Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Det er mange eksempler i Bibelen på at mennesker får råd fra Gud, både når de er våkne og når de sover. En dag sto jeg på kjøkkenet og laget middag. Plutselig fikk jeg en indre overbevisning om at «når du blir spurt om å være med på dette prosjektet/arrangementet, er det lurt å takke nei.» Det var ikke noen tydelig stemme eller «skrift på veggen», jeg bare tenkte denne tanken. Litt rart egentlig, for det virket ikke særlig sannsynlig at jeg skulle få en slik forespørsel som jeg tenkte på. Så jeg smilte litt for meg selv, og glemte det. Noen uker seinere fikk jeg en telefon med en helt konkret forespørsel om å være med på akkurat det jeg hadde tenkt på. Jeg takket høflig nei. Da jeg i etterkant kunne se hva prosjektet gikk ut på, forsto jeg at informasjonen jeg hadde fått i forespørselen var mangelfull og at prosjektet på mange måter var på kollisjonskurs med mine verdier og hva jeg står for. Jeg tenkte med takknemlighet tilbake til hendelsen på kjøkkenet, og den indre overbevisningen.

I forbindelse med Jesu fødsel hadde mange mennesker viktige drømmer som ledet valgene de tok videre. Disse valgene fikk en avgjørende betydning for historien. Jeg vil komme tilbake til noen av disse i desember, men vil dele litt fra historien om de tre vise menn her. De hadde vært innom kong Herodes på tur til Betlehem, og fortalt at de skulle besøke den nye kongen som var født. Kong Herodes så på Jesus som en utfordrer og konkurrent, og ønsket å drepe han. Han ba de tre vise menn om å komme innom han på tur tilbake, for å fortelle om de hadde funnet Jesus. Videre står det i Matt. 2,12: «Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.»

Har du opplevd drømmer, som påvirket valg du har tatt? Eller en form for indre overbevisning eller ledelse, som har ført noe godt med seg?

Hva vil det si å være kristen? I en av bøkene hvor Unni Lindell har samlet morsomme uttalelser fra barn, er det en av ungene som sier: «De kristne er de som går frivillig i kirka.» Jeg ser for meg både hvordan jeg selv opplevde det å være i kirka som barn, og hvordan egne barn har opplevd en del gudstjenester. Man må sitte stille, det er mange og noen ganger vanskelige ord, det tar lang tid og kan oppleves fjernt fra egen hverdag. Så hvorfor går mange av oss frivillig i kirka? For meg handler det om fellesskapet med de andre og at jeg lærer om Gud og Jesus der. Å være kristen er for meg å ønske og høre til hos Gud og Jesus. Prest Runar har lært både barn, konfirmanter og voksne å tegne oss selv med korsets tegn og si: «Hører Jesus til.» Dette kan du og jeg gjøre hvor som helst og når som helst. I Bibelen står det at vi mennesker er skapt i Guds bilde, og at han elsker hver og en av oss. Ikke bare når vi får til ting, men ikke minst når vi ikke fikser livet. I Luk. 15,4 sier Jesus: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister èn av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort. Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over èn synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.»

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted å høre til.

I 1. Mos. 32,26 kjemper Jakob fysisk med Gud. Hofta hans går ut av ledd, og dette gir stor smerte. Jakob kjemper videre midt i smerten. Han roper til Gud: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!»

Har du selv opplevd å kjempe med Gud midt i smertefulle situasjoner? Har du opplevd å rope til Gud: «Hvor er du?» «Hvorfor griper du ikke inn nå?» «Hvorfor lar du så mye vondt skje?» For noen år siden sto jeg i en situasjon som hadde gitt mange bekymringer over lang tid. Jeg opplevde det som at Gud var langt borte i det som skjedde, og syntes at dette ble en ekstra belastning. Ei natt lå jeg våken av alle bekymringene, og i fortvilelse la jeg meg ned på kne og ba til Gud. Jeg satt ord på alle tankene mine, helt usminket. Jeg følte meg litt som Jakob, som klamret meg til Gud, kjempet med Gud og ba om velsignelse. Det som skjedde var at jeg fikk en indre visshet om at Gud er med meg, også i dette. Jeg fikk en indre visshet om at jeg aldri vil slippe taket i Gud og at han aldri slipper taket i meg. I glede og sorg vil jeg leve med han og kjempe med han. Når jeg må vente i vanskelige situasjoner, vil jeg fortsette å be og takke for at Gud er der.

Når opplever du at Gud er nær? Når oppleves han langt borte?

Forside og bakside til boka “365 – en tekst for hver dag i et helt år.”

Godt nyttår, og velkommen til å følge “365 – en tekst for hver dag i et helt år.” Det neste året kommer jeg til å dele en tekst daglig her på bloggen.

Hver tekst inneholder en bibel- eller salmetekst, eller et dikt.

Ta gjerne teksten med deg gjennom dagen. Om du ønsker det, kan du be til Gud om hjelp til å se hvordan disse ordene kan virke inn på din dag og ditt liv.

Slå gjerne opp i Bibelen eller salmeboken, og les hele teksten. Dette kan være med på å sette teksten i en større sammenheng, og gi mer forståelse.

Bibeltekstene er hentet fra Bibel 2011 ©Bibelselskapet.

Lykke til! Om du ønsker å gi tilbakemeldinger på noe av det jeg skriver, kan du gjøre det på denne mailadressen: stibux@online.no

1. januar.

«Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.» Slik lyder velsignelsen fra 4. Mos. 6,24. Har du noen gang sagt disse ordene høyt eller stille inni deg, og tenkt på en annen person? Eller har du opplevd at noen har sagt disse ordene til deg? Jeg ser på velsignelsen som en dyrebar gave som vi kan både gi og ta imot. Ordet velsignelse betyr «å tale vel om.» Velsignelsen er en påminnelse om at Gud går sammen med oss i alle slags dager og netter. I medgang og motgang, glede og sorg, når vi er friske og når helsa svikter. Jeg leste et sted at velsignelsen fører til at det som er smått blir stort, fordi Guds kjærlighet og livskraft kommer nær.

Når forbønnsgruppa i Åmot kirke møtes før gudstjenester, ber vi for dagen og andre aktuelle bønnetemaer. Vi har også en bønnestol, hvor de som ønsker det kan få sitte og ta imot forbønn fra de andre i gruppa. Jeg har benyttet meg av denne muligheten noen ganger, og har opplevd dette som mektig og fint. Særlig når de andre avslutter med å legge en hånd på meg, og si velsignelsen høyt.

Jeg vil innlede det nye året med å utfordre deg til å be velsignelsen for noen du tenker på. Eller be noen om å velsigne deg.

___

Alle tekstene som blir delt daglig på denne bloggen det neste året, er også samlet i boka «365 – en tekst for hver dag i et helt år.» Boka kan bestilles i nettbutikken: https://www.bokogmedia.no/ eller kjøpes hos Bok og media sin butikk i Akersgata – rett overfor «=Kaffe».

Boka finnes også hos Norlis bokhandel på Åmotsenteret, eller den kan bestilles direkte fra meg på denne mailadressen: stibux@online.no

Først en kommentar til teksten jeg delte i går. Jeg har nok en gang fått erfare noe vi lærte på sykepleierutdanningen: Det er når vi deler noe med andre/forteller eller underviser for andre, at vi lærer mest selv. Dette både fordi man forbereder seg, og fordi man lærer av spørsmål og diskusjoner som oppstår underveis. Jeg kjenner kloke og vennlige mennesker som har gjort meg oppmerksom på følgende:

Jesus hang på korset i seks timer. Det jødiske døgnet starter kl. 06. Så når det står i Bibelen at Jesus døde i den niende timen, så vil det si kl. 15. Jesus ble korsfestet i den tredje timen, altså kl. 09.

Det er kun i evangeliet etter Johannes at det står at Jesus bar korset selv langs Via Dolorosa. Både Matteus, Markus og Lukas skriver at det var Simon fra Kyrène som bar korset. Kanskje var det slik at Jesus startet med å bære korset, og at Simon tok over? Her kommer dagens tekst:

Har du noen gang lett etter nøklene dine? Mellom langfredag og 1. påskedag skjedde historiens aller viktigste funn av nøkler. Jesus var i dødsriket og hentet ut nøklene derfra, står det i Bibelen. Intet funn av nøkler har fått større betydning for historien og for hver og en av oss. Hva skjedde i dødsriket, har jeg spurt meg selv mange ganger. Måtte Jesus kjempe? Visste han hvor nøklene var? Måtte han overtale noen for å få de? Var han redd? Hva ville skjedd hvis han ikke klarte å hente ut disse nøklene? Ville da døden vært slutten for hver og en av oss? Ved at Jesus var villig til å dra ned til dødsriket og hente disse nøklene, åpnet han veien til himmelen for oss mennesker. Det betyr at livet kan fortsette etter det jordiske livet. Kjærligheten vant over ondskapen. Lyset vant over mørket. Livet vant over døden. Vi har fått håp i møte med sykdom og død. Når vi mister noen vi er glade i, kan vi få tro og hvile i at vi skal møtes igjen. Det er større enn hva jeg kan fatte. I Joh. Åp., 1,18 kan vi lese: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»  Ord blir fattige i denne sammenhengen, men jeg prøver likevel: TAKK, JESUS!!!

Jeg er i gang med å skrive på et prosjekt, som jeg har kalt “365 – en tekst for hver dag i et helt år.”

Disse tekstene vil bli delt her på bloggen fra 01.01.22. De to neste dagene kommer noen smakebiter her på bloggen:

Langfredag er dagen da Jesus blir pint og korsfestet. Etter at Jesus ble tatt til fange kvelden før, var han blitt forhørt og torturert hos den romerske stattholderen Pontius Pilatus. Han ble anklaget for å ha utropt seg selv til jødenes konge, og å ha gjort seg selv lik Gud. Jesus ble spyttet på, banket opp, pisket og fikk dyttet en tornekrone på hodet. Soldatene hånte han, og sa i Mark. 15,18. «Vær hilset, du jødenes konge!» Jesus bar selv tverrbjelken til korset langs smertens vei, Via Dolorosa. Han ble hamret til korset med store nagler, gjennom håndledd og føtter. Det er så brutalt, at det er vanskelig å se det for seg. Hvis du ikke har sett filmen «The Passion of the Christ» fra 2004, så anbefaler jeg den. Men, vær forberedt på brutale scener.

I Mark. 15,33 beskrives det at Jesus dør etter ni timer på korset. Han roper høyt, og utånder. I Mark. 15,38 står det: «Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Da offiseren som sto rett foran han så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds sønn.» Før Jesus døde, ropte han med høy røst: «Min Gud, min Gud, hvorfor han du forlatt meg?» Jesus måtte dra ned til dødsriket aleine.

Noen ganger kan livet føles som en eneste lang langfredag. Sykdom, angst, ensomhet og sorg kan male tilværelsen svart. Det kan føles som om vi er aleine i det smertefulle, men Jesus er aldri langt unna. Det er som supporterne til Liverpool synger: «You never walk alone.»

På langfredag valgte Jesus å gå aleine, for å sørge for at ingen av oss noen gang skal være aleine igjen.

I skrivende stund skal vi snart feire jul, i et år som har vært annerledes på veldig mange måter. Vi lever midt i en verdensomspennende pandemi, med høye smittetall. Helseminister Bent Høie sa nylig på en pressekonferanse at «dersom vi ikke stanser spredningen av koronasmitten nå, kan jula bli preget av sykdom, dødsfall og overfylte sykehus.» Dette er en tøff virkelighet å forholde seg til.

Hva betyr jula for deg? Er det dager som du i utgangspunktet gleder deg til? Eller er det ei høytid som har mørke skygger med seg? Til tross for at vi «tenner tusen julelys», og det snakkes og synges om glede og forventning, er det ikke alltid at dette gjenspeiler hvordan vi har det på innsiden. Er jula ei tid for ro og ettertanke, eller er det ei tid for stress? Kanskje begge deler? Mange har vokst opp med vonde minner fra jula, som husbråk, fyll, krangling og uvennskap. Mange kjenner også på ensomhet. Ensomheten kan være der hele året. Ofte blir den mest merkbar i høytider, da det ligger en forventning der, om at man skal samles med familie og venner og ha det hyggelig sammen.

Jeg husker da jeg var i praksis som sykepleierstudent på et psykiatrisk dagsenter. Da den første uka var over, ønsket jeg noen av pasientene «god helg». En av pasientene var da ganske tydelig i svaret sitt, og sa at helga var noe han alltid gruet seg til. I uka hadde han dagsenteret å gå til. I helga ble det lange dager og netter aleine. Jeg snakket med han som var kontaktpersonen min på senteret om dette, og han sa: «Jeg pleier ikke å si god helg til brukerne våre. Jeg sier heller: sees på mandag!»

Noen ganger kan man være omgitt av mennesker, men likevel føle seg aleine. Kanskje lever man i et forhold eller en familie hvor ting ikke blir snakket om, og hvor det er mye som det burde vært snakket om? Jeg husker at Per Arne Dahl sa i en av sine prekener i Åmot kirke: «Hvis du feier ting under teppet, så blir ikke disse tingene borte. Men, du blir borte.»

Jula kan på mange måter virke som et forstørrelsesglass. Det som er bra blir bedre, og det som er vanskelig blir enda mer vanskelig.

Midt i alt dette møter vi fortellingen om Jesus, som ble født i en stall. Av ei mor som var blitt gravid uten å ligge med noen. En jomfrufødsel. Selv om både mamma Maria og «pappa» Josef var trygge på at det var Gud som hadde gjort dette mulig, så vil jeg tro at de opplevde baksnakking, sladder og ufine rykter fra bygdedyret i Nasaret. «Oss er en evig frelser født», synger vi. Men, det var ingen kongelig tilværelse som ble starten på Jesus sitt liv. Han ble født i en stall. Foreldrene var på en pålagt reise, og den høygravide Maria red på et esel. Jeg er imponert over Maria. Hvor modig hun var. For ikke å snakke om tilliten hun viste Gud. Hvor villig hun var til å stole på Gud, selv om det førte henne ut i situasjoner som var helt ukjente for henne, og brøt med alt hun tidligere hadde opplevd eller tenkt at var mulig. Jeg tenker tilbake til da jeg selv var høygravid for første gang. Plutselig ble det veldig viktig for meg at mannen min fant fram stigen og sjekket at taket på huset vårt var tett. Egentlig et ganske underlig ønske å komme med, og jeg har aldri, hverken før eller siden kjent på dette behovet igjen.

I etterkant har jeg lært at dette handler om at gravide damer «bygger reir», og at slike ønsker og behov kan oppstå mot slutten av svangerskapet.

Maria hadde ingen muligheter til å bygge reir. Hun red fram på eselet med «løse teltplugger» og tillit til Gud. Hun var sikkert glad for at Josef var en klok og stødig mann ved hennes side. Etter fødselen fikk de besøk av gjetere, som kunne fortelle at de hadde møtt engler, som sang og fortalte at Jesus var født. Tre vise, langveisfarende menn, kom også med gaver fordi de hadde fulgt ei stjerne som ledet de frem.

Tidlig i svangerskapet var både Maria og Josef blitt oppsøkt av engler, som forberedte de på hva som skulle skje. Josef hadde egentlig tenkt å bryte med Maria. Men en engel kom til han på natten, og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne er av Den hellige ånd.» Matteus 1,20.

Maria hadde også et møte med engelen Gabriel, som sa at Gud var med henne, og at hun ikke skulle være redd. Gabriel fortalte at hun skulle føde en sønn, gi han navnet Jesus og at han var Guds sønn. Gabriel avsluttet med å si at «ingen ting er umulig for Gud.» Lukas 1,38.

Kort tid etter måtte Maria, Josef og Jesus flykte til Egypt. Kong Herodes hadde fått høre at Jesus var født, og han var redd for at Jesus skulle utfordre hans posisjon som konge. Han ville derfor drepe Jesus.

Jesus fødtes altså som en frelser. «Oss er en evig frelser født.» Ikke for noen få og utvalgte, men for oss alle. Bibelen beskriver dette flere steder. I første brev til korinterne 15, 22, skriver Paulus: «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» Paulus skriver også at Gud ikke gjør forskjell på folk.

Jesus beskriver Gud som en som leter etter hver og en av oss. Det er flere nydelige bibelfortellinger om dette, som jeg kan anbefale å lese i Lukas 15. Om den bortkomne sønnen som kommer hjem, gjeteren som leter etter den ene sauen som har gått seg vill og kvinnen som leter etter den ene sølvmynten som hun har mistet. For Gud er hver og en av oss like viktige. Mens vi lever her på jorda, er vi aldri aleine. Og når de siste sandkornene renner ut av det jordiske timeglasset, så har han åpnet ei dør til et evig liv i himmelen. Gud ønsker å gi oss en ny start når livet har blitt vanskelig, når vi har gjort ting vi ikke burde gjort og når problemer tårner seg opp. «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø», står det i Jesaja 1,18. Jesaja skriver mer om dette i 44,22: «Jeg stryker bort dine lovbrudd som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg løser deg ut.»

Og nå går vi altså inn i høytiden hvor vi markerer at Jesus ble født. Hva betyr denne fødselen for deg og meg i dag? For meg betyr det at det finnes håp i det håpløse. At det alltid er en mulighet for en ny start. At du og jeg aldri går aleine. At lyset har vunnet over mørket. Og at vi midt i alt som er vanskelig kan få kjenne på Guds fred, som er en annen enn verdens fred.

Desmond Tutu har skrevet følgende:

«Godhet er sterkere enn ondskap. Kjærlighet er sterkere enn hat. Lyset er sterkere enn mørket. Livet er sterkere enn døden. Seieren er vår, gjennom han som elsker oss.»

Kjenner du noen som er aleine akkurat nå, som kunne satt pris på en telefon, et kort, en gave eller en invitasjon?

Om du føler deg alene akkurat nå, er det noen du kunne tatt kontakt med? Noen du ikke har snakket med på lenge, eller som du har lyst til å bli bedre kjent med? Det er aldri for sent med en ny start.

Til alle oss som har mistet noen vi er glade i, og som går inn i jula med savn i hjertet, vil jeg dele noen ord fra Per Arne Dahl sin bok «Sårbarhetens kraft». Per Arne beskriver at når vi snakker om de som er døde og deler gode historier, høster vi fortsatt nye frukter fra deres liv. Selv kjenner jeg at disse ordene gir trøst. De gir også en opplevelse av nærhet til de jeg savner.

Så la oss feire Jesus og takke for at lyset har vunnet over mørket, ta kontakt med noen som vi er blitt minnet på akkurat nå, ta vare på de vi har i livene våre og dele gode historier om de vi har mistet.

Velsignet jul!

Dette er siste tekst under overskriften «Hverdagsglede.» Det blir en pause her på bloggen nå, så får vi se hva fremtiden bringer av skrivelyst og deleglede.

Tekstene som er publisert her på bloggen, er samlet i tre hefter. Heftene inneholder også naturbilder. Heftene heter «Hverdagsbønn», «Hverdagsfred» og «Hverdagsglede,» og koster 150,- kr. pr. stk. De to første heftene selges via «Bok og Media» (www.bokogmedia.no), både på nett og i butikken i Akersgata. Jeg selger også heftene selv. Heftet «Hverdagsglede» selger jeg foreløpig bare privat, og det kan bestilles på min mailadresse: stibux@online.no

Den første desember ble Kristin Vassnes intervjuet av avisen Dagens Næringsliv, i spalten «På nattbordet.» Kristin er gründer og daglig leder i Søgne Home. Hun ble blant annet spurt om hvilke bøker hun har på nattbordet, og svarte: «Romaner, selvutviklingsbøker og bøker om sosialt entreprenørskap. Jeg er glad i Bibelen, den har jeg lest mye i. Jeg vender stadig tilbake til Salmene og Høysangen.» Intervjuer sier: «Disse var tusenvis av år gamle allerede under vikingetiden, men beskriver mennesker akkurat slik vi er i dag. Ganske rått å tenke på.» Kristin svarer: «…og har bragt håp til menneskene gjennom hele denne tiden. For meg er det et skille der Jesus kommer, med budskap om at jeg ikke trenger å være perfekt selv. Det betyr mye.»

Visste du at Bibelen hvert år er verdens mest solgte bok? Dette til tross for at den er ulovlig i mange land. Mange mennesker, igjennom flere tusen år, har funnet noe av det samme i Bibelen som Kristin Vassnes beskriver.

I Det nye testamentet blir Jesus fristet av den onde. For hver fristelse hadde Jesus et tydelig svar, hvor han brukte tekster fra Bibelen. Dette gjorde at han sto stødig. Han visste hva han trodde på, og hva som var livsoppdraget sitt. Han så tvers igjennom den onde sine fristelser. Jeg tror at vi alle kan bruke Bibelen på samme måte. Som kart og kompass. På en måte som vil gi oss et bedre liv, og gjøre det lettere å skille mellom sant og usant. Karl Ove Knausgård beskriver Bibelen som den viktigste teksten som noen gang er skrevet. Til tross for dette kan man handle på tvers av det som er Bibelens budskap dersom man tar en enkelttekst fra Bibelen, og løfter den fram som en sannhet i alle situasjoner. To eksempler kan være da Paulus i første brev til korinterne 14,34 sier at kvinner skal tie i forsamlinger. Eller når Donald Trump sine tilhengere bruker teksten fra andre brev til tessalonikerne: «Den som ikke vil arbeide skal heller ikke spise», som et argument for å bygge ned velferdsordninger og la være å hjelpe sårbare mennesker. Bibelen er ikke skrevet ord for ord av Gud selv. Den er skrevet av mennesker som var inspirert av Gud, men som skrev ut ifra sin egen samtidig og forståelse. Med dette som utgangspunkt, og ved å bruke vår egen hjerne, vårt hjerte og ledelse fra Gud, kan vi lese Bibelen på en helhetlig og klok måte.

I 1. Samuelsbok står det: «Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.» I Matteus 23, er Jesus svært tydelig på hva han mener om de skriftlærde og fariseerne. Han kaller de for hyklere. De ønsket å fremstå som fromme og med et riktig ytre, men hjertene deres var på avveie. Jesus sa at de forsømte rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Jesus sa: «Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdig ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett.»

Paulus skriver at hvis vi ikke har kjærlighet, er vi intet. Da hjelper det ikke om man er aldri så flink til å tale, har all verdens kunnskap, kan fremsi lange bønner eller ser svært så perfekt ut på utsiden. Som det står i Ordspråkene 4,23: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut ifra det.»

Dette er nest siste tekst under overskriften «Hverdagsglede». Mormor og Helle har vært tett på i skriveprosessen. To nydelige damer som på hver sin måte var og er sterke og gode forbilder. Mormor flyttet til sykehjemmet der hun selv hadde arbeidet som hjelpepleier, da hun var 93 år. Hun gledet seg fortsatt over mye. Mormor hadde et nært forhold til bønnen «Vår Far i himmelen», som hun og Morfar hadde bedt sammen i mange år. Hun var en viktig og klok samtalepartner for mange. Og hun evnet til å holde på betroelser.

Helle hadde et stort nettverk av ulike venner. Hun møtte oss alle med raushet og vennlighet. Da sykdommen var på sitt aller mest krevende, spurte jeg henne: «Hva kan jeg gjøre for deg?» Helle svarte: «Du kan be for meg.» Hun ga uttrykk for at det ga trygghet, fred og styrke å vite at hun var omsluttet av bønn. Etter at Helle døde, er det flere som har sagt til meg: «Selv om jeg egentlig ikke kjente Helle, så følte jeg at jeg kjente henne likevel.» Helle hadde en måte å møte andre mennesker på, som gjorde at andre følte seg sett. Jeg tror det handlet om at hun brydde seg om andre, og at det kom fra hjertet.

Jeg mener at vi alle kan ha mye å lære av Mormor og Helle. Takknemlighet, vitalitet, kjærlighet, å bry seg om andre, flytte fokus, raushet, vennlighet, humor, nyte de små gleder og bønn tror jeg at er helt sentrale byggesteiner for hverdagsglede. De visste begge hvilke verdier som de ønsket å stille inn kompasskursen etter.

I Apostlenes gjerninger 5,34, beskriver teksten at disiplene var blitt fengslet. Øversteprestene var samlet i Rådet, for å avgjøre hva de skulle gjøre med disiplene. Da reiste fariseeren Gamaliel seg, en lovlærer som hele folket satte høyt. Han befalte dem å føre disiplene ut en liten stund og sa; «Israelitter, tenkt dere godt om før dere gjør noe med disse mennene. For en tid siden sto Tevdas fram. Han ga seg ut for å være noe stort, og omkring fire hundre mann sluttet seg til han. Men, han ble drept, og alle tilhengerne hans ble spredt og forsvant. Etter ham, da folketellingen pågikk, kom galileeren Judas. Han fikk folk med seg, men også han omkom, og alle tilhengerne hans ble spredt. Og nå sier jeg dere: Hold dere unna disse mennene. Slipp dem fri! For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men, er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.»

Disiplene ble sluppet fri, og de fortsatte å undervise og fortelle om Jesus. Dette ble starten på den kristne kirke, som en tredjedel av verdens befolkning hører til i 2020. Nettopp fordi budskapet som disiplene underviste ikke var av menneskers vilje og verk, men av Gud. Som Gamaliel sa: «Da kan dere ikke stoppe dem.»

«Deus semper major» betyr «Gud er alltid større.» Selv har jeg fått oppleve dette mange ganger i mitt eget liv. I Efeserne 6, 10 skriver Paulus: «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag, og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud!»

Viktige våpen i denne kampen er altså sannhet, rettferdighet, fred, tro, frelse, Bibelens visdom og bønn.

Hvordan kan vi vite hva som er sant og usant?

På hvilke måter Bibelen brukes som kart og kompass?

Hva gjør at Bibelen år etter år er verdens mest solgte bok?

Jesaja 43,19: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Jeg tror bestemt at Gud vil oss det beste. Derfor mener jeg at når onde og vonde ting skjer, så er det ikke ønsket av Gud. Alt det onde som skjer i verden lå lenge som en slags sperre, som gjorde det vanskelig for meg å tro på Gud. Noen mennesker har en forståelse av at Gud påfører mennesker ondskap. Dette er en forståelse som jeg ikke deler! I prosessen med å nærme meg Gud, leste jeg boka: «When bad things happen to good people.» Her plukkes forståelsen om at Gud velger å påføre mennesker smertefulle handlinger fra hverandre. Vi lever i en verden hvor onde og vonde ting skjer. Dette er ikke Gud sin vilje. Jeg har tidligere omtalt temaene i blogginnleggene «Når du ber og det du frykter likevel skjer» og «Fri vilje.»

Bibelen beskriver på mange måter og med mange vinklinger hvordan Gud elsker og kjenner hver og en av oss. For Gud forsvinner vi ikke i mengden, eller «går i glemmeboka.» Jesus fortalte ofte i liknelser. I Lukas 15, 4 beskriver han seg selv som «den gode hyrde,» som passer på, beskytter, leger og leder «flokken». Og flokken det er alle oss mennesker. Ikke bare de som alltid er snille, sier de riktige tingene eller gjør gode ting mot andre. Nei, absolutt alle. Hver og en. Jesus sier at dersom en av sauene hans har gått seg bort, så leiter etter den ene til han finner han. Eller henne.

Det finnes en del klisjeaktig ord og uttrykk. Noen eksempler kan være det engelske: «What doesn`t kill you makes you stronger,» eller: «Det er i motbakke at det går oppover.» Jeg har møtt mange mennesker som ikke kjenner seg igjen i slike utsagn. Og jeg har møtt pasienter som ville blitt provosert dersom jeg hadde møtt deres smerte med å si noe slikt. Selv har jeg også erfaringer av det samme. I det aller første blogginnlegget på denne bloggen, fortalte jeg om da jeg var 12 – 13 år og en vanskelig familiesituasjon gjorde at jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å finne krefter til å ta fatt på en ny dag. Når man står i en slik situasjon kan det føles umulig å tenke at det kan komme noe godt ut av situasjonen.

Hans Børli har skrevet: «Mennesket vokser i livets strid heter det velberget blant folk som har striden bak seg. Ska`lure på det. Sjøl har jeg faktisk minket; snart er jeg så liten at jeg ser himmelen gjennom lissehøla i skoa mine.»

Men, jeg har også erfart at det kan vokse noe som har verdi ut av en umulig situasjon. Ikke som ved et trylleslag. Men, gradvis. Som det står i teksten fra Jeremia, ønsker Gud å gjøre noe nytt og la det spire fram. Kanskje ikke slik jeg selv i utgangspunktet hadde håpet på, men på en annen måte som jeg ikke kunne forutse? I teksten «God is the father of the fatherless» delte jeg opplevelser fra min egen oppvekst som var ganske tøffe og krevende. I ettertid ser jeg at oppveksten min har formet meg på mange måter. Noen av måtene kunne jeg gjerne vært foruten. Men, andre måter har etter hvert fått en verdi. Det har krevet mye sorteringsarbeid. Og det var først da jeg turte å åpne hjertet og bli kjent med Gud, at sorteringsarbeidet virkelig tok form. Jeg ser for meg at dette er noe av det Gud liker aller best. Å ta imot oss, bære for oss, omslutte oss med kjærlighet, skape noe nytt, helbrede, styrke og gå sammen med.

I 1. Mosebok fortelles det om Josef, som hadde mange brødre. Det står at faren hans elsket Josef mer enn de andre brødrene, fordi han hadde fått han på sine gamle dager. Faren gjorde forskjell på sønnene sine. Josef fikk fine klær og mye oppmerksomhet. Dette førte til at brødrene la han for hat og ikke klarte å si et vennlig ord til han. En dag planla brødrene å drepe Josef. Men, så ombestemte de seg. De solgte han som slave til noen handelsmenn i en karavane, som var på tur til Egypt. Til faren sa de at Josef var blitt drept av noen ville dyr. Dette er en lang historie, som strekker seg over 18 sider i Det gamle testamentet, fra 1.Mos. 37. Les gjerne hele fortellingen, for den er både spennende og lærerik. I Egypt ble Josef solgt som slave til Pottifar. Det står at Herren var med Josef, og lot han lykkes. Han fikk mye ansvar hos Pottifar. Det står videre at Josef var velskapt og vakker. Kona til Pottifar forsøkte å forføre Josef, noe Josef motsatte seg. Men, grunnet løgner fra kona til Pottifar, ble Josef satt i fengsel. I fengselet klarte Josef å tyde noen drømmer som andre fanger hadde, og ryktet om at Josef kunne tyde drømmer nådde farao som lurte svært på hva en drøm han hadde hatt betydde. Takket være Moses sin tydning av drømmen kunne folket i Egypt spare av avlingene i sju gode år, slik at de hadde mat når det ble sju magre år. På grunn av dette fikk Josef styre hele huset til farao, og han ble en mektig mann. Det ble også hungersnød i landet der Josef sin familie bodde, så de dro til Egypt for å få tak i korn. I Egypt møtte de Josef, men de kjente han ikke igjen. Her må jeg korte ned litt, så ikke dette skal bli superlangt. Historien avsluttes med at Josef gir seg til kjenne, og tilgir sine brødre. Han sa: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode.» Og nettopp dette tror jeg mange mennesker har opplevd: livet byr på vanskeligheter, og ondskap er en del av vår virkelighet. Men, Gud ønsker å gjøre det til det gode. Han skaper noe nytt hele tiden, og legger veier i ørkenen og elver i ødemarken.

David setter ord på noe av det samme i 2. Samuelsbok 16,12: «Kanskje Herren ser til meg i min nød og vender denne dagens forbannelse til noe godt.» David var bokstavelig talt helt konge. Samtidig var han stadig på flukt fra mennesker som ville drepe han. Ordene og salmene som han har skrevet i Bibelen beskriver ytterpunktene i livet. Fortvilelsen og gleden. Frykten og tryggheten. Sorgen og festen. Og hvordan Gud igjen og igjen lar det vokse noe nytt og godt ut av vanskelige, farlige, umenneskelige situasjoner.

Da ungene var små leste vi ofte boka «Den 99. sauen.» Den handlet blant annet om Tulla, som hadde lett for å komme bort fra de andre sauene. Hun gikk i egne tanker, så på naturen og blomstene, var litt distre og gikk dit hun fant godt gress. Første da det begynte å bli mørkt oppdaget hun at hun var aleine. En gang ble hun sittende fast på ei fjellhylle i skumringen, mens rovfuglene sirklet over henne. De andre sauene, som var trygt inne i innhegningen for natten, ristet på hodet og himlet med øynene. «Alltid er det Tulla som roter seg bort!» Men, gjeteren Jesus gikk ut, og lette etter Tulla. Da han fant henne, løftet han henne opp over skuldrene, bar henne hjemover og snakket mildt til henne. Det kan ligge mye visdom mellom permene på ei barnebok.

Har du opplevd at noe som har verdi har vokst ut av en situasjon som i utgangspunktet virket helsvart eller meningsløs?

At det er kommet en vei i ørkenen eller en elv i ødemarken?

Hvor mange dager vi får her på jorda, er det ingen av oss som vet. I sommer har jeg vært i begravelse til min onkel som ble 71 år, Mormor som ble 95 år og til min gode venninne Helle, som ble 55 år. Og via nyheter har vi fått høre om den forferdelige tragedien i Geiranger, hvor et barn på under to år falt i elva og døde. Man kjenner det i kroppen, når man forsøker å sette seg inn i foreldrene sin ubeskrivelige smerte, sorg og fortvilelse.

I diktet «Våre små søsken», skriver Inger Hagerup: «Det er så lett å glemme: Når siste båt skal gå, må alle passasjerer la all bagasje stå.» Jeg er ikke helt enig med dikteren i dette. Når det jordiske timeglasset er tomt, eller siste båt skal gå, får vi ikke med oss noe av det vi eier av ting og tang. Men, når de siste sandkornene i det jordiske timeglasset renner ut, lever Gud sine løfter og evige kjærlighet til hver og en av oss videre. Han venter og tar imot.Gud har en himmelsk plan.

For en del år siden leste jeg boka «Døden er livsviktig: om livet, døden og livet etter døden.» Boka er skrevet av den sveitsisk-amerikanske psykiateren Elisabeth Kübler-Ross. Det gjorde inntrykk å lese om hennes mange sterke erfaringer i møte med pasienter som har kort forventet levetid, eller som har hatt nær-døden opplevelser. Forfatteren har viet livet sitt til omsorg før døende. Hun deler mange erfaringer i møte med pasienter, som har vært døden nær. Disse har kunnet fortelle at de opplevde å være omsluttet av lys og kjærlighet, og de møtte igjen sine kjære som var gått foran. Selv har jeg også snakket med pasienter som har fortalt om liknende opplevelser. Flere har sagt at de var skuffet over å komme tilbake til det jordiske livet, for det var så vakkert, fullkomment og fullt av kjærlighet og lys der de var. Men, jeg har også snakket med pasienter som beskriver et liv med mer tilstedeværelse etter en slik opplevelse. En pasient som jeg snakket med for noen måneder siden, hadde en nær-døden opplevelse i forbindelse med en ulykke. Han fortalte at han etter dette lever mer intenst og ser på hver dag som en gave. Han tar ikke lenger hverdagene for gitt.

Paulus er rikelig sitert opp igjennom tidene. Ordene hans i «Kjærlighetens høysang» er intet unntak:

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig. Den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» Og det er verdt å ta med resten av kapittel 13 i første korinterbrev også:

«Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tunger skal tie og kunnskap forgå. For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men, når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis ta slutt.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto som et barn. Men, da jeg ble voksen la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte. Da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men, størst blant dem er kjærligheten.»

Mange har et sårt forhold til kjærlighet. Det er ikke bare countrysangere som kan dele erfaringer av kjærester som gjorde det slutt og reiste sin vei, sviktet, misbrukte tillit eller brøt løfter. Og hvis vi er ærlige med oss selv, vet vi at vi kan være utålmodige, lite velvillige, vi kan misunne, skryte, være hovmodige, krenke, søke vårt eget, være oppfarende og gjemme på det onde. Hvor lett er det ikke å trekke fram gamle konflikter i parforholdet, neste gang en krangel eller diskusjon oppstår? Et ordtak sier: «Elsk meg når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest.» Dette er kloke ord, men de er ikke så lette å etterleve når man er skuffet, sint eller såret.

Jeg vil si at Paulus legger lista høyt når han omtaler kjærligheten på den måten han gjør. Mange brudepar som får lest denne teksten kan oppleve den som høytsvevende. Men, så er det nettopp en høytsvevende kjærlighet Paulus viser til – det er ikke vår evne til å elske, men Gud sin evne til å elske som omtales. Lista ligger bokstavelig talt himmelhøyt! Paulus skriver om hvor høyt Gud elsker hver og en av oss. Det er Gud sin kjærlighet til oss som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. 

Klarer du å ta det inn? Jeg vet ikke helt om jeg klarer. Men, innimellom fatter jeg bruddstykker og glimt. Som i sommer, i mormor sin begravelse. Mormor, som alltid har hatt tid, omsorg og kjærlighet. Begravelsen ble varm, vakker og personlig. Takknemlighet preget ordene som ble delt. Presten snakket med utgangspunkt i ordene i «Kjærlighetens høysang.» Han sa at mormor med sitt liv delte glimt av Gud sin kjærlighet til oss. Dette ga et mektig perspektiv på Gud sin kjærlighet. Mormor var kjærlighet, levde kjærlighet og pustet kjærlighet. Hvis alt dette er et glimt av hva Gud rommer av kjærlighet, da har vi i sannhet en kjærlig Gud. Det er større enn hva jeg kan fatte.

Jeg har møtt kristne som beskriver en «himmellengsel.» Det er fint og trygt å vite at Gud elsker oss med betingelsesløs kjærlighet, og har åpnet veien til himmelen når det jordiske livet er slutt. Samtidig er det her på jorda vi er nå, og min mening er at hvert sandkorn i det jordiske timeglasset har verdi. Jeg har møtt mange pasienter, med store helseutfordringer, som likevel opplever meningsfylte dager. Og jeg har opplevd sterke samtaler mellom pasienter og pårørende de siste levedagene til pasienten. At man fikk snakket om noe som man ikke hadde snakket om tidligere, og kom frem til en fred og forsoning. Jeg har også opplevd pasienter som har tatt imot dyrebare gaver fra Gud de siste levedagene og timene. Gaver som tro, fred, trygghet og glede.  Mange som har opplevd svært tøffe perioder i livet, kan fortelle om at det vonde kan snu. Om livet har vært aldri så smertefullt, kan fremtiden bli god.

I Salme 139,13 skriver David: «For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig er jeg ennå hos deg.» Gud kjenner og elsker hver og en av oss, på en måte som det er vanskelig å forstå.

Da sanden i min morfars jordiske timeglass var i ferd med å renne ut for åtte år siden, «kom» det plutselig noen diktlinjer til meg da jeg gikk på skogen:

«Å dø om høsten, og la seg falle mot jorden sammen med de vakre høstbladene.

Men, inni meg er jeg mye mer. Sjelen min har allerede strukket seg mot lyset.»

Morfar hvilte trygt i Gud sine løfter, som han hadde lært om da han vokste opp. Han sa, og viste med hele sin væremåte, at han var rolig i møte med at livet nærmet seg slutten.

Hva vil det si at Gud sin kjærlighet er betingelsesløs?

Kan vi stole på løftene i Bibelen, om at livet fortsetter etter døden?