Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Brevet til Kolosserne skriver Paulus mens han sitter i fengsel. I 4,2 skriver han: «Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud! Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet så vi kan forkynne Kristi mysterium, det som jeg nå er i fengsel for. Be om at jeg må tale slik jeg skal, når jeg gjør det kjent. Gå fram med visdom blant dem som står utenfor, og bruk den dyrebare tiden godt. La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.»

Også i dag kan vi få være med å be om åpne dører for ordet. Ordet = tekstene hvor Bibelen lærer oss om Gud, Jesus og Den hellige ånd. Vi kan be om at både vi selv og andre må bruke den dyrebare tiden godt, og at Den hellige ånd må lede oss når vi skal fortelle andre om Gud og Jesus. Takk Paulus, for at du minner oss på at alt vi sier skal være vennlig! Det er en viktig påminnelse, også i dag. Det er dessverre sagt og gjort uvennlige ting fra kristne mennesker opp igjennom historien, som har skapt sår hos andre, slik at de igjen har tatt avstand fra Gud og Jesus.

Linn Kristin og Torbjørn Skodvin har skrevet sangen Der det nye livet lever. Den går slik: «Der det nye livet lever, der tar ingen veier slutt. Alle hindringer og grenser har et nysatt fotspor brutt. Hvor det fører det vet ingen, men en vandring har tatt til. Med hele verden som sitt mål, kan ingen gå seg vill.»

Og jeg hopper til vers tre:

«Slik som Peter og Johannes og Maria gjorde før. Da de delte ut sin glede, skal vi gå fra dør til dør. Og når ordets nøkler åpner en lukket hjertegrind, går vi et skritt til siden slik at Jesus slipper inn.»

Ordene i sangen, minner meg om Paulus sine ord. Å være utholdende i bønn, og be om åpne hjertedører. Være vennlige, og dele verdens beste nyheter med salt og kraft.

Hvis du skulle fortalt en annen person om det viktigste av det som står i Bibelen, hva ville du trukket fram?

Dette er en fortsettelse fra teksten i går. I avisen Vårt Land den 27.07.21, tar Preses Olav Fykse Tveit et initiativ til et oppgjør med holdningene bak angrepet 22. juli, også blant religiøse ledere. Han sier: «Å følge Jesus og være kristne legger dette ansvaret på oss.» Fykse Tveit peker på at religiøse aktører kan spille en forebyggende rolle for blant annet barn og unge i kampen mot ekstremisme. Han peker på at det gjøres mye arbeid på tvers av trossamfunnene i Norge. Den norske kirke har også flere kirkelige dialogsentre rundt i landet. «Vi bør samle alle gode krefter for å stoppe grusomhetene,» sier Fykse Tveit. Han peker på at både Anders Behring Breivik og Philip Manshaus lot seg inspirere av religiøse tekster og symboler. Det er viktig at kristne ledere må være realistiske og ta disse holdningene på alvor. Intern opplæring, og en økt forståelse av hva rasisme og ekstremisme handler om, er viktig.

Dagen etter dette innlegget, hadde prost Kristin Moen Saxegaard et innlegg i den samme avisa, hvor hun fortalte at hun under en omvisning på 22. juli-senteret ble spurt: «Hva betyr 22. juli – vi glemmer aldri for deg?» Moen Saxegaard skriver at hun prøver seg på to svar. Et enkelt og et krevende. Det enkle svaret er at det ligger kirken nært å stå opp mot utenforskap, og tilby gode fellesskap for alle. Dette innebærer å ta vare på ungdom som faller utenfor, og jobbe forebyggende. Det andre, mer krevende svaret, innebærer at vi som kirke er bærere av den religionen som terroristen mente å finne seg til rette i. «Det må vi aldri glemme,» skriver Moen Saxegaard. «Vårt ansvar er å bidra til å formulere hva sunn og usunn kristen tro er. Vi må våge å medgi at den bibelske tradisjon bærer problematiske sider i seg som kan misbrukes, slik også Koranen misbrukes. Og vi har et ansvar for å gjøre noe med det. Vi må passe oss for ikke å bli misbrukt, og vi må bidra til å avdekke og å ta avstand.»

Hvordan vil du definere sunn, kristen tro? Jeg tenker at en sunn, kristen tro speiler den gylne regel: «Alt dere vil at andre skal gjør mot dere, skal også dere gjøre mot dem,» slik Jesus sier det i Matt. 7,12.

Klokken 08 hver morgen mottar jeg en liten bibeltekst som melding på mobilen min. Mens rettsaken etter terroren den 22. juli 2011 pågikk, mottok den denne teksten 1. Tess. 5,15: «La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.» Jeg ble sittende å tenke på rosetoget i Oslo etter angrepet, og på hun som sa: «Tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen!» Dette er virkelig å leve ut ordene til Paulus.

Samtidig er det i forbindelse med ti-års markeringene etter denne grusomme terrorhandlingen, kommet fram at vi trenger et tydeligere oppgjør med høyreekstreme holdninger. Høyreekstreme holdninger er mer fremtredende nå, enn de var for ti år siden. Hvor kommer disse holdningene fra? Overlevende etter 22. juli opplever ofte å bli hetset når de uttaler seg i media, og PST beskriver en økning i rekrutteringen til høyreekstreme miljøer. Det finnes politikere, både i vårt eget og i andre land, som deler innlegg i sosiale medier hvor det bygges opp under fremmedfrykt. Det kan være et bilde av båtflyktninger, som ser ut som de er på en rolig og fredelig båttur i kontrollerte former, eller muslimer som fremstilles som terrorister. Det finnes nettsteder som på finurlige måter påvirker oss med budskap som kan oppleves som truende mot noe vi har kjært. Et eksempel er Facebooksiden Alternativt Media, som delte et innlegg hvor følgende tekst sto, sammen med et kors i solnedgang: «Vil du at alle kristne kors skal fjernes fra alle offentlige steder i Norge for å unngå å støte og krenke muslimer? Kommenter med ja eller nei! Del gjerne.» Kjære, kristne venner! Det er tid for å være våkne! Hva tror du de som delte denne teksten ønsket å oppnå? Jeg vil tro at målet med å dele en slik tekst er å skape fremmedfrykt og avstand, i forhold til muslimer. Og å få oss som er kristne til å føle oss truet av våre muslimske søsken. Et nyord er ragebait eller klikk-åte, som vil si at man bruker vinklinger i tekst og bilder for å provosere fram en sint reaksjon. Dette for å få leseren til å klikke seg inn, like eller dele saken, og kommentere saken i kommentarfelt eller i sosiale medier. Slik skal saken «gå viralt.» Ragebait skal gjerne stadfeste og forsterke eksisterende fiendebilder.

Vi står overfor mye påvirkning. Hva vil vi la oss påvirke av? Hvordan kan vi være våkne og bevisste, klare å avdekke det når vi blir utsatt for klikk-åte, avkle destruktive holdninger og motvirke høyreekstreme holdninger? Jeg tror dette er problemstillinger som vi trenger å jobbe med kontinuerlig, og hjelpe hverandre til å se og forstå. Jeg fortsetter på temaet i morgen.

Abrahams barn # 3. Den 22. juli 2021 var Geir Lippestad gjesteskribent i avisa Vårt Land. Dette i anledning at det var 10 år siden angrepet på regjeringskvartalet og Utøya. Jeg anbefaler å lese hele innlegget, og kommer med noen utdrag her. Geir skriver: «Det viktigste først: Når vi bekjemper utenforskap, bekjemper vi fremveksten av radikalisering og ekstremisme.» Videre skriver Geir: «Avstanden mellom mennesker i Norge kan være stor, både kulturelt og økonomisk. Vi er mange som lever fraskilt fra andres virkeligheter. Ved å møtes og gå i dialog lærer vi at mangfold og forskjellighet ikke er en trussel, men en berikelse som er avgjørende for at vi lykkes som samfunn. Vi behøver flere arenaer der folk kan møtes på tvers av ulike gruppetilhørigheter, der man kan dyrke den åpne og fordomsfrie samtalen. Mangfolds-kompetanse må inn som en prioritert kompetanse i alle styrer, råd og utvalg. Det vil sikre en opplæring i verdien av mangfold i alle aldersgrupper. Mangfold er en ressurs, og verdien av forskjellighet må vises fram. Det vil også lønne seg.»

Vi er mange som har erfart at det er lettere å opprettholde sårhet, konflikt og det som skiller oss, når vi kun betrakter hverandre fra avstand. Det skjer ofte noe fint når vi møtes ansikt til ansikt og blikk mot blikk. Det blir lettere å tilgi hverandre, forstå hverandre og gi hverandre en ny start.

Geir Lippestad trekker fram betydningen av å motvirke avstand og utenforskap, snakke sammen og erfare at forskjellighet kan berike.

Jesus og Paulus var rågode på dette. Jesus fikk mye kritikk fordi han oppsøkte de som falt utenfor. Han rørte ved en mann som var spedalsk, og mannen ble frisk. Den spedalske mannen var vant til å bli sett på som skitten, uren og utstøtt. Han levde et ensomt liv med mye smerte. I Mark.1,40 kan vi lese om hvordan Jesus fikk inderlig medfølelse, så han og rørte ved han. Den spedalske mannen ble frisk, og ble inkludert i fellesskapet.

Paulus flyttet grensene for hvem frelsen gjaldt for, og møtte mye motstand for dette hos prester og fariseere.

Hvordan kan vi alle i større grad jobbe med vår frykt for det ukjente og de ukjente? Har du lagt merke til noen der du bor, som faller utenfor? Hvordan kan du, nabolaget, vennegjengen, menigheten eller andre fellesskap sørge for at flere kan få oppleve å høre til?

Abrahams barn # 2. Jeg har ei muslimsk venninne, som på mange måter imponerer meg. Hun og familien var gjennom en dramatisk flukt fra krigen i Irak. De kom til Norge for noen år siden. Jeg ble kjent med henne da mannen min og jeg meldte oss som flyktningeguider hos Flyktningtjenesten. Vi ble koblet til denne hyggelige familien fra Irak, og relasjonen utviklet seg ganske raskt til å bli et vennskap. Vi har gjort mye hyggelig sammen. Noen ganger har familien hatt behov for hjelp til å fylle ut skjemaer og papirer, øvelseskjøre eller å få følge til et møte. Andre ganger er det vi som har fått nyte deilig mat, med mange gode smaker. Vi har vært på turer, feiret bursdag, lekt og tøyset. Min muslimske venninne lever troen sin. Hun gleder seg til å faste, og har lest Koranen mer enn 30 ganger. Hun ble svært overrasket da hun hørte at jeg som 48 år gammel leste hele Bibelen for første gang. Når hun tar fram Koranen, gjør hun det med respekt og ærbødighet. Hun kysser Koranen før hun begynner å lese. Ofte inviterer hun til en åpen samtale: «I Koranen står det at da Maria hadde født Jesus, spiste hun dadler for å komme til krefter.» Hun er interessert, og spør «Hva sier Bibelen om dette?» Min irakiske venninne beskriver ord fra Koranen, som jeg kjenner igjen fra Bibelen: «Gud ser på hjertene våre.» Familien tar vare på hverandre, er likestilt og følger opp barna godt.

Bibelen er svært tydelig på at vi skal elske innflytterne i landet vårt som oss selv. I 3. Mos. 19,33 står det: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.»

For meg har det vært en glede og velsignelse å bli kjent med den irakiske familien. Det har også vært trosstyrkene og inspirerende å erfare hvordan min muslimske venninne lever ut sin tro. Kjenner du noen muslimer? Kanskje er det noen som bor i nærheten, som du kan ta kontakt med?

Abrahams barn # 1. Abrahams barn var teaterforestillingen som først var planlagt på Scene 3 ved Det Norske Teateret. Så kom 22. juli 2011, og temaet for forestillingen ble svært aktuelt og fikk stor oppmerksomhet. Forestillingen ble flyttet til hovedscenen, og gikk for fulle hus lenge. Mange ville se og forsøke å forstå noen sammenhenger. Hva hadde påvirket terroristen til å ende opp med å drepe 77 mennesker? Han kalte seg kristen, og fryktet muslimers makt og påvirkning. Mange av de som kom til teateret ønsket å lære mer om hvordan kan vi leve sammen i fred og respekt, til tross for ulik tro. Hva har vi felles, og hva skiller oss? Svein Tindberg mottok Heddaprisen for monologen Abrahams barn. Juryen skrev i sin begrunnelse: «Årets forestilling er unik, holder et høyt kunstnerisk nivå og belyser innsiktsfullt og objektivt et politisk spørsmål som brått ble brennende aktuelt etter begivenheten som snudde opp ned på Norge 22. juli i fjor.» Jeg så forestillingen, og opplevde fortellingen som samlende.

I forestillingen fortelles historien om jødedom, kristendom og islam, som alle har Abraham som sin stamfar. Abraham fikk Isak med Sara, som ble utgangspunktet for den kristne retningen. Vi som kaller oss kristne, ser på Jesus som Guds sønn og frelser. Vi forholder oss til både Det gamle og Det nye testamentet, som våre hellige bøker. Jødene forholder seg til Mosebøkene i Det gamle testamentet, som sine hellige bøker. Jødene har også Abraham som sin stamfar. Husker du historien om Abraham og Hagar, som jeg delte i begynnelsen av januar? Abraham fikk også barn med slavekvinnen Hagar. Hun fikk sønnen Ismael, som ble utgangspunktet for islam, og den muslimske retningen. Muslimene har Koranen som sin hellige bok, og kaller Gud for Allah.

I en anmeldelse i Klassekampen 12.09.11, ble Abrahams barn omtalt på denne måten: «For meg som er ikke-troende er Abrahams barn en intellektuelt fascinerende og tankevekkende fortelling som viser det nære slektskapet mellom de tre monoteistiske religionene. «Du skal ikke slå i hjel», sier vår Gud og jødenes Elohim, mens Koranens Allah sier at «om noen dreper et menneske, skal en se på det som om han hadde tatt livet av hele menneskeslekta».

Når alle de tre religionene sine hellige skrifter er så tydelige på at man ikke skal drepe, hva gjør at noen dreper og utøver terror og begrunner sine handlinger i troen sin? Sannheten er at en terrorist på ingen måte representerer Gud eller Allah, men utfører gjerninger tuftet på galskap og ondskap. Jeg vil skrive videre om Abrahams barn i morgen.

Tro, tvil og håp # 4. Nelson Mandela har sagt: «Må dine valg være en refleksjon av håpene dine, og ikke av frykten din.» Jeg så en plakat en gang som viste ei åpen hånd som strakte seg ned fra himmelen som en invitasjon. Teksten på plakaten lød: «Faith over fear.» Er det slik at tro driver frykt på flukt? Hva skjer hvis vi lar frykten vår styre valgene våre? Hvilke begrensninger setter dette for livene våre? Hva hvis vi lar våre valg være en refleksjon av våre håp? Er dette med på å gjøre oss i stand til å tørre å skape en forandring til det bedre?

Albert Einstein har sagt: «Lær av gårsdagen, lev for i dag, håp for i morgen.»

Rom, 8,24: «For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men, hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi på noe med tålmodighet.» Og i Rom. 15,13: «Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.»

Ragnhild Bakke Waale har skrevet diktet Bæreengelen: «Denne dagen trenger jeg bærekraft. Jeg trenger en engel som vet mer enn ordene, forstår dypere enn tankene, favner videre enn hjertet, slår vingene sine om meg, og gir meg et løft. Jeg trenger et himmelsk håndtrykk akkurat denne dagen.»

Tro, tvil og håp # 3. «Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vil leter etter svaret, kommer vi nærmere sannheten.» Dette sitatet tilhører Pierre Abelard. Noe av det fine med tvil, er at den gjør at vi stiller spørsmål og er på leit. Dette kan gi oss økt forståelse, erfaring og visdom. Hvis vi ikke stiller spørsmål eller kjenner på tvil, kan dette begrense muligheten til utvikling. Det finnes miljøer hvor det ikke er rom for å stille spørsmål eller tvile. Det finnes barn som vokser opp i familier, hvor det ikke er rom for å stille spørsmål eller mene noen annet enn det foreldrene mener. Dette er svært usunt, og begrenser barn og unge sin mulighet for vekst og utvikling. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kunne levd på andre sine ferdigtygde sannheter. Jeg må finne ut, prøve meg fram og erfare selv. Det er først da det blir ekte. Trond-Viggo Torgersen sin sang «Tenke Sjæl» og Alf Cranner sin sang «Din tanke er fri» beskriver noe av dette. «Tenke sjæl» går slik: «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa. Ikke vri deg unna, ikke være likeglad. Ikke late som du ikke mente det du sa, ikke si som andre, du må tenke sjæl.»

Og slik lyder «Din tanke er fri»: «Din tanke er fri, hvem tror du den finner. Den flykter forbi, slik skygger forsvinner. Den kan ikke brennes, av fiender kjennes, og slik vil det alltid bli, din tanke er fri.»

Paulus opplevde konstant å bli forfulgt for sine tanker, da han reiste rundt for å fortelle om Jesus. Men selv da han satt i fengsel gledet han seg over alt det gode som skjedde utenfor fengselet, i menighetene han hadde besøkt. I Fil. 4,4, skriver han: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!» Snakk om å bruke tankens kraft positivt.

I sitt andre brev til korinterne, skriver Paulus i 4,8: «Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel.» Paulus var mannen som gikk fra å være i et miljø hvor man forfulgte de kristne, til å bli en av de mest utholdende misjonærene. Han var presset, rådvill, forfulgt og slått ned. Likevel tok han imot en styrke som ga han mot til å fortsette på oppdraget sitt. Med frie tanker, bønner, håp, glede og takknemlighet. Han var i stadig utvikling og modning.

Om vi tviler betyr det kanskje bare at vi er på leit, og beveger oss nærmere sannhet og visdom?

Tro, tvil og håp # 2. Mange synes det er vanskelig å tro. Å tro er ingen prestasjon eller noe man «får til». I Ef. 2,8 skriver Paulus: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» Tro er altså noe vi kan få ta imot fra Gud, som en gave. Han ønsker å gi denne gaven til hver og en av oss.  Martin Luther King har sagt at: «Tro er å ta det første skrittet selv når du ikke ser hele trappen.» Det kan bety å ta sjansen på å be, selv om man ikke er sikker på om Gud lytter eller svarer. Eller å lese i Bibelen, til tross for at det er mange ting man ikke forstår.

I Bibelen står det blant annet om tro: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.» (Hebr. 11,1.) I Kol. 1,23 står det: «Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir.» Kan man slik sett si at troen både er en gave fra Gud, men samtidig et valg om å bli stående i en nær relasjon til han?

Jeg sender med deg en velsignelse fra det fjerde århundret ut i dagen og natten: «Herren være foran deg, for å vise deg den rette vei! Herren være ved siden av deg, for å lukke deg inn i sine armer og beskytte deg. Herren være bak deg, for å bevare deg fra menneskers ondskap. Herren være under deg, for å fange deg opp når du faller, og redde deg ut av snarene. Herren være i deg, for å trøste deg når du har det vondt. Herren være over deg for å velsigne deg.»

Tro, tvil og håp # 1. Tvil en naturlig del av det å tro. Vi som kaller oss kristne tror på noe vi ikke kan se og heller ikke kan fatte eller forstå fullt ut. Vi har mange spørsmål, som vi ikke får svar på her på jorda. Men vi har et håp om et liv etter det jordiske livet, og vi kan få hvile i at når vi kommer dit vil vi i større grad forstå og få svar.

Halvdan Sivertsen har skrevet sangen «Tvil, håp og kjærlighet»:

Kjære Gud vil blir så små, nu mot mørketida.

Gi dem håp som alltid må, lev på skyggesida.

Vis oss kjærlighetas makt, mer en truas styrke.

Tru kan bli til kald forakt, tru kan brenne brua.

Tru kan flytte fjell, tru kan gjør oss redde førr hverandre.

Kjære Gud vi har det godt, vis oss dine veia.

Sånn at trua vi har fått, blir et lys langs leia.

La det skinne mjukt og mildt, og med liten flamme.

Og ikke brenne hett og vilt.

Tvil ska styre trua. Håp ska nære håp.

Kjærligheta kjenne ingen grensa.

Disse få linjene rommer så mye av det mest sentrale i Bibelen. Som kristne har vi fått i oppdrag å gi håp til de som lever på skyggesida. Paulus sier i 1.Kor.: «Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men, størst blant dem er kjærligheten.»

Det finnes mennesker som har opplevd at tru har blitt til kald forakt, og som er blitt møtt med fordømmelse i stedet for kjærlighet.

Og hva skjer når vi er redde for andre sin tro? Det skaper i alle fall avstand.

Lyset som Gud har gitt oss, skal få lyse for andre, og føre til gode gjerninger. Ikke gi brannskader, som mennesker må bruke et helt liv på å lege.

Hvilke møter har du hatt med mennesker som tror? Og hva slags forhold har du selv til å tro?