Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Abrahams barn # 1. Abrahams barn var teaterforestillingen som først var planlagt på Scene 3 ved Det Norske Teateret. Så kom 22. juli 2011, og temaet for forestillingen ble svært aktuelt og fikk stor oppmerksomhet. Forestillingen ble flyttet til hovedscenen, og gikk for fulle hus lenge. Mange ville se og forsøke å forstå noen sammenhenger. Hva hadde påvirket terroristen til å ende opp med å drepe 77 mennesker? Han kalte seg kristen, og fryktet muslimers makt og påvirkning. Mange av de som kom til teateret ønsket å lære mer om hvordan kan vi leve sammen i fred og respekt, til tross for ulik tro. Hva har vi felles, og hva skiller oss? Svein Tindberg mottok Heddaprisen for monologen Abrahams barn. Juryen skrev i sin begrunnelse: «Årets forestilling er unik, holder et høyt kunstnerisk nivå og belyser innsiktsfullt og objektivt et politisk spørsmål som brått ble brennende aktuelt etter begivenheten som snudde opp ned på Norge 22. juli i fjor.» Jeg så forestillingen, og opplevde fortellingen som samlende.

I forestillingen fortelles historien om jødedom, kristendom og islam, som alle har Abraham som sin stamfar. Abraham fikk Isak med Sara, som ble utgangspunktet for den kristne retningen. Vi som kaller oss kristne, ser på Jesus som Guds sønn og frelser. Vi forholder oss til både Det gamle og Det nye testamentet, som våre hellige bøker. Jødene forholder seg til Mosebøkene i Det gamle testamentet, som sine hellige bøker. Jødene har også Abraham som sin stamfar. Husker du historien om Abraham og Hagar, som jeg delte i begynnelsen av januar? Abraham fikk også barn med slavekvinnen Hagar. Hun fikk sønnen Ismael, som ble utgangspunktet for islam, og den muslimske retningen. Muslimene har Koranen som sin hellige bok, og kaller Gud for Allah.

I en anmeldelse i Klassekampen 12.09.11, ble Abrahams barn omtalt på denne måten: «For meg som er ikke-troende er Abrahams barn en intellektuelt fascinerende og tankevekkende fortelling som viser det nære slektskapet mellom de tre monoteistiske religionene. «Du skal ikke slå i hjel», sier vår Gud og jødenes Elohim, mens Koranens Allah sier at «om noen dreper et menneske, skal en se på det som om han hadde tatt livet av hele menneskeslekta».

Når alle de tre religionene sine hellige skrifter er så tydelige på at man ikke skal drepe, hva gjør at noen dreper og utøver terror og begrunner sine handlinger i troen sin? Sannheten er at en terrorist på ingen måte representerer Gud eller Allah, men utfører gjerninger tuftet på galskap og ondskap. Jeg vil skrive videre om Abrahams barn i morgen.

Tro, tvil og håp # 4. Nelson Mandela har sagt: «Må dine valg være en refleksjon av håpene dine, og ikke av frykten din.» Jeg så en plakat en gang som viste ei åpen hånd som strakte seg ned fra himmelen som en invitasjon. Teksten på plakaten lød: «Faith over fear.» Er det slik at tro driver frykt på flukt? Hva skjer hvis vi lar frykten vår styre valgene våre? Hvilke begrensninger setter dette for livene våre? Hva hvis vi lar våre valg være en refleksjon av våre håp? Er dette med på å gjøre oss i stand til å tørre å skape en forandring til det bedre?

Albert Einstein har sagt: «Lær av gårsdagen, lev for i dag, håp for i morgen.»

Rom, 8,24: «For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men, hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi på noe med tålmodighet.» Og i Rom. 15,13: «Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.»

Ragnhild Bakke Waale har skrevet diktet Bæreengelen: «Denne dagen trenger jeg bærekraft. Jeg trenger en engel som vet mer enn ordene, forstår dypere enn tankene, favner videre enn hjertet, slår vingene sine om meg, og gir meg et løft. Jeg trenger et himmelsk håndtrykk akkurat denne dagen.»

Tro, tvil og håp # 3. «Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vil leter etter svaret, kommer vi nærmere sannheten.» Dette sitatet tilhører Pierre Abelard. Noe av det fine med tvil, er at den gjør at vi stiller spørsmål og er på leit. Dette kan gi oss økt forståelse, erfaring og visdom. Hvis vi ikke stiller spørsmål eller kjenner på tvil, kan dette begrense muligheten til utvikling. Det finnes miljøer hvor det ikke er rom for å stille spørsmål eller tvile. Det finnes barn som vokser opp i familier, hvor det ikke er rom for å stille spørsmål eller mene noen annet enn det foreldrene mener. Dette er svært usunt, og begrenser barn og unge sin mulighet for vekst og utvikling. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kunne levd på andre sine ferdigtygde sannheter. Jeg må finne ut, prøve meg fram og erfare selv. Det er først da det blir ekte. Trond-Viggo Torgersen sin sang «Tenke Sjæl» og Alf Cranner sin sang «Din tanke er fri» beskriver noe av dette. «Tenke sjæl» går slik: «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa. Ikke vri deg unna, ikke være likeglad. Ikke late som du ikke mente det du sa, ikke si som andre, du må tenke sjæl.»

Og slik lyder «Din tanke er fri»: «Din tanke er fri, hvem tror du den finner. Den flykter forbi, slik skygger forsvinner. Den kan ikke brennes, av fiender kjennes, og slik vil det alltid bli, din tanke er fri.»

Paulus opplevde konstant å bli forfulgt for sine tanker, da han reiste rundt for å fortelle om Jesus. Men selv da han satt i fengsel gledet han seg over alt det gode som skjedde utenfor fengselet, i menighetene han hadde besøkt. I Fil. 4,4, skriver han: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!» Snakk om å bruke tankens kraft positivt.

I sitt andre brev til korinterne, skriver Paulus i 4,8: «Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel.» Paulus var mannen som gikk fra å være i et miljø hvor man forfulgte de kristne, til å bli en av de mest utholdende misjonærene. Han var presset, rådvill, forfulgt og slått ned. Likevel tok han imot en styrke som ga han mot til å fortsette på oppdraget sitt. Med frie tanker, bønner, håp, glede og takknemlighet. Han var i stadig utvikling og modning.

Om vi tviler betyr det kanskje bare at vi er på leit, og beveger oss nærmere sannhet og visdom?

Tro, tvil og håp # 2. Mange synes det er vanskelig å tro. Å tro er ingen prestasjon eller noe man «får til». I Ef. 2,8 skriver Paulus: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» Tro er altså noe vi kan få ta imot fra Gud, som en gave. Han ønsker å gi denne gaven til hver og en av oss.  Martin Luther King har sagt at: «Tro er å ta det første skrittet selv når du ikke ser hele trappen.» Det kan bety å ta sjansen på å be, selv om man ikke er sikker på om Gud lytter eller svarer. Eller å lese i Bibelen, til tross for at det er mange ting man ikke forstår.

I Bibelen står det blant annet om tro: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.» (Hebr. 11,1.) I Kol. 1,23 står det: «Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir.» Kan man slik sett si at troen både er en gave fra Gud, men samtidig et valg om å bli stående i en nær relasjon til han?

Jeg sender med deg en velsignelse fra det fjerde århundret ut i dagen og natten: «Herren være foran deg, for å vise deg den rette vei! Herren være ved siden av deg, for å lukke deg inn i sine armer og beskytte deg. Herren være bak deg, for å bevare deg fra menneskers ondskap. Herren være under deg, for å fange deg opp når du faller, og redde deg ut av snarene. Herren være i deg, for å trøste deg når du har det vondt. Herren være over deg for å velsigne deg.»

Tro, tvil og håp # 1. Tvil en naturlig del av det å tro. Vi som kaller oss kristne tror på noe vi ikke kan se og heller ikke kan fatte eller forstå fullt ut. Vi har mange spørsmål, som vi ikke får svar på her på jorda. Men vi har et håp om et liv etter det jordiske livet, og vi kan få hvile i at når vi kommer dit vil vi i større grad forstå og få svar.

Halvdan Sivertsen har skrevet sangen «Tvil, håp og kjærlighet»:

Kjære Gud vil blir så små, nu mot mørketida.

Gi dem håp som alltid må, lev på skyggesida.

Vis oss kjærlighetas makt, mer en truas styrke.

Tru kan bli til kald forakt, tru kan brenne brua.

Tru kan flytte fjell, tru kan gjør oss redde førr hverandre.

Kjære Gud vi har det godt, vis oss dine veia.

Sånn at trua vi har fått, blir et lys langs leia.

La det skinne mjukt og mildt, og med liten flamme.

Og ikke brenne hett og vilt.

Tvil ska styre trua. Håp ska nære håp.

Kjærligheta kjenne ingen grensa.

Disse få linjene rommer så mye av det mest sentrale i Bibelen. Som kristne har vi fått i oppdrag å gi håp til de som lever på skyggesida. Paulus sier i 1.Kor.: «Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men, størst blant dem er kjærligheten.»

Det finnes mennesker som har opplevd at tru har blitt til kald forakt, og som er blitt møtt med fordømmelse i stedet for kjærlighet.

Og hva skjer når vi er redde for andre sin tro? Det skaper i alle fall avstand.

Lyset som Gud har gitt oss, skal få lyse for andre, og føre til gode gjerninger. Ikke gi brannskader, som mennesker må bruke et helt liv på å lege.

Hvilke møter har du hatt med mennesker som tror? Og hva slags forhold har du selv til å tro?

Paulus # 14. Etter tre måneder på Malta seilte de videre, og kom etter hvert til Roma. Det står i Ap.gj. 28,15: «Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot.»

Paulus fikk tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med han. Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, la Paulus fram sin sak. Jødene svarte: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er noen av brødrene kommet hit for å gi beskjed eller si noe vondt om deg. Men, vi vil gjerne høre deg selv si hvordan du tenker, for om denne sekten vet vi i alle fall at den blir motsagt overalt.» De avtalte en dag med ham og kom dit hvor han bodde; de var enda flere enn første gang. Fra morgen til kveld forklarte og vitnet Paulus for dem om Guds rike, og ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus. Noen av dem ble overbevist av det han sa, mens andre var vantro. De gikk fra hverandre dypt uenige, men ett ord fikk Paulus sagt dem:

«Med rette sa Den hellige ånd til fedrene deres gjennom profeten Jesaja: Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne! For dette folkets hjerte er blitt fett. Tungt hører de med ørene, og øynene har de lukket til, så de ikke kan se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertene og ikke vende om så jeg får helbredet dem. Derfor skal dere vite at denne Guds frelse er sendt til hedningene, og de skal høre.» Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de diskuterte heftig med hverandre. 

Hvordan står det til med våre hjerter? Er de blitt fete, så vi ikke forstår? Hører vi med ørene og ser vi med øynene? Tar vi imot frelse og helbredelse?

Paulus ble boende i Roma i to år. Han tok imot alle som kom til han. Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus.   

Vi har brukt de to siste ukene til å bli bedre kjent med Paulus. Tekstene er hentet fra Apostlenes gjerning i Det nye testamentet. Etter Apostlenes gjerninger i Bibelen, kommer Paulus sine av brev til de ulike menighetene han hadde besøkt, og ønsket å besøke.  De inneholder mye visdom, og jeg vil komme tilbake til disse om noen uker.

Paulus # 13. Paulus og noen andre fanger ble overlatt til en offiser ved navn Julius, da de gikk om bord i skipet som skulle frakte dem til Italia. På reisen var de innom flere havner i Asia. Julius behandlet Paulus vennlig, og ga ham lov til å besøke vennene sine i de ulike havnene, og nyte godt av deres omsorg.

Ute på havet kom skipet ut i svært dårlig vær, som varte i flere dager. Mens, stormen raste kastet de lasten over bord, i et forsøk på å redde skipet. De mistet håpet om redning, og hadde ikke fått i seg mat på lenge. Paulus hadde forsøkt å advare mot å seile ut, men var ikke blitt hørt. Nå sto han fram og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men, nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener og han sa: «Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.» Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»

Etter å ha seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene kjenning av land. Dette viste seg å være øya Malta. Da de 276 menneskene om bord i skipet fikk reddet seg i land, laget de bål for å holde varmen. Paulus samlet sammen kvister til bålet, og ble bitt av en giftig slange. De andre ventet at han skulle hovne opp eller falle død om, men Paulus var like frisk. Da slo de andre om, og sa at han måtte være en gud. Paulus fortsatte å gjøre under, og helbredet mange som var syke på øya.

Jeg har også vært på Malta en gang, og husker den vakre hovedstaden Valletta, med alle sine lysebrune steiner i alt fra murer til byggverk og veier. Yngstedatter Mina var 2 ½ år, og ønsket å bruke litt av feriepengene sine til å kjøpe en Maltabuss, denne særegne oransje og hvite bussen som bare finnes på Malta. Mina var full av inntrykk da vi skulle legge oss, og det var vanskelig å sove. Hun krabbet da opp i senga til oss voksne og brukte trøtte foreldre oss som veier med Maltabussen sin, til klokken var langt på natt.

Paulus brukte tiden sin på Malta godt, og det var han som innførte kristendommen til Malta, da han led skipbrudd der i år 60.

Paulus # 12. Paulus var nær ved å bli slått i hjel i Jerusalem, da kommandanten pågrep han. Paulus fikk tillatelse til å tale til folket. Han stilte seg på trappen, og fortalte hvordan han hadde vært på vei til Damaskus for å forfølge disiplene, men at Jesus viste seg for han på veien. Han fortalte om lyset han så, stemmen han hørte, at han ikke kunne se de neste dagene og at Ananias ble ledet av Gud til å komme dit han var. Etter hvert begynte folket å rope, skrike, veive med kappene og kaste støv opp i luften. Paulus ble ført inn i borgen, og det ble bestemt at han skulle avhøres under pisking.  Paulus spurte en offiser som var til stede: «Har dere lov til å piske en romersk borger før han har fått en dom?»  Kommandanten ble redd da han forsto at han hadde lagt en romersk borger i lenker.

Neste dag samlet han hele Rådet, fordi han ville ha klar beskjed om hva jødene anklaget Paulus for. Paulus sa i Ap.gj. 23,6: «Brødre, jeg er selv fariseer og sønn av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.» Det ble mye uro og diskusjoner i Rådet, og striden ble så voldsom at kommandanten fryktet at de skulle slite Paulus i stykker. Han befalte soldatene å gå ned og rive Paulus ut av hendene deres, og føre ham inn i borgen. Natten etter sto Herren foran Paulus og sa: «Vær frimodig! Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»

Dramatikken var ikke over i Jerusalem for Paulus. Jødene ville drepe han i et bakholdsangrep. Kommandanten fikk vite dette, og sendte Paulus til Cæsarea. Dette for at Paulus skulle forhøres av landshøvdingen der. Paulus fikk legge fram saken sin, og sa blant annet i 24,14: «Men en ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene, og jeg har det samme håpet til Gud som disse har: at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde.»

Jeg vil anbefale å lese hele Apostlenes Gjerninger i Det nye testamentet, da jeg kun kan gjengi bruddstykker her. Det er spennende lesing og mye til ettertanke. Det ble etter hvert avgjort at Paulus skulle sendes til Roma, fordi han hadde anket saken sin inn for keiseren. Paulus hadde da sittet fengslet i Cæsarea i to år. Jeg forteller mer om reisen til Roma i morgen.

Paulus # 11. Paulus sto fjellstøtt i det oppdraget han hadde fått av Jesus. Han ble kontinuerlig minnet på at livet hans var i fare, der han reiste rundt til stadig nye steder for å fortelle om Gud og Jesus. I Ap.gj. 20,24 sier han: «For meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: Å vitne om evangeliet om Guds nåde.» I brevet som han seinere skrev til menigheten i Roma, skrev han i 14,7: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.»

Da Paulus brøt opp fra Efesos, var det til stor sorg fra menigheten. Det står i Ap.gj. 20,37: «De brast alle i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham. Det som ga dem mest sorg, var at Paulus sa at dette var siste gang de møttes. Paulus minner menigheten på noe viktig i 20,35: «Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de salige ordene til Herren Jesus: Det er saligere å gi enn å få.»

På reisen tilbake til Jerusalem ble Paulus advart flere ganger, om at livet hans ville være i fare om han dro dit. Paulus svarte i Ap.gj. 21,13: «Hvorfor gråter dere og gjør meg tung om hjertet? Selv er jeg villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.»

I Jerusalem hisset jødene fra Asia opp folkemassen, som grep Paulus. De holdt nesten på å slå han i hjel, da kommandanten for vaktstyrken fikk melding om at hele Jerusalem sto på ende. Kommandanten pågrep Paulus, og ga ordre om at han skulle bindes med to lenker.

Paulus ba kommandanten om å få lov til å tale til folket. Det fikk han lov til, og jeg kommer tilbake til denne talen i morgen.

Paulus # 10. I Ap.gj. 19,11 beskrives det at Gud gjorde helt uvanlige under ved Paulus sine hender. Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket. Av yrke var Paulus teltmaker. Han jobbet som dette ved siden av å misjonere.

Noen omreisende jødiske åndemanere forsøkte også å si fram Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder i seg, og sa: «Jeg besverge dere ved den Jesus som Paulus forkynner.» Det var sju sønner av den jødiske overpresten Skevas som drev på med dette. Men den onde ånden svarte dem: «Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?» Mannen som hadde den onde ånden i seg, for løs på dem, overmannen dem alle og slo dem til blods, så de rømte ut av huset nakne og forslåtte. Dette ble kjent blant alle som bodde i Efesos, både jøder og grekere, så det kom en frykt over alle, og Herren Jesu navn ble lovprist. Og ikke så få av dem som hadde drevet med svartekunster, kom med bøkene sine og brente dem mens alle så på. Verdien av dem ble regnet ut og ble til sammen 50 000 sølvpenger.

Slik fikk Ordet fremgang og styrke ved Herrens makt. Det står videre i Ap.gj. 19,21: «Etter det som nå var fullført, bestemte Paulus seg for å dra gjennom Makedonia og Akaia og videre til Jerusalem. «Når jeg har vært der», sa han, «må jeg også reise til Roma.»