Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Paulus # 14. Etter tre måneder på Malta seilte de videre, og kom etter hvert til Roma. Det står i Ap.gj. 28,15: «Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot.»

Paulus fikk tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med han. Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, la Paulus fram sin sak. Jødene svarte: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er noen av brødrene kommet hit for å gi beskjed eller si noe vondt om deg. Men, vi vil gjerne høre deg selv si hvordan du tenker, for om denne sekten vet vi i alle fall at den blir motsagt overalt.» De avtalte en dag med ham og kom dit hvor han bodde; de var enda flere enn første gang. Fra morgen til kveld forklarte og vitnet Paulus for dem om Guds rike, og ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus. Noen av dem ble overbevist av det han sa, mens andre var vantro. De gikk fra hverandre dypt uenige, men ett ord fikk Paulus sagt dem:

«Med rette sa Den hellige ånd til fedrene deres gjennom profeten Jesaja: Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne! For dette folkets hjerte er blitt fett. Tungt hører de med ørene, og øynene har de lukket til, så de ikke kan se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertene og ikke vende om så jeg får helbredet dem. Derfor skal dere vite at denne Guds frelse er sendt til hedningene, og de skal høre.» Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de diskuterte heftig med hverandre. 

Hvordan står det til med våre hjerter? Er de blitt fete, så vi ikke forstår? Hører vi med ørene og ser vi med øynene? Tar vi imot frelse og helbredelse?

Paulus ble boende i Roma i to år. Han tok imot alle som kom til han. Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus.   

Vi har brukt de to siste ukene til å bli bedre kjent med Paulus. Tekstene er hentet fra Apostlenes gjerning i Det nye testamentet. Etter Apostlenes gjerninger i Bibelen, kommer Paulus sine av brev til de ulike menighetene han hadde besøkt, og ønsket å besøke.  De inneholder mye visdom, og jeg vil komme tilbake til disse om noen uker.

Paulus # 13. Paulus og noen andre fanger ble overlatt til en offiser ved navn Julius, da de gikk om bord i skipet som skulle frakte dem til Italia. På reisen var de innom flere havner i Asia. Julius behandlet Paulus vennlig, og ga ham lov til å besøke vennene sine i de ulike havnene, og nyte godt av deres omsorg.

Ute på havet kom skipet ut i svært dårlig vær, som varte i flere dager. Mens, stormen raste kastet de lasten over bord, i et forsøk på å redde skipet. De mistet håpet om redning, og hadde ikke fått i seg mat på lenge. Paulus hadde forsøkt å advare mot å seile ut, men var ikke blitt hørt. Nå sto han fram og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men, nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener og han sa: «Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.» Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»

Etter å ha seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene kjenning av land. Dette viste seg å være øya Malta. Da de 276 menneskene om bord i skipet fikk reddet seg i land, laget de bål for å holde varmen. Paulus samlet sammen kvister til bålet, og ble bitt av en giftig slange. De andre ventet at han skulle hovne opp eller falle død om, men Paulus var like frisk. Da slo de andre om, og sa at han måtte være en gud. Paulus fortsatte å gjøre under, og helbredet mange som var syke på øya.

Jeg har også vært på Malta en gang, og husker den vakre hovedstaden Valletta, med alle sine lysebrune steiner i alt fra murer til byggverk og veier. Yngstedatter Mina var 2 ½ år, og ønsket å bruke litt av feriepengene sine til å kjøpe en Maltabuss, denne særegne oransje og hvite bussen som bare finnes på Malta. Mina var full av inntrykk da vi skulle legge oss, og det var vanskelig å sove. Hun krabbet da opp i senga til oss voksne og brukte trøtte foreldre oss som veier med Maltabussen sin, til klokken var langt på natt.

Paulus brukte tiden sin på Malta godt, og det var han som innførte kristendommen til Malta, da han led skipbrudd der i år 60.

Paulus # 12. Paulus var nær ved å bli slått i hjel i Jerusalem, da kommandanten pågrep han. Paulus fikk tillatelse til å tale til folket. Han stilte seg på trappen, og fortalte hvordan han hadde vært på vei til Damaskus for å forfølge disiplene, men at Jesus viste seg for han på veien. Han fortalte om lyset han så, stemmen han hørte, at han ikke kunne se de neste dagene og at Ananias ble ledet av Gud til å komme dit han var. Etter hvert begynte folket å rope, skrike, veive med kappene og kaste støv opp i luften. Paulus ble ført inn i borgen, og det ble bestemt at han skulle avhøres under pisking.  Paulus spurte en offiser som var til stede: «Har dere lov til å piske en romersk borger før han har fått en dom?»  Kommandanten ble redd da han forsto at han hadde lagt en romersk borger i lenker.

Neste dag samlet han hele Rådet, fordi han ville ha klar beskjed om hva jødene anklaget Paulus for. Paulus sa i Ap.gj. 23,6: «Brødre, jeg er selv fariseer og sønn av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.» Det ble mye uro og diskusjoner i Rådet, og striden ble så voldsom at kommandanten fryktet at de skulle slite Paulus i stykker. Han befalte soldatene å gå ned og rive Paulus ut av hendene deres, og føre ham inn i borgen. Natten etter sto Herren foran Paulus og sa: «Vær frimodig! Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»

Dramatikken var ikke over i Jerusalem for Paulus. Jødene ville drepe han i et bakholdsangrep. Kommandanten fikk vite dette, og sendte Paulus til Cæsarea. Dette for at Paulus skulle forhøres av landshøvdingen der. Paulus fikk legge fram saken sin, og sa blant annet i 24,14: «Men en ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene, og jeg har det samme håpet til Gud som disse har: at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde.»

Jeg vil anbefale å lese hele Apostlenes Gjerninger i Det nye testamentet, da jeg kun kan gjengi bruddstykker her. Det er spennende lesing og mye til ettertanke. Det ble etter hvert avgjort at Paulus skulle sendes til Roma, fordi han hadde anket saken sin inn for keiseren. Paulus hadde da sittet fengslet i Cæsarea i to år. Jeg forteller mer om reisen til Roma i morgen.

Paulus # 11. Paulus sto fjellstøtt i det oppdraget han hadde fått av Jesus. Han ble kontinuerlig minnet på at livet hans var i fare, der han reiste rundt til stadig nye steder for å fortelle om Gud og Jesus. I Ap.gj. 20,24 sier han: «For meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: Å vitne om evangeliet om Guds nåde.» I brevet som han seinere skrev til menigheten i Roma, skrev han i 14,7: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.»

Da Paulus brøt opp fra Efesos, var det til stor sorg fra menigheten. Det står i Ap.gj. 20,37: «De brast alle i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham. Det som ga dem mest sorg, var at Paulus sa at dette var siste gang de møttes. Paulus minner menigheten på noe viktig i 20,35: «Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de salige ordene til Herren Jesus: Det er saligere å gi enn å få.»

På reisen tilbake til Jerusalem ble Paulus advart flere ganger, om at livet hans ville være i fare om han dro dit. Paulus svarte i Ap.gj. 21,13: «Hvorfor gråter dere og gjør meg tung om hjertet? Selv er jeg villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.»

I Jerusalem hisset jødene fra Asia opp folkemassen, som grep Paulus. De holdt nesten på å slå han i hjel, da kommandanten for vaktstyrken fikk melding om at hele Jerusalem sto på ende. Kommandanten pågrep Paulus, og ga ordre om at han skulle bindes med to lenker.

Paulus ba kommandanten om å få lov til å tale til folket. Det fikk han lov til, og jeg kommer tilbake til denne talen i morgen.

Paulus # 10. I Ap.gj. 19,11 beskrives det at Gud gjorde helt uvanlige under ved Paulus sine hender. Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket. Av yrke var Paulus teltmaker. Han jobbet som dette ved siden av å misjonere.

Noen omreisende jødiske åndemanere forsøkte også å si fram Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder i seg, og sa: «Jeg besverge dere ved den Jesus som Paulus forkynner.» Det var sju sønner av den jødiske overpresten Skevas som drev på med dette. Men den onde ånden svarte dem: «Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?» Mannen som hadde den onde ånden i seg, for løs på dem, overmannen dem alle og slo dem til blods, så de rømte ut av huset nakne og forslåtte. Dette ble kjent blant alle som bodde i Efesos, både jøder og grekere, så det kom en frykt over alle, og Herren Jesu navn ble lovprist. Og ikke så få av dem som hadde drevet med svartekunster, kom med bøkene sine og brente dem mens alle så på. Verdien av dem ble regnet ut og ble til sammen 50 000 sølvpenger.

Slik fikk Ordet fremgang og styrke ved Herrens makt. Det står videre i Ap.gj. 19,21: «Etter det som nå var fullført, bestemte Paulus seg for å dra gjennom Makedonia og Akaia og videre til Jerusalem. «Når jeg har vært der», sa han, «må jeg også reise til Roma.»

Paulus # 9. Etter hvert tok Paulus farvel med brødrene i Korint, og seilte til Syria. Da de kom til Efesos, skilte Paulus lag med de andre og gikk til synagogen og førte samtaler med jødene. Disse ba han om å bli der lenger, men det sa han nei til. Da han tok farvel, sa han til dem: «Om Gud vil, kommer jeg til dere en annen gang.» Så seilte han ut fra Efesos og nådde fram til Cæsarea. Da han hadde vært oppe og hilst på menigheten, dro han til Antiokia.

Jeg har vært i Efesos en gang. Efesos ligger i dag i Tyrkia, og vi besøkte blant annet ruinene etter teateret og biblioteket. Guiden fortalte at toalettene som var laget i stein var så godt bevart, at de var de samme toalettene som fantes på Paulus sin tid. Litt gøy å tenke på, og absolutt verdt et bilde! Guiden fortalte også at det flere tusen år gamle avløpssystemet fungerer fortsatt, og holder vannet unna på regnvåte dager.

Det tok ikke så lange tiden før Paulus dro ut på sin tredje misjonsreise, og han kom da tilbake til Efesos. Der fortalte han om Den hellige ånd, og å la seg døpe i Jesu navn. Paulus la hendene på disiplene og Den hellige ånd kom over dem. Noen gjorde seg harde, og ville ikke tro. De snakket nedsettende om Gud og Jesus. Paulus brøt med disse, og holdt disiplene borte fra dem. Han flyttet undervisningen fra synagogen til skolen til en mann som het Tyrannos. I Ap.gj. 19,10 kan vi lese: «Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere.»

Hvordan Paulus definerte grensene for Asia, er jeg usikker på. Dette må jeg spørre en prest om en gang.

Paulus # 8. I Aten ble Paulus ble rystet over å se at byen var full av gudebilder. Paulus diskuterte med jødene og filosofene. Og han sto fram for Areopagosrådet og sa: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: «For en ukjent Gud.» Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reiste av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne han. Han er jo ikke langt borte fra oss. For det er i ham vil lever, beveger oss og er til. Den siste setningen er mye brukt av KRIK – kristen idrettskontakt: «For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.»

I Ap.gj. 17,32 kan vi lese videre om hva Paulus fortalte til Areopagosrådet: «Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, mens andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Noen sluttet seg til Paulus, og kom til tro.

Paulus dro videre til Korint. Mens Paulus var i Korint, hadde han en natt et syn hvor Herren sa til han: «Vær ikke redd! Du skal ikke tie, men tale. Jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe vondt, for i denne byen har jeg et tallrikt folk.» Så Paulus ble i Korint i halvannet år, og lærte dem Guds ord.

Paulus # 7. Da det var blitt dag, sendte dommerne rettsbetjenter av sted med ordre om å løslate Paulus og Silas. Paulus svarte: «Uten lov og dom er vi blitt pisket offentlig og kastet i fengsel, enda vi er romerske borgere. Og nå skal vi altså sendes bort i hemmelighet. Nei, takk! De får selv komme og føre oss ut.»

Rettsbetjentene brakte dette svaret til dommerne, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere. De kom og ba om unnskyldning, fulgte dem ut av fengselet og ba dem reise fra byen. Paulus og Silas dro hjem til Lydia, og traff søsknene der. Søsken i denne sammenheng, betyr at man tror på samme Far. Paulus og Silas satte mot i søsknene, før de dro videre. For et mot og for en tydelighet som Paulus la for dagen!

Den videre reisen gikk blant annet til Tessalonika, hvor Paulus underviste om skriftene i den jødiske synagogen. Mange ble overbeviste og sluttet seg til Paulus og Silas. Dette gjorde jødene brennende harme, og de fikk med seg noen pøbler fra torget og satte byen på ende. Det er ikke siste gangen i historien at ledere har fått med seg pøbler for å motarbeide det som er sant. Tankene mine går til stormingen av den amerikanske kongressen, da Donald Trump tapte presidentvalget.

Paulus og Silas fikk hjelp av brødrene til å komme seg videre om natten, og de dro til Berøa. Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte. Mange av dem kom til tro, det samme gjorde en del fornemme greske kvinner og mange greske menn.

Jødene fra Tessalonika fikk høre at Paulus fortalte om Gud i Berøa, så de dro dit, og hisset opp folkemengden og lagde bråk. Paulus dro da videre til Aten.

Paulus # 6. En gang Paulus og Silas var på vei til bønnestedet ved elven, møtte de en slavekvinne som hadde en spådomsånd i seg. De som eide henne, tjente gode penger på spådomskunstene hennes. Hun fulgte etter Paulus og resten av følget hans mens hun skrek: «Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.» Dette gjentok seg i flere dager. Paulus ble sint, og sa til spådomsånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne!» Og den forlot henne på timen. Da herrene hennes forsto at det ikke var mer fortjeneste å håpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg til myndighetene på torget. Paulus og Silas ble anklaget for å lage bråk og innføre nye skikker. Det endte med at Paulus og Silas ble angrepet, pisket og satt i fengsel.

Ved midnatt holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger i fengselet, og fangene lyttet til dem. Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Dørene sprang opp, og lenkene løsnet fra fangene. Fangevokteren for da opp, og trodde at fangene var rømt. Han grep et sverd, og ville ta sitt eget liv fordi han hadde latt fangene slippe unna. Da hørte han Paulus, som ropte av all sin kraft: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.»  Vi kan lese videre i Ap.gj. 16,29: «Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.»

Fangevokteren tok med Paulus og Silas hjem til seg selv, og de fikk mat og fikk vasket sårene sine. Paulus og Silas forkynte Herrens ord for familien til fangevokteren, og alle ble døpt.

Paulus # 5. På tur tilbake, dro Paulus og Barnabas innom byene de hadde besøkt, en gang til. Det står i Ap.gj. 14,22: «De styrket disiplene og formante dem til å holde fast på troen og sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.»

Mange hedninger begynte å tro på Jesus. Tilbake i Jerusalem ble det diskusjoner om i hvilken grad hedningene skulle pålegges å holde Moseloven. Fariseerne mente at hedningene måtte omskjæres, og at det ikke kunne bli frelst dersom de ikke gjorde dette. Disippelen Peter sto tydelig fram og sa at Gud ikke gjorde forskjell på folk da de fikk Den hellige ånd. «Ved troen renset han hjertene deres,» sier Paulus i Ap.gj. 15, 9. Han fortsatte med å si at det er Herrens nåde som frelser.

Paulus dro ut på sin andre misjonsreise, sammen med Silas. De la veien gjennom Syria og Kilikia, og styrket menighetene der. Paulus hadde et syn om natten. I Ap.gj. 16,9 står det: «Han så en makedoner som sto og kalte på ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Paulus forsøkte straks å komme til Makedonia, for han skjønte at Gud hadde kalt de til å forkynne evangeliet der.

Fillipi var en by som lå i det første distriktet i Makedonia. Der talte Paulus og Silas til noen kvinner som var samlet ved et bønnested ved en elv. Der var blant annet en kvinne som het Lydia. Det står i Ap.gj. 16,14 at Herren åpnet hennes hjerte, så hun tok til seg det Paulus sa. Det er en bønn vi kan få be alle sammen: At Gud må åpne hjertene våre, så vi tar til oss det som er sant.

Men Paulus hadde mer dramatikk i vente. Det forteller jeg mer om i morgen.