«Trett ikke med noen uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt,» står det i Ordspr. 3, 30. Og i Ordspr. 30, 33 står det: «For trykk på melken gir smør, trykk på nesen gir blod, trykk på vreden gir strid.»
Hvor går grensa for når det er nødvendig å ta opp det som gir konflikt, og når det klokeste er å la det passere? Det andre ytterpunkt til å utøve tretting og trykk på vreden kan være konfliktskyhet, som heller ikke er av det gode. Det problematiske blir ikke borte fordi vi lar vær å snakke om det. Så er det kanskje forskjell på hvordan man snakker om konflikter også. Hvis man klarer å ta opp situasjonen med «jeg-budskap», i stedet for å komme med anklager, kan det gi en bedre og mer åpen kommunikasjon. Man kan si: «Jeg er glad i deg, og har lyst til at vi skal finne på noe hyggelig sammen.» Eller man kan si: «Alltid skal du gjøre dine egne ting. Jeg synes du er egoistisk.» Ordene vi velger får stor betydning for den videre kommunikasjonen. Hvor lett er det ikke å forberede det neste man skal si i stedet for å lytte, når samtalen er opphetet?
På PREP-kurs lærer par «tale-lytte-teknikken.» Det betyr at den som holder «talebrikken» er den som snakker, og som kan trekke noe nytt inn samtalen. Den som ikke holder brikken får i oppgave å lytte, og kan bare gjenta det den andre sier. Så bytter man på å være den som holder brikken. Ofte blir man overrasket når man praktiserer dette, og innser at man egentlig ikke har vært så flink til å lytte. I stedet har man forberedt sitt neste innlegg.
Hvilket forhold har du til å snakke om det som kan gi uenighet og konflikt?
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 