Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Salmedryss # 1. De neste sju dagene vil jeg dele fra Salmenes bok, som er en del av Det gamle testamentet. Jeg har delt en del fra salmene i tidligere tekster. Det er mye å ta av, så jeg velger å lage ei egen salmeuke, som starter nå.

Mange av salmene er skrevet av kong David. Han levde med store kontraster i livet sitt. Han opplevde enorm fremgang og suksess, og han gråt og kjempet seg gjennom tap og sorg. David var ofte på flukt fra mennesker som ville drepe han, og han tok en del ukloke valg. Kong David var hverken spesielt sterk eller stødig. Det som gjorde han spesiell, var at han alltid kom til Gud med livet sitt, samme hvor kronglete det var blitt. Han la alt fram i bønn, og kunne både lovsynge Gud, be om tilgivelse, sørge og «øse ut» sin frustrasjon.

I Sal. 1 skriver David: «Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann.»

David skriver videre at et tre som er plantet ved rennende vann gir frukt i rett tid. Det kan være gode ord å ta med seg, når man opplever at egne grener er tørre og at det er lenge siden man har kjent «sevja stige.» Så lenge røttene er plantet ved rennende vann, vil frukten komme. Noen ganger må vi vente, og det kan være utfordrende. Bibelen løfter fram at å vente ikke er forgjeves. «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille», står det i 2.Mos. 14,14. Dette er gode ord å hvile i, synes jeg. Det skjer ting, selv om jeg ikke merker det her og nå. Så lenge jeg har røttene plantet ved rennende vann, vil sevja stige og frukten komme. Når tiden er moden.

I Paulus sin tid var det mange diskusjoner om hvem frelsen gjaldt for, og hvor strengt man skulle følge Moses sine lover. Mange av jødene mente at frelsen kun var for dem. Paulus sa at det ikke var forskjell på jøde og greker, og at frelsen var for alle. Jødene holdt strengt fast på reglene fra Moseloven om hva man kunne spise, at man skulle omskjæres, osv. Jesus sa i sine taler at det ikke er hva vi spiser som gjør oss urene, men hva vi har i hjertene våre og hvordan dette omsettes i handlinger. I Rom. 14 skriver Paulus om samhold i menigheten. Han skriver: «Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. En har tro som tillater han å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe. En gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist over sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv.»

Takk, Gud, for at du holder oss oppe. Og takk for at ingen av oss hverken lever eller dør for oss selv! Så kan vi la oss inspirere til å møte hverandre med raushet når vi tenker og gjør ulikt.

De første fjorten dagene i juli, fortalte jeg om Paulus sitt liv. Dette med utgangspunkt i tekster fra Apostlenes gjerninger. Bibelen forteller ikke hva som skjedde med Paulus etter de to årene i Roma. Norsk bibelinstitutt skriver at Paulus ble halshugget i keiser Nero sin tid. Ulike historiske skrifter omtaler slutten på Paulus sitt liv ulikt. Noen beskriver at Paulus ble satt fri i Roma, og at han reiste til Spania på misjonsreise. Han kom tilbake til Roma, og ble da halshugget. Andre skriver at Paulus ble halshugget i Roma etter de to årene som beskrives i Apostlenes gjerninger. Det vi vet, er at Paulus skrev mange brev til ulike menigheter. I Det nye testamentet er mange av brevene gjengitt. Det første brevet er brevet til Romerne. Brevet er skrevet før Paulus kom til Roma, noe som kommer fram av teksten i Rom. 1,10: «Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil.» Paulus skriver at han ber for menigheten i Roma. I 2,10 skriver han: «Men, herlighet, ære og fred skal den få som gjør det gode, jøde først og så greker. For Gud gjør ikke forskjell på folk.»

«Takk, Gud!», tenker jeg da, for at du er en Gud som ikke gjør forskjell på folk. Klarer vi å møte mennesker på samme måte? Møter vi uteliggeren, flyktningen, den narkomane, og den kriminelle med samme åpenhet som vi møter naboen, en venn, en kollega eller en i menigheten?

I 12,9 skriver Paulus: «La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. Velsign dem som forfølger dere, velsign og ikke forbann. Gled dere med de glade og gråt med de som gråter.»

I boka «Store spørsmål – korte svar», skriver Kari Veiteberg: «Hallo, Jesus sier faktisk fem ganger så mye om økonomi enn han sier om sex og helvete til sammen!» Hun beskriver at når det arrangeres «Grill-en -biskop-kvelder» så får hun ofte fem ganger så mange spørsmål om sex og helvete enn hva hun får om pengebruk og grådighet. Kari viser til at verdens åtte rikeste menn eier like mye som den fattigste halvparten av verden! Og at vi som bor i Norge er privilegert. Mange av oss lever veldig mye bedre enn folk i resten av verden.

I Luk. 18,18 kommer et medlem av Rådet til Jesus og spør: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Jesus svarer: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten èn – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal hedre din far og din mor.» Mannen fra rådet svarte at alt dette hadde han gjort fra han var ung. Da svarte Jesus: «Èn ting mangler du ennå: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet. For han var svært rik. Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inni Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»

Jeg sitter igjen med mange tanker, og også dårlig samvittighet, etter å ha lest denne teksten. Jesus er svært tydelig på at vi som har verdier, også har et ansvar for å dele med de som ikke har det de trenger. Selv om vi som familie er med på å støtte gode prosjekter, kunne vi gjort mer. Teksten forteller meg at Gud og Jesus har stor omsorg for mennesker som er i nød. En av farene med å ha økonomisk trygghet, er at vi vender oss bort fra Gud fordi vi tenker at vi klarer oss selv. I alt vi ikke får til selv, kan vi finne trøst, glede og inspirasjon i ordene til Jesus om det det som er umulig for oss ikke er umulig for Gud. Han ønsker å dele riket sitt med oss alle.

2. Kor, 9,8: «Og Gud er mektig til å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja, ha overflod til all god gjerning.»

Hva slags far er Gud? Hvordan vi ser på Gud kan påvirkes av mange faktorer. Hvordan er Gud blitt «presentert» gjennom fortellinger og forkynnelse i de miljøene vi har vanket? Hvem har fortalt oss, eller ikke fortalt oss om Gud, og med hvilke ord? Har du blitt kjent med Gud som streng og dømmende, eller som god og fylt av betingelsesløs kjærlighet?

I Bibelen presenteres Gud som både streng, dømmende, god og fylt av betingelsesløs kjærlighet. Før jeg tok sjansen på å begynne å be og tro, slet jeg med å få dette til å gå opp. Noe som har hjulpet meg å sortere de ulike bildene, har vært å lese om Jesus. Jesus kom til jorda for å vise oss hvem Gud er, og for å åpne veien til himmelen for oss alle. Bibelens tekster er ikke skrevet av Gud selv. De er skrevet av mennesker som var inspirert av Gud, men som likevel var preget av tiden de levde i, og forståelsen de hadde. Man trodde at jorda var flat, og at kvinnens eneste bidrag til å lage et barn, var at hun var «jordsmonnet» som mannen plantet sæden sin i. Likevel ser jeg ikke på Bibelen som utdatert. Den inneholder dyp visdom, og gode råd for oss mennesker. Råd som kan hjelpe oss til å ikke rote til livene våre så mye. I Bibelen kan jeg finne styrke, trøst, kart, kompass, hvile, glede, fred og påfyll.

Forholdet vi har til Gud, kan også være påvirket av forholdet vi har/hadde til vår egen far. Var vår jordiske far streng, uforutsigbar og dømmende? Eller var han stødig, trygg, rettferdig og kjærlig?

Selv hadde jeg et ambivalent forhold til min egen far. Han kunne være den aller beste, men psykisk sykdom gjorde at jeg aldri visste når den mørke og uforutsigbare siden tok over plassen til den gode og vennlige pappaen.

I Gud har vi en annen type far. En far som er den samme i går, og i dag og til evig tid. Etter å ha lest hele Bibelen to ganger, er det særlig et ord som jeg synes beskriver Gud: Kjærlighet!

Det finnes noen salmer i Bibelen som sier noe om dette. I Sal. 68,6 står det: «Gud i sin hellige bolig er farløses far og enkers forsvarer. Gud lar ensomme finne et hjem, han fører fanger ut til lykke og trivsel.»

Mannen min har vokst opp med en far som er svært begeistret for speedway. Hvis du ikke har noe forhold til speedway fra før, kan jeg gi deg en rask innføring: Det er konkurranser på motorsykkel i høyt tempo. I svingene setter føreren venstre fot i bakken, legger sykkelen på skrått innover og lar bakhjulet spinne med full kraft gjennom svingen, for så å skyte fart ut på langsidene. Motoren går på metanol, og det legger en egen lukt over arenaen. Det er skikkelig «fræs», som The Voice-dommer Matoma ville sagt. Min svigerfar sin speedwayinteresse har gitt oss mange fine turer, og spennende opplevelser. Vi har vært i Italia, Polen, Tsjekkia, Sverige og England. Vi har lært om både speedway og kultur. Ofte har vi vært innom ei kirke på veien. Mannen min forteller om en tur til Polen, hvor det kom noen menn som bodde på gata til kirka da gudstjenesten startet. Dette var helt naturlig. Mennene var preget av et liv på gata, og var både slitne og skitne. Det er ikke sikkert at de var edru, heller.

I boka «Store spørsmål – korte svar», blir Kari Veiteberg spurt om hun har ei yndlingskirke. Hun svarer at det er Tøyenkirka, fordi den har formet henne mest. Det er Kirkens bymisjon som driver Tøyenkirka, og Kari har jobbet der i nesten ti år. Kari skriver: «Der feires det hverdagsmesse hver onsdag. Klokka seks spiser vi suppe nede, og klokka sju feirer vi messe oppe. En frivillig har da spurt ulike folk som har dukka opp den kvelden, om å bære lys, blomster, lese tekst og dele ut nattverd.» Herlig, herlig!! Ja, takk til flere kirker etter Tøyenkirkemodellen. Kirker hvor alle kan føle seg velkommen, selv om de er skitne, slitne og kanskje ruset.

Paulus har sagt at Gud ikke gjør forskjell på folk. I Gal 3,28 skriver han: «Dere er alle èn i Kristus Jesus.» Møter vi ulike mennesker med den samme innstillingen?

Jesus og barna # 2. Jeg har aldri vært så glad i det pene og pyntelige. Da jeg var barn, kunne jeg gjerne gå rett fra stallen til bursdag hos mine besteforeldre. Mormor var ei svært raus dame, men akkurat da sa hun fra at hun satte pris på at jeg gikk hjem og skiftet først. Jeg trives fortsatt bedre i superundertøy, enn i kjole.

I kirka kan det lett bli pent og pyntelig. Dette kan gjøre terskelen høyere for å gå dit når man sliter med livet sitt. Når angsten herjer, når lommeboka er tom eller når man ikke synes man har noe fint å ha på seg. Jeg kjenner at tanken på dette er skikkelig trist og sår! Når man virkelig trenger å høre om Gud sin kjærlighet, så lar man være å gå på grunn av at man ikke føler seg bra nok. Jesus viste svært tydelig hvordan Gud tenker. Han så alltid de som falt utenfor: den spedalske, hun som var fattig, han som oppførte seg rart, den blinde, han som var lam, hun som var uren.

Et av mine store ønsker, er at det skal være svært høyt under taket i kirkene våre, og at tersklene inn skal høvles ned. Barne- og ungdomsarbeidet må også bære preg av dette. «Velkommen som du er, slik du har det akkurat nå. Du passer perfekt inn her!»

En gang var vi på sommerleir med speiderne. En av guttene, som vi hadde forstått at hadde det vanskelig hjemme, storkoste seg. Han badet, lekte og var en av gjengen. Jeg har et bilde hvor han sitter med et stort smil på ei grein oppe i et tre og spiser ostesmørbrød. Iført badebukse og dykkerbriller. Dagen etter at leiren ble avsluttet ble han hentet av barnevernet hjemme. Det var ingen andre enn barnevernet som visste dette. Det var vondt å tenke på hvor krevende hverdagen må ha vært for han, og hvor uforberedt han var på å bli flyttet til en annen del av landet. Samtidig var det fint å tenke på hvordan han koste seg på speiderleiren, og vennskapene han opplevde der.

Et annet eksempel er fra søndagsskolen, hvor en far kom sammen med sine barn. Vi skulle lage engler av glanspapir, og datteren hans lagde en engel som var helsort. Faren sa: «Se der, ja, en svart engel. Akkurat som moren din!» Moren og faren sto i en bitter skilsmisse, og ungene ble stående midt imellom. Faren sin ukloke uttalelse bar preg av både bitterhet og såre følelser. Så bra at de likevel kom på søndagsskolen, selv om de sto midt i en krise!

På søndagsskolen fikk ungene et friminutt og en pustepause.

Barne- og ungdomsaktivitetene våre må alltid være rause, åpne og inkluderende! Vi må tåle å møte noen som tenker annerledes enn oss selv, som kler seg annerledes og snakker annerledes. Guds rike tilhører slike som dem!

I Matt. 25, 40 sier Jesus: «Det dere gjorde mot èn av disse mine miste søsken, har dere gjort mot meg.»

Jesus og barna # 1.Hva kjennetegner barn? Barn vil ofte være i bevegelse og utforske. De lager lyd og leker, stiller spørsmål og tenker på mange ting. Små barn krever mye oppfølging og kan holde oss våkne om natten. De har ikke lært seg hva som er farlig, og kan gå rett ut i veien foran en bil. Barn er helt avhengige av voksne.

I en gudstjeneste er det lagt opp til at man skal lytte til det som blir sagt og være stille. Dette kan være en utfordring for barn. Da ungene var små gikk mannen min og jeg sammen med noen andre foreldre, om å starte en søndagsskole. Dette var et eget opplegg for barna under deler av gudstjenesten. Siden vi byttet på å lede, ga søndagsskolen også oss voksne noen gudstjenester hvor vi kunne sitte i ro.

I Luk. 18,15 bar foreldre spebarn til Jesus for at han skulle røre ved dem. Da disiplene så det, ville de vise dem bort. Men, Jesus kalte dem til seg og sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»

Jesus løftet barna fram som forbilder. Barn er avhengige av foreldrene sine. De må kunne stole på foreldrene, og i en sunn og normal relasjon er det tillit, god forventning, kjærlighet og åpenhet. Gud ønsker å ha en slik relasjon til hver og en av oss. Og Jesus ønsker fortsatt å røre ved oss. Om vi er avhengig av å bli båret av andre, eller om vi kan gå selv. Han vil gjerne ta imot våre spørsmål og bønner. Og han ønsker å beskytte oss mot farer, og hjelpe oss til å ta gode valg. Han vil at vi skal ta vare på hverandre. En måte å «bære» andre på, kan være ved å be for dem.

Hva kan vi lære av barna? Og hvem kan du og jeg be for akkurat nå?

Hvordan ser en kristen ut, og hvordan oppfører en som er kristen seg? Martin Lilleberg fra NRK-programmet «Norges tøffeste» har ønsket å vise at det ikke finnes en «standard-kristen.» Martin er den kule danseren som har funnet sin egen vei, med tydelig tro.

Selv hadde jeg ikke en kristen oppvekst. Min mor var og er en frodig vitseforteller, og jeg vokste opp i ei bygd hvor det var lite polvarer, men rikelig med egenproduksjon av sterke dråper. Når man blir kristen er man på mange måter den samme personen som før man ble kristen. Man har sin personlighet, sine erfaringer, sitt nettverk, sin smerte, sine sår, sine riper i lakken, sine sterke og svake sider. For meg innebar den største forandringen med å begynne å tro på Gud at jeg la fra meg mange bekymringer, både for meg selv og andre. Jeg kjente på en trygghet som jeg aldri hadde kjent på tidligere. Jeg fikk erfare betingelsesløs kjærlighet, og fikk gradvis sortert en del opplevelser fra tidligere i livet. Jeg merket at gamle sår grodde, og at jeg fikk ny tro på fremtiden. Jeg opplevde mer mening i livet, og fikk også et håp om et liv etter døden. Alt dette tror jeg i større grad har gitt meg lavere skuldre, bedre søvn, mer tilstedeværelse og en økt bevissthet. Mange kristne er også blitt inspirert til å stille opp for andre, og ta vare på både mennesker, dyr og natur.

Å være kristen betyr ikke å ha en bestemt klesstil eller musikksmak. Kristne er like ulike som andre mennesker. Å være kristen betyr å takke ja til å ta imot Gud sine gode gaver. Gud ser på hjertene våre. Det ytre er ikke viktig eller avgjørende. Alle mennesker trår feil. Som kristen kan jeg komme til Gud med alt det jeg ikke får til.

På en kveldsvakt kom en pasient innom meg på sykepleierkontoret for å få hjelp til å sette en injeksjon. Han ønsker å dele noen tanker, og sa: «Jeg har tenkt en del mens jeg har vært her. Det eneste vi som er her har til felles, det er at vi er her.» Han hadde lagt merke til en stor ulikhet og variasjon i alder og funksjonsnivå hos pasientene. Noen er 90 år og bruker ganghjelpemidler. Andre er i 20-årene og ser friske ut. Noen er utadvendte, mens andre holder seg mest for seg selv. Slik er det med oss som er kristne også. Vi er svært forskjellige. Det vi har felles er at vi tror på en god og kjærlig Gud.

Som det står i Sal. 145,16: «Du åpner din hånd og metter alt som lever, med det gode.» Om man er gammel eller ung. Om man har trodd lenge, eller fortsatt er på leit.

Noen ganger står vi foran det ukjente. Livet kan skifte fort. Plutselig skal ungene flytte ut, og vi kan bekymre oss for om de vil ha det bra på studiestedet, eller om de vil finne gode venner å være sammen med. Mange opplever at helsa er i endring eller at jobbmarkedet blir vanskeligere. Kanskje mister man jobben, eller står midt i et samlivsbrudd. Noen har gjort investeringer som ga store tap, både innenfor aksjer og økonomi eller menneskelig, i relasjoner man har satset på. Livet er virkelig ikke for amatører!

I 2. Mos. 23,20 sier Gud: «Se, jeg sender en engel foran deg for å bevare deg på veien og føre deg til det stedet som jeg har gjort i stand.» Det er ord til deg, og det er ord til meg. Når vi går inn i det ukjente, er Gud allerede der. Han sender sine gode engler foran oss. De har fått i oppgave å bevare oss på veien. Og de har fått i oppgave å lede oss fram til et sted som Gud har gjort i stand.

Når livet endrer seg brått, kan det være lett å miste motet. Det kan oppleves som om Gud er langt borte. Men han er der sammen med oss midt i det uoversiktlige og vanskelige, som nesten tar pusten fra oss. Han har en plan, selv om vi ikke kan se det her og nå. Vi kan få stole på at Gud jobber med saken. Om du ikke ser løsningen eller veien videre, vil jeg råde deg til å holde fast i at det kommer til å bli bedre. Gud er ikke ferdig enda. Han sender engler på veien, og gjør i stand gode steder. Gud skaper hele tida noe nytt. Han har skapt deg i sitt bilde, og ser på deg som uendelig verdifull. Klarer du å tenke det samme om deg selv?