Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede.

Jeg synes at det er fint å gå til nattverd. Som oftest dypper vi brødet i vinen mens vi står. Noen ganger kneler vi ved alterringen. Min svigerinne Trine fortalte meg en gang at grunnen til at alterringen er en halvsirkel, er fordi den andre halvdelen av ringen er i himmelen. Trine forter seg derfor frem til alterringen, for å kunne sitte nærmest den himmelske nattverdringen. Hun har mistet flere mennesker som hun var og er svært glad i, og jeg tror at det særlig er tanken på å sitte ved siden av moren sin som gjør henne ekstra rask.

I mange år har jeg fått være med på å dele ut nattverd i menigheten. Det er sterke saker, selv om vinen er alkoholfri. Å si ordene: «Jesu blod, utøst for deg.» Eller: «Jesu kropp, gitt for deg,» er noe jeg gjør med ydmykhet og takknemlighet. Å få møte mennesker med Gud sine evige gaver er en velsignelse! Noen er rørt til tårer, andre tegner seg selv med korsets tegn. Mange virker tankefulle. Noen gir meg et smil, et varmt blikk eller en vennlig berøring. Når barn kommer frem, får vi komme de i møte ved å bøye oss ned. Slik Jesus ser barna, og sier: «La de små barna komme til meg.» Noen orker ikke å komme frem, men vil gjerne ha nattverd der de sitter. Da går vi til dem. Nattverden er for alle.

Jesus var villig til å dø på korset, for å gjøre opp for alt som går galt i våre liv. Hans kropp og hans blod er gaver til hver og en av oss. 

I Matt, 18,23 forteller Jesus en liknelse om å få tilgitt sin gjeld. Han forteller om den ubarmhjertige tjeneren, som kongen fikk inderlig medfølelse med, slapp fri og etterga gjelden han skyldte. Etter dette viste tjeneren hardhet mot en annen tjener som skyldte han penger. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: «Betal det du skylder!»

Hvor flinke er vi til å møte andre med den samme nåden, tilgivelsen og gjeldsslettingen som Jesus møter oss med? I Matt. 18,21 spør Peter Jesus hvor mange ganger han skal tilgi sin bror. «Sju ganger?», spør Peter. Jesus svarer «sytti ganger sju!» Hvordan kan vi overføre dette til våre liv?

Imponerende sandkunst ved Maspalomas på Gran Canaria.

Hvorfor snudde folket sin innstilling til Jesus fra palmesøndagens jubel, til langfredagens rop om korsfestelse? Det står i Mark. 14,1: «Det var nå bare to dager igjen til påske og de usyrede brøds høytid. Overprestene og de skriftlærde prøvde å finne ut hvordan de kunne gripe ham med list og få ham drept. «Men ikke under høytiden,» sa de, «ellers blir det uro i folket.»

Disippelen som het Judas Iskariot tilbød seg å utlevere Jesus til overprestene, og det ble de glade for.

I morgen er temaet skjærtorsdag. Da var disiplene samlet til et måltid om kvelden, og det var her Jesus tok et brød, takket, brøt det og sa: «Ta imot, dette er min kropp.» Han tok også et vinbeger og ga disiplene, slik at alle kunne drikke av det. Han sa: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange.» Jesus viste med dette til at han kom til å bli korsfestet. Og at han gjennom korsfestelsen åpnet veien til himmelen og gjenopprettet nærheten til Gud for alle, med sin kropp og sitt blod.

Jesus fortalte disiplene om hva som kom til å skje. Etter måltidet gikk de ut i Getsemane, hvor Jesus ba disiplene om å våke med han, fordi han kjente at han ble grepet av angst og gru. Han sa i Mark. 14, 34: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!» Jesus kastet seg ned til jorden og ba til Gud. Han sa: «Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men, ikke som jeg vil, bare som du vil.» Jesus visste hva han hadde i vente. Jeg tror det var derfor mange av folket snudde seg mot han. Fordi han ikke gikk til kamp, men lot seg ta til fange og korsfeste. Det står også i Mark. 15,11 at overprestene egget opp folkemengden slik at de skulle be om å få Jesus korsfestet.

De siste ukene har jeg lest boka For en tid som denne, av Unni Westli. Westli skriver: «I Bibelens mangfoldige persongalleri møter vi mange som må ta valg, små eller store, bevisst eller ubevisst. Valgene får konsekvenser, både for deres eget liv, andres liv, og noen ganger for en hel nasjon og et helt folk. Ja, enkelte ganger kan valgene være med på å snu hele historien.»

Westli trekker fram ulike personer fra Bibelen, både de som har stor plass, og de som kanskje bare er nevnt i en setning. Det har vært spennende å lese hvordan de ulike valgene, førte til mange ringvirkninger. Slik er det for hver og en av oss, også. Vi tar mange, mange valg hver eneste dag. Noen av de får ikke all verdens konsekvenser, mens andre blir mer avgjørende for ettertiden.

Jesus ble grepet av angst og gru i Getsemane. Sjelen hans var tynget til døden av sorg. Han kunne valgt å stikke av, gjemme seg, slutte å undervise folket og slutte å helbrede syke, slutte å inkludere de som falt utenfor og la være å påpeke urettferdighet og dårlig ledelse. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at han i denne avgjørende tiden valgte å gjøre det det som var oppdraget hans. At han lot seg fange og korsfeste, at han var villig til å dra ned til dødsriket helt aleine. At han hentet ut nøklene som gir evig liv. Dette gjorde at lyset vant over mørket. Livet vant over døden. Som vi synger i salmen Han sto opp før dagen demret: «Kristus lever, vi skal leve, det er døden som er død!»

Vi er i den stille uke i en verden som kan oppleves som alt annet en stille. Hvor finner du nødvendig stillhet, time-out og godt påfyll? Bibelen beskriver flere steder at Jesus trakk seg tilbake for å være aleine. Da gikk han ofte til øde steder for å be. På en ås eller i en hage. Han trengte denne stillheten. Hva ga det han å prioritere tid i stillhet og bønn? Ga det styrke og hvile? Minnet samtalene med Gud han på hva som var oppdraget hans? Hjalp det han å ta gode valg, og gjøre viktige prioriteringer?

I Jerusalem denne påsken var det ikke stille. Lederne og presteskapet opplevde Jesus som en trussel. I Bergprekenen står det at folket var slått av undring over Jesus sine ord, fordi han lærte dem med myndighet og ikke slik som de skriftlærde. I fra de gammeltestamentlige tekstene, kjente ledelsen i Jerusalem til at det skulle komme en frelser og konge.  Fariseerne og de skriftlærde ønsket å holde på sine maktposisjoner, og så på Jesus som en utfordrer og trussel. Jesus var blitt enormt populær blant folket, og svært mange fulgte han der har gikk. Jesus var knallhard mot fariseerne og de skriftlærde fra dag en. Han kalte dem hyklere, og sa at de var som hvitkalkede graver, fine å se på utvendig, men fulle av forråtnelse på innsiden. Han sa at de var opptatt av å se fromme og flinke ut, men at hjertene deres var på avveie. I dagene mellom palmesøndag og skjærtorsdag underviste Jesus rundt på forskjellige steder i Jerusalem. Han lagde uro på tempelplassen, da han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker. I Mark. 11,17, sier Jesus: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.» Videre kan vi lese: «Overprestene og de skriftlærde fikk høre dette og de prøvde å finne ut hvordan de kunne få tatt livet av ham. For de var redd ham fordi folket var overveldet av hans lære.»

Overprestene og de skriftlærde forsøkte stadig å få Jesus til å si noe som de kunne arrestere han for. Det står i Mark. 12,13: «Siden sendte de noen av fariseerne og herodianerne til ham for at de skulle fange ham i ord. De kom og sa: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og ikke bryr det om hva andre synes. For du ser ikke på person eller rang, men lærer sant om hva som er Guds vei: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være? Men Jesus gjennomskuet hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denar og la meg få se den!» De ga ham en, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren,» svarte de. Da sa Jesus til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» Og de undret seg over ham. I morgen skal vi se nærmere på sammensvergelsen mot Jesus.

Kong David beskriver hvor han finner stillhet, i Salme 62: «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.»

Hvorfor jublet folket da Jesus red inn i Jerusalem på palmesøndag? Ryktet om Jesus hadde gått foran han. Folket så på Jesus som frelser, konge og redningsmann. Jesus hadde helbredet mange. Folk hadde med sine egne øyne sett at lamme kunne gå igjen etter et møte med han, blinde kunne se og døde ble levende.

Jødene var under okkupasjon av Romerriket. Folket håpet at Jesus ville befri dem ved makt. De var godt kjent med kriger, uroligheter og hyppige maktskifter. Dette var på mange måter historien deres. Men Jesus kom ikke for å utøve noen maktdemonstrasjon ved å bruke vold. Han kom for å vinne hjerter, frelse mennesker og vise hvem Gud er. Jesus var sammen med de som falt utenfor i samfunnet.

I Luk. 5,31 sier Jesus: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Jesus snudde opp ned på det etablerte. Han sa at de siste skal bli de første og at de minste er de største. I Luk. 5,26 står det om da Jesus helbredet en lam mann: «Alle ble helt ute av seg av undring og priste Gud. De ble grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!»

Jeg tror at folket jublet fordi kjente på håp, glede og forventning. De hadde sett og hørt at Jesus kunne gjøre det utrolige, og nå håpet de på en endring av en vanskelig livssituasjon. Og Jesus kom for å gjøre endring. Men endringen var av en annen karakter enn det mange forventet og håpet på. Jesus kom ikke til Jerusalem for å styrte romermakten. Han kom for å vinne over ondskap, død og mørke, for alltid. Dette gjorde at Jesus åpnet veien til himmelen for alle, og fortsatt kan skape gode endringer i menneskers liv i dag.

Det finnes mange, mange historier hvor mennesker deler sine erfaringer av tro og endring. De største endringene i mitt liv etter at jeg ble kristen, er at jeg føler meg mer trygg og at jeg bekymrer meg mindre. Jeg vet at jeg aldri går aleine, og jeg har blitt kjent med et nytt kart og kompass. Disse staker ut en kurs. En annen endring kan være troen på et liv etter døden. Og det å kunne be med et håp om at en kjærlig Far lytter, døgnet rundt. Eller å ta imot tilgivelse og en ny start. Å tro kan også være å sette noe av alt det vakre vi opplever i naturen, eller i fellesskap med andre, inn i en større sammenheng. Naturen er for nøye samstemt til at den kan være et resultat av en tilfeldighet. Vennskap og gode relasjoner kan også sees på som gaver fra en god Gud. Dette når vi opplever dobbelt glede eller halv sorg, fordi vi tar sjansen på å dele noe av det vi bærer i hjertene våre.

Jeg oppdager stadig bibeltekster på nye måter. I Ordspr. 27,19 kan vi lese: «Som ansikt speiler seg mot ansikt i vannet, finner det ene mennesket sitt hjerte igjen hos det andre.»

Jesus er omtalt som en som kan gjøre det utrolige. Påskefortellingen viser dette med høyde og dybde. Fra dypet av dødsriket til den åpne himmelveien. Livet som vant over døden. Lyset som vant over mørket. Gud sine gode gaver. Jesus som gjør det utrolige, igjen og igjen!

Palmesøndag innleder påsken, og er søndagen før første påskedag. Uka som følger, kalles den stille uken. Men den palmesøndagen da Jesus red inn i Jerusalem, var det ikke stille. Folket hyllet han med palmeblader, mens han red inn i Jerusalem på et esel. De ropte Hosianna, som betyr «frels oss!». Mange bredte kappene sine utover på veien der Jesus kom ridende. Fra Luk. 19,38, kan vi lese at hele mengden av disipler lovpriste Gud høylytt: «Velsignet være han, kongen, som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen og ære i det høyeste!»

For noen år siden, feiret jeg påsken i Italia sammen med familien. Palmesøndag var vi Milano, og det var fint å se hvordan dagen preget bybildet på en naturlig måte. Det lå grener på bordene på restaurantene, og de som hadde vært i kirken hadde med seg grener da de kom ut i gatene etter at gudstjenesten var over. Jeg kjente på hvor fattige vi nordmenn er blitt, når det offentlige rom skal være så preget av nøytralitet at vi risikerer å miste det som har verdi. Om man er kristen eller ikke, så har Bibelens historier preget vår historie. Bibelens tekster er integrert i musikk, kunst, lovverk, normer, regler og språk. Etter min mening er nøytralitetsvinden som har blåst over landet vårt i en del år, misforstått. Det blir ikke nøytralt. Men det skaper avstand til forståelse, respekt og gode samtaler om tro, verdier, likhet og ulikhet.

Denne påsken nøt jeg å være i et land og en by hvor påskens budskap var en integrert del av hverdagen. Jeg ble så inspirert at jeg dro i gang «påskeskole» for resten av familien. Denne fikk riktignok en noe blandet mottagelse, men i etterkant er den italienske påsken blitt en påske som familien har gode minner fra og prater om.

Palmesøndag i Hongkong, 02. april 2023. Sønnen min Emil og svigerdatter Sigrid bor i Hongkong, hvor de jobber som utsendinger for Det Norske Misjonsselsskap. Bildet er tatt under palmesøndagsmarkeringen i dag ❤

Det kan skje mye spennende når vi tør å utfordre våre egne etablerte sannheter. Når vi tør å gjøre noe nytt eller tenke nye tanker, kan vi oppdage spennende veier og sannheter som vi tidligere ikke kjente til. «Ingen kan gå tilbake og lage en ny begynnelse, men alle kan begynne i dag og lage en ny slutt», skriver Maria Robinson. Dette samsvarer godt med tekster i Bibelen, hvor Gud beskrives som en som skaper noe nytt, hele tiden.

«Kom til meg», sier Jesus. Han vil ta imot det som ikke gikk som planlagt. Vi kan gi han begynnelsene som ikke ble som vi tenkte. «Hvordan kan jeg begynne med noe nytt med hele gårsdagen inni meg?» spør Lonard Cohen. Vi har en alltid åpen invitasjon til å legge gårsdagene våre fra oss hos Gud, i bønn.

Gud ønsker å møte oss med sin velsignelse i livene våre, slik at det som er lite kan bli stort. Der vi kjenner oss motløse, ønsker han å lede oss og gi oss det vi trenger på veien. Han deler raust av sin fred, går stødig sammen med oss, viser oss at vi er skapt i hans bilde og at vi er omgitt av hans betingelsesløse kjærlighet.

På årets siste dag, vil jeg gjerne få sende velsignelsen med deg, på tur inn i det nye året. Det føles fint å både starte og avslutte disse 365 tekstene med ordene som har vært svært viktige for mennesker i flere tusen år: «Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.» 4. Mos. 6,24.

«Størst av alt er kjærligheten!», skriver Paulus i 1. Kor.

Mignon Mc Laughlin har skrevet: «Kjærligheten låser opp dører og åpner vinduer som ikke var der før.» Mange mennesker har fått erfare dette i møte med Gud sin betingelsesløse kjærlighet. Ved å takke ja til denne kjærligheten, har mange hatt en opplevelse av å komme hjem. Dette har gjort at man har tatt sjansen på å åpne noen nye dører og lufte ut gjennom vinduer som har vært stengt lenger enn det som sunt er.

Husk at du er verdifull. Husk at du er elsket. Du går aldri aleine. Godt nytt år! Og takk for følget i året som er gått ❤

Det vil bli en pause her på bloggen nå. Jeg har ingen konkrete planer for når neste tekst vil bli publisert. Men erfaringen er at skrive- og deleglede kan komme ganske raskt og uventet…

I arbeidet med alle disse tekstene, har jeg hatt et ønske om å skrive om både temaer som jeg synes det er enkelt å gå inn på, men også om temaer som utfordrer meg. I møte med tekster jeg opplever som utfordrende, har jeg forsøkt å gå nærmere inn på det som er vanskelig i stedet for å la meg friste til å gå rundt. Det har vært en prosess som har vært fin og spennende, men til tider også ganske krevende. Å skrive om ondskap, hva som skjer når vi dør og hva som ikke tjener til det gode, har jeg opplevd som utfordrende. Jeg har skrevet flere ganger underveis at jeg nærmer meg temaene med ydmykhet, vel vitende om at det er mange spørsmål som vi ikke finner et svar med to streker under her og nå. Jeg har fått hilse på den indre, kritiske stemmen som sier: «Hvem tror du at du er, som skriver om disse tingene? Mange kan mer enn deg om dette. Du har hverken teologisk bakgrunn eller skriveutdanning.» Men jeg har også kjent på rik inspirasjon og skrive- og deleglede. Jeg har kjent det litt som Elihu i Job, 32,19: «Mitt bryst er lik uåpnet vin, lik nyfylte sekker som holder på å revne. Jeg vil lette på trykket ved å tale, åpne leppene og gi svar.» Bare at jeg har byttet ut tale med tastatur i min skriveglede, på leit etter sannhet og mer forståelse.

I prosessen med å skrive, har jeg hatt behov for korrekturlesing og tilbakemelding på både språk og innhold. Mannen min Per, svigerinne Trine og venninne Lise, har vært av uvurderlig betydning i denne prosessen! Uten deres innspill, tilbakemeldinger og støtte, kunne fort tekstene blitt liggende på pc-en min.

En av tilbakemeldingene jeg har fått på tekstene lyder slik: «Jeg har sett for meg at du har tredd en vev med Guds ord som garn og så brukt ditt eget liv – dine tanker og opplevelser, din åndelighet og din hverdag – og vevd med det. Ut fra den kombinasjonen har det kommet fram fine og spennende mønstre. Du er tydelig på hva som er i veven, og det er veldig ryddig.»

Jeg tror det har en verdi at mennesker med ulik bakgrunn, teologisk kunnskap og ulikt språk deler tanker om tro. Vi mennesker er forskjellige, og da kan det også være nyttig og interessant at de ulike «vevene» som formidles har forskjellige mønstre. Det er med på å tegne et bredere bilde av hvem Gud er.

En annen tilbakemelding på tekstene, har vært: «Noen steder har jeg stoppet opp litt og tenkt at jeg ville vektlagt annerledes hvis jeg skulle skrevet noe om det bibelverset eller det temaet. Men det er jo nettopp det som er nyttig. Når du byr på dine tanker og meninger, så får det meg til å tenke på hva jeg egentlig mener og hvordan jeg lever, hva jeg prioriterer osv.»

Spennende! Mange ganger opplever jeg det samme selv, når jeg leser noe som andre har skrevet. Det setter meg på nye tanker. Eller bekrefter tanker jeg allerede hadde.

Tekstene som er delt her på bloggen i år, er samlet i boka «365 – en tekst for hver dag i et helt år.» Den kan bestilles i Bok og media sin nettbutikk, kjøpes hos Norli på Åmotsenteret (Modum) eller bestilles på mail hos meg: stibux@online.no Boka koster 300,- + frakt. De aller første tekstene som ble delt her på bloggen er samlet i tre forskjellige hefter, som kan bestilles på samme måte. Heftene heter «Hverdagsbønn», «Hverdagsfred» og «Hverdagsglede.» Hvert hefte koster 150,- kr. Slik ser boka og heftene ut:

I bokhylla har jeg ei bok med følgende tittel: Hvis du vil gå på vannet, må du komme deg ut av båten. Den viser til bibelhistorien om Peter som ønsket å gå på vannet sammen med Jesus. Å gå på vannet, kan være et bilde på å gjøre noe som man tenker er vanskelig eller umulig. Kanskje har vi mennesker det mest komfortabelt når vi er innenfor komfortsonen vår. Det ligger i ordet, vi opplever komfort. Hva skjer når vi utfordrer rammene våre? Kanskje kan vi oppleve at rammene vi hadde tegnet rundt vårt eget liv, var tegnet for stamt og forutsigbart. Vi kan oppleve at det vi ikke trodde var mulig, faktisk lot seg gjøre likevel. At samtalen vi hadde gruet oss for gikk bedre enn forventet, for eksempel. I november beskrev jeg søskenrelasjonen til Jakob og Esau. Jakob som fryktet møtet med Esau, etter mange år i konflikt. Men Esau møtte han med kjærlighet og tilgivelse.

Dan Brown har sagt: «Alt er mulig. Det umulige tar bare litt lenger tid.»

I møte med Bibelens tekster, får vi oppleve at rammene for hva vi trodde var mulig flyttes, igjen og igjen. Jesus kan helbrede og gjøre undre. To fisker og fem brød blir til mat for flere tusen. Ei jomfru er gravid, og skal føde verdens frelser.

Jeg leste et sted: «Slutt aldri å håpe, slutt aldri å be, slutt aldri å tenke at under kan skje.»

I møte med Bibelen blir jeg minnet på at vi alle eier et håp, at Gud alltid tar imot bønnene våre og at undrenes tid på ingen måte er over. Når Gud velsigner noe, kan det som er lite bli stort.

Hva skjer når vi tør å ta noen steg i tro, håp og kjærlighet? Når vi søker Gud, lar vi han virke i oss med sin kraft. Han kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, slik vi kan lese i En bønn om styrke og innsikt, i Efeserne 3,14:

«Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.»

Vi vet ikke så mye om barndommen til Jesus. I Matt. 2,19 kan vi lese at etter Herodes sin død, så viste en engel seg på nytt for Josef. Engelen sa at den lille familien kunne dra tilbake til Israels land. Da Josef fikk høre at Arkelaos var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm, og de dro til Nasaret i Galilea.

Da Jesus var 12 år, dro foreldrene hans til Jerusalem for å feire påske. Dette pleide de å gjøre hvert år. I Luk. 2,43 kan vi lese at Jesus ble værende igjen i Jerusalem uten at foreldrene hans visste om det. De trodde han var i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant Jesus, dro de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de han, i tempelet. Jesus satt blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. I 2,48 kan vi lese: «Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg, og vært så redde.» Men, Jesus svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» De forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.»

18 år seinere ble Jesus døpt, av døperen Johannes. Jesus var da blitt 30 år, og det var etter dette at han begynte å samle disipler, fortelle om Gud og himmelen, helbrede, gjøre tegn og under og undervise.

Mange år før Jesus ble født, fortalte profeten Jesaja om det som skulle skje. Han skrev følgende om Jesus, i Jes. 9,6: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.»

Madonnastatuen på Bjønneskortanatten i Eggedal. 1020 m.o.h.

I Matt. 2, kan vi lese om tre vise menn fra Østen, som kom for å besøke Jesusbarnet. Vismennene dro innom kong Herodes for å spørre han om hvor barnet var. «Hvor er jødenes konge, som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham,» sa de. Kong Herodes ble svært urolig da han hørte dette, og han kalte sammen overprestene og de skriftlærde. Han spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea,» svarte de. «For slik står det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

Herodes kalte da til seg vismennene i all stillhet, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Sleipe Herodes! Han hadde ingen planer om å hylle Jesusbarnet. Han ville drepe Jesus.

Vismennene fant Jesusbarnet. Stjernen de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stallen der Jesus var. Vi kan lese at vismennene ble jublende glade. De falt ned på kne, hyllet Jesus og ga han gaver. Men, i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes. De tok derfor en annen vei hjem til landet sitt.

I Matt. 2,13 kan vi lese om hvordan Herrens engel også viste seg for Josef i en drøm, og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Josef sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt til Egypt. Der ble de til Herodes var død.

Da Herodes forsto at vismennene hadde narret han, viste han for alvor hvor gal og ondskapsfull han var. Han sendte folk ut for å drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre.