Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Før jeg begynte på sykepleierutdanningen, var mitt eneste forhold til behovsteori, Maslows behovspyramide. Den russisk-amerikanske psykologen som forklarte via en pyramide, hvordan våre grunnleggende behov henger sammen med vår atferd og motivasjon. Han mente at behovene må oppfylles nedenfra i pyramiden, i denne rekkefølgen: Fysiologiske behov (sult, tørst og søvn), trygghets behov (sikkerhet og beskyttelse), sosiale behov (tilhørighet og kjærlighet), anerkjennelse (selvaktelse og status) og selvrealisering (personlig og åndelig.)

Hvis man bruker denne modellen, og ser på livet til en flyktning, så er det lite som ligger til rette for å få dekket behov av noe som helst slag.

På sykepleierutdanningen lærte vi også om grunnleggende behov, og mange kloke mennesker har skrevet teorier om dette. En av dem er Virginia Henderson. Hun beskriver følgende 14 grunnleggende behov: Å puste, å spise, å få fjernet avfallsstoffer, å kunne bevege seg, å få søvn og hvile, å få kledd av og på seg, å kunne opprettholde kroppstemperaturen, å holde kroppen ren, å unngå farer fra omgivelsene, kommunikasjon, å utføre en handling i pakt med sin religion, å ha oppgaver som gir følelse av prestasjon, å leke og å lære og oppdage. Som sykepleiere skal vi legge til rette for at pasientene klarer og mestrer mest mulig av dette selv. Samtidig skal vi hjelpe pasienten med det han eller hun ikke får til på egen hånd.

Gud kjenner alle våre behov. I Sal. 139 får vi et innblikk i hvor godt han kjenner oss: «For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.» Salmen fortsetter slik: «Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.»

Gud ser og kjenner hver og en av oss. Om vi er på flukt, om vi er en pasient som trenger hjelp til det mest grunnleggende, om vi er glade eller om vi er redde.

Egypt song # 7. Vi var heldige, og hadde muligheten til å finne et hotell som så ut som et hotell. Etter å endelig ha fått tisset, dusjet, spist og drukket, føltes verden som et litt bedre sted. Det ble noen rare dager i Kairo. Turister ble anbefalt på det sterkeste å holde seg inne etter mørkets frembrudd. Vi ble derfor stående i vinduet på hotellet og følge med på livet i byen. På toppen av husene hadde folk terrasser. Her oppholdt de seg på kveldene. De lagde mat og spiste. En dag vi gikk i byen, så vi ei jente på 8-9-år, som bar et svært brett med oppvask på hodet. Hun hadde et blikk som røpte en modenhet og hardhet som et barn burde få slippe og ha. Møtet gjorde inntrykk, og jeg husker henne fortsatt!

Vi kunne fortsette ferien vår, og besøkte pyramidene, templene i Luxor, var på båttur på Nilen, besøkte byen Aswan og kunne avslutte med bading og dykking ved Rødehavet. Fantastiske steder med lang historie, men hvor turister dessverre har vært et mål for terror, både før og etter at vi var der.

Opplevelsene i Kairo gjorde et mektig inntrykk! På sykepleierutdanningen lærer vi om grunnleggende behov. Jeg hadde nå fått oppleve hvor frynsete jeg ble av å oppleve alt jeg gjorde på turen fra Tel Aviv til Kairo. En dag med store svikt i grunnleggende behov. Mange mennesker er på flukt i verden, på grunn av krig, nød, sult og naturkatastrofer. De lever slik over lang tid! Ikke rart at mange i etterkant sliter med PTSD – posttraumatiske stress lidelser.

I dag avslutter jeg med 3. Mos, 19,33 sine ord om hvordan vi skal ta imot innflyttere i landet vårt: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.»

Egypt song # 6. Dansken fra bussen forsvant raskt fra buss-stoppet. Han hadde egne planer. De to svenskene sa at de visste om et hotell, og spurte om vi ville dele på en drosje og bli med dit. Vi hadde ingen bedre planer, så det hørtes ut som en brukbar ide.

Vi satte oss inn i en svært gammel bil. Sjåføren slang sekkene våre på taket, uten å feste de. Jeg prøvde å protestere, men satt mellom to på-ingen-måte-edru svensker i baksetet. Per satt foran, og forsøkte å holde fast sekkene med hånda ut av vinduet. Kjøreturen gjorde også inntrykk. Det virket som om vi var kommet til en by hvor det var fullstendig kaos, og ikke fantes trafikkregler. Det var full fart, tuting, kjefting, og nestenulykker på rekke og rad. Bilen bråstoppet foran «hotellet.» Bare at det ikke liknet på et hotell i det hele tatt. Ikke skilt, eller noe som beskrev at her kunne man overnatte. Vi ble satt av utenfor en sju etasjers høy bygning, som så ut som den var klar for rivning. Svenskene insisterte på at hotellet lå i øverste etasje. Jeg forsøkte å protestere, men Per mente at siden vi var kommet så langt, så kunne vi i alle fall bli med og se. Jeg lot meg overtale.

Jeg minner om at jeg nå hadde gått mange timer i frykt, hadde en urinblære som holdt på å sprekke, hadde spist og drukket minimalt og hadde fått flere inntrykk enn jeg klarte å fordøye. Vi gikk trappene opp til 7. etasje. Der var det en gammel, mørk, nedslitt gang, hvor en mann lå på en skitten madrass i et hjørne. På et flekket ark var det skrevet med tusj Hotel. Omtrent i det øyeblikket, begynte kroppen min å bevege seg av seg selv. Den gikk bort til enden av gangen, der det var et vindu. Der sto jeg mens tårene fosset. Per kom etter hvert etter. Jeg var kun i stand til å formulere en setning: «Jeg vil hjem. Jeg vil hjem. Jeg vil hjem.» Jeg var minst like motivert, som en hvilken som helst israelitt, til å komme meg ut av Egypt!

I 2.Mos, 3,7 sier Gud til Moses: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning.»

Per sa: «Kom, nå finner vi et annet hotell!»

Egypt song # 5. Det ble en lang busstur, med nerver på høygir. Per inntok den rolige rollen. Han fortalte i etterkant at han også var redd, men han skjønte at han måtte forsøke å være en motpol. Turen tok lenger tid enn vi var forberedt på, og vi hadde med alt for lite mat og drikke. Det var ingen mulighet til å fylle på underveis. Ingen hadde lyst til å stoppe. Foran i bussen satt en tungt bevæpnet vakt, og vi kjørte i en kolonne med 15 andre biler. Etter hvert begynte behovet for vannlatning å melde seg. Våre svenske medpassasjerer kunne fortelle at det var et toalett i bussen. Til slutt var nøden så stor at jeg gikk ned trappene, og åpnet døren. Da var det akkurat en dump i veien som gjorde at den overfylte doen skvulpet over! Det gjenstående alternativet var derfor å knipe resten av turen.

Jeg vet ikke hvordan det ser ut i Kairo i dag, men i 1992 fremsto byen som skitten, fattig, røff, ustrukturert og mannsdominert. Bussholdeplassen i Kairo var en jordplass. Det var mange vaktmenn der, mørke og alvorlige. De var bevæpnet og hadde svære, sinte hunder med munnkurv. Hundene bjeffet rundt beina på oss som kom ut av bussen. Jeg hadde bommet skikkelig på kleskoden, og hadde kledd meg i en armløs, hvit sommer kjole. Jeg passet på ingen måte inn. Selv om vi var uforberedte på hvor risikofylt bussturen var, hadde vi lest om hvordan enkelte egyptiske grupperinger ser på turister som terrormål. Jeg ble på ingen måte mindre redd etter å ha satt føttene på bakken i Kairo.

I Jesaja 41,10 står det: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» Jeg ble riktignok holdt oppe. Men, jeg var veldig, veldig redd. Og det var fortsatt flere utfordringer i vente. De får jeg fortelle mer om i morgen.

Egypt song # 4. Mens vi satt og ventet i bussen på grensa mellom Israel og Egypt, kom (den nå mer enn småfulle) dansken og satte seg i setet foran oss. Han virker svært stresset, redd og snakket på både inn- og utpust: «Vi får håpe det går bra denne gangen!» «Hva mener du?», spurte vi. Og dansken fortalte at dette med en bussrute fra Tel Aviv til Kairo var et prøveprosjekt i et land med store spenninger. Sist bussen kjørte denne ruta, gikk det ikke bra. Den ble utsatt for et angrep på egyptisk side, og alle om bord ble skutt. Det er et uttrykk som heter at «blodet fryser til is.» I tillegg til å på en brutal måte å ta inn over meg at researchen før ferieturen var svært mangelfull, kjente jeg på en kraftig fysisk reaksjon som kan beskrives som at blodet frøs til is. Jeg ble livredd. Men, det var ingen vei tilbake. Dansken avsluttet med noen trøstens ord: «Det kan jo hende at det går bedre denne gangen. Nå venter vi på en bevæpnet vakt som skal sitte foran i bussen, og vi skal kjøre i kolonne.»

Gud vet at vi mennesker har lett for å gi oss i vei med ulike prosjekter uten å ha gjort grundig research. Selv har jeg gjort dette mange ganger, og jeg takker Gud for at jeg stort sett har landet på beina. Du skal få høre mer om bussturen i morgen, men først vil jeg gjenta en fortelling fra Luk. 15, hvor Jesus beskriver seg selv som den gode hyrden. Han sammenlikner oss med sauer, som har lett for å gå oss bort. Når det skjer, forlater Jesus de trygge sauene for å lete etter den ene. Og han gir seg ikke før han finner den.

Egypt song # 3. Da vi gikk om bord i bussen med 52 seter forundret det oss at det var kun var tre andre passasjerer som skulle være med: To svensker og en danske. Det var tidlig på dagen, men de virket småfulle allerede. Vi kjørte utover i ørkenen, og det ga mange inntrykk av et helt annet liv enn hva vi var vant til. Noen steder sto nedrustet krigsutstyr som vitnet om en historie med mye uroligheter. Rett ved veien huket en mann seg ned, dro opp kjortelen og gjorde sitt fornødne rett foran øynene våre. Det var ikke bimmelim, for å si det sånn. Her var det snakk om det vi på sykepleierspråket kaller for en stor A! 😊

Vi kjørte videre mot grensen, hvor vi skulle passere en grensekontroll og vise fram papirene våre. I kontrollen gikk Per foran meg. Han viste fram pass og papirer og fikk mange spørsmål. For å unngå at dette skulle ta lenger tid enn nødvendig, forberedte jeg meg på hva jeg selv skulle svare. Da det var min tur, rakte jeg fram papirene, og sto med ordene klare. Men det var kun et blikk på meg og et stempel i passet. Jeg hadde liten egenverdi som kvinne. Jeg reiste med Per, og hørte han til. Jeg kjente at jeg ble provosert, men forsto samtidig at det ikke var tid eller sted for å ta en likestillingsdiskusjon.

Paulus var radikal i likestillingssammenheng. Han snudde en del oppleste sannheter på hodet med teksten sin i Gal. 3,27: «Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle en i Jesus Kristus.»

Og da Jesus skulle dele den aller viktigste nyheten som noen gang har vært kunngjort, at han var stått opp fra de døde, valgte han å vise seg for en kvinne først. Det ble derfor en kvinne som fortalte dette videre til de andre.

Men, det var fortsatt en lang vei til likestilling i Egypt. Vi kom oss på bussen og ble sittende å vente…

Egypt song # 2. Sommeren 1992 hadde Per og jeg vært kjærester i et halvt år, og skulle på vår første ferie sammen. Planen var å reise med ryggsekk i Israel og Egypt. I Israel leide vi bil i noen dager, og kjørte på kryss og tvers, til de fleste steder som var tilgjengelige. Vi besøkte de bibelske stedene, men ble skuffet over hvor kommersielle og gjenbygget stedene var. På Genesaretsjøen var det partybåter med høy musikk og blinkende diskolys, og fødekirken i Betlehem bar ikke mye preg av å ha vært en landlig stall.

Genesaretsjøen er Israels største ferskvannsinnsjø. Jesus og disiplene gikk mye langs Genesaretsjøen, og Jesus underviste her. En gang var det så mange mennesker som trengte seg på, at Jesus lånte båten til Simon for å legge litt ut fra land og tale fra båten. Slik står det videre i Luk. 5,4: «Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester, svarte Simon, vi har strevd hele natten og ikke fått noe fisk. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne.»

Simon og alle som var med han, ble grepet av forferdelse over fangsten de hadde fått. Simon sa til Jesus: «Gå fra meg Herre, for jeg er en syndig mann.» Men Jesus svarte: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte Jesus. Vi er mange som har erfart at vi har strevd både dager og netter uten å få til det vi har jobbet for. Simon svarte klokt da Jesus ba han om å prøve en gang til: «På ditt ord vil jeg sette garn.»

 Tilbake til ferieturen: Vi hadde gjort en del undersøkelser på forhånd, så etter en uke i Israel møtte vi opp på busstasjonen i Tel Aviv. Jeg hadde via Israels ambassade i Oslo fått vite at det gikk buss derfra til Kairo en gang i uken. Det passet oss utmerket. Billig var det, og. Jeg forteller mer om bussturen i morgen..

Egypt song # 1. Elvira Nikolaisen har skrevet sangen Egypt song. I programmet «Hver gang vi møtes» ga Anne Grete Preus en sterk tolkning av denne sangen. Sangen handler om å komme seg bort fra noe som ikke er bra. Den handler om ensomhet i livets labyrinter og selskapelighet. Elvira stiller spørsmål ved om hun var modig som ble? Og synger om veien ut av det vanskelige. Hun har funnet en vei ut av «Egypt», og hun har funnet en som leder vei ut av feilskjærene og smerten. Hør gjerne på sangen. Å bruke uttrykket «jeg har funnet min vei ut av Egypt» som metafor, strekker en linje tilbake til Det gamle testamentet. Etter svært mye motgang og rikelig med utfordringer, ledet Moses israelittene ut av slaveforholdene de hadde levd under i Egypt. «Å finne en vei ut av Egypt» blir et sterkt bilde på å måtte stå i det som er vanskelig, og samle mot til å gjøre noe med det. Moses motsatte seg å ta på seg oppgaven som Gud ga han. Gud svarte i 2. Mos. 3,12: «Jeg vil være med deg!» Og dette er hele forskjellen. Med Gud på laget kan man finne mot til å ta tak i det som er vanskelig.

Det neste dagene vil jeg fortelle om en tur til Egypt, med motsatt reiserute. Den går med buss fra Tel Aviv til Kairo. For Moses og israelittene tok det 40 år å bevege seg fra Egypt til det som nå er Israel. Bussturen vår tok 11 timer.

Godhet # 3. «Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham,» står det i Sal. 34,9. Det heter seg at eplet ikke faller langt fra stammen, som et bilde på at et barn likner på foreldrene. Jesus kom til jorda for å vise oss hvem Gud er, for å helbrede, vise godhet og frelse mennesker. Vi kan vite mye om Guds godhet ved å se på Jesus sin godhet. Denne kan også si noe om hvordan Gud «smaker.» Når vi smaker på noe, kan vi enten spise fort, eller stoppe litt opp og koble på sansene. Hvordan tenker du at Gud «smaker»? For meg smaker Gud kjærlighet, godhet, trygghet, ny start og seier. Vi kan få søke tilflukt hos han, og få ta imot saligheten som han ønsker å fylle oss med.

Ifølge Det norske akademis ordbok betyr salig: «Fylt av dyp, intens lykke; fullkomment lykkelig.» Å kunne få søke tilflukt hos Gud, i en verden som kan være både uforutsigbar, brutal og utrygg, ser jeg på som en dyrebar gave! Å få en smak av Guds kjærlighet, godhet og trygghet. Og bli minnet på at han har seiret over ondskap og mørke, og ta imot en ny start når vi trenger det. Helge Gutuen har beskrevet dette på en vakker måte i diktet Påfyll. Diktet finnes i boken «Tid for hvile – sjelesorg i lyrisk form»:

«Jeg trenger påfyll, Herre. Det har vært lite drivstoff lenge nå.

I dag har jeg kjørt på reservetanken. Det går ikke lenger.

Drar jeg ut igjen nå, uten påfyll, vil alt stoppe.

La meg få komme inn på din servicestasjon.

Andre servicestasjoner er ikke oppe nå. Det er bare til deg jeg kan komme bestandig.

Så er det ikke bare påfyll jeg trenger, Herre, men en omfattende service.

La meg få komme inn i det rommet der du smører alt som knirker.

Så får jeg kjenne at alt går glattere igjen.

Så må du justere rattet, Herre, og gasspedalen. Etterpå må jeg få en grundig vask.

Og Herre, når jeg drar ut igjen, må du vise meg rasteplassene.»

Godhet # 2. For en del år siden startet IMI-kirken i Stavanger opp med noe de kalte for Godhetsfestival. Denne festivalen har spredd seg til hele landet, og i Modum menighet har vi arrangert Godhetsfestival fem år på rad. Dette har gitt mange gode møtepunkter og mye glede! Og de som har vært med på å gjøre noe hyggelig for andre, har vært minst like positive som de som har fått ta imot. Mange har fått hjelp i hagene sine, og med vask av huset. Det har blant annet vært hyggelige turer «ut i det blå», konserter ved sykehjemmet, maling av hus, datahjelp, snekring, kaffebesøk, gruvetur og pizzafest for flyktningene, vask av biler og fotpleie. Noen har gitt bort blomster, som andre har fått hjelp til å plante på graven til en de har kjær. Dette skjer gjennom et godt samarbeid med Flyktningtjenesten, barnevernet, helsesøstre og kreftkoordinator.

Så vil det alltid være noen som er negative til gode ideer. Det trenger man ikke å bry seg så mye om! Godhetsfestivalen varer i tre-fire dager hvert år. Vi som arrangerer har fått noen tilbakemeldinger som: «Å ja, skal man bare vise godhet tre dager i året?!» Selvfølgelig ikke. Men at festivalen varer i en begrenset periode gjør at det er lett for mange å være med, både som deltaker og mottaker. Også har godhet den fine effekten at den smitter! En som har fått ta imot godhet, gir ofte noe godt videre. Gjennom Godhetsfestivalen er det også blitt knyttet bånd som varer mye lenger enn selve festivalen. Mottoet til Godhetsfestivalen er: «Små ting gjort i kjærlighet, vil forandre verden!»

Lukas skriver i 6,36: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.» Og i 1. Pet.: «Til slutt til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse.»