Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Nadine # 7 – Epilog. Nadine sitt favorittbibelvers fra Bibelen var fra Ordspr. 3,5: «Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han stiene dine jevne.» Nadine levde dette verset. Jeg har aldri møtt noen som var så takknemlig og tillitsfull til Gud som henne. Når hun ikke forsto, lente hun seg mot Jesus. Gud var i tankene hennes nesten hele tiden, og hun og Cutter ba sammen hver dag. Men gjorde Gud hennes stier jevne?

Jeg har tidligere skrevet at å være kristen ikke er som å ta en vaksine mot motgang i livet. Motgang opplever vi samme hva vi tror på. Gud har lovet, at han går sammen med oss i medgang og motgang. Når livet er på sitt aller mest krevende, er vi aldri aleine. Nadine beskrev dette på en mektig måte. Hun sa at de dagene hun var redd, klamret hun seg til Jesus. Hun opplevde at troen på Gud ga henne styrke til å stå i det vanskelige. Bønnene fra alle rundt gjorde at hun klarte å ta fatt på en ny dag. Midt oppe i alt som skjedde, var hun utrolig takknemlig. Hun så på hver dag som en bonus og en gave. Hun så oss rundt seg, og oppmuntret oss, ba for oss og tullet med oss. Spredningen som nådde stadig nye deler av kroppen, påvirket ikke sjelen hennes. Den var frisk, sterk og trygt plassert hos Gud. Er det dette Salomo mener når han sier at Gud vil gjøre våre stier jevne? At midt i alt det smertefulle og grusomme som kan ramme oss mennesker, så holder Gud oss i hånda og beskytter hjertene våre?

«Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen og utholdende i bønnen,» står det i Rom. 12,12. Nadine var alt dette, på en forbilledlig måte. I Jes. 43,1 står det: «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Det betyr at man hører Gud til, både mens vi lever her på jorda, men også når sanden i det jordiske timeglasset renner ut. Som Nadine skrev i det siste brevet: «Om vi ikke får møtes her på jorden, skal vi med sikkerhet møtes i HIMMELEN! <3» Der er alle stier jevne. Where tears shall come no more.

Nadine # 6. Den 18. oktober 2002 skriver Nadine et mektig, seks sider langt brev. Jeg merker en endring. Sykdommen tar mer på, og dagene svinger. Som alltid skriver hun om håp og takknemlighet. På siste side, skriver hun: «Jeg vil alltid være takknemlig for at våre stier krysset hverandres. Og jeg kan bare håpe at vi vil få muligheten til å leve nærmere hverandre en dag. Om ikke her på jorden, så med sikkerhet i HIMMELEN! ❤ Jeg ser frem til at vi skal besøke hverandre på det vakreste stedet.» Det var utrolig sterkt å lese dette brevet.

Den 31. januar 2003 skriver Nadines mor til meg: «Jeg kjenner deg ikke, Stine, men Nadine elsket deg.» Hun forteller at Nadine døde 9 dager tidligere, og beskriver den siste tiden. Nadine sin mamma avslutter med: «Kanskje hun vil komme for å si farvel til deg.» For noen sterke og vakre ord midt oppe i sorgen. Nadine hadde fått med seg noe utrolig vakkert fra moren sin. Troen på at livet er mer enn de fysiske dagene her på jorda. Og troen på at ingen ting er umulig for Gud. For min del ble det en rar og sterk sorg i etterkant. Umulig for andre å forstå. Jeg hadde ikke sett Nadine på 12 år. I flere år hadde vi ikke kontakt, før vi så ble svært nære hverandre igjen gjennom trofast brevskriving i fem år. Det ble vanskelig å forklare andre hvor sterkt jeg opplevde vennskapet med Nadine, og hvor nære vi var. Vi delte tro og kalte hverandre søstre. Vi ba for hverandre og oppmuntret hverandre. Vi hadde humor og omsorg for hverandre. Etter at Nadine døde, følte jeg at himmelen var kommet litt nærmere. Jeg har spart på alle brevene, og jeg tror det er en menig med at jeg skulle finne de fram igjen nå, og dele de her.

På bursdagen til Nadine, fire måneder etter at hun døde, kom følgende mail fra hennes mailadresse: «God washes the eyes by tears until they can behold the invisible land where tears shall come no more.» Jeg ble helt satt ut. Måtte rett og slett sitte og bare puste ei stund. Hvem hadde sendt mailen? Var det Cutter? Eller var det Nadine som tok farvel? Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at jeg skrev ut denne setningen, og hadde den liggende i lommeboka til den var så krøllete at man ikke kunne se hva som sto der. «De som sår med tårer, skal høste med jubel,» står det i Sal. 126,5.

Nadine # 5. I tillegg til å skrive brev og kort, delte Nadine oppbyggelige tekster med venner og familie på mail. En av tekstene heter «The last day.» Hvis jeg oversetter til norsk, forsvinner flyten i teksten, så jeg gjengir den på engelsk:

Live each day of your life as tho` it will be,

the last day that your loved ones you will see.

The last time you will have the chance to say,

you`re a gift in my life and I love you today.

Who knows who will be the first to go.

Maybe you, our son, your dad, who knows.

But, each word you speak, each act you perform,

makes a mark in their life and a memory is born.

Will the memory be one you can be proud to claim,

or will it put your love and heart to shame.

Will the one who is left to carry on in his life,

remember joy with you or have memories of strife.

One can not take back words nor say the unsaid.

Change from being moody and laughter be led.

Undo the moments that the temper did flare.

Plant a kiss, give a hug, and show that you care.

Or will your smile warm the heart of those you`re around.

Will your unselfish kindness be their day`s joyous sound.

Will your heart display an interest in each moment they live,

while to them all your love you so lovingly give.

Moments are gone just the same as each breath,

And memories cant`t be changed and neither can death.

You must live your life as tho each moment is the past.

And create good memories for both present and past.

Når jeg leser disse ordene tenker jeg nok en gang på ordene til Jesus i Matt. 7,12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.»

Nadine # 4. Nadine og Cutter bodde noen år i Colorado. Hun skrev i et av brevene sine: «Colorado er så vakkert at det tar pusten fra deg. Du kan se Guds hånd overalt.» Nadine beskrev det rike dyrelivet og den vakre naturen.

Hun hadde også en herlig humor. Vi sendte hverandre stadig små gaver. En gang hadde jeg sendt henne en sjokolade-gullmedalje. Nadine fulgte ivrig med på vinter-OL, og heiet på Norge. Hun skrev: «Jeg hadde tenkt å spare medaljen, og ha den på meg mens jeg heiet. Men, jeg er svak, så jeg har spist den opp!»

Hun delte også tekster som denne:

«En mann hvisket: «Gud, snakk til meg.» Og en fugl sang. Men, mannen hørte det ikke.

Mannen ropte så: «Gud, snakk til meg!» Lyn og torden rullet over himmelen.

Men, mannen lyttet ikke.

Mannen så seg rundt, og sa: «Gud, la meg se deg.» Og en stjerne strålte fra himmelen. Men, mannen la ikke merke til den.

Så mannen ropte: «Gud, vis meg et mirakel!» Og et nytt liv ble født. Men, mannen visste det ikke.

Så mannen ropte ut i fortvilelse: «Rør ved meg Gud, og la meg få merke at du er her!» Hvor på Gud stekte seg ut og rørte ved mannen. Men, mannen børstet sommerfuglen bort.

Gå ikke glipp av en velsignelse fordi den ikke kommer i den innpakningen du forventer.»

Det var som om Nadine sine sanser og bevissthet ble skjerpet i årene hun var syk. Hun hadde alltid vært vakker, omtenksom og glad i naturen. Nå var det som om hun brukte et forstørrelsesglass på tilværelsen.

Nadine # 3. Nadine fortalte i et av brevene hvordan Gud bruker menneskene rundt henne til å vise henne kjærlighet. Hun skriver også: «Jeg kan bare ikke forstå hvordan jeg skulle kunne klare meg gjennom dette uten å ha en tro på Gud. Hvordan noen kan klare seg gjennom livet ute å kunne stole på Gud, er et mysterium for meg.» 11. juli 1999 skriver Nadine og gratulerer meg med at jeg er gravid. Hun avslutter med: «Jeg lover å be for familien din og babyen.»

22. januar 2000 skriver hun et brev, hvor det blant annet står: «Noen dager er jeg redd, men det er de dagene jeg holder ekstra godt fast i Jesus.»

28. august 2002 skriver hun i et langt brev: «Stine, det er virkelig en sann velsignelse å være i live. Hver dag er en bonus. Det er så viktig for meg at dere som er mine venner og familie vet at det er bønnene deres som holder meg i gang.» Jeg opplevde det som en stor styrke å vite at Nadine ba for meg og familien min.

Å kunne dele tanker om tro med henne, var en dyrebar gave. Nadine opplevde det også som avgjørende at hun visste at både venner og familie ba for henne. Jeg føler meg overbevist om at det var Gud sin vilje at vi skulle gjenoppta kontakten i disse årene.

I Fil. 4,10 står det: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.» Som Nadine skrev, Gud bruker oss mennesker til å vise hverandre hans kjærlighet.

Nadine # 2. Jeg har mange ganger spurt meg selv hva Salomo mener med at Gud kan gjøre våre stier jevne? Nadine sin sti ble ikke jevn. Etter hvert ble hun og Cutter kjærester. Cutter ble en kristen. Etter at jeg reiste hjem til Norge mistet vi kontakten i noen år. Men fra 1997 holdt Nadine og jeg tett kontakt med brev og kort. Vi kalte hverandre søstre. Nadine fortalte om hvordan Cutter «vokste i troen.» De var svært lykkelige, og etter noen år giftet de seg. De jobbet med det de likte aller best: gårdsliv og hester. Nadine sendte bilder, og hun og Cutter strålte. Jeg var også blitt en kristen, og vi hadde mange fine samtaler gående per brev om livet og troen. Brevene til Nadine var en stor oppmuntring. Hun beskrev meg som en roseknopp som hadde slått ut i full blomst. Nadine hadde alltid noe pent å si om andre og til andre.

Ett år etter at vi begynte med brevskrivingen fikk Nadine brystkreft. Det ble starten på tøffe år, med cellegift og perioder med bivirkninger. Da Nadine mistet håret, barberte både Cutter og faren hennes seg. Det fikk henne til å smile. I det store og hele smilte Nadine mye, og hun hadde alltid noe hun var takknemlig for. Hun beskriver i brevene sine at hun så gjerne vil leve, og at hun gjennom å være syk i større grad ser hvor dyrebart livet er. Hun merker selv at hun modnes som person gjennom utfordringene. Midt i det vanskelige fortsatte hun å sende meg oppmuntrende ord, kort og brev. Hun var raus med fine klistremerker, og fant et brevpapir som var fullt av cowboystøvler. Et bibelsitat som Nadine likte svært godt, er fra Sal. 19,1: «Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.»

Nadine # 1. I 1990 flyttet jeg til Las Vegas for ett år. Jeg jobbet som aupair. Som barn og ungdom var jeg ei svært engasjert hestejente. Jeg hadde aldri råd til å ha egen hest, og gråt mange tårer når en av travhestene jeg passet skulle avlives. Jeg flyttet flere ganger, men fant alltid en stall hvor jeg kunne få hjelpe til, og også få ri på hestene.

Dyr har alltid vært en viktig del av livet mitt. Som aupair var en av oppgavene mine å passe hunden Fluffy. Fluffy og jeg ble svært gode venner, og det tok ikke mange dagene før han laget seg fast soveplass utenfor døren min.

Men, jeg savnet ridningen. Jeg fant ut at det lå en westernranch ute i ørkenen, en 15 minutters biltur fra der jeg bodde. Der var det hester, og man kunne bli med cowboyen Cutter ut på ridetur. Den første gangen jeg var der, havnet jeg på en tur med mange uerfarne ryttere. Det ble en skrittetur i meget rolig tempo. Cutter forsto at jeg kunne ri, og ga meg et godt tips. Hvis jeg kom på søndag morgen kl. 09, var det få som møtte opp, og man hadde større frihet. Dette ble min faste aktivitet og glede.

En annen som alltid møtte opp til samme tid, var Nadine. Nadine, Cutter og jeg galopperte mellom kaktuser og klapperslanger. Vi red med en hånd slik cowboyene gjør, og storkoste oss! Nadine var kristen, og avstandsforelsket i Cutter. En dag hadde hun med en Bibel til han. Nadine og jeg ble gode venner. Jeg så ikke på meg selv som kristen på denne tiden. Nadine var trygg og tydelig på sin tro. Hennes favorittbibelvers var fra Ordspr. 3,5 hvor Salomo skriver: «Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han stiene dine jevne.»

De neste seks tekstene vil handle om Nadine. Det er en historie som er både vakker, trist, mektig og full av håp.

Her kommer tredje og siste vers av salmen «Navnet Jesus»:

«Midt i nattens mørke blinker, som et fyrlys Jesu navn.

Og hver hjemløs seiler vinker inn til frelsens trygge havn.

Og når solen mer ei skinner, Jesu-navnet det lyser enn.

Da den frelste skare synger høyt dets pris i himmelen.

Ref.: Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.

Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.»

Et fyrlys sin funksjon er å vise vei i mørke og tåke. Ute på havet kan det være kraftig vind, med storm eller orkan i kastene. Farer truer. Det kan være skjær i sjøen som er vanskelige å se. Jesus ønsker å være et fyrlys i livene våre, midt i alt som skjer. Ingen er hjemløse, for Jesus ønsker å lede alle inn til sin trygge havn og omsorgsfulle favn. Når livet går mot slutten, bærer Jesu løfter oss. Han har åpnet veien til himmelen for alle. Det jordiske livet er bare starten. Det himmelske livet er for evig.

Vers nummer to av salmen «Navnet Jesus», lyder slik:

«Jesu navn, hvor skjønt det klinger, la det runge over jord.

Intet annet verden bringer håp og trøst som dette ord.

For det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly.

Ved det navn skal rettferds rike, skyte friske skudd på ny.»

Ref.: Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.

Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.»

Tenk at det finnes et navn som bringer håp og trøst til verden. Og er det noe verden trenger, så er det nettopp dette. Verden er et uforutsigbart og utrygt sted. Mennesker kan oppleve mye vondt og smertefullt. Å vite at Jesus går sammen med oss i alt, og at Gud kan skape noe nytt ut av det som er vondt, kan gi oss håp og styrke.

Hva vil det si at hatet må vike for navnet til Jesus? Og at ondskap må fly? For meg henger dette sammen med at Jesus var i dødsriket og hentet ut nøklene. Han var villig til å sone for det vi mennesker ikke får til, og lage ei bro over den avstanden som var blitt mellom Gud og mennesker.

En av de vakreste salmene jeg vet, heter: «Navnet Jesus.» De tre neste dagene vil jeg dele de tre versene av salmen. Her kommer det første verset:

«Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.

Navnet Jesus, det er evig. Ingen det utslette kan.

Det har bud til unge, gamle, skyter stadig friske skudd.

Det har evnen til å samle, alle sjeler inn til Gud.

Ref.: Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.

Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.»

Dette er en tekst man kan tenke litt på. Hva vil det si at navnet Jesus aldri blekner? Er Jesus like levende i vår tid, som han var da han sto opp igjen fra de døde i Jerusalem? Og hvordan påvirker dette våre liv i dag?

Jesu ord gjelder for mennesker, i alle aldre og med ulik bakgrunn. Det er stadig nye mennesker som begynner å tro på Jesus.

Visste du at Bibelen hvert år er verdens mest solgte bok? Navnet Jesus kan samle alle sjeler inn til Gud, står det i salmen. Paulus sier: «Slik alle kom under dommen ved Adam, skal alle komme under frelsen ved Kristus.» Salmen beskriver at navnet Jesus har satt min sjel i brann. Har du opplevd det noen gang, at du har bedt til Gud og blitt helt varm i brystet? Eller kjent på nytt håp og ny fremtidstro? Første vers avsluttes med at det kun er Jesus som kan frelse. Vi mennesker leiter etter mening og tilhørighet. Min erfaring er at da jeg begynte å be til Gud, føltes det som å komme hjem og finne fred.