Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Hvorfor jublet folket da Jesus red inn i Jerusalem på palmesøndag? Ryktet om Jesus hadde gått foran han. Folket så på Jesus som frelser, konge og redningsmann. Jesus hadde helbredet mange. Folk hadde med sine egne øyne sett at lamme kunne gå igjen etter et møte med han, blinde kunne se og døde ble levende. Jødene var under okkupasjon av Romerriket. Folket håpet at Jesus ville befri dem ved makt. De var godt kjent med kriger, uroligheter og hyppige maktskifter. Dette var på mange måter historien deres. Men Jesus kom ikke for å utøve noen maktdemonstrasjon ved å bruke vold. Han kom for å vinne hjerter, frelse mennesker og vise hvem Gud er. Jesus var sammen med de som falt utenfor i samfunnet. I Luk. 5,31 sier Jesus: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Jesus snudde opp ned på det etablerte. Han sa at de siste skal bli de første og at de minste er de største. I Luk. 5,26 står det om da Jesus helbredet en lam mann: «Alle ble helt ute av seg av undring og priste Gud. De ble grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!»

Jeg tror at folket jublet fordi kjente på håp, glede og forventning. De hadde sett og hørt at Jesus kunne gjøre det utrolige, og nå håpet de på en endring av en vanskelig livssituasjon. Og Jesus kom for å gjøre endring. Men, endringen var av en annen karakter enn det mange forventet og håpet på. Jesus kom ikke til Jerusalem for å styrte romermakten. Han kom for å vinne over ondskap, død og mørke, for alltid. Dette gjorde at Jesus åpnet veien til himmelen for alle, og fortsatt kan skape gode endringer i menneskers liv i dag.

Palmesøndag innleder påsken, og er søndagen før første påskedag. Uka som følger, kalles den stille uken. Men den palmesøndagen da Jesus red inn i Jerusalem, var det ikke stille. Folket hyllet han med palmeblader, mens han red inn i Jerusalem på et esel. De ropte Hosianna, som betyr «frels oss!». Mange bredte kappene sine utover på veien der Jesus kom ridende. Fra Luk. 19,38, kan vi lese at hele mengden av disipler lovpriste Gud høylytt: «Velsignet være han, kongen, som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen og ære i det høyeste!»

For noen år siden, feiret jeg påsken i Italia sammen med familien. Palmesøndag var vi Milano, og det var fint å se hvordan dagen preget bybildet på en naturlig måte. Det lå grener på bordene på restaurantene, og de som hadde vært i kirken hadde med seg grener da de kom ut i gatene etter at gudstjenesten var over. Jeg kjente på hvor fattige vi nordmenn er blitt, når det offentlige rom skal være så preget av nøytralitet at vi risikerer å miste det som har verdi.

Om man er kristen eller ikke, så har Bibelens historier preget vår historie. Bibelens tekster er integrert i musikk, kunst, lovverk, normer, regler og språk. Etter min mening er nøytralitetsvinden som har blåst over landet vårt i en del år, misforstått. Det blir ikke nøytralt. Men det skaper avstand til forståelse, respekt og gode samtaler om tro, verdier, likhet og ulikhet.

Denne påsken nøt jeg å være i et land og en by hvor påskens budskap var en integrert del av hverdagen. Jeg ble så inspirert at jeg dro i gang «påskeskole» for resten av familien. Denne fikk riktignok en noe blandet mottagelse, men i etterkant er den italienske påsken blitt en påske som familien har gode minner fra og prater om.

Kunnskap og visdom løftes fram i Bibelen. I Ordspr. 24,13 står det: «Spis honning, min sønn, for den er god, flytende honning er søt for ganen. Så vit at slik er visdommen for din sjel. Finner du den, har du fremtid, ditt håp er ikke forbi.»

Visdom gir altså fremtid og håp, og den er god for sjelen. I Ordspr. 16,16 står det: «Å kjøpe visdom er bedre en gull, og kjøpe innsikt er mer verdt enn sølv.»

Men, hvor kan man kjøpe visdom og innsikt? Jesus sa i Bergprekenen at de som hører hans ord, og lar det prege livet og valgene de tar, er som en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Vi kan øke vår visdom og innsikt ved å lese i Bibelen, og på ulike måter bli bedre kjent med Gud og Jesus. Bønn er også en måte å «kjøpe» visdom og innsikt på. Gud ønsker å hjelpe oss til å forstå og vurdere situasjoner på en god måte. Han vil hjelpe oss å skille mellom godt og ondt, slik at vi kan gjøre gode vurderinger.

Kong Salomo formulerer seg på en humoristisk måte noen ganger. I Ordspr. 11,22 skriver han: «En vakker kvinne uten vett er som en gullring i et grisetryne.»

I prosessen med å kjøpe bildene, som jeg beskrev i går, delte kunstneren en historie. Hun sendte meg et bilde, og spurte: «Er dette hjertet ditt?» Jeg har holdt på med å fotografere naturhjerter i noen år. Noen ganger tegner jeg et hjerte i snøen på en stubbe, eller tråkker opp et hjerte i løssnøen på jordet i skogen. Jeg har laget hjerter med blomster, tyttebær og blåbær. Andre ganger finner jeg en hjerteformet stein eller bit av bark. Bildet kunstneren sendte meg, kjente jeg igjen med en gang. Det var steiner som formet et hjerte, og jeg husker godt at jeg laget det. Kunstneren fortalte at hun så hjerte da hun var ute og gikk tur. Hun trengte et hjerte akkurat da, og så på det som et håndtrykk fra Gud. Jeg har fått ta imot liknende håndtrykk mange ganger selv, når noen har sendt meg noen gode ord, gitt meg et smil eller malt et bilde som treffer meg i hjertet. Denne historien kan være en oppmuntring til å fortsette å følge gode innskytelser som vi får. Gud kan bruke disse til å velsigne andre.

På Den norske kirke sine nettsider står det at å være velsignet av Gud, er å bli båret av Guds kjærlighet i livet. Han er med oss hele livet, også når vi har det vondt. I Joh. 20,19 står det: «Fred være med dere!»

Da jeg skrev på tekstene til heftet «Hverdagsglede», som jeg ga ut i desember 2020, delte ei dame jeg kjenner et Facebookinnlegg. Hun la ut bilder av to malerier som hun jobbet på, og spurte om noen hadde navneforslag til bildene. Begge bildene traff meg midt i det jeg skrev. Det første bildet var av Maria, Josef og Jesusbarnet. Jeg jobbet med en juletekst, og hadde julefortellingen godt under huden. Et navneforslag til bildet dukket opp i tankene mine: «Kongenes konge.»

Det andre bildet viste ei dame med hjelm, skjold og sverd. For meg representerte bildet teksten fra Ef. 6,10 om å ta på Guds fulle rustning. Dette var også en tekst som jeg jobbet med. Jeg foreslo navnet: «Beskyttet.» Kunstneren valgte å bruke begge navnene, og jeg valgte å kjøpe kunst for første gang i mitt liv. Nå henger begge bildene på hytta, og jeg setter stor pris på dem!

Teksten om Guds rustning er slik:

«Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke av kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud.»

Her snakker vi om litt av en rustning! Det beste er at den gratis, og tilgjengelig for alle.

Nadine # 7 – Epilog. Nadine sitt favorittbibelvers fra Bibelen var fra Ordspr. 3,5: «Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han stiene dine jevne.» Nadine levde dette verset. Jeg har aldri møtt noen som var så takknemlig og tillitsfull til Gud som henne. Når hun ikke forsto, lente hun seg mot Jesus. Gud var i tankene hennes nesten hele tiden, og hun og Cutter ba sammen hver dag. Men gjorde Gud hennes stier jevne?

Jeg har tidligere skrevet at å være kristen ikke er som å ta en vaksine mot motgang i livet. Motgang opplever vi samme hva vi tror på. Gud har lovet, at han går sammen med oss i medgang og motgang. Når livet er på sitt aller mest krevende, er vi aldri aleine. Nadine beskrev dette på en mektig måte. Hun sa at de dagene hun var redd, klamret hun seg til Jesus. Hun opplevde at troen på Gud ga henne styrke til å stå i det vanskelige. Bønnene fra alle rundt gjorde at hun klarte å ta fatt på en ny dag. Midt oppe i alt som skjedde, var hun utrolig takknemlig. Hun så på hver dag som en bonus og en gave. Hun så oss rundt seg, og oppmuntret oss, ba for oss og tullet med oss. Spredningen som nådde stadig nye deler av kroppen, påvirket ikke sjelen hennes. Den var frisk, sterk og trygt plassert hos Gud. Er det dette Salomo mener når han sier at Gud vil gjøre våre stier jevne? At midt i alt det smertefulle og grusomme som kan ramme oss mennesker, så holder Gud oss i hånda og beskytter hjertene våre?

«Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen og utholdende i bønnen,» står det i Rom. 12,12. Nadine var alt dette, på en forbilledlig måte. I Jes. 43,1 står det: «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Det betyr at man hører Gud til, både mens vi lever her på jorda, men også når sanden i det jordiske timeglasset renner ut. Som Nadine skrev i det siste brevet: «Om vi ikke får møtes her på jorden, skal vi med sikkerhet møtes i HIMMELEN! <3» Der er alle stier jevne. Where tears shall come no more.

Nadine # 6. Den 18. oktober 2002 skriver Nadine et mektig, seks sider langt brev. Jeg merker en endring. Sykdommen tar mer på, og dagene svinger. Som alltid skriver hun om håp og takknemlighet. På siste side, skriver hun: «Jeg vil alltid være takknemlig for at våre stier krysset hverandres. Og jeg kan bare håpe at vi vil få muligheten til å leve nærmere hverandre en dag. Om ikke her på jorden, så med sikkerhet i HIMMELEN! ❤ Jeg ser frem til at vi skal besøke hverandre på det vakreste stedet.» Det var utrolig sterkt å lese dette brevet.

Den 31. januar 2003 skriver Nadines mor til meg: «Jeg kjenner deg ikke, Stine, men Nadine elsket deg.» Hun forteller at Nadine døde 9 dager tidligere, og beskriver den siste tiden. Nadine sin mamma avslutter med: «Kanskje hun vil komme for å si farvel til deg.» For noen sterke og vakre ord midt oppe i sorgen. Nadine hadde fått med seg noe utrolig vakkert fra moren sin. Troen på at livet er mer enn de fysiske dagene her på jorda. Og troen på at ingen ting er umulig for Gud. For min del ble det en rar og sterk sorg i etterkant. Umulig for andre å forstå. Jeg hadde ikke sett Nadine på 12 år. I flere år hadde vi ikke kontakt, før vi så ble svært nære hverandre igjen gjennom trofast brevskriving i fem år. Det ble vanskelig å forklare andre hvor sterkt jeg opplevde vennskapet med Nadine, og hvor nære vi var. Vi delte tro og kalte hverandre søstre. Vi ba for hverandre og oppmuntret hverandre. Vi hadde humor og omsorg for hverandre. Etter at Nadine døde, følte jeg at himmelen var kommet litt nærmere. Jeg har spart på alle brevene, og jeg tror det er en menig med at jeg skulle finne de fram igjen nå, og dele de her.

På bursdagen til Nadine, fire måneder etter at hun døde, kom følgende mail fra hennes mailadresse: «God washes the eyes by tears until they can behold the invisible land where tears shall come no more.» Jeg ble helt satt ut. Måtte rett og slett sitte og bare puste ei stund. Hvem hadde sendt mailen? Var det Cutter? Eller var det Nadine som tok farvel? Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at jeg skrev ut denne setningen, og hadde den liggende i lommeboka til den var så krøllete at man ikke kunne se hva som sto der. «De som sår med tårer, skal høste med jubel,» står det i Sal. 126,5.

Nadine # 5. I tillegg til å skrive brev og kort, delte Nadine oppbyggelige tekster med venner og familie på mail. En av tekstene heter «The last day.» Hvis jeg oversetter til norsk, forsvinner flyten i teksten, så jeg gjengir den på engelsk:

Live each day of your life as tho` it will be,

the last day that your loved ones you will see.

The last time you will have the chance to say,

you`re a gift in my life and I love you today.

Who knows who will be the first to go.

Maybe you, our son, your dad, who knows.

But, each word you speak, each act you perform,

makes a mark in their life and a memory is born.

Will the memory be one you can be proud to claim,

or will it put your love and heart to shame.

Will the one who is left to carry on in his life,

remember joy with you or have memories of strife.

One can not take back words nor say the unsaid.

Change from being moody and laughter be led.

Undo the moments that the temper did flare.

Plant a kiss, give a hug, and show that you care.

Or will your smile warm the heart of those you`re around.

Will your unselfish kindness be their day`s joyous sound.

Will your heart display an interest in each moment they live,

while to them all your love you so lovingly give.

Moments are gone just the same as each breath,

And memories cant`t be changed and neither can death.

You must live your life as tho each moment is the past.

And create good memories for both present and past.

Når jeg leser disse ordene tenker jeg nok en gang på ordene til Jesus i Matt. 7,12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.»

Nadine # 4. Nadine og Cutter bodde noen år i Colorado. Hun skrev i et av brevene sine: «Colorado er så vakkert at det tar pusten fra deg. Du kan se Guds hånd overalt.» Nadine beskrev det rike dyrelivet og den vakre naturen.

Hun hadde også en herlig humor. Vi sendte hverandre stadig små gaver. En gang hadde jeg sendt henne en sjokolade-gullmedalje. Nadine fulgte ivrig med på vinter-OL, og heiet på Norge. Hun skrev: «Jeg hadde tenkt å spare medaljen, og ha den på meg mens jeg heiet. Men, jeg er svak, så jeg har spist den opp!»

Hun delte også tekster som denne:

«En mann hvisket: «Gud, snakk til meg.» Og en fugl sang. Men, mannen hørte det ikke.

Mannen ropte så: «Gud, snakk til meg!» Lyn og torden rullet over himmelen.

Men, mannen lyttet ikke.

Mannen så seg rundt, og sa: «Gud, la meg se deg.» Og en stjerne strålte fra himmelen. Men, mannen la ikke merke til den.

Så mannen ropte: «Gud, vis meg et mirakel!» Og et nytt liv ble født. Men, mannen visste det ikke.

Så mannen ropte ut i fortvilelse: «Rør ved meg Gud, og la meg få merke at du er her!» Hvor på Gud stekte seg ut og rørte ved mannen. Men, mannen børstet sommerfuglen bort.

Gå ikke glipp av en velsignelse fordi den ikke kommer i den innpakningen du forventer.»

Det var som om Nadine sine sanser og bevissthet ble skjerpet i årene hun var syk. Hun hadde alltid vært vakker, omtenksom og glad i naturen. Nå var det som om hun brukte et forstørrelsesglass på tilværelsen.

Nadine # 3. Nadine fortalte i et av brevene hvordan Gud bruker menneskene rundt henne til å vise henne kjærlighet. Hun skriver også: «Jeg kan bare ikke forstå hvordan jeg skulle kunne klare meg gjennom dette uten å ha en tro på Gud. Hvordan noen kan klare seg gjennom livet ute å kunne stole på Gud, er et mysterium for meg.» 11. juli 1999 skriver Nadine og gratulerer meg med at jeg er gravid. Hun avslutter med: «Jeg lover å be for familien din og babyen.»

22. januar 2000 skriver hun et brev, hvor det blant annet står: «Noen dager er jeg redd, men det er de dagene jeg holder ekstra godt fast i Jesus.»

28. august 2002 skriver hun i et langt brev: «Stine, det er virkelig en sann velsignelse å være i live. Hver dag er en bonus. Det er så viktig for meg at dere som er mine venner og familie vet at det er bønnene deres som holder meg i gang.» Jeg opplevde det som en stor styrke å vite at Nadine ba for meg og familien min.

Å kunne dele tanker om tro med henne, var en dyrebar gave. Nadine opplevde det også som avgjørende at hun visste at både venner og familie ba for henne. Jeg føler meg overbevist om at det var Gud sin vilje at vi skulle gjenoppta kontakten i disse årene.

I Fil. 4,10 står det: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.» Som Nadine skrev, Gud bruker oss mennesker til å vise hverandre hans kjærlighet.