Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Nyttårsforsetter # 1. Hadde du noen nyttårsforsetter ved inngangen til det nye året? Det er sagt mye om nyttårsforsetter. De kan være en måte å holde regnskap med seg selv, og finne ut hvor man står og hvor man vil gå. Er det balanse i livet mitt, eller er det noe jeg vil gjøre mer eller mindre av? Noen ganger kan man lage forsettene svært ambisiøse: «Jeg skal ikke spise noe usunt på et halvt år.» Så kommer hverdagene, det lave blodsukkeret når det fortsatt er en time til middag, og fysingen inntar nye høyder. Fra 1990 til 1991 bodde jeg i Las Vegas, og jobbet som aupair hos en hyggelig familie. Jeg forsøkte å spise sunt, innimellom i alle fall. Men, det var mange søte fristelser og store porsjoner i USA. Den minste gutten i familien, var en artig og kvikk kar på 5 år. En dag sa han: «Stina, you`re off your diet – again!!»

Man får det ikke bra selv, og blir heller ikke så hyggelig å være sammen med om livet skal være en lang askese. Ordet askese betyr øvelse i selvtukt ved streng avholdenhet fra materielle nytelser. En av legene som foreleste for oss på sykepleierutdanningen, ga oss et godt råd for pugging og eksamensforberedelser. Dette kan også være et godt råd for livet generelt. Han sa: «Det er middelhavsfarerne som klarer seg best her i verden.» Med dette mente han at livet er mer enn å sitte inne aleine og pugge dag ut og dag inn for å lære hver minste knokkel i foten eller det latinske navnet på alle de små blodårene. Han minnet oss på at livskvaliteten vår ikke nødvendigvis blir bedre dersom vi som ferdigutdannede sykepleiere har bare A-er på vitnemålet.

Men hva sier Bibelen om dette? Bibelen sier i alle fall at vi skal få slippe å bekymre oss for morgendagen. Bibelen sier også at vi er skapt i Guds bilde. I Matt. 6, 21 står det: «For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.» Hvis det ytre, eller det perfekte er det viktigste i livet, vil det prege valgene vi tar og hvordan andre opplever det å være sammen med oss. Hvis det å fremstå som vellykket, veltrent, sunn og ufeilbarlig er det vi setter høyest, vil det prege hjertene våre.

I Matt. 9,16 sier Jesus noe som jeg har tenkt en del på. Han sier: «Ingen setter en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For en slik lapp vil rive med seg et stykke av plagget, og riften blir verre. Man fyller heller ikke ny vin i gamle skinnsekker. For da revner sekkene, vinen renner ut, og sekken blir ødelagt. Nei, man fyller ny vin i nye skinnsekker, da blir begge deler bevart.»

Dette er liknelser hvor Jesus belyser det gamle og det nye. Det gamle jødiske systemet, og Jesu sin lære. Jesus var svært kritisk til fariseerne, og i Matteus, 15 sier han at fariseerne er mer opptatt av det ytre enn hva som bor i hjertene. Jesus sier at fariseerne er blinde som veileder blinde. Og at når en blind leder en blind, så faller begge i grøfta. Jesus siterer Jesaja i Matt, 15, 8, når han beskriver fariseerne: «Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer er menneskebud.»

For meg henger teksten sammen med teksten fra i går om endringskompetanse. Hva skjer når det gamle møter noe nytt? Oppleves det nye truende, eller møter man nye ideer med et åpent sinn? Tør vi ta en grundig gjennomgang av oss selv og sammenhengene vi står i? Hva fyller hjertene våre? Hva er menneskebud i våre liv? Et annet sted i Bibelen sier Jesus at det er barmhjertighet han vil ha.

Da jeg var på oppløpssiden som sykepleierstudent, sa en av foreleserne våre: «Er det en ting som vil bli forventet av dere som sykepleiere, så er det at dere har endringskompetanse!» I helsevesenet er det kontinuerlig forandring. Det er omorganisering og effektivisering over en lav sko. Ny kunnskap gir nye prosedyrer. Kravet til dokumentasjon øker stadig. Og koronasituasjonen har virkelig utfordret vår evne til å gjøre ting på nye måter. I perioder har retningslinjene endret seg fra time til time. Da Norge stengte ned 12. mars 2020, gikk jeg på arbeidshelg. Det var spennende tider med mange spørsmål, og veier som ble til underveis. Samtidig var det en opplevelse av å stå i det sammen, og jobbe på lag.

Det er blitt sagt at de siste ordene fra en menighet i negativ utvikling er: «Slik har vi alltid gjort det før, eller slik har vi aldri gjort det før.» Hvis man stritter imot endring, kan det bli som Ludvik sier i Flåklypafilmen: «Baklengs inn i fuglekassa!»  Da kan man gå glipp av utvikling og miste mennesker som kommer med nye tanker og ideer, men som ikke blir hørt. I Jesaja 43,19 står det: «Se jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen og elver i ødemarken.» Gud skaper noe nytt hele tida.

Hvordan står det til med min og din endringskompetanse? Er du klar for å snu opp ned på gammel innsikt, riste litt på det hele og se om det kan dukke opp noe nytt? Eller trives du best når alt er ved det vante? Kanskje er det noe sant i utsagnet: «Det er bedre å snuble i riktig retning, enn å gå med faste skritt feil vei?»

Å være kristen er ingen vaksine mot motgang. I skrivende stund er det mye snakk om vaksiner. Vi har forventninger om at koronavaksinen skal beskytte oss mot sykdom, og gjøre det mulig å leve mer normale liv igjen. Som kristne vil vi oppleve både medgang og motgang, sorg og glede. Ingen blir spart for utfordringer her i livet, samme hva vi tror eller ikke tror på. Det Gud har lovet oss, er at vi aldri går aleine, samme hva vi møter på. Gud går alltid sammen med oss.

I august 2020 døde min nærmeste venninne Helle. Hun hadde vært kreftsyk i tre år, med noen oppturer og mange nedturer. I løpet av disse tre årene ba jeg for henne mange ganger. Både aleine og sammen med andre. Men, Helle ble ikke frisk. Bibelen beskriver at ingen ting er umulig for Gud. Jeg tror på dette, samtidig som det utfordrer meg når livet legger vrangsiden til over tid. Helle ønsket å leve. Hun var livsglad og elsket familien sin. Hun ville være der for ungene, og ta del i alt som skjedde i deres liv.

I Helle sin begravelse leste jeg fra Kjærlighetens vei i 1. Kor. 13. Der står det: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men, størst blant dem er kjærligheten.»

Det er mange spørsmål vi ikke vil få svar på eller forstå fullt ut her på jorda. Jeg vet at Helle fikk mye styrke, trygghet, nærhet og kjærlighet underveis mens hun var syk. I de vonde og vanskelige dagene, fantes det også fine og meningsfylte stunder. Men, mest av alt ønsket hun å leve videre. Jeg savner henne, og skulle så gjerne hatt henne her i mange flere år. Og jeg vet at det er mange som har det som meg.

I Luk. 1,37 står det at ingenting er umulig for Gud. Dette kan utfordre oss mange ganger. I teksten fra 1. januar, skrev jeg at når Guds livskraft kommer nær, kan det som er smått bli stort. Mange mennesker har opplevd dette, og Bibelen forteller om ulike slike situasjoner hvor mennesker erfarer at Guds livskraft er nær. Sara og Abraham var blitt gamle og barnløse. I 1.Mos., 16 sier Gud til Abraham at han og Sara skal bli foreldre. Abraham kastet seg da til jorden og lo. Sara reagerte på samme måte, men Gud sa: «Er det noe som er umulig for Herren?»

Har du opplevd at situasjoner som virket umulige ikke var så umulige likevel? At det fantes en løsning midt i det vanskelige?

Samtidig kan en slik tekst være utfordrende å forholde seg til når man har stått i en vanskelig situasjon over lang tid, som bare fortsetter å være vanskelig. Hvis man har vært syk i lang tid, og det ikke er håp om bedring. Eller hvis energi og livsmot forsvinner fordi relasjoner er vanskelige og bryter ned. Hvis ingen ting er umulig for Gud, hvorfor griper han ikke inn? Noen spørsmål må vi tydeligvis vente med å få svar på. Det er ikke en mening med alt, med Gud er med oss i alt.

I Det gamle testamentet beskrives Gud som en pottemaker, og at vi er leiren som han ønsker å forme til den beste utgaven av oss selv. Når noe raser sammen i livene våre, kan Gud forme leiren på nytt, til det bedre. Dreieskiva kan sees på som det omskiftelige livet med alle sine sorger og gleder. Mens leiren er i bevegelse på dreieskiva er den aldri ute av de omsorgsfulle hendene til pottemakeren.

Har Gud humor? Jeg har vært så heldig at jeg har vært i Kenya to ganger. Første gangen var vi på bryllupsreise. Mannen min og jeg ønsket oss bidrag til en Kenyatur i gave, og gleden var stor da vi kunne bestille billetter. Noen år senere var vi tilbake i Kenya som storfamilie. Vi reiste rundt og besøkte Frelsesarmeen sitt arbeid i landet. Begge gangene var vi noen dager på safari, og bodde ute i naturreservatene. For en opplevelse! Flamingoene som farger Nakurusjøen rosa, apene som frimodig stjeler det de får tak i, de enorme flodhestene som plutselig kommer prustende opp fra vannet, de late hannløvene med sin vakre hårprakt, elefantene med svære ører og lang snabel, sebraene med alle stripene, gepardene som er raskest i hele verden og giraffene med sine mange flekker og lange halser. Gud må ha hatt det gøy da han skapte dyrene i Afrika! Å se dette kreative mangfoldet sier noe om humoren og kreativiteten til han som planla alt dette. Jeg tror absolutt at Gud har humor, og jeg tror at humoren er en gave til oss mennesker. Hva skjer når vi ler? Jeg opplever humor som frigjørende. Den reduserer spenninger. Når vi ler frigjøres endorfiner og antall immunceller økes. Organene våre får seg en god massasje, og det gir økt oksygenopptak i blodet. På «forskning.no» beskrives latter som en universalmedisin mot alt fra forkjølelse til hjerteattakk.

I salme 126,2 står det: «Da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: stort er det som Herren har gjort mot dem. Ja, stort er det som Herren gjorde mot oss, og vi ble glade.»

En av ungene hadde en favorittvits en periode på barneskolen: «Vet du hvorfor giraffen har så lang hals? Det er for at den skal slippe å lukte tåfisen fra beina!»

Morgenrøden # 4. Salmen Lær meg å kjenne dine veie sier noe vakkert om morgenrøden i vers to:

Lær meg å kjenne dine tanker, og øves i å tenke dem!

Og når i angst mitt hjerte banker,

da må du kalle motet frem.

Når jeg har tenkt meg trett til døden,

si så hva du har tenkt, o Gud!

Da kan jeg se at morgenrøden bak tvil og vånde veller ut.

Morgenrøden kan være vakre soloppganger som overvinner nattens mørke. Men, mange har også opplevd indre morgenrøder som veller ut bak tvil og vånde når man søker Gud, ber til han og øver seg på å la Gud sine tanker bli sine egne tanker.

Morgenrøden # 3. En annen pasient fortalte om en gang han var med på en reise til Sinaifjellet. De var ei gruppe som red på kameler opp på fjellet på natten, godt påkledd i den kalde ørkenen. Da de kom til toppen, kunne de stå der og oppleve soloppgangen. Han fortalte at fjellet ble gullfarget, og at dette var noe av det vakreste han har opplevd. Gruppen begynte spontant å synge:

«Å, store Gud, når ydmykt jeg betrakter den jord du skapte ved ditt guddoms ord. Langt over vår forstand din visdom makter, og alt det skapte mettes ved ditt bord.

Da bryter lovsang i fra sjelen ut:

Å, store Gud! Å, store Gud.

Da bryter lovsang i fra sjelen ut:

Å, store Gud! Å, store Gud.»

Salmen er basert på et dikt skrevet av Carl Gustav Boberg i 1885. Den er oversatt til mange språk. På engelsk heter den «How Great Thou Art», og er blant annet blitt sunget av Elvis. Mange, mange mennesker har opplevd en storhet som er vanskelig å forklare i møte med naturen og soloppgangen. Hva liker du best i naturen? En gåtur langs elva eller på fjellet? Å sitte ved havet, og se bølgene rulle mot land? Å se soloppgangen fra vindusplass?

Morgenrøden # 2. Jeg jobber som sykepleier, og det gir mange fine og spennende pasientmøter. Ei av pasientene fortalte fra livet sitt, om da hun skulle flytte inn i et nytt og mindre hus etter at hun var blitt enke. Den første gangen hun kom inn i huset, la hun merke til at treverket som var mellom vinduene dannet et kors i lyset på gulvet. Hun ba en bønn til Jesus: «Jesus, nå bor jeg aleine her, så nå vil jeg gjerne at du flytter inn her sammen med meg!»

Etter en tid skulle pasienten ha en operasjon. Hun var spent på hvordan dette ville gå, og om resultatet ville bli vellykket. På sykehuset hadde hun enerom etter operasjonen. En morgen var hun tidlig våken, og klarte for første gang å komme seg ut av senga på egenhånd. Hun gikk bort til vinduet, og fikk oppleve en soloppgang som hun ikke glemmer. Pasienten fortalte at hun kjente Gud sin nærhet i rommet, og at hun kjente på en enorm takknemlighet. Hun sto der aleine i rommet og sang mens gledestårer rant nedover kinnene:

«Takk Gud, for vakre morgenstunder,

Takk Gud, for hver en dag du gir.

Takk Gud, for det store under:

Du fra synd meg frir.»

Søk gjerne opp, og les eller syng hele sangen. Den var ukjent for meg før pasienten fortalte historien sin. Nå synes jeg sangen er vakker, og at den beskriver takknemlighet på en fin måte.

Morgenrøden # 1. Da eldstemann Emil ble født, ble det oppdaget en kul på magen hans. Legene kunne ikke forklare kulen, for den lå atypisk til. Emil ble derfor henvist til videre utredning og operasjon på Rikshospitalet. Som nybakt mamma var jeg redd og bekymret. En morgen våknet jeg tidlig på barselavdelingen, og sto ved vinduet og kikket ut da det første lyset farget byen rosa. Og det skjedde noe annet «rart.»  Det kjentes ut som en jeg ble gylden på innsiden, også. Jeg ble fylt av en varme, fred og trygghet. Jeg så ikke på meg selv som kristen da dette skjedde. Men jeg tok erfaringen med meg som en skatt og en opplevelse av storhet og kjærlighet. Emil ble operert på Rikshospitalet da han var 2 ½ måned. Kulen viste seg å være et brokk, så det ble en enklere operasjon enn hva vi hadde fryktet. Jeg kjente på stor glede og takknemlighet. I 2.Kor. 9,15 står det: «Gud være takk for sin usigelige gave!»

Hva skjer med oss når vi minner oss selv på alt som er godt i livet vårt, og kjenner på takknemlighet. Gir det mer glede og mindre mismot?

For et par år siden kom den lokale presten vår med en utfordring. Han utfordret oss til å hver dag lete etter noe som vi kunne takke for, skrive det ned på en lapp og samle lappene i et glass eller en boks. Jeg tok utfordringen, og oppdaget at dette gjorde noe med fokuset mitt. Jeg tenkte i større grad over hverdagssituasjoner som det er lett å ta for gitt. Så jeg sender frimodig utfordringen videre ❤

Morgenrøde + glassengel fra Kirkens bymisjon + fullmåne