Month: September 2020

En venn fortalte meg om en begravelse som han og hans gamle mor var i. Moren var dårlig til beins, og hadde kraftig nedsatt hørsel. Vennen min trillet derfor moren frem til jordpåkastelsen i rullestol. Mens alle var stille sa moren mye høyere enn hun var klar over: «Ja, ja, neste gang er det vel min tur!» Dette førte til mange smil, og den sorgtunge og trykkende stemningen myknet noe opp.

Linda Eide har i et av sine Spåksjovprogrammer på NRK sagt, direkte oversatt til bokmål: «Det er ikke når vi har det morsomst i livet at vi trenger mest å le. Nei, det er når det er svart. Og når vi ler i alvorlige tider, så skal vi ikke skamme oss. Vi skal puste lettet ut. Det er mulig at en av oss en gang vil le på feil plass. Men, det må vi takle og tåle uten å bli krenket på noen andre sine vegne. Ellers får ingen av oss puste.»

Per Anders Nordengen er prest, forfatter og foredragsholder. Han beskriver gledens rom og sorgens rom, og hvor viktig det er å kunne gå inn og ut av begge disse rommene. Han sier: «Når livet er alvorlig, er det viktig å tørre å bruke galgenhumor og sette ord på det. Og midt i livets alvor går det an å finne livsglede og å gjøre det beste ut av livet sånn som det er blitt.»

Min venninne Helle var bevisst på dette. Da det hadde vært alvorlige nyheter om kreftsykdommen, tårer og sorg, var hun modig nok til å slippe andre inn i dette. Men, hun sa også: «Nei, nå må vi snakke om noe annet!» Hun satte ord på at det var godt å høre om hva som skjedde i andre sine liv. Hun kunne også le og tulle når det var naturlig.

Jeg var en gang på et foredrag med en sykepleier som jobbet med «lindrende humor.» Han fortalte om en pasient som var alvorlig kreftsyk med kort forventet levetid. Pasienten var svært lukket og snakket ikke om situasjonen han var i. Han virket alvorlig og forknytt. Sykepleieren tok et modig valg. En morgen gikk han inn for å hjelpe pasienten med morgenstellet, iført sin vanlige sykepleieruniform og en knallrød klovnenese. Han sa ingen ting om nesen, bare latet som ingen ting og hjalp pasienten slik han pleide. Pasienten sa heller ingen ting. Etter at vask, barbering, tannpuss og påkledning var unnagjort trakk sykepleieren seg tilbake. Det gikk ikke lenge før pasienten ringte på, og sykepleieren gikk inn igjen. Pasienten sa: «Det var godt gjort at du klarte å gjennomføre hele morgenstellet med klovnenesa og late som ingen ting.» Dette ble en åpning for å kunne snakke sammen, smile litt og også etter hvert sette ord på de vanskelige følelsene.

Salme 466 i salmeboka heter «Sorgen og gleden vandrer til hope.» Jeg tror de aller fleste av oss kan kjenne oss igjen i teksten:

Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke kommer på rad.

Medgang så ofte på motgang vil rope, solskinn og skyer de følges og ad.

Jorderiks gull er prektig muld. Himlen er ene av salighet full.

Livet kan skifte fort og brått. Vi kan alle få eie et håp om et evig liv i en himmel hvor det hverken finnes sykdom eller tårer. Mens vi lever her på jorda er det lurt å både snakke sant om livet, og sette ord på det som gjør vondt. Samtidig er det helt nødvendig å kunne gå inn og ut av gledens rom og sorgens rom, og kunne smile og le når vi kan?

Min nærmeste venninne ønsket i fjor sommer å samle gode støttespillere, som hadde vært der for henne i en tøff sykdomsperiode. Vi var 18 damer som koste oss i sommerselskap, og som gledet oss over at kontrollene etter avsluttet kreftbehandling viste at behandlingen hadde vært vellykket. Kun tre uker seinere ble venninnen min kalt inn til samtale ved Radiumhospitalet for å gå gjennom resultatet av de siste CT-bildene. Med sjokk og ny sorg mottok hun beskjeden om det den hissige kreften hadde spredd seg.

Jeg tror at vi alle har opplevd det som salmen over setter ord på: lykke og ulykke kommer på rad. Vi vet ikke hva som venter oss rundt neste sving.

Ei av kollegaene mine pleier å minne oss på viktigheten av å stoppe opp og kjenne etter alt vi har grunn til å være takknemlige for hver dag, og leve i nuet.

I Forkynneren 7,14 i Det gamle testamentet står det: «Er dagen god, så nyt den!»

Om dagen ikke er god, kan vi kanskje finne noe som det er verdt å glede oss over likevel? For meg blir Mormor og Helle gode forbilder i så måte. Mormor hadde levd et langt liv med mye leddsmerter. Likevel klarte hun å stoppe opp og glede seg over naturen, sporten på Tv`n, kringla på Sigdalsheimen og når noen kom på besøk. En dag jeg kom innom henne, leste hun lokalavisa Bygdeposten. Hun så at det var utlyst en stilling for kafèdrift i Vikerundbakken. 95-åringen sa på sin varme og lekne måte: «Denne jobben har jeg lyst til å søke på!»

Eller Helle, som midt opp i den krisen hun befant seg i med en alvorlig og hissig kreftsykdom, klarte å glede seg over at venner kom innom med jordbær fra Valldal. Hun sendte meg et nydelig bilde av seg selv med en jordbærkurv, som også inneholdt en invitasjon til å komme og smake neste dag.

Familier har ulike måter å møte sorg på. Mange har hørt historien om mannen som sa at det var hyggeligere i begravelse i kona sin familie enn i bryllup i hans egen. I min manns familie har de et svært naturlig forhold til liv og død. Han forteller om da han var barn og farfaren hans døde. Farfar Ole lå hjemme på sofaen etter at han var død. Hele familien var samlet, slik at alle kunne se og ta på Farfar. Dette kombinerte de blant annet med å spise is. Den eneste regelen var at de skulle forsøke å unngå å søle is på farfaren. I andre familier har man kanskje et mer anstrengt forhold til å snakke om død eller planlegge en begravelse?

Hvilke tanker har du når det gjelder sorg og glede? Hva med sorgens rom og gledens rom?

Hvilken kultur er det i din familie i møte med sorg og glede? Kjenner du noen som har en annen familiekultur når det gjelder disse temaene?

Når kan man le?

Forskning viser at det gir oss mange positive helseeffekter når vi viser godhet mot andre. Stresshormoner reduseres, det virker avslappende på nervesystemet, blodtrykket senkes, immunsystemet styrkes, man blir glad selv, aldringsprosessen bremses og godhet beskytter mot depresjon. For godt til å være sant? Sjekk gjerne nettstedet: http://drdavidhamilton.com/category/kindness2/ dersom du vil lære mer om dette.

Frans av Assisi sier i sin kjente bønn at: «det er ved å gi at man får.»

I bibelen har Kong Salomo skrevet mange ordspråk. I Ordspråkene 11,25 står det: «Den gavmilde får gode dager, den som øser ut til andre får rikelig tilbake.»

I Modum menighet har vi tre år på rad arrangert Godhetsfestival tre dager i juni. Opp mot 50 frivillige har vært fordelt på ulike oppdrag hvert år, og mange har fått hjelp til blant annet å rydde i hagen, vaske, komme ut på tur, snekkerarbeider, husmaling, fotpleie, datahjelp, konsert, gruvetur, pizzafest og bilvask. Det har vært mange fine og sterke øyeblikk, og overraskende mange av de som har vært med på å gjøre noe hyggelig for andre har takket for at de har fått være med. De har opplevd å få mye tilbake ved å sette av noen timer en kveld. Jeg vil gjerne dele noen historier. Den første handler om mannen som ikke hadde kommet seg til kirkegården for å plante på graven til kona. En av de frivillige ga bort ei hel kasse med blomster og noen av disse kunne han plante på graven takket være at en annen frivillig kjørte han dit. Det ble et sterkt øyeblikk.

En annen historie handler om flyktningene som bodde på det lokale mottaket. De ble invitert med på gruvetur og pizzafest. Det ble en fin dag, hvor det viste seg at gruveguiden kunne litt arabisk. Pizzakvelden ble avsluttet med bordtennis og gode samtaler. Den tredje historien handler om et husfellesskap som gikk sammen om å hjelpe en mamma og hennes barn med ulike oppgaver. Takket være gruppa sin allsidige kompetanse og velvillighet ble det blant annet bygd trehytte, ordnet i hagen og utførte diverse reparasjoner.

I år sto vi foran noen utfordringer, da vi skulle arrangere Godhetsfestival med koronarestriksjoner. Vi ble tidlig enig om å gjøre det vi kan, og at det er bedre å gjøre noe enn å måtte avlyse. Og når årets Godhetsfestival skal oppsummeres er det rikelig med takknemlighet vi sitter igjen med. Om man holder en meteres avstand, nyser i albuen og vasker hender, er det fortsatt mye man kan gjøre. I år fikk mange hjelp til diverse hagearbeid. Oppdragene besto også av snekring, vask av hus og rens av markise. To utendørs konserter ved det lokale sykehjemmet gledet også mange.  Og i år ble mer enn 30 biler vasket gratis ved den lokale vaskehallen, av tre blide karer. Mens de vasket, kom en ung mann innom med is til alle tre. Godhet smitter! En symøtegjeng stilte opp og hjalp en venninne og hennes familie med et stort hageoppdrag. Familien sto midt i alvorlig sykdom, og ble glade for hjelpen.

På et annet Godhetsoppdrag oppsummerte damen som fikk besøk med følgende melding: «Jeg kjenner på stor takknemlighet. Det var så fantastisk å ha dere alle her. Ei stor bør har gått av skuldrene mine. Det er mye lettere å puste nå. Vet du, det føles som om dere kom med kjærlighet og spredte den rundt her hos meg. Tusen, tusen takk!»

Og de som har fått være med på å gjøre noe hyggelig for andre, sier det samme. «Takk for at jeg fikk være med! Dette var veldig fint.»

I minneboken min fra barneskolen, skrev ei av lærerne: «Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad.» Jeg tror hun var inne på noe viktig. Og Godhetsfestivalen har gitt oss mange eksempler på dette. 

I desember 2017 var jeg med på en Godhetskonferanse hos IMI-kirken i Stavanger, for å lære hvordan man kan arrangere Godhetsfestival. En av talerne var Martin Cave. Han innledet med å si: «Hvis vi skulle startet en ny menighet ville jeg brukt de ti første årene til å forkynne om godhet.» Så sentralt er budskapet om godhet i bibelen. Martin sa også at: «Jesus gikk rundt på jorda og gjorde godt.» «Å gjøre godt = førstelinjetjeneste.» «Gud er god mot mitt liv, uansett hvordan livet er.» «Kirka skal være en god plass å ha det vanskelig.» «Godhet er smittsomt.» «Kind people are the best kind of people.»

Hva skjer med oss når vi opplever at andre gjør noe hyggelig for oss? Hvordan påvirker det dagen videre? Jeg tror at godhet smitter. Og at sjansene øker for at en person som har opplevd godhet gir godhet videre.

Hun som var rektor på barneskolen der ungene mine gikk, delte en gang en historie om sola og nordavinden. Teksten ble opprinnelig skrevet av Æsop:

«Det skulle være artig å vite hvem av oss to som er den sterkeste,» sa vinden en dag til sola. Så ble de enige om å prøve kreftene sine på en mann som vandret på landeveien. Den som kunne få frakken av mannen, hadde vunnet.

Vinden startet først opp med en liten bris, og gikk deretter over til kuling. Så økte den til full storm – for endelig å gå opp i en fryktelig orkan som rev og slet i mannens frakk. Men, jo mer vinden slet, desto fastere holdt mannen på frakken sin.

Sola, som i mellomtiden hadde vært bak en sky, kom nå fram for å prøve seg. Den tok til å skinne, og etter hvert begynte det å bli varmere og varmere for mannen, og han måtte løsne på knappene. Til slutt ble han så svett at han måtte ta frakken av og bære den på armen.

Med vennlig og varme kan du ofte oppnå mye mer enn med krefter og styrke.

Astrid Lindgren har sagt: «Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv.» Det er fristende å legge til at trygge og forutsigbare grenser også er av betydning, men dette kommer jeg tilbake til. Paulus sier det slik: «Størst av alt er kjærligheten!»

Hvordan kan vi i større grad være «kind people»?

Kan vi fortsatt lære noe av Æsop sine ord?

Hvordan kan kirka være «førstelinjetjeneste», og det naturlige stedet å gå når man har det vondt?

Det finnes ulike former for glede. Noen former for glede vekker sterke følelser og fysiske reaksjoner: å stå på en topp og nyte utsikten etter å ha slitt i motbakker, et deilig måltid i godt selskap, en god karakter på en eksamen, et smil fra en man liker ekstra godt, å få en jobb man har søkt på, at en annen person gir et kompliment eller en hyggelig melding eller invitasjon. Mange vil kanskje beskrive dette som lykkefølelse? Den trenger ikke vare lenge, men det føles ofte intenst mens det står på. Det er svært individuelt hva som vekker en slik form for glede.

Men, det finnes også en annen form for glede, som ligger dypere. Den oppleves kanskje ikke like intenst som lykkefølelsen, men den kan ligge i bunnen av skuta og utgjøre en balast, som gjør at skuta ligger stødigere i vannet under skiftende forhold. Denne formen for glede er mer varig, og lar seg ikke i like stor grad påvirkes av ytre forhold.

I Filipperne 4,4 skriver Paulus: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!» Paulus fortsetter med en oppskrift på hvordan dette kan skje: vi skal ikke bekymre oss, men be til Gud om alt som ligger oss på hjertet. Og Paulus gir seg ikke der. I 1. Tess. 5,18 skriver han: «Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold.» Selv var Paulus helt ekstrem på dette. For min egen del kan jeg kjenne at Paulus sine ord kan oppleves noe virkelighetsfjerne når jeg står midt oppe i en krise, sorg eller vanskelig situasjon.

I møte med Paulus sine ord, er det viktig å huske på at Gud på ingen måte ønsker at vi skal ta på oss en «smilemaske», og late som livet går bra og gir oss glede når vi egentlig ikke har det bra. Gud ønsker at vi skal snakke sant om livet. Han vil at vi skal komme til han med alt vi tenker på, er redde for, sørger over, det som bekymrer oss, som vi er sinte for, som har gjort oss bitre og som vi føler oss krenket av. Han vil bære det med oss og for oss, og han ønsker å si at han går sammen med oss samme hva. Vi går aldri aleine. Dette er helt sentralt i bibelen, og jeg har omtalt temaet tidligere på bloggen. Grunnen til at jeg igjen trekker fram dette at Gud alltid går sammen med oss, er at jeg tror det er her mye av hemmeligheten til den dype gleden ligger. Den som Paulus beskriver når han sier at vi alltid kan glede oss i Herren.

Paulus ble ikke spart for utfordringer og motgang. Han ble forfulgt, fengslet flere ganger, forsøkt drept, torturert og forliste med båt, for å nevne noe. Så det er ikke med utgangspunkt i et liv uten motgang at han ber oss om å alltid glede oss i Herren.

Velkommen tilbake til bloggen. «Hverdagsglede» er en hovedoverskift som følger de tidligere hovedoverskriftene «Hverdagsbønn» og «Hverdagsfred.» Under hver av hovedoverskriftene er det publisert 12 tekster som først er delt på bloggen, for deretter å bli til et hefte. Det er nå gått noen måneder siden sist bloggoppdatering. Mange av tekstene til «Hverdagsglede» var langt på vei skrevet på forsommeren, og så har de modnet i løpet av sommeren. Disse ukene har også vært en prosess for meg. I løpet av en måned har jeg mistet to av damene som har stått meg aller nærmest. Først, den 2. juli, døde min mormor Berte. Jeg har vært så heldig å ha henne som en klippe hele livet. Og den 2. august døde min nærmeste venninne, Helle, etter en lang og svært tøff kamp mot hissig kreftsykdom. Og her sitter jeg og skal skrive om Hverdagsglede. Midt i sorgen. Jeg var en periode inne på tanken å utsette hele Hverdagsgledeprosjektet. Mannen min ble en viktig samtalepartner i denne prosessen. Han snudde tankene mine på hodet, og sa: «Er det noen som er gode representanter for hverdagsglede, så er det i alle fall Berte og Helle. Kan du ikke bruke de som inspirasjon når du skal jobbe videre med tekstene?» Og slik ble det.

«Sorgen og gleden de vandrer til hope», heter det i en salme som ble skrevet på 1600-tallet. Teksten er like aktuell i dag. Den mest ekstreme erfaringen jeg har gjort av dette i eget liv er fra den 12. april 1996. Vårt andre barn, Kristine ble født kl. 05. Klokken 11 var jeg på plass i Nykirke for å delta på min svigermor sin begravelse. Etter jordpåkastelsen fikk jeg mange hilsninger. Venner og familie sa: «Jeg vet ikke om jeg skal si gratulerer eller kondolerer.» Begge deler passet like godt. Noen ganger er det kort vei mellom sorg og glede. Heldigvis. Det er vanskeligere når det er kort vei fra glede til sorg. Dette vil jeg komme tilbake til i et eget blogginnlegg.

For meg henger glede henger tett sammen med trygghet. Hvis jeg føler meg utrygg, er det ikke lett å kjenne på glede. Å vite at Gud går sammen med meg og oss i alle slags dager og netter, kjenner jeg at er med på å gi trygghet. Gud er også med oss når vi opplever farlige situasjoner eller er langt nede. Han bærer gjennom liv og død. Samtidig kan vi ta fra oss selv muligheter for glede dersom vi alltid søker trygghet og vil sikre oss mot det som kan gjøre vondt. Etter at mormor døde sendte en venn meg en melding hvor det sto at «sorgen er kjærlighetens skygge.» Sigvard Dagsland omtaler noe av det samme i «Sangen om gleden», hvor han skriver: «alt som kan gi glede har en spire til et savn.»

Takknemlighet kan være en effektiv motgift mot mismot, og kanskje en snarvei til opplevelse av glede? Og humor kan på en fantastisk og uforklarlig måte løse opp vonde tankeknuter og gjøre at man klarer å trekke pusten igjen. Vitalitet og å bry seg om andre, kan flytte fokus fra det som er vanskelig hos en selv, og på denne måten gi økt glede i hverdagen. Også er det fint om man kan slippe å bruke for mye tid på å bekymre seg. Bekymringer er gledestyver.

I de neste blogginnleggene vil jeg skrive mer om disse temaene, og jeg vil jeg forsøke å belyse temaet «Hverdagsglede» med bredde og dybde. Noen av temaene vil være:

Hva gir glede i hverdagen? Hvor viktig er det å kunne le, og når kan man le?

Kjenner du til noen gledestyver? Hvordan sette grenser for disse?

Hvor viktig er relasjoner og fellesskap med andre?

Hva mener Paulus når han sier at sårbarhet og svakhet kan gi kraft og styrke?

Og hvorfor er «kind people the best kind of people»?

Hva vil det si at Gud elsker oss betingelsesløst? Hvor mye likner vår himmelske far på vår jordiske far?

Jeg gleder meg til å lære og oppdage noe nytt gjennom skrivingen og tilbakemeldingene fra dere, og håper at du også vil få noe nytt og nyttig ut av å lese bloggen.