Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Speiderloven # 5: «En speider er ærlig og pålitelig.» Jesus trekker fram at det er viktig å «holde ord.» «La et ja være et ja, og et nei være et nei,» sier han i Matt, 5,37.

Som speiderleder har man en gylden anledning til å leve disse ordene, og være et godt forbilde. Dette ved å holde avtaler og være til å stole på. Har man sagt at etter at arbeidet er unnagjort, skal vi sette av tid til å leike, så må man holde dette. Eller hvis noen har fortalt en hemmelighet, så må man vise seg verdig denne tilliten.

Som speider oppfordres jeg til å leve slik at andre kan stole på meg, og regne med meg. Både i det daglige, men også i vanskelige situasjoner. Ingen trenger å være sterke hele tiden. Å være ærlig og pålitelig kan også være å dele det man syntes er vanskelig, eller det man er redd for, i trygg forvisning om at dette ikke vil bli brukt mot en i en seinere anledning. Det kan like gjerne være en av de aktive og grenseutfordrende guttene som ønsker ei hand å holde i når man går gjennom den mørke skogen, som en av de som har virket litt forsiktig.

Synonymer til pålitelig, kan være: hederlig, med hånden på hjertet, oppriktig, real, redelig, rettskaffen, sannferdig, trofast, ærlig, fast, fullstendig, gjennomført, nøye, profesjonelt, skikkelig og trygg. Ærlig kan altså være et synonym til pålitelig. Hvis man søker synonymer for ærlig, får man i tillegg opp ord som: frimodig, korrekt, likefrem, åpen og direkte. Speidere oppfordres til å «snakke sant om livet», holde ord og holde avtaler.

Speiderloven # 4: «En speider er en god venn.» Hva betyr vennskap for deg? Og hva vil det si å være en god venn? Jeg vil beskrive en god venn, som en person som jeg føler meg trygg sammen med og kan stole på. En god venn lytter, og kan holde på en hemmelighet. Samtidig må vennskapet gå begge veier. Det kan ikke bare være den ene som lytter til den andre. En god venn prioriterer vennen sin, og finner tid til å være sammen. Da jeg opererte kneet mitt i høst, opplevde jeg å få besøk av gode venninner de neste dagene. De kom innom med blomster og mat, og lyste opp dagene. Noen tok en telefon, for å høre hvordan det gikk. En god venn tør også å vise sårbarhet, og tar sjansen på å slippe andre nær, også når det gjør vondt.

Mange finner gode venner gjennom speidergruppa. Speiderne jobber sammen for å løse oppgaver. De lærer at når man samarbeider og lytter til hverandre, så gjør man hverandre gode. Dette gjør også at hele gruppa fungerer bedre, og at man løser oppgaver på en mer konstruktiv måte. Å stå sammen i utfordrende oppgaver, ofte i ytterkant av komfortsonen, gjør at man blir kjent på en nærere måte. Både med andre og med seg selv.

Å sitte sammen ved leirbålet om kvelden er en helt spesiell opplevelse. Da kan man snakke sammen, ha underholdning for hverandre, finne fram godteposen og sitte tett inntil hverandre mens mørket senker seg. En av speidersangene som ungene ofte ønsket å synge, heter I den mørke kveld:

«I den mørke kveld, lyser bålets glør, på en gammel veg, vi har vandret før.

På en gammel veg, med så mange spor, mot det fjerne land, hvor vår lengsel bor.

Mot den fjerne kyst, der det tause savn, i mitt eget bryst, finner fredens havn.

Ved et gammelt kors, der all synd og skam, i et fattig liv, slettes ut av Ham.

I den mørke kveld, lyser bålets glør, på en gammel veg, vi har vandret før.»

Denne rolige, litt alvorlige sangen med de lange linjene traff noe hos speiderne. Sangen ga et fint utgangspunkt for å snakke om vennskap, både med hverandre, men også med Jesus.

Speiderloven # 3: «En speider er hjelpsom og hensynsfull.»

I Luk., 10,30 forteller Jesus historien om Den barmhjertige samaritanen. Bakgrunnen for at han forteller historien, er at en lovkyndig ønsket å sette Jesus på prøve. Han spurte: «Hvem er så min neste?» Jesus svarte da: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av han, skamslo han og lot han ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men, en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbant dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste dag tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: «Sørg godt for ham. Om må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»  «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham».  Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Nok en gang viser Jesus at Gud ser på hjertene, og ikke på det ytre. Prester og levitter var tempeltjenere, og høyt aktet på denne tiden. Samaritanene ble sett på som fiender. Jesus snur hele bildet på hodet, når han forteller slik han gjør. Det er ikke nasjonalitet, utdanning eller status som er viktig for Gud, men hvordan du og jeg ser på, og møter våre medmennesker. Dette uavhengig av bakgrunn, tilhørighet og tro.

Opp igjennom historien er fortellingen om Den barmhjertige samaritan blitt et bilde og ideal for hva det vil si å være hjelpsom og hensynsfull. For speidere og for ikke-speidere.

Speiderloven # 2: «En speider kjenner ansvar for seg selv og andre.» Her kommer vi ikke utenom «Den gylne regel» fra Matt. 7,12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.»

Årlig arrangeres det en speideraksjon, hvor man samler inn midler for å hjelpe barn og unge andre steder i verden. Norges speiderforbund samarbeider med speiderforbund i andre land, og de samarbeider også med Flyktninghjelpen. Noen eksempler på prosjekter som har fått støtte gjennom speideraksjonen er: Skolegang for barn i Uganda, utdanning til ungdom i Liberia og hjelp til syriske flyktninger.

Jeg husker da jeg selv var Blåmeis, og skulle samle inn penger til UNICEF sitt arbeid sammen med min venninne Pia. Vi var seks år, hadde nye speideruniformer og ringte på dører og sang: «UNICEF, et trylleord, det tror alle barn på jord.» Det gjorde et stort inntrykk på oss da ei godt voksen dame smalt igjen døra rett foran oss. Hun var ikke klar for å være med på å trylle bort noen av vanskelighetene til barn i en annen del av verden.   

«Du skal elske din neste som deg selv,» sier Jesus i Mark. 12,31. Det er altså like viktig å elske seg selv, som det er å elske og gjøre godt mot andre. I speideren lærer barn og unge å bli kjent med seg selv, og trygge på seg selv. Med dette som utgangspunkt er det også lettere å være der for andre. Å være speider innebærer også å hjelpe andre til å oppleve at de hører til og betyr noe.

Speiderloven # 1: «En speider søker sin tro, og respekterer andres.»

I Sal. 9,11 står det: «De som kjenner ditt navn setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg.»

I speidergruppa får man mulighet til å bli bedre kjent med Gud. Som speidere deltok vi på to faste gudstjenester i året, og vi hadde besøk av den lokale presten på den årlige juleavslutningen. Det ble ofte en fin kombinasjon av grøt, andakt, leik og snøballkrig. I tillegg er speiderarbeidet i sin helhet tuftet på kristne verdier, hvor man tar vare på seg selv, sin neste og naturen. Man oppfordres og trenes til å være våken og bevisst. Valgspråket er: «Alltid beredt!»

Samtidig er det ingen krav til kristen tilhørighet for speidere. Alle er velkomne, med eller uten tro. Det å lære seg å respektere ulikhet er utrolig viktig, og i speideren er dette en integrert del av både speiderlov og speiderpraksis. Noe av det fine med speidergruppa, er at man kan komme som man er. Hos oss hadde vi en herlig miks av unger. Noen hadde tett oppfølging hjemmefra. Andre var godt kjent med barnevernet. Noen kom med velutstyrte sekker og bager. Andre sine sekker bar preg av å ikke ha mye utstyr, eller kunnskap om hva man trenger på tur. I speidergruppa ble vi like, og delte det vi hadde.

Kongen vår har holdt mange fine nyttårstaler. Han har trukket fram hvor viktig det er å respektere hverandres ulikheter, med utgangspunkt i felles grunnleggende menneskerettigheter. Han beskriver viktigheten av å snakke sammen, og at enkeltmennesker ikke skal få begrense andres livsutfoldelse.

I speidergruppa får barn en mulighet til å bli bedre kjent med seg selv, og søke sin tro. De får også mulighet til å bli kjent med hvor ulike vi mennesker er, og samarbeide til tross for det.

Man får lære som salmedikter David skiver i Salme 9,11 at Gud ikke forlater dem som søker han, og at speidere står sammen i medgang og motgang.

Både Per og jeg kommer fra familier som har vært engasjert i speiding. Min mormor var speiderleder for jentespeiderne i Sigdal, og jeg rakk selv å være «Blåmeis» en periode da jeg gikk på barneskolen, før vi flyttet. Per sin far var speiderleder i mange år, og Per har mange gode minner som «Ulveunge.» Da det ble behov for nye krefter på ledersida i 1. Åmot speidertropp, ble først Per med. Da ungene ble litt større, ble også jeg med som småspeiderleder, sammen med flere andre dyktige ledere. Min venninne Helle var også leder, og jeg har mange gode minner fra planlegging og gjennomføring av onsdagssamlinger og speiderleirer sammen med henne. Helle var en god pedagog, dyktig til å planlegge og utstrålte trygghet for ungene. Da vi skulle rekruttere speidere til 17.mai, for å bære de store flaggene i kirka og 17. maitoget, spurte hun klokt: «Er det noen her som er sååå sterke at de orker å bære de tunge flaggene?» Det kom mange hender i været!

Jeg har ofte tenkt at speiderarbeidet er tuftet på gode verdier. Når vi gikk gjennom Speiderloven med speiderne, fremsto disse ti paragrafene som kloke regler for alle og enhver. Jeg vil bruke de neste ti dagene til å gå gjennom hver og en av paragrafene i Speiderloven. Dette fordi Speiderloven omhandler rik livsvisdom for mennesker med ulik bakgrunn og alder, uavhengig av om man har speiderbakgrunn selv.

Når man tar en nærmere titt på Speiderloven, kan man forstå hvorfor speiderbevegelsen er blitt nominert til Nobels fredspris, og man kjenner igjen ord fra Bibelen i hver og en av paragrafene.

Speiderbønnen er også en del av speiderlivet. Jeg synes den er vakker, og bruker den fortsatt som «min» bønn. Den lyder slik:

«Kjære Far i høye himmel. Hør mitt hjertes stille bønn.

Hvor jeg er i verdens vrimmel, la meg ferdes som din sønn. (Altså som Jesus😊)

La meg leve deg til ære, hedre Norge, far og mor.

Andre folk til nytte være, lyde Speiderlovens ord.»

Kong David # 12. Det går en link mellom David og Jesus. Profeten Jesaja sa i sine profetier fra Jes. 11, at det fra David sin slekt skal komme en frelserskikkelse for å gjenreise Guds folk: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. Herrens ånd skal hvile over ham, en Ånd med visdom og forstand, en Ånd med råd og styrke, en Ånd som gir kunnskap og frykt for HERREN. Han skal ha sin glede i frykten for HERREN. Han skal ikke dømme etter det øynene ser, og ikke skifte rett etter det ørene hører. Han skal dømme fattige rettferdig, i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet.»

Min tolkning av ordet «frykt» når det gjelder Gud er at det betyr «ærefrykt» eller respekt. Et annet sted i Bibelen står det at å frykte Herren er å hate det onde.

Jesus kom fra Isais og Davids slekt. Som det står i juleevangeliet: «Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt.»

I påsken beskrev jeg at det var det mange som forventet at Jesus skulle jage den romerske okkupasjonsmakten ut fra Jerusalem og Israel, og på denne måten gjøre landet stort og mektig igjen.

David var gjeter før han ble konge. Jesus sier om seg selv i Joh. 10,11 at han er den gode gjeteren.

Hele historien om David kan du lese i 1. og 2. Samuelsbok. Historien fortsetter vider i 1. Kongebok. Alle disse bøkene finnes i Det gamle testamentet, og jeg anbefaler å lese de i sin helhet. Jeg blir stadig overrasket når jeg leser i Bibelen over hvor mye av det som står der, som har overføringsverdi til vår tid.

Kong David # 10. For meg er den aller vakreste salmen som David har skrevet, salme 139:

«Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står,

på lang avstand kjenner du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.

Før jeg har et ord på tungen, HERRE, kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.

Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der.

Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.

Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.»

Men, mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.»

Denne salmen har jeg tipset andre om, når de har spurt meg om en tekst som det kan passe å lese i en begravelse. Og jeg leste den i begravelsen til min nærmeste venninne.

David levde med Gud i alt han gjorde. Han visste at han aldri gikk aleine. Midt i glede og sorg, i suksesser og fadeser så ba og sang han til Gud.

Kong David # 9. David sin aller mest kjente salme, er salme 23. Den lyder slik:

«Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt.

For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.

Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje.

Mitt beger renner over.

Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i HERRENS hus gjennom alle tider.»

Jeg har i en tidligere tekst vist til hvordan denne salmen ble til stor trøst og trygghet for en mann som satt i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.

Hjemme hos oss ble den også helt spesiell da vi med stor sorg måtte avlive den svært så kjære fjordingen Krøvelsblakken. Krøvel var en helt fantastisk hest. Han var snill, trofast, hardtarbeidende og morsom. Hele familien hadde stor glede av han, men aller mest min datter Kristine, som var sammen med han det meste av fritiden sin. Hun og venninnen Hanna arrangerte til og med et bryllup mellom Krøvelsblakken og hoppa Fjordmøy. En morgen var Krøvel svært syk da stalleieren kom til stallen. Svetten rant, og han hadde store smerter. Dyrlegen kom, og ga smertestillende og væske. Kristine og mannen min, Per fikk hesten med seg til Veterinærhøyskolen. Jeg var på jobb som sykepleier, og hadde glemt telefonen i bilen. Da jeg hentet den i lunsjpausen hadde jeg 8 ubesvarte anrop og 10 nye meldinger.

Det viste seg at Krøvel sin tarm hadde sprukket, og at det ikke var noe man kunne gjøre. Med stor sorg måtte Kristine ta avskjed med han på Veterinærhøyskolen. Senere samme dag «dukket» salme 23 opp i tankene mine, og vi leste den sammen hjemme. Det ble til god trøst å se for oss Krøvel som var kommet til Gud sine grønne enger, hvor han kunne finne både vann og hvile.

Kong David # 8. Batseba og David fikk en sønn, som ble alvorlig syk. David tok dette tungt. Han ba for gutten og fastet strengt. Når han kom hjem for å sove, la han seg på jorden. Gutten døde etter noen dager, og tjenerne våget ikke å fortelle dette til David. De hadde sett hvor tungt han tok det da gutten ble syk. Men, David reagerte annerledes enn de hadde forventet. I 2. Sam. 12,22 sier David: «Så lenge gutten levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer seg over meg og lar gutten leve? Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg hente ham tilbake? En gang må jeg dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg.»

Batseba blir gravid på nytt, og føder en sønn som hun kaller Salomo. Salomo blir den som tar over som konge etter David. Salomo har blant annet skrevet Ordspråkene, som vi finner i Det gamle testamentet. Israel sin storhetstid var under kong Salomo. Han bygde tempelet, som må ha vært et av de mest overdådige byggverk i historien.

Salomo er blitt regnet for å være en svært klok mann. Da Gud kom til han i en drøm og sa at han kunne be om hva som helst, så svarte Salomo: «Gi da din tjener et lydhørt hjerte, så jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt.» Salomo styrte landet med visdom i mange år. Men, han var svært begeistret for damer. Han giftet seg med 700 kvinner, og hadde 300 elskerinner! Noen av disse kvinnene trodde på andre guder enn Salomo sin Gud. De fikk han til å bygge templer for sine guder og be til disse. Salomo sporet etter hvert av fra den veien han hadde startet på, og dette førte til at riket han ledet ble delt i to.