Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Mannen min har vokst opp med en far som er svært begeistret for speedway. Hvis du ikke har noe forhold til speedway fra før, kan jeg gi deg en rask innføring: Det er konkurranser på motorsykkel i høyt tempo. I svingene setter føreren venstre fot i bakken, legger sykkelen på skrått innover og lar bakhjulet spinne med full kraft gjennom svingen, for så å skyte fart ut på langsidene. Motoren går på metanol, og det legger en egen lukt over arenaen. Det er skikkelig «fræs», som The Voice-dommer Matoma ville sagt. Min svigerfar sin speedwayinteresse har gitt oss mange fine turer, og spennende opplevelser. Vi har vært i Italia, Polen, Tsjekkia, Sverige og England. Vi har lært om både speedway og kultur. Ofte har vi vært innom ei kirke på veien. Mannen min forteller om en tur til Polen, hvor det kom noen menn som bodde på gata til kirka da gudstjenesten startet. Dette var helt naturlig. Mennene var preget av et liv på gata, og var både slitne og skitne. Det er ikke sikkert at de var edru, heller.

I boka «Store spørsmål – korte svar», blir Kari Veiteberg spurt om hun har ei yndlingskirke. Hun svarer at det er Tøyenkirka, fordi den har formet henne mest. Det er Kirkens bymisjon som driver Tøyenkirka, og Kari har jobbet der i nesten ti år. Kari skriver: «Der feires det hverdagsmesse hver onsdag. Klokka seks spiser vi suppe nede, og klokka sju feirer vi messe oppe. En frivillig har da spurt ulike folk som har dukka opp den kvelden, om å bære lys, blomster, lese tekst og dele ut nattverd.» Herlig, herlig!! Ja, takk til flere kirker etter Tøyenkirkemodellen. Kirker hvor alle kan føle seg velkommen, selv om de er skitne, slitne og kanskje ruset.

Paulus har sagt at Gud ikke gjør forskjell på folk. I Gal 3,28 skriver han: «Dere er alle èn i Kristus Jesus.» Møter vi ulike mennesker med den samme innstillingen?

Jesus og barna # 2. Jeg har aldri vært så glad i det pene og pyntelige. Da jeg var barn, kunne jeg gjerne gå rett fra stallen til bursdag hos mine besteforeldre. Mormor var ei svært raus dame, men akkurat da sa hun fra at hun satte pris på at jeg gikk hjem og skiftet først. Jeg trives fortsatt bedre i superundertøy, enn i kjole.

I kirka kan det lett bli pent og pyntelig. Dette kan gjøre terskelen høyere for å gå dit når man sliter med livet sitt. Når angsten herjer, når lommeboka er tom eller når man ikke synes man har noe fint å ha på seg. Jeg kjenner at tanken på dette er skikkelig trist og sår! Når man virkelig trenger å høre om Gud sin kjærlighet, så lar man være å gå på grunn av at man ikke føler seg bra nok. Jesus viste svært tydelig hvordan Gud tenker. Han så alltid de som falt utenfor: den spedalske, hun som var fattig, han som oppførte seg rart, den blinde, han som var lam, hun som var uren.

Et av mine store ønsker, er at det skal være svært høyt under taket i kirkene våre, og at tersklene inn skal høvles ned. Barne- og ungdomsarbeidet må også bære preg av dette. «Velkommen som du er, slik du har det akkurat nå. Du passer perfekt inn her!»

En gang var vi på sommerleir med speiderne. En av guttene, som vi hadde forstått at hadde det vanskelig hjemme, storkoste seg. Han badet, lekte og var en av gjengen. Jeg har et bilde hvor han sitter med et stort smil på ei grein oppe i et tre og spiser ostesmørbrød. Iført badebukse og dykkerbriller. Dagen etter at leiren ble avsluttet ble han hentet av barnevernet hjemme. Det var ingen andre enn barnevernet som visste dette. Det var vondt å tenke på hvor krevende hverdagen må ha vært for han, og hvor uforberedt han var på å bli flyttet til en annen del av landet. Samtidig var det fint å tenke på hvordan han koste seg på speiderleiren, og vennskapene han opplevde der.

Et annet eksempel er fra søndagsskolen, hvor en far kom sammen med sine barn. Vi skulle lage engler av glanspapir, og datteren hans lagde en engel som var helsort. Faren sa: «Se der, ja, en svart engel. Akkurat som moren din!» Moren og faren sto i en bitter skilsmisse, og ungene ble stående midt imellom. Faren sin ukloke uttalelse bar preg av både bitterhet og såre følelser. Så bra at de likevel kom på søndagsskolen, selv om de sto midt i en krise!

På søndagsskolen fikk ungene et friminutt og en pustepause.

Barne- og ungdomsaktivitetene våre må alltid være rause, åpne og inkluderende! Vi må tåle å møte noen som tenker annerledes enn oss selv, som kler seg annerledes og snakker annerledes. Guds rike tilhører slike som dem!

I Matt. 25, 40 sier Jesus: «Det dere gjorde mot èn av disse mine miste søsken, har dere gjort mot meg.»

Jesus og barna # 1.Hva kjennetegner barn? Barn vil ofte være i bevegelse og utforske. De lager lyd og leker, stiller spørsmål og tenker på mange ting. Små barn krever mye oppfølging og kan holde oss våkne om natten. De har ikke lært seg hva som er farlig, og kan gå rett ut i veien foran en bil. Barn er helt avhengige av voksne.

I en gudstjeneste er det lagt opp til at man skal lytte til det som blir sagt og være stille. Dette kan være en utfordring for barn. Da ungene var små gikk mannen min og jeg sammen med noen andre foreldre, om å starte en søndagsskole. Dette var et eget opplegg for barna under deler av gudstjenesten. Siden vi byttet på å lede, ga søndagsskolen også oss voksne noen gudstjenester hvor vi kunne sitte i ro.

I Luk. 18,15 bar foreldre spebarn til Jesus for at han skulle røre ved dem. Da disiplene så det, ville de vise dem bort. Men, Jesus kalte dem til seg og sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»

Jesus løftet barna fram som forbilder. Barn er avhengige av foreldrene sine. De må kunne stole på foreldrene, og i en sunn og normal relasjon er det tillit, god forventning, kjærlighet og åpenhet. Gud ønsker å ha en slik relasjon til hver og en av oss. Og Jesus ønsker fortsatt å røre ved oss. Om vi er avhengig av å bli båret av andre, eller om vi kan gå selv. Han vil gjerne ta imot våre spørsmål og bønner. Og han ønsker å beskytte oss mot farer, og hjelpe oss til å ta gode valg. Han vil at vi skal ta vare på hverandre. En måte å «bære» andre på, kan være ved å be for dem.

Hva kan vi lære av barna? Og hvem kan du og jeg be for akkurat nå?

Hvordan ser en kristen ut, og hvordan oppfører en som er kristen seg? Martin Lilleberg fra NRK-programmet «Norges tøffeste» har ønsket å vise at det ikke finnes en «standard-kristen.» Martin er den kule danseren som har funnet sin egen vei, med tydelig tro.

Selv hadde jeg ikke en kristen oppvekst. Min mor var og er en frodig vitseforteller, og jeg vokste opp i ei bygd hvor det var lite polvarer, men rikelig med egenproduksjon av sterke dråper. Når man blir kristen er man på mange måter den samme personen som før man ble kristen. Man har sin personlighet, sine erfaringer, sitt nettverk, sin smerte, sine sår, sine riper i lakken, sine sterke og svake sider. For meg innebar den største forandringen med å begynne å tro på Gud at jeg la fra meg mange bekymringer, både for meg selv og andre. Jeg kjente på en trygghet som jeg aldri hadde kjent på tidligere. Jeg fikk erfare betingelsesløs kjærlighet, og fikk gradvis sortert en del opplevelser fra tidligere i livet. Jeg merket at gamle sår grodde, og at jeg fikk ny tro på fremtiden. Jeg opplevde mer mening i livet, og fikk også et håp om et liv etter døden. Alt dette tror jeg i større grad har gitt meg lavere skuldre, bedre søvn, mer tilstedeværelse og en økt bevissthet. Mange kristne er også blitt inspirert til å stille opp for andre, og ta vare på både mennesker, dyr og natur.

Å være kristen betyr ikke å ha en bestemt klesstil eller musikksmak. Kristne er like ulike som andre mennesker. Å være kristen betyr å takke ja til å ta imot Gud sine gode gaver. Gud ser på hjertene våre. Det ytre er ikke viktig eller avgjørende. Alle mennesker trår feil. Som kristen kan jeg komme til Gud med alt det jeg ikke får til.

På en kveldsvakt kom en pasient innom meg på sykepleierkontoret for å få hjelp til å sette en injeksjon. Han ønsker å dele noen tanker, og sa: «Jeg har tenkt en del mens jeg har vært her. Det eneste vi som er her har til felles, det er at vi er her.» Han hadde lagt merke til en stor ulikhet og variasjon i alder og funksjonsnivå hos pasientene. Noen er 90 år og bruker ganghjelpemidler. Andre er i 20-årene og ser friske ut. Noen er utadvendte, mens andre holder seg mest for seg selv. Slik er det med oss som er kristne også. Vi er svært forskjellige. Det vi har felles er at vi tror på en god og kjærlig Gud.

Som det står i Sal. 145,16: «Du åpner din hånd og metter alt som lever, med det gode.» Om man er gammel eller ung. Om man har trodd lenge, eller fortsatt er på leit.

Noen ganger står vi foran det ukjente. Livet kan skifte fort. Plutselig skal ungene flytte ut, og vi kan bekymre oss for om de vil ha det bra på studiestedet, eller om de vil finne gode venner å være sammen med. Mange opplever at helsa er i endring eller at jobbmarkedet blir vanskeligere. Kanskje mister man jobben, eller står midt i et samlivsbrudd. Noen har gjort investeringer som ga store tap, både innenfor aksjer og økonomi eller menneskelig, i relasjoner man har satset på. Livet er virkelig ikke for amatører!

I 2. Mos. 23,20 sier Gud: «Se, jeg sender en engel foran deg for å bevare deg på veien og føre deg til det stedet som jeg har gjort i stand.» Det er ord til deg, og det er ord til meg. Når vi går inn i det ukjente, er Gud allerede der. Han sender sine gode engler foran oss. De har fått i oppgave å bevare oss på veien. Og de har fått i oppgave å lede oss fram til et sted som Gud har gjort i stand.

Når livet endrer seg brått, kan det være lett å miste motet. Det kan oppleves som om Gud er langt borte. Men han er der sammen med oss midt i det uoversiktlige og vanskelige, som nesten tar pusten fra oss. Han har en plan, selv om vi ikke kan se det her og nå. Vi kan få stole på at Gud jobber med saken. Om du ikke ser løsningen eller veien videre, vil jeg råde deg til å holde fast i at det kommer til å bli bedre. Gud er ikke ferdig enda. Han sender engler på veien, og gjør i stand gode steder. Gud skaper hele tida noe nytt. Han har skapt deg i sitt bilde, og ser på deg som uendelig verdifull. Klarer du å tenke det samme om deg selv?

Brevet til Kolosserne skriver Paulus mens han sitter i fengsel. I 4,2 skriver han: «Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud! Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet så vi kan forkynne Kristi mysterium, det som jeg nå er i fengsel for. Be om at jeg må tale slik jeg skal, når jeg gjør det kjent. Gå fram med visdom blant dem som står utenfor, og bruk den dyrebare tiden godt. La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.»

Også i dag kan vi få være med å be om åpne dører for ordet. Ordet = tekstene hvor Bibelen lærer oss om Gud, Jesus og Den hellige ånd. Vi kan be om at både vi selv og andre må bruke den dyrebare tiden godt, og at Den hellige ånd må lede oss når vi skal fortelle andre om Gud og Jesus. Takk Paulus, for at du minner oss på at alt vi sier skal være vennlig! Det er en viktig påminnelse, også i dag. Det er dessverre sagt og gjort uvennlige ting fra kristne mennesker opp igjennom historien, som har skapt sår hos andre, slik at de igjen har tatt avstand fra Gud og Jesus.

Linn Kristin og Torbjørn Skodvin har skrevet sangen Der det nye livet lever. Den går slik: «Der det nye livet lever, der tar ingen veier slutt. Alle hindringer og grenser har et nysatt fotspor brutt. Hvor det fører det vet ingen, men en vandring har tatt til. Med hele verden som sitt mål, kan ingen gå seg vill.»

Og jeg hopper til vers tre:

«Slik som Peter og Johannes og Maria gjorde før. Da de delte ut sin glede, skal vi gå fra dør til dør. Og når ordets nøkler åpner en lukket hjertegrind, går vi et skritt til siden slik at Jesus slipper inn.»

Ordene i sangen, minner meg om Paulus sine ord. Å være utholdende i bønn, og be om åpne hjertedører. Være vennlige, og dele verdens beste nyheter med salt og kraft.

Hvis du skulle fortalt en annen person om det viktigste av det som står i Bibelen, hva ville du trukket fram?

Dette er en fortsettelse fra teksten i går. I avisen Vårt Land den 27.07.21, tar Preses Olav Fykse Tveit et initiativ til et oppgjør med holdningene bak angrepet 22. juli, også blant religiøse ledere. Han sier: «Å følge Jesus og være kristne legger dette ansvaret på oss.» Fykse Tveit peker på at religiøse aktører kan spille en forebyggende rolle for blant annet barn og unge i kampen mot ekstremisme. Han peker på at det gjøres mye arbeid på tvers av trossamfunnene i Norge. Den norske kirke har også flere kirkelige dialogsentre rundt i landet. «Vi bør samle alle gode krefter for å stoppe grusomhetene,» sier Fykse Tveit. Han peker på at både Anders Behring Breivik og Philip Manshaus lot seg inspirere av religiøse tekster og symboler. Det er viktig at kristne ledere må være realistiske og ta disse holdningene på alvor. Intern opplæring, og en økt forståelse av hva rasisme og ekstremisme handler om, er viktig.

Dagen etter dette innlegget, hadde prost Kristin Moen Saxegaard et innlegg i den samme avisa, hvor hun fortalte at hun under en omvisning på 22. juli-senteret ble spurt: «Hva betyr 22. juli – vi glemmer aldri for deg?» Moen Saxegaard skriver at hun prøver seg på to svar. Et enkelt og et krevende. Det enkle svaret er at det ligger kirken nært å stå opp mot utenforskap, og tilby gode fellesskap for alle. Dette innebærer å ta vare på ungdom som faller utenfor, og jobbe forebyggende. Det andre, mer krevende svaret, innebærer at vi som kirke er bærere av den religionen som terroristen mente å finne seg til rette i. «Det må vi aldri glemme,» skriver Moen Saxegaard. «Vårt ansvar er å bidra til å formulere hva sunn og usunn kristen tro er. Vi må våge å medgi at den bibelske tradisjon bærer problematiske sider i seg som kan misbrukes, slik også Koranen misbrukes. Og vi har et ansvar for å gjøre noe med det. Vi må passe oss for ikke å bli misbrukt, og vi må bidra til å avdekke og å ta avstand.»

Hvordan vil du definere sunn, kristen tro? Jeg tenker at en sunn, kristen tro speiler den gylne regel: «Alt dere vil at andre skal gjør mot dere, skal også dere gjøre mot dem,» slik Jesus sier det i Matt. 7,12.

Klokken 08 hver morgen mottar jeg en liten bibeltekst som melding på mobilen min. Mens rettsaken etter terroren den 22. juli 2011 pågikk, mottok den denne teksten 1. Tess. 5,15: «La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.» Jeg ble sittende å tenke på rosetoget i Oslo etter angrepet, og på hun som sa: «Tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen!» Dette er virkelig å leve ut ordene til Paulus.

Samtidig er det i forbindelse med ti-års markeringene etter denne grusomme terrorhandlingen, kommet fram at vi trenger et tydeligere oppgjør med høyreekstreme holdninger. Høyreekstreme holdninger er mer fremtredende nå, enn de var for ti år siden. Hvor kommer disse holdningene fra? Overlevende etter 22. juli opplever ofte å bli hetset når de uttaler seg i media, og PST beskriver en økning i rekrutteringen til høyreekstreme miljøer. Det finnes politikere, både i vårt eget og i andre land, som deler innlegg i sosiale medier hvor det bygges opp under fremmedfrykt. Det kan være et bilde av båtflyktninger, som ser ut som de er på en rolig og fredelig båttur i kontrollerte former, eller muslimer som fremstilles som terrorister. Det finnes nettsteder som på finurlige måter påvirker oss med budskap som kan oppleves som truende mot noe vi har kjært. Et eksempel er Facebooksiden Alternativt Media, som delte et innlegg hvor følgende tekst sto, sammen med et kors i solnedgang: «Vil du at alle kristne kors skal fjernes fra alle offentlige steder i Norge for å unngå å støte og krenke muslimer? Kommenter med ja eller nei! Del gjerne.» Kjære, kristne venner! Det er tid for å være våkne! Hva tror du de som delte denne teksten ønsket å oppnå? Jeg vil tro at målet med å dele en slik tekst er å skape fremmedfrykt og avstand, i forhold til muslimer. Og å få oss som er kristne til å føle oss truet av våre muslimske søsken. Et nyord er ragebait eller klikk-åte, som vil si at man bruker vinklinger i tekst og bilder for å provosere fram en sint reaksjon. Dette for å få leseren til å klikke seg inn, like eller dele saken, og kommentere saken i kommentarfelt eller i sosiale medier. Slik skal saken «gå viralt.» Ragebait skal gjerne stadfeste og forsterke eksisterende fiendebilder.

Vi står overfor mye påvirkning. Hva vil vi la oss påvirke av? Hvordan kan vi være våkne og bevisste, klare å avdekke det når vi blir utsatt for klikk-åte, avkle destruktive holdninger og motvirke høyreekstreme holdninger? Jeg tror dette er problemstillinger som vi trenger å jobbe med kontinuerlig, og hjelpe hverandre til å se og forstå. Jeg fortsetter på temaet i morgen.

Abrahams barn # 3. Den 22. juli 2021 var Geir Lippestad gjesteskribent i avisa Vårt Land. Dette i anledning at det var 10 år siden angrepet på regjeringskvartalet og Utøya. Jeg anbefaler å lese hele innlegget, og kommer med noen utdrag her. Geir skriver: «Det viktigste først: Når vi bekjemper utenforskap, bekjemper vi fremveksten av radikalisering og ekstremisme.» Videre skriver Geir: «Avstanden mellom mennesker i Norge kan være stor, både kulturelt og økonomisk. Vi er mange som lever fraskilt fra andres virkeligheter. Ved å møtes og gå i dialog lærer vi at mangfold og forskjellighet ikke er en trussel, men en berikelse som er avgjørende for at vi lykkes som samfunn. Vi behøver flere arenaer der folk kan møtes på tvers av ulike gruppetilhørigheter, der man kan dyrke den åpne og fordomsfrie samtalen. Mangfolds-kompetanse må inn som en prioritert kompetanse i alle styrer, råd og utvalg. Det vil sikre en opplæring i verdien av mangfold i alle aldersgrupper. Mangfold er en ressurs, og verdien av forskjellighet må vises fram. Det vil også lønne seg.»

Vi er mange som har erfart at det er lettere å opprettholde sårhet, konflikt og det som skiller oss, når vi kun betrakter hverandre fra avstand. Det skjer ofte noe fint når vi møtes ansikt til ansikt og blikk mot blikk. Det blir lettere å tilgi hverandre, forstå hverandre og gi hverandre en ny start.

Geir Lippestad trekker fram betydningen av å motvirke avstand og utenforskap, snakke sammen og erfare at forskjellighet kan berike.

Jesus og Paulus var rågode på dette. Jesus fikk mye kritikk fordi han oppsøkte de som falt utenfor. Han rørte ved en mann som var spedalsk, og mannen ble frisk. Den spedalske mannen var vant til å bli sett på som skitten, uren og utstøtt. Han levde et ensomt liv med mye smerte. I Mark.1,40 kan vi lese om hvordan Jesus fikk inderlig medfølelse, så han og rørte ved han. Den spedalske mannen ble frisk, og ble inkludert i fellesskapet.

Paulus flyttet grensene for hvem frelsen gjaldt for, og møtte mye motstand for dette hos prester og fariseere.

Hvordan kan vi alle i større grad jobbe med vår frykt for det ukjente og de ukjente? Har du lagt merke til noen der du bor, som faller utenfor? Hvordan kan du, nabolaget, vennegjengen, menigheten eller andre fellesskap sørge for at flere kan få oppleve å høre til?

Abrahams barn # 2. Jeg har ei muslimsk venninne, som på mange måter imponerer meg. Hun og familien var gjennom en dramatisk flukt fra krigen i Irak. De kom til Norge for noen år siden. Jeg ble kjent med henne da mannen min og jeg meldte oss som flyktningeguider hos Flyktningtjenesten. Vi ble koblet til denne hyggelige familien fra Irak, og relasjonen utviklet seg ganske raskt til å bli et vennskap. Vi har gjort mye hyggelig sammen. Noen ganger har familien hatt behov for hjelp til å fylle ut skjemaer og papirer, øvelseskjøre eller å få følge til et møte. Andre ganger er det vi som har fått nyte deilig mat, med mange gode smaker. Vi har vært på turer, feiret bursdag, lekt og tøyset. Min muslimske venninne lever troen sin. Hun gleder seg til å faste, og har lest Koranen mer enn 30 ganger. Hun ble svært overrasket da hun hørte at jeg som 48 år gammel leste hele Bibelen for første gang. Når hun tar fram Koranen, gjør hun det med respekt og ærbødighet. Hun kysser Koranen før hun begynner å lese. Ofte inviterer hun til en åpen samtale: «I Koranen står det at da Maria hadde født Jesus, spiste hun dadler for å komme til krefter.» Hun er interessert, og spør «Hva sier Bibelen om dette?» Min irakiske venninne beskriver ord fra Koranen, som jeg kjenner igjen fra Bibelen: «Gud ser på hjertene våre.» Familien tar vare på hverandre, er likestilt og følger opp barna godt.

Bibelen er svært tydelig på at vi skal elske innflytterne i landet vårt som oss selv. I 3. Mos. 19,33 står det: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.»

For meg har det vært en glede og velsignelse å bli kjent med den irakiske familien. Det har også vært trosstyrkene og inspirerende å erfare hvordan min muslimske venninne lever ut sin tro. Kjenner du noen muslimer? Kanskje er det noen som bor i nærheten, som du kan ta kontakt med?