Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Da Elisabeth var seks måneder på vei, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til byen Nasaret. Der besøkte han Maria, som var jomfru og forlovet med Josef. Engelen sa til Maria: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!»

I Luk. 1,32 kan vi lese at Gabriel fortalte Maria at hun skulle bli med barn, og føde en sønn som hun skulle gi navnet Jesus. «Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» Maria svarte: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabeth venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.»

En jomfrufødsel. Maria skulle bli gravid uten å ligge med noen. Denne delen av historien har vært gjenstand for både stand-up vitser og uttalelser om at det er vanskelig eller umulig å skulle tro at dette faktisk kunne skje. For min del tenker jeg at hvorfor skulle en jomfrufødsel være umulig for en Gud som har skapt himmelen, jorda og havet med alt som lever av mennesker, dyr og planter? En Gud som kunne la sønnen sin bli født som en baby for å frelse mennesker og hente ut nøklene fra dødsriket?  En baby som skulle vokse seg stor, og gjøre mange undre. Som kunne gå på vannet, gi blinde synet tilbake og mette flere tusen mennesker med to fisker og fem brød? I dette perspektivet virker en jomfrufødsel «innafor».

Men hvordan opplevde Josef å få denne nyheten? Forloveden hans var gravid, og han visste at de ikke hadde hatt sex. Vi tar en kikk på historien med Josef sine øyne i morgen.

I Lukas 1,5 kan vi lese om Sakarja og Elisabeth. De ble etter hvert foreldre til Johannes, som ble kalt døperen Johannes. Johannes beskrev seg selv som en som ryddet vei i ødemarken for Jesus. Teksten går slik: «I de dager da Herodes var konge i Judea, var det en prest i Abias vaktskift som het Sakarja. Hans kone var også av Arons ætt og het Elisabeth. Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter. Men de var barnløse, for Elisabeth kunne ikke få barn, og begge var nå langt oppe i årene.»

En dag da Sakarja var i tempelet for å brenne røkelse og gjøre tjeneste for Gud, viste en engel seg for han. Sakarja ble slått av redsel, men engelen sa:

«Frykt ikke, Sakarja! Din bønn er blitt hørt. Din kone Elisabeth skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født, for han skal være stor i Herrens øyne. Han skal ikke drikke vin eller sterk drikk, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd. Han skal få mange i Israel til å vende om til Herren, deres Gud. Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna og gi ulydige det sinn som rettferdige har, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.»

Den videre reaksjonen til Sakarja er veldig menneskelig. Til tross for at han var prest, var kjent for å følge bud og forskrifter, og over tid hadde bedt til Gud om å få bli far, så svarte han engelen på følgende måte: «Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo gammel, og min kone er også langt oppe i årene.» Å stole på Gud har tydeligvis vært vanskelig til alle tider. Kan virkelig Gud gjøre mer enn det vi forstår?

Engelen svarte: «Jeg er Gabriel, som står for Guds ansikt. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudskapet. Nå skal du bli stum og ikke kunne tale før den dagen dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord. Men, det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse når tiden er inne.»

Sakarja ble stum der og da, og måtte kommuniserte med tegn. Etter en tid ble Elisabeth gravid. Hun sa: «Dette har Herren gjort for meg. Nå har han sett til meg og tatt bort min vanære blant folk.»

Snart skulle også en annen kvinne få et overraskende besøk av Gabriel. Hun het Maria, og var i familie med Elisabeth.

Jeg kjenner at jeg må skrive litt om det å være sykepleier igjen. Som sykepleiere skal vi møte og legge til rette for ivaretakelse av pasienten sine fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. I en tid hvor det i det offentlige rom har vært mye fokus på nøytralitet, kan det å møte de åndelige behovene lett havne litt på sidelinjen. På en av mine tidligere arbeidsplasser ble det definert noen mål for forskning og utvikling. Et av disse målene omfattet pasientene sine verdier og ressurser. Og alle pasienten fikk spørsmål om å fargelegge et bilde. Bildet var delt inn i de ulike temaene som påvirker oss, som: kroppen, aktiviteter, søvn, kosthold, økonomi, omgivelser, osv. Et av punktene var Meningen med livet/religion. Ved å ha med dette punktet, opplevde jeg at det var lettere for pasientene å sette ord på hva som var viktig for dem, hvilke verdier de hadde og hvordan de så på egne ressurser. Noen ganger kom samtalen inn på håp, tro og eksistensielle tanker. Kanskje hadde pasienten opplevd at sykdom og begrensninger utfordret selvbildet, meningen med tilværelsen, verdiene man hadde levd etter og håpet for fremtiden. «Hvem er jeg nå?», sa flere. «Jeg vet hvem jeg var før trafikkulykken. Jeg vet hva som ga meg glede og hvilke planer jeg hadde. Men hva nå?» Eller: «Før hjerneslaget hadde jeg gledet meg til pensjonisttilværelsen. Kona og jeg hadde tenkt å reise og gå turer i fjellet. Hvordan finne mening, når alle planer er snudd på hodet?» Eller den unge jenta som hadde måttet sette studier og fritidsaktiviteter på vent på grunn av ME? «Hvem er jeg når jeg ikke lenger er studenten eller håndballspilleren?»

Vi kan være med pasienten på å stokke kortene på nytt. Hva kan du fortsatt gjøre? Hvilke mål kan være realistiske? Hva gir deg glede? Er det noe du har hatt lyst til å gjøre, som du kan prøve å gjøre nå? Skrive, tegne, male? Hvis man ikke lenger kan jogge, kan man kanskje gå? Om det ikke er realistisk å fullføre studiet akkurat nå, kan man lære å porsjonere energien fornuftig, slik at man får gjort noe av det som gir glede og påfyll? For mange virker det gunstig om man får til en bedre døgnrytme, sover nok, spiser regelmessig, får litt påfyll av frisk luft, noe bevegelse, men også nødvendig restitusjon.

Gud har skapt oss i sitt bilde. Hans horisontale målestokk for verdien til hver og en av oss er alltid er på maks. Som kristen sykepleier, skal jeg ikke «misjonere» for pasientene. Men jeg kan møte pasienten der han eller hun er. I 2. Kor. 1,22 skriver Paulus: «Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.» Dette er gaver som Gud ønsker å gi til hver og en av oss.

I 2. Kor. 1,4, står det om Gud: «Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som selv er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.» Vi får gaver av Gud, som det er meningen at vi skal gi videre. Vi kan lytte, være til stede, tåle, peke på muligheter og trøste. Eller som det heter i salmen Å leva det er å elska: «Spegla Guds himmel av.»

Istjern speiler stadig Guds himmel av. I salmen “Å leva det er å elska”, oppfordres vi til å gjøre som havet, og “spegla Guds himmel av.” Dagens oppgave til oss alle: Hvordan gjør vi dette?

Blått, grønt og alt imellom er mine yndlingsfarger. I sommer var jeg så heldig at jeg fikk anledning til å padle kajakk på det grønne Loenvatnet, en vindstille dag. Det var så vakkert at det opplevdes uvirkelig. Jorda vår kalles Den blå planeten. 75 prosent av jorda er dekket av væske, eller hav. Akkurat som 75 prosent av kroppen vår også er væske. Vi er fantastisk skapt.

«Bruk hodet – vi har bare en klode», synger Blekkulf. Vi trenger miljødetektivene mer enn noen gang. FNs klimarapport fra 2021 viser at klimaendringene går raskere og er mer intense enn hva forrige rapport viste.

Samtidig har vi under koronapandemien sett at endring er mulig. Måling av luftkvalitet fra kinesiske storbyer under pandemien, viste en tydelig forbedring. Vannet i Venezia ble rapportert å være renere, og man kunne se fisk for første gang på lenge.

Men en endring krever drastiske tiltak og prioriteringer. Noen av linjene fra diktet i går, lød slik: «Å gi opp er noe vi aldri gjorde. Å forandre verden til et bedre sted vil ikke være lett, men vi vil prøve. Å glemme denne tiden er en dum ting å gjøre.»

Det er mye hver og en av oss kan gjøre, som å resirkulere mer, fly mindre, ha noen kjøttfrie dager, handle fornuftig og forbruke bærekraftig. Men de store endringene ligger i statsledere sine hender. Vi kan påvirke disse blant annet gjennom hvilket parti vi gir vår stemme.

I 1.Tim. 4,4 står det: «Alt det Gud har skapt er godt.» Hvordan kan du og jeg ta bedre vare på den vakre, blå planeten?

Jeg er kommet over en ganske interessant tekst. Den er skrevet av en gutt på 14 år, og kan leses to veier. Den starter slik:

«Vår generasjon vil ikke bli husket for noe som helst. Aldri vil noen si, vi var høydepunktet i menneskenes utvikling. Det stemmer ikke, sannheten er at vår generasjon var en feiltakelse.

Å tro at vi faktisk lyktes, er bortkastet. Og det vet vi. Å leve bare for penger og makt er veien å gå. Å være kjærlig, respektfull og snill, er en dum ting å gjøre. Å glemme denne tiden vil ikke være lett, men vi vil prøve. Å forandre verden til et bedre sted, er noe vi aldri gjorde. Å gi opp var slik vi møtte våre problemer. Hardt arbeid, det var en spøk. Vi visste at mennesker ikke trodde vi kunne komme tilbake. Det kunne vært sant, med mindre vi snur ting på hodet.»

Hvis vi leser teksten baklengs, blir den slik:

«Med mindre vi snur ting på hodet, kunne det vært sant. Mennesker trodde ikke vi kunne komme tilbake. Vi visste at det var bare en spøk. Hardt arbeid var slik vi møtte våre problemer. Å gi opp er noe vi aldri gjorde. Å forandre verden til et bedre sted vil ikke være lett, men vi vil prøve. Å glemme denne tiden er en dum ting å gjøre. Å være kjærlig, respektfull og snill, er veien å gå. Å leve bare for penger og makt er bortkastet. Og det vet vi. Vi lyktes faktisk. Det stemmer ikke – sannheten om vår generasjon var en feiltakelse. Vi var høydepunktet i menneskenes utvikling. Aldri vil noen si: vår generasjon vil ikke bli husket for noe som helst.»

I Job 32,7 kan vi lese noe klokt om alder og visdom: «Jeg tenkte: la alderen tale, la de mange år bære fram visdom! Men det er ånden som er i mennesket, Den veldiges pust, som bringer innsikt. Det er ikke antall år som gir visdom, de gamle vet ikke alltid hva som er rett.»

Gud kan puste på både unge og gamle. Han har stor tro på ungdommen!

Har du hørt historien om Marta og Maria? Den er å finne i Luk. 10,38: «Da de dro videre, kom han (Jesus) til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem, og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men, Jesus svarte: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Hva mente Jesus med dette? Jeg har sett ulike tolkninger av denne teksten. Den kan belyse to forskjellige måter å være kristen på. Den ene måten kjennetegnes ved at man ønsker/føler at man må gjøre en masse og setter i gang med en rekke aktiviteter. Den andre måten å være kristen på, kan kjennetegnes ved at man «setter seg ved Jesu føtter», lytter, leser og ber. Begge disse måtene kan ha både styrker og svakheter. Bibelen oppfordrer oss til hjelpe de som lider, dele troen med andre, være lys og være salt. Samtidig er det mange som har opplevd å slite seg helt ut ved alltid skulle gjøre mer, eller som opplever å ikke være gode nok. Da kan det bli som Jesus sier til Marta, at hun gjør seg strev og uro med mange ting.

Ved å lande ved Jesu føtter, kan vi gi oss tid til å koble oss på kilden. Jesus sier jo dette mange ganger i Det nye testamentet: «Kom til meg!» Det kan hjelpe oss til å holde fokus, og se hva som er viktig. I 1.Kor. 13 er Paulus mer enn tydelig på at det er kjærligheten som er størst av alt. Om vi ikke har kjærlighet har det ingen verdi om vi taler med englers tunger, har profetisk gave eller gir alt vi eier til brød for de fattige.

Kan det være en god og farbar middelvei å søke Gud og Jesus gjennom bønn, lesing, samtaler med andre og delta i et kristent fellesskap, samtidig som man gjennom denne søken også spør Gud: «Hva gjør du nå?» og «Hvor kan jeg bidra med det jeg har og kan?»

Jeg velger å dele denne teksten på tur inn i desember. En måned hvor mange med meg har lett for å gå inn i en Marta-rolle, med et stort fokus på alt som skal gjøres.

Ventetid # 3. Jeg har tidligere skrevet om min amerikanske venninne Nadine. En gang sendte hun meg en hel A4-side, hvor hun hadde listet opp mange av Gud sine løfter. De kan være en god påminner i adventstiden:

Du sier: Det er umulig.

Gud sier: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud. Luk. 18,27.

Du sier: Jeg er så sliten.

Gud sier: Jeg vil gi deg hvile. Matt. 11,28.

Du sier: Ingen er glad i meg, og ingen elsker meg.

Gud sier: Jeg elsker deg. Joh. 13,34.

Du sier: Jeg klarer ikke mer.

Gud sier: Min nåde er nok for deg. Jeg gir deg kraft og styrke. 2. Kor. 12,9 og Jes. 40, 29.

Du sier: Jeg forstår ikke dette.

Gud sier: Jeg vil lede deg, og jeg går alltid sammen med deg. Ordspr. 3,5 og Matt, 28,20.

Du sier: Jeg får ikke til dette.

Gud sier: Du kan klare alt. Jeg gjør deg sterk. Fil. 4,13.

Du sier: Jeg klarer ikke å tilgi meg selv.

Gud sier: Jeg tilgir deg. Rom. 8,1 og 1. Joh. 1,9.

Du sier: Jeg er redd.

Gud sier: Jeg gir deg Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. 2.Tim., 1,7.

Jeg sier: Jeg mangler så mye.

Gud sier: Jeg gir deg alt du trenger. Fil. 4,19.

Jeg sier: Jeg er bekymret.

Gud sier: Kast alle dine bekymringer på meg. 1.Pet., 5,7.

Du sier: Jeg er ikke smart nok.

Gud sier: Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå. Jeg vil la mitt øye hvile på deg, og gi deg råd. Sal. 32,8.

Du sier: Jeg føler meg ensom.

Gud sier: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Hebr. 13, 5.

Ventetid # 2. Et dikt:

«Hun var en god mor. En fantastisk, varmblodig elskerinne. Forståelsesfull hustru. Fremgangsrik yrkeskvinne. Politisk engasjert. Som trente fast flere ganger i uken. Vinduene var nypusset, og frynsene på golvteppene nykjemmede. Det luktet godt i hele huset av nybakt brød og hjemmelaget syltetøy – da ambulansen stoppet utenfor.»

Per Fugelli stilte ofte det meget kloke spørsmålet: «Hva er godt nok?» Han satte ord på at vi mennesker legger lista høyt, og sjelden er fornøyde med egen innsats. Hva gjør det med oss å hele tiden jobbe mot å skulle bli flinkere, slankere og bedre? Per Fugelli sa: «Vi lengter alle etter å tilhøre en flokk av ufullkomne skapninger, ikke en flokk av glansbilder og overmennesker.» Han rådet oss til å godta livet slik det er, med flekker og feil, mismot og tvil, glede, styrke og lyst. Fugelli sa: «Vi må lære oss å sette pris på godt nok i livet.» Dette kan også være en nyttig påminner i møte med adventstida.

Vi mennesker trenger hvile og påfyll. På en rehabiliteringsinstitusjon der jeg har jobbet, minnet vi stadig pasientene på dette. «Husk at restitusjon er like viktig som aktivitet.»

Jesus minner oss også på dette. Han trakk seg ofte tilbake til rolige plasser, for å tenke og be. Og han inviterer oss til å bli med. I Mark. 6,31 sier han: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt.» Hvor og hvordan kan du og jeg finne tid til restitusjon, rolige tanker og bønn de neste ukene? Hvis vi legger en plan for det, er vi kommet nærmere å få til en prioritering av disse viktige pustepausene.

Ventetid # 1. Nå går vi inn i adventstiden, som kan beskrives som både ventetid og forberedelsestid. Hva venter vi på, og hvilke forberedelser ønsker vi å gjøre? Den 1. desember vil jeg dele en tekst om Marta og Maria. To søstre som på mange måter er ulike. Marta er en som bretter opp ermene, og gjør en masse praktisk arbeid. Maria setter seg ved Herrens føtter. Jeg synes det er to interessante bilder å ta med inn i adventstida. En del forberedelser er nødvendige og verdt strevet. Men dersom vi legger lista for høyt, blir det mye stress. Og hva handler jula egentlig om?

Trygve Skau har skrevet et adventsdikt:

«Det er frost i luften

bortsett fra der du pustet ord til meg

det er rim på bakken

bortsett fra der du sto

inntil meg

det er stengt i hjertet

bortsett fra

der du lukket opp

for meg

vent nå

ikke juks

bare èn luke om gangen.»

Kan adventstida være ei tid der vi puster gode ord til hverandre og står litt nærmere hverandre? Mens vi venter på å feire han som kom til jorda for å gi oss betingelsesløs kjærlighet og nærhet i alle livets omskifteligheter? Han som engelen fortalte om i juleevangeliet, da han sa: «Frykt ikke! Se jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: i dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.» Luk., 2.

Jacob jobbet for onkel Laban i mange år. Onkelen var på mange måter en luring. De hadde gjort en avtale om at dersom Jacob jobbet for onkelen i sju år, så skulle han få gifte seg med datteren Rakel. Jakob hadde forelsket seg i Rakel. Men onkelen lurte han, slik at Jakob i stedet ble gift med Lea, søsteren til Rakel. Jakob og onkel Laban inngikk da en ny avtale om at dersom Jakob jobbet for onkelen i sju nye år, så skulle han få gifte seg med Rakel. Jakob holdt sin del av avtalen, og fikk til slutt sin Rakel. Men onkelen fortsatte med å ikke holde avtaler. Han endret lønnen hans, og ville ikke gi slipp på Jakob og hans familie. Det endte med at Jakob med koner, barn og buskap flyktet fra Laban.

Jakob kom da tilbake til landområdet hvor også Esau bodde, og et møte mellom de to var nært forestående. Jakob var nok mildt sagt spendt på dette møtet. Han sendte budbærere foran seg til broren sin, og befalte at de skulle si følgende til Esau: «Jeg har holdt til hos Laban, og har vært der helt til nå. Jeg har okser, esler og småfe, slaver og slavekvinner. Nå sender jeg bud og gjør dette kjent for herren min, i håp om at du vil se på meg med velvilje.»

Budbærerne kom tilbake og kunne fortelle at Esau var på tur mot Jakob med 400 mann. Jakob ble grepet av redsel og angst. Han ba til Gud gjennom natten. Så valgte han ut en gave til Esau, bestående av to hundre geiter og tjue bukker, to hundre sauer og tjue værer, tretti kameler, førti kuer, ti okser, tjue eselhopper og ti esler. Han sendte slavene sine foran seg med alle dyrene. Da Jakob og Esau møtes igjen, er det et møte preget av tilgivelse og kjærlighet. Vi kan lese i 1.Mos, 33,4: «Men Esau sprang imot ham og omfavnet ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt.» Esau tok ikke imot alle dyrene som var blitt sendt i gave til han. Han sa: «Jeg har rikelig, bror. Behold du det som er ditt.»

Hvor vakkert er ikke tilgivelse og ny start?

Les gjerne hele teksten. Den inneholder mange detaljer, som det blir for omfattende å beskrive her. Mye av det har overføringsverdi til vår tid, og beskriver situasjoner som man kan kjenne seg igjen i. Søskenrelasjoner kan være utfordrende. Men det er aldri for sent å be om en ny start.