Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Hvor og når kan jeg be? Svaret er overalt og når som helst. Du kan be inne eller ute, i senga og på do, hjemme og på jobb, i bilen og på fjellet, på bussen eller mens du snakker med noen. Bønn er kommunikasjonslinjen til Gud, og den er alltid åpen.

I Bibelen står det at Jesus noen ganger trakk seg tilbake aleine for å be. Han gikk ut i naturen eller opp på en ås. Ofte var Jesus omgitt av store folkemengder som han ba for og helbredet. Men, noen ganger hadde han behov for å søke Gud aleine.

I Matt. 14,13 står det: «Da Jesus fikk høre om det, dro han derfra i båt over til et øde sted for å være alene.» Samtidig står det i Matt. 18,20 at Jesus sier: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»  Betyr dette at bønn er ekstra kraftfullt når flere ber sammen? Og påvirker det relasjonen når man ber sammen? Da mannen min og jeg gikk i parsamtaler, lærte vi at «people that pray together, stay together.» Selv syntes jeg det var en terskel å skulle be høyt sammen med andre. Det var rett og slett vanskelig til å begynne med. For Per og meg tok det tid å få dette til å bli naturlig for oss. Men, etter hvert har det å be sammen blitt noe som vi opplever som mektig og fint. Gud vil gjerne være PT (personlig trener) i prosessen.

Hva skjer med meg når jeg ber?

Jeg har tidligere skrevet 12 tekster om Hverdagsbønn, både på bloggen «dailyprayers.home.blog» og også utgitt disse som hefte. I en av tekstene skriver jeg: «Noen ganger når jeg ber så føles Gud nær. Andre ganger føles han langt borte. Noen ganger opplever jeg å få bønnesvar: At en situasjon som har vært vanskelig løser seg på en god måte, at jeg får styrke til å komme meg gjennom noe jeg har gruet meg til eller at jeg får sove når tanker og bekymringer tar overhånd. Andre ganger må jeg vente. Likevel merker jeg at det skjer noe med meg når jeg prioriterer tid til bønn. Ofte opplever jeg noe som kan sammenliknes med en kalibrering. Som en nullstilling eller justering av kompasset. Jeg legger fra meg noe, og kobler meg på noe annet. Vasker tankene, senker pulsen, puster med magen og får noen nye perspektiver.»

Det er to år siden jeg skrev disse ordene, og jeg synes fortsatt at de beskriver noe av det jeg erfarer når jeg ber. Når jeg ber, har jeg noen ganger penn og papir i nærheten. Ofte skriver jeg ned tanker som dukker opp, og ulike ting som jeg er blitt minnet på. Noen ganger tar jeg kontakt med en person i etterkant, sender en melding eller invitasjon. Og ofte kjenner jeg på økt takknemlighet for det som er godt i livet mitt.

På bønneloftet mitt har jeg en bønn hengende på veggen: «Kjære Gud, jeg har gått meg bort. Vær så snill og finn meg.» Når vi leser Bibelen ser vi at det er akkurat det Gud ønsker å gjøre. Finne oss. Og la oss finne han. Bønn kan hjelpe oss til å gjøre akkurat dette.

Jesus har lært oss hvordan vi kan be. Han sier i Matt. 6,7: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber han om det. Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød,

og tilgi oss vår skyld,

slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Amen.»

Dette er altså en universalbønn, som kan brukes av alle og overalt. Jeg har møtt mennesker som har bedt denne bønnen daglig gjennom mange år, og funnet det som en trygg forankring i en uforutsigbar verden. Da livet til min morfar gikk mot slutten, virket han rolig og trygg. Jeg snakket med han om dette, og han sa at han hadde lært å be Fadervår av sin mor. Dette hadde gitt han styrke, trygghet og tilhørighet gjennom livet, og bønnen bar han også når livet gikk mot slutten.

Hva slags far er Gud? I 5. Mos. 32,11, beskrives Gud på denne måten: «Lik en ørn som får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vinger, og tok ham og bar ham på vingene.»

Gud har skapt oss med en fri vilje. Vi er frie til å velge hva vi vil gjøre og hvem vi vil følge. Gud ønsker å gjøre oss selvstendige, slik at vi strekker vingene våre. Når vi er i lufta, svever han over oss. Han brer ut vingene sine for å beskytte oss, og bærer oss på vingene sine når vi trenger det.

Det at vi er født med en fri vilje, betyr at vi også kan velge bort Gud. Bibelen beskriver flere ganger at det er lettere for å oss å vende oss bort fra Gud når livet går greit, og når vi er mette og trygge. I 5. Mos 31,20 står det: «Nå fører jeg dem inn i det landet som jeg med ed lovet deres fedre, et land som flyter av melk og honning. Men, når de har spist seg mette og er blitt fete, vil de vende seg til andre guder og dyrke dem. De vil forakte meg og bryte min pakt.»

Når livet oppleves som en motbakke er det lettere å huske på Gud sine løfter, og søke hans ledelse, beskyttelse, kjærlighet og trygghet. Det er blitt sagt om en flytur at: «Det var så kraftig turbulens, at det ikke fantes en ateist om bord.» Gud ønsker at vi med vår frie vilje, skal velge å leve nær han i både godvær og turbulens.

Hvilke kamper er det verdt å ta? Sinnsrobønnen lyder slik: «Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan og visdom til å se forskjellen.»

Hva kan du endre i livet ditt? Hva får du ikke gjort noe med? Det kan være vanskelig å se forskjellen. Det er sagt at: «Om du feier noe under teppet, så blir det ikke borte. Men, du blir borte.» Noen oppgjør og forandringer er nødvendige å ta, for å kunne rette ryggen og ta eierskap til sin egen historie. Slike historier blir gjerne svært personlige, og kan være vanskelig å snakke om. Forfattere som Vigdis Hiort og Karl Ove Knausgård har delt svært intime opplevelser fra eget liv i bokform. For mange av oss kan det å skulle dele slike ting med mange andre, oppleves som å utlevere menneskene i livet vårt. For min del ønsker jeg å holde budet: «Du skal hedre din far og din mor». Men, det betyr ikke at alt en far og mor har gjort er riktig. Det kan godt være at de har gjort så godt de har kunnet ut ifra tiden de levde i, hvordan de var skrudd sammen og innsikten de hadde. Samtidig kan det være ting man trenger å ta opp og grenser man trenger å sette. Man skal ikke finne seg i alt. Det å hedre sin far og sin mor, kan også være å stille de til ansvar. Da får foreldre en mulighet til ny forståelse, og kan kanskje også vokse som mennesker? Dette kan føre til at relasjonen over tid, blir bedre.

Jeg kjenner mennesker som har hatt behov for å ta opp noe med en person som ikke lenger er iblant oss, eller hvor det å skulle ta en slik samtale ikke lar seg gjøre. Noen har funnet det nyttig å skrive ned tankene, gjerne som et brev. Andre har sett for seg at de har personen sittende foran seg, og sagt det de trengte å si høyt.

Det vi ikke får gjort noe med, kan vi gi til Gud. Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Om starten er blitt aldri så kronglete, så er noe av det beste Gud vet å skape noe nytt. Det står i Klagesangene 3,22: «Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen.»

Mannen min Per og jeg har vært gift i 28 år. I to perioder har vi gått til parsamtaler eller parterapi, for å bruke navnet til et artig NRK-program. Dette er noe av det smarteste vi har gjort. Det har gitt oss økt forståelse, bedre kommunikasjon, mer nærhet og en tydeligere definisjon av oss som par. Jeg vil komme nærmere tilbake til dette i bryllupsmåneden juni, og dele flere av erfaringene fra parterapi.

Men for å følge opp fra gårsdagens tekst om kommunikasjon, vil jeg dele noen flere tanker rundt dette. Ofte har vi en kommunikasjonskultur med oss i ryggsekken, i møte med andre mennesker. Kanskje har vi også lagt oss til en kommunikasjonsukultur? Tidlig i samlivet vårt var Per og jeg dårlige på å kommunisere når ting ble vanskelig. Det hadde lett for å bli en hard tone og sårende ord. Jeg kunne føle det som om vi var i en rettsal mer enn på et kjøkken, hvor målet var å vinne diskusjonen eller krangelen fremfor å forstå hverandre. Den gode nyheten er at man kan lære å bli bedre på å snakke sammen og lytte til hverandre. Man kan ta en pause dersom temperaturen i samtalen stiger. Et godt råd kan være å avtale en tid for å fortsette praten, hvor man er mer opplagt og har bedre tid.

De gode ordene er gull verdt. Kong Salomo sier det slik i Ordspr. 16,24: «Vennlige ord er dyppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen.»

«Trett ikke med noen uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt,» står det i Ordspr. 3, 30. Og i Ordspr. 30, 33 står det: «For trykk på melken gir smør, trykk på nesen gir blod, trykk på vreden gir strid.»  

Hvor går grensa for når det er nødvendig å ta opp det som gir konflikt, og når det klokeste er å la det passere? Det andre ytterpunkt til å utøve tretting og trykk på vreden kan være konfliktskyhet, som heller ikke er av det gode. Det problematiske blir ikke borte fordi vi lar vær å snakke om det. Så er det kanskje forskjell på hvordan man snakker om konflikter også. Hvis man klarer å ta opp situasjonen med «jeg-budskap», i stedet for å komme med anklager, kan det gi en bedre og mer åpen kommunikasjon. Man kan si: «Jeg er glad i deg, og har lyst til at vi skal finne på noe hyggelig sammen.» Eller man kan si: «Alltid skal du gjøre dine egne ting. Jeg synes du er egoistisk.» Ordene vi velger får stor betydning for den videre kommunikasjonen. Hvor lett er det ikke å forberede det neste man skal si i stedet for å lytte, når samtalen er opphetet?

På PREP-kurs lærer par «tale-lytte-teknikken.» Det betyr at den som holder «talebrikken» er den som snakker, og som kan trekke noe nytt inn samtalen. Den som ikke holder brikken får i oppgave å lytte, og kan bare gjenta det den andre sier. Så bytter man på å være den som holder brikken. Ofte blir man overrasket når man praktiserer dette, og innser at man egentlig ikke har vært så flink til å lytte. I stedet har man forberedt sitt neste innlegg.

Hvilket forhold har du til å snakke om det som kan gi uenighet og konflikt?

Jesus er tydelig når han sier at vi ikke skal bekymre oss. Men, det betyr ikke at vi ikke skal legge gode planer og jobbe målbevisst. I Ordspr. 6,6 står det:

«Gå til mauren, du late. Se hva den gjør, og bli vis!

Den har ingen hærfører, verken oppsynsmann eller hersker.

Likevel sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten.

Hvor lenge vil du ligge, du late, når vi du våkne og stå opp?

Bare sov litt til, en ørliten blund, legg hendene sammen og hvil en stund,

så kommer fattigdommen over deg som en farende fant og nøden som en væpnet mann.»

Mine besteforeldre hadde opplevd krigen. De giftet seg 30. juni 1945, og dette ble en gledesdag i dobbelt forstand! Krigen var over, og de hadde fått hverandre. Bestefar hadde vært en av «gutta på skauen», og de andre «gutta» markerte dagen med noen friske dynamittladninger, som virkelig ga salutt på trygg avstand.

Jeg vet ikke om noen som var så gode på både arbeid og hvile som besteforeldrene mine. De jobbet som mauren og hvilte som katten!

De var nøysomme, og skar av muggen på gulosten før de spiste resten. De ba Fadervår når de hadde lagt seg om kvelden, og brettet opp ermene ved neste morgengry.

I hvilken grad klarer vi å leve i nuet, og være til stede der vi er?

I demensomsorgen er de gode på dette. De ansatte på en demensavdeling vet at de eier kun øyeblikket i møte med pasienten. I neste stund er øyeblikket glemt, så det er om å gjøre å stadig skape gode øyeblikk.

I hverdagene er det lett å multitaske og bli fartsblinde for omgivelsene. Det er også lett å utsette det som er viktig. Hva venter vi på, før vi skal være til stede? Bedre tid? Romsligere økonomi? For min egen del vet jeg at det handler om prioritering og bevissthet. Hva er viktig? Hvem er viktigst? Hvis jeg vil rekke alt, risikerer jeg å gå glipp av det som betyr mest.

Paulo Coelho har sagt: «Hemmeligheten ligger i nåtiden, og er du til stede i nåtiden, kan du gjøre den bedre. Og gjør du nåtiden bedre, vil det som skjer etterpå også bli bedre. Hver dag bærer evigheten i seg.»

Anne Grethe Preus sa det slik: «Å være til stede i livet er mye mer vitalt for meg enn å surfe på overflaten.»

Vi kan ønske å bli sett, og få andre sin udelte oppmerksomhet. Men, det å bli sett på denne måten kan også utfordre vår sårbarhet. Dette fordi det blir svært nært. Samtidig kan slike stunder gi en smak av himmel. I Matt. 13,44 står det:

«Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren. Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.»

Hvor er dine skatter og perler? Hva og hvem setter du mest pris på? Er det de samme som de du bruker mest tid på?

Hva vil det si å søke Guds rike og hans rettferdighet? Jesus sier i Joh. 6,37 at: «Den som kommer til meg vil jeg aldri støte bort». Vi mennesker har lett for å søke lykken på ulike steder. Jesus minner oss om at det er Gud som har skapt oss, og at det er hos Han vi hører til. Det er mange med meg som har opplevd at mye falt på plass når en begynte å søke Gud. Det var som om grunnmuren, som livet mitt er bygget på, fikk seg en nødvendig og solid overhaling. Gud har en god plan for livene våre. Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Når vi søker Guds rike, betyr det at vi ønsker å bli mer kjent med han gjennom for eksempel å be, lese i Bibelen eller andre kristne bøker, snakke med andre om Gud eller kanskje gå på en gudstjeneste. Å søke Guds rike vil også si å være villig til å la Gud få påvirke livene våre, bli kjent med hans gode råd for livet og være villig til å la disse rådene få prege hverdagen vår. I alt dette kan vi hvile i at Gud er kjærlighet og rettferdighet.

I Fil. 4,4 står det noen kloke ord:

«Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men, legg alt dere har på hjertet fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Et annet sted i Bibelen står det at Guds fred er en annen enn verdens fred. Midt i en uforutsigbar og kaotisk verden kan man få kjenne på en fred som ikke er av denne verden, og som overgår all forstand. Da trenger man kanskje ikke leite etter lykken på steder hvor det er lite lykke å finne?