Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Overskriften er Jesus sine ord fra Matteus 7,7. Å be burde være den enkleste tingen i verden. Jesus har gitt oss en mal, som vi kan bruke overalt. I Matteus 6,7 sier han: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden, slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld,

slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Amen.»

Så hvorfor kan det da oppleves utfordrende å be? Ordene ligger klare. De er universelle, og kan brukes overalt og i alle situasjoner. Det enkle er ofte det beste, var lenge slagordet til butikkjeden Rema. Da vi som sykepleierstudenter skulle lære om førstehjelp, hadde vi en foreleser som klarte å gjøre undervisningen både forståelig og lett å huske i etterkant. Han sa: «Husk KISS-prinsippet: Keep It Simple Stupid!» Han minnet oss på at vi mennesker har lett for å gjøre ting for komplisert. Dette kan gjøre at vi glemmer det viktigste når det gjelder. Eller at vi mister trua på at vi får det til.

Hvilke erfaringer har du med å be? I tidligere tekster har jeg delt noen egne erfaringer med bønn. Noen ganger når jeg ber, oppleves det som om Gud er nær. Jeg kan kjenne at jeg blir varm i brystet eller ser for meg Jesus sine kjærlighetsfylte øyne. Andre ganger oppleves det som om Gud er langt borte. Noen ganger får jeg det jeg tenker er et bønnesvar: At en situasjon som har vært vanskelig løser seg på en god måte, at jeg får styrke til å komme meg gjennom noe jeg har gruet meg til, eller at jeg får sove når tanker og bekymringer tar overhånd. Andre ganger må jeg vente. Likevel merker jeg at det skjer noe med meg når jeg prioriterer tid til bønn. Ofte opplever jeg noe som kan sammenliknes med en kalibrering. Som en nullstilling eller justering av kompasset. Jeg legger fra meg noe, og kobler meg på noe annet. Vasker tankene, senker pulsen, puster med magen og får noen nye perspektiver.

Til tross for Jesus sine ord om bønnen Vår Far i himmelen, bruker jeg også egne ord noen ganger. Ikke fordi Gud eller Jesus trenger det, men fordi jeg trenger det. Jeg har ei bønneliste som jeg setter av tid til ganske regelmessig, og kombinere bønner med lystenning underveis. Jeg ber for alle i familien, venner, menigheten, jobben, bygda, verden og aktuelle situasjoner. Ofte finner jeg fram penn og papir mens jeg ber, fordi jeg kommer på noe. Det kan være inspirasjon til tekster, noen jeg ønsker å ta kontakt med eller noe jeg blir minnet på. Da mannen min og jeg gikk i parterapi, lærte vi at people that pray together, stay together. Det er noe helt eget å be sammen med andre. Det krever nærhet, tillit og trygghet. Å be sammen var vanskelig til vi fikk trent på det over litt tid. Nå er det noe som er fint, og som er en viktig del av relasjonen vår.

I Matteus 18,20 står det: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Denne teksten kan være en oppmuntring til å be sammen med andre, i kirka, på et kristent møte, i et mindre felleskap eller sammen med en du er glad i. For meg er både husfellesskapet Betagruppa og den litt mindre gruppa Begjengen slike fellesskap. Betagruppa ble dannet etter et Alpahakurs for 25 år siden. Begjengen består av fire damer som møtes månedlig for å spise sammen, dele fra livene våre og be.

Hva kan vi be om og for? En av instagramprofilene jeg følger, delte her om dagen følgende tekst: «If it`s big enough to worry about it, it`s big enough to pray about it.» Bibelen inneholder eksempler på bønner med stor spennvidde. Her er bekymringsbønner, takkebønner, lovsang, bønner om helbredelse, klagebønner og bønnerop med dyp fortvilelse. Bønner kan bes når som helst, hvor som helst og med hvem som helst. Linjen til Gud er døgnåpen og gratis! Bønner kan være ord som blir sagt høyt eller som tenkes. Vår Far i himmelen dekker alt, men det kan også være godt og nyttig å formulere ord selv. Ikke for å prestere eller formulere de «riktige» ordene, men fordi det kan kjennes naturlig og nært å henvende oss til Gud med de ordene vi bruker til daglig. Vi kan be aleine eller sammen med andre. En tanke eller et sukk kan også være en bønn. Og vi trenger ikke være erfarne innen «bønnefaget» for at bønnene skal nå fram til Gud. I Lukas 23,42 kan vi lese om røveren som sa til Jesus mens de begge hang på hvert sitt kors: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»

Jeg har i tidligere tekster skrevet om Moses som svært motvillig tok på seg en oppgave fra Gud. Han forsøkte gjentatte ganger å takke nei, og han ba Gud om å finne noen andre. Han skyldte blant annet på at han hadde en «sen tunge», og ikke var noen talens mann. Til slutt gikk han med på å dele oppgaven med broren Aron, og det ble de to sammen som hjalp israelittene å rømme fra slavekåret i Egypt.

Jeg har også skrevet om Jona som heller valgte å flykte til havs enn å reise til byen Ninive for å gi innbyggerne et budskap fra Gud. Historien ender med at Jona likevel kommer til Ninive etter en ganske mirakuløs ferd i magen på en stor fisk. Jona får delt budskapet fra Herren, og dette gjør at folket i Ninive vender om fra sin onde vei og sine overgrep.

Jostein Ørum skriver i boka Østover – på leting etter apostlenes arv: «Noen gang er det som om jeg er Peter som hører hanen gale idet jeg innser at jeg har gjort noe galt. Iblant er jeg Johannes som sitter i båten og sier om skikkelsen inne på land: «Det er Herren!» Jeg er Thomas, som den ene dagen sier: «Jeg tror det ikke før jeg får se det», mens han neste dag faller på kne og sier: «Min Herre og min Gud.» Noen ganger er jeg lik disippelen, etter det store fiskemirakelet, som i stedet for å løpe til den oppstandne Jesus inne på standen setter seg ned for å telle antall fisker: 153, må vite. Til tider er jeg den som sier: «Vi har ikke nok mat her.» Etterpå er jeg lik den som går rundt og samler sammen restene av fem brød og to fisker. Iblant vil jeg dø med Jesus, iblant rømmer jeg av gårde inn mellom trærne når det røyner på. Noen ganger har jeg også tryggheten til han som sa: «Du er Messias, den levende Guds sønn.» Og noen ganger er jeg han som selger Jesus for tretti sølvpenger.»

Shel Silverstein har skrevet diktet: Jeg spurte en gang en sebra. Det går slik:

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du svart med hvite striper, eller hvit med svarte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider, eller svak med sterke sider?

Er du god med onde påfunn, eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager, eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall, eller dum med flinke innfall?

 Og slik fortsatte og fortsatte og fortsatte den.

Og aldri, aldri, aldri spør jeg en sebra om striper igjen.

Noe vi mennesker har til felles, er at vi prøver og lykkes. Og vi prøver og feiler. Vi snubler og faller. Noen ganger reiser vi oss. Andre ganger gir vi opp. Eller fatter nytt mot. Dette er ikke til begrensning for Gud. Han kan bruke oss, til tjeneneste for det gode, med våre sårbare og ufullstendige utgangspunkt. Det er som presten og dikteren John Keble sa om de hedenske poetene: «Disse edle skaldene ble gitt tanker hinsides sine egne.» Vi kan ta imot tanker, inspirasjon, utfordringer og oppgaver som går utover egen kreativitet, evner, grenser og muligheter, om vi vil. Den store forskjellen når vi tar imot en oppgave fra Gud, er at han går sammen med oss. Det er som han sier til Moses i Andre Mosebok 3,12: «Jeg vil være med deg!»

Så om du går med en god ide i tankene, som du ikke har forsøkt å teste ut enda, er kanskje tiden inne for å prøve? Er du usikker på om ideen er en ledelse fra Gud? Hva med å ta med dette som et bønnetema videre? Be om Gud sin ledelse og veiledning?

Bibelen inneholder mange tekster som beskriver mennesker som ble helt avgjørende i en situasjon. Både fordi de var der de var, og fordi de var villige til å tenke og gjøre noe som ble svært viktig. Unni Westli skriver i boka For en tid som denne: «I Bibelens mangfoldige persongalleri møter vi mange som må ta valg, små eller store, bevisst eller ubevisst. Valgene de tar får konsekvenser, både for deres eget liv, andres liv og noen ganger for en hel nasjon og et helt folk. Ja, enkelte ganger kan valgene være med på å snu hele historien.»

Westli forteller i boka om da hun for noen år siden var i Riga, og besøkte et lite museum som fortalte om landets okkupasjonshistorie. Jødeforfølgelsen under andre verdenskrig var også gitt rom i museet, med plakater og bilder. Det var særlig en plakat som gjorde inntrykk på henne. Den hang blant mange andre plakater, som viste hvor mange jøder hver enkelt hadde klart å hjelpe ved å holde de skjult. En mann hadde skjult 54 jøder, ei kvinne 7 jøder. Og der, midt blant disse fotografiene, var det en mann med langt hvitt skjegg. Under fotografiet sto det: «Heinrihs Viljumson, skjulte 1 jøde.» Forfatteren skriver: «Jeg ble stående lenge og se på ansiktet til denne mannen, og kjente hvordan en ærefrykt fylte meg – av flere grunner. For det første fikk jeg en dyp respekt for denne mannen som hadde skjult en jøde under krigen og reddet et menneskeliv. For det andre kjente jeg en stor glede over museet som hyllet denne mannen blant de andre som hadde gjort en innsats for jødene under krigen.»

I en historie fra Andre Mosebok, beskrives det hvordan jordmødre nektet å ta livet av guttebarna til hebreerkvinnene, til tross for at den egyptiske kongen hadde befalt at de skulle drepe disse barna så raskt de var født. Den egyptiske kongen hadde sett at israelsfolket var blitt tallrike i Egypt, og han ønsket å redusere antallet så de ikke skulle bli mektige og gjøre motstand. Israelfolket ble behandlet svært dårlig, og de ble tvunget til slavearbeid. Jordmødrene het Sjifra og Pua, og de lot guttebarna leve. Da kalte egypterkongen jordmødrene til seg og sa i Andre Mosebok 1,18: «Hvorfor gjør dere dette? Dere lar guttebarna leve!» Jordmødrene svarte farao: «Hebreerkvinnene er ikke slik som de egyptiske. De er mer livskraftige. Før jordmoren kommer til dem, har de født.» Med risiko for eget liv, valgte jordmødrene å lyve for kongen. Dette valget gjorde at guttebarna fikk leve.

Overskriften til denne teksten, som også er tittelen på boka til Westli, kommer fra boka om Ester i Det gamle testamentet. Ester var den unge jenta som på en overraskende og uventet måte ble dronning til kong Xerxes. Xerxes hersket over 127 provinser fra India til Kusj, kan vi lese i Ester 1,1. Xerxes var opprinnelig gift med dronning Vasjti, men ble svært fornærmet og sint på henne. Dette grunnet at hun nektet å ta på seg den kongelige kronen og vise fram sin skjønnhet for kongen og gjestene hans, som hadde festet og drukket i sju dager. Kongen bestemte seg derfor for å finne en ny dronning. Ester tar et modig valg. I sin nye rolle som dronning, og med risiko for sitt eget liv, ber hun kongen om å berge folket hennes. Ester var jødisk, og det jødiske folket var truet med utryddelse. Xerxes kjente ikke til Ester sin jødiske opprinnelse. I fortellingen blir vi også kjent med Haman, som kong Xerxes hadde gitt høy rang. Haman ønsket å utrydde alle jøder i riket til Xerxes. Ester sin fosterfar sa i 4,14: «Og hvem vet om det ikke er for en tid for denne at du har fått dronningrang?» Ester ble møtt med velvilje av kongen, og jødene ble reddet. Den unge jenta brukte muligheten hun fikk på en måte som fikk store og positive konsekvenser for folket hennes.

Har du selv vært i situasjoner hvor du der og da, eller i ettertid, har tenkt av det som skjedde var av stor verdi? Selv kan jeg huske lærere som med sin væremåte påvirket livet mitt på en positiv måte. Hun som så og forsto, og han som ga gode råd, langt utover det som var forventet i læreplanen. Mange kan fortelle om den ene, som fikk en avgjørende betydning. Konfirmantlederen, læreren, naboen, tanta, fotballtreneren eller hun som jobbet i kiosken.

Kanskje er det nettopp for en tid som denne, at du ble politiker, lærer, økonom, pappa, venninne, sykepleier, prest, håndballtrener, frivillig, leirleder, renholder eller frisør?

Jeg hørte forresten nylig en kollega fortelle om en pasient som skulle evaluere innleggelsen hun var i ferd med å avslutte. Det som hadde betydd mest for pasienten var hvordan gartneren møtte henne, og planta som hun fikk av han.

Jostein Ørum har skrevet boka Østover – på leting etter apostlenes arv. Han beskriver hvordan han står på taket av Mar Mattai-klosteret sammen med munken Yousiff mens det mørkner, og ser ut over sletta der byen Ninive lå. Nå heter byen Mosul, og området er blitt kraftig herjet med av den fryktede islamske hæren. Munken hadde bestemt seg for å bli i klosteret uansett. Han var villig til å bli martyr sammen med de andre munkene og de 65 familiene som hadde søkt tilflukt der oppe. Hæren ble i siste liten stanset av en kurdisk sperring, og de som var på klosteret berget livet. Yousiff sa til Ørum: «Om fem år er det ingen kristne igjen i dette landet.»

I Apostlenes gjerninger 1,8 siteres Jesus: «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» Dette Bibelsitatet sier noe om timing. «Når Den hellige ånd kommer over dere.» Kristne har til alle tider tatt Jesus sine ord på alvor. De har reist ut i verden for å dele gode nyheter fra Bibelen med andre, jobbet for å utrydde fattigdom og hatt som mål å bekjempe urettferdighet. Ofte med risiko for egen sikkerhet. Munken Yousiff har selv erfart at det er blitt stadig vanskeligere og farligere å være kristen i Irak. Dette har gitt han et pessimistisk syn på fremtiden. La oss huske på Yousiff, og alle kristne som lever i områder hvor det er farlig å være kristen, i bønnene våre.

Jesus sa at han ville sende Den hellige ånd, til hver og en av oss. Jesus kunne bare være et sted av gangen, da han var et menneske på jorda. Den hellige ånd kan være overalt hele tiden. Bibelen beskriver at Gud, Jesus og Den hellige ånd er en treenighet. De er på en måte tre forskjellige, samtidig som de alle er en versjon av Gud. Den hellige ånd er sannhetens ånd, som lærer oss hvem Gud er.  Den hellige ånd kan trøste, veilede, helbrede, velsigne, gi styrke, hjelpe og gi oss visdom. Den hellige ånd er kjærlighet og lys. Den hellige ånd kan gi enhet, fred og binde sammen. Den hellige ånd kan minne oss på noe. Noen ganger merker jeg at jeg blir ekstra berørt av ord eller musikk. Eller kjenner på trygghet i en situasjon hvor jeg i utgangspunktet følte med utrygg. Andre ganger kan jeg bli minnet på å ringe til noen, eller sende ei melding. Eller at jeg blir varm i brystet når jeg ber for noen. Da tenker jeg at det er Den hellige ånd som er på ferde.

På nettstedet iTro skriver Andreas Nordli noe interessant om tid og timing. Nordli er leder for Ungdom i Oppdrag, og beskriver ordene chronos og kairos, som begge er greske ord for tid. Chronos som i kronologisk, tiden som kommer og går. Kairos beskriver en annen form for tid; at det finnes tidspunkter som er bestemt av Gud. At tiden er inne eller at det er rett tid. Kairos er den tiden hvor Gud har bestemt seg for å handle uavhengig av chronos.

Nordli forteller videre fra nittitallet hvor Ungdom i Oppdrag sendte et ungt ektepar fra Norge til et land i Asia for å være misjonærer. Det fantes ingen kristne der de skulle bo. Det unge paret jobbet på stedet i 20 år, uten å oppleve at en eneste person kom til tro, og de tenkte ofte på å gi opp. Men så, for noen få år siden ble en ung mann kristen. Dette ble starten på en spennende tid, hvor stadig flere begynte å tro på Gud og Jesus. Det unge paret beskrev at de ikke gjorde noe nytt. De fortalte fra evangeliene slik de hadde gjort hele tiden. Det nye var at nå førte fortellingene til en endring i menneskers liv. Den hellige ånd virket i ordene.

Misjon kan være å dele tekster fra Bibelen, og refleksjoner om verdier og tro, i et land langt borte. Men det kan også være å snakke om disse temaene ved kjøkkenbordet, på arbeidsplassen, med fotballgutta eller i vennegjengen. Dette kan oppleves som utfordrende og føre til diskusjoner, hvor vi som kristne kan være bekymret for å bli sett på som naive, godtroende eller selvgode. C. S. Lewis skriver i boka Om salmene: «Det kan senere, kanskje flere år senere, vise seg at personen som slo deg i ordstriden, ble påvirket av det du sa.»

Chronos tikker og går. Kairos skjer i den rette tid. Mist ikke håpet og motet om det virker som om dagene består av mye chronos og lite kairos. Plutselig er det den rette tid. Da kan mye spennende skje.

I romjula var mannen min og jeg på besøk i Hongkong hos eldstemann Emil og svigerdatter Sigrid. De reiste ut som utsendinger for NMS (Det Norske Misjonsselskap) i september -22. Det er en rik misjonstradisjon i Hongkong, hvor misjonær Karl Ludvig Reichelt reiste ut for NMS på begynnelsen av 1900-tallet. Han møtte mye motgang i Kina før han noen år seinere fikk bygget et kristen-buddhistisk senter på Tao Fung Shan, eller Kristus-vind-fjellet, i Hongkong. Noen år tidligere satt han i et gammelt kloster på det kinesiske fjellet Weishan, og kjente på rikelig med mislykkethet. I grålysningen, mens munkene messet inne i tempelhallen gikk han ut i skogen og helt til toppen av fjellet. I det sola sto opp og alt «åndet av morgenfriskhet og oppstandelseskraft», var det som om han hørte Guds stemme inne i seg. Det var ordene til Paulus fra Apostlenes gjerninger 17,28 som virkelig traff han denne morgenen: «Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» Det var som om en usynlig kraft fylte han, og ga han ny innsikt; «Lenge før misjonærene kom til Kina, var Gud her. Gud er overalt, allerede.»

Bildet er tatt på øya Cheng Chau, utenfor Hongkong.

Hva er tid? Og hvordan oppleves tid? Selv om tiden deles inn i minutter, timer, dager og år, kan den oppleves så ulikt. Da jeg var barn og ventet på noe, gikk tiden svært sakte. Middagsoppvasken på julaften før gavene, for eksempel. Eller de siste skoleukene før sommerferien. Når jeg nå som 52-åring tenker tilbake på de siste 30 årene, synes jeg at tiden har gått svært raskt. Jeg ser på ungene som er blitt voksne, og tenker: «Hvor ble tiden av?»

«Tiden leger alle sår, og erstatter dem med nye,» skrev Sigurd Hoel.

«Vi er unge. Vi eier tiden; men tiden eier også oss,» skrev Henrik Ibsen.

Bibelen beskriver også tiden flere steder. I Salme 90,4 kan vi lese: «For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fòr forbi, eller som en nattevakt.» Eller i Peters andre brev 3,8: «For Herren er en dag som tusen år og tusen år som en dag.» Gud sin tidsregning er ikke så lett å forstå.

I Salme 84,11 står det: «Ja, en dag i dine forgårder er bedre enn tusen andre.» En spennende og utfordrende tanke. Hva gjør en dag bedre, og på den måten øker denne dagens verdi? Kan en slik dag veie opp for vanskelige dager med motgang, sorg, smerte, sykdom, angst eller frykt?

C.S. Lewis skriver i boka Om salmene: «For all ettertid, for noen av oss, må den «ene dagen» i Guds forgård som er bedre enn tusen andre, ha en dypere betydning. Det evige kan møte oss i det som etter våre nåværende måleenheter er en dag, eller (mer sannsynlig) ett minutt eller ett sekund; men vi har berørt noe som på ingen måte kan måles i tidsperioder, verken lange eller korte. Derav vårt håp om endelig å kunne komme løs, om ikke fullstendig, fra tiden – det passer ikke vår menneskelighet. Men det kan i hvert fall fri oss fra tidens tyranni, denne ikke-lineære fattigdommen, og ri den, ikke bli ridd av den.»

Jeg har møtt pasienter som har hatt slike «forgårdsopplevelser» i livet sitt. En samtale med en venn, som han ikke hadde snakket med på flere år. Datteren som bodde langt borte, men som rakk å komme på dødsleiet. Hun som kom fram til at smerten og bitterheten hadde tatt nok av hennes energi og livskvalitet, som dro til overgriperens grav for å si at «nå slipper jeg taket i det du gjorde mot meg. Jeg vil ikke la det få mer makt i mitt liv. Ansvaret var ditt. Jeg var et barn.» Det heter seg at bitterhet fanger deg i et fengsel hvor du soner for en ugjerning utført av en annen. Kanskje er tiden moden for å gi slipp, og gi deg selv en ny start – som en fri mann eller kvinne?

Jeg har også møtt mennesker, både på jobb og privat, som har opplevd en nærhet fra Gud på en måte som har opplevdes som en dag i himmelens forgård. En opplevelse som har hatt en så stor betydning at noe av det som har skjedd tidligere ikke lenger ble så viktig. Selv om dette varte kun en kort stund, overgikk det andre erfaringer som varte over måneder og år. Jeg hadde en slik opplevelse da jeg i forbindelse med at jeg gikk på et Alphakurs leste i Bibelen, og opplevde at teksten talte til meg på en helt spesiell måte der og da. Eller da mannen min og jeg gikk i parterapi, og fikk snakket ut om situasjoner som hadde gitt utrygghet. Eller det kan være hun som med god hjelp av presten fikk skrevet et brev til henne som hun mistet så altfor tidlig. Og på denne måte fikk satt ord på smerten, skuffelsen og savnet. Dette for å gradvis kunne glede seg over det som er godt i livet, og unne seg selv å leve livet med større frimodighet.

Om tidsbegrepet er vanskelig å forstå, kan vi uansett minne oss selv på at Gud er med oss i alle slags tider. Her og nå, og i evigheten. «Alt har sin tid,» står det i Forkynneren 3,1. Og kanskje aller viktigst, som vi blir minnet på i Salme 31,16: «Mine tider er i din hånd.»

For noen år siden møtte jeg ei pasient som var en tydelig kristen. Hun vokste opp i en kristen familie, men hadde levd mye av livet sitt uten noen aktiv tro. Hun fortalte: «Jeg tenkte at når livet nærmet seg slutten, så skulle jeg begynne å tro og være aktiv kristen igjen.»  Hun hadde levd et liv i sus og dus, med mange reiser, fester og morsomme opplevelser. Hun forble lenge en ungkarskvinne. Men så skjedde det noe. En dag hun satt ved kjøkkenbordet fikk hun en opplevelse av at det var viktig at hun nærmet seg Gud igjen med en gang, og at hun begynte å be. Dette gjorde at hun begynte å lese i Bibelen og kom i gang med et aktivt bønneliv. Ikke lenge etter møtte hun mannen i sitt liv, og de giftet seg. Begge var kristne, og de deltok aktivt i menighetsliv i inn- og i utland. En gang de var i et annet land for å møte en leder for et kristent felleskap, havnet de i en alvorlig bilulykke. Pasienten våknet på sykehuset, hardt skadet. Mannen lå på intensivavdelingen. Pasienten ble trillet i rullestol av en pleier, for å komme til intensivavdelingen der ektefellen lå. Underveis ble hun stoppet av den kristne lederen, som spurte om han kunne få snakke med henne. Den kristne lederen hadde noe han ville dele med henne. Han sa: «Husk at du står på fjellet som du selv er formet av. Du står på steinen som du selv er hugget ut av. Du er skapt av Gud, og Gud er i alt han har skapt. Du er en del av skaperverket.» Pasienten fortalte hvordan disse ordene tok bolig i henne, og ga henne trygghet og stabilitet. Ektefellen døde noen timer seinere. Pasienten sa at uten disse ordene ville det vært vanskelig å leve videre. Midt i sorgen og krisen kjente hun en takknemlighet for at hun hadde begynt å be igjen, at hun møtte sitt livs kjærlighet og for at den kristne lederen delte ordene med henne. Hun fant styrke og trøst i disse ordene.

I Salme 40,2 kan vi lese: «Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.»

Bjørn Eidsvåg har skrevet sangen Føtter på fjell, med utgangspunkt i denne salmen:

Jeg var i ferd med å gå under i angst og sjølforakt, da fant du meg, da fant du meg.

Livet var et ork og jeg var i dødens makt, da fant du meg, da fant du meg.

Du hørte mine tause skrik, du trosset mine mange svik.

Du løftet meg opp av fordervelsens grav, og satte mine føtter på fjell.

Du viste meg nåde istedenfor krav, da fant jeg tilbake til meg selv.

Jesus avslutter den lange talen sin i Bergprekenen med følgende ord i Matteus 7,24: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men, det falt ikke, for det var bygd på fjell.»

Hvordan kjennes grunnen ut under føttene dine akkurat nå? Selv er jeg glad i å gå i fjellet, og har erfart at det er stor forskjell på våte myrer, fast sti og stødig fjell.  Å hvile mot et trygt og stødig underlag kan være rent fysisk, men også psykisk kan underlaget vi lener oss mot kjennes mer eller mindre stabilt. Bjørn Eidsvåg beskriver i sangen over at livet var et ork, med angst og sjølforakt. Han beskriver tause skrik, som kan være et bilde på hvor vanskelig det kan være å fortelle om det som gjør vondt. Jeg vil minne om ordene til den utenlandske, kristne lederen om at både pasienten og vi alle er skapt av Gud. I Bibelen kan vi lese i Første Mosebok 1,27 at Gud skapte oss mennesker i sitt bilde. Videre kan vil lese i Første Mosebok 2,7 at Gud blåser livspust i mennesket, slik at mennesket blir en levende skapning. Og i Salme 139, 13 beskriver kong David:

For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv.

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.

Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.

Knoklene mine var ikke skjult for deg

da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

Dine øyne så meg da jeg var et foster.

Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet.

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,

summen av dem er ufattelig.

Teller jeg dem, er de talløse som sand,

blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.

«Hvis plan A ikke virker, så har alfabetet 29 bokstaver.» Dette er en ganske håpefull påminner fra en Facebook-quote.

Bladet «Hele – Tidsskrift for fag og tro» gis ut av organisasjonen Kristent forum for sykepleiere og sykepleierstudenter. Det er litt flaut å si, men jeg kjente ikke til denne organisasjonen før jeg ble kontaktet av en i redaksjonen, med spørsmål om å trykke noen av tekstene jeg har skrevet om bønn og sykepleie. Organisasjonen gjør et viktig arbeid med å ivareta og styrke den åndelige dimensjonen i sykepleiens teori og praksis. Det andre «Hele-tidsskriftet» i 2023 handler i sin helhet om håpets betydning. Lederen spør: «Hva er dine kilder til håp og styrke?» Hun beskriver hvordan vi kan kjenne at håpet svinner når vi er slitne, syke eller opplever krevende tider. Da kan det kjennes som en mager trøst at alfabetet har mange bokstaver, når plan A, B, C, D og E har gått svært dårlig.

I tidsskriftet HELE, beskrives det at bønn kan være en sikkerhetsventil for bekymringer og mørke tanker, og at mange opplever en form for lindring eller fred ved bønn. Jeg kommer tilbake til dette med en bønn i en egen tekst litt senere. I tidsskriftet vises det også til at naturen i seg selv er et under, og at å være i naturen, underlagt naturens lover, for mange gir fred i sinnet og håp for fremtiden. Det å oppleve våren, hvor alt våkner til liv på nytt. Trærne som får nye blader, blomster som spirer opp av det visne og tørre, gresset som vokser seg frodig og grønt. Igjen og igjen. Sola som bryter gjennom skydekket. Morgenlyset som vinner over nattemørket. Regnet som gir livgivende fuktighet til en tørr åker. Alt som vokser fram som vi kan spise.

Jesaja skriver i 40,32: «Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.» I naturen er det hviletid og ventetid. Slik kan det være i livene våre, også. Teksten fra Jesaja gir håp om nye krefter når ventetiden er over.

Janicke Langford skriver i en av sine tekster: «Vet du hva håp er? Det er den rare lille superkraften som gjør at du fortsatt ikke har kasta alle korta og lagt deg ned og gitt opp. DEN har du. Tenk på det, du.» Vi kan hjelpe hverandre til å oppleve litt mer av denne superkraften, ved å være der for hverandre. Sende ei melding, tilby litt hjelp eller stikke innom. Si noen gode ord, minne om Gud sine løfter og tilby å be for hverandre. Det kan være så hverdagslig som å gå innom med litt blåbærlyng, til noen som ikke kommer seg ut for å plukke blåbær selv.

Håpet kan gi kraft til å holde ut når livet er vanskelig. I den aller første teksten jeg delte på bloggen Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede, beskrev jeg noe jeg opplevde da jeg var 12-13 år. Livet var krevende med to skilte foreldre i tøff konflikt, og jeg var i ferd med å miste fremtidshåpet. Da jeg minst ventet det, fikk jeg en opplevelse av å se meg selv ovenfra. Jeg fikk en kraftig fornemmelse av å være omsluttet av noe varmt, lyst og trygt. Dette ga fornyet tro på av at jeg hadde mye godt i vente, og at livet ville bli bedre enn hva det var der og da. Denne opplevelsen ga trøst, håp og økt tro på framtida.

Sykepleierforsker Travelbee definerer håp som en mental tilstand preget av et ønske om å nå et mål, kombinert med en viss grad av forventning om at dette målet er oppnåelig.

Hva sier Bibelen om håp? Ganske mye. Paulus skriver i sitt første brev til korinterne 13,13: «Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Kjærligheten er det aller største. Men håpet er plassert blant topp tre.

I Hebreerbrevet 6,19 beskrives det at Gud ville gi oss en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe dette håpet som ligger foran oss. «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen.»

Jeremia fra Det gamle testamentet sier det slik i 29,11: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

Håpet sammenliknes med et anker som er trygt og fast. Håpet peker fremover. Håpet gir nye krefter. Hva er med på å gi håp i ditt liv? Kjenner du noen som er gode til å løfte tanken, når det er mye som trekker ned? Er naturen et sted, hvor du kan finne noe å glede deg over? Er det bibeltekster som du henter fram når du trenger styrke og retning? Kan bønn være med på å gi lindring eller fred? Er det noe i kalenderen som du ser frem til med god forventning? Finnes det et arbeid, frivillig eller lønnet, som du kan engasjere deg i, som kan gi en opplevelse av å være med på å skape en endring til det bedre?

Ankerets funksjon er å holde båten fast, slik at den ikke blir drivende rundt i utrygt farvann, eller kastet på land av store bølger. Noen ganger er det nok akkurat her og nå.

Det er tid for å skrive litt igjen. Feriefølelsen har nådd meg, og jeg kjenner at dager som ikke er fylt av jobb og aktiviteter gir nye tanker. Ute står mannen min og kløyver ved, og i rommet ved siden av sitter datter Kristine med hjemmekontor. Kattene nyter at det er varmt i været, og at dørene står åpne.

Det er gått noe tid siden sist jeg skrev tekster. I mellomtiden har jeg byttet jobb, og jobber nå som sykepleier på en diakonal institusjon innenfor psykiatrien. Nye bøker er lest, og jeg har reist til Asia for første gang. Der besøkte jeg sønn Emil og svigerdatter Sigrid som er utsendinger for NMS (Det Norske Misjonsselskap) i Hongkong. Dette innebar blant annet å lære mer om misjonshistorien. Andre endringer siden sist er at krigen i Ukraina har minnet oss på at fred ikke er noen selvfølge, heller ikke i vår på mange måter beskyttede del av verden. Mennesker forfølges fortsatt i mange land, både på grunn av tro og legning. Mange er på flukt og i fare, til lands og til vanns. Og det er lite oppløftende nyheter når det gjelder miljøet på kloden vår. Det settes stadig varmerekorder, og ekstremvær er blitt en daglig del av nyhetsbildet. Renter og prisnivå generelt har steget betydelig. Mange kjenner på bekymringer og motløshet. I møte med livets utfordringer, er det ekstra viktig å finne, og holde fast i håpskildene.

Økologen David Orr sier om håp: «Å håpe er et verb med oppbrettede ermer. Håpefulle mennesker er aktivt engasjert i å trosse oddsene, eller endre dem.» Vi kan la oss inspirere av løvetannblomsten, som vokser gjennom asfalten. Av hun som takket ja til ny behandling, til tross for at behandlingen så langt hadde hatt begrenset effekt. Eller av politikere som tør å gå foran når det gjelder å skape endringer som tar vare på jorda vår, som håper og tror at det ikke er for seint å snu en negativ trend. Og av helsepersonell som tar humor på alvor, også når livet er på det aller vanskeligste. Forskning viser at humor, helse og håp henger sammen. En god latter kan virkelig forlenge livet.

De 14 årene jeg har jobbet som sykepleier, har jeg jobbet med ulike pasientgrupper. Noen har vært eldre. Andre har hatt en alvorlig sykdom, med kort forventet levetid, til tross for at de ifølge alder kunne hatt mange år igjen. Mange har vært gjennom en operasjon eller blitt utsatt for skade, og hatt behov for opptrening. Eller som den siste pasientgruppen jeg jobber med; har en spiseforstyrrelse, som begrenser det meste av tanker, handlinger, aktiviteter, jobb, skole, fritid og samværet med andre.

Hva betyr det å ha håp for disse pasientene? Og hva har det å si for deg og meg? Dette vil jeg komme tilbake til i de neste tekstene. Andre temaer vil være tid, stillhet, å stå på fjell, kortreist og langreist misjon, Gud som headhunter, bønn, takknemlighet, lys og løkter, en kjærlighetserklæring, Tomas som reiste lenger enn langt, at vi kan velge bort Gud, men at Gud aldri velger bort oss og at vi kan være både frie og modige.

I sentrum av det jeg skriver er Jesus. Og bibeltekster trukket inn i en hverdagslig setting. Jesus som i Matteus 11,28 sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Videre i teksten tilbyr Jesus sitt åk. Dette redskapet som brukes til å utjevne vekt, og som gjør det mulig å bære tyngre vekt enn vi ellers hadde klart, fordi belastningen blir riktig plassert. Vi er mange som har erfart at å takke ja til dette tilbudet, har gitt både hvile, trygghet, nye tanker, håp og styrke.

«For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom,» kan vi lese i Paulus` andre brev til Timoteus 1,7. Og jeg har lyst til å legge til håp. Håp som er det motsatte av motløshet, og beskrives på følgende måte i Salme 62,6: «Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.»

På hvilke områder i livet har du behov for påfyll akkurat nå? Selv kjenner jeg et behov for mer tid der det ikke skjer så mye. Når jeg trapper ned på aktivitet og lyd, øker kreativitet og inspirasjon. I stillheten er det lettere å kjenne etter hva som skjer på innsiden. Når jeg bruker tid til å lese og be, blir jeg også i større grad bevisst på og minnet om håpskildene i mitt eget liv.

I arbeidet med å skrive disse tekstene har jeg opplevd noe av det samme som jeg har erfart med tidligere tekster; jeg har i utgangspunktet en tanke om hva jeg vil skrive om, og så dukker det opp mange nye tanker underveis. Dette gjør prosessen spennende, og skrivingen blir på mange måter en oppdagelsesferd.

Vel, da er vi i gang! Takk for at du vil være med på reisen ❤

Dette er den første av 18 tekster. Det vil bli delt en ny tekst hver mandag fremover. Tips gjerne andre som kan ha glede eller interesse av bloggen…

I Joh. 10,18 sier Jesus: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått fra min Far.»

Jesus hadde fortalt disiplene at han kom til å stå opp igjen fra de døde. Trodde de på han? Eller var dette for godt til å være sant? Det står i Mark. 16,9 at Jesus først viste seg for Maria Magdalena, etter at han sto opp igjen fra de døde. Han valgte altså en kvinne som sitt første vitne til den største hendelsen i historien. Likestilling var et fremmedord på Jesu tid. Kvinner ble ikke sett på som troverdige vitner i rettsaker. Så Jesus snudde også her opp-ned på det etablerte. Senere viste Jesus seg også for de andre disiplene. Disippelen Thomas fikk kjenne på naglemerkene hans, og Jesus spiste også sammen med disiplene.

I Luk. 24,13 beskrives det at senere på dagen første påskedag var to disipler på vei til landsbyen Emmaus, som lå seksti stadier fra Jerusalem. En stadie kommer fra det greske ordet stadion, som tilsvarer 185 meter. Vandringen til Emmaus var derfor på litt over 1 mil. Mens de gikk snakket de om alt som var skjedd de siste dagene. Jeg vil tro at de hadde mye å snakke om! Underveis kom Jesus og slo følge med dem, men disiplene kjente han ikke igjen. De merket at hjertene brant i dem under samtalen langs veien, når Jesus viste til bibeltekster og ord fra kjente profeter. Da de nærmet seg Emmaus, ba disiplene Jesus om å bli hos dem til neste dag. Det var først under måltidet da Jesus sa takkebønnen og brøt brødet, at de kjente han igjen. Disiplene gikk da (raskt og med stor entusiasme?) tilbake til Jerusalem, for å fortelle de andre disiplene om møtet med Jesus.

Jeg vil anbefale å lese tekstene om påsken i evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Disse tekstene står sist i hvert av evangeliene. Det kan også være interessant å sammenlikne tekstene. Til sammen beskriver de detaljer, som det blir for omfattende å beskrive her.

I Lukas-evangeliet avsluttes teksten med at Jesus ber disiplene om å bli i byen, til de blir utrustet med kraft fra det høye. Jesus viser da til det som skal skje i pinsen, når disiplene får Den hellige ånd. Hvis du vil lese mer om den Den hellige ånd, kan jeg anbefale tekstene for 10., 11., 12. og 13. juni 2022 her på bloggen.

I Luk. 24,50 kan vi lese avslutningen på evangeliet til legen Lukas: «Så førte han (Jesus) dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud.»

Hva betyr dette for meg i dag? Og hva betyr det for deg?

Bildet er malt av min datter, Kristine Buxrud. Jeg synes det passer ekstra godt i dag, det grønne hjertet – fargen for vekst og liv i et kjærlighetssymbol. Gul- og gullfargen ser jeg for meg at representerer seier og lys.

Har du noen gang lett etter nøklene dine? Mellom langfredag og 1. påskedag skjedde historiens aller viktigste funn av nøkler. Jesus var i dødsriket og hentet ut nøklene derfra, står det i Bibelen. Intet funn av nøkler har fått større betydning for historien og for hver og en av oss. Hva skjedde i dødsriket, har jeg spurt meg selv mange ganger. Måtte Jesus kjempe? Visste han hvor nøklene var? Måtte han overtale noen for å få dem? Var han redd? Hva ville skjedd hvis han ikke klarte å hente ut disse nøklene? Ville da døden vært slutten for hver og en av oss? Ved at Jesus var villig til å dra ned til dødsriket og hente disse nøklene, åpnet han veien til himmelen for oss mennesker. Det betyr at livet kan fortsette etter det jordiske livet. Kjærligheten vant over ondskapen. Lyset vant over mørket. Livet vant over døden. Vi har fått håp i møte med sykdom og død. Når vi mister noen vi er glade i, kan vi få tro og hvile i at vi skal møtes igjen. Det er større enn hva jeg kan fatte.

NMS (Det Norske Misjonsselskap) har sammen med Bibelselskapet gitt ut Påskemagasinet STILLE DAGER 2023. Magasinet omtales på følgende måte: «Her er et særlig fokus på litterære tekster og kunst av høy kvalitet, kombinert med solid refleksjonsstoff og relevante reportasjer. Et magasin som åpner for ettertanke og sanselig opplevelse.» Jeg anbefaler magasinet, og har satt pris på å lese dette den siste uka. En av tekstene har overskriften Jesu oppstandelse og opprøret i Soweto. Antoinette Sithole forteller om opprøret i Soweto i 1976, hvor hun og mange andre barn og unge deltok i en protest ved å vandre sammen med andre svarte sørafrikanene gjennom gatene. Politiet møtte opprøret med vold og våpen, og broren hennes Hector på 13 år ble skutt og drept.

I dag beskriver Sithole at solen står opp første påskedag i Soweto, hvor stillhet og fred fyller gatene. Gatene fylles av festkledde mennesker som samles med andre troende for å feire Jesus som sto opp fra graven. Hun skriver: «For de fleste svarte her i Soweto er troen på Jesus viktig. Troen på at han døde og stod opp for oss, gir oss håp. Ja, at Jesus stod opp for alle mennesker. Og at han stod opp for at sannheten skulle vinne over løgnen. At Jesus stod opp mot urett og overgrep, har vært til inspirasjon for mange av oss svarte. Hans liv og hans død gir mening og håp til våre liv.»

I Joh. Åp., 1,18 kan vi lese: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»  Ord blir fattige i denne sammenhengen, men jeg prøver likevel: TAKK, JESUS!!!