Disiplene var helt vanlige folk. Flere av dem var fiskere, som holdt til på stranda i nabolaget. Da Jesus ba dem om å følge seg, gjorde de nettopp det. De ble med på å forandre verden. En gang var disiplene om bord i en båt. De hadde dratt i forveien til den andre siden av innsjøen, mens Jesus sendte folket av sted. Kvelden kom, og båten var langt fra land. De kjempet seg fram i bølgene i motvind. Da kom Jesus gående til dem på sjøen. Disiplene ble skrekkslagne. I Matt. 14,27 sier Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» Peter ville da også gå på vannet. Han gikk Jesus i møte, men da han så hvor hardt det blåste ble han redd. Han flyttet blikket og fokuset fra Jesus og til vinden og bølgene. Peter begynte å synke, og Jesus reddet han.
Tro og lys-gruppa i menigheten hadde en mektig dramatisering av denne bibelfortellingen. Tro og lys-gruppa består av mennesker med psykisk utviklingshemming. Her er det mye livsglede og varme. De fikk på en helt unik måte fram budskapet i fortellingen. Når vi har blikket festet på Jesus, begrenser ikke vår frykt oss. Når vi fester blikket på det som vi er redde og bekymret for, begrenser dette oss i å flytte grenser.
Det er helt normalt å bli bekymret og redd. Peter ropte: «Berg meg!» til Jesus da han begynte å synke. Det kan vi også få gjøre. Jesus berger. Men han ønsker også å utfordre oss til å tro på han, feste blikket på han og tørre å gå ut av komfortsonen i det godes tjeneste.
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 