Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Uvillig # 1. Det kan være lett å tenke at menneskene som beskrives i Bibelen hadde ekstraordinære kvaliteter. Da blir det nesten morsomt å lese hvordan enkelte av dem som er gått inn i historien som modige og banebrytende, i utgangspunktet var uvillige til å lytte til Gud og ta fatt på oppgaven som Gud ga dem. Moses for eksempel. Det er ganske fornøyelig å lese i 2. Mos. 3,7 og utover, hvordan Moses har en rekke innvendinger når Gud ber han om å gå til farao og be om å få ta med seg folket sitt ut av Egypt. Israelittene ble holdt som slaver i Egypt, og Gud sa til Moses at han hadde sett sitt folks nød og hørt deres skrik under slavedriverne. Gud sa at han kjente israelittene sin smerte. Han ville fri dem ut av hendene til egypterne, gjøre dem frie og gi dem et nytt land.

Moses motsatte seg, vel vitende om at farao ikke ville gå med på dette. Moses sa til Gud: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» Gud bekrefter at han vil være med han, men Moses fortsetter: «Hva skal jeg si?» «Sett at de ikke tror meg og ikke hører på meg?»  Gud fortsatte å betrygge Moses, men Moses ga seg ikke. Han sa: «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du har begynt å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.» Gud sier at han vil være med Moses sin munn og lære han hva han skal si. Moses svarer: «Herre hør! Send heller en annen!» Det ender med at Moses og broren Aron får oppdraget sammen.

Det finnes flere liknede historier i Bibelen. Guds folk er helt vanlige mennesker. Ofte var de i utgangspunktet ganske så motvillige til å ta på seg oppdragene som Gud ga. Men de erfarte at når de tok sjansen, så var Gud der sammen med dem. De gjorde ting de ikke trodde var mulig, og fant ord de kunne dele med andre, til tross for liten selvtillit til egne talegaver.

Gud ser muligheter der vi ser begrensninger. Når vi tør å ta sjansen på å stole på han, kan spennende ting skje.

For en del år siden leste jeg boka Vinden er min mor av den kristne indianeren Bear Heart. Det var interessant og lærerikt. Bear Heart skriver blant annet at det er viktig for han med variasjon og pauser når han leser i Bibelen. Hvis han har lest en særlig tung og krevende tekst, som for eksempel Jobs bok, tar han en pause fra bibellesningen og leser Morgan Kane. Dette gjør at han kobler av, og lager ny plass til å ta inn tyngre tekster.

En gang tok jeg imot en ny pasient, og fulgte han til rommet. Vi satt oss ned, og begynte å gå gjennom spørsmålene og informasjonen som er en del av innkomstsamtalen. Det første pasienten spurte meg om var: «Har du lest Jobs bok? Slik har livet mitt vært de siste årene.» Jeg kunne bekrefte at jeg hadde lest Jobs bok, og at jeg da umiddelbart forsto at han hadde stått i umenneskelige og krevende situasjoner.

Det tok meg flere forsøkt å komme gjennom Jobs bok. Det er tunge saker. I jula 2013 bestemte jeg meg. Vi skulle som familie reise til USA for å feire jul sammen med vår datter Kristine, som var utvekslingsstudent. Jeg sa til meg selv: «Innen flyet lander i Iowa, skal jeg ha lest hele Jobs bok.» Og slik ble det. Etter dette gjorde jeg som Bear Heart, og tok en pause fra tunge tekster.

Det kan være et godt råd for livet ellers, også. Har det vært mye alvor, så er det lurt å finne pustepauser. Koble av, bruke kroppen og gjerne le litt.

I Matt. 11,28 står det: «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

I Fork. 2,24: «Ingen ting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev.»

Disse ordene kan være viktige påminnelser midt i hverdagen.

Kjærligheten # 3. At Gud sin kjærlighet til oss er betingelsesløs, vil si at det er ingenting vi kan gjøre, som gjør at han elsker oss mer. Det er heller ingen ting vi kan gjøre som gjør at han elsker oss mindre. «Kjærligheten tar aldri slutt,» står det i 1. Kor, 13,8. Gud sin kjærlighet til hver og en av oss er uforanderlig. I Luk. 15,11 forteller Jesus en liknelse som beskriver dette på en detaljrik og sterk måte. For min del er dette en av de tekstene jeg setter aller størst pris på i Bibelen. Teksten lyder slik:

«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: Far, gi meg del delen av formuen som faller på meg. Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men, da han hadde satt alt over styr, kom det en hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte han ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: «Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg gå være som en av leiekarene dine.» Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.»

Faren tar imot sønnen med åpne armer. Sønnen får de fineste klærne, ring på fingeren og den flotteste kalven blir slaktet slik at de kan lage fest. Da broren oppdager hva som er skjedd, blir han sint. Han sier til faren: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men, straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!» Faren sa til ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død, og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Kjærligheten # 2. Når jeg skriver om kjærlighet, kommer jeg ikke utenom mormor. Mormor har vært en klippe i livet mitt. Alltid tilstedeværende, og alltid med tid. Jeg kan ikke huske en eneste gang, at jeg har opplevd at det ikke passet at jeg kom innom. Hun hadde denne fantastiske evnen til å se andre, og prioritere det som var viktigst for henne. Og for henne var vi nærmeste aller viktigst. Mormor og bestefar levde spartansk. De sparte penger, og delte med oss andre når vi hadde behov for klær eller mat. I mange år gikk jeg av skolebussen nedenfor huset deres, og gikk rett inn til god middag. Helt fantastisk! Bestefar med sin lune humor og mange kreative evner, var gjerne i gang med et prosjekt. Treskjæring, knivmaking og kunstmaling. Hendene hans har skapt mye vakkert.

Mormor tilpasset sin rolle i livet mitt, etter hvor jeg var i alder og utvikling. Hun kjøpte anorakker og ullstillongser til søsknene mine og meg, og tok oss med på mange skiturer. En gang falt søsteren min, og brakk skia. Søsteren min jublet, og sa at endelig ble det slutt på skiturene. Men, noen dager seinere hadde mormor kjøpt nye ski.

Da jeg sent i tenårene kom innom mormor og bestefar en kveld, sliten og med et betydelig søvnunderskudd etter kjæresteproblemer, sa mormor: «Nå sover du her, og i morgen drar vi på fjellet.» Slik ble det. Og etter lange dager i fjellheimen på multetur, med god prat og skikkelig mat, var jeg i bedre stand til å ta fatt på hverdagene igjen.

Vi kan alle være den ene som utgjør en forskjell i en annen person sitt liv. Hvem ønsker du at skal tenke på akkurat deg når han eller hun skal definere ordet kjærlighet?

 I 1. Kor.13, 4 står det: «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»

Det er Gud sin kjærlighet til oss mennesker som omtales her. Men, den likner veldig på kjærligheten jeg kontinuerlig har fått ta imot fra mormor og bestefar.

Kjærligheten # 1. «Størst av alt er kjærligheten», står det i 1. Kor. 13. Paulus skriver vakkert, og setter det hele i perspektiv. Vi kan lese:

«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.»

Jeg vet ikke om noen annen tekst som setter ting i et tydeligere perspektiv enn denne. Hvor lett er det ikke for oss mennesker å ønske oss å bli bedre, flinkere, mektigere? Vi lever i selvrealiseringens tid. Per Fugelli sine ord om å klare å stoppe opp og se at noe er «godt nok», er like viktige nå som da han skrev og sa de for noen år siden. Paulus setter det hele på plass. Viktigst av alt er kjærligheten. Gud sin kjærlighet til oss, og vår kjærlighet til hverandre.

Det tiende budet lyder: «Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.»

Det tiende budet kan være en forlengelse av det niende, bare at her er fokuset flyttet fra eiendom til mennesker. Sammenlikning er sentralt, også her. Det samme er misunnelse og unne andre det gode. Husk at vi aldri ser hele bildet når vil sammenlikner oss med andre. Jeg husker et par som ble sett på som vellykket. Kona i et vennepar sa til sin mann: «Jeg skulle ønske at du var mer som X, for han er alltid så oppmerksom mot kona si.» I etterkant kom det fram at den «oppmerksomme» ektefellen gjennom mange år, hadde vært voldelig og slem mot kona. Men, det var det ingen som visste, før ballongen sprakk.

Jeg har en venn som har spesialisert seg på samevitser. Han fortalte om de to samene som møttes på vidda. Begge leita etter «kjærringene» sine. «Hvordan ser kona di ut, da?» spurte den første samen. Den andre samen beskrev ei veldreid, flott og fager kone, og spurte tilbake: «Hvordan ser kjærringa di ut, da?» Den første samen svarte da: «Gløm kjærringa mi, vi leiter etter kjæringa di i stedet!»

«Gresset blir grønnest der du vanner mest», er brukt som et godt råd i parforhold. Hvor vanner du, og hvor vanner jeg? Å «vanne» kan være et uttrykk for hvor vi bruker vår tid og vår oppmerksomhet. Leiter vi etter vår egen ektefelle, eller leiter vi etter noen andre sin?

Moses fikk overrakt De ti bud fra Gud på Sinaifjellet for flere tusen år siden. De har tålt tidens tann, synes jeg. Budene var aktuelle for Guds folk som hadde flyktet fra fangenskap i Egypt og som vandret gjennom ørkenen. De er også aktuelle for oss i dag.

Det niende budet sier: «Du skal ikke begjære din nestes eiendom.»

Sammenlikninger er noe dritt! Når vi sammenlikner oss selv med andre, ser vi bare bruddstykker hos andre. Ofte er disse positivt vinklet, og beskriver ikke en helhet. Samtidig kjenner vi våre egne feil, mangler og negative sider. Dette gir et urettferdig bilde. Ei jeg kjenner, gikk gjennom en svært tøff periode i livet sitt, for noen år tilbake. Hun sa: «Jeg orker ikke være på Facebook akkurat nå, og se hvor vellykket alle andre er.» Dette er noe av det mest negative med sosiale medier. Hvor lett det er å sammenlikne oss med andre, og hvor lett det er å tenke smått om seg selv når man ser alt det fine andre gjør, og alt det fine andre har.

«Keeping up with the Joneses», er et engelsk uttrykk som beskriver hva som skjer når man sammenlikner seg med og konkurrerer med naboen om å være vellykket.

Mange mennesker bruker mye energi på å se på hva andre har, og kjenne på at noe mangler når man ikke har dette selv. Dette er gledestyver og energityver. Hva om vi bruker energien vår mer positivt, og unner hverandre det som er godt og bra? Mange lever i konflikt med naboer. Dette går på helsa løs. Både for flere tusen år siden, og akkurat nå.

Det åttende budet er slik: «Du skal ikke tale usant om din neste.»

En hilsen i minneboken fra barneskolen lød slik: «Tro ikke alt hva du hører, og si ikke alt hva du vet. Da sparer du mange bører på sinn og samvittighet.» Det er på mange måter et godt råd.

«Tale er sølv, taushet er gull», lyder et ordspråk. Og Sokrates sin trippelfilter-test, sier at før man sier noe, skal man vurdere det opp mot følgende tre filtre: «Er det sant, er det bra og er det nyttig?»

Bibelen har mange kloke ord om hvordan vi snakker om hverandre: «Der det er mange ord, er det ingen mangel på synd, forstandig er den som holder tungen i tømme,» står det i Ordspr. 10,19. «La et ja være et ja, og et nei være et nei.»  sier Jesus i Matt. 5,33. «Som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid,» står det i Ordspr. 25,11.

Jesus sier at vi ikke skal spotte eller vitne usant. Hvorfor? Fordi det skader andre, og det skader oss selv. En person som setter ut falske rykter eller sprer usannheter om andre, setter også seg selv i et negativt lys. Hvem vil være venn med en som ikke kan holde på en hemmelighet, eller som man ikke kan stole på?

Det sjuende budet sier: «Du skal ikke stjele.» Eller som Frida på 6 år har sagt: «Du skal ikke stjele fra de fattige hvis de ser det.»

Vi som bor i Norge, er mer heldige enn mange av oss forstår. Alle har tilgang på samme skolegang og helsevesen. Og om helsa svikter eller man mister jobben, finnes det ordninger som gjør at man fortsatt har penger å leve for. Det kan være lett å ta dette for gitt. Reiser til andre deler av verden kan bli en øyeåpner i så måte. Til USA for eksempel, hvor man ikke skal langt fra en bykjerne før man møter på «trailer parks», hvor mennesker bor i campingvogner og enkle hus året rundt.  Eller inne i bykjernene, hvor mange står i matkø, for å ta imot dagens måltid fra en frivillig organisasjon. For ikke å snakke om hverdagen for alle som er på flukt. Eller da vi som familie besøkte Frelsesarmeen sitt arbeid i slummen Kibera i Nairobi. Her bor ca. en million mennesker. På tur inn i området oppdaget en av ungene fra bilvinduet at det lå en død mann i en grøftekant. Det gjorde et mektig inntrykk. Inne i slumområdet renner kloakken i åpne grøfter, grunnet manglende kloakksystem. Sykdommer sprer seg lett, og mange er smittet med hiv.

Og hvorfor skriver jeg om dette, når overskriften er det sjuende budet: «Du skal ikke stjele?» Vi har alle et forvalteransvar. Når vi bruker, kjøper eller eier noe, har vi også et ansvar for å forvalte det klokt og dele med andre. I Norge selges mange klær som er sydd av mennesker i andre land, som har fått minimalt betalt for jobben. I mobilene våre har vi batterier som inneholder kobolt fra gruver i Kongo, hvor det foregår en utnytting av barn som arbeidskraft.

Bordbønnen «Herre din Jord», rommer kloke tanker som kan utfordre hver og en av oss:

«Herre din jord bærer mat nok for alle, takk for den delen du vil vi skal ha.

Lær oss å dekke et langbord i verden, som alle kan reise seg mette fra.

Amen, amen, amen.»

Det sjette budet er: «Du skal ikke bryte ekteskapet.» Hvilke omkostninger har et ekteskapsbrudd? Det kommer an på omstendighetene. Hvis bruddet er kommet på grunn av psykisk eller fysisk vold, kan et brudd bety en mulighet for en ny start og et verdig liv. Hvis en av partene har vært utro, kan tillit, nærhet og det gode man hadde sammen være så skadet at det vil være vanskelig å leve sammen videre. Et ekteskap i stadig konflikt og krangel kan også være ulevelig for både store og små. Uansett gir et ekteskapsbrudd smerte og usikkerhet.

Som barn er man knyttet til både mor og far, og vil være det resten av livet. Hvordan snakker de voksne om hverandre? Hvordan snakker de sammen? Blir barnet stående i midten, i en forstrekt spagat mellom harde ord og beskyldninger?

Da jeg tok sykepleierutdanningen, sa en av foreleserne våre at det klokeste vi kunne gjøre for å legge et godt grunnlag for god psykisk helse, var å ta vare på relasjonene til den og de vi lever sammen med. Livet er et tøft prosjekt, og det å vite at man har en person å gå sammen med, også i de bratteste motbakkene, gir kraft og styrke. Det er som i ordtaket «Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg.»

I Det nye testamentet forsøker stadig fariseerne å sette Jesus på prøve. De spør om det er lov å skille seg fra sin ektefelle, og viser til at Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev til sin kone. Jesus svarer i Mark. 10,4: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet.» Noen setninger senere sier Jesus: «Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» I Matt. 19,9 sier Jesus: «Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» Teksten bærer kraftig preg av å være skrevet før likestilling ble en naturlig del av samfunnet. Overført til 2022, og 8. mars, vil teksten lyde «den som skiller seg fra sin ektefelle», i stedet for «den som skiller seg fra sin kone», slik jeg ser det.

Jesus kan oppleves som hard og tydelig, når han omtaler dette temaet. Mange sliter med sorg, smerter og skamfølelse fordi de har brutt ut av et ekteskap. Jeg synes det er svært viktig å minne om at himmelen er full av mennesker som ikke kom seg dit for egen maskin. Alle svikter vi, og gjør feil på ulike arenaer. Det var derfor Jesus lot seg føde som en baby og korsfeste som en frelser. Flere steder i Det nye testamentet viser han til at ingenting er umulig for Gud. Hvis du bærer på smerte, skam eller sorg fordi noe i livet ikke ble slik du hadde ønsket, er mitt beste råd å gi det til Gud. La han bære det for deg. Gud kaster det på glemselens hav, et sted hvor han ikke fisker. Så kan vi få rette ryggen, og puste med magen.