Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Det gamle testamentes brutaliteter # 5. Før den neste teksten burde jeg skrive: «ADVARSEL 18-ÅRSGRENSE!» Det er ikke bare i Det gamle testamentet at det beskrives grusom brutalitet. Vold, drap, misbruk, tortur, forfølgelse og andre former for ondskap skjer hver eneste dag i vår tid også. I Norge er vi på mange måter heldige. Vi er skjermet for mye. Nyheter minner oss om dette. Latin-Amerika dominerer totalt på lista over byer med flest drap per innbygger. Dette henger blant annet sammen med produksjon og salg av narkotika, lett tilgang til våpen og korrupsjon. Det finnes mange svært voldelige konflikter i land rundt om i verden. Kongo, Nigeria, Somalia, Myanmar og Nagorno-Karabakh er eksempler på disse. I Norge er vi er vant til at et menneskeliv har stor verdi. Har du opplevd å reise til steder hvor man tenker annerledes? Det kan gi en skremmende tankevekker. I Norge har vi et velutviklet og velfungerende helsevesen. Det er en selvfølge at alle som trenger en sykehusinnleggelse, får dette. Det er på ingen måte en selvfølge mange andre steder i verden. Under koronapandemien har vi sett hvordan pårørende står i kø, for å forsøke å få tak i oksygen til sine døende familiemedlemmer.

Mange militære grupper tenker helt annerledes om vold og drap enn hva vi gjør i Norge. Har du sett innslaget fra Leger uten grenser, der en kvinne forteller om den ubeskrivelige brutaliteten som kan møte dem? Jeg kjenner et behov for å scrolle videre når dette dukker opp i sosiale medier.  I 2. Kong. 8,7 i Det gamle testamentet beskrives en tankemåte som preget de mest voldelige grupperingene på den tiden. Arameerkongen Ben-Hadad lå syk, og han sendte Hasael til profeten Elisja for å spørre om han kom til å overleve sykdommen. Elisja svarer først at kongen vil leve, men så ser han at han kommer til å dø. Dette fordi den samme Hasael er den som kommer til å ta livet av han ved å presse et fuktig klede mot ansiktet hans. Elisja begynte å gråte, og Hasael spurte hvorfor han gråt. Elisja svarte: «Fordi jeg vet at du kommer til å gjøre ondt mot israelittene. Du vil sette ild på deres befestede byer, drepe deres unge menn med sverd, knuse deres småbarn og skjære opp kvinner som er med barn.»

Hvordan ville du forventet at Hasael svarte på disse grusomt brutale profetiske ordene? Hasael svarer som om Elisja har gitt han et kompliment! I vers 8,13 svarer han: «Hvordan skulle din tjener, en hund som jeg, gjøre så store ting?» Hasael så altså på slike gjerninger som «store», og dessverre finnes det grupperinger og militære retninger som deler hans syn i dag.

Det gamle testamentes brutaliteter # 4. Profeten Elisja, som i gårsdagens tekst fremsto klok og forsonende, hadde sine alvorlige, brutale feilskjær han også. I 2. Kong. 2, kan vi lese om hvordan Elisja og Elia tok avskjed med hverandre, da Elia ble tatt opp til himmelen. Vi kan videre lese hvordan Gud gjennom Elisja gjorde ulike undre. En gang slo han på vannet i Jordanelven med kappen sin, slik at vannet delte seg. En annen gang gjorde han en forurenset vannkilde frisk.

Men da noen barn ertet han fordi han hadde lite hår, svartnet det for han. Vi kan lese historien i 2. Kong, 2,23: «Fra Jeriko dro profeten opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din flintskalle! Kom deg vekk, din flintskalle!» Da han snudde seg og fikk se dem, forbannet han dem i HERRENS navn. Og to bjørner kom ut av skogen og rev i hjel førtito av barna.»

Snakk om å overreagere, og bokstavelig talt være hårsår! Bibelen viser igjen og igjen at mennesker som var betydningsfulle, kloke og levde nær Gud, også var sårbare og gjorde sine mange feilskjær. Dette kan gi både håp og frustrasjon! Håp fordi Gud bruker helt vanlige mennesker, og ser på hver og en av oss som verdifulle og betydningsfulle. Frustrasjon fordi det å gjøre gode valg er 100 prosent ferskvare, som krever mye bevissthet av oss hver eneste dag. Ingen av oss er vaksinerte mot å gjøre dårlige vurderinger og ukloke valg.

Det gamle testamentes brutaliteter # 3. Hvordan har det preget Midtøsten at Guds folk har utøvd mye makt, vold og gjengjeldt ondt med ondt? Dessverre er det fortsatt stadig uroligheter, med bombeangrep og tap av sivile i det samme området. Noen mener at Israel har en slags blankofullmakt med uinnskrenkede rettigheter, når det gjelder bruk av makt og ivaretakelse av egne interesser. Jeg tror ikke at dette gjenspeiler Guds syn på situasjonen. Jeg tror at vi alle er ansvarlige for det vi gjør, og også for det vi kunne ha gjort, uavhengig av adressen vår og fargen på flagget. Å møte hardt med hardt, fører sjelden til noe godt.  WWJD er en forkortelse for What Would Jesus Do? Dette er et motto som minner oss om at Jesus har vist oss mange eksempler som vi kan følge i dagliglivet. Det finnes mange produkter med WWJD skrevet på, som t-skjorter og armbånd. Hva tenker Jesus om voldsbruken og hevnen som utøves av kristne? Det nye testamentet viser oss svaret på dette.

Trygve Skau har skrevet noen ord om å møte hardt med mykt. Selv om dette er skrevet for en relasjon mellom to personer, kan ordene ha verdi i et forsoningsarbeid mellom nasjoner også:

«Dette er ikke tiden for å sette hardt mot hardt. Prøv å sette mykt mot hardt, du.

Da kommer alt ut av balanse og ned blir opp, og kald blir varm og hun blir plutselig ei du kan se i øynene.»

Noen ganger, midt i all volden som beskrives i Det gamle testamentet, er det noen lyspunkter. Som når profeten Elisja blir spurt av Israels konge om å hugge ned arameerne som er tatt til fange, og Elisja i 2. Kong. 6,22 svarer at her skal ingen hugges ned. Han ga heller fangene mat og lot dem vende hjem. Dette førte til at det ikke kom flere flokker av arameere og herjet i Israel. Mye fint kan skje dersom man møter hardt med mykt.

Det gamle testamentes brutaliteter # 2. Vi er tilbake på Kamelfjellet, hvor Elia har utfordret Baal-profetene. Historien fortsetter slik: Baal-profetene påkalte Baals navn fra morgen til middag, men det kom ingen lyd og ingen svarte. Baal-profetene ropte høyere, hinket og hoppet rundt alteret og rispet seg med sverd og spyd – slik de hadde for skikk. Men ingen ting skjedde. Det ble hverken ild eller svar fra Baal. Da var det Elia sin tur til å be til sin Gud. Han fikk først hele offerstedet dynket i vann. 12 krukker vann ble helt på alteret der oksen lå. Vannet fløt omkring. I 1. Kong. 18,36 kan vi lese at Elia ba til Gud: «HERRE, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, HERRE! Svar meg, så dette folket skjønner at du, HERRE, er Gud, og at du har vendt deres hjerte til deg igjen.» Da for HERRENS ild ned og fortærte både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. Da folket så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «HERREN er Gud! HERREN er Gud!»

So far, so good! Ved Gud sin hjelp hadde Elia vist et svært så overbevisende eksempel på hvilken Gud som er sjefen. Hvilken Gud som har makt og kraft. Hadde det bare stoppet her, ville det vært en fantastisk historie sett i mine øyne. Mange mennesker som ikke hadde hatt mulighet til å bli kjent med Gud tidligere, hadde nå sett med egne øyne at Gud er en sann Gud. Kanskje ville mange av dem forlatt sin tro på Baal, og fulgt Gud i stedet. Kanskje ville de ha vent hjem til sine familier, venner og nettverk og fortalt hva de nettopp hadde opplevd? Og kanskje ville dette ført til at mange fikk oppleve Guds omsorg og kjærlighet, som igjen kunne gitt viktige ringvirkninger av lys og varme? Men, Elia gjorde i stedet noe som jeg sliter med å forstå. Han sørget heller for at alle Baal-profetene ble ført til Kisjon-bekken, hvor de ble drept. Hvorfor?

Det gamle testamentes brutaliteter # 1. Dessverre er dette et stort tema, som kunne fylt tekster for resten av året. Guds folk har begått mye vold opp igjennom generasjonene, til tross for at et av De ti bud sier at man ikke skal drepe. Det er vanskelig å lese mange av tekstene i Det gamle testamentet, på grunn av alle brutalitetene. Jeg har tidligere skrevet om hvordan dette gjorde Det gamle testamentet vanskelig tilgjengelig for meg, i lang tid. For meg er det Jesus som gjør at jeg kan tro på Gud. Det står i Det nye testamentet at Jesus kom til jorda for å vise oss hvem Gud er. Jesus sa at vi skal tilgi hverandre, be for våre fiender, ikke gjengjelde brutalitet, vise nestekjærlighet, vende det andre kinnet til, gå den ekstra mila, være barmhjertige, elske vår neste som oss selv og gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Jeg vil dele noen tekster fra Det gamle testamentet som viser hvor galt det kan gå, når hevn, vold og gjengjeldelse er handlingsmønsteret. Den første teksten kommer fra 1. Kong. 18,18, hvor profeten Elia sier til Ahab: «Det er ikke jeg som fører ulykke over Israel, men du og din fars hus. For dere har forlatt HERRENS bud og fulgt Baal-gudene. Men, send nå bud omkring og la hele Israel samles hos meg på Karmel-fjellet, sammen med de fire hundre og femti Baal-profetene og de fire hundre Asjera-profetene som spiser ved Jesabels bord.» Det står videre at Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er HERREN Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham! Jeg er den eneste som er igjen av HERRENS profeter. Men, av Baals profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; med de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle HERREN ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud. Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!»

Vi befinner oss altså på Karmelfjellet, og Elia har invitert til en styrkeprøve mellom sin Gud og Baal-guden. Hva som skjer videre, kommer vi tilbake til i morgen.

Stefanus var en av de sju diakonene i urmenigheten i Jerusalem. Stefanus regnes som kirkens første martyr. Han ble steinet til døde, og dette er første gang Paulus sitt navn nevnes i Bibelen. Paulus var med og holdt kappene til de som steinet Stefanus. I Ap.gj. 6,8 kan vi lese om Stefanus: «Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket.» Det ble satt fram falske anklager mot Stefanus, som hisset opp både folket, de eldste og de skriftlærde. Han ble ført fram for Rådet, hvor de førte falske vitner som beskyldte Stefanus for å tale mot det hellige, og mot Moseloven. Stefanus holdt en lang forsvarstale, hvor han begrunnet sine uttalelser ut ifra hellige skrifter og Israels historie. Dette er den lengste talen i Apostlenes gjerninger, og jeg anbefaler å lese hele talen. Stefanus gir en interessant historietime over to sider. Han beskriver blant annet hvordan Abrahams folk var blitt tallrikt i Egypt, men at de levde under svært tøffe kår. Det var kommet en ny konge i Egypt, som behandlet israelittene dårlig, og som tvang dem til å sette ut spebarna, så de ikke skulle leve opp. Stefanus beskriver israelittene sin vei ut av Egypt, og de 40 årene i ørkenen. Stefanus avslutter sin forsvarstale på følgende måte: «Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.»

Da rådet hørte dette ble de så rasende at de skar tenner mot ham. De drev han foran seg og steinet han utenfor byen.

Stefanus var ingen godvær-supporter, som vendte kappen etter vinden. Han hadde erfart en kjærlighet og sannhet som gjorde at han var villig til å gå i døden, i stedet for å vike fra sannheten. Stefanus levde så nær Gud at han kunne se himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd. Dette sa han til de sinte rådsmedlemmene, noe som gjorde at de skrek høyt og holdt seg for ørene.

Stefanusalliansen er en misjons- og menneskerettighetsorganisasjon som jobber for trosfrihet og demokrati over hele verden. Stefanus sitt mot har inspirert mennesker i 2000 år. Hans vilje til å stå opp for sannhet og kjærlighet påvirker fortsatt mennesker kloden rundt. Søk gjerne opp Stefanusalliansen, og lær mer om deres imponerende arbeid. Tenk om vi alle kunne låne litt av motet til Stefanus?

I Sal. 119,64 står det: «Herre, jorden er full av din godhet.» Synes du det er vanskelig å få øye på denne godheten? Når vi ser nyhetssendinger, er det lett å få et annet inntrykk. Man kan si: «Herre, jorden er full av krig og elendighet.»

I sosiale medier deles også mange konspirasjonsteorier. Jeg synes det er skremmende å se hvor mange som er villige til å følge forholdsvis sprøe konspirasjonsteorier. Og hvor mange som har holdninger preget av fremmedfrykt og frykt generelt. Hva er det som påvirker mennesker i en slik retning? Ensidig påvirkning? Lever man i et ekko-kammer, hvor svært begrensede typer fakta deles frem og tilbake? Noen ganger lyver politikere og mennesker som man ser opp til, eller spiller på folks frykt for å påvirke de til å stemme på seg, eller storme en kongress. The Washington Post talte opp hvor mange ganger Donald Trump kom med løgner eller misvisende uttalelser i løpet av sine fire år som president, og kom til tallet 30.573! Nok en gang kjenner jeg på et behov for å sitere Trond Wiggo Torgersen: «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa, ikke vri deg unna, ikke være like glad, ikke late som du ikke mente det du sa, ikke si som andre, du må tenke sjæl!»

Hvor får du informasjon fra? Hvem påvirker deg? Sørger du for å få bredde og variasjon i dine informasjonskanaler? Hvor ser du nyheter? Hvilke aviser leser du? Hvem er du venner med på Facebook? Positiv vekst krever påfyll av det gode. Nettstedet «verdensbestenyheter.no» kan være verdt et besøk. Der deles reportasjer om positiv utvikling i verden. Vi kan lese om fremskritt og et positivt engasjement for internasjonale utviklingsspørsmål, FN som overfører penger til Malawi for å hjelpe hardt prøvede småbedrifter, ny dyrevelferdslov på Cuba, historisk lave krypskytingstall i Kenya og at lufta vår inneholder mindre svovel.

Jeg er på ingen måte en tilhenger av en «Tenk positivt»-filosofi, hvor man legger lokk på det som er vanskelig og prøver å late som at alt er bra. Men gjennom deling av nyheter får vi ofte et fordreid negativt bilde av verdens tilstand. Det kan derfor være nyttig å minne seg selv på å lete etter de gode nyhetene. De er like virkelige som de negative.

Det skjer mye ondt og vondt i verden, utført av mennesker som velger å bruke sin frie vilje til å gjøre det som skader og bryter ned. Bibelen beskriver igjen og igjen at Gud er god.

Gud beskrives på følgende måte i Sal. 119,68: «Du er god, og alt du gjør er godt.»

I Sal. 118,24 står det: «Dette er dagen som HERREN har gjort; la oss juble og glede oss på den!» Beskriver kong David her en helt spesiell dag, da alt stemmer? Nei, han beskriver dagen i dag, med alt den innebærer av gleder og sorger, bekymringer og takknemlighet. Hva kan gi oss glede akkurat i dag, midt i alt livet har å by på?

Mens jeg skriver disse tekstene mottar jeg den svært triste nyheten som at forfatteren Lucinda Riley er død, etter fire år med kreftsykdom. I løpet av disse fire årene har hun skrevet fem av bøkene i serien om De syv søstre. Jeg har hatt gleden av å lese seks av bøkene i denne serien, og er blitt grepet av varmen, innlevelsen, kunnskapen og klokskapen som Riley viser i det hun skriver. Den syvende boken, som nå topper boklister over hele verden, har jeg liggende i bokhylla. Jeg vet at jeg ikke kan begynne på den før jeg har skrevet ferdig disse tekstene, da jeg også vet at jeg ikke vil klare å legge den fra meg. Familien til Riley skriver i en pressemelding: «Lucinda utstrålte kjærlighet og godhet i alt hun gjorde, og vil fortsette med å inspirere oss for alltid. Lucinda elsket livet og levde i øyeblikket.» Pressemeldingen avsluttes med hennes egne ord: «Gjennom smerten og gleden på reisen har jeg lært den viktigste leksjonen livet kan tilby, og jeg er glad for det. Øyeblikket er alt vi har.»

Denne viktige leksjonen tror jeg er den store nøkkelen til glede i hverdagen: å være til stede i øyeblikket. Hva står i veien for å få til det? Det er det bare hver og en som vet i eget liv, men jeg har noen tanker: gårsdagens sårhet og smerte, morgendagens bekymringer, for mye på timeplanen, for lite bevissthet om hva som er viktigst og mangel på kart og kompass. I slutten av måneden vil jeg gå nærmere inn på hvert av disse punktene.

Leonard Cohen skriver vakkert om det som gikk i stykker i livene våre i sangen Anthem: «There is a crack in everything. That`s how the light gets in.» Nettopp i det vonde og vanskelige kan lys finne veier inn, og lære oss noen viktige leksjoner. En av dem kan være at øyeblikket er alt vi har.

Forkynneren # 2. Selv om det kan være tungt å lese Forkynneren på grunn av den nedstemte og pessimistiske ordlyden, så anbefaler jeg å lese hele boken. Jeg tror at kong Salomo beskriver noe som svært mange kan kjenne på i sitt eget liv. Det som ikke ble slik man håpet. Tomheten. Sorgen og savnet. Det å innse at livet går mot slutten, uten at slutten blir slik man hadde tenkt. Men at livet samtidig har sine lyse sider. Jeg har møtt mange «kong Salomoer» som sykepleier. Mennesker som er i dyp sorg og fortvilelse over situasjonene de er i. Som er i ferd med å gi opp. Som en gang hadde stor suksess, og ble sett opp til. Som hadde penger, verdier og karriere. Som andre så opp til, beundret og spurte om råd. Som ble invitert og bedt om å si meningen sin. Når alt dette rakner er det ikke så rart at man kan kjenne på sorg, sinne, frustrasjon og fortvilelse. Hva har man igjen? Hva gir mening nå?

Forkynneren løfter i all sin fortvilelse fram noen punkter som det er verdt å dele:

11,7: «Lyset gjør godt, en fryd for øyet er det å se solen.»

11,2: «Del det du har med sju eller åtte.»

9,16: «Visdom er bedre enn styrke.»

9,7: «Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet!»

7,14: «Er dagen god, så nyt den!»

7,5: «Det er bedre å bli klandret av en vismann enn å bli lovprist av en dåre.»

5,6: «Midt i alle drømmer, all tomhet, alle ord: Ha ærefrykt for Gud!»

4,9: «Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for alt sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp.»

4,6: «Bedre med en håndfull ro enn begge hender fulle av strev.»

3,22: «Jeg så at ingen ting er bedre enn at mennesket finner glede i sine gjerninger: dette er den lodd det har fått.»

3,12: «Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem enn å glede seg og nyte det gode i livet.»

2,13: «Jeg så at visdom er bedre enn dårskap, slik lyset er bedre enn mørket. Den vise har øyne i hodet, mens dåren går omkrig i mørke.»

Forkynneren # 1. Det store norske leksikon omtaler Forkynneren som en tekst med en pessimistisk grunntone, hvor menneskets strev etter goder fører til tomhet. Jeg har gjort en del notater i Bibelen min. Ved starten av Forkynneren står det: «Jeg lurer på hvordan Forkynneren ville har skåret på MADRS?» MADRS står for Montgomery and Åsberg Depression Rating Scale, og der jeg jobbet tidligere ble den særlig benyttet for å kartlegge behov for selvmordsrisiko eller akuttinnleggelse hos pasienter som virket svært nedstemt. Her kommer starten på tekstene i Forkynneren, skrevet av kong Salomo:

«Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves! Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen? Slekter går, og slekter kommer, men jorden er alltid den samme. Solen går opp og solen går ned, så lengter den tilbake til stedet der den går opp. Den skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer mot nord, mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin rundgang igjen. Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt: dit elvene før har rent, fortsetter de å renne. Alle ting går sin strevsomme gang, menneskets ord strekker ikke til. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. Det som har skjedd skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet er nytt under solen. Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt», har det likevel hendt i tidligere tider, lenge før oss. Ingen minnes det som før har hendt. Og det som skal komme, vil heller ingen minnes i slektene som følger.»

Dette er altså skrevet av han som hadde 1000 koner, og som levde i en velstand som det gikk gjetord om over landegrenser. Jeg lurer på om Rune Rudberg har kjent på noe av det samme? Han har skrevet sangen «1001, 1002 og 1003.» Ikke for å minne oss på å holde avstand i trafikken, men for å fortelle hvor mange damer han har fått til sengs.

Jeg synes det er svært fascinerende å lese om Kong Salomo. Han hadde så mye, rotet det på mange måter til og endte opp med å føle seg tom. Jeg tror mange kan kjenne på liknede følelser, i alle fall i perioder i livet. Noen ser tilbake på valg som de angrer på. Andre sørger over noe som er skjedd, som de ikke kunne påvirke selv. Tap av helse, anseelse eller funksjon, for eksempel. Når alt kommer til alt er det kanskje ikke gull, edelstener eller antall erobringer som er de viktigste bærebjelkene i livet? Hva er bærebjelker i livet i ditt? Mens jeg skriver dette, hører jeg på sangen: «Det strømmer glede – En mektig vind» fra Oslo kristne senter. En større kontrast til Salomo sitt tungsinn i Forkynneren skal man lete lenge etter.