 4 ss olje.

1,5 liter væske (du kan blande vann og melk etter eget ønske), varmes til 37 grader, og has i.

Deigen blir løs, og skal ikke knas. Den blandes med ei sleiv, og settes til heving i ca. 1 time.

Fordel så deigen i tre smurte former, og etterhev i en halv time.

Stekes på 200 grader, nederst i ovnen i 1 time.

Når du tar brødene ut av ovnen, fylles huset av en deilig lukt av nybakt brød. Selv setter jeg stor pris på å skjære av en skalk, smøre på raust med smør og bare nyte!

Min amerikanske venninne Nadine, delte en gang en historie om en bestemor som bakte brød sammen med barnebarnet sitt. Barnebarnet sa at det er rart at et brød smaker så godt, når hver og en av ingrediensene ikke smaker godt. En teskje salt, for eksempel. Æsj! Det samme kan man si om gjær, tørt mel og olje. Bestemoren fortalte da at brødbakingen kan være et bilde på selve livet. Vi har med oss opplevelser som vi gjerne skulle vært foruten, og som smaker beskt. Bestemoren sa: «Når vi gir disse opplevelsene til Gud, kan han omforme de til noe som er bedre. I Gud sin helbredende elteprosess skapes noe nytt. Han tilsetter en stor mengde kjærlighet. Sår får gro og opplevelser bearbeides. Etter hvert kan de uspiselige enkeltopplevelsene bli til noe som smaker bedre og har verdi.»

I Sal. 34,5 kan vi lese: «Jeg søkte HERREN, og han svarte meg, fra alt som skremte, berget han meg.»

De neste to dagene kommer jeg til å dele to av mine kjæreste oppskrifter med deg. Hvis du ikke har juletradisjoner med deg i ryggsekken, er det aldri for sent å skape nye. Du kan lage din egen tradisjon. Et dikt lyder slik:

«En dag om gangen er nok. Ikke se deg tilbake over fortiden, den er forbi. Ikke la deg tære, men la deg lære. Og ikke være bekymret for fremtiden, for den har ikke kommet enda. Lev nå, og gjør det så vakkert at det blir verdt å huske.»

Disse ordene minner meg om Paulus sine ord om å ikke bekymre seg. Han sier i Fil. 4,6: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Her kommer oldemor Berte sin oppskrift på Brune pinner:

200 gram smør (romtemperert) og 200 gram sukker – røres «hvitt».

1 egg – røres i.

1 spiseskje lys sirup – lunkes, og has i bollen med smør/sukker/egg.

½ teskje kanel, 1 teskje vaniljesukker og 1 teskje natron blandes i.

6 dl hvetemel – røres/knas inn til slutt.

La deigen hvile kaldt i ca. 1 time. Deles så i seks like store deler, som trilles til pølser. Disse presses eller kjevles flate. Smør med eggehvite, og strø med hakkede mandler og perlesukker.

Stekes i 210 grader i ca. 10-12 minutter.

Skjæres i passe biter på plata, mens den flate «pølsa» fortsatt er varm. Bruke pizzahjul, eller liknende.

Lykke til!

Mange mennesker møter juletiden med sorg i hjertet, fordi man har mistet noen man er glad i. Jula er ei tid for å samle de nærmeste, og savnet etter noen man har mistet blir derfor ofte ekstra stort. Kanskje har man gode minner og hyggelige tradisjoner som man har pleid å gjøre sammen. Da blir det ekstra ensomt å skulle gjøre disse tingene aleine. Hvem skal hogge juletreet nå? Eller bake den gode kaken? Hvem skal synge for ungene eller sørge for å få litt tull og tøys inn i alle forberedelsene?

Som sykepleier har jeg flere ganger kommet over noen kloke ord om sorg. Jeg deler de her:

«Sorgen er som en trekant som dreier seg rundt i hjertet. Det gjør forferdelig vondt til trekantens spisser er avslitt og det bare er en kule igjen som glir rundt uten smerte. Sorgen er en prosess som tar tid, men den tar slutt. Hvor lang tid prosessen tar, beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre. Når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri ville unnvære det du har tapt selv om du var klar over at du måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen blitt en skatt i ditt hjerte.»

I Høysangen 8,6 kan vi lese om den evige kjærligheten som vi alle kan få ha som en skatt i vårt hjerte: «Sett meg som et segl på ditt hjerte, et stempel på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en HERRENS brann. Veldige vann slukker ikke kjærligheten, elver skyller den ikke bort.»

For to dager siden var jeg i begravelsen til en kjær tremenning. En ekte hedersmann, som var skikkelig god til å se andre. Som svært ofte delte gode smil og en kjapp og vennlig kommentar.

Flå kirke var full, og vi fikk høre om oppvekst og interesser, vi lyttet til musikken hans og delte mange gode minner. Et liv som ble 62 år langt, er for kort. Han rakk likevel å fylle det med mye som var fint.

Under talen fortale presten om kong Salomo, som ønsket å få gravert inn de klokeste ordene i hele verden på ringen sin. Han gikk til den dyktigste smeden i landet med den dyreste og vakreste ringen han eide, og ba smeden om å dra ut i verden og finne det klokeste, smarteste, viseste som det gikk an å få ned i en setning. Disse ordene skulle han gravere på utsiden av ringen. Dette for at kong Salomo skulle bli minnet på ordene hver dag. Smeden dro fra til land etter land og leste bok etter bok. Han oppsøkte vismann etter vismann. Etter elleve måneder kom han tilbake med det han ansås om den dypeste og klokeste setningen, og denne graverte han inn på ringen: «Også denne tiden vil passere.»

Setningen er både en påminner om å stoppe opp og være takknemlig når livet er godt, men også en håps-påminner når livet er vanskelig, tøft og forferdelig.

Under minnesamværet ble det delt noen ord av Martin Luther: «Om jeg visste verden skulle gå under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag.»

Noen ganger tenker vi smått om hva hver og en av oss kan få til. Det må vi slutte med! En historie som setter innsatsen hver og en av oss kan gjøre i et annet lys, går slik:

«Det var en gang en mann som gikk på stranden og kastet sjøstjerner ut i sjøen. Sjøstjernene var blitt skylt på land av tidevannet. En dame kom forbi og spurte: «Hvorfor kaster du sjøstjerner i sjøen? Det er jo så mange her, du kan ikke berge alle. Og alle de andre strendene der det er sjøstjerner – tenk så få du får uti igjen! Da snudde mannen seg mot henne, tok en sjøstjerne i hånden, og sa: «For denne sjøstjernen betyr det alt at jeg kaster den uti.»

Tenk stort om ordene du kan dele med andre! Det er en grunn til at jeg har spart på kortene jeg fortalte om i går, i mange år. Tenk stort om den hyggelige overraskelsen du kan gi. Kanskje er det akkurat denne oppmerksomheten som bringer litt lys inn i tilværelsen til en annen person.

Når du deler av din tid, din innsats eller ressurser, kan det vokse til noe mer enn hva det var i utgangspunktet. Ord du deler kan varme og deles videre. Blomstene kan gi glede lenge. Kakene kan minne om at man er med i et fellesskap. Middagen til uteliggeren kan gi han nytt håp, og en påminnelse om at han er verdifull.

For Jesus er det ikke størrelsen på en gave det kommer an på. En gang han var i tempelet, så han at en fattig enke la to småmynter, verdt noen få øre i tempelkisten. I Matt. 12,41 sa han til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom, alt hun eide, alt hun hadde å leve for.»