Uvillig # 1. Det kan være lett å tenke at menneskene som beskrives i Bibelen hadde ekstraordinære kvaliteter. Da blir det nesten morsomt å lese hvordan enkelte av dem som er gått inn i historien som modige og banebrytende, i utgangspunktet var uvillige til å lytte til Gud og ta fatt på oppgaven som Gud ga dem. Moses for eksempel. Det er ganske fornøyelig å lese i 2. Mos. 3,7 og utover, hvordan Moses har en rekke innvendinger når Gud ber han om å gå til farao og be om å få ta med seg folket sitt ut av Egypt. Israelittene ble holdt som slaver i Egypt, og Gud sa til Moses at han hadde sett sitt folks nød og hørt deres skrik under slavedriverne. Gud sa at han kjente israelittene sin smerte. Han ville fri dem ut av hendene til egypterne, gjøre dem frie og gi dem et nytt land.
Moses motsatte seg, vel vitende om at farao ikke ville gå med på dette. Moses sa til Gud: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» Gud bekrefter at han vil være med han, men Moses fortsetter: «Hva skal jeg si?» «Sett at de ikke tror meg og ikke hører på meg?» Gud fortsatte å betrygge Moses, men Moses ga seg ikke. Han sa: «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du har begynt å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.» Gud sier at han vil være med Moses sin munn og lære han hva han skal si. Moses svarer: «Herre hør! Send heller en annen!» Det ender med at Moses og broren Aron får oppdraget sammen.
Det finnes flere liknede historier i Bibelen. Guds folk er helt vanlige mennesker. Ofte var de i utgangspunktet ganske så motvillige til å ta på seg oppdragene som Gud ga. Men de erfarte at når de tok sjansen, så var Gud der sammen med dem. De gjorde ting de ikke trodde var mulig, og fant ord de kunne dele med andre, til tross for liten selvtillit til egne talegaver.
Gud ser muligheter der vi ser begrensninger. Når vi tør å ta sjansen på å stole på han, kan spennende ting skje.
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 