Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Finnes det dyr i himmelen? Min aller første venn hadde fire bein, masse pels og var en riesensnauserhund av den største sorten. Hun het Beauty, og var den som sto trofast ved min side, trakk meg i pulk og alltid hadde tid og kos. Jeg var hennes bestevenn og medsammensvorne. Vi to var en enhet. Hvis jeg fikk tilgang til noe godt, delte jeg med henne. Det finnes et bilde hvor jeg er to år, og har fått tak i en potetgullpose. For at Beauty også skulle få glede av godsakene snudde jeg posen opp ned på gulvet, slik at vi begge kunne spise. Når jeg ser dette bildet, sender jeg en takknemlig tanke til foreldrene mine som hentet kameraet i stedet for å avbryte denne fine stunden.

Vi er mange som har hatt stor glede av dyrene i livet vårt. Døtrene mine har begge vært hestejenter, og kjent på stor sorg når hester har blitt syke, skadet, og avlivning har vært eneste utvei. Mange har kjent på det samme, og et spørsmål som kan dukke opp er: «Finnes det dyr i himmelen?» «Vil jeg møte igjen hunden, hesten eller katten min i himmelen?» Jeg syntes det var vanskelig å finne svar på dette spørsmålet, til jeg leste teksten i Salme 36,6:

«Herre, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene. Din rettferd er som mektige fjell, som det store havdyp er dine dommer. Herre, du berger både mennesker og dyr. Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte av overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.»

Teksten sier altså at Herren berger både mennesker og dyr. Det gir håp om å få møte igjen våre firbeinte når det jordiske livet er slutt ❤

Jeg har tidligere skrevet at Jesus trakk seg tilbake mange ganger, for å være for seg selv og be. Bibelen forteller flere steder om hvordan han brukte naturen som et sted for å samle tankene, og komme nærmere Gud. I Luk. 6,12 står det: «På denne tiden gikk han en gang opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud.» I Matt. 14, 22 står det: «Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort dette, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.» I Det gamle testamentet beskrives det også flere ganger hvordan Moses gikk opp i fjellet for å snakke med Gud.

Selv finner jeg mye påfyll i naturen, enten ved å være i bevegelse eller ved å sitte stille og bruke sansene. Jeg har noen faste steder hvor jeg stopper opp, og ber «Vår far i himmelen», og jeg deler bønnetanker med Gud underveis.

Da Erik Bye var på Svalbard, sa han i et intervju: «Her blir vi så små som vi var ment å skulle være.» Kanskje er storheten i naturen med på å minne oss om Gud sin storhet? I røff natur blir vi minnet på at vi trenger noen som er større enn som selv. Tryggheten vi kan kjenne på i det daglige kan forsvinne når det blåser opp til uvær i fjellheimen. Man kan kjenne på en ydmykhet, som gjør en mer mottakelig for å søke Gud. Og som min venninne Nadine sa om naturen i Colorado: «You can see the hand of God everywhere!»

Noen mennesker tror at jorda ble til ved et tilfeldig «big bang». Jeg er ikke en av dem. Når man ser hvor utrolig detaljrikt, finjustert og samstemt som både menneskekroppen og naturen er skapt, blir det umulig for meg å skulle tro at alt dette ble skapt ved en tilfeldighet. Jeg leste et sted at å tro at verden ble til ved et big bang, er som å tro at en eksplosjon i et bibliotek ville føre til et leksikon. I naturen er det rett og slett for mye godt planarbeid som ligger bak, til at jeg er villig til å se på dens tilblivelse som en tilfeldighet!

Det er ei flott tid å være ute nå. Kveldene blir lysere, og på gradestokken stiger temperaturen. På jobb er jeg med i ei uterehabiliteringsgruppe, hvor vi planlegger og legger til rette for at pasientene skal kunne gjøre en del av rehabiliteringen utendørs. Vi ser på dette som viktig. Forskning viser at det har gunstige effekter for oss når vi beveger oss og oppholder oss ute. Man trenger ikke å bli svett på ryggen for å oppnå positive ringvirkninger av dette. Å gå en tur med en pasient for å plukke blomster eller bare sitte ute i sola og spise en is, kan være viktige, hyggelige og fine opplevelser. En gang gikk jeg i skogen med en eldre pasient som støttet seg til rullatoren sin. Han ble blank i øynene da han så alle blåbærene, og fortalte at han ikke hadde kunnet komme seg ut på bærtur på mange år. Han spurte om jeg kunne støtte han, slik at han kunne plukke noen bær.

Helga Synnevåg Løvoll er førsteamanuensis i friluftsliv ved Høgskulen i Volda. Hun viser til forskning som peker på at å oppleve noe i naturen i rolig tempo kan være likeså godt for mental helse og personlig vekst, som å fokusere er på trening og aktivitet. Hun peker på at kontakt med naturen kan redusere stress, og sier at det aldri er for seint å lære så sette pris på en solnedgang, bølgeskvulp eller å sitte rundt et bål.

Mange opplever Guds nærhet aller tydeligst ute i naturen, som også kalles for den store katedralen. Kirker og bedehus er bygget av mennesker, men naturen er det Gud selv som har laget.

Kong David har laget mange lovsanger, og i salme 148 beskriver han alt Gud har skapt, med takk og lovsang: «Lov ham, sol og måne, lov ham, alle lysende stjerner! Lov ham du høye himmel, og vannet over himmelen! De skal lovsynge HERRENS navn, for han befalte, og de ble skapt. Han ga dem sin plass for alltid, bestemte en ordning som ikke forgår. Lovsyng HERREN fra jorden, store sjødyr og alle havdyp, ild og hagl, snø og skodde, stormvind som setter hans ord i verk, fjell og alle hauger, frukttrær og alle sedrer, ville dyr og alt fe, krypdyr og fugler med vinger, konger på jorden og alle folk, stormenn og alle styresmenn på jord, unge menn og jenter, gamle folk og gutter.»

Jeg har en venn som sier: “Naturen er verdens beste treningssenter. Det er døgnåpent og gratis.”

Hva er din beste utendørsopplevelse?

«Dersom ikke HERREN bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis HERREN ikke vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned,» står det i Sal. 127.

Har vi mennesker lett for å begynne i «feil ende»? Vi drar i gang med en masse planer. Noen ganger er de gode og andre ganger kommer det fram underveis at det var mye man burde ha tenkt på. Gud ønsker å få være med tidlig i planarbeidet vårt. Han ønsker å lede oss og velsigne gode planer. Samtidig kan det å bruke tid i bønn hjelpe oss å se hvilke planer som vi skal vente med, eller legge bort for godt. Gud har en helt annen oversikt enn det hver og en av oss klarer å ha. Han elsker oss, og vil gjerne hjelpe oss å unngå det som fører til vanskeligheter og negative konsekvenser.

Å bygge hus i denne sammenheng, kan blant annet bety å bygge familie, bosted, miljø og samfunn. Vi har et ansvar for vårt eget hus, men også for å bidra til at andre har det bra. Jeg har tidligere skrevet at når Gud velsigner noe, kan det som er lite bli stort. Ved å la Gud være byggeleder i livene våre, har vi lagt planarbeidet i de stødigste hendene. Da trenger vi ikke lenger å bekymre oss for at arbeidet er forgjeves. Det hele kan starte med en bønn.

Har du noen prosjekter eller planer som det kan være lurt å snakke med Gud om?

Vi skal snart feire 17. mai, og ute har det skjedd en hel masse i naturen de siste ukene. Jeg husker at min svigermor fant stor glede i å følge med på bjørka, når den fikk blader. Hun kalte bladene for «museører».

Huset vårt har skogen som nærmeste nabo. Da min morfar kom innom på våren, pleide han alltid å følge med på hvilke av trærne som fikk blader først. Han sa: «Eik før ask, gir plask. Ask før eik gir steik.» På denne måten mente han å kunne si noe om sommerværet som vi hadde i vente. Vi har lært oss å stole på at det samme skjer hvert år: Naturen våkner til liv!

I Bibelen beskrives også en annen form for vekst. Den som skjer når man forteller noen om Gud, Jesus og Den Hellige ånd, og dette fører til ny tro, nytt håp og en oppdagelse av kjærligheten, som er størst av alt. Paulus setter denne veksten i en større sammenheng. Han sier i 1. Kor. 3,6: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.» I Mark. 16,15 sier Jesus: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» Vi kan plante, vanne og fortelle, men det er bare Gud som kan gi vekst. Tør vi stole på at det skjer noe «under jorda» når vi ber for en situasjon, og opplever å måtte vente? Eller blir vi fristet til å grave i jorda med risiko for å ødelegge ferske spirer? Noen ganger kan det å be og måtte vente, sette tålmodigheten vår på prøve. Gud har en plan. Han lar det spire og gro i rett tid.

Jeg har ei kollega som har grønne fingre. Det spirer og gror rundt henne. Hun får en vissen plante til å få nytt liv. Hun sier: «Gud er så raus. En liten pose med frø, gir uendelig mye.» Noen ganger sammenlikner hun plantene med barn, og sier: «Noen er skjøre og må passes godt på. De minste og svakeste trenger litt ekstra hjelp og stell. De kan bli like fine som de andre til slutt! Slik tror jeg Gud tenker om oss mennesker, også!»

Speiderloven # 10. «En speider arbeider for fred og forståelse mellom mennesker.»

Jesus kalles for fredsfyrste. «Salige er de som skaper fred,» sier Jesus i Bergprekenen. Speideren er en unik arena for å lære å forstå andre mennesker. Dette kan igjen danne utgangspunkt for å leve fredelig sammen.

Er det sånn for deg, som det er for meg, at det er lettere å ha negative tanker om andre når jeg ikke er sammen med dem? Det er noe rart som skjer når vi møtes ansikt til ansikt, og kan se hverandre og prate sammen.

Marina Abrimovic har gjort det til en kunstform å se andre mennesker inn i øynene. En halv million mennesker sto i kø for kunne sitte rett overfor henne og se henne inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Mange begynte å gråte, fordi dette opplevdes så sterkt. I tre måneder holdt kunstneren på med dette prosjektet, på Museum of modern art i New York. En av deltakerne kom 21 ganger, og satt en av gangene i syv timer. Abrimovic forteller i etterkant om prosjektet at det opplevdes svært kjærlighetsfylt å sitte slik og se mennesker i øynene, uten å bruke ord. Hun sier at det er noe av det sterkeste hun har opplevd.

I speideren lærer man betydningen av å møtes, se hverandre og snakke sammen når man er uenig. Man får økt forståelse for andre og lærer også å kjenne et ansvar for å bidra til at andre har det bra.

I Bibelen lærer vi at vi både skal arbeide for fred, men at vi også kan få ta imot Guds fred. I Joh. 14,27 står det: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

I Matt. 6,22 står det at øyet er kroppens lampe, og at om øyet er klart så er det fordi kroppen er fylt av lys. Da er det kanskje ikke så rart at det gjør inntrykk på oss å møte hverandre øye til øye.

Speiderloven # 9. «En speider er nøysom og prøver å klare seg selv.» Hva vil det si å være nøysom? Synonymer til nøysom kan være: fornuftig, forsiktig, måteholden, varsom, besparende, påpasselig, oppmerksom, aktsom, ettertenksom og skånsom.

Når man skal på gåtur med sekk, gjør man seg raskt erfaringer av at det kommer med en kostnad dersom man pakker med seg for mye. Samtidig blir turen vanskelig å gjennomføre dersom man ikke har med seg det man trenger av mat, drikke, klær, kart og kompass.

Paulus trekker fram selvbeherskelse som en av de gode fruktene av Ånden, i Gal. 5,22. Og i 1. Tim. 6,6 skriver han: «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inni verden og tomhendte må vi forlate den. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det. Men, de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.»

Paulus er tydelig her. Ordene hans er til ettertanke for oss alle, uavhengig av om vi har speiderbakgrunn eller ikke.

Speiderloven # 8. «En speider gjør sitt beste i motgang og vansker.»

Hvordan ser vi på motgang og vansker? Er dette noe som begrenser og hindrer oss, eller er det muligheter for læring, vekst og utvikling? Kan det komme noe godt ut av å måtte vente og oppleve utfordringer?

I Bibelen beskrives det i 5. Mos. 8,3 at Gud gjennom motgang og vansker ønsker å minne oss på at mennesket ikke bare lever av brød, men av hvert ord som kommer fra hans munn. Vi mennesker har lett for å ville klare oss selv, og vende oss bort fra Gud når vi synes livet går greit. Gud ønsker å gå sammen med oss i motgang og vansker. Han vil styrke oss, velsigne oss og lede oss. Gud forteller oss at han vil stride for oss, midt i motgangen. Vi kan få hvile i dette, og vite at han ikke bare går sammen med oss, men jobber for oss også når vi ikke kan se det.

Som speider lærer man at motgang og vansker er en del av livet. Man lærer å vente, samarbeide og ikke gi opp. Man lærer at det er naturlig å be andre om hjelp, og at man blir sterkere sammen. Om man ikke får til en oppgave første gangen, kan man prøve på nytt med en annen vinkling.

Hvordan ser du på motgang og vansker?

Speiderloven # 7. «En speider tenker og handler selvstendig og prøver å forstå andre.»

I 1. Kor. 13,11 står det: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men, da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»

Å være speider er en fin kombinasjon av leik og læring. Å tenke og handle selvstendig, går hånd i hånd med morsomme og utfordrende oppgaver i samspill med andre. Å jobbe tett med andre, kan være med på å gi økt forståelse for hvorfor andre tenker som de gjør. I speideren blir man kjent med seg selv. Man blir oppfordret til å bidra med det man kan, for å gjøre gruppa bedre. Samtidig er speiding et kontinuerlig samarbeid, hvor man også trenger at andre bidrar med sine sterke sider for å få et godt resultat.

Jeg husker en småspeiderleir, da vi etter ei natt med lite søvn, skulle ut på en lengre gåtur. Alle var vi slitne, så den første delen av turen gikk trått. Da vi trengte det som mest, var det en av speiderne som fant fram ei kjeksepakke som han delte med oss alle. Han forsto at vi trengte litt påfyll akkurat da. En annen gang var vi på skitur, og en av jentene hadde på seg for lite klær. Hun frøys skikkelig. En av de andre jentene hadde med seg ekstra votter og en genser i sekken, og lånte bort dette. Det førte til en mye bedre turopplevelse for henne som var kald.

Å tenke og handle selvstendig, samtidig som man prøver å forstå andre, er viktige verdier som har stor overføringsverdi til familieliv, en arbeidsplass eller en menighet.

Speiderloven # 6: «En speider kjenner naturen, og verner om den.»

Den første setningen i Bibelen lyder slik: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» I 1. Mosebok fortelles det videre om skapelsen av lys, vann, planter, dyr og mennesker. I 1. Mos. 1,31 står det: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!» Utgangspunktet var svært godt, nesten perfekt. Da jeg studerte sykepleie, gjorde det et mektig inntrykk å lære hvor fantastisk kroppen vår er laget. Alt henger sammen, på en meget finstemt måte. En liten endring i hormonbalansen får store konsekvenser. Av ca. 1500 liter blod som passerer gjennom nyrene våre hvert døgn, dannes ca. 150-180 liter primærurin. 99 % av dette blir reabsorbert, slik at kun 1,5 liter ender opp som urin. Vi puster inn friskt oksygen, og dette finner veien fra lungene våre og over i de bittesmå blodårene som omgir lungene. Avfallsstoffet karbondioksid finner samme veien tilbake, og kan pustes ut. Når man gir en pasient som har brystsmerter en spray med Nitroglyserin i munnen, kan dette i løpet av sekunder utvide blodårene, slik at smertene avtar. Kroppen har mange mekanismer for å kompensere når noe kommer ut av balanse. Den fortjener heder og ære hvert minutt for sin innsats!

På sammen måte er det med naturen. Det er jo egentlig helt sprøtt hvordan alt våkner til liv om våren! De tørre, brune frøene i jorda som vokser til vakre blomster. Nytt gress spirer opp av den livløse plenen, trær skyter knopper og fugler finner på mirakuløst vis veien tilbake fra sin lange overvintring i sydlige breddegrader. Planter og trær har motsatt funksjon av lungene våre: de gir oss friskt oksygen og absorberer karbondioksid.

En viktig del av speiding er å lære om naturen, vise respekt for den og verne om den. Man lærer også om kroppen, og kroppen i samspill med naturen. Inn under dette, kommer fornuftig bekledning, fjellvettregler og førstehjelp.