Før jeg startet på 365-prosjektet, delte jeg flere tekster her på bloggen. En av tekstene hadde overskriften God is the father of the fatherless, hvor jeg fortalte om pappa. Pappa var på mange måter den beste pappaen man kunne ønske seg, og jeg husker at jeg ofte gikk han i møte når han var på tur hjem fra jobb. Han introduserte meg for friluftsliv. I naturen var han virkelig i sitt rette element, og han hadde mye kunnskap og erfaring om fisking, skigåing, båtliv og alt som lever og rører seg i skog og vann. Jeg syntes han var snill, omtenksom og hadde fin humor. Og han var høy og flott.
Men pappa hadde også en annen side, en side som jeg var redd for. Han hadde det svært tøft psykisk, noe som hang sammen med oppveksten hans. Pappa vokste opp med en uforutsigbar far, som gjerne ga han en omgang med beltet uten forvarsel. Dette preget pappa hele livet. Noen ganger kunne han gå inn i en psykose. Han ble sint, mørk og uforutsigbar. En usunn sjalusi kunne fylle tankene hans på en måte som var vanskelig å forstå.
Ei jul bakte mamma og jeg julekaker da pappa var på tur hjem fra jobb. Vi sto der med deig, kjevler, forklær og god stemning. Jeg var fem år, og eldst av tre søsken. Inn av døra kom pappa, hurtig, hissig og brå. Hakk i hæl fulgte bestemor, som han hadde hentet på tur hjem, og bedt om å bli med for å passe oss ungene. Så dro han mamma med ut, fortsatt ikledd et melete forkle og med deigete fingre. Han hadde fått det for seg at mamma hadde et forhold til en annen mann, og nå skulle de konfronteres. Jeg husker enda utryggheten som fylte huset. En slik opplevelse går ikke over så fort. Nå er jeg blitt 50 år, og jeg tenker fortsatt på både denne opplevelsen, og andre opplevelser fra barndommen. De er med som et bakteppe.
Jeg kjenner mennesker som har vokst opp med foreldre som ruser seg eller drikker. Dette har også gitt mange vonde opplevelser knyttet til jula. Når man ser i julens forstørrelsesglass, kommer opplevelsene tydeligere frem.
Den fine er at man kan velge en annen vei selv. Om man er i et usunt forhold kan man bryte ut. Man kan starte med blanke ark og fargestifter, som Alf Prøysen synger. Om man ikke ønsker å legge blåkopi på oppvekstens kart, så kan man velge å gå opp stier i et nytt terreng. Gud vil svært gjerne gå opp disse løypene sammen med oss. Han elsker å skape noe som er nytt og bedre. Ingen terreng er ukjente for han. I Jer. 31,9 kan vi lese: «De kommer med gråt, jeg leder dem med trøst. Jeg fører dem til rennende bekker, på jevn vei der de ikke snubler.»
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 