Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Kong David # 7. Det står i 2. Sam. 11,2: «En gang ved kveldstid sto David opp av sengen og gikk og drev på slottstaket. Fra taket fikk han øye på en kvinne som badet. Kvinnen var svært vakker. David sendte bud og forhørte seg om kvinnen. Han fikk til svar: «Dette er Batseba, datter av Eliam og kona til hetitten Uria.» David sendte bud etter henne. Hun kom til ham, og han lå med henne.» Batseba ble gravid, og David forelsket seg i henne.

David la da en grusom plan for hvordan han kunne bli kvitt ektefellen Uria, slik at han kunne få Batseba. Vi kan lese i 2. Sam. 11,14: «Neste morgen skrev David et brev til Joab og sendte det med Uria. I brevet skrev han: «Sett Uria lengst framme, der kampen er hardest. Dra dere så tilbake fra ham, så han faller og mister livet!»  Uria døde i kamp.

Denne fortellingen forklarer uttrykket «uriaspost», som beskriver en særlig utsatt eller farlig stilling eller tjeneste. Leonard Cohen lot seg inspirere av historien om David og Batseba, da han skrev teksten til sangen «Hallelujah»: «Your faith was strong but you needed proof, you saw her bathing on the roof,» og «now I`ve heard there was a secret chord that David played, and it pleased the Lord.»

David var verken spesielt klok, god eller from. Vi kan lese i 2. Sam.11,27 at: «Det David hadde gjort, var ondt i HERRENS øyne.» Det som går som en rød tråd igjennom fortellingene om David, er at han stolte på Gud. David tråkket feil mange ganger, men han visste hvor han skulle henvende seg med alle feiltrinnene sine. Gang på gang la han disse fram for Gud og ba om tilgivelse. I Salme 51 skriver David:

«Vær meg nådig Gud, i din kjærlighet, stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet!

Vask meg ren for skyld, og rens meg for min synd!

For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg.

Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.»

Lenger ut i salmen skriver David: «Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!»

David viser gjennom salmen sin hvor vi alle kan få gå når vi har såret andre, eller gjort skade på oss selv, bommet på målet og gjort noe som vi ikke skulle ha gjort.

Kong David # 6. I 1. Sam. 31, beskrives det harde kamper mellom filisterne og Israel. Israelittene var på flukt, med filisterne like i hælene. Filisterne drepte sønnene til Saul, og Jonatan omkom også i kampene. Saul var hardt presset, og skjønte at filisterne var i ferd med å vinne slaget. Han styrtet da seg selv mot sverdet sitt, og tok sitt eget liv.

Da David fikk vite at Saul og Jonatan var døde, holdt han sørgehøytid. Han fastet og gråt. Han laget en «lik-klage», og jeg gjengir deler av denne her:

«Saul og Jonatan, elsket og avholdt i live, døden skilte dem ikke.

Raskere var de enn ørner, sterkere var de enn løver.

Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere vakkert i purpur og smykket deres klær med gull.

At krigere måtte falle i kamp!

Jonatan ligger drept på dine høyder. Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror!

Du var meg inderlig kjær. For meg var din kjærlighet mer underfull enn kvinners kjærlighet.»

Etter hvert er det David, som i en alder av tretti år, blir konge over Israel. Han regjerte i førti år. David erobret Jerusalem, og vant over filisterne. Han utvidet landet sine grenser, og la under seg flere av nabolandene. David fikk også fraktet paktkisten, som Moses og israelittene laget i ørkenen, til Jerusalem.  Det står i 2. Sam. 7: «Herren bodde nå i huset sitt, og HERREN hadde gitt ham fred for aller fiendene rundt omkring.»

Kong David # 5. Saul hadde en sønn som het Jonatan. I 1. Sam. 18, 1 kan vi lese at Jonatan ble nært knyttet til David, og fikk han kjær. Det står: «Jonatan sluttet en pakt med David fordi han hadde fått han like kjær som sitt eget liv.» David og Jonatan hadde derfor denne vennskapspakten.

Jonatan fikk kjennskap til faren sine planer om å drepe David, og ønsket å beskytte han. I 1. Sam. 20, 41 tar David avskjed med Jonatan, og vi forstår av teksten at de har en svært nær relasjon. Vi kan lese: «Da gutten var gått, kom David fram fra sørsiden av steinen. Han kastet seg til jorden: tre ganger bøyde han seg. Så kysset de hverandre og gråt begge to. David storgråt.» David måtte flykte for å berge livet sitt fra Saul sitt brennende sinne, og ønske om å drepe han.

David skrev Salme 59, da Saul sendte folk som skulle vokte på huset for å drepe han:

«Gud, fri meg fra fiender, vern meg mot dem som reiser seg mot meg!

Fri meg fra dem som gjør urett, frels meg fra drapsmenn!

Nå ligger de og lurer på meg. De sterke kaster seg over meg, men jeg har ikke forbrutt meg eller syndet, HERRE. Jeg er uten skyld, men de løper fram og stiller opp til strid.

Våkn opp, kom til meg og se! Gud, HERRE Sebaot, du er Israels Gud.

Våkn opp og hold regnskap med alle folk, være ikke nådig mot dem som farer med urett og svik!»

David viser gjennom salmene at han kom til Gud med alt. Han takket og sang, gråt og beskrev frykt, ba om visdom og ledelse, ropte i fortvilelse og ba på sine knær om tilgivelse. Det sier mye om David, og det sier også mye om at vi alle har en Gud som vi kan komme til med alt som livene våre rommer.

Kong David # 4. Vi befinner oss altså i Ela-dalen, og David har sagt at han vil gå til kamp mot Goliat. I 17,37 kan vi lese: «Da sa Saul til David: «Gå, måtte Herren være med deg!» Saul lot David få sine egne klær, satte en bronsehjelm på hodet hans og iførte han en brynje. David bandt Sauls sverd utenpå klærne og forsøkte å gå, men forgjeves. For han hadde aldri prøvd det før.» Det ender med at David tar av seg krigsutstyret, tar med seg staven sin og velger seg ut fem glatte steiner fra elveleiet som han putter i gjetervesken sin. Slyngen sin har han i hånden. Så går han mot Goliat, som håner han: «Kom hit til meg, så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.» David svarte: «Du kommer mot meg med sverd, spyd og sabel, men jeg kommer mot deg i navnet til HERREN over hærskarene, han som er Gud for Israels hær, han som du har hånt. I dag vil HERREN gi deg i min hånd. Jeg skal slå deg i hjel og hugge hodet av deg.»

Det ender med at David legger en av steinene i slyngen sin, og treffer Goliat i pannen. Steinen går så dypt inn i pannen hans, at Goliat stuper med ansiktet mot jorden. David tar så Goliat sitt eget sverd, og hugger av hodet hans.

Saul blir glad i David, og gjør han til hærfører. David drar ut i krigen, og har lykken med seg overalt. Hele folket beundrer han, også Sauls menn. Det står i 18,7 at kvinnene danset og sang: «Saul slo tusener, men David slo titusener.»  Da ble Saul brennende harm, og han forsøkte flere ganger å drepe David. Saul gir David sin tillatelse til å gifte seg med datteren hans Mikal. Dette gjorde han fordi han tenkte at «hun kan bli en snare for ham så han kommer i filisternes vold.»

Fortsettelse følger i morgen… Morgendagens tekst blir publisert på kvelden 🙂

Kong David # 3. I 1. Sam. 17, kan vi lese at det bygde seg opp til kamp mellom filisterne og israelittene i fjellområdet ved Ela-dalen. Saul ledet israelittene. Da trådte det fram en svær kar fra filisterne, som utfordret til tvekamp. Mannen het Goliat, og i fra 17,4 beskrives han på denne måten:

«Han var seks alen og et fingerspenn høy. På hodet hadde han en bronsehjelm, og han var kledd i en skjellbrynje på kroppen. Den veide fem tusen sjekel. På leggene hadde han bronseskinner, og på ryggen bar han er sabel av bronse. Skaftet på spydet hans var tykt som en vevbom, og spydspissen var av jern og veide seks hunder sjekel.»

Goliat ropte at de skulle velge ut en mann som kunne kjempe mot han. Dersom israelitten vant, skulle filisterne være slaver for israelittene. Israelittene ble svært redde og mistet motet. Dette varte i 40 dager. Morgen og kveld bød Goliat seg fram til kamp. David var blitt igjen hjemme i Betlehem, for å gjete småfeet til faren sin. En dag dro han ut til Ela-dalen etter ønske fra faren, for å se hvordan det gikk med brødrene som var en del av hæren. David hadde med brød og ost til dem. Israelittene snakket om Goliat, og sa: «Ser dere den mannen som kommer der? Han kommer for å håne Israel. Den som feller ham, vil kongen gi stor rikdom og sin datter med, og hans slekt skal være fritatt for skatt i Israel.»

Da sa David til Saul: «Ingen må miste motet! Din tjener skal gå og kjempe med denne filisteren.» Saul svarte: «Du kan ikke gå mot filisteren og kjempe med ham; du er jo bare unggutten, og han har vært kriger fra ungdommen av.» David ga seg ikke: «Din tjener har gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok et fe fra flokken, sprang jeg etter den, slo den og rev feet ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, grep jeg den i manken og slo den i hjel. Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånt den levende Guds hær.»

Det bygger seg opp til et spennende oppgjør mellom en svær kriger og en mye mindre gjetergutt. Fortsettelse følger i morgen.

Kong David # 2. I 1. Sam. 16, ber Herren Samuel om å dra til Betlehem for å finne en ny konge. Samuel var en betrodd profet for Herren. Herren sier i 16,7: «For mennesker ser på det som øynene ser, men HERREN ser på hjertet.» Herren hadde fortalt Samuel at det var en av sønnene til Isai som skulle bli den nye kongen. Sju av sønnene til Isai trer fram for Samuel, men Herren forteller Samuel at det ikke er noen av disse som skal bli den nye kongen. Det fantes en sønn til, som var ute og gjette småfeet. Dette var David, og det står om han at han var rødkinnet, hadde vakre øyne og et godt utseende. Vi kan lese i 16,12 at Herren sier til Samuel: «Reis deg og salv ham! For han er det.» Da tok Samuel hornet med olje og salvet David midt blant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens ånd over David, og var med han siden.

Men det var ingen enkel oppgave David hadde fått. Den tidligere kongen, Saul, hadde vendt seg bort fra Gud, syndet og brutt hans bud. Han skulle derfor ikke være konge mer. Men, Saul ville ikke gi fra seg makten. Saul var blitt syk. Slik sykdommen fremstilles i 1. Sam. virker det som om Saul ble plaget av psykisk sykdom og angst. Kanskje ble han psykotisk? Det står at en ond ånd skremte han. David ble ansatt hos Saul for å gi han lindring med sang og musikk. Saul gjorde også David til våpenbærer.

Vi fortsetter på historien om David i morgen… Ønsker deg en god torsdag! ❤

Kong David # 1. Kong David er den mest kjente av de mange kongene som regjerte i det gamle Israel. I Bibelen beskrives Kong David som vakker og musikalsk. Han kjente godt til Moses sine tekster og lover, og ønsket å være tro mot disse.

Men David gjorde sine feilskjær han også. Jeg vil komme tilbake til da han forførte Batseba, og la til rette for hennes ektefelles død. David har skrevet mange av salmene i Bibelen. Han beskriver livets ytterpunkter på en svært ærlig og troverdig måte. Han levde midt i disse ytterpunktene selv. Han var konge, men han var også stadig på flukt og under angrep. Han elsket og mistet, lo og gråt.

David var gjeterguttens som etter mange dramatiske hendelser ble idealkongen. Historien om han er en av de lengste og mest begivenhetsrike i Det gamle testamentet, og jeg vil derfor bruke de neste dagene til å skrive om han. Kampen mellom David og Goliat er en av de mest kjente historiene fra Bibelen. Den vil jeg komme tilbake til.

I Salme 4,7 skriver David: «Mange sier: Hvem kan gi oss lykke? La lyset fra ditt ansikt skinne over oss, HERRE! Du gir meg større glede i hjertet en andre får av korn og vin i overflod. I fred vil jeg legge med ned og sove. For du, HERRE, du alene lar meg hvile trygt.»

Den 19. februar fortalte jeg om da jeg mistet min nærmeste venninne Helle, og sorgen som fulgte. I 2020 skrev jeg også flere tekster her på bloggen, om det å miste Helle.

I den tøffeste sykdomsperioden, da Helle sitt liv gikk mot slutten, var jeg en kveld sammen med tre andre damer. Vi kaller oss for Begjengen. Og vi møtes en gang i måneden, snakker sammen, spiser et måltid, deler fra livene våre og setter av god tid til bønn. Kvelden avsluttes med at vi tar en runde hvor vi «legger fram» hver og en for Gud i bønn, og ber Gud gi oss bilder, tekster og liknende som vi kan få dele med den vi ber for. Den siste gangen vi var samlet før Helle døde, «ga» en av de andre damene meg teksten til «Vem kan segla,» mens vi ba:

«Vem kan segla forutan vind? Vem kan ro utan årer? Vem kan skiljas från vennen sin utan att fella tårar?

Jag kan segla forutan vind, jag kan ro utan åror. Men, ej skiljas från vennen min, utan at fella tårar.»

Teksten traff meg både i hjertet og i tårekanalene, og jeg kjente nok en gang hvor smertefullt det ville bli å miste Helle. Etter at Helle døde, forberedte jeg tekster som jeg skulle lese i kirka, og jeg forberedte også en tale til minnesamværet. Jeg tenkte mye på teksten fra Vem kan segla, men landet på at det ville bli for mektig å skulle lese denne.

Åse Kleveland var også i begravelsen. Hun ble godt kjent med Helle gjennom jobb. Plutselig reiste Åse seg opp i kirka, og sang med sin kraftfulle røst: «Vem kan segla.» Snakk om å bli truffet midt i hjertet! Gud kan bruke oss alle, også humanetikeren Åse. Jeg var glad for at det var ei stund til jeg skulle lese tekster, slik at jeg kunne samle meg litt.

I Matt. 18,20 står det: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Dette har jeg fått erfare mange ganger på Begjengen sine samlinger. Og jeg erfarte det på nytt i Helle sin begravelse. I dag er det Helle sin bursdag. Savnet er der, og vil alltid være der. Det er fint å snakke om henne og dele noe av alt det gode som er knyttet til henne. Det er mye å ta av.

På en sykehusavdeling der jeg var i praksis som sykepleierstudent, var det også en legestudent. Han skulle for første gang aleine gjennomføre en samtale med en operasjonspasient. Pasienten var satt opp til en hofteproteseoperasjon neste dag. Det viste seg at pasienten var med i et prøveprosjekt, hvor han brukte et blodfortynnende preparat. Turnuskandidaten kjente ikke til navnet på preparatet, og spurte heller ikke pasienten mer inngående om dette.

Pasienter som står på blodfortynnende medisiner skal la være å ta disse noen dager før operasjonen, for å unngå komplikasjoner. En av de erfarne legene oppdaget at pasienten sto på det blodfortynnende medikamentet. Operasjonen ble utsatt, og det som kunne blitt en risikofylt situasjon for pasienten ble unngått. Men turnuskandidaten ble hudflettet foran oss andre på vaktrommet. Stakkars fyr! Da jeg dro hjem den dagen, lurte jeg på om han ville klare å komme tilbake og fortsette praksisen sin. Men neste dag var han på plass. Han hadde tydeligvis gått noen runder med seg selv, og virket enda mer motivert. Jeg var med han på en pasientsamtale i etterkant, og aldri har jeg opplevd en lege som er mer våken, interessert og stiller viktige spørsmål! Jeg var mektig imponert over hvordan han snudde en ydmykende opplevelse til ny læring.

Under sykepleierutdanningen lærte vi at refleksjoner over ulike situasjoner som oppstår, gir ny og viktig læring. Bibelen løfter kunnskap, visdom og læring høyt. I Ordspr. 2,10 står det: «Visdom skal komme inn i ditt hjerte, kunnskap skal gi deg glede, omtanke skal vokte deg, forstand bevare deg og berge deg fra de ondes vei.»

1. Påskedag. I Joh. 10,18 sier Jesus: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått fra min Far.»

Jesus hadde fortalt disiplene at han kom til å stå opp igjen fra de døde. Trodde de på han? Eller var dette for godt til å være sant? Det står i Mark. 16,9 at Jesus først viste seg for Maria Magdalena, etter at han sto opp igjen fra de døde. Han valgte altså en kvinne som sitt vitne til den største hendelsen i historien. Likestilling var et fremmedord på Jesu tid. Kvinner ble ikke sett på som troverdige vitner i rettsaker. Så Jesus snudde, også her, opp-ned på det etablerte. Senere viste Jesus seg også for de andre disiplene. Disippelen Thomas fikk kjenne på naglemerkene hans, og Jesus spiste også sammen med disiplene. Jeg vil anbefale å lese tekstene om påsken i evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Disse tekstene står sist i hvert av evangeliene. Det kan også være interessant å sammenlikne tekstene. Til sammen beskriver de detaljer, som det blir for omfattende å nevne her.

I Lukas-evangeliet avsluttes teksten med at Jesus ber disiplene om å bli i byen, til de blir utrustet med kraft fra det høye. Jesus viser da til det som skal skje i pinsen, når disiplene får Den hellige ånd. Dette kommer jeg tilbake til i juni.

I Luk. 24,50 kan vi lese avslutningen på evangeliet til legen Lukas: «Så førte han (Jesus) dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud.»

Hva betyr dette for meg i dag? Og hva betyr det for deg?